En liten bønn fra en musikkamatør

Jeg var hun som løp fra ballen, fremfor å fange den. Spilte ingen rolle om det var håndball, fotball eller volleyball. Den eneste trygge ballen var den myke kanonballen. Jeg løp 60 meteren litt fortere enn Else Kåss Furuseth, men ikke mye🤣
Jeg fant til gjengjeld min glede i musikken, korps, storband og det meste. Jeg digga standardjazz og klassisk musikk da jeg var 14. Jeg var kjerringa mot strømmen. Og hadde det bra med det. Jeg opplevde mestring gjennom et instrument. Jeg fikk venner i alle aldre, både på samme alder og gjerne en og to generasjoner eldre. Det er så verdifullt og unikt! Også i arbeidsliv og livet generelt, det å være trygg på å møte mange generasjoner. På å oppdage at de bare er mennesker. Og se det spennende i både de gamle og grå, og de unge. Det er jammen ikke mange miljøer hvor man ikke klassifiseres etter alder og kjønn, hvor laget heter «Jenter 14». Bortsett fra i amatørkulturlivet, det være seg teater, korps eller annet. Det finnes ingen reservebenk. Det er en plass til alle, og du har en verdi – uansett hvor god du er til å spille. Kanskje er du et sosialt samlingspunkt? Kanskje er du den som får hjulene i organisasjonen til å gå rundt rent organisatorisk. Kanskje er du den som er kreativ og flink med symaskinen, og tryller frem de lekreste kostymer til teaterforestillingen? Eller den som virkelig kan snekre og male de fineste kulisser. Ikke alle kan spille 1.fiolin, heter det så fint. Det trengs så utrolig mange ledd i et godt ensemble, eller et godt teater. Det fine er at det er en plass til alle. Det viktigste er at det gir deg noe, det du gjør. At du kjenner på det å være en del av noe. Det å ha et sted å gå til, eller «et sted å høre til» – som tittelen på vårens fineste TV-serie så fint het.

Som voksen er jeg glad for musikkgleden, jeg har fortsatt både den og musikkhobbyen. Jeg er glad for tilhørigheten. For hvordan det alltid har vært der, og vil være der, i alle livets falsetter.
Korpsøvelsene i min barndom fant alltid sted i en gymsal. Bygget for ballspill og ikke for at et korps skulle ha et godt lydbilde. Vi bar utstyret vårt opp en lang trapp, vi hadde vært heldige å få et rom til oppbevaring av slagverk i kjelleren, innerst i en gang. Når øvelsen var slutt, bukserte vi instrumentene ned igjen. Og de måtte stables helt riktig for at vi skulle få lukket døren. Sportsutstyret hadde lager rett på innsiden av gymsalen. Voksenkorpset var heldige med eget øvingslokale, men vi vokste ut av det i størrelse og omfang. Lyden ble for massiv. Og det var et lite mareritt å flytte slagverket opp og ned fra andreetasje når det var konserter og arrangementer. Jeg kunne ikke bidra med så mye mer enn triangelbæring, for å si det sånn😅 Det krevdes litt mer muskler for å få pauker og diverse melodisk slagverk opp og ned de trappene 🙈 Det lå også i en del av byen hvor det planlegges stengt for biltrafikk på sikt, og det ville blitt nærmest håpløst for oss med instrumenter på 10 kg pluss. Ikke ville det blitt lett å få flyttet slagverksutstyr til konsertstedene våre heller. Men herlighet så mye glede vi hadde av huset vårt. Så mange fine sammenkomster og så mye musikkglede.

I disse dager diskuteres det hvorvidt voksenkorpset mitt – Tønsberg Janitsjarkorps, i samarbeid med byens amatørteater – Tønsberg Amatørteater, skal få overta Messehall B og med sine midler gjøre det om til et kulturhus. Et lokale som er egnet til å spille musikk og teater i. Et samlingssted for amatørkulturlivet. Et lokale som er vårt, tilpasset våre behov, og ikke lånt av idretten eller skolen. Et sted vi ikke er gjester som pent må ta til takke med å bære 4 pauker, vibraphone, xylofon, marimba, chimes, gong og gudene vet hva mer kjøkkenavdelingen i korpset må ha på plass for å lage stabile rytmer, krydder og godlyder for oss. Plass til instrumentene vi for tiden ikke bruker. Plass til alle amatørteaterets rekvisitter. Plass til at Kardemommeby eller Hakkebakkeskogen ikke kun kan komme frem på generalprøven. Et sted vi ikke risikerer at vi plutselig ikke får være, f eks fordi vi ikke er ønsket i offentlige flerbruksbygg under en pandemi. En pandemi som ikke er over på lang tid, er jeg redd. Det protesteres fra idretten, da bygget i sin tid ble skjenket fra idretten til kommunen. Idretten mener at de da bør få bygget tilbake. Jeg mener det er veldig mange flere steder å spille håndball, fotball og dyrke andre idrettsformer, enn det er velegnede øvingsarenaer for korps, teater og øvrig kulturliv. Lokalet ligger midt i smørøyet for at kultur og idrett kan treffes. Vi fortjener at det blir vurdert og utredet hvorvidt det kan være gunstig å hjelpe våre to foreninger til å få vårt eget kulturlokale.

Jeg synes artikkelen jeg deler i lenken her, sier det så bra! Det gis mye tippemidler til idretten. På samme måte er idretten høyt prioritert i hver eneste kommune i det ganske land. Selvsagt er fysisk aktivitet bra, men jammen gjør også musikk og teaterliv mye godt med kropp og sjel. Såpass mye godt at vi også bør få mer enn restene fra andre. Slippe å streve med dårlig lydbilde og fare for hørselskader. Slippe å bære tungt slagverksutstyr gjennom lange korridorer og opp og ned trapper. Øve i et lokale hvor det er lett å rigge utstyr. Nå er det på tide at Tønsberg sender klarsignal til et kulturhus for amatørene. Enten det blir her eller der. Vi har foreslått det beste alternativet vi kom på for og kunne oppfylle vår drøm. Jeg synes vi fortjener det. At det er kulturens tur nå. At mangeårig nitidig arbeid fra begge foreninger, risikoen de tok da den gamle jernbanestasjonen ble innkjøpt som kulturhus. All jobben det har vært for å vedlikeholde det underveis, og kapitalen det har gitt begge foreninger slik at vi er i stand til å ruste opp/bygge om et eksisterende bygg. Ikke minst at vi i nær 40 år har klart å vedlikeholde og oppgradere vårt gamle lokale. Det sier ikke rent lite om dugnadsånden i de to foreningene, og at kommunen kan være trygge på at vi vil forvalte det godt i årene fremover. Tenk hvis vi kunne være så heldige! Det vil gagne både unge og gamle. De som løper fra ballen, de som liker både ball og instrument, de som er 14 og digger standardjazz og klassisk musikk. De som vil ha en fritidsaktivitet hele livet. Et sted å høre til. Omtrent fra vugge til grav.

 

 

 

En ode til korps

Det er dagen før dagen for oss korpsfolk. Uniformen er like trang som i fjor og året før der, notene er på plass i rekkefølge, vår tradisjonelle 16.mai konsert er unnagjort og jeg tror jeg er klar. Klar for årets høydepunkt for oss korpsmusikanter. Jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg i 17.mai og korps! Heldigvis fikk jeg fri fra jobb også i år, ingen selvfølge for en turnusarbeider. Det gjør at jeg snart skal ut på min 22. 17.mai vandring i rekken. La oss håpe jobben og livet vil det slik at jeg slipper avbrudd akkurat denne dagen. Jeg jobber heller kveldsvakt julaften. Sånn helt seriøst. 

Jeg vet ikke hva det er som gjør at det er så stas, og at jeg er så innmari stolt av korpset mitt. Egentlig er ikke marsjering det beste jeg vet. Instrumentet hopper og notene danser. Dårlig kondis har jeg og. Ambisen er heldigvis bedre enn kondisen! Men 17.mai… Det er noe spesielt! 

Dagen vår starter tidlig. Kvart på sju på morgenen og i år er det vår tur til å ha morgenkonserten på Slottsfjellet. Det er et passe underholdende skue når musikerkroppene skal kjempe seg opp de bratte bakkene opp til Slottsfjelltårnet. Ærlig talt tror jeg vel ikke det er da vi er på vårt stiligste, med tungene hengende ute som slips og er tamburmajoren riktig grei med oss så blåser han opp til marsj før vi har fått igjen pusten. Pjuh! Men åh, det er stemning allerede da! Speidernes flaggborg, bunadskledde Tønsbergfolk som også har klatret opp fjellet og står klare for morgenkonsert før salutten smeller kl 08. 

Du mer end tusen års gamle by….

Når morgensalutten er unnagjort bærer det ned til Midtløkken og frokost for vår del. Vi er heldige og får god servering gjennom dagen, og det er jo viktig for å holde ut. Etter frokosten er det barnetoget. I år skal vi gå sist, og har vi riktig flaks blir vi stående oppstilt slik at vi får sett nesten hele toget. Det er moro å høre de andre korpsene, og å se glade, festpynta barn. Ekstra stas, synes jeg, er når det også synges! Jeg har også blitt mer og mer glad i marsjer. I min ungdom var det Smoke on the water og YMCA i gata og jeg skjønte ikke greia med marsjer. Nå blir jeg varm i hjertet av Kronprins Olavs Honnørmarsj, National Emblem og Den norske løve. Alderdomstegn?! 

Etter barnetoget er det igjen tid for mat på Midtløkken før vi skal ned på brygga for å spille konsert. Da er det nasjonale sanger som står på programmet, sammen med noen marsjer. No livnar det i lunder, Mellom bakkar og berg.. Norske nasjonalskatter. I dag, dagen før dagen, har vi vært innom Grieg og Halvorsen. Solveigs sang og Jan Magne Førdes Bruremarsj før kalaset ble avsluttet med Valdresmarsj. Så heldige vi er som får bli kjent med så mye flott musikk! Jeg hadde antakeligvis ikke ant noe om det om ikke jeg hadde spilt i korps. Om det hadde vært et savn? Tja?! Men det er helt klart en berikelse å få stadig nye input av gammel og ny musikk i skjønn forening, slik vi korpsmusikere får. 

Vi avslutter vår dag med tog på Hogsnes og Vear. Sistnevnte er nyeste tilskudd til Tønsberg Kommune, og det blir jo litt stas å få gå i tog der. 

Når det siste toget er over, er både lepper og føtter ganske såre og det er sofatjeneste resten av dagen for min del. 

Hipp hurra for Norge, 17.mai og for alle korpsmusikanter i hele landet! Vær stolt av dere selv, løft hodet, smil, vær glad, spill ut og kos deg med instrumentet og gode venner! Hva hadde vel 17.mai vært uten korps?!

La det runge fra gaten og torget, 
Over landet som nordmenn har fått: 
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! 
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!

GRATULERER MED DAGEN!!! 

 

Om å være korpsnerd

Korps. 17.mai tenker du. Uniformer, stakkars folk. Og dugnad. Nei, styr unna! Korps er så mye mer. En hobby livet ut! Bare la en korpsnerd få berette… 😉

Jeg var ikke gamle knotten da jeg fikk en fascinasjon for klarinetten. Jeg hadde en venninne som spilte klarinett og jeg synes det var så fint! Jeg husker jeg laget meg en klarinett av en treplanke. Sortfarget med gullfargede prikker til klaffer. Heldigvis varte det ikke lenge før jeg også fikk begynne i korps og fikk en ordentlig klarinett som det også gikk an å lage lyd med. Og selv om det har vært, og er, noen tøffe tak av og til så er jeg så glad for at jeg fortsatt, i en alder av 31, har spillehobbyen min. 


Klarinetten og jeg.. 

Jeg er aktivt spillende på 21. året, eller er det blitt det 22? Samme det. Lenge begynner det å bli. 

Volden og Ringshaug Skolekorps var det første korpset mitt. Rød uniform, båtlue og verdens stolteste duskebærer. Året etter var jeg jammen spillende musikant. Jeg var litt lat, også hadde jeg temmelig godt gehør så jeg spilte på øret og gadd ikke å lære noter. Passelig avslørt da jeg bare spilte melodistemmen og det ikke var det som stod i mine noter. Jeg måtte til pers, og etterhvert ble både løpe- og gå-notene, fortenedeler og styrketegn kjente saker. 

Det hendte at jeg var skikkelig drittlei og ville slutte. Det var in og skulle slutte. Korps var jo teit sa folk. Vi turte ikke annet enn å si oss enig, men mente det vel egentlig ikke. Men vi kunne jo alltids si at vi snart skulle slutte. Dumme Mamma sa at jeg måtte gå sesongen ut, eller betale tilbake medlemskontigenten til henne. Det siste alternativet var uaktuelt, jeg hadde jo ingen penger. Jeg ble pent nødt til å fortsette året ut. Og året ble, som seg hør og bør, avsluttet med en korpstur. Etter korpsturen var det ingen som ville slutte. Slik holdt vi ut, år etter år. De av oss med sånne sære mammaer hvertfall. 

Etterhvert kom fascinasjonen for saksofonene, omtrent i samme momentet som jeg oppdaget hvor kult det var med storband. Og jeg fant hjerteinstrumentet mitt; barytonsaxen. Det ble oss, og sånn har det vært siden. Med litt avbrekk på de andre saksofonene når det har vært det som har vært behovet de stedene jeg har spilt. Men barysaxen er gromhornet herfra til evigheten. 


Skolekorpsvikar med gromhornet!

Jeg oppdaget altså storbandmusikken, og fra 15 årsalderen var det dette som var greia. Det ble mange morsomme spillejobber, artige syn på dansegulvet, øl-dusj over scenen da vi spilte “It’s raining men”, morsomme fester, turer og mange andre historier. 

Etterhvert fikk jeg lyst til å lære mer og oppsøkte voksenkorpset. Tønsberg Janitsjar ble mitt korps, og der er jeg den dag i dag. 

Maken til samhold som det er i et korps som Tønsberg Janitsjarkorps skal man lete lenge etter! Vi er som en stor korpsfamilie med mange dedikerte idealister. Sammen drifter vi Tønsberg Gjestehavn. Dette gir oss en stabil inntekt og god økonomi, som igjen tillater oss å hyre inn virkelig gode dirigenter. Vår faste dirigent er Rune Bergmann, sunnmøring og idealist. Rune er en opptatt mann som er mye ute og reiser, men vi lider ingen nød med flotte gjestedirigenter som Ray Farr og Helge Haukås. 

“Jannis” spiller en rekke konserter gjennom sesongen, med repertoar fra marsjer, julemusikk, opera, NM-musikk, diverse stoff til vår tradisjonelle nasjonale festkonsert 16.mai, og jammen er vi ikke innom storbandsjangeren også. Vi blir med andre ord ganske allsidige! 

Jeg nevnte noe om uniformer innledningsvis; vi er stolte av uniformene våre i Tønsberg Janitsjarkorps, men til konsertbruk så bruker vi ofte sort/sort. Man trenger altså ikke å ha uniformsskjorta nystrøket og klar til enhver tid, og marsj-skoa får rom for å støve ned mellom hver gang de er i bruk. Vi er mest et spillekorps, men litt marsjering blir det jo i vårsesongen. 


Foto; Kristian T. Bollæren. 
 

Foruten all spillingen er vi også glad i det sosiale liv, og litt festligheter. Vi reiser på seminar hver høst, med overnatting, masse spilling og en god fest. Vi reiser til Trondheim og NM janitsjar hver vår, også med overnattinger og mye sosialt i tillegg til det vi er der for; forsvare Tønsbergs ære i korpsøyemed. Vi har hvert år vår tradisjonelle julefest, “5.dagsfesten”. Da dekker vi fine bord, spiser god mat, prater, danser og har det moro langt ut i de små timer. På sommeren har vi rekelag med dans ut i de små timer. Det er mange gode vennskap, og til og med et og annet ekteskap som har blitt til gjennom bekjentskaper i Tønsberg Janitsjarkorps! 😉 Vår helt egne korpssang har vi også, skrevet på “Stein Song”. Den synges så ofte sjansen byr seg i festlige lag, og vi har også noter på den så den kan brukes ute. “Hellig er musikkens kall, aldri vi tonen mister..”


Ferdigpyntet 5.dagsbord! 
 

Sånn på tampen; et aldri så lite frieri til deg som bor i Tønsberg og kjenner at det rykker i korpsnerva; vi trenger nye musikere i flere grupper..! Har du lyst til å bli med i vår store korpsfamilie er du hjertelig velkommen til å stikke innom oss på en øvelse, eller ta kontakt med vår dedikerte leder Monica Husby. Slagordet vårt er “Alt for tonekunsten”, og det passer godt! 🙂


Korpsets eldste medlem – jeg tror det er drøye 55 års medlemsskap nå! Med andre ord – korps er hyggelig!! 

#allesnakkerkorps #norgesmusikkorpsforbund #korpsnerd #saksofon #massevisavhygge