Da jeg trengte helsevesenet

I slutten av august 2020 skulle jeg kjapt innom stallen og fôre hestene våre. To hester jeg kjenner godt. Den ene hadde et sår på beinet og jeg stod litt uoppmerksom og så på dette, brått kommer den andre i full galopp for å ta den jeg stod ved siden av, den reagerer med flukt og begge velter meg, løper meg ned og tråkker meg i hodet.

Jeg kom til meg selv oppå strømgjerdet.

Min første reaksjon var å kjenne etter at alle tennene var på plass, heldigvis var de det. Umiddelbart ble jeg sint på hesten og var egentlig på vei bort for å fortelle den en ting eller to. Så merket jeg noe varmt som rant nedover nakken min. Tok hånda bak for å kjenne, og fikk se at den var full av blod. Så at blodet rant nedover halsen og brystet. Moro med hest, tenkte jeg, rakk til og med å sende en snap av det hele med en litt humoristisk vinkling. Trodde ikke det var så ille. Så fikk jeg se at jeg begynte å få en stor rose med blod på den hvite t-skjorten og skjønte at det kanskje måtte mer til enn å kjøre hjem for og dusje vekk griseriet. Begynte også å føle meg litt ekkelt svimmel. Fikk tilkalt mamma og søsteren min, så noen hvertfall visste hvor jeg var og kanskje kunne kjøre meg til legevakta for å sy.

 

Litt småflau over å skape så mye oppstyr!


Ingen av oss forstod helt alvoret. Mamma ringte legevakta for å varsle at vi kom(måtte jo det med covid-restriksjoner), de sa umiddelbart; «be henne legge seg ned og ligge helt stille! Vi sender ambulanse og legebil!». Fortsatt følte jeg at det var litt hausa opp.

Ambulanse og legebil kom kjapt. Nakkekrage ble satt på og de klippet av meg klærne. Jeg ble forflyttet som en tømmerstokk over på båre. Jeg er jo sykepleier selv og kjenner termene. Så ordene «litt lav saturasjon, høyt blodtrykk og høy puls. Kjør rød tur!» skremte meg. Jeg spurte hva som skjedde, og sa jeg skjønte termene og trengte at de forklarte meg hvorfor de vurderte det til rød tur. En utrolig flink, rolig og omsorgsfull ambulansearbeider forklarte, mens han også jobbet med å holde meg våken. Jeg begynte å bli så veldig trøtt og hadde egentlig mest lyst til å sove litt. Han forklarte at adrenalinet var på vei ut av kroppen nå og at jeg derfor fikk disse reaksjonene.


Ambulanse på plass på gårdsplassen i stallen.

Nakkekrage på


Vel inne i akuttmottaket gikk alt veldig radig. Det kom en hyggelig lege og så til meg, og en utrolig hyggelig og omsorgsfull legestudent som jobbet vakter som sykepleier. Det var hun som skulle passe på meg. Åshild het hun.

Det ble rekvirert CT og jeg ble kjørt opp av en hyggelig portør. Vi småpratet om at hun hadde det travelt på jobb i dag og at de var litt for få på jobb. Hun trillet og alt jeg så var lampene i taket. Jeg har nada retningssans fra før, og nå ante jeg virkelig ikke hvor i bygget jeg befant meg. CT var raskt overstått. Så ble jeg liggende der og vente i en korridor. Hvitkledde gikk forbi meg, men jeg følte ikke at noen så meg. Jeg var fortsatt omtåket og tanken «kanskje jeg egentlig er død nå?» slo meg. Det var litt mye annet som foregikk i livet på samme tid, pappa lå innlagt og hadde svevd mellom liv og død i over 2 uker. Vi hadde vært på møte med lungesykepleier på dagen for å få opplæring i hjemmeoksygen (obligatorisk selv om vi jo kjenner til det fra før). Jeg hadde for første gang sett pappa oppe i en rullestol, han hadde på disse ukene blitt en bitteliten og tynn mann med gammelt utseende. Og følelsene rundt det satt nok fortsatt i kroppen. Det var ikke til å unngå at jeg synes litt synd på meg selv, jeg følte meg så innmari alene og lå der og smågrein litt. Plutselig var det en søt dame, også pasient, som ropte bort, «du, hvordan går det egentlig med deg? Du ser ikke særlig bra ut!» Jeg lå jo der med nakkekrage og blod over alt, sminka rant og nei, jeg så nok ikke bra ut. Vi snakket litt og jeg kjente at det hjalp – jeg var ikke død! 😅 Og det var noen som viste litt omsorg for meg. Jeg så henne aldri, så ikke ansiktet, jeg kunne jo ikke snu meg for å se hvem hun var. Men det var så godt å bli sett!

Plutselig stod den fantastiske Åshild der. Hun hadde lurt på hvor det ble av meg og bestemte seg for å spore meg opp. Det var visst så travelt for portørene at til og med CT-bildene hadde kommet før jeg var tilbake på avdelingen – det var visst ikke vanlig. Bildene så bra ut og jeg fikk hjelp av med kragen før vi trillet opp. Det var utrolig deilig! Så vanvittig stiv man blir i nakken av å ligge med en sånn!

Eneste de fant på røntgen 🤣


Åshild skulle se på såret i hodet og vurdere om det måtte syes. Blødningen hadde gitt seg. Håret mitt var en kake av blod og det var ingen dusj der. Jeg synes synd på Åshild som skulle jobbe oppi den blodkaka. Det ble besluttet at det skulle limes, og da fikk jeg ikke vaske håret på 24 timer. Jeg ble brått litt hjelpsom og foreslo at jeg skulle skylle håret under krana på vasken. Det gikk ikke så bra
😅 Da jeg bøyde meg kjente jeg at jeg var i ferd med å besvime. Bena ble til gelé, kvalmen kom som et skudd og jeg måtte holde meg fast og stå helt stille til jeg kjente det roet seg. Vi lo litt og jeg sa det var nok en dårlig idé. Så Åshild fikk jobben med å klutvaske håret før hun limte såret.

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen hjemme som kunne vekke meg en gang gjennom natten og se til at det gikk bra? Jeg bor jo bare sammen med en hund, så det hadde jeg ikke. Men jeg fikk tilbud om seng hos både søsteren min og moren min, så da slapp jeg og måtte ligge på sykehuset over natten.

Det smakte ekstremt godt å få dusja blodet av kroppen. Også kjente jeg på en veldig takknemlighet for det offentlige norske helsevesen. Jeg fikk en liten egenandel på 350 kr for hele moroa. For alle disse menneskenes tid og kompetanse, for bruk av den svindyre CT-maskinen. Vask av alle de blodige håndklene, sengetøyet, og sikkert også gulvet. Selv om jeg smått fikk kjenne på travelheten og følelsen av å være overlatt til seg selv en liten stund nede i den korridoren, antageligvis grunnet underbemanning og travelhet fra de forbipasserende hvitkledde. Jeg kunne valgt å fokusere på den lille stunden der, men jeg velger å tenke på alt som var så vanvittig bra!

Nå bygges det opp til streik for Unio-medlemmer i Spekterområdet. Også de streiker for høyere lønn, og det å klare og beholde og rekruttere sykepleiere. Jeg håper de og vi i KS-området blir sett og hørt nå! Slik at vi har dette sikkerhetsnettet jeg fikk prøvd ut, også i framtiden. Jeg håper ikke det blir sånn at det blir privatisert. At vi må ha dyre helseforsikringer eller lang ventetid på hjelp fra det offentlige. Og at man ellers kan risikere å våkne opp som lam dagen etter når man blir løpt ned av to hester, fordi man enten ikke får hjelp, eller hjelpen er så dyr at man tenker «pyttsann, det går sikkert bra!». Det hadde det jo gjort med meg, men hvis noe viste seg å være galt i nakken eller hodet mitt så var jeg i et hjelpesystem som kanskje hadde greid å berge meg fra et liv i rullestol eller med skader etter en hjerneblødning. For det kunne også blitt konsekvensen av det som skjedde meg, hvis jeg ikke landet veldig riktig i myk sandjord som tok av for trykket fra hoven i hodet. Det lå flere steiner rett rundt, jeg kunne like gjerne landet på dem. Jeg skal ikke tenke så mye på hva som kunne skjedd da. Jeg er bare takknemlig for at det gikk bra, for sikkerhetsnettet jeg fikk fra staten Norge i det jeg ble født. Sikkerhetsnettet jeg håper følger meg helt til graven. Hvis vi blir hørt.

 


Jeg slapp fra opplevelsen med noen bilder til bruk i neste års påskekrim! Blodet fant veien fra hodet, nedover halsen, brystet og samlet seg i en flekk som gjorde at det så ut som jeg var blitt knivstukket midt i magen.

Umusikalsk streik?

Vi er i streik i Unio. En streik begrunnet i bekymring. Bekymring for at vi ikke bare mister folk fra lærer og sykepleieryrket grunnet naturlig avgang, alderspensjonister m.m. Vi mister oppegående, flinke sykepleiere til yrker langt unna helsesektoren, eller utdanningssektoren for den saks skyld. Det er bekymringsverdig.

Passer det seg å streike midt i en pandemi? Passer det seg å streike for høyere lønn når så mange har mistet jobbene sine, eller vært permittert i lang tid? Passer det seg egentlig noen gang å streike?

Dessverre vil jeg si ja. Med litt vondt i hjertet for her og nå konsekvenensene en streik kan ha for pasientene, for sykepleierstoltheten og jobben jeg er så dedikert til. Men det er fordi jeg frykter at vi i framtiden ikke klarer å levere gode sykepleiertjenester i et mye lengre perspektiv enn i en kort streikeperiode.

Fordi vi ser den utviklingen vi gjør, med flukt fra yrkene. Rekrutteringsutfordringer. Sykepleiervikarer er bare en fjern drøm. Blir en sykepleier syk, enten en dag eller over en lang periode, erstattes ikke denne av en sykepleier. Vi har også kommet dit at det mange steder kommer få eller ingen kvalifiserte søkere til utlyste stillinger, og man går da med en sykepleierdekning som er lavere enn behovet i drifta. Det gjøres allerede prioriteringer i drifta i kommunehelsetjenesten som gjør at sykepleiere prioriteres bort fra oppgaver som ikke strengt talt trenger sykepleierkompetanse. Sånt som vi ellers gjør i korte perioder som ved ferieavvikling osv. Slik vi kan drifte forsvarlig i et kort perspektiv, men ikke over lang tid.

Sykepleieren i meg vet at jeg får gjort uvurderlige observasjoner i f eks et vanlig stell eller en dusj. Ikke bare etablerer jeg en relasjon til pasienten, som vi så fint lærte i teorien; en relasjon basert på gjensidig tillit. Noen ganger får man tillit og blir betrodd tanker og plager bare fordi man er sykepleier. Men ganske ofte så må man grave litt, bli kjent som som to mennesker, danne en menneske til menneske relasjon som min favoritt-sykepleierteoretiker Joyce Travelbee så fint kalte det. Først da får man kanskje lov til å slippe inn og blir betrodd plager og tanker som pasienten kanskje ikke trodde jeg kunne hjelpe dem med? Og nettopp derfor trenger pasienten at sykepleieren er i situasjoner der det er mulighet for å bli kjent, få tid til å snakke og observere. Daglige morgenstell og dusj er ypperlige arenaer.

 

Jeg kommer et sted, i et ordinært morgenstell som i prinsippet kunne vært utført av hvem som helst ansatt. Også oppdager jeg at «neimen, denne pasienten har jo faktisk en stor smerteproblematikk!». Pasienten selv har kanskje trodd at det er sånn det skal være, man må jo kanskje regne med litt plager når man blir gammel? Kanskje har han hatt besøk av mange ufaglærte som ikke blander seg inn i den biten, tror at vi sykepleiere er klar over det, tror på pasienten som selv bagatelliserer og underrapporterer smertene sine. Ansatte som ikke har bakgrunnskunnskap eller myndighet til å gjøre noe med det selv. Som ser at sykepleierne på arbeidsplassen allerede sitter mye på overtid og i pausene sine, og ikke vil «forstyrre» oss med det. Jeg tror kanskje aller mest de tror at vi vet, og kanskje synes de også vi gjør et slett arbeid som ikke handler? Jeg tror mange pasienter i primærhelsetjenesten, de av det stabile slaget, kanskje ikke ser en sykepleier daglig. Kanskje ikke en gang ukentlig. Og hvis de da har andre hos seg som tror at vi vet. Pårørende som tenker «sykepleier» om hele tjenesten som en helhet og tror mor eller fars plager er fanget opp. Da kan det ta lang tid før plager blir fanget opp. Og derfor er jeg bekymret for å jobbe når det er så tynn sykepleierdekning at jeg sjeldent gjør en dusj eller et morgenstell i arbeidshverdagen min. Fordi jeg må prioriteres til oppgaver ingen andre har lov til å gjøre, f eks intravenøse infusjoner, gi eller dobbeltkontrollere potente legemidler til en døende pasient. Kommunisere elektronisk med leger. Fylle dosetter. Sette injeksjoner, legge kateter, ta akutte vurderinger.

Konsekvensen ved at ting ikke fanges opp i hverdagen og ordinære morgenstell eller dusjsituasjon går primært utover livskvalitet. At f eks ikke en hjertesviktforverring eller KOLS-forverring identifiseres på et tidlig tidspunkt så behandling kan igangsettes hjemme, kan føre til en sykehusinnleggelse – som igjen er en større kostnad for samfunnet enn om primærhelsetjenesten og fastlege iverksatte effektive tiltak på et tidlig tidspunkt. En sykehusinnleggelse er også belastende for pasient og pårørende. Enda verre; sykepleiermangel kan også føre til at akutte forverringer glipper. Da kan konsekvensene bli mer enn redusert livskvalitet.

Så ja, det har kortvarige og kontrollerte konsekvenser for tredjepart av vi streiker. Men vi streiker fordi vi ser at vi er uunnværlige. Fordi vi ser at vi er for få. Fordi folk slutter i yrket og begynner med noe helt annet. Fordi vi ikke får rekruttert. Fordi vi er på vei inn i en langt verre sykepleiermangel enn under en kontrollert streik. Hvor det søkes og innvilges dispensasjon for fravær med begrunnelse i at sykepleierdekningen blir for tynn, når sykepleierdekningen ved fravær i praksis er den samme som det vi klarer å stable på bena på ganske mange vakter. Og faktisk er «god» når dispensasjon innvilges. Nå har vi kontroll og folk å kalle tilbake. Det har vi ikke i fremtiden, når behovet for tjenester statistisk sett øker. Og når flukten fra yrket statistisk sett øker.  Da har vi ingen å søke dispensasjon for. Ingen å kalle tilbake i arbeid. Da kan vi stille spørsmål om forsvarlighet.

Lønn er det aller viktigste virkemiddelet vi har for å beholde og rekruttere. For å sikre at folk samfunnet Norge har brukt penger på å utdanne, faktisk blir i yrket. 

 

Streikelivet

Første streikedag gikk med til mye informasjon og oppgavefordeling.

I en streik får man jo en ny arbeidsgiver. Det er det kanskje mange som ikke har tenkt på? Jeg hadde ikke reflektert stort over hva det ville si å streike før. Jeg har jo sett bilder av folk i gule streikevester og streike t-skjorter. Jeg har sett at de har streikevakter, og jeg har sett at de står på barrikadene, som det så fint heter. Med propagandaplakater, innslag på TV og i sosiale medier. Alt dette for å få frem budskapet. Men alt bak, det har jeg ikke tenkt stort over.

Dette med at man får en ny arbeidsgiver. Jeg er nå ansatt i Unio, og mitt arbeidsforhold til den vanlige arbeidsplassen er annullert ut streikens varighet. Hadde jeg hatt f eks arbeidsbil eller annet arbeidsutstyr, kan det hende jeg måtte levert dette til arbeidsgiver. Sammen med sånt som nøkkelkort osv. Det er en rar følelse!

Det er litt av et apparat som skal i gang når en ny arbeidsplass opprettes. Man må organisere seg og fordele oppgaver. Noen må ta hånd om økonomi og sørge for at vi får lønn fra vår nye arbeidsgiver. Lønnsslipper må legges inn, slik at vi er sikret en lønn som tilsvarer det vi er vant til. Ingen skal ha vesentlige økonomiske tap i en streik.
Det er aktivitetsansvarlige, og selv er jeg med i en mediegruppe. Jeg skal reise rundt og besøke mine medstreikere der de er. Jeg skal pepre mine sosiale medier med det jeg mener er verdt å lese. Jeg skal komme med stoff som kan publiseres sentralt. Kanskje skal jeg snakke med en journalist igjen. Jeg skal skrive litt selv om livet som streikende, og om andres streikeliv. Pandemien gjør at vi må tenke smittevern og i hovedsak blir dette en digital streik. Man kan treffes utendørs, men god avstand og øvrig smittevern skal overholdes.

Hele veien skal budskapet komme frem. Samtidig så skal man også ha i bakhodet at man jo skal tilbake til sin vanlige arbeidsplass. Så det er viktig og ikke snakke ned, eller gjøre ting som bryter den gode relasjonen.

Jeg ble intervjuet av lokalavisa. Journalisten spurte om jeg var fornøyd med min arbeidsgiverkommune. Det datt ut av meg før jeg rakk å tenke; «ja, jeg er jo det! Jeg har jo jobbet under samme kommune siden 2006, det hadde jeg jo ikke gjort hvis jeg var misfornøyd!». Og det er viktig å få frem. Det er jo egentlig ikke min kommune eller nærmeste arbeidsgiver jeg streiker mot. Ei heller pasientene eller sykepleierjobben. Jeg streiker mot lønna som er regulert fra fra sentralt hold, fra min arbeidsgiverorganisasjon KS. De setter en tariff som min arbeidsgiverkommune er pliktet til å følge. Og den tilbudte lønnsveksten er for dårlig og harmonerer ikke med utdannelse og ansvarsforhold. Derfor streiker jeg. Jeg gjør det jo ikke for å skape trøbbel for min nærmeste arbeidsgiver, eller merarbeid på kollegaer. Det er viktig å få frem.

Jeg skal på jobb i helgen. Det er søkt dispensasjon for meg, fordi jeg trengs på jobb. Det er ikke så lett å streike når man jobber i et yrke hvor man tar hånd om andres liv og helse. En streik vil alltid ramme tredjepart. Elevene som er rammet av streik, mister muntlig eksamen, de får forsinkede standpunktkarakter. Og de mister deler av den viktige skoletiden frem mot sommeren. Det er kjipt for dem. De er allerede rammet hardt av pandemien, de har hatt mye hjemmeskole og hatt mye alternativ undervisning. Jeg tror ingen lærere vil dette for elevene sine, på samme måte som at jeg ikke vil at det skal gå utover mine pasienter at jeg streiker. Forskjellen på læreryrket og helseyrket er at det ikke rammer liv og helse hvis lærerne uteblir noen dager eller kanskje uker. Vi driver en snill streik, vi låser ikke dørene på sykehjemmene og sier «grei dere selv!». Så derfor kan det søkes om dispensasjon i streikeperioden – hvis tjenestetilbudet blir så redusert at det kan gå utover liv og helse.

Vi har besøkt tildelingskontoret i går, på streikedag 2. Det er hos dem det største streikeuttaket blant sykepleiere er gjort så langt i streiken. Tildelingskontoret er silen i systemet. De behandler henvendelser på behov for ulike helse- og omsorgstjenester i kommunen. De formidler til tjenesteutfører hvis det er et nytt behov for tjeneste. «Fru Hansen kommer hjem fra sykehuset i dag og trenger hjelp til å administrere antibiotika for en urinveisinfeksjon». De samhandler med sykehuset når de melder et behov, og videreformidler til utfører. De behandler søknader om sykehjemsplass, omsorgsboliger osv. Akuttfunksjonen er ivaretatt fremdeles, det er ingen som blir liggende et sted uten å få kommunale helse- og omsorgstjenester som haster. Men på søknader med mindre hastegrad kan saksbehandlingstiden bli lengre pga streik. Fordi de ansatte ved tildeling helse- og omsorgstjenester – THO, ikke leverer pasientnære daglige helsetjenester, er det mer forsvarlig å ta dem ut i streik, enn de som jobber pasientnært. Man kan tenke at de «tar en for laget». De får jo er overheng av oppgaver som venter når de kommer tilbake. For oppgavene deres forsvinner ikke, de ligger der og venter. I min jobb er det til forskjell, ikke sånn at mange av oppgavene ligger og venter. Man kan ikke ta igjen morgenstell eller det å smøre mat til noen. Jeg kan ikke ta av og på støttestrømpene på en 10 ganger og si «sånn, nå har jeg tatt igjen for de dagene jeg ikke var her». Så jeg har ikke et stort overheng å ta igjen når streiken er over, slik som lærerne og andre helt sikkert har. Noen har jo gjort den jobben i den tiden jeg var fraværende, og noen kan ha fått beskjed om at de må være uten støttestrømper noen dager fordi det er streik. Selvsagt ikke de som får store ødemer og sårutvikling uten strømper, eller de som ikke kan ivareta sine grunnleggende behov uten helsehjelp.

Det er faktisk hektisk å være i streik. Jeg skal aldri si «nå streiker jeg!» på tull når det er noe jeg ikke gidder, for jammen er det mye å sette seg inn i og henge fingrene i. Det er timesvis med Teams-møter. Telefoner og meldinger som skal besvares. Altså ikke noe hvilehjem. Men vi gjør det for en viktig sak! Jeg så Debatten med Fredrik Solvang i går kveld, rakk ikke se i sanntid. Jeg synes både Utdanningsforbundet og Norsk sykepleierforbund svarer godt for oss og det vi står for. Jeg synes også det kom frem et godt poeng fra NRK’s økonomikommentator Cecilie Langum-Becker. Hun sa noe sånt som at om vi ikke får gehør for høyere lønn nå, så har likevel streiken generert mye oppmerksomhet mot lærer og sykepleiermangel, problemer med å rekruttere og beholde, og flukt fra begge yrker til helt andre jobber. Det vil uansett kunne komme godt med i et senere lønnsoppgjør. Og det tror jeg hun har rett i. Selv om jeg håper på gehør i denne runden!

En lønn å leve av

Jeg er tatt ut i streik for første gang i livet. En streik for høyere lønn til sykepleierne og andre med samme antall studiepoeng, like stort studielån og like stort ansvar som oss. Om ansvaret er å sørge for at den oppvoksende generasjon får gode forutsetninger for å bli gode samfunnsborgere, fra barnehage og via skole. Ansvar for at syke og gamle får den hjelpen de trenger. Vi i Unio – vi med de skjermede jobbene. Vi samfunnet er avhengige av, men som ikke produserer noe man kan selge. 

Så hvorfor streiker vi? Høyere lønn. Betalt for ansvaret og jobben vi gjør. Du har hørt der før. Jeg føler for å forklare litt dypere.

Kjøpekraft. En singel sykepleier i Oslo har pr januar 2021 råd til å kjøpe 2,5 % av boligene på markedet i Oslo jfr sykepleierindeksen. Det er jammen ikke mye! Kvadratmeterprisen er skyhøy og det er ikke mye man får for det man har å rutte med. I Tønsberg og Færder kan en sykepleier kjøpe 32,9 % av boligene på markedet.
Så kan man jo også si «må man eie da?». Ja. Det er jo absolutt en trygghet i å eie sitt eget, og det er jo det flest nordmenn gjør. Når man har tatt en høyere utdannelse, så er dette noe man bør kunne forvente. 

Sykepleiermangel. I følge SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere i 2035. Det er bare 14 år til. Frafallet er stort i løpet av de 10 første årene etter at autorisasjonen er ervervet – faktisk så mye som 1 av 5. Sjansen er stor for at en av de 5 du var på kollokviegruppe med i studietiden, ikke jobber som sykepleier 10 år etter at dere feiret endt skolegang. De forsvinner ofte helt ut av yrket. Utdanningskapasiteten økes, vel og bra. Men hva gjør man for å beholde folk i yrket? Jeg tror et godt svar er; øke lønna.
Nå er det vanskelig å få besatt stillinger. Ved sykefravær erstattes både lærere og sykepleiere med ufaglært personell – noe som i lengden gir et stort trykk på de gjenværende sykepleierne.

Vi er nå i et mellomoppgjør hvor det primært forhandles lønn. I hovedoppgjøret ser man mer på helheten. Vi fikk et meget amputert hovedoppgjør i fjor, og ble avspist med en lønnsramme på 1,7 %, hvor 1,6 % gikk til overheng og glidning, det ga en ramme på 0,1%, som tilsvarte et sted mellom 1400 og 1800 kr i lønnsforhøyelse – i året. Vi fikk en svak reallønnsvekst. Reallønn baseres på konsumprisindeksen, som er endringer på prisene på varer og tjenester lønnsmottakeren ønsker og trenger å kjøpe. Mat, drikke, tjenester av forskjellige slag. Når konsumprisindeksen øker, når det koster mer å kjøpe varer og tjenester, og lønnsrammen ikke følger denne, får man en reallønnsnedgang. Og dit er vi på vei med årets forslag til rammer. Og derfor streiker vi.

Vi har en livsviktig jobb, det er for få av oss, det er stort frafall fra yrket. Vi sitter med en høyere utdannelse og et stort ansvar. Et ansvar for å yte god og omsorgsfull helsehjelp. Et ansvar for å «triagere», det vil si vurdere hastegrad, når du er syk og trenger hjelp. Om du normalt sett er frisk og oppsøker legevakten eller spesialisthelsetjenesten. Om du mottar helsetjenester i hjemmet, eller bor på sykehjem og plutselig blir syk. Da er det jeg som skal trykke på de rette knappene og vurdere hastegrad. Jeg gjør faglige vurderinger på om du kan tilses gjennom natten og vente til fastlege eller sykehjemslege er på plass dagen etter. Kanskje er det lagt en plan for å lindre plager og symptomer i tilfelle du skulle få en forverring av din kroniske sykdom, så hjelper jeg deg med å iverksette planen og gjør fortløpende vurderinger på om tiltakene har god nok effekt. Det kan også hende at min totalvurdering basert på målinger og det jeg ser med mitt kliniske blikk, sier meg at jeg må ringe etter øyeblikkelig hjelp. Jeg er viktig for deg og din helse. Mine vurderinger kan utgjøre en stor forskjell for deg. Jeg er din talsperson og jeg kjemper for deg og dine interesser, basert på mine faglige vurderinger. Jeg kan trygge deg på at vi passer godt på deg i natt, gjør fortløpende vurderinger og tiltak hvis du skulle bli sykere. Eller jeg sier til deg at jeg er nødt til å ringe en ambulanse, fordi jeg vurderer at du er så syk at du trenger hjelp, selv om du selv helst ville sett det an.

Min lønn er styrt av frontfagsmodellen. Det vil si at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at min tarifflønn settes etter resultatet av denne. Konkurranseutsatt industri vil si bedrifter som produserer varer av verdi for norsk og internasjonalt marked. Disse bedriftene skaper verdier for samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, gjennom arbeidsplasser, inntekter, skatt osv. Det er viktig for at den norske økonomien skal gå rundt, og at vi ikke lever på oppsparte midler. Mitt yrke, og andre yrker som yter ulike tjenester til samfunnet, yter tjenester som er gratis for alle innbyggere. Helsetjenester, skolegang, at politet kommer når du trenger det, eller jobber forebyggende med å lage et trygt samfunn der folk er lovlydige til de felles lovene, reglene og normene vi har satt her til lands, og at denne tryggheten ikke koster deg noe og ikke minst; lik rett på hjelp uansett hvem du er. Sikkerhetsnettet i landet vårt.

For at vi skal ha gratis skolegang, et samfunn hvor alle har samme rettigheter, hvor du blir født inn i et system som er der for deg fra vugge til grav. Hvor du underveis gir tilbake ved å jobbe, betale skatt og skape verdier.  For å rekruttere og beholde folk til å yte disse tjenestene, så trenger de en lønn som harmonerer med ansvaret og grad av utdanning. 

Jeg streiker fordi jeg er bekymret for at den spådde sykepleiermangelen blir reell. Fordi jeg lurer på om jeg da holder ut? Eller om jeg kapitulerer og blir en av de som forlater yrket til fordel for en annen jobb, når lønna ikke er høyere enn den er, så kan jeg gjøre det uten at det får de helt store økonomiske konsekvensene. For å beholde folk, må lønna opp. Det må ses på løsninger for å få til dette. Det må ses på hvorfor vi ikke klarer å holde følge med boligmarkedet, hvorfor vi er på vei til å få en reallønnsnedgang og med det redusert kjøpekraft. For vi gjør en hederlig innsats, vi er viktige i maskineriet samfunnet Norge. Vi er egentlig sjelden vare og uunnværlige. Så bør vi også lønnes som dette.

 

 

De uunnværlige

Det brygger opp til streik i Unio-kommune. En streik for høyere lønn. Høyere lønn er så mye mer enn de to ordene. Det handler om å henge med og ha kjøpekraft i dette høykostnadslandet. En person med bachelorgrad og 100% fast jobb har en ca inntekt på 570.000 kr (som blir et ca snitt når man legger kvelds/helgetillegg og helligdagstillegg oppå grunnlønna på 501.400 kr, og i tillegg får litt overtid og forskyvninger ila et år). En gjennomsnittelig sykepleier, en vanlig jobb. Jeg legger inn et søk i lånekalkulatoren til Sparebank 1 og finner ut at de har mulighet til å ta opp et lån på rundt 2.462.100 (da har jeg lagt inn 300.000 kroner i studielån som gjeld da det er snittet for studenter med bachelor). Så legger jeg inn et søk på Finn i min hjemkommune Tønsberg på boliger til max 2.400.000 og finner at denne personen kan kjøpe 19 boliger i markedet. Boliger mellom 28 og 65 kvadratmeter. For å kjøpe en bolig til 2.400.000 skal man også ha en egenandel på 360.000. Eller foreldre med mulighet til å stille med sikkerhet.

Har man et barn går lånerammen ned til 1.863.300 og man kan kjøpe 6 boliger i markedet av størrelse bøttekott. Er man så uheldig at man har 2 barn så kan man låne 968.700 kr, det ligger ingen boliger ute til under 1 million i min kommune. Det er jo ikke helt uvanlig i dag at noen sitter alene med både 1 og 2 barn, og har en helt vanlig jobb, som lærer eller sykepleier. Det er klart – man stiller jo sterkere når man er to.. Og det er normalt i Norge at folk eier egen bolig.

Konsumprisindeksen øker. Konsumprisindeksen beskriver prisstigning på varer og tjenester. Krona øker. 1000 2018-kroner er 1034,82 2020 kroner. 570.000 2018-kroner ga høyere kjøpekraft enn 570.000 2020-kroner. Skulle man holdt følge med verdien på krona så skulle man hatt ca 589.000 kr i 2020 for å ha samme lønn som i 2018. Priser på varer og tjenester følger med. Det gjør ikke lønna til sykepleierne på samme måte.

Vi fikk et realt hopp i hovedoppgjøret i 2019 der gjennomsnittslønna ble satt opp til 500.000 kr ved 10 års ansiennitet, men da hadde vi også ligget på 455.000 eller deromkring i lang tid og man så at vi allerede da hadde mindre kjøpekraft. Så jeg vil ikke si vi var heldige, men at noen våknet og forstod at noe måtte gjøres.

Det mangler 7000 sykepleiere i Norge i dag. I 2035 mangler det 38.000! Det er bare 14 år til. Regjeringen gjør tiltak ved å øke utdanningsplasser. Tildels gjøres det ulike tiltak rundt i kommunene for å rekruttere. I Tønsberg tilbys nyutdannede startlønn på 8 års ansiennitet vet jeg. I andre kommuner kan sånt som startbonus være vanlig. Det kan gis ulike funksjonstillegg og noen frister med reduksjon i studiegjeld. Spørsmålet er om dette er nok? Det er ikke flust av søkere til utlyste stillinger jevnt over, så nei – trolig ikke. Det kommer ikke like godt frem hva som gjøres for å beholde folk. Det er en kjent sak at lønn kan forhandles ved bytte av arbeidsplass, sånn sett er det sikkert gunstig å bytte av og til. Samtidig er det jo gull verdt med de folka som kjenner arbeidsplassen og systemet inn og ut. Hvis de blir hengende bakpå lønnsmessig ift de som kommer inn med rekrutteringstiltak, så blir jo også det feil.

Vi ser en flukt fra yrket. Det finnes mange innehar en sykepleierautorisasjon, men ikke bruker den – hvorfor? Turnusarbeid sliter med kroppen. Det å gå på jobb når andre har fri føles kjipt. Det er et stort ansvar å ta viktige vurderinger og avgjørelser for andres liv og helse. Det er innimellom tøffe tak å være tilskuer til andre menneskers lidelse. Det er tøft å få kjeft for noe du ikke kan noe for. Det er tøft å jobbe i en etat som alltid er presset på økonomi, hvor det ikke settes inn en annen sykepleier som vikar når en eller flere er syke, og belastningen på deg blir større – fordi den innleide vikaren kan bidra med veldig mye bra, men det er også mange oppgaver vikaren ikke kan gjøre. Det kan hverken vikaren eller jeg noe for, jeg elsker alle som sier ja når vi står i beita, jeg setter stor pris på hjerter som banker varmt for pasientene. Jeg setter pris på gode observasjoner og fornuftige betraktninger – for vanlig sunn fornuft innehar de fleste. Likevel eier jeg et større ansvar gjennom å inneha en autorisasjon. Mangler jeg fagkompetanse på vaktlaget mitt så har jeg f eks færre å drøfte en situasjon med, og det hviler en større belastning og et ansvarspress når en person skal gjøre en avgjørelse alene i et tvilstilfelle, enn når to hoder sammen diskuterer hva som er beste løsning og deler ansvaret for avgjørelsen. Jeg sover bedre om natta når jeg har fått med meg en annen fagperson i en vurdering der det ikke er klinkende klart hva som er riktig tiltak, enn om jeg har tatt den alene. For det er jo vurderinger som gjelder et annet menneske, noens mor, noens kone, noens bestemor. Jeg kan gjøre uopprettelige feilvurderinger. Jeg skal ha tunga rett i munnen, hodet og hjertet på plass da. Og jeg får ikke en krone ekstra for å gjøre vurderinger og ha alt ansvar på mine skuldre, kontra å dele det med noen. Når lønna ikke matcher ulempene, og man kan finne en inntektskilde med en lønn som enten er høyere, eller kompenserer for ulempene så skjønner jeg godt at folk gjør noe annet. Det hadde jeg også gjort hvis jeg fant noe annet jeg hadde tilnærmet samme passion for. Vi er uunnværlige, men vi betales ikke som den mangelvaren vi er.

Våre yrker har en stor samfunnsmessig verdi, selv om vi ikke skaper verdier i kroner og øre. Lønna vår kommer primært fra skatter og avgifter. Er det likevel riktig at vi som velger slike yrker skal havne bakpå og miste kjøpekraft når alt annet stiger? Våre yrker har vært i full drift i hele pandemien, det er ingen lærere eller sykepleiere som har hevet permitteringspenger eller søkt på støttetiltak for tapt inntekt under covid-situasjonen. Alle har kjent pandemien i større eller mindre grad. Noen har merket det godt på økonomien -mange i negativ grad, noen i positiv grad. Vi har merket det bl.a på smittefrykt og belastning ved å stå midt i blåsten. Jeg skal ikke syte og si det er noe mer synd på oss enn noen andre, pandemien har påvirket livene til en hel verden. Samtidig ser man jo, f eks her i min hjemby, at boligprisene har gått i været, selv i en pandemi. Så noen har absolutt opprettholdt eller til og med øket kjøpekraften underveis i dette. Det er ikke sjeldent vi ser boliger som går flere hundretusen over takst, noen også millioner over.

Jeg synes faktisk ikke det er urettferdig at vi sykepleiere ønsker oss høyere lønn og mulighet for å henge med på 2021’s gjennomsnittelige levestandard. At for å beholde oss og unngå flukt fra yrket, så er lønn er viktig virkemiddel. Vi skal ikke velte oss i luksus. Vi vet vi aldri blir steinrike. Men vi vil henge med, og vi vil ha betalt for det store ansvaret vi bærer, og for belastningen vi utsettes for gjennom skiftende arbeidstider. Det ville motivert til å stå i det videre. Så støtt oss, hei på oss, del gode artikler og skap oppmerksomhet. Jeg håper vi slipper streik, at det kan komme en fornuftig enighet i forhandlingene. Hvis ikke, så er vi klare til å mobilisere. 

Hard work pays off

Noen tanker om det å være sykepleier, og ikke minst det å bli i yrket et helt arbeidsliv.

De siste dagene har det vært mye skriverier om sykepleiere og lønn. Ikke helt unaturlig ettersom det pågår et hovedoppgjør i disse dager. Det går meningsutvekslinger i mediene rundt om det er tid og rom for å snakke om lønn, med de økonomiske konsekvensene pandemien har fått for økonomien i nær sagt alle verdens land. Helsepersonell har fått mye oppmerksomhet og lovord for sin rolle i fronten mot en pandemi. Ordet «samfunnskritiske yrker» har kommet inn i vårt vokabular, og det er liten tvil om at sykepleiere (og helsepersonell forøvrig) har en samfunnskritisk jobb. Nå skriver jeg om, og for sykepleiere. Fordi  jeg er sykepleier selv. Det vil ikke si at jeg ikke verdsetter mine gode og uunnværlige kolleger i andre faggrupper. Og også unner dem en lønn å leve av, og betaling for sin kompetanse.


En påstand jeg har lest i flere kommentarfelt, og ulike artikler er at sykepleierne burde være fornøyde med lønna. Det er tross alt ikke så aller verst, og vi har da i det minste en jobb og en sikker inntekt. Sågar mener noen at vi er høyt lønnet. Hvor de har det fra, vites ikke. Det er ikke hva min årsinntekt sier, selv om jeg er ganske glad i å jobbe overtid og på papiret har en ikke aller verst årsinntekt. Men likevel; Høyt lønnet? Jeg vet ikke hvor de har det fra? Ikke på bunnen av lønnsstigen, det har de forsåvidt rett i. Men påstanden om høyt lønnet, støtter jeg ikke.

En sykepleier har en bachelor grunnutdanning. Når hun er ferdig er det omtrent som med en fersk sjåfør – man har den grunnleggende kompetansen på plass. Jeg mener reisen etter endt utdanning og de erfaringene som høstes gjennom yrkeslivet, er minst like viktig. På samme måte som man gjennom mengdetrening erverver gode kjøreferdigheter. Det finnes flere rekrutteringstiltak. I kommunen lokkes det med startlønn på 8 års ansiennitet for nyutdannede. Det gjør at mange relativt ferske sykepleiere, raskt kryper over sine mer erfarne kollegaer på lønnsstigen i og med de senere ansiennitetsrykkene kommer på toppen av dette rekrutteringstillegget. Jeg vil slå et slag for det å lokke folk til å bli i yrket frem til pensjonsalder. Da må det legges ressurser i å beholde sykepleiere og opprettholde motivasjonen. At lønn er en stor motivasjonsfaktor, blant mange flere, er ikke til å stikke under en stol. 

Gjennom år med arbeid som sykepleier (eller helsefagarbeider) kommer den erfaringsbaserte kompetansen, tryggheten – personlig og faglig, og flyten i arbeidet. Det kliniske blikket trenes opp, og sykepleieren erverver seg kanskje spisskompetanse innenfor sitt fagområde. Noen tar videreutdanning, som i kroner og øre heller ikke lønner seg stort – men det kommer pasientene tilgode. Jeg tør påstå at den garvede sykepleieren med sin kompetanse og trygghet, sparer arbeidsplassene for mye. Mange av oss føler oss faglig trygge og står i mange avgjørelser på selvstendig grunnlag. Et grunnlag som krever nettopp noen år på baken i yrket. 

At gjennomsnittelig avgangsalder for sykepleiere er 57 år, sier mye om belastningen i å jobbe turnus. At 1 av 5 sykepleiere går ut av yrket før det har gått 10 år fra ferdig grunnutdanning, sier også endel.

I veldig mange yrker er det sånn at du blir betalt for innsats, betalt for å være dedikert i jobben. Betalt for å være god til det du gjør. Hard work, pays off har jeg hørt. Sånn er det ikke i sykepleieryrket.

Det er et yrke som er rikt på fine menneskemøter, rikt i form av å gjøre en forskjell, men dessverre betales ikke regningene av denne rikdommen. Det er et yrke hvor noen alltid må være på jobb. Hvor man ikke har fri når andre har fri. Når man er fri og frank, så gjør det ofte ikke så mye å være borte fra familien i høytider. Når man blir eldre, blir det kjipere og kjipere. Avkallene man gjør, og viljen til å fortsette med det, hadde vært bedre, om lønna var bedre. Jeg vil også nevne muligheten for personlig og faglig utvikling. Det å ha tid og rammer til å gjøre en god jobb. Det å ta seg tiden, det krever baller og trygghet å forsvare. Det krever tålmodighet og ikke rent sjeldent noen timer overtid ila et år. Overtid i form av goodwill og ære i og ikke levere fra seg er halvgjort stykke arbeid til nestemann.

Hele samfunnet er i en spesiell situasjon, og det vil vare lenge. Vi som er nærkontakter med pasienter hvor samtlige er i risikogruppa, bør tenke oss godt om på fritiden. Det kan ikke stilles krav til at vi skal være mer forsiktig enn vanlige smittevernregler tilsier, om ikke det gis kompensasjon. Tanken på korpsøvelsene mine har slått meg. Skal, skal ikke? Jeg vet at det å eksponere seg for 40 mennesker og mye aerosol fra blåseinstrumenter, innebærer en risiko. Tanken slo meg også når jeg leste om en fastlege som var smittet. Han hadde, fritt etter hukommelsen, 70 nærkontakter. 60 var pasienter, 5 var kollegaer og 5 var personlige nærkontakter. Så fort jeg setter mine bein på en korpsøvelse, har jeg langt flere personlige nærkontakter enn han. Tanken er litt skremmende, hvis en smittesituasjon skulle oppstå. MEN; jeg får faktisk ikke noen form for kompensasjon for å være forsiktig på egen fritid. Sette livet på vent liksom. Forsiktig er jeg, men jeg tenker mer forsiktig enn samfunnets smittevernregler. Jeg hadde fått innmari dårlig samvittighet om jeg dro med meg smitte derfra til jobb. Og det er vel der skoen trykker. Vanskelig, vanskelig. Det hadde helt klart vært enklere om det ble snakket om på de ulike arbeidsplasser, og gitt en kompensasjon for å begrense egen fritid. At det ikke skjedde på eget initiativ i såfall. Hadde jeg fått en sum for å være forsiktig frem til jul, hadde jeg trøstet meg med at jeg kunne kjøpt meg noe jeg ønsket meg, for eksempel.

Koronaavtalen bl a sykepleierforbundet gikk med på i mars, ga arbeidsgiver stor mulighet til å omgjøre arbeidsplaner, tillate brudd på arbeidsmiljøloven og gjeldende avtaler med hviletider o.l. Den går ut nå i september, og det blir ikke tegnet en ny. Primært fordi flere arbeidsgivere utnyttet avtalen for å bøte på kjent personalmangel. Mange sykepleiere gikk i koronaturnus på helt normale avdelinger, uten en eneste koronapasient. De jobbet annenhver helg og fikk flyttet vaktene sine for å møte driftens behov. Den heller dårlig planlagte driftens behov, rett ut sagt. Det var ikke det som var tanken bak.

Det er ingen tvil om at sykepleierkompetansen trengs for å innhente køer på elektive operasjoner, ta igjen etterslep på normal drift. Og ikke minst at den trengs ved et oppbluss i pandemien og hvis en stor andel ansatte havner i karantene. Det er i slike tilfeller en spesiell avtale kunne vært nyttig for arbeidsgiver. Fylkesleder i Vestfold har kommet med sin bekymring rundt den generelle sykepleiemangelen. Hun beskriver den som verre enn noensinne. En uttalelse som kommer i kjølvannet av et leserinnlegg hvor en sykepleier kritiserer en leder som uttaler at etterslepet kun er mulig å innhente hvis de ansatte er villige til å opprettholde dugnadsånden, jobbe ekstra og kanskje mer ugunstig. Ordet dugnad ble nevnt. Og hun sier at hun er lei av at hennes jobb. Min jobb. Og flere andre sykepleieres jobb og innsats i en pandemi, kalles en dugnad. En betalt dugnad. En dugnad som i lang tid har gått utover mange sykepleieres liv og fritid.

Jeg tenker på HeVeLiFa, forkortelsen på de fire viktige grunnsteinene i utearbeidelsen av en god turnus. Jeg lærte om det på arbeidstidskurs i regi av Norsk sykepleierforbund. Helse. Velferd. Likestilling. Faglig forsvarlighet. HeVeLiFa.
Helse – sykepleiernes helse. En arbeidshverdag som fremmer god helse. Holder oss friske. Forebygger belastning og slitasje i arbeidshverdagen. Går rett over i velferd. En god arbeidsvelferd. Og en god fritidsvelferd, minst mulig belastende vakter, du vet – de hvor hele familien din koser seg med helgefri eller hyttetur. Utenom deg. For du har arbeidshelg. Den dårlige søvnen mellom sen og påfølgende tidligvakt. Jeg vet jo at jeg har valgt et slikt yrke, men da er det viktig at man får så lite ugunstig arbeidstid som mulig. At det lages så gode løsninger som mulig når disse vaktene kommer. Og at de er godt kompensert. Likestilling. Jeg glemmer ikke videosnutten med jente og guttebarna som får utdelt godteri. Gutten får mye mer enn jenta. Kun fordi han er gutt. For det er ingen tvil om at menn tjener mer enn kvinner. Barna synes det er blodig urettferdig og fordeler godterier rettferdig mellom seg. Jeg har, dessverre, sett tendenser til mange menn i kommentarfeltene, menn som mener sykepleierne syter over dårlig lønn. Gutter som ble til menn som tok alt godteriet de fikk selv. 
Faglig forsvarlighet. Nok folk på jobb og ikke så stort arbeidspress at du ikke makter å holde hodet klart. Rom for faglig utvikling. Tid nok til å se pasientene som hele mennesker med komplekse behov. Og ikke bare den ene problemstillingen de er innlagt for, eller i kommunen tildelt tjenester for. En lønn å leve av. En lønn som gir rom for å eie egen bolig og ha råd til meningsfylte aktiviteter på fritiden. At det spiller inn i hele HeVeLiFa kabalen, er hvertfall ganske klart for meg. At hard work faktisk pays off og gir muligheter til å være fornøyd med tilværelsen som sykepleier. Det er en drøm. 

For lønn motiverer de fleste. Sykepleiere flest har mye goodwill. Selv har jeg mang en gang tatt ekstra og dobbeltvakter når det har vært manko på sykepleierkompetanse på min arbeidsplass. Jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og reist på jobb etter å ha fått en telefon fra en fortvilet kollega. Det har keg gjort i lojalitet til arbeidsplass, kollegaer og pasienter. For sånn er det på de fleste steder. Innimellom er det mye sykdom, eller en svært ressurskrevende pasientgruppe. Som oftest vet vi at det er kortvarig, strekker seg over noen uker. Man ser lys i enden av tunnelen og vet at det snart blir bedre tider. Etterpå klapper vi hverandre på skuldra og sier anerkjennende «vi greide det denne gangen og!». Men det finnes en grense for hvor lenge man orker å brette opp ermene, og ikke minst skaper det motvilje når det forventes at vi skal gjøre det. Klapping og takknemlighet ER hyggelig, men det holder ikke i lengden. Forskjellen nå er at vi ikke vet hvor lenge vi skal gå på høygir. Og når det kalles dugnad, og ikke lokkes med en dugelig kompensasjon for å brette opp ermene eller gjøre forsakelser i eget liv (jfr mine tanker om korpsøvelser som er eksempel), da faller motivasjonen for å sette resten av livet til side i uoverskuelig fremtid. For mange, faktisk også meg, gjør det også at man tenker på om det er noe annet man kunne blitt god på? Noe som betaler seg bedre på lønnsslippen, og ikke gir en evig bekymring for om det er meg som må jobbe kveldsvakt neste julaften? Eller noe som gjør at jeg slipper å reise fra familiehyggen på hytta midt i påsken, fordi jeg må hjem på jobb. Jeg synes ofte det er deilig å ha fridager når andre jobber. Men om det veier opp for å jobbe når andre har fri? Nei, dessverre ikke. Jeg kunne lett gitt avkall på de fridagene hvis jeg kunne sluppet å følge familiehyggen på hytta kun via Snapchat, altså.. Så hvordan få oss til å bli i yrket?

 

Jeg må avslutningsvis nevne at forutenom lønna, så ser jeg at vi på mange felt har det veldig bra i kommunen når jeg leser skrekkeksemplene fra spesialisthelsetjenesten. Men det er en skrekk å havne der de er. Og derfor må vi si i fra som en samlet gruppe. For tilfeldighetene kunne også gjort at jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten ved en spesielt belastet avdeling. Og vi vil nødig at kommunen ser i den retningen når de får sparekniven på strupen og lurer på hvordan i alle dager de skal klare det? For vi vil ikke ha hverken økt helgebelastning eller at bemanningen skjæres til beinet og baserer seg på ren goodwill fra de ansatte.

Livsregnskap

Du… Hun trakk litt på det… Tror du at du kunne hjulpet meg med å velge ut salmer til begravelsen min? Det virker som du vet litt om det, sa hun litt spørrende.

Jeg følte meg smått litt falsk, men jeg kjente også et snev av stolthet i at hun opplevde at jeg hadde respektert hennes tro i så stor grad at hun ga meg den tilliten. Jeg hadde lyttet til, og pratet mye med henne om nettopp åndelige og eksistensielle tanker i møte med alvorlig sykdom og døden som banket på døren. Jeg pleier sjeldent å diskutere min private tro, eller som sannheten her; mangel på tro på noe større og mektigere der ute et sted. Men jeg er glad i å lytte, jeg er nysgjerrig på alle menneskers tro og livssyn, uavhengig av religion. Jeg respekterer andres tro og meninger. I pasientrelasjoner er jeg stort sett veldig nøytral, men jeg er åpent nysgjerrig slik at jeg kanskje kan misforståes ved at jeg speiler dem litt vel mye noen ganger? Jeg synes f eks bibelen kan ha mange fine tekster, og at det er mange salmer med gode budskap – også helt uavhengig av tro. Og jeg har heldigvis også møtt de som har en god støtte i en Gud, i noe som er mektigere og større enn dem selv. Og hvor jeg kan se at de er lykkelige i sin tro. Jeg har et ganske åpent sinn for alle mennesker og deres tro, med unntak av de ekstreme yttersidene. Der må jeg jobbe litt med meg selv. Men jeg er nysgjerrig, også på deres livsverden.


Anders Skuterud, seniorrådgiver i Norsk Psykologforening har uttalt i en artikkel i «Vårt land» at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

 

Nettopp det har jeg sett mer enn en gang. Man kan forstå mye av andre mennesker ved å gå i seg selv, eller tenke tilbake til tidligere erfaringer. Det er ikke så ofte jeg leser en bok flere ganger, men Margareth Skjelbreds «Du skal elske lyset», har jeg lest flere ganger. Jeg kommer sikkert til å lese den igjen også. Den handler om det jeg vil kalle den «sorte kristendommen». Den der Gud er den store rettesnoren i livet, og hvor man lever i frykt for å gjøre, eller ha gjort, noe galt og syndefullt i livet. Om hvordan denne dystre troen nærmest ødelegger en livsglad liten jente. Den gir også et veldig godt innblikk i hvordan en livshistorie, historien fra et levd liv, preger et menneske.

Jeg har sett det jeg vil kalle hjertegode mennesker, be for sine synder i frykt for og ikke få en plass hos Gud når deres tid kommer. I diskusjonen om f eks den nye bioteknologiloven, og i forbindelse med Pride-markeringen, har jeg lest og hørt uttalelser som for meg er helt i det blå, om at hverken abort eller kjærlighet mellom likekjønnede bør aksepteres. Hvem er de til å dømme? I min verden er det å tenke seg frem til hvordan det er å være i andres sko, en viktig egenskap. Men den eksisterer altså fortsatt, den pietistiske, unyanserte himmel eller helvete kristendommen. Det snakkes om å elske sin neste – nestekjærlighet. Gjelder den bare hvis din neste lever innenfor de samme rammene som deg?

Jeg er så innmari glad for at det meste er mer greit i dag, enn for 50 og 100 år siden. Jeg tror det gir flere sjansen til et lykkelig liv, og en god død. Mange av de i generasjonen hvor det er naturlig at livet ebber ut i dag, har kanskje flere mørke hemmeligheter og ting de sliter med når livsregnskapet skal gjøres opp. Og kanskje har de nettopp derfor et behov for å komme nærmere tro og religion? Men kanskje nettopp pga tro og religion, har de også disse tingene de sliter med i det livet skal gjøres opp? Jeg tror uansett tro, eller ei, at de fleste har et behov for å tenke gjennom sitt liv og valgene som har preget dem på veien. Og som, på samme måten som tro og religion, kommer veldig tydelig frem når livet skal fullføres.

Jeg jobbet så fryktelig mye. Alltid på farten. Alltid tilstede for andre. De som er forduftet fra livet mitt nå. De jeg kun var viktig for mens jeg var en viktig brikke i arbeidslivet. Men jeg nedprioriterte de viktigste – familien. Eks-konene. Ungene. Det kjenner jeg på nå. Han var alvorlig kreftsyk og døde få dager senere. Det var ingen lett familierelasjon, et barn her og et barn der. Med sine mødre, med sin bagasje fra hvordan han hadde behandlet dem. Han strevet der han lå og oppsummerte livet sitt. Og han angret på sine prioriteringer der på dødsleiet, hvor han var mer omsluttet av helsepersonell enn av sine egne. Og hvor de pårørende også i stor grad kommuniserte sin historie via helsepersonellet. 

Det er vanskelig å være en god hjelper for en som har feilprioritert hele livet. Si de rette tingene. Kanskje være en bro og konfliktløser mellom de pårørende som står der og sier «han var aldri der for oss, han kan ikke forvente annet nå». Og han, som angrer og er så fortvilet og ikke helt finner ro fordi det gnager ham så. Det minner meg på at jeg selv også bør sette de som skal sitte rundt sengen min på dødsleiet, litt høyere opp på hverdagens prioriteringsliste. De jeg vet hadde stilt opp hvis det skjedde meg noe. Som hadde sluppet alt de hadde i hendene, og vært der. Det er kanskje de aller viktigste relasjonene man kan pleie – de menneskelige, nære og gode. Noen ganger kan man lykkes med å hjelpe familien til å se at de kanskje må slippe opp på gammelt gørr i den fasen, og gjøre seg selv større enn han var. Det kan forhåpentligvis gi dem noe? En god følelse? En avslutning. Få sette ord på det vanskelige, til han det burde adresseres til. Kanskje får de avsluttet et vanskelig kapittel på den måten, og selv finner en slags ro med det?

Sykdom og død er så mye mer enn kroppslige plager. Uro kan betinges i levd liv og valg, og i gudefrykt.
Å få lov til å være en hjelper i fullførelsen av et liv, i form av å hjelpe med å finne passende salmer. Støtte i at det helt sikkert finnes en plass hos Gud til henne. Eller ved å megle i en familie slik at ikke nok en generasjon gjør valg de vil slite med. Det er en stor ære. Det krever enormt. Det krever at man må ha evnen til å sette seg inn i omtrent ethvert menneskes livsverden. Det er kanskje derfor jeg er så nysgjerrig? Fordi jeg så gjerne vil forstå de fleste. Søren Kierkegaard sier så fint «Det betyr ikke så meget hvordan man blir født, men det har enormt å si hvordan man dør». Det er viktig å lindre alle typer smerter, både de fysiske og de sjelelige. For å hjelpe inn i en god død, der de nærmeste skal leve videre med opplevelsen av at det ble det.


Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld… 

 

Influencere i sykepleien

Jeg ringte på døren og gikk inn. Hørte et svakt «hei» og senset stemningen omtrent før jeg var innenfor døren. Det var en sånn dag i dag. Hun satt på sengekanten i soverommet. Gardinene var trukket for, og rommet var like dystert som stemningen i rommet.

Jeg satte meg ned på sengekanten ved siden av henne. «Ikke så bra i dag..?» spurte jeg forsiktig. Hun bare ristet på hodet, uten ord. «Kom hit!» sa jeg, og ga henne en god klem. Jeg kjente henne godt, gjennom lang tid og derfor kunne jeg tillate meg å gå så tett på. Hun tok i mot klemmen med takknemlighet. Vi snakket litt. Om følelsen av forfall, og motløshet over at det var mer tid bak enn foran i livslinjen hennes. «Hvilken framtid har jeg?» Det var hardt for henne å ta i mot hjelp. Hun kjempet det hun kunne for å klare det lille hun klarte. Hun klarte mer enn hun burde, helsa tatt i betraktning. Hun stod opp tidlig for å være klar, for å motta den lille «så flink du er!», som nok betød mer enn jeg trodde. Den som vi kanskje alle streber litt etter? Jeg minnet henne titt og ofte på at vi kunne hjelpe, og på at hun kunne spare de kreftene hun hadde til andre ting. Men det å føle at hun klarte bare dette lille, var så viktig for henne at det var heller sjeldent hun tok i mot hjelp. I dag hadde hun ikke gjort noe før jeg kom. Hadde sovet lenge og var stresset og lei for at hun hadde «forsovet seg». Jeg blunket til henne og sa; «det er lov å forsove seg hver dag når man er pensjonist! Du trengte sikkert hvilen! Så tenk på at det var fint, også hjelper jeg deg ut på badet! Når jeg blir pensjonist skal ingen få vekke meg før sent på formiddagen!» Hun svarte «du ser alltid noe positivt i ting, du!» før hun kom med et takk. Jeg spurte om vi skulle slippe inn dagen nå, og trakk fra gardinene i det mørke rommet før vi gikk ut på badet. Jeg hjalp henne med det nødvendige, fant fram klær jeg visste hun ville føle seg vel i og tok meg tiden til å koke et egg til frokost. Stemningen var lysere og lettere nå, og hun var i sitt vanlige gode humør da jeg takket for meg og gikk videre.

Historien kunne også vært at jeg kom inn i rommet. Kjente motløshet over negativ stemning. Brått trakk gardinene fra og stilte meg foran henne på gulvet mens jeg spurte om hun ikke hadde det helt bra? Hun ville antagelig unnskyldt seg med en litt dårlig natt slik at hun ikke hadde rukket alt. Jeg ville ikke fått komme inn i tankene hun egentlig trengte å lette hjertet for.

«Da får vi komme i gang«, kunne jeg svart. Vi kunne hastet ut på badet, for det var ikke med i min beregning at jeg måtte hjelpe henne der i dag. Hun pleide jo å greie seg selv, selv om vedtaket hennes sa hjelp til morgenstell. Hun kunne kanskje senset mitt snev av travelhet og tanke på resten av lista jeg skulle komme meg gjennom. Den neste pasienten som jeg visste ville bli sur over at jeg kom 10 minutter senere. Hun hadde fått stellet sitt, og en rask frokost før jeg hastet videre. Ut fra en som hadde det like kjipt, eller kanskje enda kjipere enn da jeg kom inn i huset.

Jeg leste nettopp en artikkel i Sykepleien. Et intervju med sykepleierfilosofen Kari Marthinsen. Det handlet om måten man gir omsorg på, og hvordan omsorg er styrt av et tidsur og kultur fra utdanningen, arbeidsplassen og samfunnsøkonomi. «Man kan ikke hysje på omsorgen. Kroppene våre er langsomme. Pleien tar den tiden den tar».

Hun snakker også om å lytte til tonen i rommet. I de to små historiene om pasientens opplevelse av et morgenstell så er jeg ikke i tvil om at den første bør være fasiten. Jeg tror ikke jeg brukte så mange minuttene på sengekanten med den gamle damen før jeg fikk slippe inn lyset. Men de minuttene gjorde hele forskjellen på om dette ble en god eller dårlig dag. Ved å sette meg ned møtte jeg henne i øyehøyde og ikke ovenfra og ned. Jeg har sagt før at jeg liker å jobbe etter Joyce Travelbees filosofi om at møter mellom sykepleier og pasient, skal være et møte mellom to mennesker. Ikke et møte i to roller.  Jeg utjevnet maktbalansen ved å sette meg ned, fremfor å stå over henne. Jeg så henne som et menneske, ikke et objekt eller en diagnose.

Jeg fjernet noe av stresset i hennes kropp, og også stresset i egen kropp. Ved å være tilstede i nuet; oppmerksomt nærvær. Stress er ikke bra, hverken for de som mottar pleie, eller for de som gir. Det gjør oss syke hvis det pågår over lang tid. Vi er bare mennesker vi og, påvirket av ytre liv. Av øvrighetens press på økonomi. Av kollegaenes forventninger. Av det som rører seg i våre egne personlige liv. En dårlig natts søvn. Av at vi ikke orker å få kjeft av nestemann på lista akkurat i dag. Press på å rekke en lang liste med oppgaver. Å være rask er ofte symbolisert med noe positivt. Vår egen jakt på bekreftelse – flink og effektiv. Jeg mener at man kan være relativt rask OG gi en god opplevelse. Det handler bare om å planlegge og strukturere oppgavene som skal gjøres. Egget kan settes til koking og kaffen kan settes over før man går på badet, så gjør det seg selv mens man gjør noe annet. Som et eksempel. Gamlemor går sakte, men er stødig nok til å gå uten følge. Så kan jeg lufte ut soverommet og riste opp dyne og pute samt strekke lakenet før jeg tar henne igjen på vei inn på badet.

«Sykepleiere – vær ulydige!» lyder overskriften i intervjuet med Kari Marthinsen. Hun snakker seg tilbake til diakonissenes tid. Da de så at de fattige led, gikk de til dem for å hjelpe. Selv om det ikke var lov. Det var fattigvesenets jobb, mens de selv skulle holde seg til den frivillige menighetspleien. Hun snakker om sårbarhet: vi blir født sårbare og vi dør sårbare. Sykdom og hjelpeløshet er skambelagt. Det ligger i oss at vi vil klare oss selv. Men faktum er at vi alle kan havne i en situasjon der vi trenger andres hjelp. Da er det så viktig hvordan hjelpen blir gitt. Hvilke verdisyn den enkelte pleier bærer, og hvilken kultur som påvirker henne på hennes arbeidsplass.

Det snakkes også om filosofenes plass i den moderne sykepleierutdanningen. Jeg var litt oppgitt over den eldgamle sykepleieteorien selv, i stresset over å lære meg det jeg synes var det viktigste: blant annet anatomi, fysiologi og sykdomslære. Vi ser at influencere blir populære i dag. En influencer påvirker oss i hvordan vi tenker. Disse eldgamle influencerne har også mye viktig å komme med, oppdaget jeg bare jeg begynte å lese med åpent sinn. Henderson setter alt i system, Travelbee mener mye om menneskemøter og Kari Marthinsen har mange tanker om etikk. Gode gamle Florence Nightingale var opptatt av gode hygieniske forhold og frisk luft inn i sykestuene. Heller ikke det er utdatert i dag.

En influencer tør ofte å si og gjøre ting andre ikke tør. Noen av dagens kjemper kanskje unødige kamper, men mange av dem setter ord på noe vi kan kjenne oss igjen i, eller får oss til å oppdage nye ting. Influencere er forbilder for mange og har en viktig stemme i samfunnet. De presser grenser og de bekrefter det mange tenker. Jeg ble glad da jeg fant igjen mitt verdisyn i mye av det Joyce Travelbee sier om menneskemøter. Det ga meg en trygghet som sykepleier og i pasientmøter, dette med å bryte ned maktbarrierer. Det er jo maktesløst nok og måtte ha hjelp til det meste.

Jeg tror tryggheten til å være ulydig kommer litt med alder, erfaring og personlig trygghet. Men den kommer også av ulikhet. En av våre unge assistenter fant av seg selv ut effekten av å spille et slag kort med en pasient og nådde inn på en annen måte enn meg som ikke hadde tenkt tanken og bare satt og tørrpratet. Det var en pasient det ikke var så lett å få noe ut av, eller nå inn til. Kortspillet tok vel omtrent den samme tida som min tørrprat, som nærmest var en monolog jeg gjorde bare for å kunne krysse utført på lista. Det krever mot å være litt «ulydig» eller tenke utenfor boksen. Og noen synes ikke det var vår jobb å spille kort. Miljøarbeid? Pffft… Så takk til sånne modige sjeler som tør å tenke utenfor boksen, gjøre ting litt annerledes. Og oppnå å gi god omsorg på omtrent samme tiden, men med en kortstokk til hjelp.
Jeg håper ikke denne evnen blir avlært i utdanningen når den unge assistenten siden går løs på sykepleierstudiet. Eller fratas henne på en arbeidsplass uten kultur for å tenke utenfor boksen. Her har utdanningsinstitusjoner, den enkelte lærer, veileder og arbeidsplass et stort ansvar.

At vi ikke blir for stresset av klokka som tikker er viktig. For den trenger ikke tikke mange slagene ekstra selv om du gjør det lille ekstra. Det som utgjør den store forskjellen for den du hjelper. En god kultur kollegialt er enda viktigere. Kanskje sier en kollega «du kunne kanskje rukket enda mer?» eller «det er ikke vår jobb!» fremfor at man får et klapp på skuldra for å ha funnet på noe smart. Jeg håper kulturen kan være at man får kreditt for å gjøre ting litt annerledes, framfor at raske samlebåndstell skal gi en tommel opp. At den enkelte arbeidsplass kan ha influencere som påvirker i positiv grad for pasientene. For kulturen er det vi selv som setter på den enkelte arbeidsplass. Slik diakonissene satte kulturen for å hjelpe de fattige, at alle mennesker skulle ha en verdi uavhengig av samfunnsklasse. Det er tross alt mye mindre vi kjemper for enn det de gjorde. Men de banet vei ved å gjøre det. Jeg tror det er det Kari Marthinsen mener med ulydighet. Jeg tenker at hvis hver enkelt av oss starter i oss selv, med egne verdier, så har vi evnen til å påvirke mer enn vi tror.

Å møte en konge, som en konge.

 

Hva har du møtt og vært på livets vei?

Hvis jeg var kongens sykepleier, hvordan hadde jeg møtt ham da? Antageligvis med både ærefrykt og respekt. Uavhengig av diagnose. Han er da, eller har da, tross alt vært kongen vår. Nå er ikke det noen aktuell problemstilling for meg, eller noen andre. Kongen er både sprek og klar i toppen. Men perspektivet er interessant. For er vi interesserte nok i personen bak hjelpebehovene i yrket vårt? Ville ikke litt kunnskap om hvem de har vært i livet, gjøre noe med hvordan vi møtte dem? Gjort det lettere å gi god helsehjelp, og ikke minst; lettere å være pasient?

Det er bare rot på kjøkkenbenken hans. Medisinene flyter, hva han har tatt, eller ikke har tatt er for meg en gåte. Vi snakker sammen, og over seg har han fortsatt en autoritet. Han er veltalende med et rikt språk, og på måten han snakker på så skjønner jeg at jeg snakker med en gammel direktør som har vært vant til å ha orden på både seg selv og mange ansatte. Han snakker som om han har total kontroll på både medisiner og livet generelt. Jeg ser meg om i omgivelsene og registrerer at det nok en gang i tiden har vært et møblert hjem med orden i sysakene. Om jeg åpner kjøkkenskap som han trolig ikke har brukt på mange år, ser jeg at han en gang var en systematiker. I det som er i daglig bruk er det bare rot, rent og skittent om hverandre. Men han er så stolt, og han er fortsatt en direktør man ikke befaler, og slik forventer han å bli møtt. Han vil ikke erkjenne, trolig har han ingen innsikt i egen svikt. Synes det går ganske bra der hjemme. Han er flekkete i tøyet, ubarbert og generelt ustelt. Jeg ser gamle bilder av en strøken mann, som nok aldri tidligere i livet har latt skjegget gro mer enn fra en dag til en annen.

Jeg snakker til en direktør. Jeg møter ham som en direktør skal møtes, med respekt og ydmykhet. Disse medisinene, sier jeg, og tar ham med meg inn i fagtermer, fine ord og vendinger – omtrent slik han snakker til meg, viser ham oversikten fra sykehuset. Tegner og forklarer mer enn han forstår, men at han ikke forstår vil han ikke vise meg. Jeg spiller spillet, og later som jeg tror han forstår. List og lempe kalles det kanskje. Jeg forteller ham at kommunen tilbyr eldre litt bistand i administrering av medisiner, bestilling og utlevering av ferdigdoserte medisiner. Understreker at vi gjør det sammen, forteller ham om viktigheten av brukermedvirkning. Tar ham gjennom legemiddel etter legemiddel, jeg ser på ham at han ikke forstår noe, men at han kjører en “if I can’t make it, fakte it” stil. En direktør, en tydelig leder, fremstår som en tydelig leder med rak rygg, uansett. Jeg møter ham som en direktør. Han synes tilbudet til eldre i kommunen er godt, for eldre kan han jo innrømme at han er. Jeg får dermed lov til å ta med meg dosetten, og store deler av lageret med medisiner, men ikke alt – han må jo ha noe på lur, i tilfelle vi skulle glemme noe. Han får ha litt diverse som ikke gjør store skaden, også får vi heller følge litt med på at eskene blir stående urørt og kanskje kan vi fjerne litt og litt. Kanskje får vi, når tilliten er opparbeidet, lov til å ta alt. Ber jeg om alt på en gang nå, kan det medføre at jeg ikke får ta med noen ting. Jeg gir ham et eksemplar av legemiddelkortet, forklarer ham at det er for at han skal ha kontroll. Vi har også vår kopi i journal, men her er brukermedvirkning viktig. En direktør skal nemlig ha kontroll. Med list og lempe; ved å møte ham slik han alltid har blitt møtt, så får jeg lov til å ta over medisinansvaret hos ham.

Han er brautende i språket. Bråkjekk. Har jobba “på gølvet”, var sterk som en bjørn og har ikke mye fint å si om pampen oppover i de sosiale klassene. Han er kjapp i replikken, humoristisk, men hele tiden på kanten til grov. Jeg møter ham kameratslig. Han liker en dult i sida, og en småfrekk replikk i retur. Jeg forklarer enkelt, og litt røft. Han bryr seg ikke så mye om hva jeg sier, og jeg trenger ikke forklare mer inngående enn det jeg er forpliktet til å informere om – da blir han bare irritert og synes jeg styrer for mye. Det er ganske lett for meg å ta over medisinansvaret hos ham, “jaja, bare fiks det du!” sier han.

I demensomsorgen brukes “Min livshistorie“, et anamneseskjema hvor man samler inn informasjon om levd liv, slektninger, viktige hendelser i livet osv. Jeg synes det er veldig fint. Både fint å vite noe om personen, men ikke minst et nyttig verktøy når jeg skal gi helsehjelp på best mulig måte. Alle har jo en historie, men ikke alle kan fortelle den helt selv. I sykehjemmene er de nok langt flinkere til å innhente livshistorien, enn vi er i hjemmesykepleien. Ofte er våre pasienter relativt velfungerende, men mange har en svikt hvor det hadde vært kjekt å spørre seg selv; hvem er dette mennesket? Hva har han gjort i livet sitt? Hvorfor reagerer han som han gjør?

Han tar regneoppgavene i MMSE-testen lett som en lek, det samme med mange av spørsmålene. Men hvor han er, hvilket år eller årstid det er – det har han ikke peiling på. Den gamle direktøren med høy utdannelse. Hun har stålkontroll på dag, dato, årstid, og hvor hun befinner seg. Men regneoppgavene stryker hun glatt på. Han er gammel direktør, ingeniør, høyt utdannet. Hun er husmor med avbrutt folkeskole fordi hun måtte hjelpe til hjemme i trange kår. De har omtrent samme tall-resultat på MMSE, men hun er langt mer klar og i bedre stand til å ta vare på seg selv enn han. Selv om hun ikke mestret regneoppgavene. Nettopp derfor er ikke MMSE en test på linje med en vital måling som blodtrykk eller CRP. Det skal ligge endel forståelse bak, ikke minst forståelse for bakgrunn.

Han ligger på ryggen under et bord og skrur. Min viten om at det er en gammel bilmekaniker gjør at jeg forstår hva han holder på med – han skrur bil. Han er skjermet med fastvakt, og jeg er innom rommet med litt mat. Han kryper fram og vil diskutere oppgjøret for reparasjonen, også sier han at han har fylt drivstoff for meg. Jeg takker pent, og han fortsetter “vi kan snakke om oppgjøret når du kommer tilbake”. Jeg takker for det, og han strekker frem hånda. Vi utveksler håndtrykk, og jeg kan forlate rommet. Hadde jeg startet noen realitetsorientering, så hadde han blitt sint. Ved neste besøk er han fortsatt på jobb. Han bør få kveldsstellet sitt og har en urinpose som trolig er ganske full. Jeg spør om han kan bli med meg litt. Utdyper ikke hva vi skal, men han følger interessert etter meg mens han snakker om bilen han skrur på og forteller at han egentlig ikke har tid. Jeg får raskt gjort det aller viktigste, før han blir for utålmodig. Jeg sier til ham at det er sent, og spør om det kanskje er på tide å avslutte for i dag? Han kan jo reparere videre i morgen? Han erkjenner at han er sliten, det har vært en lang dag. Plutselig er han tilbake i virkeligheten, og er en person som trenger litt hjelp og veiledning. Jeg får veiledet ham av med tøyet, og til å legge seg i sengen. Det tar ikke lange tiden før han sovner.

Selv kongen kan få en demenssykdom. Man han vil likevel bli møtt som en konge. Man spiller på å få ham til å føle seg som konge, og ikke som en som har mistet fullstendig oversikt. På samme måte skal både direktøren, bilmekanikeren, bryggesjaueren og den gamle husmoren uten fullført folkeskole, møtes. En historie om et liv er nyttig og kunne når man skal møte noen. Man forstår ganske raskt hvilken rolle man skal spille, og hvor man skal møte dem. Det er ganske interessant å bruke seg selv på denne måten. Ikke minst er det viktig når man skal oppnå noe. Det er en hårfin balansegang, i etikken. Er det uetisk og ikke realitetsorientere bilmekanikeren eller direktøren? Ja, hvis det aldri er forsøkt. Jeg vet at det er forsøkt mange ganger, med uro, agitasjon og fortvilelse som resultat. Da fører en realitetsorientering til mer fortvilelse, enn noe godt. Andre, som ikke er så langt fremskredne i sin sykdom, lar seg lettere realitetsorientere. “Nei, nå surrer jeg visst litt igjen!” sier bryggesjaueren, og ler av seg selv. “Det er godt du passer på meg!”. Personlighetstype og grad av “stolthet” spiller også inn. En direktør er ikke vant til å bli rettet på eller snakket til. Så må han også møtes der han er, og man kan oppnå mye bare ved å vite litt om hans bakgrunn.

Hva er egentlig sykepleie?

De siste dagene har det dukket opp mange innlegg rundt sykepleiere og hvilke oppgaver de gjør i en arbeidshverdag. Mange sykepleiere mener de bruker tid på oppgaver som kunne vært utført av andre faggrupper. På sykehuset er helsefagarbeiderne nærmest utryddet, og sykepleiere gjør mange oppgaver som de kanskje føler seg overkvalifisert til å gjøre. I kommentarfeltene kan jeg også lese kritikk til sykepleiere fra folk som åpenbart tilhører andre faggrupper. Hvorfor skal de slippe alt det kjipe? Skal de aldri ta kjøkken eller skyllerom? Det er vel rettferdighetsprinsippet som trer frem – hvorfor skal ikke sykepleieren ta sin del av kjedelige oppgaver? Jeg er ikke helt uenig, samtidig kreves god innsikt i sykepleierens ansvar og funksjonsområde før man kan stille slike krav. Det aller viktigste – tror jeg, er at vi jobber åpent og trekker lasset sammen. Viser hva vi gjør. For det finnes helt sikkert late sykepleiere, som gjerne snor seg unna de mer rutinepregede oppgavene i hverdagen. Og da skjønner jeg godt at andre faggrupper kan gå i streik. På den annen side er det ofte sånn at dagen blir helt annerledes enn man kanskje tenker, kanskje fordi prioriteringen rett kompetanse på rett sted tilsier at sykepleier ofte har de sykeste pasientene. De det ofte faller på endel ekstra jobb rundt.

Jeg har tenkt endel rundt det. Min arbeidshverdag. Hva er egentlig sykepleie?

Min arbeidshverdag i hjemmesykepleien består av det meste. Elementære ting som hjelp til personlig hygiene, matlaging og administrere medisiner. Funksjonen som ressursperson for kreftpasienter gjør at jeg kan ha noen støttesamtaler fra tid til annen. Ellers er den svært variabel. Vaske gulvet fordi noen glemte å lukke urinposen på kveldsvakta i går. Måke snø av trappa så ikke brukeren, jeg selv, eller kollegaene mine faller. Strø en glatt gårdsplass. På sommeren smøre han som så gjerne vil sitte ute med solkrem, og minne ham på at han må drikke godt. Sette frem rikelig med fristende drikke, sette meg ned og slå av en prat mens jeg påser at han får i seg litt å drikke før jeg går. Jeg er redd drikkingen går i glemmeboka så fort jeg er ute av døra, den manglende tørstefølelsen tatt i betraktning. Ringe pårørende fordi kjøleskapet er nesten tomt, og samtidig spørre om de kan følge til legetime på fredag? Datteren i den andre enden vil gjerne lufte sin bekymring over faren som har begynt å skrante, hun lurer på hvor mye lenger det går hjemme? Jeg noterer bekymringen og bestemmer meg for å sende det som elektronisk melding til fastlegen. Jeg tar med det samme vitale målinger for å ha det på plass. Er medisineringen riktig, eller kan det gjøres justeringer slik at pasienten får det bedre? Sammen med mine rapporteringer, datterens observasjoner av endringer i tilstand og følelse av utrygghet ved at faren bor hjemme, samt de noe avvikende målingene, får fastlegen ta stilling til det. Jeg vet at dette er en fastlege som ikke alltid fanger opp de elektroniske meldingene og ringer derfor legekontoret for å si at det ligger en melding inne som det er viktig at blir lest før fredagens legetime. Skrive en liten epistel under evaluering av tjenester slik at tildelingskontoret noterer seg bak øret at her kan det bli et behov for høyere omsorgsnivå i nær fremtid. Rapportere grundig i journal hva jeg har gjort, og videre plan, samt notere flere steder at det følges opp. Jeg kan ikke vite om noe går av seg selv, og jeg kan jo falle og brekke benet i morgen og bli borte i lang tid. Da er det viktig at jobben jeg gjør er satt i system, og at ikke bare jeg har tråden i det.

Så er det å komme seg videre til neste pasient. Det er et enkelt oppdrag, på med støttestrømper, en liten prat om vær og vind, før jeg går videre. Jeg kvitterer raskt for utført oppdrag i journal.

Neste dame på lista skal ha dusj. Hun sier hun gjorde det selv i går. Jeg ser at kluter og håndkler henger helt likt som i går og konkluderer for meg selv med at det ikke kan stemme. Med list og lempe motiverer jeg så godt jeg kan. Hun er på gli. Den største bekymringen er – hva med håret? Hun har permanent, og ved hårvask blir hun seende ut som en ustelt puddel. Jeg frister med hårrulling, selv om vi egentlig ikke får lov, og hun blir med i dusjen. Etterpå ruller vi hår, og hun forteller om livet, og sin store sorg; barnet hun mistet så altfor tidlig. Jeg tenker inni meg at denne opplysningen – en viktig del av hennes total pain, hadde jeg ikke fått om det ikke var for hårrullingen. Tapet av barnet har kommet tilbake med full kraft når hun har blitt stillesittende og har altfor god tid til å tenke. Jeg opplever henne nedstemt, og tenker at hun trengte den ekstra omsorgen. Hun trengte å sette ord på det som skjedde for så lenge siden. Slik jeg forstår så ble det kostet under teppet, og livet skulle bare gå videre. Med dagens kunnskap om krisehåndtering og oppfølgingen som gis når mennesker i dag opplever lignende kriser, så tenker jeg at hennes krise er ubearbeidet og har fått vokse seg til en betent byll. Vi reflekterer rundt hendelsen, og hun klandrer seg selv for noe hun mener hun kunne gjort annerledes så hendelsen aldri skjedde. Jeg setter det litt i perspektiv, og vi snakker om det ingen kunne forutse at kunne skje. Hun sier seg enig i at hun kanskje ikke kunne gjort noe annerledes og setter ord på at det var godt å snakke litt om det. Jeg får en god klem og et stort takk for tiden min når jeg skal gå. “Du er god å prate med du!” sier hun. Det tok ikke mer enn tiden av å rulle opp et hår. Det er verdt det, når man kan gjøre en liten forskjell. Neste gang jeg besøker henne lyser hun opp, som om vi er to gamle kjente.

Kontordag. Hele formiddagen går med til å gå gjennom de elektroniske meldingene som har kommet inn. Fastlegen fra i går har svart på henvendelsen og takker for opplysningene. Han skal ha en god prat med pasient og datter, og samtidig gjøre en gjennomgang av medisinene. Det letter hjertet mitt, og jeg føler jeg kan hake ut så langt; jeg har gjort jobben min, nå er det over på hans skuldre. Det vil nok komme en ny melding etter legetimen, og da vil vi få ansvar for å utføre medisinendringene og gjøre oppfølging på blodtrykk og observasjoner i dagene fremover. Fastlegen ønsker tilbakemelding etter noen dager, og samtidig er det avtalt ny legetime om 14 dager. Jeg setter alt dette i system. Det har kommet en melding fra sårpoliklinikken på sykehuset; omfattende endringer i en sårprosedyre og daglig skifte av bandasjer fordi sårene væsker mye. Jeg får sårprosedyren inn i tiltaksplan, samt skrevet ut på ark så vi har den lett tilgjengelig når skift skal utføres. I tillegg setter jeg det hele i system. Et par pasienter har vært til INR kontroll; ingen endring i dosering. I grunn deilig, for da slipper vi å hente inn eksisterende dosetter, samt rette opp i de som allerede er lagt klar til neste utlevering. Jeg legger nyeste dosering inn i pasientens medisinkort, det må vi alltid gjøre, endringer eller ei.

Min gode hjelpepleierkollega trenger å drøfte en pasient hun er bekymret for. Hun er av sorten solid hjelpepleier med meget gode vurderingsevner. Det gjør jobben min lett, jeg stoler fullstendig på hennes kliniske vurderinger og hun har utført alle nødvendige målinger. Dessuten er det hun som kjenner pasienten aller best og dermed best kan vurdere når noe ikke stemmer. Fastlegen får en elektronisk melding med rapporten. Jeg vet at han er av den sorten som sjekker meldinger jevnt og trutt, og jeg trenger ikke å ringe legekontoret for å minne om innkommet melding, en vinn-vinn for både helsesekretæren på legekontoret og min egen tid. Her holder det med hjelpepleierens solide rapport i journal, og notat om at melding er sendt.

Ute i felt igjen. Han er blitt ustø, den gamle staskaren. Han er vant til å stå på egne ben, og stritter i mot i redsel når jeg skal forflytte ham fra seng til stol. Det er nærmest nyttesløst for meg å klare alene. Han elsker å synge, og heldigvis har jeg fått Taube inn med morsmelka. Vi synger Sjøsalavals, jeg trenger bare å starte, så synger han med av full hals. Han mister helt fokus på redsel, og jeg kan avbryte sangen et lite sekund og si “du, nå må vi få deg over i rullestolen!”. Han lystrer, og er mest opptatt av å få komme raskt over i stolen så vi kan finne neste vise. I det han reiser seg synger han av full hals; “You raise me uuuuup!”, og vi ler så vi griner mens han får snudd seg rundt og satt seg. Jeg holder meg tett på han i forflytningen. Jeg kan ikke ta ham i mot hvis han faller, det er han for tung til, men jeg har innlært fallteknikk og kan i verste fall la ham skli ned på benet mitt hvis han mister kraften i bena. Gi ham en skånsom landing. Det skjer heldigvis ikke denne gangen.

Trygghetsalarm. En dame har falt på gulvet. Hun er redd og anspent, og hun blør fra et kutt på armen. Jeg setter meg på huk og snakker litt med henne, finner en pute å legge under hodet hennes. Jeg får henne uansett ikke opp før kollegaen min kommer. Jeg undersøker henne, og når jeg skal flytte henne forsiktig bort fra veggen fordi hun ligger så vondt så hyler hun til. Benet er vondt. Jeg ser at det er utadrotert, og forkortet. Det ser dessverre ut som det kan være et brudd. Jeg får ikke flyttet henne helt ideelt, men bedre. Setter meg på gulvet sammen med henne og sier at jeg dessverre tror at vi må ringe ambulanse. Hun skjønner også selv at noe ikke er som det skal. Ambulanse ringes, og situasjonen beskrives kort; hvor jeg er, hva har skjedd, våken og klar pasient, så får de fødselsnummer og navn. Jeg får høre at bil er på vei. Vi kan ikke annet enn å vente. Hun er redd, og jeg holder hånden hennes. Kollegaen min kommer, og istedenfor å løfte damen opp, står hun klar til å ta i mot ambulansepersonellet og geleide dem opp i leiligheten. Damen er lei seg; “det vil vel ta sin tid før dette blir bra igjen?”. Vi er enige om at dette var leit. Jeg spør henne om hun ligger okei, etter forholdene og får et bekreftende nikk. Jeg spør om hun ønsker at jeg kontakter pårørende, og hun vil gjerne at jeg ringer både datter og sønn. Jeg sier at jeg raskt pakker noen ting for henne, samt finner frem medisinoversikten som ambulansepersonellet alltid vil se. Når de kommer assisterer jeg dem når paracet i.v skal henges opp, de smertelindrer i tillegg med morfin og vi er etterhvert klare for å få henne på båre. Med slides og fire personer får vi henne skånsomt over på båren, og hun reiser inn til sykehuset. Jeg ringer først datter, så sønn. De synes dette var fryktelig leit, og har spørsmål rundt hendelsesforløpet. Datter bor nærmest og reiser umiddelbart til sykehuset. De takker for hjelpen så langt, og vi blir enige om å holde kontakten når hjemkomst blir aktuelt.

Sengestell sammen med min gode hjelpepleierkollega. Pasienten er svak og orker hverken mye prat, eller mye bevegelse. Vi jobber i rytmisk samspill og får lett byttet lakenet som var flekkete, lagt under nytt stikklaken og kladd, samt byttet til ny bleie. Omtrent uten å veksle et ord. Damen i sengen orker ikke mer enn lett munnstell, en klut i ansikt og på hender. Vi lufter godt ut av rommet, rydder og gjør det pent rundt henne. Vasker nattbord, kniper av blomstene og gir dem vann.  Damen, som alltid har vært så opptatt av det estetiske, ser fornøyd ut. Hun smiler et svakt, men tilfreds smil og hvisker “dere er gode – tusen takk!”.

En dag med fullspekket liste, typisk en liste som kanskje gåes mest av personer i andre faggrupper. Stabile pasienter, et par tunge stell og en dusj. Ingen som har noe spesielt å klage over, og de fleste med solide pårørende som tar seg av mye av det sosiale behovet som tiden ikke tillater med en slik liste. Omtrent ingen jeg trenger å skrive noen rapport på, alt er utført etter tiltaksplan og jeg kan huke av. Pasientene er i sin habituelle tilstand, alt fint. En liste som krever heller lite administrativ jobb, og dermed tåler å være desto fullere av oppdrag uten at det går på forsvarligheten løs. Sløs med sykepleierressurser? Ja – hvis vi er for få. Men ellers en deilig pause for en sykepleier. En dag jeg går hjem fra uten å tenke stort over om det er noe jeg har glemt, burde sett eller gjort noe med.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skille på hva som er sykepleieroppgaver og ikke-sykepleieroppgaver her jeg? Jeg kan fange opp så utrolig mye nyttig informasjon, og gi god, helhetlig sykepleie gjennom å rulle opp håret for nevnte dame. Selvfølgelig vasker jeg gulvet etter uhellet med urinposen. At jeg er drillet i sengestell mener jeg er meget viktig, også på tunge og stabile pasienter, slik at jeg er rustet til å gjøre skånsomt sengeskift med pasient i seng hos de aller sykeste. Jeg trenger å trene det kliniske blikket mitt, og jeg vil gjerne ha sett de ulike brukerne våre når de er i normaltilstand, da kan jeg mye lettere vurdere dem når noe ikke er som det skal.  Den muligheten får jeg når jeg går en liste uten de helt store, komplekse tilfellene.

Hverdagen i hjemmesykepleien er omfattende, og oppgavene flyter i hverandre. Jeg tenker at det viktigste er at vi er et team som hjelper hverandre. Jeg kan ikke både ta på 5 par støttestrømper, smøre 3 frokoster OG gjøre akutte vurderinger. Mange pasienter trenger ikke sykepleier hver dag. Mange oppgaver krever heller ikke sykepleier. Jeg er ikke redd for å ta i et tak, og det er ikke sånn at jeg anser meg selv som overkvalifisert til enkelte oppgaver. Dog er det heller ingen rettferdighet i at også jeg skal ta min bit av det “kjedelige”, hvis oppgavene hvor min kompetanse virkelig trengs, står i kø. Det kjipeste jeg vet er om ikke mine kollegaer i andre faggrupper ser helheten, og alt ekstra jeg må gjøre fordi jeg er sykepleier. Om man teller antall oppdrag – en dusj til meg og en dusj til deg, og ikke ser kompleksiteten i de ulike pasientene. At en dusj kan ta 20 minutter, en annen dusj 2 timer. At du går ut fra noen pasienter uten vondt i magen, mens andre har lidelser som treffer deg rett i sjela og må bearbeides. Når folk feilberegner egen arbeidskapasitet og ikke tar på seg litt ekstra etter pause, når jeg sårt trenger å bruke tiden min på alt jeg skal følge opp – de små scenariene over her kan jo vise hvor mye arbeid en liten telefon til en pårørende kan generere. Når ingen mener de har tid, og jeg siden ser en flokk sitte å hyggeprate i 20 minutter, en halvtime, noen ganger enda mer… Ikke at jeg ikke unner folk å ha det hyggelig, men jeg vil også være med på det hyggelige! Eller f.eks ha tid til å snakke litt med noen om den pasienten jeg ikke helt klarer å slutte og tenke på. Hvis alle bretter opp ermene og drar lasten i land sammen, så kanskje vi alle kan ha det hyggelig i 10 minutter sammen, før det er tid for å reise hjem. På sånne vakter hvor jeg har ansvarsvakt, så sender jeg også med glede folk hjem litt før tida, som takk for innsatsen. På vakter hvor alle har kjørt sitt eget løp, må jeg innrømme at jeg overser de som sitter og bare venter på at klokka er slagen. Man gir, og man tar. Jeg er ikke storforlangende, tror jeg. Men jeg liker at vi trekker i samme retning.

En sammensetning av folk er ofte som dans å regne, man bare veksler litt på å føre og bli ført. Jeg tar litt for deg så du rekker det, og ingen har noen gang ene og alene æren for at VI, min sone, får god anerkjennelse for godt utført jobb. Man gjør nemlig ikke en god jobb helt alene. Har jeg tid, så elsker jeg den hyggelige småpraten en hårrulling eller middagsservering kan innebære! Småpraten med de som trenger litt hjelp, men ellers synes livet er helt allright. Dog gir det også en sykt god følelse når man har samlet alle løse tråder og landet en pasient. Eller det svake smilet og takken fra damen etter sengestell og vanning av blomster. Stort sett elsker jeg sykepleiertilværelsen og bærer skiltet med stolthet. Om jeg har vært på en “kvittert utført” runde med 10-15 pasienter på lista, eller om jeg jeg bare har hatt en eller to svært komplekse pasienter som jeg har klart å lande.