Korps. 17.mai tenker du. Uniformer, stakkars folk. Og dugnad. Nei, styr unna! Korps er så mye mer. En hobby livet ut! Bare la en korpsnerd få berette… 😉

Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk en fascinasjon for klarinetten. Jeg hadde en venninne som spilte klarinett og jeg synes det var så fint! Jeg husker jeg laget meg en klarinett av en treplanke. Sortfarget med gullfargede prikker til klaffer. Heldigvis varte det ikke lenge før jeg også fikk begynne i korps og fikk en ordentlig klarinett som det også gikk an å lage lyd med. Og selv om det har vært, og er, noen tøffe tak av og til så er jeg så glad for at jeg fortsatt, i en alder av 31, har spillehobbyen min. 

Klarinetten og jeg.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er aktivt spillende på 21. året, eller er det blitt det 22? Samme det. Lenge begynner det å bli. 

Volden og Ringshaug Skolekorps var det første korpset mitt. Rød uniform, båtlue og verdens stolteste duskebærer. Året etter var jeg jammen spillende musikant. Jeg var litt lat, også hadde jeg temmelig godt gehør så jeg spilte på øret og gadd ikke å lære noter. Passelig avslørt da jeg bare spilte melodistemmen og det ikke var det som stod i mine noter. Jeg måtte til pers, og etterhvert ble både løpe- og gå-notene, fortenedeler og styrketegn kjente saker. 

Det hendte at jeg var skikkelig drittlei og ville slutte. Det var in og skulle slutte. Korps var jo teit sa folk. Vi turte ikke annet enn å si oss enig, men mente det vel egentlig ikke. Men vi kunne jo alltids si at vi snart skulle slutte. Dumme Mamma sa at jeg måtte gå sesongen ut, eller betale tilbake medlemskontigenten til henne. Det siste alternativet var uaktuelt, jeg hadde jo ingen penger. Jeg ble pent nødt til å fortsette året ut. Og året ble, som seg hør og bør, avsluttet med en korpstur. Etter korpsturen var det ingen som ville slutte. Slik holdt vi ut, år etter år. De av oss med sånne sære mammaer hvertfall. 

Etterhvert kom fascinasjonen for saksofonene, omtrent i samme momentet som jeg oppdaget hvor kult det var med storband. Og jeg fant hjerteinstrumentet mitt; barytonsaxen. Det ble oss, og sånn har det vært siden. Med litt avbrekk på de andre saksofonene når det har vært det som har vært behovet de stedene jeg har spilt. Men barysaxen er gromhornet herfra til evigheten. 

Skolekorpsvikar med gromhornet!

Jeg oppdaget altså storbandmusikken, og fra 15 årsalderen var det dette som var greia. Det ble mange morsomme spillejobber, artige syn på dansegulvet, øl-dusj over scenen da vi spilte “It’s raining men”, morsomme fester, turer og mange andre historier. 

Etterhvert fikk jeg lyst til å lære mer og oppsøkte voksenkorpset. Tønsberg Janitsjar ble mitt korps, og der er jeg den dag i dag. 

Maken til samhold som det er i et korps som Tønsberg Janitsjarkorps skal man lete lenge etter! Vi er som en stor korpsfamilie med mange dedikerte idealister. Sammen drifter vi Tønsberg Gjestehavn. Dette gir oss en stabil inntekt og god økonomi, som igjen tillater oss å hyre inn virkelig gode dirigenter. Vår faste dirigent er Rune Bergmann, sunnmøring og idealist. Rune er en opptatt mann som er mye ute og reiser, men vi lider ingen nød med flotte gjestedirigenter som Ray Farr og Helge Haukås. 

“Jannis” spiller en rekke konserter gjennom sesongen, med repertoar fra marsjer, julemusikk, opera, NM-musikk, diverse stoff til vår tradisjonelle nasjonale festkonsert 16.mai, og jammen er vi ikke innom storbandsjangeren også. Vi blir med andre ord ganske allsidige! 

Jeg nevnte noe om uniformer innledningsvis; vi er stolte av uniformene våre i Tønsberg Janitsjarkorps, men til konsertbruk så bruker vi ofte sort/sort. Man trenger altså ikke å ha uniformsskjorta nystrøket og klar til enhver tid, og marsj-skoa får rom for å støve ned mellom hver gang de er i bruk. Vi er mest et spillekorps, men litt marsjering blir det jo i vårsesongen. 

Foto; Kristian T. Bollæren. 
 

Foruten all spillingen er vi også glad i det sosiale liv, og litt festligheter. Vi reiser på seminar hver høst, med overnatting, masse spilling og en god fest. Vi reiser til Trondheim og NM janitsjar hver vår, også med overnattinger og mye sosialt i tillegg til det vi er der for; forsvare Tønsbergs ære i korpsøyemed. Vi har hvert år vår tradisjonelle julefest, “5.dagsfesten”. Da dekker vi fine bord, spiser god mat, prater, danser og har det moro langt ut i de små timer. På sommeren har vi rekelag med dans ut i de små timer. Det er mange gode vennskap, og til og med et og annet ekteskap som har blitt til gjennom bekjentskaper i Tønsberg Janitsjarkorps! 😉 Vår helt egne korpssang har vi også, skrevet på “Stein Song”. Den synges så ofte sjansen byr seg i festlige lag, og vi har også noter på den så den kan brukes ute. “Hellig er musikkens kall, aldri vi tonen mister..”

Ferdigpyntet 5.dagsbord! 
 

Sånn på tampen; et aldri så lite frieri til deg som bor i Tønsberg og kjenner at det rykker i korpsnerva; vi trenger nye musikere i flere grupper..! Har du lyst til å bli med i vår store korpsfamilie er du hjertelig velkommen til å stikke innom oss på en øvelse, eller ta kontakt med vår dedikerte leder Monica Husby. Slagordet vårt er “Alt for tonekunsten”, og det passer godt! 🙂

Korpsets eldste medlem – jeg tror det er drøye 55 års medlemsskap nå! Med andre ord – korps er hyggelig!! 

#allesnakkerkorps #norgesmusikkorpsforbund #korpsnerd #saksofon #massevisavhygge
 

Påsken er over. I den anledning kan det jo passe seg med noen betrakninger rundt alle nordmenns favorittidrett i påsken; ski. 

Min mormor er dansk. To av hennes favoritting her i livet er, logisk nok, fjell og ski – allerhelst i kombinasjon. Kanskje ikke helt hva man forbinder med en danske? Samtidig er det kanskje nettopp grunnen til at hun en gang i nittenhundreogdengang emigrerte hit til kalde Norge. Uansett… Hun har gjort tapre forsøk på å implentere skientusiasmen og gleden over glidende gange med planker under bena til oss barnebarna. Med varierende hell… Vel, hun har i det minste lært meg å ploge, og å lage dype krater i løypene når det går for fort og jeg må sette meg ned. 

Da jeg var liten synes jeg ikke det var så verst å gå på ski. Teknikken ble vel aldri prima, og det var vel aldri noen som lurte på om jeg ble den nye Bjørn Dæhlie, som var stjerna den gang. Men jeg koset meg i grunn med en skitur, dog foretrakk jeg å bli trukket av en hund. Turene gikk gjerne til kiosken, enten den som var 10 minutters skitur fra hytta, eller den som var en times tid i mitt tempo unna. Kiosk og sjokolade var et godt lokkemiddel allerede den gang. Vi har en greie i vår familie – har vi runda 5 km på ski så liker vi å si at vi har gått “innpå mila”. Kiosken lengst unna er absolutt innpå mila, om man svinger innom den i løpet av en rundløype. Jeg elsket nedoverbakker, fart og spenning. Og hatet oppoverbakker. Smørefrie ski med bremseeffekt var for pyser. Drømmen var smøreski med god glid. 

Så idyllisk og fint kan Blefjell og Jonsknuten faktisk være! 
 

Man hører stadig om ting det er lenge siden man har gjort; “det er jo akkurat som å sykle”…! Sånn trodde jeg det var med skiferdigheter også. Helt til jeg opplevde at det ikke var sånn. Det var påske. Og skareføre. Isglatt skareføre uten nubbesjans til å ploge eller bremse.  Jeg hadde ikke gått på ski på sikkert 15 år. Ble lokket med på hytta. Og påskerenn. Siden jeg erindret at det var behagelig å bli trukket av en hund så skulle også påskerennet forseres med hund. Føret var såpass glatt at vi gikk på beina, oppå snøen, fra hytta og ned til der påskerennet skulle være. Jeg fikk utdelt startnummer 15 – Hanna Ulvang Dæhli til start! Trukket av Molte. Vektøkning på minst 15 kg siden siste start. Rennet startet med en sving. Jeg hadde glemt hvordan man svingte på ski, og Molte så en fugl i skogen rett frem, så dit løp hun, mens løypa, den gikk til høyre. De tilkommende kiloene gjorde at ekvipasjen fikk en helsikes fart. Jeg klarte å ploge, men det ga jo null effekt og det gikk bare fortere og fortere. Jeg fortsatte med neste trikset i boka; sett deg ned når det går for fort. Det var et sammensurium av ski, staver, hund, bånd, armer og bein. Litt pinlig var det og. Det er da modern på sidelinja lurer på om jeg ikke skal droppe bikkja i det minste. Jeg freser “NEI!!!”. Jeg husker ikke så mye mer av det påskerennet – men jeg fullførte. Med hund. 

Sånt løst føre er i grunn bedre enn skareføre…
 

Jeg brukte et par år på å komme meg, få tilbake skigleden liksom, etter påskerennseskapaden. Da var det vinterføre og jeg hadde fått supertrekkhunden Rips. Det gikk så det kosta. Jeg la inn noen skøytesteg der det suste i vei og følte meg riktig kar. Passerte alle turistene og følte liksom at nå hadde jeg funnet formen. Therese Johaug og jeg liksom. Jeg kom meg til den berømte kiosken lengst unna, og videre på runden. Så begynte det å gå nedover. Og der, i bakken foran meg hadde et barn falt. I tillegg var det en sving, og svinger er ikke min sterke side, spesielt ikke i kombinasjon med nedoverbakker. Jeg kom mot dem i stor fart og lurte på hvordan i huleste jeg skulle løse dette her… Rips løp det beina kunne bære, men min vektoppgang i kombinasjon med nedoverbakke gjorde at jeg beveget meg enda fortere og i frykt for å kjøre henne ned så hektet jeg henne av kroken og slapp samtidig som jeg bytta spor for å unngå å kjøre på kiden som satt i veien. Før jeg ante det var brøytekanten der. Den var myk så skia sklei elegant inn i den og jeg kræsjlanda med magen i en slags omfavnelse av den. Jeg laget rett og slett et avtrykk av meg selv der. Mannen med kiden hadde fått stabla den på beina. Han tittet rart på meg. Jeg holdt på å frese noe om å holde unger unna løypa, men skjønte selv at det burde holdes usagt. Jeg la inn brøytekanter som en god redning i boka mi, og benyttet sjansen til å klemme en brøytekant et par andre ganger denne hytteturen. 

Både i fjor og i år har jeg faktisk benyttet sjansen til en aldri så liten skitur rundt i Voldens dype skoger. I fjor synes jeg så synd på tre sett tindrende hundeøyne som så gjerne ville bli med. Jeg tenkte; pyttsann – tre hunder går da fint..! Det gikk himla fort, og totalt uten kontroll. Jeg fikk satt meg ned for å få stoppet spetakkelet og sluppet dem løs. Jeg hadde visst nok med meg selv og skia. Jeg fikk meg en gigatrynings da jeg hekta skia under noen pinner og fikk et knekk i skiløperselvtilitten.

I år var det skiløyper og greier og fristelsen ble for stor. Jeg selet på Rips og la ut på tur. Skia var ikke smurt siden 2013 tror jeg, men siden jeg har hørt at det er in å gå med usmurte ski blandt proffene så tok jeg ikke det så tungt. Det gikk riktig så fint en stund, og jeg koset meg med livet, bikkja, skia og naturen. Omtrent sånn her;

Så kom det en bakke, en sving, en fugl Rips ville se nærmere på. Og et tre. Jeg fikk kasta meg i bakken før jeg tok samme møte med treet som med brøytekanten.

Jeg banna, sverta, kom nesten ikke opp. Rips synes dette var en superkul greie og slikka meg i trynet og hoppa på meg mens jeg lå og lo så jeg skreik og håpa på at ikke det ville komme noen andre skiløpere akkurat da. Fikk kreka meg på beina og klarte resten av runden. På vei tilbake kjørte vi nesten på en gammel mann, men bare nesten. Jeg tror det så ut som om jeg hadde full kontroll. Fasade er viktig. Da jeg nærmet meg hjemme begynte løypene og bli litt vel grusete. Jeg hadde hittil passa godt på skia mine, bare gå på snø, ikke ripe dem opp. Nå tok jeg en ny strategi; med litt riper så kanskje ikke de glir så godt i nedoverbakkene??! Jeg innså det da; jeg er blitt en sånn pysete tante som helst vil at det skal gå bortover eller til nøds oppover. Nedover er ikke min greie lenger.

Og jeg ønsker meg smørefrie ski med bremseeffekt.

#vinter #skilykke #ikkeakkuratnoenskidronning 

Jeg stod der, på kveldsvakt, som så mange ganger før. Det er et av de siste besøkene, og jeg står der med henne, kvinne hvis kropp ikke vil lystre hjernens signaler. Akkurat denne kvelden er jeg litt lei. Inni meg. Kjenner at det er litt tungt å gå ut av bilen, litt tungt å låse opp hver dør. Også kommer spørsmålet – Hanna, blir du aldri lei? Hva svarer man da?

Jeg svarer litt overflatisk – neida. Dette er jobben min! Den dagen jeg blir lei må jeg finne på noe annet!

Det er forsåvidt sant. Den dagen engasjementet dør ut, hvis det noen gang gjør det.. Den dagen, da må jeg finne på noe nytt. Jeg er ikke typen som bare vil heve lønna.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Samtidig føler jeg meg med et litt utakknemlig, som har tenkt tanken på at jeg er litt lei nå i kveld. Jeg har en frisk kropp. Jeg er ung. Jeg har flere år foran meg enn bak meg. Hennes kropp er skrøpelig. Alderdommen ble ikke hva hun hadde ønsket og tenkt. Det vet jeg forsåvidt ikke om min blir heller, eller om jeg får noen alderdom i det hele tatt. Livet er nemlig sånn at man ikke vet hva morgendagen bringer. Men her og nå så har jeg det bra.

Jeg burde ikke være lei. Jeg burde heller puste positiv energi over på henne. Hun er hyggelig å tilbringe tid sammen med, pasienten min. Hun er en av dem som får meg til å sette mer pris på livet, og det jeg har. Å få besøke henne noen tilmålte minutter en lørdagskveld er ikke det verste jeg kan gjøre her i livet. 

Jeg tror faktisk ikke jeg løy da jeg sa at jeg ikke blir lei. Bare jeg fikk tenkt meg om. 

Når det føles litt tungt å gå ut av bilen, gå opp en trapp og inn en dør.. Da hjelper det å søke tilbake til følelsen ved å sitte på min fineste firebeinte venn, på et av de vakreste stedene på jord.. En sommerkveld rundt st.hans. 

#sykepleier #sykepleierstudent #tydeligmodigstolt #yrkesstolthet #livsfilosofi

Min rekreasjon og hverdagsflukt. Lyden når hun tygger høyet sitt, ørene som flikker oppmerksomt mot meg i det jeg plystrer min hilsen til henne når jeg går ned til luftegården. Den bustete luggen som er full av høy. Den myke gode mulen som gir meg en liten nuss før den søker lomma mi etter noe godt. Kalde fingre inn under en lang man. Rufse litt i lang pels. Snuse inn den gode lukta. Ingenting kan senke pulsen min som det. Bli med meg inn i stallhverdagens magi.

Å stå med møkkagreipet. Sortere ut hestepærer og kaste dem i trillebåra – deilig, hjernedød aktivitet etter travle dager der hjernen og tankene stort sett ikke hviler. Gjøre det pent. Lage en pen seng for natten til min firbeinte venn. Blande klar mat. Legge klart høy. Bytte ut vannet i vannbøtta til friskt vann. Sope stallgang. Kanskje slå av en prat med noen andre i samme ærend. Den herlige vekslingen mellom å være sosial, eller trekke seg inn i sin egen boble hvis man vil det. Latteren og fjasingen på stallgangen. Stort sett er alle i godt humør – tilsynelatende. Stallen er et sted der man skal legge fra seg hverdagens stress, mas og frustrasjoner. Det er et sted for lave skuldre og hvilepuls – stort sett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Sara Stensby

Jeg tar med grima og leietauet, henter henne inn. Børste pelsen pen og blank. Fola, fola blakken. Selv om hun er svart og jeg stort sett blakk, men hun er verdt det. Få bort sand og skitt så hun ikke får gnagsår av utstyret. Sjekke over etter sår, skrammer, hevelser i bein eller andre avvik fra normalen. Gi henne kroppspleie mens jeg prater hyggelig til henne. Forteller henne at hun er verdens fineste – for det er hun selvfølgelig! Hun glipper med øynene og leppa hennes dirrer litt – hun koser seg. 

Hente frem salen, legge den varsomt på – ingen skrukker på salunderlaget. Gjorden strammes forsiktig et og et hull på annenhver side. Blikket mitt vender oppmerksomt mot henne – hun gjør ikke mine til og synes det er ubehagelig. Jeg finner frem hodelaget. Det er høst og litt kaldt. Bittet varmes i hendene mine, før jeg legger det i munnen hennes. Hun gaper villig opp. Jeg tar på meg hjelmen og finner frem pisken før jeg løsner grima hennes. Vi er klare. 

Jeg setter meg på. Av og til slår ærefrykten meg; et stort dyr på 400 kg lar meg få sitte på ryggen hennes og bærer meg villig på tur. Mil etter mil. Hun spisser ørene. Innen vi har entret skogen en kilometer unna stallen har vi møtt bussen, noen tankbiler, massevis av vanlige biler, et par syklister og en rulleskiløper. Hun tar det med stoisk ro – min kloke ganger. Det er det ikke gitt at hun skal. Og jeg har hatt et par av de som overhodet ikke tok noe som helst med ro. Jeg vet derfor å sette enorm pris på at hun tar alt lugnt. 

Høstbladene på bakken. Trærne i høstdrakt – noen skrubbsår og merker på bladene – merket av å ha levd. Akkurat som mennesker i livets høst tar jeg meg i å tenke. Vi rusler avgårde i skritt på lange tøyler. Snuser inn den skarpe lufta. Lukten av fuktig bakke. Slurp, slurp når vi går i søla. Jeg ber om litt tølt – og det får jeg. Den deilige bonusgangarten hun har, fordi hun er en islandshest. Hun har hele tiden et bein i bakken i denne gangarten, ikke noe svevmoment og derfor ingen humping. Hun er løs og ledig i bevegelsene sine, lett regulerbar i tempo. Vi kommer til et fint strekke, jeg spør om hun vil gi mer. Hun slår villig over i galopp. Deilig kloppetiklopp. Jeg kjenner vinden i håret og tårene i øynene. Frihetsfølelse! Vi sakker ned igjen, det er litt humpete på veien og hun gir meg trav. Deilige, lange travsteg med godt svev. Vi traver et stykke før jeg tar henne ned i skritt og gir henne lange tøyler. Hun pruster mens vi fortsetter bortover. Vi treffer en jogger, litt lenger borte et pensjonistpar på tur – de smiler og sier hun er fin. Tusen takk, sier jeg og stopper opp litt. “Er dere på tur dere da?” sier paret. “Ja tenk, det var jammen godt observert!” sier jeg inni meg. Til dem sier jeg “ja, det er vi, dere også ser jeg!” Så veksler vi noen fraser om vær, vind og årstid. Den gamle mannen klapper henne på halsen før han drar en historie om da bestefaren hans hadde arbeidsgamp. Ikke rent sjeldent vi får sånne historier, men det er like hyggelig hver gang. Vi ønsker hverandre god tur før vi fortsetter i hver vår retning. Jeg rir innom utsiktsposten ved sjøen. Sniffer inn lukta av sjø, hører bølgene slå mot land og får enda litt lavere puls. Står sånn og titter litt. Tenker litt. Bare hun og jeg. 

Vi snur. Vender nesa hjemover. Hun gir meg enda en god galopp, jeg kjenner på hestekreftene, vinden og meninga med livet. For meg er hest en stor mening. Hesten gjør at jeg holder ut en krevende hverdag og møter med ulike skjebner. På hesten kan jeg koble ut verden bedre enn med noe annet.

Vel hjemme på stallgangen tar jeg av salen, børster over henne. Gir henne litt slikkegodis som takk for turen. Hun kommer inn i boksen, viser ingen interesse for høyet. Ser med håp i blikket på den rosa bøtta med kveldens grøt. Det er kveld, og hun får den. Hun er ikke rent lite bortskjemt blitt, men det gjør ingenting. Hun fortjener alt godt. 

Jeg setter meg ned ved boksen hennes. Hører på slafsingen mens hun spiser. Hører hun går løs på høyet. Lyden av at hun maler høyet med tennene sine er rene meditasjonen. 

Jeg kan sitte sånn – lenge.

#hest #islandshest #hesteliv #hverdagsglede #livskvalitet