Denne skulle jeg egentlig skrevet for en stund siden, men jeg tror jeg har trengt litt tid til å filosofere og forstå. Og det er sikkert ikke alt jeg har forstått enda, men jeg prøver meg.

Jeg var på et fantastisk ridekurs i sommer. Måtte dessverre avbryte midt i grunnet brått dødsfall i familien, men rakk å få med meg litt å tenke på likevel.

U-teorien. Eller U-sirkelen. Lykke Andersens fantastiske pedagogiske verktøy i utdanning av ryttere. Men kan også fint overføres til livet generelt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Se for deg en sirkel, den er splittet på midten. Omtrent som to hestesko som møter hverandre med endene mot hverandre. Den nederste delen er rød – den øverste er grønn.

Jeg tror jeg velger å oversette det til at den nederste er problemorientert, fastlåst og frustrert. Mens i den øverste er man problemløsende og i et løsningsorientert modus. Se for deg at du er på helgekurs med hesten din. Du vet den magiske søndagsøkta hvor du har jobbet gjennom problemområdene og ting virkelig løsner. Du føler deg rimelig konge og gleder deg til å komme hjem for å ri. Hesten tar beskjeder på løpende bånd, dere er lagspillere og det er virkelig gøy! Du gjør små korreksjoner med verktøy instruktøren har servert deg og det funker. Du er på sett og vis i grønn sone av u-sirkelen, men du har hatt et menneske som står og veileder deg dit så du er kanskje ikke helt selvtenkende og selvfølende. Men det er alltid godt med økter hvor du får kjenne hvordan god ridning skal være – slik at du vet hva du er på jakt etter når du 90% av tiden trener på egenhånd.

Kanskje har hesten fri på mandag og vi nå snakker tirsdag. Kanskje hadde du ikke tid til å gi den fri og vil prøve ut ny lærdom på mandag. Også funker ingenting. Ingen av verktøyene fra helgen, det instruktøren sa og som du nå har lengst fremme i hukommelsen, fungerer. Du prøver deg på noe dere fikk til virkelig godt på søndag, men i dag funker ingenting. Du prøver og prøver om igjen og om igjen på samme øvelse. Leter og leter etter momentene og følelsen fra søndag. Du blir frustrert og forbanna. Synes hesten er teit, spenner deg i kroppen, kanskje blir du til og med litt sint og urettferdig mot hesten? Nå må den jammen høre!!! I dette eksemplet er du på den røde delen av U’en. Du skrur muttere med skiftenøkkel som du ikke får strammet helt, det er tungvint, mutterkantene blir slitte, det tar lang tid og du blir irritert mens du holder på. Du tenker ikke på at du også har en fastnøkkel i verktøykassa, du vet en sånn som er mer finjustert, akkurat passer rundt mutteren, og lar deg skru uten å tenke på at den glir av eller at det er slitsomt.

Når du har drevet med ridning en stund så har du jo massevis av verktøy i kassa di, ikke bare skiftenøkkelen som fungerte så fint og var så godt innstilt på søndagsøkta. Du vet også hvilken følelse du leter etter, eller hvertfall sånn nesten. Men du får det bare ikke til!

Budskapet er; i den berømte verktøykassa har du også verktøy å anvende for å løse de problemene du har i dag, og som ikke var der på søndag. Det kan være andre øvelser. Et roligere tempo. Bestemme seg for at i dag er hesten kanskje stiv etter en hard jobbeøkt og det den trenger er en rolig tur? Så får du prøve igjen i morgen. Nå mener jeg ikke at hver gang man ikke får til noe så skal man gi opp og ri på skrittetur, men man skal også ha hestens behov med i betraktningen når noe ikke fungerer. Du har ridd for flere instruktører og bare du kobler på hukommelsen så husker du kanskje hva noen har fortalt deg litt tidligere i utdanningsskalaen din som rytter, og som du kanskje burde skru litt tilbake til.

I den grønne delen av U-sirkelen, der skal du være løsningsorientert og lete etter annet verktøy for å løse problemet. Ok, dette funket ikke, da prøver jeg heller dette. Kanskje må du ned i skritt før du igjen kan ta det med deg opp i tølt eller trav. Kanskje får du ikke trav i dag, og hva har forskjellige mennesker gitt deg av verktøy for det? Er tølten passaktig? Sa ikke noen at du bør ned i tempo da? Trolig vil du få et godt svar ved å anvende et annet av alle verktøyene og øvelsene. Det er da du er i ferd med å forstå ridekunsten. Det er ikke perfekt her heller, men du skal forsøke å komme raskt over i grønn sone når du har beveget deg med i den røde. For det er i den grønne sonen positivt arbeid skjer, det er da du tenker og føler aktivt, og kan gi både det selv og hesten mestringsfølelse. Det er ikke gøy å være hest i rød sone. Du sliter på mutterkantene eller spiriten i hesten, hvis du fortsetter og fortsetter med den lite finjusterte skiftenøkkelen. I lengden får du en hest som tenker «Ånei!» og går motsatt vei når den ser du kommer med leietauet klar til dyst. Fremfor en som spisser ørene og lurer på hva dere skal? Ikke minst er det demotiverende og ikke få til noe. Et passe oppbrukt uttrykk er «Rome ble ikke bygget på en dag». Men det er så sant som det er sagt; du og hesten blir ikke knallgode på en dag heller. Den blir ikke sterk nok til å bære seg på kort tid, det er måneder og år med jobb. Den blir stiv hvis ikke du holder dem smidig. Den blir sløv på hjelperne hvis du er lite lyttende og følende, og dermed ikke er flink med timingen din og gir belønning – ettergift når den faktisk svarer deg. Du vil få litt to skritt frem, et tilbake følelse. Og det gjør ingenting så lenge du holder deg i grønn sone og er problemløsende, og ikke i rød sone og fastlåst. Også må du tenke på hva som er bedre nå enn for et år siden. Forhåpentligvis er det jo noe du har forstått mer av? Det synes jeg hjelper å tenke på når jeg føler jeg står fast.

Hun her er f eks mer fin i fronten nå enn for et år siden. Så ting skjer jo, selv om jeg synes det skjer sakte.

Sånn. Det var dagens ride-mindfullness. Kanskje mest skrevet som en opprydning i egen forståelse, og reminder til meg selv.

Jeg har vært på nok et vellykket helgekurs med Iben i helgen. Nå har jeg ridd for Iben i et år, og jeg sitter her og filosoferer over utviklingen hos både meg og hesten.

Dögg, min stolte ganger og gode venn på 4 bein.. Hun er en hest med gode gangarter, hun kan være himmel og helvete å ri i en og samme økt. Men jeg kjenner henne som min egen bukselomme og vet hvor jeg har henne sånn i forhold til hvor trygg hun er, men også problemer og styrkene hennes. Forrige kurs red jeg en ung Røyslandshest da Dögg var sykemeldt. Da kjente jeg på det å være kledd naken som rytter. Det var ikke en svakhet som ikke kom frem i dagen der, hverken av de jeg visste om eller de jeg ikke hadde tenkt over. Likevel var jeg stolt over å sette meg på en ung og fremmed hest, uten sommerfugler i magen. Etter et par hester jeg har hatt, av et heller uforutsigbart kaliber kan jeg si at jeg setter pris på det trygge, safe, kjente… Overraskelser? Nei takk! Det har hemmet meg ikke rent lite, og egentlig har jeg bare hatt lyst til å ri min egen og ellers kjente hester. Samtidig som jeg jo egentlig har veldig lyst til å ri masse forskjellig! Tidligere i hestelivet elsket jeg å prøve nye hester. Jeg synes det var kjempemoro å være stuntrytter på unghester. Og jeg synes de trygge og forutsigbare var kjedelige. Da jeg søkte utfordringer fikk jeg litt mer enn jeg ble komfortabel med og jeg har ikke utvidet horisonten på hestefronten noe større de siste årene. Derfor var det så utrolig moro bare det å sitte på et par andre hester. Nå følte jeg meg litt tilbake på gamle spor ved å ri denne hoppa og hennes venninne – både mestring ved å sette seg opp, men også sunnheten i å ri forskjellige hester med forskjellige utfordringer. 2 nye hester på under en uke da gitt! Uten skrupler eller spor av angst.

Jeg lærte mangt og meget på det forrige kurset. F eks å ri frem. Jeg har vel jevnt over i mitt hesteliv vært velsignet med hester med egen motor i ulik grad. Vón hadde sånn unghestpropp i rompa. Hun liksom tenkte ikke fram selv, og prøvde seg på om det faktisk var nødvendig å tenke fram med meg på ryggen?! Jeg sleit endel med det å få henne fram, samle opp energi, forholdning, ettergift, mate på mer energi og det uten en eneste hvilepause hvor det tikket i vei. Siste dag knakk jeg koden, og du så moro det var! Jeg fikk virkelig en aha-opplevelse på mangt og meget da! FOR en forskjell i gangartskvalitet bl a… Med motor vs uten motor.. Hvor løse skuldrene ble, følelsen av å holde hesten foran sjenkel. At den tenker fram, men også venter på neste beskjed. Det er rett og slett en vidunderlig følelse når man kommer dit!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne helgen har det vært Dögg og meg igjen. Og jeg tenker på hvor mye som har skjedd for oss på det året jeg har ridd for Iben.

Dögg kan bli fryktelig sterk og seig, hvis ikke jeg er nøye med paradene mine. Forholdning, ettergift, men også balansegangen mellom for lite, for mye og akkurat nok. Og det og ikke gjøre noe når alt er perfekt.

I helgen har vi jobbet i alle gangarter. For nå er jevnt over kvaliteten på dem ikke så gæren at det ikke er noen vi fokuserer mer eller mindre på enn andre. Fokuset har vært mye å gjøre henne løsere i sidene. Lettere å bøye. Og selvfølgelig lett til kontakten. Samtidig som hun skal tenke frem uten å slå på dieselmotoren og buse av sted som reine traktoren med full motorkraft på. Være foran sjenkel, men vente på neste beskjed.

Følelsen når alt virkelig klaffer og hun traver med fjærputer under høvene, som i en dans. Nyte det, men samtidig fange opp planen om å skyte opp nesen og senke ryggen før det er mer enn en plan. Tølt i selvbæring. Hvor stor forskjell det er på takta, gangartskvaliteten og hele følelsen ved å sitte på henne når hun gjør det. Halslengde og dens innvirkning på steglengden – i alle gangarter. Paradene som skal senke frekvensen, men uten å miste hesten. En hest som venter på neste beskjed og danser dansen sammen med deg. De smoothe overgangene mellom skritt og trav som vi fikk til gang på gang. Og påminnelsen om at vi visst ikke har trent galoppfatninger fra skritt. Hjelp til å jobbe med nedtagningsproblemet vårt; Dögg tenker – YES fri!! (Jeg tror, eller vet det er min feil, en innlært en – jeg har hatt en lei tendens til å slippe tøylene og si bra og la henne rase ned i en ukontrollert nedtagning når jeg har vært fornøyd eller sliten selv etter jobbing i hurtiggangart). Da slipper hun hvertfall ryggen og følelsen er å sitte på nakken på en marionette-dukke der noen klipper alle trådene. De ble bedre, om ikke perfekte.

Jeg har nok jobbet henne mye på tre spor, og glemt bort å ri rett frem – så det må jobbes med. Ettergift, der har jeg nok i hovedsak fokusert på ettergift ned og frem, og ikke ettergift bøyd til innertøyle. Jeg tror egentlig jeg har litt lett for å tenke mest på de siste verktøyene jeg lærte og de siste problemområdene vi identifiserte og jobbe mye med dem, også glemme resten. Å sette hele ridelæren sammen til er puslespill er ikke bare bare, når man legger bort og glemmer noen brikker på veien.

Det første kurset med Iben så tror jeg hun red Dögg 2 av 4 ridetimer, for å komme gjennom problemet. Juks kan du kanskje si? Jeg er glad for det – for det gjorde at jeg fikk kjenne og føle hvordan det SKAL være, og ikke bare famle i halvblinde etter noe jeg ikke visste hvordan skulle kjennes ut. For meg er det effektiv læring, akkurat som jeg likte å se hvordan sykepleieprosedyrene skulle gjøres før jeg gjorde dem, eller liker at noen spiller et vanskelig parti i notene for meg slik at jeg hører hvordan det skal være.

Jeg sier ikke at jeg catcher ridekunstens budskap med en gang selv om hesten er programmert av Iben, men jeg får lettere følelsen av hvordan det skal være. For det er ikke lett å forstå hva man egentlig er ute etter, når man aldri har kjent på det og egentlig ikke riktig selv vet hva man sitter og ber hesten om. Det blir jo som om den halvblinde rytteren skal lede den helblinde hesten. Kanskje det går til slutt, men det er mange fallgruver underveis. Jada, instruktøren kan guide deg trinnvis, men da tror jeg neppe evnen til å tenke selv utvikles i særlig grad. Og siden vi stort sett rir selv resten av året, så må jo evnen til å tenke selv, identifisere problemer og gjøre noe med dem, helt for seg selv, utvikles. Og dit er vi stadig nærmere.

Nå rir ikke Iben like mye på hestene våre lengre. Det er ikke lenger like store problemer å fikse – for vi har lært oss å fikse de verste selv underveis. Men så dukker det jo stadig opp nye, og ikke minst blir vi modne for å kreve mer og komme til next level i ridningens kunst. Det jeg jobbet med for et år siden, er heldigvis historie i dag. Iben setter seg likevel alltid opp og kjenner på hestene og utfordringene vi har på nåværende stadie, men nå er det i større grad vi selv som rir gjennom problemene våre og fikser dem – også på timene. Fordi vi har fått kjenne nok på hvordan det skal være, til og kunne identifisere når noe er som det ikke skal. Også får vi nye verktøy til kassa vår, og nye brikker til ridepuslespillet.

Jeg er takknemlig når noen klubbvenninner følger med på timene mine, så kan vi bruke hverandre litt når vi er instruktørløse. Dessuten er det mye å lære ved å se også. Hvem kjenner ikke følelsen av å identifisere en annen rytters problem fra bakken, og klø etter og si «jammen, bare gjør sånn og slik!» Selv sitter jeg stadig på hesteryggen og skjønner ikke en dritt, får overload, kræsj og overspenning i topplokket, også gjør jeg mye, lite eller alt på en gang, mens noen helt sikkert står og tenker «voffor gör hon på detta viset??!» Så er det greit at vi kan guide hverandre når vi trener sammen og egentlig står på egne bein. Selv om vi er jevngode eller pluss/minus det til å ri, så kan vi likevel klare å se hverandres styrker og feil. Og med en gjensidig respekt så er det på ingen måte guffent å gi hverandre noen tips.

Jepp, da var det over og ut med kursing for i år og vi har lagt en plan for vinterens trening. Jeg gleder meg til vår og nytt kurs!

Det er vår, vinterpelsen løser i store tufser mens sommerpelsen venter på å få titte frem. Vi koser oss med gode hestedager på Stall Hangus. Helga har gått med til mye hestekos og fine turer.

På fredag var det tur med Vendela og nordlandshoppa Mariska, og Anne Linn med nordlandshoppa Lykke. Sistnevnte er min søster og hennes hest. De har akkurat flyttet tilbake til Stall Hangus. Vi fikk oss en fin tur i Ilebrekkeskogen på spreke hester. Vi fikk til og med prøvd oss som sprangryttere alle tre. Mariska valgte å hoppe et nedfallstre fra skritt, og de to andre skulle ikke være noe dårligere. Det kom brått på Anne Linn, som hater å hoppe, og det ble et syn for guder. Hun landet fint på beina, ved siden av Lykke.. Jeg, som heller ikke er så glad i å hoppe, stilte mer forberedt da Dögg gjorde et lignende stunt. Det ble en veldig morsom Snapstory av det, fra Anne Linns side.. 😉

Anne Linn og Lykke

Snapstoryen oppdateres! 

Dögg og meg! 

Dögg og meg

På lørdag var det banetrening som stod på planen. Dögg er ikke mye skvetten av seg og synes det er helt okei at jeg kommer bort til henne når hun ligger. Det er ikke alle hester som synes det er greit, de er jo ekstra sårbare når de ligger. Siden de er byttedyr liker de best og kunne ta beina fatt hvis en fare skulle melde seg. Tamme hester har et mer avslappet forhold til dette, men instinktene sitter i. Det tok litt tid før Dögg ikke var rask med å reise seg når jeg kom, men nå kunne hun ikke brydd seg mindre og vi har stadig noen kosestunder. I går hadde vi en koselig stund i luftegården. Hun lå og slappa av, jeg satt ved siden av og klappet henne. Etter en stund la hun seg helt flatt, et tegn på at hun virkelig slapper av og stoler på at jeg ikke skal spise henne. 

Dögg var litt slaff i leffa, og synes livet var deilig!

Etter en stund reiste hun seg opp og synes det var greit å bli med på en aldri så liten økt på banen. Banen var litt tung, jeg hadde klokker på henne og det var nok litt tungt det også. Hele seansen var rett og slett litt tung. Men jeg fikk de gangartene jeg ville ha – når jeg ville ha dem. Plukket av klokkene etterhvert og alt gikk litt lettere. 🙂

I dag har Dögg og jeg hatt en deilig runde i Essoskogen. Vi møtte hyggelige turgåere og barn som fikk klappe – det er viktig å gjøre seg populær så vi får fortsette å bruke et så fint turområde som Essoskogen er. 

Dögg løsnet og ble virkelig fin å sitte på underveis på turen. Tidvis skulle jeg ønske det satt noen dommere som kunne se hvor fin hun var, rundt i trærne. Den gode ridefølelsen holder i massevis den også. Hun fikk frese godt fra seg i galopp også. Kondisen kunne vel vært litt bedre, hun blåste fælt på slutten. Det kommer seg utover nå som vær og føre er mer ridevennlig. 

Kosestunder er like viktig som rideturer!

Lykke var sprek som ei loppe i dag. Hun har blitt et lite fellesprosjekt. Det er en familie som skal ha henne en del da Anne Linn ikke har så god tid. Lykke har hatt mye fri denne vinteren og har endel kilo hun må av med. Hun er også ute av form og stiv i kroppen. Det positive er at hun er veldig positiv og arbeidsvillig. Vi oppmuntrer henne med mye ros og gode ord, for hun prøver virkelig så godt hun kan. I dag trengte hun litt kjærlig tukt for å få ut litt krutt. Hun fikk noen runder i longe-lina på begge hender. Det var høy bakbeinsføring og mye galopp. Det tok ikke så lange tiden før hun var sliten da.. 

Etterpå fikk hun tante, altså meg, på ryggen. Hun er stiv, spesielt på den ene hånden og hun setter meg skjevt. Det positive er at hun lar seg rette opp. Hun søker også fint ned. Det blir nok en del dressurarbeid framover. I tillegg til turer og slankings. Det viktigste er at treningen er lysbetont. 

Her har hun landet litt… 😉

 

Hun har vært hos oss en uke i morgen og er satt lett i gang med litt trim hver dag. Jeg synes hun har blitt mye bedre bare på denne uka, og håper hun er enda bedre neste uke. 🙂

#stålerødlykke #nordlandshest #lyngshest #döggfraulvehave #islandshest #hestehygge #ripsraps

Stadig leser jeg historier om hest og trafikk, både fra diverse facebookvenner, og f.eks dette innlegget fra Stavanger Aftenblad. Ingen er vel spesielt lystne på en elg i frontruta? Kjører du bil i områder med mye elg kjører du aktsomt. Har du da tenkt på at en hest i frontruta er akkurat like ille? Bilen din blir like ødelagt og du kan bli like hardt skadd. Og trolig skader du i tillegg et menneske eller flere. La meg fortelle deg litt om hest og trafikk. Bare til informasjon. Så kan du gjøre dine valg basert på det du vet etterpå. 

En hest kan veie fra 200 kg og oppover til 7-800, og kanskje mer på de riktig store drågene. En gjennomsnittshest av de som ferdes langs norske veier, veier en 4-500 kg. Gjennomsnittshesten har gjennomsnittsryttere på ryggen. Noen bærer gamle damer, andre bærer unge jenter. Det finnes statistisk mest av sistnevnte. Noen bærer kloke, dyktige ryttere. Andre bærer ryttere som mangler både kunnskap og intelligens. Du risikerer å treffe på alle sorter ute i trafikken. Du, og jeg, kan mene så mye vi vil om at endel hester og ryttere ikke burde ferdes i trafikken. Faktum er at de gjør det. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Men vi kan gjøre noe for å unngå å få dem på frontruta eller skade bilen på annet vis. Og unngå at de løper ned og skader andre fordi vi skremmer dem med bilene våre. For det er oss selv og uskyldig forbipasserende det går utover, uansett hvor forbanna unødvendig vi måtte synes det er med hester langs veien. Det er også sånn at hester i følge loven ikke får ferdes på gang og sykkel-stier. Jeg skal innrømme at jeg selv bryter loven på dette området, for min egen og omgivelsenes sikkerhet. Jeg vil ikke ut i 60 km sone med mye tungtrafikk, på et levende dyr med egne meninger. Du tenker kanskje at jeg ikke burde ridd der da, men dessverre har jeg ikke så mye valg da mye av turløypene våre ligger ved denne veien. Politiet har sett oss flere ganger, og aldri sagt noe. Jeg tror de også bruker skjønn. 

Ut på tur, aldri sur!
 

Jeg har to stikkord; fart og samhandling. Du passerer ikke en elg i 60 km timen, gjør du vel? Hvis elgen f.eks traver pent og pyntelig i veiskulderen. Du bremser antakeligvis helt ned og lar den få sjansen til å komme seg ut av veien. Antakeligvis nyter du også synet av den. Det skjer jo svært sjelden at man har slike tett på opplevelser med elg. Oftere ser man hester langs veien. Du kjenner irritasjonen vokser litt i deg. På samme måte som når du må sakke ned for et felt med syklister. Hestene har, i motsetning til elgen, ryttere på. Rytterne har ulik grad av kontroll og hestene har ulik grad av toleranse for biler. Stort sett er ikke hester redde for biler. Hester er redde for det som ikke lå i grøfta sist de gikk der. En flagrende plastpose f.eks. Siden bilene i hestens verden ikke er farlige, så hiver de seg gjerne ut i veibanen for å unngå plastposen. Det er noe i teksten til Sunde “500 kg muskler og bein, med hjerne som en plommestein”. Og hva skjer da, hvis du passerer en hest som blir skremt av en plastpose, og du kjører i 60 km i timen? Klarer du å stoppe? Neppe. Manøvrere unna? Kanskje, men du havner muligens i grøfta på andre siden.

Hvordan vi skulle ønske du passerte oss? Du trenger ikke å stoppe helt opp. Du trenger ikke å skru av motoren på bilen. Du trenger ikke å passere like forsiktig som en elg, hester er litt mer forutsigbare. Vi blir bare veldig takknemlig hvis du viser tegn til at du ser at vi er der og gir deg selv tid til å lese trafikkbildet. At du slakker ned farta slik at du får stoppet eller svingt unna hvis hesten hopper til over en plastpose. Vi er glade når vi slipper å sitte med hjertet i halsen på den veistrekningen vi er helt nødt til å ri for å komme til skogen.

Noen hester kan også bli skremt av lyder eller ulyder fra bilen, eller at du lydløse syklist eller rulleskiløper kommer i høy fart bakfra uten å varsle din ankomst eller slakke ned på farten. Hester er fluktdyr. Blir de veldig, veldig skremt så tar de beina fatt og løper. En hest i panikk tenker ikke konsekvenser. Går moren med barnevogn eller skoleungene på vei hjem fra skolen, i veien for dem der de flykter i vill galopp, ja så er sannsynligheten til stede for at de løper dem ned. I beste fall får de hoppet unna og slipper med skrekken. Du, med din uforsiktighet kan ha vært en utløsende faktor til en slik ulykke. Det kan være dine barn som står i veien for en hest i panikk den dagen. Igjen er stikkordene fart og samhandling. 

Det er ikke bare bilførere, syklister og andre trafikkanter som skal ta hensyn. Det skal også ryttere og kusker gjøre. Etter min mening skal en rytter som rir på tur alene, være gammel nok til at hjernen er godt nok utviklet til å kunne lese et trafikkbilde sånn tålig – altså en 15-16 år. Man skal ha evnen til å samarbeide i trafikken. Du eier ikke hverken veien eller skogen selv om du sitter på en hest. Du skal sørge for at hesten du rir er rustet til å møte trafikkutfordringene du rir ut i, og du skal selv ha erfaring og kunnskap nok til å takle hesten din også utenfor ridebanen. Er du eller hesten uerfaren så sørger du for å markere dette ved å ha på godt med reflekser, skriv gjerne “unghest eller ung rytter – kjør forsiktig!” på ryggen på vesten din. Ikke minst bør du sørge for å ri sammen med en stødig ekvipasje som kan lose deg trygt gjennom trafikkerte områder. Om du er uerfaren rytter, eller om du rir på en uerfaren hest. Du bør også tenke litt på hvilken tid du legger ut på tur, det er lurt å unngå den tiden der alle skal til eller fra jobb. 

Også en slik medtrafikant må tas hensyn til… 😉
 

Bussene langs veiene jeg rir på er utrolig flinke til å ta hensyn. De sakker ned farta, sjåførene smiler og vinker. I høst sendte jeg faktisk en mail til busselskapet her og takket for at rute 116 Skallevolds sjåfører var så hestevennlige. Etter det synes jeg faktisk de er enda mer hestevennlige. Kanskje de, som når man møter en elg, klarer å nyte synet og dele gleden rytteren har ved sin ridetur? Kanskje du og jeg skal prøve på noe lignende når vi møter syklister eller hester i trafikkbildet? Det koster oss så lite! 🙂

#hestehygge #trafikk #hestitrafikken #tahensyn #turglede

Min rekreasjon og hverdagsflukt. Lyden når hun tygger høyet sitt, ørene som flikker oppmerksomt mot meg i det jeg plystrer min hilsen til henne når jeg går ned til luftegården. Den bustete luggen som er full av høy. Den myke gode mulen som gir meg en liten nuss før den søker lomma mi etter noe godt. Kalde fingre inn under en lang man. Rufse litt i lang pels. Snuse inn den gode lukta. Ingenting kan senke pulsen min som det. Bli med meg inn i stallhverdagens magi.

Å stå med møkkagreipet. Sortere ut hestepærer og kaste dem i trillebåra – deilig, hjernedød aktivitet etter travle dager der hjernen og tankene stort sett ikke hviler. Gjøre det pent. Lage en pen seng for natten til min firbeinte venn. Blande klar mat. Legge klart høy. Bytte ut vannet i vannbøtta til friskt vann. Sope stallgang. Kanskje slå av en prat med noen andre i samme ærend. Den herlige vekslingen mellom å være sosial, eller trekke seg inn i sin egen boble hvis man vil det. Latteren og fjasingen på stallgangen. Stort sett er alle i godt humør – tilsynelatende. Stallen er et sted der man skal legge fra seg hverdagens stress, mas og frustrasjoner. Det er et sted for lave skuldre og hvilepuls – stort sett.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Foto: Sara Stensby

Jeg tar med grima og leietauet, henter henne inn. Børste pelsen pen og blank. Fola, fola blakken. Selv om hun er svart og jeg stort sett blakk, men hun er verdt det. Få bort sand og skitt så hun ikke får gnagsår av utstyret. Sjekke over etter sår, skrammer, hevelser i bein eller andre avvik fra normalen. Gi henne kroppspleie mens jeg prater hyggelig til henne. Forteller henne at hun er verdens fineste – for det er hun selvfølgelig! Hun glipper med øynene og leppa hennes dirrer litt – hun koser seg. 

Hente frem salen, legge den varsomt på – ingen skrukker på salunderlaget. Gjorden strammes forsiktig et og et hull på annenhver side. Blikket mitt vender oppmerksomt mot henne – hun gjør ikke mine til og synes det er ubehagelig. Jeg finner frem hodelaget. Det er høst og litt kaldt. Bittet varmes i hendene mine, før jeg legger det i munnen hennes. Hun gaper villig opp. Jeg tar på meg hjelmen og finner frem pisken før jeg løsner grima hennes. Vi er klare. 

Jeg setter meg på. Av og til slår ærefrykten meg; et stort dyr på 400 kg lar meg få sitte på ryggen hennes og bærer meg villig på tur. Mil etter mil. Hun spisser ørene. Innen vi har entret skogen en kilometer unna stallen har vi møtt bussen, noen tankbiler, massevis av vanlige biler, et par syklister og en rulleskiløper. Hun tar det med stoisk ro – min kloke ganger. Det er det ikke gitt at hun skal. Og jeg har hatt et par av de som overhodet ikke tok noe som helst med ro. Jeg vet derfor å sette enorm pris på at hun tar alt lugnt. 

Høstbladene på bakken. Trærne i høstdrakt – noen skrubbsår og merker på bladene – merket av å ha levd. Akkurat som mennesker i livets høst tar jeg meg i å tenke. Vi rusler avgårde i skritt på lange tøyler. Snuser inn den skarpe lufta. Lukten av fuktig bakke. Slurp, slurp når vi går i søla. Jeg ber om litt tølt – og det får jeg. Den deilige bonusgangarten hun har, fordi hun er en islandshest. Hun har hele tiden et bein i bakken i denne gangarten, ikke noe svevmoment og derfor ingen humping. Hun er løs og ledig i bevegelsene sine, lett regulerbar i tempo. Vi kommer til et fint strekke, jeg spør om hun vil gi mer. Hun slår villig over i galopp. Deilig kloppetiklopp. Jeg kjenner vinden i håret og tårene i øynene. Frihetsfølelse! Vi sakker ned igjen, det er litt humpete på veien og hun gir meg trav. Deilige, lange travsteg med godt svev. Vi traver et stykke før jeg tar henne ned i skritt og gir henne lange tøyler. Hun pruster mens vi fortsetter bortover. Vi treffer en jogger, litt lenger borte et pensjonistpar på tur – de smiler og sier hun er fin. Tusen takk, sier jeg og stopper opp litt. “Er dere på tur dere da?” sier paret. “Ja tenk, det var jammen godt observert!” sier jeg inni meg. Til dem sier jeg “ja, det er vi, dere også ser jeg!” Så veksler vi noen fraser om vær, vind og årstid. Den gamle mannen klapper henne på halsen før han drar en historie om da bestefaren hans hadde arbeidsgamp. Ikke rent sjeldent vi får sånne historier, men det er like hyggelig hver gang. Vi ønsker hverandre god tur før vi fortsetter i hver vår retning. Jeg rir innom utsiktsposten ved sjøen. Sniffer inn lukta av sjø, hører bølgene slå mot land og får enda litt lavere puls. Står sånn og titter litt. Tenker litt. Bare hun og jeg. 

Vi snur. Vender nesa hjemover. Hun gir meg enda en god galopp, jeg kjenner på hestekreftene, vinden og meninga med livet. For meg er hest en stor mening. Hesten gjør at jeg holder ut en krevende hverdag og møter med ulike skjebner. På hesten kan jeg koble ut verden bedre enn med noe annet.

Vel hjemme på stallgangen tar jeg av salen, børster over henne. Gir henne litt slikkegodis som takk for turen. Hun kommer inn i boksen, viser ingen interesse for høyet. Ser med håp i blikket på den rosa bøtta med kveldens grøt. Det er kveld, og hun får den. Hun er ikke rent lite bortskjemt blitt, men det gjør ingenting. Hun fortjener alt godt. 

Jeg setter meg ned ved boksen hennes. Hører på slafsingen mens hun spiser. Hører hun går løs på høyet. Lyden av at hun maler høyet med tennene sine er rene meditasjonen. 

Jeg kan sitte sånn – lenge.

#hest #islandshest #hesteliv #hverdagsglede #livskvalitet