12.mars. 1 år siden Norge fikk innført de strengeste tiltakene i fredstid. De sterkeste restriksjonene veldig mange av oss som lever i dag, er utsatt for. Begrense sosial kontakt. Unødige reiser. Slutte å klemme. Holde avstand. Spriten ble en selvfølge for et helt samfunn.

Og jammen. 1 år senere sitter vi her igjen. Og i år føles det tyngre enn for 1 år siden. Da kjente vi på dugnadsoverskudd, dette skulle vi klare. Sammen. Jeg tror vi lurte oss selv til å tro at det snart var over. Hver dag føltes jo som en dårlig aprilspøk. Munnbind på butikken? Ikke klemme dem vi ville? Ikke dra på hytta. Ikke besøke andre husstander. Surrealistisk følelse. Nå føles det som den nye normalen. Nå er det rart å se gamle opptak fra konserter, folk sitter jo tett i tett!

I fjor følte jeg vi kom i en boble av god tid, og da trengte jeg det egentlig litt. Med et liv i hundreogti fra morgen til kveld, føle seg kjip hvis man ikke orket å være med på enda en ting, det føltes godt at noen eller noe begrenset meg.

Og det kom jo flere gode ting ut av at vi levde i uvisshet og med en annen puls på livet. En ting jeg er spesielt glad for med covid; vi tok på oss å være litt hjemmesykepleiere for mormoren min, for å begrense hennes kontakter. Det ble også middager og fine samtaler i de stundene. Hun var min nærkontakt. Skjebnen ville ha det til at hun forlot oss midt i juli, og jeg er så evig takknemlig for at jeg ikke hadde en «skulle besøkt henne mer» klump i magen da. Jeg hadde heller masse verdifulle og morsomme videosnutter, ny viten om hennes barndom og oppvekst. Og mange minner som er ekstra gode å ha nå. Akkurat da var det også litt åpning i samfunnet og begravelsen ble tålig normal, danskefamilien fikk komme og.

En annen ting jeg er glad for at jeg har hatt i livet under covid er dyra mine; hunden Rips og hesten Dögg. En måte å komme seg ut på. En måte å se og omgåes folk på avstand. Et fast holdepunkt, noe man måtte, sånn bortsett fra å gå på jobb. En slags sosial arena. Og det er godt å ha.
Lange telefonsamtaler. Ludo online mens vi snakket. Også fikk jeg jo sett noen fine serier.

Nå føler jeg meg drittlei. Og det er lov å si. Jeg tror det gjelder for alle. Vi er ikke dugnadsentusiastiske lenger. Vi er litt pessimister; går det noen gang over? Folk krangler om restriksjonene, mange lurer på hvor farlig viruset egentlig er? Noen lager konspirasjonsteorier på om det virkelig finnes et virus? Eller om vi lures til at det er veldig farlig så en eller annen skal ha kontroll på oss. Virusets opphav har vært diskutert. Er det kanskje produsert i et laboratorium, er det noen som spør seg? Nå er vaksina håpet vårt. Men med stadige mutasjoner, så blir jeg pessimist på om det er nok? Jeg savner livet i hundreogti, pausen har vært mer enn lang nok. Jeg savner å klemme. Jeg savner å puste inn frisk luft, og ikke gjennom et munnbind. Jeg savner til og med lukta av morraånde fra en som sitter ved siden av meg, eller lukta hvis noen har spist hvitløk. Jeg savner lukta av svak parfyme (de som har et slør etter seg på 10 meters avstand kjenner jeg fortsatt lukta av🤣). Jeg savner at vi dulter borti hverandre skulder mot skulder når vi passerer hverandre på butikk, i gangen på jobb osv. Jeg savner «long time, no see» klemmer, og «takk for nå» klemmer. Jeg har aldri vært så glad i å gå på byen, men nå skulle jeg til og med gjerne vært midt i folkemylderet på et utested. Jeg savner glade folk og latter.

Når det er sagt. Jeg setter sikkert mer pris på ei skikkelig latterkule med noen nå. Jeg håper vi i fremtiden setter mer pris på alt vi tok for gitt. Friheten. Nærheten. Til og med trange og lange køer tett i tett.

Jeg lurer på hva vi tenker om dette når vi en gang blir gamle? Hvordan vi forteller vår historie med covid-19 og nedstenging. Jeg er spent på fasiten, på hvordan det ender. På hva vi gjorde rett og hva vi gjorde galt i forsøket på å bekjempe det.

Selv om jeg er litt pessimist, vil jeg også være optimist og fortsatt ha et håp om at det blir bedre. At man f eks sjakker det med jevnlig påfyll av vaksiner mot de mutasjonene som florerer i øyeblikket. Jeg har troen på vaksiner. Det er ikke polio her til lands, men vi vaksinerer fortsatt. Jeg fikk en påfyll i høst. Reisevirksomheten som bragte Covid hit, og siden mutasjoner, kan lett bringe fortidens spøkelser tilbake også. Min foreldregenerasjon har arr etter koppevaksinen. Det har ikke min generasjon. Fordi det virket. Jeg håper vi finner noe som virker. I mellomtiden; hold ut!

Ørene er alltid der, takk og lov! Det er viktig å finne gleder, og viktig å ha noe og glede seg til!