Alle som driver med hest rir på tur; om det er et par dager i uka som avlastning fra banetrening eller om det kanskje er det man liker aller best på hesteryggen. Jeg vil her gå inn på noen kloke, gjennomtenkte og velprøvde tanker om det å ri på tur. Ikke minst vil jeg gi dere en lett innføring i lovverket; Friluftsloven og allemannsretten.

I utgangspunkter prøver jeg å holde bloggene mine på max 1000 ord slik at folk orker å lese.. Denne er på det dobbelte. Du er herved advart… 😉 

Hvorfor ri på tur?

 Ut på tur med hest, en helt egen opplevelse. En tett på naturen opplevelse. En bekreftelse på et godt samarbeid mellom hest og rytter. Rekreasjon. Naturopplevelse. Spenning. Variasjon i trening. Utfordrende terreng. 

Disse og mange andre ord kan beskrive verdien av en tur utenfor ridebanegjerdene. Her i landet er vi så heldige at de aller fleste områder er åpne for fri ferdsel for folk og dyr, og dette kan vi forhåpentligvis fortsette å nyte godt av om vi følger noen få, kloke huskeregler. 

Den ultimate turglede; lang, lang rekke! 
 

1. Hvor rir man og hvor rir man ikke?

Vi har i Norge et ganske unikt lovverk gjennom friluftsloven. Vi noe som heter Allemannsretten. Det er en lov som gir rett til fri ferdsel i utmarksområder, enkelt oversatt; en lov som sier at vi kan få lov til å ferdes i skog og mark.Her er link til en side som beskriver allemannsretten og ridning godt.

Når jeg rir ut på tur bruker jeg skogsstier, både de som blir mye brukte, og de som kanskje bare jeg bruker. Sistnevnte bør jo være en fordel; at jeg med hest tråkker opp/vedlikeholder stier som gående kan nyte godt av. Jeg har faktisk opp igjennom årene sett eksempler på stier vi hestefolk har “gjenoppdaget” og tråkket opp på nytt som siden har blitt populære turstier. En av stiene “våre” ble til og med merket som kultursti! Men det var en liten digresjon.

Jeg bruker altså skogsstier, men allerede her kommer første vurderingssak man må ta som ansvarlig turrytter; er skogsttien jeg rir på egnet for ridning? Tåler den at jeg og andre med firbeinte gangere tråkker her dag etter dag? Enkelte stier er for bløte, og ved mye bruk vil de rett og slett bli tråkket i stykker og bli ubrukelige for turgåere. Tar vi ikke slike hensyn skaffer vi oss raskt uvenner. Vi kan risikere å få masse kjeft, det er jo såklart ikke hyggelig, vi kan risikere avis-innlegg, men det verste for oss vil være at dette når menneskene i kommunens ører, og vi kan rett og slet risikere å få rideforbud, og da også på stier som er fullt brukelige for hest…

Jeg rir gjerne i skogen, men altså kun på stier som tåler hest. Rir jeg på stier som tåler det dårlig så skjer det kun en sjelden gang.

Skogen er utmark, og utmark har vi i utgangspunktet lov å bruke til ridning og ferdsel med hest. Hvorvidt vi vil få lov videre avhenger altså av hvordan vi bruker vettet.

Ingenting slår en god skogstur!
 

Du synes kanskje det ser fristende ut med en skikkelig galopp over flate, langstrakte jorder? Sorry, her må jeg nok skuffe deg; det er i utgangspunktet aldri lov å ferdes på jorder med hest. Aldri. Mennesker kan gå til fots når det er tele eller snø. Hest kan ikke, har jeg lært. Endel bønder synes derimot at det er helt greit med ridning på jordene, så en kjapp telefon så går kanskje galoppdrømmen i oppfyllelse likevel. Men husk; spør før du gjør det, ellers skaffer du deg selv og hestesporten motstandere. Dette handler mye om bøndenes frykt for floghavre – et fryktet ugras, spesielt for de som driver med produksjon av såkorn. De får faktisk ikke levere såkorn fra jorder med funn av floghavre i temmelig mange år etter funn.. Såvidt jeg husker. Floghavre sprer seg fort, tar opp plassen og næringa til det virkelige kornet, og er rett og slett et komplett unyttig ugras. Hester som spiser hel havre kan potensielt spre floghavre om de gjør fra seg på jordene. Jeg har i ettertid hørt at det ikke er så mye hold i dette, men tar det likevel med. I tillegg kan ikke vi vanlige mennesker vite om jordene er sådd med f.eks gjenlegg, og om vi da tråkker i stykker noe hvis vi rir der. Jorder er altså fy – om ikke man har spurt bonden. 

Det kunne jo friste å prøve løpebeina litt her…. Men nei. 
 

Noen av oss er så heldige å ha lange, vakre sandstrender i nærområdet vårt. Der har vi faktisk lov til å ri, om ikke det står skilt undertegnet kommunen med forbud om ridning. Men igjen må vi bruke hodet; på sommeren i badesesongen bør vi la vær å bruke stranda, hvertfall mens det er mye folk der, og aller helst hele tiden, selv om det er fristende med et bad på hesteryggen.. Folk flest synes nemlig ikke noe om at hesten bader i deres badevann, og enda mindre populær blir du om hesten gjør sitt fornødne i tillegg…. Hestemøkk kan også ved kontakt med sår gi stivkrampe, derfor hører ikke hest hjemme på plasser der halvnakne mennesker ferdes. Men tenk; hele høsten, vinteren og våren igjennom kan du kose deg med friske galopper på stranda, hvis du er grei og ikke skaffer deg eller oss andre i hestesporten uvenner, som igjen kan gi oss forbud… Og på stranda er det alltid mykt underlag, flott å trave og gallopere på når alt annet er for hardt..! Her i området er de badestrendene forbudt område for hest i badesesongen; 15.mai til 1.september. Utover det kan vi gjerne bruke stranda. 

Vi er heldige som har tilgang på stranda – nesten hele året..!
 

Ellers vil jeg nevne for de av oss som rir i meget populære turområder… Enktelte mennesker tåler nesten ikke synet av en hest.. De synes ikke hest hører hjemme i deres turområder. Om hele stallen bestemmer seg for å dra på tur samtidlig, ikke gjør det på en søndag i beste turgåertid da, dere! Mange hester virker mer skremmende enn et par stykker, eller bare en enkelt hest. Det hestehatende turgåere ikke ser har de ikke vondt av, så lenge skogsstiene tåler å bli ridd på så ri gjerne på tur med hele stallen der, men bare ikke i beste turgåertid, som er søndag formiddag.  

Kort oppsummering; 

• Ri kun på skogsstier egnet for hest.
• Hold deg unna jorder uten avtale med grunneier.
• Hold deg unna stranda om sommeren.
• Begrens antall hester på tur samtidig i beste turgåer-tid(søndag formiddag i fint vær…!)

2. Hest og trafikk..

Når du rir på hest er du et kjøretøy. Du rir på høyre side av veien. Reglene sier også at du og hesten som ekvipasje, skal ferdes i veibanen og ikke på gang og sykkelstier. Enkelte steder er det og ferdes i veibanen med hest det reneste vanvidd, og det er da man tyr til sykkelstiene, sikkerheten skal gå først uansett. Men når vi da rir på ulovlig domene må vi ta ekstra hensyn:

1.  Om hesten gjør sitt fornødne, for Guds skyld, gå av hesten og spark det uti grøftekanten slik at andre siden slipper å tråkke i det. 
2. Passer ALLTID folk i skritt. Ser de redde ut, stopp gjerne hesten, oppsøk nærmeste oppkjørsel, grøfta etc for å gi plass. Folk med barnevogn eller gamle mennesker med rullatorer bør du ta ekstra hensyn til, de kommer seg faktisk INGEN vei kjapt nok om hesten din skulle bli skremt av noe og stikke til. Husk; en skremt hest ser seg ikke for. 

Hester er kjøretøy og går på høyre side av veien.

På veien må du følge vanlige trafikkregler, signalisere hvor du har tenkt deg, om du har tenkt til å stoppe osv. Det kan også være lurt å be biler som passerer fort om å senke farten om du har med unghest eller utrygg hest eller rytter. Følgende signaler skal du bruke:

•  Ved sving: arm rett ut i den retningen du skal.
• For å be folk senke farta kan du strekke armen nærmest veibanen ut og bevege den opp og ned. 
• Ved stopp; armen ut til siden, med knekk fra albuen, flat håndflate som sier “stopp”. 

Ved ridning på smale, svingete veier bør du unngå å gå på høyre side for enhver pris, bruk fornuften, ri i yttersving.

Om man skal krysse trafikkert vei med en hel rekke hester; be alle om å ri over veien samtidig, det går mye kjappere.

3. På tur med mange hester

Jeg har jobbet i en bedrift som tilbyr turridning for turister som et av sine tilbud. I denne jobben lærte jeg mye rundt dette å ri på tur med kanskje 15-20 hester. 

Tur med gode venner er halve moroa! 
 

Jeg vil her gå igjennom grunnleggende regler som dere kanskje kan ha nytte av om dere f.eks skulle ta med hele stallen ut på tur;

• En ekvipasje er leder-ekvipasjen, det bør være en trygg hest som går godt fram og ikke nøler med hvor den skal gå.
• På rekke rir man ALDRI forbi hverandre. En løpsk hest blir stort sett til at hele flokken setter avgårde.  
• Beskjeder til/fra leder-rytter sendes bakover i rekke slik at alle får det med seg. F.eks ri til høyre på stien pga hull i bakken; en viktig ting å få med seg… Er man på tur sånn er det lett å glemme å ta ansvar for seg selv og sin egen hest hele tiden. 
• Hester som sparker etc bør gå bakerst i rekka. Man tuller ikke med sikkerhet, uansett hvor mye rytteren av sparke-hesten kunne tenke seg å ri lengre fram…
• Leder-rytter bestemmer tempoet, derfor er det viktig at denne er erfaren og fornuftig nok til å se hvor man kan løpe og ikke. Leder-rytteren lytter til alle i følget og er heller for forsiktig enn for bråkjekk. Spesielt om man er mange hester i følget er dette veldig viktig! Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet! En så stor flokk i galopp over åpent jorde er sjelden noe sjakktrekk f.eks…
• Farta avgjøres ALLTID med hensyn til minst erfarne rytter/hest.  

4. Hensyn til dine medmennesker

Å ri på tur handler ikke bare om å gi deg selv en god turopplevelse, men også om å gi dine tilskuere et positivt syn på deg og på hestehold. Derfor enda flere regler fra meg;

• Passer ALLTID folk i skritt! Stopp og vik fra stien om folk ser redde/usikre ut. Ta ekstra hensyn til folk uten fluktmulighet; folk med barnevogn og gamle mennesker med rullator.
• Trav og galopper KUN der det er oversiktlig. Overvurder ikke dine egne evner i forhold til kontroll over hesten. Jeg, som hestemenneske, synes det er skummelt å møte hest i trav eller galopp som gående, jeg tør ikke å tenke på hva noen som ikke er hestevante føler…!
• Hils og smil til de du møter på din vei!  
• Fjern/spark til side møkka etter deg. 
• Hvis mulig så la gjerne folk man møter få hilse på og klappe hestene. Det er veldig hyggelig, både for oss og for dem.

5. Bruk refleks!!

Refleks er viktig! Viktigere enn dere som enda ikke er bilførere tror.

• Bruk alltid refleks i mørket og på dager med mye tåke og dårlig sikt.
• Bruk gjerne refleks om du rir unghest etc.
• Husk at du alltid blir lagt tidligere merke til av biler med refleks enn uten, til og med på høylys dag!  

Til slutt….

I følge friluftsloven;

INGEN andre enn kommunen har lov til å sette opp skilt om ridning forbudt, heller ikke grunneier. Kommunen kan i enighet med grunneier fatte vedtak om rideforbud, dette må igjen stadfestes av fylkesmannen. Det er altså en liten prosess før det blir rideforbud en plass. Men hvem som helst kan altså sende kommunen klager på ridning og forslag om rideforbud i gitte områder, blir det mange nok klager er sjansen større for at det faktisk blir rideforbud..

Derfor…

 Skal vi hestefolk huske på at HVER ENKELT av oss er ansvarlig for at turgåere og beboere i vårt nærområde skal like oss og synes godt om oss. Mange er i utgangspunktet ikke velvillig innstilt til hest, og noen få negative opplevelser kan raskt gi klager. Det at DU eller JEG ikke tar hensyn kan gi ringvirkninger til at NABOEN får kjeft. Eller i verste fall at vi alle får rideforbud og innskrenkede områder å ri på… I flere byer; bl.a Bergen, Kristiansand og Oslo, har hestefolket store innskrenkninger på hvor de kan ri, og noen steder har de rideforbud på helligdager. Hvis vi tar hensyn så håper jeg vi kan unngå det her i Tønsberg:-)

Følger du reglene jeg har skrevet om i denne (lange) bloggen så tror jeg du skal være ganske trygg…!

God tur!!

Ingenting i livet varer evig – ikke det kjipe. Ikke det gode. Det gjelder å skru på pauseknappen, lagre øyeblikkene og følelsene.

Jeg har friformiddag. Sitter og slapper av og gjør så lite som mulig. En slags del-innlevering på bacheloroppgaven er levert og jeg kan ta en liten pause frem til veiledning. Hestene er utlånt for dagen, og leiligheten er relativt ren og ryddig. Jeg kan drikke kaffe, lese og filosofere over livet – med god samvittighet. Da kommer jeg over denne bloggen av Pappahjerte – en av mine favorittbloggere. 

Pappahjerte skriver veldig godt. Og jeg tror han er en klok mann. Ofte kan overskriftene gjøre at jeg tenker “i all verden, det høres ikke ut som noe han står for”. Også i dag var det slik – “Babybilder gjør meg kvalm” lyste det mot meg fra skjermen. Jøss, tenkte jeg. Du som egentlig baserer bloggen din på familielykke og barn. Så kom det fram hvorfor det gjorde ham kvalm – og da fikk han enda en stjerne i boka. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er tante til to. Med begge har jeg sittet og holdt dem som små nurk, og tenkt på hvor mye godt og hvor mye vondt de to små kroppene skal oppleve i livet. To små, fullstendig uformede sjeler, med ubrukte små hender og føtter. Klare for å entre verden. Følelsen er ganske mektig. De er to år nå. Livet er bekymringsfritt og godt stort sett. Noen små kriser på veien er det jo – et fall, et skrubbsår eller noen som tok den leka man ville ha. Men ingenting som ikke kan rettes opp med litt omsorg og kjærlighet. De har såvidt startet livets film. De er enda på introduksjonen. 

For livet er som en film. Det snurrer og går, og veien fra komplett lykke til komplett ulykke kan være ubeskrivelig kort. Pappahjerte beskriver hvor fort tiden går, og hvordan man aldri får øyeblikkene tilbake. Livet går videre, klokka tikker og tiden flyr, om man vil eller ikke. Og i løpet klokkeslagene kommer opplevelsene, hendelsene, øyeblikkene, og ikke minst menneskene og dyrene man treffer, elsker eller hater. Altså; selve livet. Alt kommer, og alt har en ende.

I mitt yrke blir møtene og avskjedene noe som stadig skjer. Flere ganger i året tar vi farvel med noen. Jeg blir ofte glad i pasientene mine. Og jeg blir glad i familiene deres. Jeg bryr meg om dem og jeg er så takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell for dem når de havner i en vanskelig situasjon i livet. Jeg skriver bacheloroppgave i sykepleie nå, om det å være pårørende til de som er på vei inn i evigheten. Det er ikke fritt for at mye av det jeg leser og tenker på nå om dagen handler om livet, hvor skjørt og sårbart det er. Og ikke minst hvor mye hendelsene preger og former oss og reaksjonene våre.

Jeg sitter ved en seng med en person som er i motsatt ende av livet. Jeg tenker på at hånda jeg holder i en gang var liten nok til å holde rundt noens finger. Pulsen, som er svak, rask og hoppende var en gang et hjerte som slo jevnt og sterkt. Kroppen var en gang liten, frisk og ubrukt, med deilig babylukt. Klar for og brukes, klar for å leve. Nå er den så svak at den har reist seg opp fra senga for siste gang. Livet er levd, kroppen er oppbrukt. Livets film nærmer seg rulleteksten. Jeg tenker på hvor vondt det er for de rundt. Jeg kjenner at jeg synes det er mektig selv. Jeg skrur på pauseknappen i mitt eget liv der jeg sitter. Kjenner på roen og stemningen i rommet. Så fredfullt. 

Livet har en pauseknapp, eller flere. Det trenger ikke å handle om et liv som begynner eller et liv som ebber ut hver gang. Det gjelder å finne sine pauseknapper, og bruke dem. Jeg har en type pauseknapp, hverdagspauseknappen; der jeg er i øyeblikket kan kan nyte det jeg har, sette pris på det og tenke at dette er noe jeg skal leve på når vinteren kommer og livet er mer kjipt.. Akkurat dét er det ofte jeg tenker når jeg sitter bak disse ørene. Bildet er tatt på Jomfruland i fjor. Ta med seg hestene til Jomfruland?! Jepp – det gjorde vi. Og det var helt utrolig fantastisk deilig! Noen ganger trenger jeg å sette livet på pause, roe ned den til enhver tid stressa kroppen og sjela, og bare være. Det gjør jeg hver gang jeg setter på pauseknappen, enten i møte med livets begynnelse eller livets slutt, men også i møte med hyggelige momenter i hverdagen. Noen ganger passer det helt utmerket å reise til en øy uten fastlandsforbindelse utover ferja som går i ny og ne. Man tvinges til å sette på pauseknappen og tenke at akkurat NÅ er livet veldig bra! Også tok jeg et bilde av øyeblikket og lagret det, både visuelt, men ikke minst følelsen. Det kan anbefales! 

Det er vår, vinterpelsen løser i store tufser mens sommerpelsen venter på å få titte frem. Vi koser oss med gode hestedager på Stall Hangus. Helga har gått med til mye hestekos og fine turer.

På fredag var det tur med Vendela og nordlandshoppa Mariska, og Anne Linn med nordlandshoppa Lykke. Sistnevnte er min søster og hennes hest. De har akkurat flyttet tilbake til Stall Hangus. Vi fikk oss en fin tur i Ilebrekkeskogen på spreke hester. Vi fikk til og med prøvd oss som sprangryttere alle tre. Mariska valgte å hoppe et nedfallstre fra skritt, og de to andre skulle ikke være noe dårligere. Det kom brått på Anne Linn, som hater å hoppe, og det ble et syn for guder. Hun landet fint på beina, ved siden av Lykke.. Jeg, som heller ikke er så glad i å hoppe, stilte mer forberedt da Dögg gjorde et lignende stunt. Det ble en veldig morsom Snapstory av det, fra Anne Linns side.. 😉

Anne Linn og Lykke

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Snapstoryen oppdateres! 

Dögg og meg! 

Dögg og meg

På lørdag var det banetrening som stod på planen. Dögg er ikke mye skvetten av seg og synes det er helt okei at jeg kommer bort til henne når hun ligger. Det er ikke alle hester som synes det er greit, de er jo ekstra sårbare når de ligger. Siden de er byttedyr liker de best og kunne ta beina fatt hvis en fare skulle melde seg. Tamme hester har et mer avslappet forhold til dette, men instinktene sitter i. Det tok litt tid før Dögg ikke var rask med å reise seg når jeg kom, men nå kunne hun ikke brydd seg mindre og vi har stadig noen kosestunder. I går hadde vi en koselig stund i luftegården. Hun lå og slappa av, jeg satt ved siden av og klappet henne. Etter en stund la hun seg helt flatt, et tegn på at hun virkelig slapper av og stoler på at jeg ikke skal spise henne. 

Dögg var litt slaff i leffa, og synes livet var deilig!

Etter en stund reiste hun seg opp og synes det var greit å bli med på en aldri så liten økt på banen. Banen var litt tung, jeg hadde klokker på henne og det var nok litt tungt det også. Hele seansen var rett og slett litt tung. Men jeg fikk de gangartene jeg ville ha – når jeg ville ha dem. Plukket av klokkene etterhvert og alt gikk litt lettere. 🙂

I dag har Dögg og jeg hatt en deilig runde i Essoskogen. Vi møtte hyggelige turgåere og barn som fikk klappe – det er viktig å gjøre seg populær så vi får fortsette å bruke et så fint turområde som Essoskogen er. 

Dögg løsnet og ble virkelig fin å sitte på underveis på turen. Tidvis skulle jeg ønske det satt noen dommere som kunne se hvor fin hun var, rundt i trærne. Den gode ridefølelsen holder i massevis den også. Hun fikk frese godt fra seg i galopp også. Kondisen kunne vel vært litt bedre, hun blåste fælt på slutten. Det kommer seg utover nå som vær og føre er mer ridevennlig. 

Kosestunder er like viktig som rideturer!

Lykke var sprek som ei loppe i dag. Hun har blitt et lite fellesprosjekt. Det er en familie som skal ha henne en del da Anne Linn ikke har så god tid. Lykke har hatt mye fri denne vinteren og har endel kilo hun må av med. Hun er også ute av form og stiv i kroppen. Det positive er at hun er veldig positiv og arbeidsvillig. Vi oppmuntrer henne med mye ros og gode ord, for hun prøver virkelig så godt hun kan. I dag trengte hun litt kjærlig tukt for å få ut litt krutt. Hun fikk noen runder i longe-lina på begge hender. Det var høy bakbeinsføring og mye galopp. Det tok ikke så lange tiden før hun var sliten da.. 

Etterpå fikk hun tante, altså meg, på ryggen. Hun er stiv, spesielt på den ene hånden og hun setter meg skjevt. Det positive er at hun lar seg rette opp. Hun søker også fint ned. Det blir nok en del dressurarbeid framover. I tillegg til turer og slankings. Det viktigste er at treningen er lysbetont. 

Her har hun landet litt… 😉

 

Hun har vært hos oss en uke i morgen og er satt lett i gang med litt trim hver dag. Jeg synes hun har blitt mye bedre bare på denne uka, og håper hun er enda bedre neste uke. 🙂

#stålerødlykke #nordlandshest #lyngshest #döggfraulvehave #islandshest #hestehygge #ripsraps

Stadig leser jeg historier om hest og trafikk, både fra diverse facebookvenner, og f.eks dette innlegget fra Stavanger Aftenblad. Ingen er vel spesielt lystne på en elg i frontruta? Kjører du bil i områder med mye elg kjører du aktsomt. Har du da tenkt på at en hest i frontruta er akkurat like ille? Bilen din blir like ødelagt og du kan bli like hardt skadd. Og trolig skader du i tillegg et menneske eller flere. La meg fortelle deg litt om hest og trafikk. Bare til informasjon. Så kan du gjøre dine valg basert på det du vet etterpå. 

En hest kan veie fra 200 kg og oppover til 7-800, og kanskje mer på de riktig store drågene. En gjennomsnittshest av de som ferdes langs norske veier, veier en 4-500 kg. Gjennomsnittshesten har gjennomsnittsryttere på ryggen. Noen bærer gamle damer, andre bærer unge jenter. Det finnes statistisk mest av sistnevnte. Noen bærer kloke, dyktige ryttere. Andre bærer ryttere som mangler både kunnskap og intelligens. Du risikerer å treffe på alle sorter ute i trafikken. Du, og jeg, kan mene så mye vi vil om at endel hester og ryttere ikke burde ferdes i trafikken. Faktum er at de gjør det. Og vi kan ikke gjøre noe med det. Men vi kan gjøre noe for å unngå å få dem på frontruta eller skade bilen på annet vis. Og unngå at de løper ned og skader andre fordi vi skremmer dem med bilene våre. For det er oss selv og uskyldig forbipasserende det går utover, uansett hvor forbanna unødvendig vi måtte synes det er med hester langs veien. Det er også sånn at hester i følge loven ikke får ferdes på gang og sykkel-stier. Jeg skal innrømme at jeg selv bryter loven på dette området, for min egen og omgivelsenes sikkerhet. Jeg vil ikke ut i 60 km sone med mye tungtrafikk, på et levende dyr med egne meninger. Du tenker kanskje at jeg ikke burde ridd der da, men dessverre har jeg ikke så mye valg da mye av turløypene våre ligger ved denne veien. Politiet har sett oss flere ganger, og aldri sagt noe. Jeg tror de også bruker skjønn. 

Ut på tur, aldri sur!
 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har to stikkord; fart og samhandling. Du passerer ikke en elg i 60 km timen, gjør du vel? Hvis elgen f.eks traver pent og pyntelig i veiskulderen. Du bremser antakeligvis helt ned og lar den få sjansen til å komme seg ut av veien. Antakeligvis nyter du også synet av den. Det skjer jo svært sjelden at man har slike tett på opplevelser med elg. Oftere ser man hester langs veien. Du kjenner irritasjonen vokser litt i deg. På samme måte som når du må sakke ned for et felt med syklister. Hestene har, i motsetning til elgen, ryttere på. Rytterne har ulik grad av kontroll og hestene har ulik grad av toleranse for biler. Stort sett er ikke hester redde for biler. Hester er redde for det som ikke lå i grøfta sist de gikk der. En flagrende plastpose f.eks. Siden bilene i hestens verden ikke er farlige, så hiver de seg gjerne ut i veibanen for å unngå plastposen. Det er noe i teksten til Sunde “500 kg muskler og bein, med hjerne som en plommestein”. Og hva skjer da, hvis du passerer en hest som blir skremt av en plastpose, og du kjører i 60 km i timen? Klarer du å stoppe? Neppe. Manøvrere unna? Kanskje, men du havner muligens i grøfta på andre siden.

Hvordan vi skulle ønske du passerte oss? Du trenger ikke å stoppe helt opp. Du trenger ikke å skru av motoren på bilen. Du trenger ikke å passere like forsiktig som en elg, hester er litt mer forutsigbare. Vi blir bare veldig takknemlig hvis du viser tegn til at du ser at vi er der og gir deg selv tid til å lese trafikkbildet. At du slakker ned farta slik at du får stoppet eller svingt unna hvis hesten hopper til over en plastpose. Vi er glade når vi slipper å sitte med hjertet i halsen på den veistrekningen vi er helt nødt til å ri for å komme til skogen.

Noen hester kan også bli skremt av lyder eller ulyder fra bilen, eller at du lydløse syklist eller rulleskiløper kommer i høy fart bakfra uten å varsle din ankomst eller slakke ned på farten. Hester er fluktdyr. Blir de veldig, veldig skremt så tar de beina fatt og løper. En hest i panikk tenker ikke konsekvenser. Går moren med barnevogn eller skoleungene på vei hjem fra skolen, i veien for dem der de flykter i vill galopp, ja så er sannsynligheten til stede for at de løper dem ned. I beste fall får de hoppet unna og slipper med skrekken. Du, med din uforsiktighet kan ha vært en utløsende faktor til en slik ulykke. Det kan være dine barn som står i veien for en hest i panikk den dagen. Igjen er stikkordene fart og samhandling. 

Det er ikke bare bilførere, syklister og andre trafikkanter som skal ta hensyn. Det skal også ryttere og kusker gjøre. Etter min mening skal en rytter som rir på tur alene, være gammel nok til at hjernen er godt nok utviklet til å kunne lese et trafikkbilde sånn tålig – altså en 15-16 år. Man skal ha evnen til å samarbeide i trafikken. Du eier ikke hverken veien eller skogen selv om du sitter på en hest. Du skal sørge for at hesten du rir er rustet til å møte trafikkutfordringene du rir ut i, og du skal selv ha erfaring og kunnskap nok til å takle hesten din også utenfor ridebanen. Er du eller hesten uerfaren så sørger du for å markere dette ved å ha på godt med reflekser, skriv gjerne “unghest eller ung rytter – kjør forsiktig!” på ryggen på vesten din. Ikke minst bør du sørge for å ri sammen med en stødig ekvipasje som kan lose deg trygt gjennom trafikkerte områder. Om du er uerfaren rytter, eller om du rir på en uerfaren hest. Du bør også tenke litt på hvilken tid du legger ut på tur, det er lurt å unngå den tiden der alle skal til eller fra jobb. 

Også en slik medtrafikant må tas hensyn til… 😉
 

Bussene langs veiene jeg rir på er utrolig flinke til å ta hensyn. De sakker ned farta, sjåførene smiler og vinker. I høst sendte jeg faktisk en mail til busselskapet her og takket for at rute 116 Skallevolds sjåfører var så hestevennlige. Etter det synes jeg faktisk de er enda mer hestevennlige. Kanskje de, som når man møter en elg, klarer å nyte synet og dele gleden rytteren har ved sin ridetur? Kanskje du og jeg skal prøve på noe lignende når vi møter syklister eller hester i trafikkbildet? Det koster oss så lite! 🙂

#hestehygge #trafikk #hestitrafikken #tahensyn #turglede