I had my share

I drank my fill

And even though I'm satisfied

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

I'm hungry still

To see what's down another road beyond the hill

And do it all again

-Shirley Horn

I nattens mulm og mørke har jeg akkurat sittet og sett klippet av Ingrid Bjørnov på Lindmo-show. Kvikk i replikken, som alltid. Klok som alltid, men kanskje enda klokere enn før.

Hvordan er det å få livet midt i trynet? Hvordan er det når du er midt i livet og plutselig skal erkjenne «shit, jeg har fått kreft!»?? Hva nå liksom?

Ingrid snakker om følelse-karusell og fritt leide av tårer og fortvilelse. Også snakker hun varmt om helsepersonellet som samler henne opp, eller kanskje gir henne verktøy til å samle seg selv. Ikke minst snakker hun om humor som verktøy.

Med er også hennes kloke lege Andreas Stensvold, sjef for kreftavdelingen på Kalnes sykehus i Østfold.

Jeg blir litt stolt av å tilhøre gruppen helsemennesker, som Ingrid kaller mine kollegaer på andre siden av fjorden her. Vi får raskt kritikk når vi gjør noe dårlig, men jammen gjør vi også mye bra. Jeg blir inspirert når Andreas forteller om at han feller noen tårer når er forløp går bra – når noen blir friske. Jeg er sikker på at han også blir trist når noe går dritt.

Jeg har brukt tekstutdrag fra «Here’s to life» i blogger tidligere og gjør det også innledningsvis her. Jeg synes den er så innmari betegnende og har mange gode fraser som for eksempel kan kobles til det å få livet mitt i trynet. Jeg har fått kreft, hva nå liksom?? Ingrid snakker om 50-årenes farer. Frem til 50-60 årene har ofte livet vært greit for mange. Også smeller det. Man har levd en stund. Man har opplevd mye. Men man er ikke forsynt! Man er fortsatt nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving i livet. Det er ikke like tragisk som når et barn dør, eller en ung mor blir alvorlig syk og kanskje dør fra sine. Men det gjelder deg. Det gjelder ditt liv. Og du har grunn til å kjempe, rett og slett.

Kanskje har man tatt valg i livet som gjør at du lurer på om du fortjener så god behandling? Kanskje tenker enkelte at de jo har levd noe lenger enn en kreftsyk småbarnsmor og lurer på om det gjør at de stiller likt i rettigheter til behandling? Noen har vært dårlige til å ta screeningundersøkelser i livmorhalsprogrammet eller ikke fulgt de anbefalte mammografier. Andre kan ha tatt for lett på en stygg føflekk. En tredje kan ha kjent på at noe ikke er helt i orden, men ventet for lenge med å gå til legen. Man kan ha ført en livsstil hvor man ikke har lyttet til kroppen, eller brukt ulike stimulantia som er direkte forbundet med større fare for å få kreft. Jeg er sikker på at angeren over valg i livet kanskje spesielt kan komme over denne gruppen mennesker. Gruppen voksne eller middelaldrende mennesker med kreft. Fordi man vet at den alderen ikke er farefri. Og fordi man ikke har kjent på faren helt på alvor før den plutselig er et faktum.

Som helsepersonell skal vi aldri klandre eller bidra til samvittighetsgnag. Vi skal løfte opp de som ligger nede. Vi skal tåle tårer og ordflom. Lytte til bekymringer og eksistensielle tanker. Jeg tenker at vi også er vanvittig heldige. Tenk å få være selveste Ingrid Bjørnovs klarinett-Gro. Hun må jo være litt av en personlighet å få bli kjent med. Ikke fordi det egentlig skal ha noe å si om man har spilt piano på TV, eller ikke. Jeg har alltid med meg Prøysens Jørgen Hattemaker i ryggmargen. Jeg tenker at Jørgen Hattemaker kan være like fin å få kjenne, og ha like mange ting å gi meg, som det Kong Salomo, eller Ingrid Bjørnov, har. For alle møter gir meg noe. Alle pasienter gjør inntrykk. Som doktor Anders, som omtaler seg selv som litt for lettrørt og beveget til profesjonell doktor å være så er jeg sikkert en litt for lettbeveget sykepleier. Selv om jeg ikke slipper tårene løs så ofte, lar jeg meg likevel bevege. Og den dagen jeg ikke gjør det så skal jeg være noe annet enn sykepleier. Anders bryr seg om hvordan det går, om det går bra eller til helvete. Nettopp det gjør han til en god og dedikert doktor. Tror jeg. Ingrid Bjørnov, som har spilt innmari bra piano på TV, bruker nå sin stemme til å sette ord på noe som også rammer mange som ikke kan spille C-dur skalaen på piano og hvertfall aldri har vært på TV. Hun setter ord på noe de kan kjenne seg igjen i, og hun drar med seg en flott lege på det. Og det er innmari bra!

Ingrid snakker om å gjøre det man har lyst til. Hun kjørte 30 show med nydiagnostisert kreft. Nå går hun for halv maskin, men kjenner på at det er godt. At hun kan leve godt slik. Det er riktig fokus, synes jeg. Det at man ikke dveler ved at halv fart og redusert helse er kjipt, men heller er glad for den livskvaliteten man kan ha, med en tikkende bombe i kroppen. Generelt tror jeg at vi skal prøve å gjøre mye av det vi har lyst til gjennom hele livet. Slike innslag som dette med Ingrid, minner meg på det i eget liv. På samme måte som møtene med syke mennesker gjør det. Når man er over halvveis i livet og kreftsyk må man kanskje gjøre det man har lyst til litt mer, litt før man har tenkt, litt raskere enn man har tenkt. Og kanskje ikke akkurat slik man hadde tenkt, men likevel være fornøyd med det. Rett og slett endre på planer og leve litt mer. Komprimere gledene. Vi litt yngre kan spre gledene litt mer, men skal likevel ikke glemme å tilføre livet noe positivt jevnt og trutt. Vi er jo ikke verna vi heller. Jeg er ikke særlig fan av å vente til pensjonisttida med alt. For det er mange som ikke får en god pensjonisttid. Drypp gledene utover hele livet så godt det lar seg gjøre. Gjør noen egoistiske valg om livet ikke rekker helt til alderen tillater deg å kalle deg pensjonist. Se mulighetene, fremfor begrensningene. Lev livet med krappere svinger og bakketopper i fleng, så får du gleden av å se hva som skjer bak litt flere av dem.

Vi stod der i et sengestell, hun var pjusk nå, den gamle damen. Vi snudde henne på siden, og hun hvilte hodet sitt på armen min mens den andre pleieren stelte. Med glimt i øyet sier hun; “slik har jeg ikke ligget siden jeg lå på armen til mannen min! – Det var i grunn litt godt å få ligge på en arm igjen!” 

“Det er så godt å bli stelt med”, sa hun. Vi hadde stelt henne etter alle kunstens regler. Hun fikk dyppe hendene sine i vaskevannsfatet og jeg vred opp kluten over hendene hennes for å la henne få den gode følelsen av rennende vann. Noe hun aldri ellers ville få kjent på, hun var sengeliggende og ville neppe komme opp igjen. 

“Dere har så gode hender! Er det noe dere lærer på skolen?” Hun så på oss,og ingen av oss hadde egentlig noe svar. Men jo; det er omsorg i hver berøring vi gir. Berøring gjør godt for alle mennesker. Det er godt å bli tatt på. Det stimulerer lykkehormonet oxytocin og virker beroligende. Faktisk både for den som får berøringen, og den som gir det.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg liker slike gode stell. Jeg liker hvordan mitt håndlag kan gjøre en annen godt. Måten jeg får lov til å komme så tett på og hjelpe et annet menneske. Jeg liker hvordan vi smidig og godt i samarbeid kan utføre sengeskift med pasient i seng. Hvordan vi skånsomt kan snu, vaske og smøre. Hvordan vi jobber i takt. Vi lærer det til en viss grad på skolen. Det vil si, omtrent som når man får førerkort så lærer man prinsippene i å kjøre en bil, og trafikkreglene. Å bli en god sjåfør lærer man ved erfaring og utallige timer bak rattet. Å bli en god syke- eller hjelpepleier, som kan utføre slike gode stell – med omsorg og kjærlighet i hendene, krever mange timers øvelse og erfaring. 

Sykepleieprosedyrer er viktig å kunne. Det er viktig at vi kan sterile prinsipper og kan følge en prosedyre. Å utføre den med flyt krever øvelse. Jeg skremmes litt når studenter eller nyutdannede sykepleiere er på evig prosedyrejakt, og ikke anser det gode stellet som en sykepleierprosedyre på lik linje med det sykepleietekniske. For det er nå en gang sånn at i eldreomsorgen, som det jo er mest av, så er nettopp det gode stellet og de kommunikative ferdighetene de aller viktigste ferdighetene vi innehar. Det er slettes ikke hver dag jeg setter en sprøyte eller kobler opp en infusjon. Joda, jeg skal kunne det også. Men aller viktigst er det faktisk at jeg er trygg i kommunikasjonen, trygg på meg selv, og trygg i min omsorg. Og at jeg er trygg i mine faglige vurderinger. Trygghet kommer med erfaring. Erfaring får man ved å oppsøke disse utfordringene. Man legger kanskje ikke rett ut på biltur i rushen i Oslo, med hyppige feltskifter, rundkjøringer, lyskryss og evnen til en god totaloversikt, når man har et helt ferskt sertifikat. På samme måte hiver man seg kanskje ikke rett inn i de mest kompliserte prosedyrene før man har etablert grunnmuren. Og grunnmuren er det gode stellet. Man starter kanskje med en enkel dusj eller et stell. Øver seg på å komme tett på et fremmed menneske på en naturlig måte. Øver seg på å kommunisere, observere og øver seg på å få de gode hendene. Jeg synes det er trist når det gode stellet degraderes til annenrangs sykepleie, eller “hjelpepleierjobb”. For et godt stell er faktisk førsterangs sykepleie. Å ha gode hender, gode forflytningsteknikker. Å tørre å la et fremmed menneske få hvile hodet på armen din, det er god sykepleie som faktisk krever mange timers øvelse. Hvis jeg skal ut å gjøre et godt stell hos en pasient i terminal fase så må jeg faktisk ha øvd meg på friskere pasienter slik at jeg varsomt kan flytte på den som er berøringssensitiv. At jeg kan skifte på en seng med en som ikke orker mange vendinger og synes stellet blir en plage, fordi jeg ikke har teknikken godt innøvd. Sykepleiere sendes ofte ut til de mest sårbare pasientene. Da bør også disse sykepleierne ha godt innøvd håndlag for og kunne håndtere disse på best mulig vis. Og godt håndlag får man kun ved å øve seg. 

For å kunne gi omsorg og kjærlighet, og for å kunne øke dosen av dette, må man ha på plass det grunnleggende. Det er en egen magi ved å gjøre dette på en god måte. Jeg kan ikke få sagt nok ganger, hvor godt det er å mestre dette. Det er god sykepleie, det! 

Det er selvfølgelig gøy å smelle inn en PVK på første forsøk, men det er ikke ensbetydende med å være en god sykepleier 🙂