Jeg så en videoartikkel fra TV2 om sykepleierstudent Gyda som ikke finner seg i at studentene skal bruke hverandre for å øve på kroppsvask. Det er fra høgskolen sin side et planlagt scenarie der studentene blir bedt om å ta på seg egnet undertøy for en slik seanse, det er altså ikke snakk om å ligge i stringtrusa og blotte rompa for medstudentene. Og intimvask gjøres på dukker. Selvsagt.

Før jeg fikk stikke folk måtte både appelsiner og øvingsdukker til pers. Og medstudenter. 
 

Jeg har prøvd å bli vasket og stelt av medstudenter. Ja, det føltes rart, ubehagelig på et vis. Langt innenfor intimgrensa, selv med undertøyet på og kroppen dekket med håndkler etter alle kunstens regler. Men for en god læring det var! Da forstod jeg virkelig hva det gode håndlaget ville si, faste, men samtidig forsiktige bevegelser. Det er terapi og trygghet i gode hender. Dette må øves på. Dette må kjennes. Dette må man reflektere over! Jeg hadde også mange år som pleieassistent på baken, slik Gyda sier hun har, men jeg fikk likevel aha-opplevelser på dette. 

Jeg synes det er interessant å kjenne på hvordan det er å være pasient. Hvordan det er å “legge livet sitt” i andres hender. Jeg har prøvd flere typer personløftere. Jeg har vært pasient ved sengeskift i seng. Jeg har vært pasient i ulike former for leiring i seng. Alt var gode erfaringer som jeg kunne ta med meg som sykepleier. 

Jeg hadde en gang en pasient som overhodet ikke kunne tenke seg å bli løftet i en seilheis, en heis der du henger i lufta slik som her. Jeg ble koblet på seilet hans, heiset opp og trillet rundt. Etterpå fikk han prøve selv. Jeg kunne aldri overbevist ham om at det ville være trygt hvis jeg ikke hadde prøvd å bli løftet i en seilheis før. Jeg gikk jo også ut av comfortsona mi ved å sette meg i heisen hjemme hos ham. 

Vi møter stadigvekk brukere med ulike stomier. Jeg har fått en hjemmelekse av ei jeg kjenner som jobber med stomiutstyr. Jeg skal ikle meg en stomipose fylt med yoghurt. Også skal jeg gå ut, leve livet mitt, gjøre det jeg vanligvis gjør. Jeg kjenner bare at planleggingen av dette stuntet, der jeg må tenke på hva jeg skal ha på meg, hvor bukselinningen skal gå. Hvor jeg skal, hva jeg skal. Er det et toalett der? Ha med ekstra skift og noen engangskluter i tilfelle lekkasje. Bare planleggingen av mitt eget stunt, gir meg enorm respekt for de som lever med dette hver dag. Og jeg risikerer bare en yoghurtlekkasje. Hva det lærer meg? Viktigheten av at man kan stole på stomiutstyret sitt, slik at hyppige lekkasjer ikke er opplevelser man får i erfaringsboksen, men heller opplevelser av at det går bra. Og JEG kan hjelpe stomipasientene til å finne bedre utstyr. Ikke fordi jeg selv kan stomi fra A til Å, men fordi jeg vet hvor det er hjelp å få. 

Den gang stolt sykepleierstudent, nå stolt sykepleier. 
 

Å være sykepleier handler om å gå innenfor andres intimgrenser hver eneste dag. Det argumenteres med at studentene kan ha gode grunner og egne historier som gjør at de synes dette er svært ubehagelig. Eller de kan tilhøre en religion der nakenhet er tabu. Jeg tror vel i utgangspunktet at skolene og den enkelte lærer tar hensyn hvis det er noen som bare ikke fikser det. Men jeg synes majoriteten skal prøve, trosse egne intimgrenser og comfortsoner – det ER lærerikt å kjenne på følelsen av å være pasient!  Alle, uansett historie eller religion risikerer å bli pasienter og alle risikerer vi å møte pasienter med sine historier eller sin religion som gjør nakenhet vanskelig. Det er ubehagelig, men jeg kan anbefale å hoppe i det likevel. 

Jeg leste en kronikk i Dagbladet for en tid siden, skrevet av datteren til en 92 år gammel dame med demenssykdom. Artikkelen beskrev både den velkjente historien om en dame i grenselandet mellom to omsorgsnivåer – hjemme med hjemmesykepleie, men snart moden for sykehjem. Hun hadde flere fall, men det gikk stort sett bra. Hun ringte mye til familien fordi hun var engstelig eller hadde rotet bort noe. Det var litt slitsomt, men det gikk sin skjeve gang. Og det store spørsmålet lå hele tiden og gnagde på familien: hvor mye lenger går dette? Skader hun seg neste gang? 

Damen var av den heldige sorten, hun hadde en stor familie rundt seg og de besøkte henne flere ganger i uken. Familiens besøk hos damen bestod ofte i å rydde, ta ut søppel, vaske tøy, forsøke å lage struktur og system så godt de klarte. 

En dag var det et eller annet som var forandret. Det var plutselig mer orden i leiligheten. Håndklene på badet lå pent brettet. Det var kommet opp merker på veggen med “oventil” og “nedentil”. Søppelkassen var alltid tom og sengen pent oppredd. Og var ikke moren litt gladere? Litt roligere? Litt mindre forvirret? Ikke minst var hun alltid så fin og velstelt på håret!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

På morens kalender stod det stadig hyggelige hilsener. Det stod hva hun var blitt servert til frokost. Familien skrev hyggelige hilsener som “god helg” osv tilbake. 

Etter en tid fikk familien vite at moren var med i et prosjekt i kommunen. Et prosjekt der de fokuserte på kontinuitet, og sendte den samme personen til moren hver dag; Alice. Det var Alice som tok seg av alle de daglige oppgavene hos moren – fra personlig stell og pleie, matlaging, opprydning og husvask. Alice ble kjent med den gamle damen. Hun fant ut at hun var glad i å synge, og hver morgen sang de “La vie en rose”. Alice hadde fanget opp at moren alltid hadde vært opptatt av å være velstelt i tøyet og på håret, og hun hjalp henne med å ivareta dette. Familien visste om alle de små vanene Alice og moren hadde i hverdagen, så kunne de følge opp med å synge “La vie en rose” når ikke Alice var der. Det fikk moren til å spørre “Er det lenge til Alice kommer igjen?”. Det høres helt fantastisk fint ut, og jeg får lyst til å si at alle skulle få ha sin egen Alice. 

MEN: Datteren beskriver også hvordan hele morens liv og tilværelse raser sammen når Alice har ferie. Hvordan de teller ned dager til Alice igjen er på plass. Jeg husker jeg leste et sitat i en sykepleiebok, jeg TROR det var Nightingale, men er ikke riktig sikker. Ikke husker jeg sitatet ordrett heller, men essensen i det var at man som sykepleier ikke kan være “den eneste ene” for en pasient. Man kan og skal ikke gjøre pasienten så avhengig av en person at hele hans tilværelse raser sammen om ikke denne personen kommer på jobb. 

Jeg tror på kontinuitet, men jeg tror på det via god datasamling og primærkontakter som “trekker i trådene”, kommuniserer med pasient og pårørende underveis “Hvordan går det nå?” “Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?” “Har det oppstått nye behov eller situasjoner?” Gode pleieplaner. Innsamling av “min livshistorie” i arbeid med personer med demens, og ellers en god evne til å skape en god relasjon basert på tillit mellom pleier og pasient/pårørende. Det er lov å ha litt bedre kjemi med noen enn med andre, det er fint hvis det er en Alice til hver pasient. En Alice som samler tråder og følger litt med, en Alice som lager et godt opplegg som gjør det lett for kollegene å gjøre den samme gode jobben som hun gjør. En Alice som formidler at pasienten gjerne vil synge “La vie en rose” under morgenstellet, at det er viktig å holde orden i håndklene på badet, ta ut søppel, vite navnet på pasientens barn og viktige relasjoner i livet. En Alice som formidler viten om et levd liv, og viktige hendelser i det. En Alice som sørger for at det er en beskjedbok mellom pårørende og hjemmesykepleien i de hjemmene der personen selv ikke evner å formidle alt som skjer i løpet av en dag. Og kolleger som forstår hvor mye det betyr når de tar seg et minutt eller to til å skrive hva pasienten med demens spiste til frokost, at de sang en sang eller pratet om gamle dager, at humøret var godt i dag, om kroppen var vond. Det koster så lite, men betyr så mye. Det viser at vi anerkjenner og ser pasienten som en person bak en syk kropp eller et hode som ikke tenker like klart som før. Det skaper trygghet og forutsigbarhet hos pårørende. De blir kjent med oss som personer, vi er plutselig Lene, Sara, Ingrid og Camilla, og ikke “de blåkledde” eller “hjemmesykepleieren”. Men det blir altså for sårbart om det kun skal gå en person dit hele uka. Det blir vondt når helgen kommer, eller det er ferietid og hele opplegget raser. Det er fullt mulig å lage et godt fungerende opplegg rundt et pasient, et opplegg som gjør det enkelt å gjøre en god jobb, for fast ansatte og for vikarer. Et opplegg som fungerer også i helger og ferier. For sånn er hjemmesykepleien strukturert. Man jobber turnus med dag, kveld og natt. Det er mange aktører inne i bildet når det er snakk om 4 besøk hver dag 7 dager i uka. Det er litt tidkrevende å lage et godt opplegg, men jeg tror vi sparer mye tid, penger, og kanskje noen sykehjemsplasser på det. 

Jeg har fått lov til å være Alice for flere personer oppigjennom årene. Jeg blir nok både hønemor og beskytter, men jeg ønsker å være, og gjør mitt beste for å være en Alice som også slipper til andre. Det kan virkelig anbefales. Det finnes ingen bedre følelse enn følelsen av å se at pleieplaner følges, at tilnærmingen man har foreslått fungerer og gjør at man kommer i mål med selve målet: gi god og omsorgsfull helsehjelp. 

Hadde du ogsåhund en gang? Da kan vi jo alltid dele gode hundehistorier. Det skal ikke mer til for å ha en felles forståelse med de vi hjelper – et godt hjelpemiddel til å skape en god relasjon. 

Det er godt kroppen min henger sammen, ellers er jeg stygt redd jeg hadde glemt en arm her og et bein der. Det er jammen ikke lett å være så distré at man kunne glemt igjen seg selv!

Jeg er aldeles fullstendig håpløst distré noen ganger. I tillegg er jeg fullstendig desorientert hva stedsans måtte gjelde. Jeg trenger en app hvor jeg kan søke opp det meste jeg eier. Eller ikke eier. For eksempel hjemmesykepleiebilen. 

To dager på rad nå har jeg leita etter bilen. Først en kveld der jeg parkerte utenfor et leilighetskompleks der de fleste husene ser temmelig like ut i mine øyne. Jeg gikk visst inn en dør, og ut en helt annen og da jeg stod på utsida skjønte jeg rett og slett ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Jeg trengte et par minutter før jeg klarte å orientere meg. Noen mennesker har et innebygd kompass i kroppen. Øst, vest, nord, sør. For meg er det bare ord. Jeg veit hvor øst er hjemme på Ringshaug hos foreldrene mine, for der ser man over til Østfold. Jeg har fått med meg at sola står opp i øst og går ned i vest, så akkurat rundt soloppgang eller solnedgang vil jeg kanskje muligens være i stand til å finne øst og vest. Ellers er jeg helt fullstendig blank på hvilke retninger jeg skal ta. Og det er litt upraktisk i hverdagen, og spesielt dumt når man står der og er på jobb, midt blant en masse like hus og ikke aner i hvilken retning bilen befinner seg. Etter litt fram og tilbake klarte jeg å orientere meg nok til å finne bilen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En annen ting jeg er håpløs på er parkeringshus. På Farmandstredet står jeg alltid på samme plan, og er det ikke ledig der så er det faktisk litt krise. Når jeg er smart og har hjernen koblet på kroppen klarer jeg å være lur nok til å ta bilde av hvilket plan jeg står på eller noe sånt. Det gjorde jeg ikke her om dagen, da jeg var på jobb og skulle et ærend inn til byen for å hente noe. Skulle skyndte meg, det var ingen ledige plasser der jeg pleier å stå og jeg måtte en runde eller tre videre før jeg fant en plass med grønt lys over. Satte fra meg bilen, gjorde mitt ærend og skulle så finne igjen bilen. Det var visst lettere sagt gjort. Jeg gikk og jeg gikk. Ble så fortvila at jeg nesten begynte å grine, samtidig som jeg holdt på å le meg i hjel av hvor fullstendig håpløs jeg er. Det er bare jeg som kan klare noe sånt, det er jeg sikker på. Jeg rakk å tenke mange tanker: har jeg feilparkert og blitt taua bort? Så hissa jeg meg opp: taue bort en hjemmesykepleiebil – makan!! Så måtte jeg tenke: kjørte jeg lysgrå, mørkgrå eller rød bil?! Vurderte å ringe inn til kontoret og dele min fortvilelse. Var også på parkeringsautomaten og leita etter nummeret til parkeringsselskapet for å ringe å gi dem inn for og kanskje ha taua vekk bilen min.. Nøyde meg med å ringe søstra mi og klage min nød. Det verste var at jeg følte at ALLE så at jeg var fullstendig lost og at jeg var sikker på at jeg møtte de samme menneskene på nytt runde etter runde. Jeg gikk selvfølgelig med målbevisst gange mens jeg leita desperat etter bilen med sidesynet – ingen skulle se at jeg hadde gått meg vill… Antrekket var ikke spesielt diskré heller – man blir lagt merke til i hjemmesykepleieuniform. Også hadde jeg ikke tatt med jakka, så spesielt varmt var det heller ikke.

Endelig, etter 20 minutter der jeg hadde rykket tilbake til start x antall ganger så la jeg merke til at det gikk en vei opp og en vei ned, og at jeg nok hadde valgt den opp, eller kanskje den ned, hele tida. Jeg prøvde den andre muligheten og jeg har aldri vært så glad for å se denne her igjen! 

Jeg trøster meg med at jeg husker stort sett på de viktige tingene i livet. Så får det heller være at jeg bruker ganske mye tid på å lete etter det mindre viktige.
 

Jeg har jo skrevet om Louis Jacoby og hans tekster også tidligere. En av mine Jacoby favoritter er “Å spise kirsebær med de små”. Nok en vise som minner oss på å sette pris på det vi har. Søk den opp på Spotify. Lytt på den. Les og føl.

Tenk på livet. Tenk på hvor du spiser kirsebær. Og med hvem. Ønsker du at det var noen andre du spiste kirsebær med? Eller på et helt annet sted enn på en grønn gren?

Livet kan tidvis være et evig jag etter den komplette lykke. Et jag etter bedre tid. Mer penger. Bedre tider. Såpass til jag at man kanskje glemmer her og nå? Glemmer nuet? 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noe av det beste jeg vet i livet er de to små tantebarna mine. 2,5 år. Herlige, ubekymrede små mennesker. Nu vel, en og annen bekymring har også de. Men sjelden av en uopprettelig art. Jeg elsker å dukke ned i deres verden. Synge fantorangen. Danse rundt på gulvet. Lese Mamma Mø. Det som er synd er at jeg like fort går ut av deres verden, og over i min egen stressede hverdag. 

Jeg  burde være flinkere til å lese Mamma Mø.

Eller ta morsomme snapchatbilder.

For de beste stunder, som livet gir oss, er å spise kirsebær med de små. 

Tida flyr med kjappe vinger. Bestemødre som har vært ryper og bestefedre som en gang var tøffe typer er plutselig gamle og grå. En dag har man ikke bestemødre lenger. Eller bestefedre. En dag er foreldrene borte og. En dag henger puppene mens håret gråner. Og på veien har man slettes ikke kosa seg med kirsebærene her og nå, men tenkt mer på hvordan framtidas kirsebær skal nytes. Med hvem. Og hvor. Og hvordan. 

Hvis man er så heldig at man fortsatt kan spise kirsebær. 

Tygg litt på det. Nyt framtidens kirsebær der de er, helst fra en grønn gren der du kan spytte steinene så langt du bare klarer. Med de menneskene du virkelig vil nyte dem med. <3

Oppå Lauvåsen veks det jordbær. Gode jordbær. Fine jordbær. Hele verda er bærre jordbær, finn et strå og træ dom på. Et er for gammalt, det skal få stå. Et er for grønt, det går vi i frå. Men æille andre skal vi ta med hematt. Og leve lykkelig med sukker på. 

Livet kan by på noen trøkker for noen og enhver. Noen får mer enn andre. Når man rammes av sykdom, får et handicap eller rammes av et tap så stort at man lurer på hvordan man skal klare å reise seg igjen, så kan man kanskje begynne å lure på meninga med livet? 

Jordbær, minner… Finn et strå og træ dom på… <3

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Jorid Nilsen

Hvordan skal livet få kvalitet igjen etter dette? Hvordan kan man leve et godt liv etter et stort tap? Et tap enten i form av varig funksjonsnedsettelse, eller et tap i form av å ha mistet noen man aldri får tilbake. 

Jeg tror ikke jeg har noen fullgode svar på disse spørsmålene, men jeg har gjort meg opp noen tanker. Jeg har møtt mennesker som har mistet mye. Eller skal miste mye. Kanskje så mye som livet. Det er lite som føles så meningsløst og urettferdig. Og det er veldig mange ulike mestringsstrategier i møte med tap. Det gjelder å jakte på de gode jordbærene. La de gamle få stå, gå i fra de grønne i påvente av at de modnes. I mellomtiden kan man tre de gode på et strå.

Jeg tror forsoning og aksept er den aller viktigste brikken i evnen til mestring. Videre tror jeg på åpenhet. Sånn er det. Sånn har jeg det. Men åpenhet må ikke gå over i dyrking. Dyrking av sykdom. Dyrking av sorg. Man må gjøre valg. Skal jeg være meg, eller skal jeg være sykdommen min? Tapet mitt?

Isolasjon. Isolasjon fra omverdenen. Isolasjon fra et liv med innhold. Isolasjon som flukt. Flukt fra å forholde seg til virkeligheten. Men kanskje også isolasjon fordi isolasjon har blitt en vane. Omstillinger. Evnen til å tilrettelegge et liv som ikke ble slik man hadde tenkt, slik at det likevel kan være et godt liv. Evnen til å se løsninger framfor problemer. Evnen til å ta i mot hjelp og veiledning i det som føles håpløst. Og når det håpløse har fått ta over i en slik grad at du kanskje ikke selv ser det? Eller er det bare jeg som synes det ser håpløst ut å være deg, mens du egentlig lever godt i din livsverden? Det vokser minner på Lauvåsen. Gærne minner. Gode minner. Finn et strå, og tre minnene på dem. Minner kan være gode i motgangstider. Gode minner. Gærne minner. Alle minner. Noen minner er for grønne og må få stå, til de er modne nok.

Så hva er et godt liv? Hva er livskvalitet? Hva var livskvalitet før? Hva kan bli livskvalitet i din nye situasjon? Du eier ditt liv og du velger hva som er livskvalitet for deg. Samtidig trenger du kanskje et puff i riktig retning? Et puff til å få tilbake livet. Eller trenger jeg et puff? For å forstå at du faktisk har det helt greit? 

Markjordbær på strå.. Sommertær.. Å leve lykkelig, med sukker på!

Foto: Jorid Nilsen

Hvorfor meg? Hvorfor deg? Hvorfor han, og ikke meg? Har det meningsløse noen mening? Kan vi klare å finne en mening med det meningsløse? Vi mennesker er finurlig laget, med vårt behov for å finne en mening i det vi utsettes for. Og ikke minst vår evne til å finne en mening. Det å finne en mening kan være et verktøy for å overleve. Noen ganger kan vi også gjøre det meningsløse meningsfullt. Lage mening, gi mening. 

Jeg har ingen fasit, men jeg har mange spørsmål. Kanskje kan nettopp disse spørsmålene hjelpe nettopp deg til å finne din egen fasit? Eller til å stille deg selv de spørsmålene du trenger? Spørsmålene som kan hjelpe deg å kjøpe sukker til livets markjordbær. Så du kan leve lykkelig, med sukker på.

Noen skal få stå. Men æille andre skal vi ta med hematt… <3 

Det er oktober, og tid for å kle seg i rosa, sette rosa sløyfer på profilbildene på facebook for å vise at man støtter brystkreftsaken. Også kommer “kreftstatusene” på Facebook. De går i perioder året gjennom, men kommer nok ekstra godt fram denne måneden. En hjerteskjærende tekst, og til slutt står det: “Lim inn denne hvis noen du bryr deg om har hatt kreft”. 

Vi bryr oss om kreft. Og krefstatusene forteller oss at vi ikke bryr oss hvis vi ikke kopierer dem og deler dem videre. De spiller på samvittigheten vår. Jeg er en av de som ikke bryr meg. Liksom. 

Faren min har hatt kreft. Onkelen min har hatt kreft. Farfar døde av kreft. Flere ganger i året tar jeg avskjed med pasienter som dør av kreft. Selvsagt bryr jeg meg om kreft. Og om kreftforskning. Men jeg bryr meg ikke om å dele en status for å fortelle at jeg bryr meg om alle som er rammet av kreft. Uten å gjøre noe mer enn å dele den statusen. Hadde det enda stått “Sett denne på profilen din for å vise at du har donert 100 kr til kreftforskning”, da hadde det vært helt fint. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så denne måneden vil jeg gjerne utfordre dere som kan: gi et lite beløp til kreftsaken. Dere kan enten støtte Rosa sløyfe aksjonen her. Eller gi et valgfritt beløp til Kreftforeningen her. Etterpå kan du gjerne dele en status på at du har gjort det, hva du har gitt er din sak. Husk at alle monner drar, har du 50 kr å gi, så gi det. Det er tanken som teller! <3 

Hun går for rosa, gjør du? <3
 

Selvutvikling er i vinden som aldri før. Alle skal vi bli en ny og bedre utgave av oss selv. Hvorfor? For å takle stress, mas, jag og press både her og der? Et press som bunner i et press om å være best? 

Jeg leste en interessant artikkel sist uke. En artikkel om noen som har skrevet en antiselvutviklingsbok. Den fikk meg til å tenke. Dagens samfunn er et prestasjonssamfunn. Alle skal “bli noe”. Alle skal studere, minst en bachelor og veldig, veldig mange går for en master også. Det er et evig jag etter å bli bedre. Mer vellykket. Man sammenligner seg selv med kusina, naboen, eller fetteren til en venn. Man sammenligner karakterer, man jakter på bekreftelse. Flest mulig “likes” på Facebook eller Instagram. Vi skal vise et strøkent hjem, en vellykket karriere og opptil flere hobbyer. I tillegg til at vi skal trene på treningssenter. Selvsagt. Den perfekte kroppen er viktig. Og kostholdet. De sunneste lunsj-matboksene. Alle skal være best. Hvertfall når det kommer til fasaden. Verre er det når fasaden slår sprekker, men det er en annen historie. På veien til et perfekt ytre, og et godt selvbilde er det mange som har behov for å snakke nedsettende om andre for å heve seg selv, eller føle seg bedre. “Så du de gardinene til Gunda?! Gå’kke an! Hu eier ikke smak den dama! Kunne jeg aldri hatt!!” “Nå har Brita jammen lagt på seg! Glad det ikke er meg altså!”. 

Dette ser gjennomarbeidet og fasadefint ut, ikke sant? Det er tatt ut av bilvinduet på nattevakt, og kjørt gjennom alle Instagrams filtere før det fikk komme ut på nett. Alle de filtrene vi gjerne setter på livene våre generelt. 
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Større eller mindre psykiske problemer er i vinden som aldri før. Hvorfor? Kan det ha noe med presset og frykten for og ikke strekke til? Frykten for å være Brita som har lagt på seg, eller Gunda som har bomma på gardinvalget? Følelsen av og ikke ha høy nok utdannelse eller fin nok jobb. Fint nok hus. Ryddig og rent nok hjem. Det perfekte antallet unger og en passe allright mann. 

Selv safet jeg. Jeg ble sykepleier. Traust, trygt og i noens øyne sikkert kjedelig. 3 års studier, også er man nærmest garantert jobb etterpå. Det meldes om skrikende behov etter sykepleiere. Min fremtid er sikret i så måte. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første. Trolig aldri. Jeg tenker meg i utgangspunktet at god sykepleie er teamwork og ikke selvstendige prestasjoner. Det passer meg godt. I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i konkurranse, ihvertfall ikke når det er blodig alvor i det å bli best. Få flest bekreftelser. For meg holder det med en og annen bekreftelse fra en pasient, en pårørende eller en kollega, på at JEG gjør en forskjell. Vi er nå en gang laget sånn at vi trenger litt bensin for å virke. Noen av oss trenger mer bensin enn andre. Og jeg tror det er her man kanskje kan jobbe litt med seg selv. Trenger man mye bensin, mye bekreftelse, er man kanskje litt usikker på seg selv? Da må man øve. På å fortelle at man selv er god nok, akkurat som man er. At man tør å be gjester inn i et rotete hjem, og til og med lever fint med det. Jeg tror vi mister mange av hverdagsgjestene, de som stikker innom på en kaffe, ved å være så redd for å vise at man ikke har det strøkent. Selv elsker jeg å komme på besøk til folk som har klesstativet i stua og tannkremflekker på speilet på badet. Og ikke unnskylder det. På siste ridekurs jeg var på snakket vi om islendinger og deres mentalitet: alltid tid til å supe kaffe med dem som kommer innom. Man viser fram det man bor i, om det så er en rotete ombygget garasje. Og man er stolt av det man har. Her bor jeg, velkommen inn! Man blir ikke stresset av å få planene “spolert” av et uventet kaffebesøk. Og man er ikke redd for å spolere noens planer med et overraskende kaffebesøk. Man jobber bare litt lenger utover kvelden, så rekker man alt man skal likevel. Når man er gjest er man innom passelig lenge, også går man videre. Jeg tror vi burde adoptere den mentaliteten i større grad. Selv har jeg mye å jobbe med her: jeg får ryddeangst om det banker uventet på døren. Shit, hvem er det? Tåler de å se leiligheten min sånn? 

Han blir sannsynligvis ikke noen Mozart selv om bildet kunne fremstilt ham som et musikalsk vidunderbarn der han satt og banket løs på pianoet, sånn halvannetåringer trakterer et piano Vår oppgave, som de voksne rundt ham, er å fortelle ham at han er god nok, uansett hva han blir.
 

På sett og vis er jeg også ganske avslappet. Jeg vil ihvertfall være avslappet, og jeg jobber med å være det. Jeg skal dog innrømme at jeg sliter i blant jeg og. Jeg har aldri satt mine føtter på et treningssenter, og jeg tar meg gjerne en cola til lunsj hvis jeg har lyst på det. Jeg har en hest, en litt tykk en som sådan, men vi hygger oss sammen. Vi kommer nok ikke til å vinne NM noen gang i karrieren. Trolig stiller vi ikke en gang til start. Vi er godt fornøyd med å være med, på en liten Telecup f.eks. Jeg trenger nemlig litt motivasjon, og da synes jeg konkurranser er en fin måte å få det på. Først og fremst konkurrerer jeg med meg selv og mine egne resultater fra de forrige stevnene, også kanskje konkurrerer jeg litt godhjertet mot en og annen klubbvenninne eller gjenganger på stevnene. Men det koster meg ikke så veldig mye, hverken ære eller stolthet, om jeg trekker det korteste strået. 

Budskapet? Tja. Gi litt mer faen i alt, og tenk litt mindre på hva alle måtte mene. Ta deg en cola til lunsj hvis du har lyst på det.Kanskje ikke hver dag, da smaker’n ikke like godt. Smil til de rundt deg, back dem opp framfor og snakke dem ned. Så blir, om ikke annet, din egen hverdag litt hyggeligere. Selv skal jeg øve på å ta i mot besøk i rotete hus. For det er stort sett alltid litt rotete, og kan jeg ikke slappe av med det så kan jeg heller aldri ha besøk. Og det ville jo vært litt trist. 

Det er ikke alle som er skapt for å hoppe de høyeste hindrene, men husk at vi jo kan ha det bra likevel! Noen må jo også være der og heie fram og glede seg over de som hopper høyest! 🙂
 

Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre. Jeg er like nervøs hver gang jeg publiserer en ny blogg. Hva synes folk? Er jeg helt rar? Hver eneste lille like eller kommentar er bensin til å tørre å publisere nye blogger i framtiden.