Vi er i streik i Unio. En streik begrunnet i bekymring. Bekymring for at vi ikke bare mister folk fra lærer og sykepleieryrket grunnet naturlig avgang, alderspensjonister m.m. Vi mister oppegående, flinke sykepleiere til yrker langt unna helsesektoren, eller utdanningssektoren for den saks skyld. Det er bekymringsverdig.

Passer det seg å streike midt i en pandemi? Passer det seg å streike for høyere lønn når så mange har mistet jobbene sine, eller vært permittert i lang tid? Passer det seg egentlig noen gang å streike?

Dessverre vil jeg si ja. Med litt vondt i hjertet for her og nå konsekvenensene en streik kan ha for pasientene, for sykepleierstoltheten og jobben jeg er så dedikert til. Men det er fordi jeg frykter at vi i framtiden ikke klarer å levere gode sykepleiertjenester i et mye lengre perspektiv enn i en kort streikeperiode.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fordi vi ser den utviklingen vi gjør, med flukt fra yrkene. Rekrutteringsutfordringer. Sykepleiervikarer er bare en fjern drøm. Blir en sykepleier syk, enten en dag eller over en lang periode, erstattes ikke denne av en sykepleier. Vi har også kommet dit at det mange steder kommer få eller ingen kvalifiserte søkere til utlyste stillinger, og man går da med en sykepleierdekning som er lavere enn behovet i drifta. Det gjøres allerede prioriteringer i drifta i kommunehelsetjenesten som gjør at sykepleiere prioriteres bort fra oppgaver som ikke strengt talt trenger sykepleierkompetanse. Sånt som vi ellers gjør i korte perioder som ved ferieavvikling osv. Slik vi kan drifte forsvarlig i et kort perspektiv, men ikke over lang tid.

Sykepleieren i meg vet at jeg får gjort uvurderlige observasjoner i f eks et vanlig stell eller en dusj. Ikke bare etablerer jeg en relasjon til pasienten, som vi så fint lærte i teorien; en relasjon basert på gjensidig tillit. Noen ganger får man tillit og blir betrodd tanker og plager bare fordi man er sykepleier. Men ganske ofte så må man grave litt, bli kjent som som to mennesker, danne en menneske til menneske relasjon som min favoritt-sykepleierteoretiker Joyce Travelbee så fint kalte det. Først da får man kanskje lov til å slippe inn og blir betrodd plager og tanker som pasienten kanskje ikke trodde jeg kunne hjelpe dem med? Og nettopp derfor trenger pasienten at sykepleieren er i situasjoner der det er mulighet for å bli kjent, få tid til å snakke og observere. Daglige morgenstell og dusj er ypperlige arenaer.

Jeg kommer et sted, i et ordinært morgenstell som i prinsippet kunne vært utført av hvem som helst ansatt. Også oppdager jeg at «neimen, denne pasienten har jo faktisk en stor smerteproblematikk!». Pasienten selv har kanskje trodd at det er sånn det skal være, man må jo kanskje regne med litt plager når man blir gammel? Kanskje har han hatt besøk av mange ufaglærte som ikke blander seg inn i den biten, tror at vi sykepleiere er klar over det, tror på pasienten som selv bagatelliserer og underrapporterer smertene sine. Ansatte som ikke har bakgrunnskunnskap eller myndighet til å gjøre noe med det selv. Som ser at sykepleierne på arbeidsplassen allerede sitter mye på overtid og i pausene sine, og ikke vil «forstyrre» oss med det. Jeg tror kanskje aller mest de tror at vi vet, og kanskje synes de også vi gjør et slett arbeid som ikke handler? Jeg tror mange pasienter i primærhelsetjenesten, de av det stabile slaget, kanskje ikke ser en sykepleier daglig. Kanskje ikke en gang ukentlig. Og hvis de da har andre hos seg som tror at vi vet. Pårørende som tenker «sykepleier» om hele tjenesten som en helhet og tror mor eller fars plager er fanget opp. Da kan det ta lang tid før plager blir fanget opp. Og derfor er jeg bekymret for å jobbe når det er så tynn sykepleierdekning at jeg sjeldent gjør en dusj eller et morgenstell i arbeidshverdagen min. Fordi jeg må prioriteres til oppgaver ingen andre har lov til å gjøre, f eks intravenøse infusjoner, gi eller dobbeltkontrollere potente legemidler til en døende pasient. Kommunisere elektronisk med leger. Fylle dosetter. Sette injeksjoner, legge kateter, ta akutte vurderinger.

Konsekvensen ved at ting ikke fanges opp i hverdagen og ordinære morgenstell eller dusjsituasjon går primært utover livskvalitet. At f eks ikke en hjertesviktforverring eller KOLS-forverring identifiseres på et tidlig tidspunkt så behandling kan igangsettes hjemme, kan føre til en sykehusinnleggelse – som igjen er en større kostnad for samfunnet enn om primærhelsetjenesten og fastlege iverksatte effektive tiltak på et tidlig tidspunkt. En sykehusinnleggelse er også belastende for pasient og pårørende. Enda verre; sykepleiermangel kan også føre til at akutte forverringer glipper. Da kan konsekvensene bli mer enn redusert livskvalitet.

Så ja, det har kortvarige og kontrollerte konsekvenser for tredjepart av vi streiker. Men vi streiker fordi vi ser at vi er uunnværlige. Fordi vi ser at vi er for få. Fordi folk slutter i yrket og begynner med noe helt annet. Fordi vi ikke får rekruttert. Fordi vi er på vei inn i en langt verre sykepleiermangel enn under en kontrollert streik. Hvor det søkes og innvilges dispensasjon for fravær med begrunnelse i at sykepleierdekningen blir for tynn, når sykepleierdekningen ved fravær i praksis er den samme som det vi klarer å stable på bena på ganske mange vakter. Og faktisk er «god» når dispensasjon innvilges. Nå har vi kontroll og folk å kalle tilbake. Det har vi ikke i fremtiden, når behovet for tjenester statistisk sett øker. Og når flukten fra yrket statistisk sett øker.  Da har vi ingen å søke dispensasjon for. Ingen å kalle tilbake i arbeid. Da kan vi stille spørsmål om forsvarlighet.

Lønn er det aller viktigste virkemiddelet vi har for å beholde og rekruttere. For å sikre at folk samfunnet Norge har brukt penger på å utdanne, faktisk blir i yrket. 

Første streikedag gikk med til mye informasjon og oppgavefordeling.

I en streik får man jo en ny arbeidsgiver. Det er det kanskje mange som ikke har tenkt på? Jeg hadde ikke reflektert stort over hva det ville si å streike før. Jeg har jo sett bilder av folk i gule streikevester og streike t-skjorter. Jeg har sett at de har streikevakter, og jeg har sett at de står på barrikadene, som det så fint heter. Med propagandaplakater, innslag på TV og i sosiale medier. Alt dette for å få frem budskapet. Men alt bak, det har jeg ikke tenkt stort over.

Dette med at man får en ny arbeidsgiver. Jeg er nå ansatt i Unio, og mitt arbeidsforhold til den vanlige arbeidsplassen er annullert ut streikens varighet. Hadde jeg hatt f eks arbeidsbil eller annet arbeidsutstyr, kan det hende jeg måtte levert dette til arbeidsgiver. Sammen med sånt som nøkkelkort osv. Det er en rar følelse!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er litt av et apparat som skal i gang når en ny arbeidsplass opprettes. Man må organisere seg og fordele oppgaver. Noen må ta hånd om økonomi og sørge for at vi får lønn fra vår nye arbeidsgiver. Lønnsslipper må legges inn, slik at vi er sikret en lønn som tilsvarer det vi er vant til. Ingen skal ha vesentlige økonomiske tap i en streik.
Det er aktivitetsansvarlige, og selv er jeg med i en mediegruppe. Jeg skal reise rundt og besøke mine medstreikere der de er. Jeg skal pepre mine sosiale medier med det jeg mener er verdt å lese. Jeg skal komme med stoff som kan publiseres sentralt. Kanskje skal jeg snakke med en journalist igjen. Jeg skal skrive litt selv om livet som streikende, og om andres streikeliv. Pandemien gjør at vi må tenke smittevern og i hovedsak blir dette en digital streik. Man kan treffes utendørs, men god avstand og øvrig smittevern skal overholdes.

Hele veien skal budskapet komme frem. Samtidig så skal man også ha i bakhodet at man jo skal tilbake til sin vanlige arbeidsplass. Så det er viktig og ikke snakke ned, eller gjøre ting som bryter den gode relasjonen.

Jeg ble intervjuet av lokalavisa. Journalisten spurte om jeg var fornøyd med min arbeidsgiverkommune. Det datt ut av meg før jeg rakk å tenke; «ja, jeg er jo det! Jeg har jo jobbet under samme kommune siden 2006, det hadde jeg jo ikke gjort hvis jeg var misfornøyd!». Og det er viktig å få frem. Det er jo egentlig ikke min kommune eller nærmeste arbeidsgiver jeg streiker mot. Ei heller pasientene eller sykepleierjobben. Jeg streiker mot lønna som er regulert fra fra sentralt hold, fra min arbeidsgiverorganisasjon KS. De setter en tariff som min arbeidsgiverkommune er pliktet til å følge. Og den tilbudte lønnsveksten er for dårlig og harmonerer ikke med utdannelse og ansvarsforhold. Derfor streiker jeg. Jeg gjør det jo ikke for å skape trøbbel for min nærmeste arbeidsgiver, eller merarbeid på kollegaer. Det er viktig å få frem.

Jeg skal på jobb i helgen. Det er søkt dispensasjon for meg, fordi jeg trengs på jobb. Det er ikke så lett å streike når man jobber i et yrke hvor man tar hånd om andres liv og helse. En streik vil alltid ramme tredjepart. Elevene som er rammet av streik, mister muntlig eksamen, de får forsinkede standpunktkarakter. Og de mister deler av den viktige skoletiden frem mot sommeren. Det er kjipt for dem. De er allerede rammet hardt av pandemien, de har hatt mye hjemmeskole og hatt mye alternativ undervisning. Jeg tror ingen lærere vil dette for elevene sine, på samme måte som at jeg ikke vil at det skal gå utover mine pasienter at jeg streiker. Forskjellen på læreryrket og helseyrket er at det ikke rammer liv og helse hvis lærerne uteblir noen dager eller kanskje uker. Vi driver en snill streik, vi låser ikke dørene på sykehjemmene og sier «grei dere selv!». Så derfor kan det søkes om dispensasjon i streikeperioden – hvis tjenestetilbudet blir så redusert at det kan gå utover liv og helse.

Vi har besøkt tildelingskontoret i går, på streikedag 2. Det er hos dem det største streikeuttaket blant sykepleiere er gjort så langt i streiken. Tildelingskontoret er silen i systemet. De behandler henvendelser på behov for ulike helse- og omsorgstjenester i kommunen. De formidler til tjenesteutfører hvis det er et nytt behov for tjeneste. «Fru Hansen kommer hjem fra sykehuset i dag og trenger hjelp til å administrere antibiotika for en urinveisinfeksjon». De samhandler med sykehuset når de melder et behov, og videreformidler til utfører. De behandler søknader om sykehjemsplass, omsorgsboliger osv. Akuttfunksjonen er ivaretatt fremdeles, det er ingen som blir liggende et sted uten å få kommunale helse- og omsorgstjenester som haster. Men på søknader med mindre hastegrad kan saksbehandlingstiden bli lengre pga streik. Fordi de ansatte ved tildeling helse- og omsorgstjenester – THO, ikke leverer pasientnære daglige helsetjenester, er det mer forsvarlig å ta dem ut i streik, enn de som jobber pasientnært. Man kan tenke at de «tar en for laget». De får jo er overheng av oppgaver som venter når de kommer tilbake. For oppgavene deres forsvinner ikke, de ligger der og venter. I min jobb er det til forskjell, ikke sånn at mange av oppgavene ligger og venter. Man kan ikke ta igjen morgenstell eller det å smøre mat til noen. Jeg kan ikke ta av og på støttestrømpene på en 10 ganger og si «sånn, nå har jeg tatt igjen for de dagene jeg ikke var her». Så jeg har ikke et stort overheng å ta igjen når streiken er over, slik som lærerne og andre helt sikkert har. Noen har jo gjort den jobben i den tiden jeg var fraværende, og noen kan ha fått beskjed om at de må være uten støttestrømper noen dager fordi det er streik. Selvsagt ikke de som får store ødemer og sårutvikling uten strømper, eller de som ikke kan ivareta sine grunnleggende behov uten helsehjelp.

Det er faktisk hektisk å være i streik. Jeg skal aldri si «nå streiker jeg!» på tull når det er noe jeg ikke gidder, for jammen er det mye å sette seg inn i og henge fingrene i. Det er timesvis med Teams-møter. Telefoner og meldinger som skal besvares. Altså ikke noe hvilehjem. Men vi gjør det for en viktig sak! Jeg så Debatten med Fredrik Solvang i går kveld, rakk ikke se i sanntid. Jeg synes både Utdanningsforbundet og Norsk sykepleierforbund svarer godt for oss og det vi står for. Jeg synes også det kom frem et godt poeng fra NRK’s økonomikommentator Cecilie Langum-Becker. Hun sa noe sånt som at om vi ikke får gehør for høyere lønn nå, så har likevel streiken generert mye oppmerksomhet mot lærer og sykepleiermangel, problemer med å rekruttere og beholde, og flukt fra begge yrker til helt andre jobber. Det vil uansett kunne komme godt med i et senere lønnsoppgjør. Og det tror jeg hun har rett i. Selv om jeg håper på gehør i denne runden!

Jeg er tatt ut i streik for første gang i livet. En streik for høyere lønn til sykepleierne og andre med samme antall studiepoeng, like stort studielån og like stort ansvar som oss. Om ansvaret er å sørge for at den oppvoksende generasjon får gode forutsetninger for å bli gode samfunnsborgere, fra barnehage og via skole. Ansvar for at syke og gamle får den hjelpen de trenger. Vi i Unio – vi med de skjermede jobbene. Vi samfunnet er avhengige av, men som ikke produserer noe man kan selge. 

Så hvorfor streiker vi? Høyere lønn. Betalt for ansvaret og jobben vi gjør. Du har hørt der før. Jeg føler for å forklare litt dypere.

Kjøpekraft. En singel sykepleier i Oslo har pr januar 2021 råd til å kjøpe 2,5 % av boligene på markedet i Oslo jfr sykepleierindeksen. Det er jammen ikke mye! Kvadratmeterprisen er skyhøy og det er ikke mye man får for det man har å rutte med. I Tønsberg og Færder kan en sykepleier kjøpe 32,9 % av boligene på markedet.
Så kan man jo også si «må man eie da?». Ja. Det er jo absolutt en trygghet i å eie sitt eget, og det er jo det flest nordmenn gjør. Når man har tatt en høyere utdannelse, så er dette noe man bør kunne forvente. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Sykepleiermangel. I følge SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere i 2035. Det er bare 14 år til. Frafallet er stort i løpet av de 10 første årene etter at autorisasjonen er ervervet – faktisk så mye som 1 av 5. Sjansen er stor for at en av de 5 du var på kollokviegruppe med i studietiden, ikke jobber som sykepleier 10 år etter at dere feiret endt skolegang. De forsvinner ofte helt ut av yrket. Utdanningskapasiteten økes, vel og bra. Men hva gjør man for å beholde folk i yrket? Jeg tror et godt svar er; øke lønna.
Nå er det vanskelig å få besatt stillinger. Ved sykefravær erstattes både lærere og sykepleiere med ufaglært personell – noe som i lengden gir et stort trykk på de gjenværende sykepleierne.

Vi er nå i et mellomoppgjør hvor det primært forhandles lønn. I hovedoppgjøret ser man mer på helheten. Vi fikk et meget amputert hovedoppgjør i fjor, og ble avspist med en lønnsramme på 1,7 %, hvor 1,6 % gikk til overheng og glidning, det ga en ramme på 0,1%, som tilsvarte et sted mellom 1400 og 1800 kr i lønnsforhøyelse – i året. Vi fikk en svak reallønnsvekst. Reallønn baseres på konsumprisindeksen, som er endringer på prisene på varer og tjenester lønnsmottakeren ønsker og trenger å kjøpe. Mat, drikke, tjenester av forskjellige slag. Når konsumprisindeksen øker, når det koster mer å kjøpe varer og tjenester, og lønnsrammen ikke følger denne, får man en reallønnsnedgang. Og dit er vi på vei med årets forslag til rammer. Og derfor streiker vi.

Vi har en livsviktig jobb, det er for få av oss, det er stort frafall fra yrket. Vi sitter med en høyere utdannelse og et stort ansvar. Et ansvar for å yte god og omsorgsfull helsehjelp. Et ansvar for å «triagere», det vil si vurdere hastegrad, når du er syk og trenger hjelp. Om du normalt sett er frisk og oppsøker legevakten eller spesialisthelsetjenesten. Om du mottar helsetjenester i hjemmet, eller bor på sykehjem og plutselig blir syk. Da er det jeg som skal trykke på de rette knappene og vurdere hastegrad. Jeg gjør faglige vurderinger på om du kan tilses gjennom natten og vente til fastlege eller sykehjemslege er på plass dagen etter. Kanskje er det lagt en plan for å lindre plager og symptomer i tilfelle du skulle få en forverring av din kroniske sykdom, så hjelper jeg deg med å iverksette planen og gjør fortløpende vurderinger på om tiltakene har god nok effekt. Det kan også hende at min totalvurdering basert på målinger og det jeg ser med mitt kliniske blikk, sier meg at jeg må ringe etter øyeblikkelig hjelp. Jeg er viktig for deg og din helse. Mine vurderinger kan utgjøre en stor forskjell for deg. Jeg er din talsperson og jeg kjemper for deg og dine interesser, basert på mine faglige vurderinger. Jeg kan trygge deg på at vi passer godt på deg i natt, gjør fortløpende vurderinger og tiltak hvis du skulle bli sykere. Eller jeg sier til deg at jeg er nødt til å ringe en ambulanse, fordi jeg vurderer at du er så syk at du trenger hjelp, selv om du selv helst ville sett det an.

Min lønn er styrt av frontfagsmodellen. Det vil si at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at min tarifflønn settes etter resultatet av denne. Konkurranseutsatt industri vil si bedrifter som produserer varer av verdi for norsk og internasjonalt marked. Disse bedriftene skaper verdier for samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, gjennom arbeidsplasser, inntekter, skatt osv. Det er viktig for at den norske økonomien skal gå rundt, og at vi ikke lever på oppsparte midler. Mitt yrke, og andre yrker som yter ulike tjenester til samfunnet, yter tjenester som er gratis for alle innbyggere. Helsetjenester, skolegang, at politet kommer når du trenger det, eller jobber forebyggende med å lage et trygt samfunn der folk er lovlydige til de felles lovene, reglene og normene vi har satt her til lands, og at denne tryggheten ikke koster deg noe og ikke minst; lik rett på hjelp uansett hvem du er. Sikkerhetsnettet i landet vårt.

For at vi skal ha gratis skolegang, et samfunn hvor alle har samme rettigheter, hvor du blir født inn i et system som er der for deg fra vugge til grav. Hvor du underveis gir tilbake ved å jobbe, betale skatt og skape verdier.  For å rekruttere og beholde folk til å yte disse tjenestene, så trenger de en lønn som harmonerer med ansvaret og grad av utdanning. 

Jeg streiker fordi jeg er bekymret for at den spådde sykepleiermangelen blir reell. Fordi jeg lurer på om jeg da holder ut? Eller om jeg kapitulerer og blir en av de som forlater yrket til fordel for en annen jobb, når lønna ikke er høyere enn den er, så kan jeg gjøre det uten at det får de helt store økonomiske konsekvensene. For å beholde folk, må lønna opp. Det må ses på løsninger for å få til dette. Det må ses på hvorfor vi ikke klarer å holde følge med boligmarkedet, hvorfor vi er på vei til å få en reallønnsnedgang og med det redusert kjøpekraft. For vi gjør en hederlig innsats, vi er viktige i maskineriet samfunnet Norge. Vi er egentlig sjelden vare og uunnværlige. Så bør vi også lønnes som dette.

Det brygger opp til streik i Unio-kommune. En streik for høyere lønn. Høyere lønn er så mye mer enn de to ordene. Det handler om å henge med og ha kjøpekraft i dette høykostnadslandet. En person med bachelorgrad og 100% fast jobb har en ca inntekt på 570.000 kr (som blir et ca snitt når man legger kvelds/helgetillegg og helligdagstillegg oppå grunnlønna på 501.400 kr, og i tillegg får litt overtid og forskyvninger ila et år). En gjennomsnittelig sykepleier, en vanlig jobb. Jeg legger inn et søk i lånekalkulatoren til Sparebank 1 og finner ut at de har mulighet til å ta opp et lån på rundt 2.462.100 (da har jeg lagt inn 300.000 kroner i studielån som gjeld da det er snittet for studenter med bachelor). Så legger jeg inn et søk på Finn i min hjemkommune Tønsberg på boliger til max 2.400.000 og finner at denne personen kan kjøpe 19 boliger i markedet. Boliger mellom 28 og 65 kvadratmeter. For å kjøpe en bolig til 2.400.000 skal man også ha en egenandel på 360.000. Eller foreldre med mulighet til å stille med sikkerhet.

Har man et barn går lånerammen ned til 1.863.300 og man kan kjøpe 6 boliger i markedet av størrelse bøttekott. Er man så uheldig at man har 2 barn så kan man låne 968.700 kr, det ligger ingen boliger ute til under 1 million i min kommune. Det er jo ikke helt uvanlig i dag at noen sitter alene med både 1 og 2 barn, og har en helt vanlig jobb, som lærer eller sykepleier. Det er klart – man stiller jo sterkere når man er to.. Og det er normalt i Norge at folk eier egen bolig.

Konsumprisindeksen øker. Konsumprisindeksen beskriver prisstigning på varer og tjenester. Krona øker. 1000 2018-kroner er 1034,82 2020 kroner. 570.000 2018-kroner ga høyere kjøpekraft enn 570.000 2020-kroner. Skulle man holdt følge med verdien på krona så skulle man hatt ca 589.000 kr i 2020 for å ha samme lønn som i 2018. Priser på varer og tjenester følger med. Det gjør ikke lønna til sykepleierne på samme måte.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi fikk et realt hopp i hovedoppgjøret i 2019 der gjennomsnittslønna ble satt opp til 500.000 kr ved 10 års ansiennitet, men da hadde vi også ligget på 455.000 eller deromkring i lang tid og man så at vi allerede da hadde mindre kjøpekraft. Så jeg vil ikke si vi var heldige, men at noen våknet og forstod at noe måtte gjøres.

Det mangler 7000 sykepleiere i Norge i dag. I 2035 mangler det 38.000! Det er bare 14 år til. Regjeringen gjør tiltak ved å øke utdanningsplasser. Tildels gjøres det ulike tiltak rundt i kommunene for å rekruttere. I Tønsberg tilbys nyutdannede startlønn på 8 års ansiennitet vet jeg. I andre kommuner kan sånt som startbonus være vanlig. Det kan gis ulike funksjonstillegg og noen frister med reduksjon i studiegjeld. Spørsmålet er om dette er nok? Det er ikke flust av søkere til utlyste stillinger jevnt over, så nei – trolig ikke. Det kommer ikke like godt frem hva som gjøres for å beholde folk. Det er en kjent sak at lønn kan forhandles ved bytte av arbeidsplass, sånn sett er det sikkert gunstig å bytte av og til. Samtidig er det jo gull verdt med de folka som kjenner arbeidsplassen og systemet inn og ut. Hvis de blir hengende bakpå lønnsmessig ift de som kommer inn med rekrutteringstiltak, så blir jo også det feil.

Vi ser en flukt fra yrket. Det finnes mange innehar en sykepleierautorisasjon, men ikke bruker den – hvorfor? Turnusarbeid sliter med kroppen. Det å gå på jobb når andre har fri føles kjipt. Det er et stort ansvar å ta viktige vurderinger og avgjørelser for andres liv og helse. Det er innimellom tøffe tak å være tilskuer til andre menneskers lidelse. Det er tøft å få kjeft for noe du ikke kan noe for. Det er tøft å jobbe i en etat som alltid er presset på økonomi, hvor det ikke settes inn en annen sykepleier som vikar når en eller flere er syke, og belastningen på deg blir større – fordi den innleide vikaren kan bidra med veldig mye bra, men det er også mange oppgaver vikaren ikke kan gjøre. Det kan hverken vikaren eller jeg noe for, jeg elsker alle som sier ja når vi står i beita, jeg setter stor pris på hjerter som banker varmt for pasientene. Jeg setter pris på gode observasjoner og fornuftige betraktninger – for vanlig sunn fornuft innehar de fleste. Likevel eier jeg et større ansvar gjennom å inneha en autorisasjon. Mangler jeg fagkompetanse på vaktlaget mitt så har jeg f eks færre å drøfte en situasjon med, og det hviler en større belastning og et ansvarspress når en person skal gjøre en avgjørelse alene i et tvilstilfelle, enn når to hoder sammen diskuterer hva som er beste løsning og deler ansvaret for avgjørelsen. Jeg sover bedre om natta når jeg har fått med meg en annen fagperson i en vurdering der det ikke er klinkende klart hva som er riktig tiltak, enn om jeg har tatt den alene. For det er jo vurderinger som gjelder et annet menneske, noens mor, noens kone, noens bestemor. Jeg kan gjøre uopprettelige feilvurderinger. Jeg skal ha tunga rett i munnen, hodet og hjertet på plass da. Og jeg får ikke en krone ekstra for å gjøre vurderinger og ha alt ansvar på mine skuldre, kontra å dele det med noen. Når lønna ikke matcher ulempene, og man kan finne en inntektskilde med en lønn som enten er høyere, eller kompenserer for ulempene så skjønner jeg godt at folk gjør noe annet. Det hadde jeg også gjort hvis jeg fant noe annet jeg hadde tilnærmet samme passion for. Vi er uunnværlige, men vi betales ikke som den mangelvaren vi er.

Våre yrker har en stor samfunnsmessig verdi, selv om vi ikke skaper verdier i kroner og øre. Lønna vår kommer primært fra skatter og avgifter. Er det likevel riktig at vi som velger slike yrker skal havne bakpå og miste kjøpekraft når alt annet stiger? Våre yrker har vært i full drift i hele pandemien, det er ingen lærere eller sykepleiere som har hevet permitteringspenger eller søkt på støttetiltak for tapt inntekt under covid-situasjonen. Alle har kjent pandemien i større eller mindre grad. Noen har merket det godt på økonomien -mange i negativ grad, noen i positiv grad. Vi har merket det bl.a på smittefrykt og belastning ved å stå midt i blåsten. Jeg skal ikke syte og si det er noe mer synd på oss enn noen andre, pandemien har påvirket livene til en hel verden. Samtidig ser man jo, f eks her i min hjemby, at boligprisene har gått i været, selv i en pandemi. Så noen har absolutt opprettholdt eller til og med øket kjøpekraften underveis i dette. Det er ikke sjeldent vi ser boliger som går flere hundretusen over takst, noen også millioner over.

Jeg synes faktisk ikke det er urettferdig at vi sykepleiere ønsker oss høyere lønn og mulighet for å henge med på 2021’s gjennomsnittelige levestandard. At for å beholde oss og unngå flukt fra yrket, så er lønn er viktig virkemiddel. Vi skal ikke velte oss i luksus. Vi vet vi aldri blir steinrike. Men vi vil henge med, og vi vil ha betalt for det store ansvaret vi bærer, og for belastningen vi utsettes for gjennom skiftende arbeidstider. Det ville motivert til å stå i det videre. Så støtt oss, hei på oss, del gode artikler og skap oppmerksomhet. Jeg håper vi slipper streik, at det kan komme en fornuftig enighet i forhandlingene. Hvis ikke, så er vi klare til å mobilisere.