Kollapser helsevesenet så har vi et problem

Det er snart valg, og jeg leser valgprogram til øyet er stort og vått. De fleste partier skal sørge for god eldreomsorg, gode helsetjenester til befolkningen. Det er store vyer om mer ressurser til psykisk helse osv.

Men det nevnes lite om arbeidsforholdene i helsevesenet. Lite om at bemanningen er skjært helt inn til beinet og at det er best sjans for god helsehjelp til alle hvis det ikke skjer noe uforutsett. Dessverre skjer uforutsette ting nesten hver dag. I eldreomsorgen f eks. En gammel kropp har liten organisk reservekapasitet, lite motstandskraft. Også er de ofte multimorbide, dvs at de har opptil flere ulike diagnoser og kroniske tilstander. Vi snakker hjertesvikt, nyresvikt, KOLS, kreft. Det gir stor fare for at noe skjer.

Ikke sjeldent er vi sykepleiere i en situasjon der vi må prioritere. Vi må prioritere hvilken pasient som høres sykest ut basert på enten det de oppgir selv pr telefon, eller det våre helsefagarbeidere identifiserer av forverring og rapporterer videre til sykepleier. Jeg har stått i situasjoner med mistanke om sepsis, der vet jeg at det haster med å gjøre tiltak og få pasienten inn til sykehus for behandling. Jeg må først kartlegge, gjøre målinger, også må jeg ringe f eks AMK. Jeg må vente sammen med pasienten til AMK kommer og være der mens de gjør sine vurderinger. Samtidig kan det ringe på en med akutte magesmerter, jeg burde vært der. Samtidig. Men jeg kan ikke være to steder på en gang. Akutte magesmerter kan også være alvorlig og bety så mangt, men det er sepsisen jeg må prioritere. Det føles helt forferdelig å stå med en følelse av og ikke strekke til. Det føles enda verre å gjøre en feilvurdering basert på at man har sendt en kollega som ikke er sykepleier for å tilse og gjøre målinger. Når alle målinger er fine, men det kliniske blikket mitt kunne hjulpet meg med å se at det likevel krever en innleggelse. Slike innleggelser må man også ofte argumente litt sterkere for til AMK eller fastlege, da de basert på målinger og at de ikke kjenner pasienten godt nok, ikke ser grunnlag for å legge inn pasienten. Men vi ser forverringen.
Slagordet til Norsk Sykepleierforbund; Tydelig, modig, stolt, gjør seg gjeldende i mange slike situasjoner. Vi må være tydelige når vi kjemper pasientens sak, vi må være modige når vi innimellom må argumentere midt i mot. Og det ligger stolthet i å yte god helsehjelp og ha gjennomslagskraft. Når vi er for få, og ikke strekker til får vi ikke anvendt noen av disse. Og i verste fall kan det gå riktig galt. De akutte magesmertene var begynnelsen på tarmslyng, og ikke luftsmerter eller obstipasjon. Dagen etter ble pasienten innlagt og hasteoperert. Sepsis-pasienten fikk behandlingen han skulle ha. Men jeg kjente på egen frykt og egen utilstrekkelighet fordi jeg ikke fikk argumentert godt nok for pasienten med magesmertene.
Det kunne fått fatalt utfall. Det kunne ført til død. Det kunne ført til at jeg ble kalt inn på teppet for å argumentere for min utilstrekkelighet. Og kanskje kunne jeg som sykepleier, sammen med virksomheten, fått en reaksjon fra Helsetilsynet. En «prikk» slik man får på førerkortet hvis man gjør overtredelser. En «prikk» som ikke telte i min favør hvis jeg på nytt ikke strakk til og det ble tilsynssak. Det er et stressmoment å jobbe sånn. Og når lønna ikke er bedre enn den er, så har man en valgmulighet på å gå ut av yrket uten det helt store tapet økonomisk.
Og det er oftest sånn at når man går med for få sykepleiere på vakt, færre enn bemanningsplanen tilsier, så er det fordi det ikke er hoder å ta av.

Jeg er veldig sikker på at rett svar på lovnader om gode helsetjenester er høyere lønn til sykepleierne. Så det blir attraktivt å bli i yrket. Eller komme tilbake til det hvis man har forlatt det. På den måten kan man være nok folk på jobb så både pasienten med sepsis og pasienten med akutte magesmerter får helsehjelp til riktig tid.
Men det nevnes veldig lite om tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere. Problemet forskyves ofte til «partene i arbeidslivet» når spørsmålet om politikerne ser behov for høyere lønn for å rekruttere og beholde sykepleiere. Men arbeidsgiver får ikke mer å tilby enn politikerne bevilger. Og der mener jeg at politkerne ikke har noen konkret plan. Det er bare to til tre partier som ikke legger ansvaret for disse forhandlingene til partene i arbeidslivet, les sykepleierløftet.

 

Partene i arbeidslivet forhandler om en gitt pott. Det er vanskelig å gi mer når det ikke er mer å gi. Ansvaret for å gi en større pott å forhandle om ligger altså øverst, mener jeg. I livet ellers så koster mangelvare. Sykepleiere er mangelvare. Hvorfor stiger ikke da markedsverdien?

Det jeg synes er aller finest med det norske helsevesenet er at det er lik hjelp til alle. Dette er i ferd med og pulveriseres. Det er mer kjøpekraft hos mange nordmenn, og mange vil prioritere pengene sine til å få raskest mulig og best mulig hjelp hvis de står i en slik situasjon. Det er jo en gang sånn at all verdens penger ikke betyr noe hvis ikke man har helsa. Og kan man kjøpe helsehjelp og øke sine sjanser, så gjør man vel det? Kan man ha helseforsikringer og sikre seg rask hjelp på den måten så gjør man vel det? 650.000 nordmenn har i dag en helseforsikring f eks gjennom sin arbeidsgiver (som tegner helseforsikringer for å få sine arbeidstakere raskest tilbake i drift). Jeg er redd taket vil øke og at helseforsikring er noe mannen i gata vil prioritere å ha hvis det å få hjelp i det offentlige har lange køer eller dårligere standard. Også det private må tilby helsepersonellet bedre lønn og vilkår for å rekruttere og beholde. Slik man må i mange bedrifter. Ellers ønsker ikke helsepersonell å jobbe der heller.
Jeg synes det er en trist tanke hvis helseforsikring skal bli avgjørende for deg og og meg i framtida. Det gir et forskjells-samfunn og truer prinsippet om likhet for alle.

Så politikerne har et stort ansvar for å gi en stor nok pott til å drifte og gi gode offentlige helsetjenester. De kan ikke fraskrive seg ansvaret og si at dette er opp til partene i arbeidslivet. Det er bare synd at så få av dem har en forståelse for dette, eller en reell frykt for en kollaps i det offentlige helsevesenet i fremtiden! Vi har jobber med enormt stort ansvar og konsekvensene for både pasienter og helsepersonell kan bli store hvis feil gjøres fordi man må prioritere. Fordi vi er for få. Fordi kompetansen står i en klesbutikk, en blomsterforretning eller en helt annen plass. En plass hvor man ikke hver dag må kjenne på stresset og frykten for å gjøre feil fordi rammene man har for å gjøre en god jobb er for dårlige. Jeg skjønner at noen velger å gå ned litt i lønn for å slippe dette. For så dårlig betalt gis det for kompetansen vår, at vi kan forsvare å ha jobber uten krav til utdannelse uten at det gis de helt store økonomiske tapene, men generelt gir det enkelte mennesket bedre livskvalitet i form av mindre stress og ansvar, fri når andre har fri. Løftene om gode offentlige helsetjenester kan ikke innfris hvis det ikke er folk til å gi dem! Og det at det pr i dag mangler 7.000 sykepleiere er et stort varsko!! De sykepleierne finnes jo der ute, men de yter ikke sitt fag. Det er spådd en mangel på 28.000 sykepleiere i 2035. At det utdannes i massevis bøter ikke for den skisserte mangelen! Gjør noe, tilby en lønn som gjør at folk vil stå i ansvaret og ulempene med å jobbe når familien feirer jul og bursdager. Når vennegjengen er på byen. Og la oss synes det føles greit fordi de får en klekkelig kompensasjon for det. Vi har verdens fineste yrke, men når vi står og er redde for helsa til pasientene vi brenner for, fordi vi må prioritere. Når vi må pusse tennene til fru Hansen mens hun sitter på toalettet for å spare tid. Når vi ikke har tid til å høre historiene om livet hennes, når vi må behandle henne som en pakke med diagnoser og praktiske prosedyrer som skal gjennomføres slik at maskineriet; kroppen hennes, går videre. Men ikke har tid til å se og høre henne som et menneske med et følelsesliv.  Da orker vi ikke mer til slutt. Vi utdannet oss til dette fordi vi liker mennesker. Fordi vi liker å gjøre en forskjell. Fordi vi lett blir glad i folk. Men det er krevende og ikke strekke til for mennesker vi blir glad i. For mennesker vi vet er en elsket mor, far, bestemor, bestefar. Såpass krevende at det kan være verdt å gå ned 50-100.000 i lønn for å slippe det gnaget på samvittigheten. Med den konsekvens at helsevesenet mister nok et hode.

Er det lenge til jeg skal dø?

Han lå der i senga si. Jeg satt i ørelappstolen ved siden av. Vi så på et TV-program, kanskje litt halvt fokusert begge to. I stillhet, som det ofte var. Han var ikke en som sa så mye. Det var godt å være sammen likevel, en behagelig stillhet i grunn. Men det var tydelig at han lå og tenkte. Plutselig spør han meg; «er det lenge til jeg skal dø?».

Jeg ble litt perpleks over det plutselige spørsmålet, og forsøkte å formulere et svar. «Det er jo vanskelig å si»… Jeg tygget litt videre på det. Sa noe om at han var jo veldig syk nå og forklarte litt rundt erfaringene jeg hadde gjort meg med det. Et sånt litt konkret svar. Det kan være dager, men det kan også være uker og kanskje snakket vi også om en måned eller to, for tross alt hadde det vært litt stabilt dårlig en stund. Også spurte jeg tilbake «er du lei?». Han erkjente det, at døden var en velkommen gjest nå. Det var ikke mye til liv lenger sa han, når han var bundet fast til senga og så redusert som han var blitt.
Så var vi tilbake i stillheten en stund og TV’en surra videre. Jeg kjente at dette var mer krevende å snakke om enn jeg vanligvis opplever.

Han hadde nok tenkt og fundert litt, slik jeg også hadde, før det plutselig kom; «hva skjer når jeg dør?». Jeg forklarte prosessen slik jeg hadde opplevd den. Man blir ofte trøttere og trøttere, sover mer. Får lindring for smerter og plager, også kanskje man til slutt ikke våkner. Sånn kan det være. Også er det jo vanskelig å si, sa jeg. Hva som egentlig skjer etter døden. Blir alt svart og helt slutt? Eller kommer sjelen en annen plass? Kan man fortsatt følge med på livene til de man er glad i, fra der man er? Og kan vi tenkte at de vi har mistet fortsatt er litt med oss? Han svarte, nesten litt fornøyd, «Åja» og «hmmmet» litt også ble det stillhet igjen.

Dette med at det ikke kan være helt slutt etter døden.  Det er en tanke jeg selv liker å tenke, selv om jeg ikke har det jeg vil kalle en gudetro, så liker jeg tanken på at det kanskje finnes en himmel? Eller et Nangijala som i Brødrene Løvehjerte. Det viser seg jo at selv ikke Nangijala er er helt rosenrødt. Men jeg liker å stoppe før historien kommer dit. Jeg liker å tenke på friske, spreke, glade kropper. Snille mennesker som vil hverandre vel. Hestene og alle de andre dyrene. Reisen tilbake til jorden, f eks i form av en due. Eller i form av en fornemmelse av tilstedeværelse, og små tegn man kan velge å tolke til å være nettopp det. Men som kanskje for mange kan ha en helt naturlig vitenskaplig forklaring. Jeg tror det er en trøst og at det hjelper når døden føles totalt meningsløs.
Kanskje gjorde jeg døden litt rosenrød, jeg vet ikke. Men samtidig så hjelper det litt å gjøre det rosenrødt.

Vi går mye i skogen hans nå om dagen. På stiene hans. Jeg flirer litt når jeg tenker på hvor fort han gikk, og hvor vanskelig det kunne være å holde følge med tempoet. På den gangen jeg tryna i noen røtter og han toga videre og ikke så at jeg nærmest gikk kast i kast ned ei skråning. Det var hvertfall sånn jeg følte det. Jeg slo meg ikke, så det ble til at jeg humra litt over hvor håpløst det var å holde følge mens jeg løp etter for å ta han igjen, litt sånn heseblesende.
Det er godt å gå i skogen kjenner jeg. Selv om mitt tempo er roligere og jeg prøver å få med meg luktene, sansene og kjenner det letter litt på stresset etter en travel dag og hodepinen som sitter litt for godt i for tiden.

Sorgen har mange måter å vise seg på. Fra totalkræsj over å lese gamle tekstmeldinger, til og kunne gå i hans landskap, tenke på hvordan han i disse tider gledet seg og ladet opp til rypejakta. Det er godt at man også kan finne arenaer som minner om, men likevel er gode å være i. Glade hunder som får brukt løpebeina, lukten av skog. Det er en sånn arena. Midt oppi høsten som minner om fjorårets høst. Og spørsmålet; «når skal jeg dø». For det svaret kom jo til slutt en gang seint på høsten, når jakta var over.

♥️Pappa♥️