Hva er egentlig sykepleie?

De siste dagene har det dukket opp mange innlegg rundt sykepleiere og hvilke oppgaver de gjør i en arbeidshverdag. Mange sykepleiere mener de bruker tid på oppgaver som kunne vært utført av andre faggrupper. På sykehuset er helsefagarbeiderne nærmest utryddet, og sykepleiere gjør mange oppgaver som de kanskje føler seg overkvalifisert til å gjøre. I kommentarfeltene kan jeg også lese kritikk til sykepleiere fra folk som åpenbart tilhører andre faggrupper. Hvorfor skal de slippe alt det kjipe? Skal de aldri ta kjøkken eller skyllerom? Det er vel rettferdighetsprinsippet som trer frem – hvorfor skal ikke sykepleieren ta sin del av kjedelige oppgaver? Jeg er ikke helt uenig, samtidig kreves god innsikt i sykepleierens ansvar og funksjonsområde før man kan stille slike krav. Det aller viktigste – tror jeg, er at vi jobber åpent og trekker lasset sammen. Viser hva vi gjør. For det finnes helt sikkert late sykepleiere, som gjerne snor seg unna de mer rutinepregede oppgavene i hverdagen. Og da skjønner jeg godt at andre faggrupper kan gå i streik. På den annen side er det ofte sånn at dagen blir helt annerledes enn man kanskje tenker, kanskje fordi prioriteringen rett kompetanse på rett sted tilsier at sykepleier ofte har de sykeste pasientene. De det ofte faller på endel ekstra jobb rundt.

Jeg har tenkt endel rundt det. Min arbeidshverdag. Hva er egentlig sykepleie?

Min arbeidshverdag i hjemmesykepleien består av det meste. Elementære ting som hjelp til personlig hygiene, matlaging og administrere medisiner. Funksjonen som ressursperson for kreftpasienter gjør at jeg kan ha noen støttesamtaler fra tid til annen. Ellers er den svært variabel. Vaske gulvet fordi noen glemte å lukke urinposen på kveldsvakta i går. Måke snø av trappa så ikke brukeren, jeg selv, eller kollegaene mine faller. Strø en glatt gårdsplass. På sommeren smøre han som så gjerne vil sitte ute med solkrem, og minne ham på at han må drikke godt. Sette frem rikelig med fristende drikke, sette meg ned og slå av en prat mens jeg påser at han får i seg litt å drikke før jeg går. Jeg er redd drikkingen går i glemmeboka så fort jeg er ute av døra, den manglende tørstefølelsen tatt i betraktning. Ringe pårørende fordi kjøleskapet er nesten tomt, og samtidig spørre om de kan følge til legetime på fredag? Datteren i den andre enden vil gjerne lufte sin bekymring over faren som har begynt å skrante, hun lurer på hvor mye lenger det går hjemme? Jeg noterer bekymringen og bestemmer meg for å sende det som elektronisk melding til fastlegen. Jeg tar med det samme vitale målinger for å ha det på plass. Er medisineringen riktig, eller kan det gjøres justeringer slik at pasienten får det bedre? Sammen med mine rapporteringer, datterens observasjoner av endringer i tilstand og følelse av utrygghet ved at faren bor hjemme, samt de noe avvikende målingene, får fastlegen ta stilling til det. Jeg vet at dette er en fastlege som ikke alltid fanger opp de elektroniske meldingene og ringer derfor legekontoret for å si at det ligger en melding inne som det er viktig at blir lest før fredagens legetime. Skrive en liten epistel under evaluering av tjenester slik at tildelingskontoret noterer seg bak øret at her kan det bli et behov for høyere omsorgsnivå i nær fremtid. Rapportere grundig i journal hva jeg har gjort, og videre plan, samt notere flere steder at det følges opp. Jeg kan ikke vite om noe går av seg selv, og jeg kan jo falle og brekke benet i morgen og bli borte i lang tid. Da er det viktig at jobben jeg gjør er satt i system, og at ikke bare jeg har tråden i det.

Så er det å komme seg videre til neste pasient. Det er et enkelt oppdrag, på med støttestrømper, en liten prat om vær og vind, før jeg går videre. Jeg kvitterer raskt for utført oppdrag i journal.

Neste dame på lista skal ha dusj. Hun sier hun gjorde det selv i går. Jeg ser at kluter og håndkler henger helt likt som i går og konkluderer for meg selv med at det ikke kan stemme. Med list og lempe motiverer jeg så godt jeg kan. Hun er på gli. Den største bekymringen er – hva med håret? Hun har permanent, og ved hårvask blir hun seende ut som en ustelt puddel. Jeg frister med hårrulling, selv om vi egentlig ikke får lov, og hun blir med i dusjen. Etterpå ruller vi hår, og hun forteller om livet, og sin store sorg; barnet hun mistet så altfor tidlig. Jeg tenker inni meg at denne opplysningen – en viktig del av hennes total pain, hadde jeg ikke fått om det ikke var for hårrullingen. Tapet av barnet har kommet tilbake med full kraft når hun har blitt stillesittende og har altfor god tid til å tenke. Jeg opplever henne nedstemt, og tenker at hun trengte den ekstra omsorgen. Hun trengte å sette ord på det som skjedde for så lenge siden. Slik jeg forstår så ble det kostet under teppet, og livet skulle bare gå videre. Med dagens kunnskap om krisehåndtering og oppfølgingen som gis når mennesker i dag opplever lignende kriser, så tenker jeg at hennes krise er ubearbeidet og har fått vokse seg til en betent byll. Vi reflekterer rundt hendelsen, og hun klandrer seg selv for noe hun mener hun kunne gjort annerledes så hendelsen aldri skjedde. Jeg setter det litt i perspektiv, og vi snakker om det ingen kunne forutse at kunne skje. Hun sier seg enig i at hun kanskje ikke kunne gjort noe annerledes og setter ord på at det var godt å snakke litt om det. Jeg får en god klem og et stort takk for tiden min når jeg skal gå. “Du er god å prate med du!” sier hun. Det tok ikke mer enn tiden av å rulle opp et hår. Det er verdt det, når man kan gjøre en liten forskjell. Neste gang jeg besøker henne lyser hun opp, som om vi er to gamle kjente.

Kontordag. Hele formiddagen går med til å gå gjennom de elektroniske meldingene som har kommet inn. Fastlegen fra i går har svart på henvendelsen og takker for opplysningene. Han skal ha en god prat med pasient og datter, og samtidig gjøre en gjennomgang av medisinene. Det letter hjertet mitt, og jeg føler jeg kan hake ut så langt; jeg har gjort jobben min, nå er det over på hans skuldre. Det vil nok komme en ny melding etter legetimen, og da vil vi få ansvar for å utføre medisinendringene og gjøre oppfølging på blodtrykk og observasjoner i dagene fremover. Fastlegen ønsker tilbakemelding etter noen dager, og samtidig er det avtalt ny legetime om 14 dager. Jeg setter alt dette i system. Det har kommet en melding fra sårpoliklinikken på sykehuset; omfattende endringer i en sårprosedyre og daglig skifte av bandasjer fordi sårene væsker mye. Jeg får sårprosedyren inn i tiltaksplan, samt skrevet ut på ark så vi har den lett tilgjengelig når skift skal utføres. I tillegg setter jeg det hele i system. Et par pasienter har vært til INR kontroll; ingen endring i dosering. I grunn deilig, for da slipper vi å hente inn eksisterende dosetter, samt rette opp i de som allerede er lagt klar til neste utlevering. Jeg legger nyeste dosering inn i pasientens medisinkort, det må vi alltid gjøre, endringer eller ei.

Min gode hjelpepleierkollega trenger å drøfte en pasient hun er bekymret for. Hun er av sorten solid hjelpepleier med meget gode vurderingsevner. Det gjør jobben min lett, jeg stoler fullstendig på hennes kliniske vurderinger og hun har utført alle nødvendige målinger. Dessuten er det hun som kjenner pasienten aller best og dermed best kan vurdere når noe ikke stemmer. Fastlegen får en elektronisk melding med rapporten. Jeg vet at han er av den sorten som sjekker meldinger jevnt og trutt, og jeg trenger ikke å ringe legekontoret for å minne om innkommet melding, en vinn-vinn for både helsesekretæren på legekontoret og min egen tid. Her holder det med hjelpepleierens solide rapport i journal, og notat om at melding er sendt.

Ute i felt igjen. Han er blitt ustø, den gamle staskaren. Han er vant til å stå på egne ben, og stritter i mot i redsel når jeg skal forflytte ham fra seng til stol. Det er nærmest nyttesløst for meg å klare alene. Han elsker å synge, og heldigvis har jeg fått Taube inn med morsmelka. Vi synger Sjøsalavals, jeg trenger bare å starte, så synger han med av full hals. Han mister helt fokus på redsel, og jeg kan avbryte sangen et lite sekund og si “du, nå må vi få deg over i rullestolen!”. Han lystrer, og er mest opptatt av å få komme raskt over i stolen så vi kan finne neste vise. I det han reiser seg synger han av full hals; “You raise me uuuuup!”, og vi ler så vi griner mens han får snudd seg rundt og satt seg. Jeg holder meg tett på han i forflytningen. Jeg kan ikke ta ham i mot hvis han faller, det er han for tung til, men jeg har innlært fallteknikk og kan i verste fall la ham skli ned på benet mitt hvis han mister kraften i bena. Gi ham en skånsom landing. Det skjer heldigvis ikke denne gangen.

Trygghetsalarm. En dame har falt på gulvet. Hun er redd og anspent, og hun blør fra et kutt på armen. Jeg setter meg på huk og snakker litt med henne, finner en pute å legge under hodet hennes. Jeg får henne uansett ikke opp før kollegaen min kommer. Jeg undersøker henne, og når jeg skal flytte henne forsiktig bort fra veggen fordi hun ligger så vondt så hyler hun til. Benet er vondt. Jeg ser at det er utadrotert, og forkortet. Det ser dessverre ut som det kan være et brudd. Jeg får ikke flyttet henne helt ideelt, men bedre. Setter meg på gulvet sammen med henne og sier at jeg dessverre tror at vi må ringe ambulanse. Hun skjønner også selv at noe ikke er som det skal. Ambulanse ringes, og situasjonen beskrives kort; hvor jeg er, hva har skjedd, våken og klar pasient, så får de fødselsnummer og navn. Jeg får høre at bil er på vei. Vi kan ikke annet enn å vente. Hun er redd, og jeg holder hånden hennes. Kollegaen min kommer, og istedenfor å løfte damen opp, står hun klar til å ta i mot ambulansepersonellet og geleide dem opp i leiligheten. Damen er lei seg; “det vil vel ta sin tid før dette blir bra igjen?”. Vi er enige om at dette var leit. Jeg spør henne om hun ligger okei, etter forholdene og får et bekreftende nikk. Jeg spør om hun ønsker at jeg kontakter pårørende, og hun vil gjerne at jeg ringer både datter og sønn. Jeg sier at jeg raskt pakker noen ting for henne, samt finner frem medisinoversikten som ambulansepersonellet alltid vil se. Når de kommer assisterer jeg dem når paracet i.v skal henges opp, de smertelindrer i tillegg med morfin og vi er etterhvert klare for å få henne på båre. Med slides og fire personer får vi henne skånsomt over på båren, og hun reiser inn til sykehuset. Jeg ringer først datter, så sønn. De synes dette var fryktelig leit, og har spørsmål rundt hendelsesforløpet. Datter bor nærmest og reiser umiddelbart til sykehuset. De takker for hjelpen så langt, og vi blir enige om å holde kontakten når hjemkomst blir aktuelt.

Sengestell sammen med min gode hjelpepleierkollega. Pasienten er svak og orker hverken mye prat, eller mye bevegelse. Vi jobber i rytmisk samspill og får lett byttet lakenet som var flekkete, lagt under nytt stikklaken og kladd, samt byttet til ny bleie. Omtrent uten å veksle et ord. Damen i sengen orker ikke mer enn lett munnstell, en klut i ansikt og på hender. Vi lufter godt ut av rommet, rydder og gjør det pent rundt henne. Vasker nattbord, kniper av blomstene og gir dem vann.  Damen, som alltid har vært så opptatt av det estetiske, ser fornøyd ut. Hun smiler et svakt, men tilfreds smil og hvisker “dere er gode – tusen takk!”.

En dag med fullspekket liste, typisk en liste som kanskje gåes mest av personer i andre faggrupper. Stabile pasienter, et par tunge stell og en dusj. Ingen som har noe spesielt å klage over, og de fleste med solide pårørende som tar seg av mye av det sosiale behovet som tiden ikke tillater med en slik liste. Omtrent ingen jeg trenger å skrive noen rapport på, alt er utført etter tiltaksplan og jeg kan huke av. Pasientene er i sin habituelle tilstand, alt fint. En liste som krever heller lite administrativ jobb, og dermed tåler å være desto fullere av oppdrag uten at det går på forsvarligheten løs. Sløs med sykepleierressurser? Ja – hvis vi er for få. Men ellers en deilig pause for en sykepleier. En dag jeg går hjem fra uten å tenke stort over om det er noe jeg har glemt, burde sett eller gjort noe med.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skille på hva som er sykepleieroppgaver og ikke-sykepleieroppgaver her jeg? Jeg kan fange opp så utrolig mye nyttig informasjon, og gi god, helhetlig sykepleie gjennom å rulle opp håret for nevnte dame. Selvfølgelig vasker jeg gulvet etter uhellet med urinposen. At jeg er drillet i sengestell mener jeg er meget viktig, også på tunge og stabile pasienter, slik at jeg er rustet til å gjøre skånsomt sengeskift med pasient i seng hos de aller sykeste. Jeg trenger å trene det kliniske blikket mitt, og jeg vil gjerne ha sett de ulike brukerne våre når de er i normaltilstand, da kan jeg mye lettere vurdere dem når noe ikke er som det skal.  Den muligheten får jeg når jeg går en liste uten de helt store, komplekse tilfellene.

Hverdagen i hjemmesykepleien er omfattende, og oppgavene flyter i hverandre. Jeg tenker at det viktigste er at vi er et team som hjelper hverandre. Jeg kan ikke både ta på 5 par støttestrømper, smøre 3 frokoster OG gjøre akutte vurderinger. Mange pasienter trenger ikke sykepleier hver dag. Mange oppgaver krever heller ikke sykepleier. Jeg er ikke redd for å ta i et tak, og det er ikke sånn at jeg anser meg selv som overkvalifisert til enkelte oppgaver. Dog er det heller ingen rettferdighet i at også jeg skal ta min bit av det “kjedelige”, hvis oppgavene hvor min kompetanse virkelig trengs, står i kø. Det kjipeste jeg vet er om ikke mine kollegaer i andre faggrupper ser helheten, og alt ekstra jeg må gjøre fordi jeg er sykepleier. Om man teller antall oppdrag – en dusj til meg og en dusj til deg, og ikke ser kompleksiteten i de ulike pasientene. At en dusj kan ta 20 minutter, en annen dusj 2 timer. At du går ut fra noen pasienter uten vondt i magen, mens andre har lidelser som treffer deg rett i sjela og må bearbeides. Når folk feilberegner egen arbeidskapasitet og ikke tar på seg litt ekstra etter pause, når jeg sårt trenger å bruke tiden min på alt jeg skal følge opp – de små scenariene over her kan jo vise hvor mye arbeid en liten telefon til en pårørende kan generere. Når ingen mener de har tid, og jeg siden ser en flokk sitte å hyggeprate i 20 minutter, en halvtime, noen ganger enda mer… Ikke at jeg ikke unner folk å ha det hyggelig, men jeg vil også være med på det hyggelige! Eller f.eks ha tid til å snakke litt med noen om den pasienten jeg ikke helt klarer å slutte og tenke på. Hvis alle bretter opp ermene og drar lasten i land sammen, så kanskje vi alle kan ha det hyggelig i 10 minutter sammen, før det er tid for å reise hjem. På sånne vakter hvor jeg har ansvarsvakt, så sender jeg også med glede folk hjem litt før tida, som takk for innsatsen. På vakter hvor alle har kjørt sitt eget løp, må jeg innrømme at jeg overser de som sitter og bare venter på at klokka er slagen. Man gir, og man tar. Jeg er ikke storforlangende, tror jeg. Men jeg liker at vi trekker i samme retning.

En sammensetning av folk er ofte som dans å regne, man bare veksler litt på å føre og bli ført. Jeg tar litt for deg så du rekker det, og ingen har noen gang ene og alene æren for at VI, min sone, får god anerkjennelse for godt utført jobb. Man gjør nemlig ikke en god jobb helt alene. Har jeg tid, så elsker jeg den hyggelige småpraten en hårrulling eller middagsservering kan innebære! Småpraten med de som trenger litt hjelp, men ellers synes livet er helt allright. Dog gir det også en sykt god følelse når man har samlet alle løse tråder og landet en pasient. Eller det svake smilet og takken fra damen etter sengestell og vanning av blomster. Stort sett elsker jeg sykepleiertilværelsen og bærer skiltet med stolthet. Om jeg har vært på en “kvittert utført” runde med 10-15 pasienter på lista, eller om jeg jeg bare har hatt en eller to svært komplekse pasienter som jeg har klart å lande.

 

Når himmelen faller ned

Jeg synes denne visa til Anne Grete Preus er så nydelig. Den takker snøen, for at verden settes litt ut av spill, og at alt går litt langsommere. Og det er ikke så dumt at livet av og til går litt langsommere. 

Jeg er forkjøla, har bihulebetennelse, synes synd på meg selv og får litt manflu-tendenser. Når man ikke er syk så veldig ofte, så kan jo selv en forkjølelse være ganske heftig. Siden hver operasjon i dagliglivet krever mye restitusjon i disse dager, og overskuddet kun strekker seg til å lese lettleste media så får jeg lest mer av det enn jeg pleier.. Og kanskje kan jeg takke forkjølelsen for det, på samme måten som snøen – at jeg tvinges til å sette ned tempoet. Lese mer enn jeg gjør, tenke mer enn jeg gjør. Jeg kom over en artikkel som gjorde at manfluen og selvmedlitenheten, forsvant som dugg for solen. Artikkelen om en dame som hadde mistet begge hender og begge føtter etter sepsis. Altså; hvordan klarer man å finne spor av livsglede når man mister 4 så viktige deler av kroppen?? Artikkelen forteller om hvem hun var; damen som elsket håndarbeid. Kone. Mor. Strikking og denslags håndarbeid er historier uten hender. Følelsen av og aldri kunne ruske mannen sin i håret, eller kjenne sønnens hud med fingrene. At hun aldri mer skal kjenne de varme flisene på badet under føttene. Det er bare en liten brøkdel av tapet hun lider. Den forteller om lysten til å hoppe ut av vinduet på sykehuset, men at det var umulig å komme ut av rullestolen alene og da forsvant det alternativet. Den forteller om at hun tenkte at hun fikk leve frem til sønnen var voksen i alle fall..  Men så forteller den også om små lysglimt. At hun ser verden litt annerledes enn før. Legger merke til pene ting og fenomener på en annen måte enn hun gjorde. Kanskje omtrent som når snøen tvinger oss til å la ting gå litt saktere? Hun er på Sunnaas (som må være et fantastisk sted med unike fagfolk – jeg har møtt endel som har vært der, som har fått livet snudd på hodet, og likevel klarer å finne en mening..). På Sunnaas lærer hun å male med håndprotesene sine, og finner altså en ny hobby, en ny måte å skape noe på. En ny måte å bevare sin identitet på. Jeg så et klipp av noe av det hun har produsert i God Morgen Norge. Det var ulike former for trykk og tegninger, dekorasjoner på kopper og krus. Og jeg tenker bare WOW; det var liksom ikke bare imponerende at det er laget av en dame uten hender, men imponerende i seg selv! Så det går altså an å leve et liv, selv med en skjebne som kan høres verre ut enn døden. Og hun er takknemlig for hjelpemidlene, og det at det er sånt man får her i Norge, når livet blir snudd på hodet.

Av annet jeg har lest kommer jeg over en kronikk av finske Sanna Sarromaa, som siden fikk jeg til å dukke mer i hennes heller kritiske blikk på særegenheter ved nordmenn. Hun kritiserte nordmenns måte å sørge på. Måten det gjøres minnemarkeringer og kriseteam. At vi dyrker andres sorg. og gjør den til vår egen. At vi bruker andres sorg, for å vise egen godhet. Og hun stiller spørsmål ved om sorgen er ektefølt?  Hun snakket om Marokko-drapene, og hvordan det ble arrangert fakkeltog og rom for kollektiv sorg, også for alle de som ikke kjente disse unge kvinnene personlig. Jeg har fulgt med, og latt meg ryste av saken selv. Jeg har tenkt på hvordan de to jentene har hatt det når de skjønte hva som var i ferd med og skje, og mens det skjedde. Jeg tenker på videoen, som jeg takk og lov ikke har sett, men som man gjennom mediene kan forestille seg innholdet i. Jeg tenker på de to familiene, som må leve med, ikke bare tapet, men også hvilken grusom måte det skjedde på. Jeg husker også godt 22. juli 2011. De grusomme terrorhandlingene på Utøya og i Regjeringskvartalet, hvor 77 mennesker mistet livet og mange fikk livene sine snudd på hodet. Jeg husker jeg fulgte med på nyhetene i løpet av den påfølgende natten.Jeg husker stemningen dagen derpå. Stillhet og triste ansikter på butikken. Flagg på halv stang flere steder. Jeg husker rosetoget i Tønsberg by. Selv kjente jeg ingen som var direkte rammet av det som skjedde, men jeg kunne likevel føle med dem. I dag rullet saken om den kidnappede milliardærkona, og jeg føler også veldig med den familien. Mannen hennes har ikke gjort annet galt enn å spille kortene sine godt, og dermed gjort gode penger. Familien bodde i et ganske vanlig hus, jeg har aldri hørt om dem før, og de beskrives som temmelig mediesky. I dagens artikler fremstår hun som en vanlig familiemor og bestemor, barnekjær, dyrekjær. Og bare fordi mannen hennes har mer penger enn de fleste, trekkes hun inn i et spill om disse pengene. Det er noen som vil ha pengene han har jobbet for, for å løslate henne. Skammelig i seg selv, men jeg tenker mest på den stakkars familien. Barna som savner moren, barnebarna, mannen hennes. Hvordan har de hatt det i jula? Sikkert helt forferdelig. Ikke minst tenker jeg på henne; hvor er hun? Lever hun? Hvordan har hun det? Får hun mat, en seng å sove i, får hun dusj og tilgang på rene klær? Sanna Sarromaa nevner de to britiske prinsene, og Prinsesse Dianas tragiske død. Hun nevner at prinsene reagerte på at folk som ikke kjente moren, gråt. De mente at det var ikke folkets sorg, men deres private. Britene har vel kanskje et litt kjøligere forhold og strengere regler for etikette, enn vi nordmenn, så at gråtekor kan oppleves heftig for dem – det kan jeg forstå. Og det skal man også respektere dem for. Men her i Norge så tvinger rystende hendelser, som 22.juli, Marokkodrapene, kidnappingssaken og en masse andre saker gjennom årene, oss til å sette egne liv i perspektiv. Til å la ting gå litt saktere, tenke oss om. 

Jevnt over, så er jeg glad for at vi her i Norge har fått en kultur for åpenhet og rom for å vise følelser. Jeg føler at det skjedde noe med oss som nasjon etter 22.juli 2011. For meg handler det om medfølelse, og kanskje mot til å snakke til noen som har det vanskelig? Sorg ble kollektivt, og ikke like privat som det var før. Tror jeg.Og jeg tror det er sunt å dele på det som er vanskelig. Man kan ikke gå rundt å gjøre alle andres sorger til sin egen, da blir man for det første veldig sliten, men for det andre kan jeg umulig tro at man helt på ekte kan sørge over noen man ikke kjenner. Men at man kan føle med, ha evnen til å sette seg inn i hvordan de sørgende har det, det tror jeg at man kan – også med saker man kun følger via medier. Sorg og vonde situasjoner skaper samhold. Vi blir flokk. Og det er bra å være flokk. Flokk som vennegjeng. Flokk som organisasjon eller arbeidsplass. Flokk som familie. Men ikke minst; flokk som nasjon. Flokker passer på hverandre, og bærer hverandres byrder. Flokker bryr seg. Noen i flokken holder vakt, mens andre i flokken kan slappe av. Man kan bli med i en ny flokk om man trenger, en flokk av fellesskap, som flokken på Sunnaas – en flokk av pasienter, og fantastiske ansatte som hjelper til med å se at det går an å leve, til tross for et stort handikap,. I en flokk lager man et system som gjør at man kan få gode hjelpemidler når livet blir snudd på hodet. 

Som sykepleier vet jeg at det å gjøre noe godt for andre føles godt i seg selv, og det kan være en drivkraft. Men man gjør jo ikke godt for andre, for og kunne sole seg i glansen av å være “så snill og god”. Jeg tror heller ikke man føler med noen i en sorg, for å føle seg god. Jeg tror man gjør det fordi det føles naturlig i vår kultur. Med vår historie. Når det snør, når himmelen faller ned og lager vanskelige forhold, da er det godt å være en flokk som hjelper hverandre med å måke vei på ulike måter. Samtidig kan vi sette våre egne liv i perspektiv, og tenke på at joda, forkjølet og vondt i halsen – men jeg HAR det ikke så verst likevel. Flokkmedlemmer både her og der hjalp meg med hestepass, mamma kom med pizza på døra og ringte og hørte om det stod til liv. Også fikk jeg stoppet opp litt, lest litt, og tenkt litt. Det er i grunn greit med litt snø innimellom, så verden kan stoppe opp, gå i kne og minne oss om hva som virkelig betyr noe. 

Man trenger ikke mer enn én god venn, for å føle seg som flokk <3

Temperaturmåler på livet

Adventsstjernene har poppet frem i vinduene i de tusen hjem de siste par ukene, og forventningene bygger seg opp i små og store kropper. Det er snart jul igjen.

Med julen så kommer mange tanker og minner. Minner om tidligere julefeiringer, og minner om det som en gang var. Jeg satt her en kveld og trengte litt tidsfordriv. Bladde opp en episode fra i fjor hvor Ingrid Olava var på besøk i Prøysenstua. Prøysen er en viktig del av jula for mange, både med sine juleeventyr og fortellinger. Snekker Andersen og julenissen er velkjent for de fleste. På samme måte som de fleste har et forhold til jordmor-Matja i Julekveldsvisa, og mimrer tilbake til den gang de var 4 år i romjul’n. Jeg er glad i både Prøysen og Ingrid Olava, og gledet meg egentlig mest til å høre hennes versjon av hans viser, men satt også og lyttet til det hun snakket om. Ingrid Olava ble spurt “hva betyr jula for deg?” og hun svarte så klokt, at for henne er jula en slags temperaturmåler på livet. På hvor man er i livet, hva man har og hva man har oppnådd i forhold til andre. Ikke minst beskrev hun følelsen man kan sitte med over at alle liksom er så glade, og det blir ekstra gjennomsiktig og sårbart hvis man ikke er glad selv. 

Jeg synes det var så fint sagt, og jeg tror kanskje det er sånn for mange? Jula er jo en tid man tenker på de man har. Vi kjøper julegaver til de nærmeste, og sender julekort, julemail, jule-sms eller annen type julehilsener til mange vi kjenner. Det går mange julehilsener til folk man kanskje bare sender julehilsener til en gang i året, men ellers ikke har noe særlig kontakt med. Jeg tenker at jul er en fin og viktig arena for litt kontakt. Kanskje snakker vi om at vi må ses i det nye året, også koker det bort i den berømte kålen før man sender hilsen med samme lovnad neste år. Vi tenker altså på de vi har nær, og på de vi kjenner og sender julehilsener til. Men kirkegårdene rundt omkring vitner også om at vi tenker på de vi ikke lenger kan kjøpe julegaver, eller sende julekort til. Det bugner av kranser, og kirkegården er et vakkert skue i skumringen før jula ringes inn, der det blafrer i gravlykter på de fleste graver. 

Jula er en tid for ettertenksomhet. En tid man tenker på det som var annerledes i fjor, og kanskje funderer litt på hva som skal skje før det blir jul igjen neste år? For endel familier er det en tom stol rundt julebordet for første gang. Det kan være både trist og vemodig, og romme mange følelser. Så tenker jeg at det blir desto viktigere å sette pris på de man har igjen. For man kan jo ikke bare dvele ved det som har vært, livet må også gå videre på den ene eller andre måten. For å få det til er det viktig å sette pris på samvær, på å ha noen å være glad i. Sette pris på liv og røre. På glade barn, men også på sjarmen med masete, trøtte og sutrete barn, for en dag er de sutrete barna ute av redet og feirer kanskje jul med svigers. Jacobys kloke ord i visa “Hverdag” sier “..for husk at denne dag må du ta vare på, den forsvinner mellom fingra dine nå. En dag vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå”. Det er så sant! Det er viktig og ikke henge seg opp i ubetydelige bagateller, og jeg tror også det er viktig å gjøre opprydningssjauer i eget liv. Hva betyr noe? Og hvem gir deg noe? Noen ganger kan det være greit å gjøre noen grep. Rydde unna forpliktelser og relasjoner som kanskje ikke er særlig givende, eller verdt å bruke dyrebar tid på? For meg er jula en påminnelse om at livet er vanvittig skjørt. Det er ingenting som varer evig av mennesker, gleder eller hvor man er i livet. Før hun vet ordet av det er småbarnsmoren blitt til bestemor. Fireåringen blir tenåring og synes nisser og julemagi er barnslig og teit, før han plutselig er blitt far og er den som skal føre familiens juletradisjoner videre. 

Juletradisjoner er viktig. Jeg tror de fleste familier har sine små greier som må til for at det skal bli jul på ordentlig. Da vi var små var desember magisk, da kom lillenissen på besøk med små gaver hver dag. For oss var han en magisk skapning som var et sted der ute, vi lette etter spor og håpet å få et glimt av ham. Lillenissen er på plass igjen i familien nå som det har kommet en ny generasjon med barn. Jeg gleder meg over å tenke på hvordan det kribler av spenning i de små kroppene over lillenissens magi. Denne generasjonens lillenisse har tatt steget videre og også blitt en rampenisse, og han har fått en fysisk kropp som dukker opp sammen med en gave, hilsen og stort sett et stort eller lite puss. Han besøker de små, men også de voksne som trenger en oppmuntring i livet. Han gjør morsomme streker og skriver små hilsener med bokstaver som går alle veier og som må leses et par ganger for å forstå. Realisten i meg vet at noen står bak påfunnene hans, mens barnet i meg kjenner litt på magien og gir meg en god latter eller flere over alle hans påfunn. Han gir ikke alltid de store, dyre gavene, for det synes jeg også er viktig å tenke på. At julemagi også kan skapes uten at det koster skjorta. Det er jo en gang sånn at ikke alle har like mye å rutte med, og i mediene kommer heldigvis også oppmerksomheten frem på dette problemet. Kirkens Bymisjon kjører kampanjen “Gled noen som gruer seg til jul”, send en sms GLEDE til 2490 og gi kr 80 – det blir to middager til noen som gruer seg til jul. Det vil jeg gjerne oppfordre alle til å gjøre! 80 kroner kan veldig mange av oss avse. 

“God jul” er en selvsagt frase, noe man sier til alle. Jeg har sagt frasen mange ganger og i all min naivitet tatt det som en selvfølge at alle gleder seg til jul. Men så har jeg også vært på et sted i livet hvor jeg har fått kjenne på livets realiteter, og kjent mange som har fått kjenne på dem, både i jobben som sykepleier og som medmenneske. Jeg har sagt “takk, i lige måde” og tenkt inni meg “lett for deg å si…” God jul du lissom. Det får meg til å tenke på, og føle med, de som i år tenker “lett for deg å si..”, inni seg, eller som nesten begynner å grine når frasen sies og juleklemmen gis. De som har en heller dårlig temperatur på livets temperaturmåler. Det kan være av mange årsaker. Alt fra de hjemmene der julemagi og tradisjoner kanskje ikke står så sterkt? Hos de som ser at jul er hyggelig for mange, men ikke for dem. Hos de som så inderlig ønsket seg egne små å lage juletradisjoner for, men aldri fikk det. Og det kan være de som selv har alvorlig sykdom i kroppen, eller noen nære som er alvorlig syke. De som lurer på om dette er siste jula? De som nylig har mistet noen, og skal lage sin første jul med en tom plass rundt middagsbordet. De familiene som må klare seg uten hun som pleide å lage verdens beste juleribbe, eller han som var den morsomste nissen de visste om og på et eller annet vis få det til å bli “jul alikevel”, som visa Julekveld i skogen så fint sier. 

Det fineste med jula, synes jeg, er anledningen den gir for å gjøre fine ting for andre, sende hyggelige julehilsener til de man kanskje ikke snakker så mye med i det daglige, men likevel er glad i. Kanskje glede og overraske noen som slettes ikke hadde forventet en oppmerksomhet fra din kant? Muligheten for å gjenoppta kontakt med noen som har sklidd litt bort uten at du egentlig har ønsket det. På en måte er det fint å ta temperaturen på eget liv og gjøre noen valg basert på målingene. Tenke litt over om man kan gjøre noen grep for å bli mer glad neste gang noen sier “god jul!”. For de som i år får en følelsesladd jul fordi en stol står tom for første gang, håper jeg de klarer å tenke at neste jul kan bli bedre samtidig som de også kan kjenne på at det er godt å være sammen med de som er igjen. For de som lever med sykdom som puster dem eller deres nære i nakken, og føles som en trussel mot eksistens og mulighet til å bli glad igjen, håper jeg de kan klare å gripe øyeblikkene. Carpe diem høres overflatisk ut, men det er noe fint i det. Kanskje kan vi stoppe opp litt, høre litt mer på vårens fuglesang, sommerens bølgeskvulp, sensommerens gresshopper og tenne litt flere stearinlys i den mørke høsten. Vi kan nyte lyden av kram snø som knirker under føttene og sette pris på at vi har en varm hule å krype inn i når vinterstormene herjer som verst. Jeg tror det for den gruppen er spesielt viktig å leve litt mer, føle litt mer, sortere litt mer i positive og negative innslag i livet og ta grep fremfor å la det suse og gå sin skjeve gang. 

Ingrid Olava sa også noe fint om sin egen utvikling som menneske de siste 10 årene. Hun er omtrent på min alder, og jeg kan godt kjenne meg igjen når hun beskriver følelsen hun hadde av å tro at “alle andre” får til livet litt bedre enn deg, til tryggheten hun har i dag på at livet har opp- og nedturer for alle mennesker. Temperaturmåleren min for 10 år siden var nok annerledes på dette området, enn den er i dag. Jeg er heldigvis tryggere i meg selv, og litt mindre opptatt av hva andre mener. F.eks hadde jeg nok aldri turt å publisere noen skriverier, eller tenkt at det var interessant for noen andre å lese for 10 år siden. Temperaturmåleren for 10 år siden var på den annen side mer happy god lucky, og tok alt som en selvfølge. Høres kanskje fint ut, men jeg synes faktisk at det er godt å ha kjent på motbakker, slik at man stopper opp karusellen litt og setter litt større pris på det og de som virkelig betyr noe.. Jeg håper de som opplever motgang og tenker “lett for deg å si..” når de ønskes god jul, kanskje med tid og stunder kan klare å finne en mening med sin motgang og gjøre noe godt ut av det slik at neste års temperaturmåler lyser mer positivt. Med ønske om en god førjulstid til alle <3

 

 

Krappe svinger og bakketopper i fleng

I had my share

I drank my fill

And even though I'm satisfied

I'm hungry still

To see what's down another road beyond the hill

And do it all again

-Shirley Horn

I nattens mulm og mørke har jeg akkurat sittet og sett klippet av Ingrid Bjørnov på Lindmo-show. Kvikk i replikken, som alltid. Klok som alltid, men kanskje enda klokere enn før.

Hvordan er det å få livet midt i trynet? Hvordan er det når du er midt i livet og plutselig skal erkjenne «shit, jeg har fått kreft!»?? Hva nå liksom?

Ingrid snakker om følelse-karusell og fritt leide av tårer og fortvilelse. Også snakker hun varmt om helsepersonellet som samler henne opp, eller kanskje gir henne verktøy til å samle seg selv. Ikke minst snakker hun om humor som verktøy.

Med er også hennes kloke lege Andreas Stensvold, sjef for kreftavdelingen på Kalnes sykehus i Østfold.

Jeg blir litt stolt av å tilhøre gruppen helsemennesker, som Ingrid kaller mine kollegaer på andre siden av fjorden her. Vi får raskt kritikk når vi gjør noe dårlig, men jammen gjør vi også mye bra. Jeg blir inspirert når Andreas forteller om at han feller noen tårer når er forløp går bra – når noen blir friske. Jeg er sikker på at han også blir trist når noe går dritt.

Jeg har brukt tekstutdrag fra «Here’s to life» i blogger tidligere og gjør det også innledningsvis her. Jeg synes den er så innmari betegnende og har mange gode fraser som for eksempel kan kobles til det å få livet mitt i trynet. Jeg har fått kreft, hva nå liksom?? Ingrid snakker om 50-årenes farer. Frem til 50-60 årene har ofte livet vært greit for mange. Også smeller det. Man har levd en stund. Man har opplevd mye. Men man er ikke forsynt! Man er fortsatt nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving i livet. Det er ikke like tragisk som når et barn dør, eller en ung mor blir alvorlig syk og kanskje dør fra sine. Men det gjelder deg. Det gjelder ditt liv. Og du har grunn til å kjempe, rett og slett.

Kanskje har man tatt valg i livet som gjør at du lurer på om du fortjener så god behandling? Kanskje tenker enkelte at de jo har levd noe lenger enn en kreftsyk småbarnsmor og lurer på om det gjør at de stiller likt i rettigheter til behandling? Noen har vært dårlige til å ta screeningundersøkelser i livmorhalsprogrammet eller ikke fulgt de anbefalte mammografier. Andre kan ha tatt for lett på en stygg føflekk. En tredje kan ha kjent på at noe ikke er helt i orden, men ventet for lenge med å gå til legen. Man kan ha ført en livsstil hvor man ikke har lyttet til kroppen, eller brukt ulike stimulantia som er direkte forbundet med større fare for å få kreft. Jeg er sikker på at angeren over valg i livet kanskje spesielt kan komme over denne gruppen mennesker. Gruppen voksne eller middelaldrende mennesker med kreft. Fordi man vet at den alderen ikke er farefri. Og fordi man ikke har kjent på faren helt på alvor før den plutselig er et faktum.

Som helsepersonell skal vi aldri klandre eller bidra til samvittighetsgnag. Vi skal løfte opp de som ligger nede. Vi skal tåle tårer og ordflom. Lytte til bekymringer og eksistensielle tanker. Jeg tenker at vi også er vanvittig heldige. Tenk å få være selveste Ingrid Bjørnovs klarinett-Gro. Hun må jo være litt av en personlighet å få bli kjent med. Ikke fordi det egentlig skal ha noe å si om man har spilt piano på TV, eller ikke. Jeg har alltid med meg Prøysens Jørgen Hattemaker i ryggmargen. Jeg tenker at Jørgen Hattemaker kan være like fin å få kjenne, og ha like mange ting å gi meg, som det Kong Salomo, eller Ingrid Bjørnov, har. For alle møter gir meg noe. Alle pasienter gjør inntrykk. Som doktor Anders, som omtaler seg selv som litt for lettrørt og beveget til profesjonell doktor å være så er jeg sikkert en litt for lettbeveget sykepleier. Selv om jeg ikke slipper tårene løs så ofte, lar jeg meg likevel bevege. Og den dagen jeg ikke gjør det så skal jeg være noe annet enn sykepleier. Anders bryr seg om hvordan det går, om det går bra eller til helvete. Nettopp det gjør han til en god og dedikert doktor. Tror jeg. Ingrid Bjørnov, som har spilt innmari bra piano på TV, bruker nå sin stemme til å sette ord på noe som også rammer mange som ikke kan spille C-dur skalaen på piano og hvertfall aldri har vært på TV. Hun setter ord på noe de kan kjenne seg igjen i, og hun drar med seg en flott lege på det. Og det er innmari bra!

Ingrid snakker om å gjøre det man har lyst til. Hun kjørte 30 show med nydiagnostisert kreft. Nå går hun for halv maskin, men kjenner på at det er godt. At hun kan leve godt slik. Det er riktig fokus, synes jeg. Det at man ikke dveler ved at halv fart og redusert helse er kjipt, men heller er glad for den livskvaliteten man kan ha, med en tikkende bombe i kroppen. Generelt tror jeg at vi skal prøve å gjøre mye av det vi har lyst til gjennom hele livet. Slike innslag som dette med Ingrid, minner meg på det i eget liv. På samme måte som møtene med syke mennesker gjør det. Når man er over halvveis i livet og kreftsyk må man kanskje gjøre det man har lyst til litt mer, litt før man har tenkt, litt raskere enn man har tenkt. Og kanskje ikke akkurat slik man hadde tenkt, men likevel være fornøyd med det. Rett og slett endre på planer og leve litt mer. Komprimere gledene. Vi litt yngre kan spre gledene litt mer, men skal likevel ikke glemme å tilføre livet noe positivt jevnt og trutt. Vi er jo ikke verna vi heller. Jeg er ikke særlig fan av å vente til pensjonisttida med alt. For det er mange som ikke får en god pensjonisttid. Drypp gledene utover hele livet så godt det lar seg gjøre. Gjør noen egoistiske valg om livet ikke rekker helt til alderen tillater deg å kalle deg pensjonist. Se mulighetene, fremfor begrensningene. Lev livet med krappere svinger og bakketopper i fleng, så får du gleden av å se hva som skjer bak litt flere av dem.

Det gode stellet

Vi stod der i et sengestell, hun var pjusk nå, den gamle damen. Vi snudde henne på siden, og hun hvilte hodet sitt på armen min mens den andre pleieren stelte. Med glimt i øyet sier hun; “slik har jeg ikke ligget siden jeg lå på armen til mannen min! – Det var i grunn litt godt å få ligge på en arm igjen!” 

“Det er så godt å bli stelt med”, sa hun. Vi hadde stelt henne etter alle kunstens regler. Hun fikk dyppe hendene sine i vaskevannsfatet og jeg vred opp kluten over hendene hennes for å la henne få den gode følelsen av rennende vann. Noe hun aldri ellers ville få kjent på, hun var sengeliggende og ville neppe komme opp igjen. 

“Dere har så gode hender! Er det noe dere lærer på skolen?” Hun så på oss,og ingen av oss hadde egentlig noe svar. Men jo; det er omsorg i hver berøring vi gir. Berøring gjør godt for alle mennesker. Det er godt å bli tatt på. Det stimulerer lykkehormonet oxytocin og virker beroligende. Faktisk både for den som får berøringen, og den som gir det.

Jeg liker slike gode stell. Jeg liker hvordan mitt håndlag kan gjøre en annen godt. Måten jeg får lov til å komme så tett på og hjelpe et annet menneske. Jeg liker hvordan vi smidig og godt i samarbeid kan utføre sengeskift med pasient i seng. Hvordan vi skånsomt kan snu, vaske og smøre. Hvordan vi jobber i takt. Vi lærer det til en viss grad på skolen. Det vil si, omtrent som når man får førerkort så lærer man prinsippene i å kjøre en bil, og trafikkreglene. Å bli en god sjåfør lærer man ved erfaring og utallige timer bak rattet. Å bli en god syke- eller hjelpepleier, som kan utføre slike gode stell – med omsorg og kjærlighet i hendene, krever mange timers øvelse og erfaring. 

Sykepleieprosedyrer er viktig å kunne. Det er viktig at vi kan sterile prinsipper og kan følge en prosedyre. Å utføre den med flyt krever øvelse. Jeg skremmes litt når studenter eller nyutdannede sykepleiere er på evig prosedyrejakt, og ikke anser det gode stellet som en sykepleierprosedyre på lik linje med det sykepleietekniske. For det er nå en gang sånn at i eldreomsorgen, som det jo er mest av, så er nettopp det gode stellet og de kommunikative ferdighetene de aller viktigste ferdighetene vi innehar. Det er slettes ikke hver dag jeg setter en sprøyte eller kobler opp en infusjon. Joda, jeg skal kunne det også. Men aller viktigst er det faktisk at jeg er trygg i kommunikasjonen, trygg på meg selv, og trygg i min omsorg. Og at jeg er trygg i mine faglige vurderinger. Trygghet kommer med erfaring. Erfaring får man ved å oppsøke disse utfordringene. Man legger kanskje ikke rett ut på biltur i rushen i Oslo, med hyppige feltskifter, rundkjøringer, lyskryss og evnen til en god totaloversikt, når man har et helt ferskt sertifikat. På samme måte hiver man seg kanskje ikke rett inn i de mest kompliserte prosedyrene før man har etablert grunnmuren. Og grunnmuren er det gode stellet. Man starter kanskje med en enkel dusj eller et stell. Øver seg på å komme tett på et fremmed menneske på en naturlig måte. Øver seg på å kommunisere, observere og øver seg på å få de gode hendene. Jeg synes det er trist når det gode stellet degraderes til annenrangs sykepleie, eller “hjelpepleierjobb”. For et godt stell er faktisk førsterangs sykepleie. Å ha gode hender, gode forflytningsteknikker. Å tørre å la et fremmed menneske få hvile hodet på armen din, det er god sykepleie som faktisk krever mange timers øvelse. Hvis jeg skal ut å gjøre et godt stell hos en pasient i terminal fase så må jeg faktisk ha øvd meg på friskere pasienter slik at jeg varsomt kan flytte på den som er berøringssensitiv. At jeg kan skifte på en seng med en som ikke orker mange vendinger og synes stellet blir en plage, fordi jeg ikke har teknikken godt innøvd. Sykepleiere sendes ofte ut til de mest sårbare pasientene. Da bør også disse sykepleierne ha godt innøvd håndlag for og kunne håndtere disse på best mulig vis. Og godt håndlag får man kun ved å øve seg. 

For å kunne gi omsorg og kjærlighet, og for å kunne øke dosen av dette, må man ha på plass det grunnleggende. Det er en egen magi ved å gjøre dette på en god måte. Jeg kan ikke få sagt nok ganger, hvor godt det er å mestre dette. Det er god sykepleie, det! 

Det er selvfølgelig gøy å smelle inn en PVK på første forsøk, men det er ikke ensbetydende med å være en god sykepleier 🙂 

Jeg finner nok fram…

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.  

Kolbein Falkeid

Det er et eller annet med dette diktet. Det traff meg midt i hjertet første gang jeg leste det, for det er så sant. Tror jeg. Jeg har jo riktignok ikke selv hatt på meg de skoene. 

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive noe rundt det, jeg har bare ikke helt klart å finne det magiske “der var det!” øyeblikket. Men i dag fant jeg det da jeg leste denne artikkelen. Den handler om kreftkoordinatoren og dennes rolle som skogskar og fjellvant. Som utruster av tursekken mot livets ende. Som den som tegner og forklarer veien og utstyrer den døende og hans pårørende med kart, kompass og nødvendig informasjon om utfordringene i periferien. Som en som kan ringes til når det er vanskelig å finne frem på veien. 

Tidlig intervensjon av palliative tiltak anses som viktig for pasienter som er ute i periferien, på vei inn i sin sti mot evigheten. Ikke for å dyrke døden, men for å styrke livet og kvaliteten på dette når tiden plutselig ikke synes uendelig. 

Det å bli alvorlig syk, få livet midt i trynet, vil sannsynligvis virke overveldende på de fleste. Hva nå? Hva kan jeg vente meg? Vil jeg noen gang le igjen, eller oppleve glede? Får jeg mye vondt? Hvilke plager kan jeg forvente? Og vil jeg egentlig vite hva jeg kan møte på? Hva når jeg helst vil ha på skylappene og late som om dette ikke gjelder meg, men at sykdommen likevel ubarmhjertig kicker inn og minner om sin tilstedeværelse i min kropp? Og hva med de jeg er glad i? Når jeg bare ikke kan overskue å fortelle dem hvordan det egentlig står til? Eller jeg rett og slett ikke innser det selv, slik at også de får det jeg vet innerst inne, midt i trynet, når det nærmer seg. Pasienten i artikkelen var så skremt at han anså Sveits og aktiv dødshjelp som et godt alternativ. I Norge er ikke aktiv dødshjelp legalisert. Så er det desto viktigere at vi gir aktiv livshjelp. Hjelp til å gi liv til dagene. 

Jeg har møtt mange forskjellige pasienter i jobben som sykepleier. Noen er helt åpne, klare og relativt enkle å guide på turen. De tar i mot råd om hvordan de skal forsere busker og kratt, og på hvordan de best mulig skal komme seg over de dype kløftene – fallgruvene. Andre utfordrer meg så jeg føler avmakt når de på ingen måte er “etter boka”, eller vil følge rådene som jeg egentlig er ganske sikker på at ville gitt mindre bekymringer og større livskvalitet i den situasjonen ingen av oss kan noe for at de står i. Når man så gjerne vil hjelpe, men rett og slett ikke får lov. Da må jeg minne meg selv på at dette handler ikke om meg eller mitt behov for å hjelpe. Men om pasienten. Jeg må tilpasse meg, gi hjelp jeg kanskje ikke synes er den mest ideelle, men som er den beste hjelpen jeg kan gi en som har så store problemer med å akseptere sin skjebne. Kanskje må jeg støtte dem opp av fallgruvene jeg skulle ønske de ikke falt i, men som de ikke lot seg guide forbi. Samtidig må jeg også mate inn litt av realiteten. Tåle å få et vel av reaksjoner når jeg gjør det. Tåle at jeg kan få noen til å gråte. Eller bli sinte. Kanskje til og med sinte på meg. Tåle blank avvisning. Tåle å få høre “jeg liker ikke at du sier sånn!!” For jeg kan ikke være med på å lure pasienten og omgivelsene til å tro at dette går bra bare vi beholder skylappene på. Den knivseggen man balanserer på når man skal servere realistisk informasjon, samtidig som man også skal bevare håp og en eller annen form for livsglede. Den er vanvittig utfordrende, og det finnes ingen fasit på hvordan man gjør det. Men det finnes mange tips og råd. Fra erfarne fjellfolk som har kvistet løypa. Det er så godt når man kan få hull på en betent byll hos de involverte, og hjelpe dem med å tømme den for puss. Lette på trykket. Leie dem et stykke på stien. Svare på de ubesvarte spørsmålene.

Sykdom er svært inngripende i et menneskeliv. Eller flere menneskeliv.For sykdom rammer en hel familie. Det er så mye som aldri blir som før. Det er så mange ting som skal gjøres for siste gang. Spesielt sårt er det når man vet dette er siste gang. Som da jeg fulgte den syke damen i dusjen. Jeg hadde aldri fått komme innenfor badedøren før. Denne dagen fikk jeg først følge henne inn og hjelpe henne inn i kabinettet. Resten skulle hun klare selv. Jeg ventet på utsiden av badedøren, og det tok sin tid. Jeg tok et dypt innpust før jeg banket forsiktig på og spurte hvordan det gikk. “Jeg tror du må hjelpe meg….” hørte jeg fra innsiden. Jeg gikk inn, hun stod der og jeg så fortvilelsen lyste i blikket hennes. Hun var så naken, ikke bare rent fysisk, men også mentalt. Hun klarte ikke å tørke seg. Kom seg ikke ut av dusjkabinettet uten en støttende hånd. Jeg fikk loset henne trygt ned på en stol, hjalp henne med å tørke. Smurte henne inn med fuktighetskrem, varme hender og masse omsorg. “Så godt det er når du tar på meg!” sa hun. Vi sa ikke så mye, jeg tror ingen av oss hadde så mange ord. Ord var heller ikke viktig. Det ble på sett og vis en fin stund, selv om nederlaget var stort for henne. Jeg kjente også på mine følelser. Jeg hadde blitt så glad i henne i løpet av årene jeg fikk kjenne henne. Jeg skulle jo også ønske, at hun fikk ønsket sitt om litt mer tid på jorda. Både hun og jeg skjønte at dette var siste gang hun var i dusjen, forfallet hadde vært stort de siste dagene og hun måtte innse at sykdommen tok stadig større bolig i kroppen hennes. Jeg hjalp henne på med tøyet. Gikk ut i stuen. Jeg kokte te til oss i stillhet, en kopp til henne og en til meg. Så satt vi der, i hver vår dype lenestol. Noen ganger er tilstedeværelse det viktigste. Tilstedeværelse uten ord. Og det kan kreve mot, både hos hjelperen og den som mottar hjelp. Bare det å servere seg selv en kopp te i an annens hjem, egentlig uten å spørre, kan kreve mot. Jeg måtte stole på magefølelsen om at hun faktisk ønsket mitt nærvær, og ikke bare ville ha meg ut av døra raskest mulig. For henne var stillhet og tilstedeværelse det viktigste. Hun ville ikke snakke så mye om det. Synes ikke ordene var så viktige. Vi klemte godt da jeg gikk Jeg kjente på nærheten i klemmen hun ga meg, at det var riktig at jeg inviterte meg selv på te. Riktig at vi hadde en stille stund etter den siste dusjen i livet hennes. 

Det finnes mange måter å kviste løype på. Kartet er aldri likt, og kompasset må alltid kombineres med finfølelse. Ofte blir vi kjent med pasientene altfor sent i forløpet, da de ofte ikke har behov for tjenester i et tidlig sykdomsstadie. Desto viktigere er oppgaven til kreftkoordinator, og helsepersonellet som møter pasientene på sykehuset når de er under aktiv palliativ behandling. Kanskje kan de på et tidligere tidspunkt få treffe oss i primærhelsetjenesten, som skal hjelpe dem med å finne frem? For det er så viktig, at man møter på disse fjellvante, som kan hjelpe til med å finne veien i følelser, skjemavelde, symptomlindring og kaos. 

 

Tydelig, modig og vanvittig stolt!

Hva jobber du med da? “Jeg er sykepleier, jeg!” svarer jeg – alltid med hevet hode og stolthet i hjertet. Jeg er sykepleier, jeg elsker jobben min og er så stolt over tittelen og autorisasjonen min. 

I dag er det Florence Nightingales fødselsdag. Florence – selve ikonet på sykepleie. Damen med lampen, sykepleiefagets mor på verdensbasis, født i 1820. Florence var født inn i en rik britisk familie, og i hennes tid var det forventet at hun skulle bli en lydig kone i den tids overklasse. Florence kjente på det hun kalte “sitt kall”, kall til å hjelpe, kall til å bli sykepleier. Hun var nok kjerringa mot strømmen den gang, for datidens sykepleiere var fattige kvinner, og det å være sykepleier var slettes ikke noe å være stolt av. Det ble sagt at Florence var mild og omsorgsfull, der hun vandret rundt med lampen sin blant sårede soldater, mens hun hvisket trøstende ord. Men hun var ikke bare mild og omsorgsfull, eller mot pasientene var hun nok det. Men hun kjempet også sin sak og var forut for sin tid. Hun kjempet for bedre hygieniske tiltak, bedre sanitærforhold, frisk luft og lys inn på sykestuene. Hun hadde skjønt at sykepleie var mer enn varme hender og trøstende ord. 

Cathinka Guldberg, født 1840, blir regnet som sykepleiefagets mor her til lands. Hun var en av landets to første sykepleierelever, eller diakonisser som det het den gang, og fikk sin sykepleierutdanning i Tyskland før hun reiste hjem til Norge. Her startet hun Diakonisseanstalten, som et stort hopp senere har blitt til Lovisenberg Diakonale høgskole, der jeg er i ferd med å avslutte min videreutdanning. 

Også i dag er sykepleie et fag som krever mye kunnskap og ikke bare varme hender, slik Florence Nightingale forstod allerede den gang. Samtidig som det krever mye av oss på det menneskelige plan. Jeg tror på sett og vis vi fortsatt kan føle et slags kall til yrket, i alle fall gjør jeg det. Norsk sykepleierforbunds slagord er Tydelig, Modig, Stolt. Og det er noe vi skal ta med oss inn i yrket vårt. 

Med eller uten kall, så får vi sykepleiere heldigvis både lov til å gifte oss, stifte familie og ha et liv ved siden av det å være sykepleier. Slik har det ikke bestandig vært, den gang sykepleie var tuftet på ren barmhjertighet, troskap til Gud og sykepleiefaget. Som det eneste kall i livet. Det var arbeid fra tidlig morgen til seine kvelder, og forenlig med noe familieliv var det ikke. Faktisk var det ikke lov til å ha et liv ved siden av det å være sykepleier.

Selv ante jeg ikke at jeg hadde noe slags kall til å bli sykepleier. Hadde noen fortalt meg det da jeg var ung og bare tenkte på hest, så hadde jeg fnyst og sagt aldri i verden. Som alle andre så måtte jeg også ha en jobb, og jeg ramlet innom hjemmesykepleiens kontor sånn helt tilfeldig. Jeg var ikke ferdig med opplæringsvaktene før jeg følte at dette her likte jeg virkelig godt! Jeg ble glad i de ulike brukerne, og fascinert over alle de forskjellige menneskene jeg møtte på min ferd. Jeg ble kjent med mennesker jeg aldri hadde blitt kjent med om ikke det var for at de trengte hjelp. Mine første brukere var født på starten av 1900-tallet og hadde opplevd to kriger. Nå er mange av dem født under krigen, eller etter krigen. Jeg synes det er spennende å høre om historier fra helt vanlige mennesker. Det blir mer virkelig enn noen historiebok. Hvordan var det egentlig å leve før, under og rett etter krigen? Hvordan var det og “måtte gifte seg”? Ganske uforståelig og rart å tenke på i min generasjon, der barn før ekteskap er mer vanlig enn uvanlig. Der dårlige ekteskap løses med en skilsmisse, uten at det er noe å skamme seg over. 

“Jeg tror ikke dere skjønner hvordan det er å være alvorlig syk. Dere blir liksom så herdet”. Hun parkerte meg ganske grundig, jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Følte egentlig ikke at det stemte, for jeg synes det var vondt å se at hun hadde det vondt, men jeg prøvde også å holde motet hennes litt oppe og kunne kanskje virke litt overfladisk? Kanskje var det også noe sannhet i det hun sa. Man blir kanskje litt herdet i det og ikke ta andres lidelse helt inn? En forsvarsmekanisme for å gjøre en god jobb? For å holde hodet klart og ta gode, faglige vurderinger? Jeg vet ikke. Jeg svarte at jeg håper at jeg aldri blir for herdet. At jeg håper at jeg fortsatt kan kjenne på egne følelser i møte med andres sykdom og lidelse. At det ER dager hvor jeg går fra jobb og er sliten og kanskje litt lei meg fordi det går dårlig med en av pasientene mine. Men jeg kan ikke ha det sånn hver gang noen har det vondt, for da holder jeg ikke ut. Bjørn Eidsvågs kjente “Eg ser” har noen kloke ord i teksten. Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårane for deg. Du må grina de sjøl, men eg vil grina med deg. Det må være lov noen ganger. Samtidig som du går alle skritta med dem, følger mot døra til evigheten. Gir en arm å støtte seg på når det trengs. Tørker tårer. Lindrer lidelse. Støtter og leter etter kloke ord når du ikke helt vet hva klokt du kan si i en slik situasjon. Tar gode faglige vurderinger på medisinsk og kunnskapsbasert grunnlag underveis. Tøyser og ler. Gir og får gode klemmer. Og til sist vinker farvel for godt. Det er sykepleie.

Og jeg er så vanvittig stolt av å si at jeg er sykepleier. 

Gratulerer med dagen, alle flotte sykepleiere jeg kjenner og jobber sammen med! Jeg håper dere er like stolte som meg når noen spør hva dere jobber med! 

Frisk liksom

Årets krafttak mot kreft vies de som har vært så heldige å overleve. De vi tenker på som heldige. De lever jo. De har overlevd det vi alle frykter. Kreft med stor K. Noe av det skumleste spøkelset man kan få på besøk i kroppen. Eller i familien. Heldigvis er kreftforskningen i 2018 kommet så langt at mange blir friske. Eller kan leve lenge.

Det folk flest ikke tenker på er hvor høy prisen for overlevelse kan være. 

 

Foto: Kristian T Bollæren

Hun kjemper en daglig kamp mot en ubeskrivelig tretthet, hun som er kvitt brystkreften og bare burde være takknemlig over livet. Takknemlig over å ha overlevd. Og det er hun sikkert. Takknemlig altså. Men prisen for overlevelse er å bli en annen utgave av seg selv. Det setter jo livet i perspektiv, det å bli alvorlig syk og så frisk igjen. Hun er takknemlig for dagene. Hun ser på hver soloppgang på en annen måte enn før. Hun setter større pris på de rundt seg enn hun gjorde. Hun tar ikke lenger alt som en selvfølge. Hun vil så gjerne være det overskuddsmennesket hun pleide å være. Den som orket å jobbe litt mer enn de fleste. Og i tillegg være litt mer mamma og bestemor enn de fleste. Nå er hun 50 eller kanskje også 80% av den hun var. Og sånn vil kanskje resten av livet bli. 

Han sliter en kamp med hver matbit. Han som elsket god mat og nye smaksopplevelser. Han som elsket å eksperimentere på kjøkkenet. Det var identiteten hans. God til å lage mat. Etter nær 40 strålebehandlinger mot munn og svelg er ikke hverken spyttproduksjon eller smaksløker det de var. Smaksopplevelsene er ikke i nærheten av hva de var, og motivasjonen til å stå over grytene er borte. Han gjør det likevel. Fordi det er den forventningen omgivelsene fortsatt har til han som alltid stelte i stand herremåltider til hele familien. Han burde jo være takknemlig. Han er jo frisk. Han føler seg utakknemlig når takknemligheten over å være frisk synker litt i takt med at hverdagen kommer tilbake, omgivelsene glemmer sykdommen og hva den har gjort med ham. Livet byr på mye godt. Heldigvis nok godt til å veie opp for det kjipe. Likevel er det der. For alltid. Og det er dager hvor det føles ekstra kjipt. 

Hun ser seg selv i speilet. Kroppen er ikke det den var. Hun har en form for bryster, men de er ikke like følsomme som de var, og hun har egentlig ikke lyst til at noen skal se på dem eller ta på dem. De er ikke hennes. Skal hun gjøre noe fysisk må hun bære en kompresjonsstrømpe på armen. Lekker er den ikke, og den vitner om det hun har gjennomgått. Brystkreftpasient som har fått fjernet samtlige lymfeknuter i den ene armen. Hun må ta hensyn. Være forsiktig. Ikke overanstrenge armen. Den evige frykten for tømmerstokkarm. Besøk hos fysioterapeuten for lymfredrenasje både titt og ofte. 

De sitter der, ekteparet. Hun sitter i armkroken hans, han er glad for at han fortsatt har en armkrok å by på, men det er også det eneste nå. Han har fjernet prostata, har gjennomgått strålebehandling og cellegift. Han var heldig og ble frisk. Men han er ikke lenger mann. Han har ikke evnen til å gi kvinnen det han som mann så gjerne skulle gitt henne. Kirurgene viste ingen nåde med nervevevet, og han har ikke lenger evnen til å få ereksjon. Nærheten må bli på andre måter enn før. Og de to som satte så pris på det gode naturen hadde å by på. 

Hun er i samme situasjon som ham over her. Underlivskreften og massive strålebehandlinger gjør det smertefullt og nærmest umulig for henne å gi sin kjære det hun så gjerne skulle gitt. Det er prisen for overlevelse. Hun bekymrer seg for om han fortsatt vil ha henne. Om hun er kvinne nok for ham. Om han virkelig forstår at hennes avvisning på dette området ikke handler om lyst, eller mangel på lyst. Men rett og slett på fysiske hinder som gjør det til en umulighet for henne. 

Den unge damen var heldigere enn Thea Steen. Hun ble frisk av livmorshalskreft. Hun har ny kjæreste og livet smiler. Men vil han bli ved hennes side livet ut, når hun aldri kan bære frem barnet hans? Hun har ikke lenger livmor eller eggstokker. De røyk med i kreftbehandlingen. Der og da føltes det som en akseptabel pris for livet. Men når hun nå har tatt tilbake livet føles prisen hun ga for livet mye høyere enn da alt som gjaldt var overlevelse. 

Jeg kan liste opp metervis med eksempler og tragiske historier. Det er enormt mange av dem. Og flere skal det bli i takt med at stadig mer avansert kreftbehandling gir økt overlevelse. 

Det er flott at fokuset i årets krafttak mot kreft handler om nettopp prisen for overlevelse. At disse historiene kommer frem i dagslys. At vi også er oppmerksomme på hva alle de heldige kreftoverleverne lever med av ettervirkninger. Og hva det gjør med den enkeltes sinn og det enkelte liv. For det er sånn at en av tre som overlever kreft, lever med senskader av kreftbehandling. Det er ikke alltid det synes på utsiden. På utsiden av klærne. På utsiden av en kropp. Men på innsiden vil det alltid være der. I aller høyeste grad. 

Utløpsdatoer..

Jeg har akkurat levert en skoleoppgave. Det er like deilig hver gang – når innleveringsfristen er over og det ikke er noen vei tilbake. På dette studiet har jeg vært flinkere med å være i rute enn under grunnutdanninga, hvor det meste ble gjort i tolvte time. Og jeg har i grunn vært veldig fornøyd med følelsen av å levere inn noe i god tid før fristen, selv om jeg aldri slapper heeelt av før vi er ved point of no return, når datoen og klokkeslettet for innlevering er passert og det ikke er mulig å trekke oppgaven. Men denne gangen har travelt program og mye jobbing gjort at jeg er tilbake til gode, gamle siste liten. Heldigvis jobber jeg godt under press. 

Jeg har en eller annen fiks idé; jeg må liksom se på utløpsdatoen på melkekartongen. Av og til stresser den meg; f.eks hvis deadlinen på en skoleoppgave er så nær at melka går ut på dato den dagen den skal leveres inn. Andre ganger så gleder jeg meg; når utløpsdatoen på melka er på eller over datoen for noe jeg ser frem til. 

Snodig greie. Tvangstanke, tenker du kanskje? Vi har alle vårt. Dagens melkekartong har utløpsdato på lønningsdag. 12. hver måned er vel en dato mange kommuneansatte ser frem til. Spesielt de av oss som har jobba mer overtid enn fornuftig og sunt er den siste måneden. Mange kan sikkert tenke at siden melk ikke holder i årevis så er det god trøst i at neste lønning kommer før melka er sur. 

Andre ganger kan utløpsdatoen være over et månedskifte. Oi – er det snart april vil vi snart tenke. Utløpsdato i påsken, selvom jeg skal jobbe hele skapte påsken og i grunn ikke trenger å tenke så mye over at det er påske. Når utløpsdatoen plutselig er over julaften så blir jeg stressa for alle julegavene jeg ikke har fått kjøpt enda, også blir jeg litt sånn; jaja, når denne melka går ut, da er hele moroa over da. 

Heldigvis kan også utløpsdatoer være noe jeg gleder meg til; julaften, bursdag, en eller annen hyggelig happening eller dato for sensurfrist på en eksamen. 

Såh.. Sorry folkens. Kanskje noen av dere aldri mer får det samme forholdet til melkekartonger og best før datoer?

Da er det vi må huske på det nye; best før, men ikke dårlig etter… Lurer på om det argumentet holder for innlevering av neste skoleoppgave..? 

Eplekake og fredagsgrublerier..

“Har du litt tid?” Hun så på meg med håp i blikket. Jeg så for meg hjelp til et eller annet praktisk, og svarte “Joda, jeg har litt tid. Hva tenkte du på?”. -“Jeg bakte eplekake i går og jeg har så lyst til at du skal smake!”

Så satt vi der. Hun og jeg. På hennes kjøkken. Hun disket opp med kaffe og eplekake, på en helt vanlig hverdag. Jeg kommer aldri til å glemme den eplekaka. Javisst var den god, men først og fremst vil jeg ikke glemme den fordi den var et eksempel på noe av det beste jeg har gjort for en pasient som sykepleier. Høres rart ut tenker du. Dessuten bryter det jo med rammene for tradisjonell hjelper og pasient-relasjon, jeg burde også hatt skikkelig dårlig samvittighet for kollegaene som jobbet mens jeg spiste eplekake. Da jeg tenkte meg om etterpå så kom jeg frem til at det også var en jobb å spise eplekake, kanskje en enda mer betydningsfull jobb enn ukens dusj for en av de andre pasientene. I hvertfall helt klart en like viktig jobb. 

Hun var alvorlig syk, med kort forventet levetid. Det var langt i fra alle dager hvor hun var i stand til å bake eplekake. Den siste måneden hadde det vært stort sett bare dårlige dager, men dagen før så hadde det løsnet litt og hun følte seg bedre. Hun hadde funnet frem bakebollen og bakt eplekake. Kvelden i går hadde vært nesten som før sykdommen rammet, for storfamilien som fikk servert kake. Baking hadde vært hennes store lidenskap. En viktig del av hennes identitet. En del av henne som jeg ikke ante eksisterte før hun fortalte det. Jeg så den svært kreftsyke damen med mange bekymringer, og følelsene på utsiden av kroppen. Vi snakket om medisiner, praktiske utfordringer i hjemmet og følelser rundt døden. En viktig del av det å gi god palliativ omsorg, omsorg til uhelbredelig syke, er å se hele mennesket. Hvem har du vært? Hva har vært viktig for deg? Det er viktig å tenke på pasienten som et helt menneske. En person. Et individ med følelser og tanker. Ikke bare et navn. Ikke bare en pasient. 

Sykdom tar mye. Den tar livet. Før den tar livet, så spiser den deg opp bit for bit. Du klarer ikke det du klarte før. Du mister identiteten din bit for bit. Enten raskt og brutalt, eller over lang, lang tid, som seigpining.  Alle har vi en identitet. Jeg har beskrevet min med fire ord under tittelen på bloggen min. Sykepleier, hestejente, korpsnerd. Og skrivekløe. Det er meg. Jeg er tante, datter, barnebarn, niese og venninne også. Jeg har alltid vært opptatt av historien til de forskjellige menneskene jeg treffer. Hvem er du, hva har du vært? Jeg kom rett hjem hos damen med frontallappsdemens. Hun sleit med å styre sinnet og kunne være temmelig ufyselig mot folk. Denne dagen var jeg sen, fordi det hadde skjedd noe hos en annen pasient. Jeg gikk inn i rommet, startet med å si “så hyggelig å få komme til deg i dag. Det er lenge siden jeg har sett deg, får jeg en klem eller?”, litt for å avvæpne henne før sinnet over at jeg var sen fikk bygget seg opp, men også fordi jeg oppriktig mente at det var hyggelig å se henne. Jeg fikk klem og smil. Jeg fortsatte “Den trengte jeg! Huff, i dag er jeg så sen altså! Men du vet jo hvordan det er du som også har vært i dette yrket! Det er ikke alltid ting går på skinner når man jobber med mennesker”. Hun var gammel hjelpepleier, og jeg tok i bruk min viten om hennes historie. “Nei, huff altså!” svarte hun meg og fortsatte; “Det er jaggu litt av hvert en må rydde opp i noen ganger!”. Så var vi på lag, hun og jeg. To mennesker som visste hvor uforutsigbart det kunne være å jobbe i helsevesenet. Besøket mitt hos henne var bare hyggelig fra start til slutt. Det at jeg var sen den morgenen kunne ødelagt hele dagen hennes. Det kunne være det hun fortalte datteren sin når hun fikk besøk senere på dagen. Men jeg tror faktisk ikke hun hadde kommet på å nevne det, hvertfall ikke på den måten. Jeg kan heller se for meg at hun sa “Ja, stakkars Hanna var sein i dag! Du veit jo åssen det er; man veit aldri hva man møter når man går inn døra hos folk!”. Tenk hvis ikke jeg visste at hun var gammel hjelpepleier! Tenk hvis ikke hun ved tidligere besøk hadde fått kjenne at jeg virkelig så henne og var interessert i hvem hun var. Denne dagen, og mange andre, ga det meg en stor toleransegrense hos henne. En fin ting, hos en med sykdom som rammer nettopp den delen av hjernen som går på empati. Jeg brukte hennes identitet på å minne henne på at hun fortsatt var empatisk. Ikke ved å si “Du må’kke tru du er den eneste pasienten min!!”, men ved å spille på lag. Du&jeg, liksom. “Det var godt det var deg jeg skulle til når det først var sånn, for du vet jo hva dette er!”, sa jeg til henne. Sannheten er at det var det verste stedet jeg kunne vært sein, hvis ikke jeg hadde den relasjonen jeg hadde, og ikke hadde vært nysgjerrig på hvem hun var, samtidig som jeg ga litt av meg. Jeg tror det ga henne bedre dager også. At jeg var sein var uunngåelig. At hun slapp at det ødela dagen hennes var en god ting for henne (og omgivelsene). 

Det er mange former for utfordringer vi møter, og mange levde liv. Mange historier. Historier som gir identitet. Jeg tenker at det å hjelpe et menneske med å være den personen han eller hun har vært, og ta vare på identiteten, er utrolig viktig. Det er viktig for personen selv. Slik det var for hun med eplekaken, at jeg den dagen tok meg tid til å smake på og anerkjenne baksten. Eller på den gamle hjelpepleieren med frontallappsdemens, som trengte litt påminnelse om hvem hun var, når impulskontrollen var rimelig svekket. 

Jeg kan ikke takke ja til kake og kaffe hele tiden. Ofte sier jeg høflig at det er hyggelig at de spør, men at jeg får ha den til gode. Men en gang innimellom, når det føles riktig, så gjør jeg det. Det at jeg har en kopp med kaffe og et stykke kake å spise opp før jeg går, signaliserer at vi har litt tid til å prate. Det gir åpningsport for samtale rundt vanskelige temaer. Ikke minst gir det pasienten en følelse av å gi noe tilbake. Det er mye takknemlighet og omsorg i en vaffelplate på vei ut av døra, en kaffedråpe, eller et eple i lomma. Og i grunn gjør det meg glad også. Det er godt å gi omsorg, men det er også godt å få litt selv. At de tenker på meg som et menneske, og ikke “dere”, som de ofte omtaler oss som en tjeneste. For alle mennesker er det godt å bli sett, godt å bli bekreftet. Uansett hvem man er. 

Jeg har sjelden følt så stor takknemlighet eller mottatt så mange “tuuusen takk”, som da jeg tok meg tid til å spise eplekake bakt av en som synes det å bake kaker var det beste i verden. Og som virkelig hadde vært god til det. Som ville ramset opp det som et av ordene som kunne beskrive hennes identitet. Det var så viktig akkurat da. Og der kunne jeg ikke si “jeg får ha den til gode”. For det var nok den siste eplekaka hun bakte. Det visste både hun og jeg. 

 

Foto: Jorid Nilsen