Jeg var hun som løp fra ballen, fremfor å fange den. Spilte ingen rolle om det var håndball, fotball eller volleyball. Den eneste trygge ballen var den myke kanonballen. Jeg løp 60 meteren litt fortere enn Else Kåss Furuseth, men ikke mye🤣
Jeg fant til gjengjeld min glede i musikken, korps, storband og det meste. Jeg digga standardjazz og klassisk musikk da jeg var 14. Jeg var kjerringa mot strømmen. Og hadde det bra med det. Jeg opplevde mestring gjennom et instrument. Jeg fikk venner i alle aldre, både på samme alder og gjerne en og to generasjoner eldre. Det er så verdifullt og unikt! Også i arbeidsliv og livet generelt, det å være trygg på å møte mange generasjoner. På å oppdage at de bare er mennesker. Og se det spennende i både de gamle og grå, og de unge. Det er jammen ikke mange miljøer hvor man ikke klassifiseres etter alder og kjønn, hvor laget heter «Jenter 14». Bortsett fra i amatørkulturlivet, det være seg teater, korps eller annet. Det finnes ingen reservebenk. Det er en plass til alle, og du har en verdi – uansett hvor god du er til å spille. Kanskje er du et sosialt samlingspunkt? Kanskje er du den som får hjulene i organisasjonen til å gå rundt rent organisatorisk. Kanskje er du den som er kreativ og flink med symaskinen, og tryller frem de lekreste kostymer til teaterforestillingen? Eller den som virkelig kan snekre og male de fineste kulisser. Ikke alle kan spille 1.fiolin, heter det så fint. Det trengs så utrolig mange ledd i et godt ensemble, eller et godt teater. Det fine er at det er en plass til alle. Det viktigste er at det gir deg noe, det du gjør. At du kjenner på det å være en del av noe. Det å ha et sted å gå til, eller «et sted å høre til» – som tittelen på vårens fineste TV-serie så fint het.
Som voksen er jeg glad for musikkgleden, jeg har fortsatt både den og musikkhobbyen. Jeg er glad for tilhørigheten. For hvordan det alltid har vært der, og vil være der, i alle livets falsetter.
Korpsøvelsene i min barndom fant alltid sted i en gymsal. Bygget for ballspill og ikke for at et korps skulle ha et godt lydbilde. Vi bar utstyret vårt opp en lang trapp, vi hadde vært heldige å få et rom til oppbevaring av slagverk i kjelleren, innerst i en gang. Når øvelsen var slutt, bukserte vi instrumentene ned igjen. Og de måtte stables helt riktig for at vi skulle få lukket døren. Sportsutstyret hadde lager rett på innsiden av gymsalen. Voksenkorpset var heldige med eget øvingslokale, men vi vokste ut av det i størrelse og omfang. Lyden ble for massiv. Og det var et lite mareritt å flytte slagverket opp og ned fra andreetasje når det var konserter og arrangementer. Jeg kunne ikke bidra med så mye mer enn triangelbæring, for å si det sånn😅 Det krevdes litt mer muskler for å få pauker og diverse melodisk slagverk opp og ned de trappene 🙈 Det lå også i en del av byen hvor det planlegges stengt for biltrafikk på sikt, og det ville blitt nærmest håpløst for oss med instrumenter på 10 kg pluss. Ikke ville det blitt lett å få flyttet slagverksutstyr til konsertstedene våre heller. Men herlighet så mye glede vi hadde av huset vårt. Så mange fine sammenkomster og så mye musikkglede.
I disse dager diskuteres det hvorvidt voksenkorpset mitt – Tønsberg Janitsjarkorps, i samarbeid med byens amatørteater – Tønsberg Amatørteater, skal få overta Messehall B og med sine midler gjøre det om til et kulturhus. Et lokale som er egnet til å spille musikk og teater i. Et samlingssted for amatørkulturlivet. Et lokale som er vårt, tilpasset våre behov, og ikke lånt av idretten eller skolen. Et sted vi ikke er gjester som pent må ta til takke med å bære 4 pauker, vibraphone, xylofon, marimba, chimes, gong og gudene vet hva mer kjøkkenavdelingen i korpset må ha på plass for å lage stabile rytmer, krydder og godlyder for oss. Plass til instrumentene vi for tiden ikke bruker. Plass til alle amatørteaterets rekvisitter. Plass til at Kardemommeby eller Hakkebakkeskogen ikke kun kan komme frem på generalprøven. Et sted vi ikke risikerer at vi plutselig ikke får være, f eks fordi vi ikke er ønsket i offentlige flerbruksbygg under en pandemi. En pandemi som ikke er over på lang tid, er jeg redd. Det protesteres fra idretten, da bygget i sin tid ble skjenket fra idretten til kommunen. Idretten mener at de da bør få bygget tilbake. Jeg mener det er veldig mange flere steder å spille håndball, fotball og dyrke andre idrettsformer, enn det er velegnede øvingsarenaer for korps, teater og øvrig kulturliv. Lokalet ligger midt i smørøyet for at kultur og idrett kan treffes. Vi fortjener at det blir vurdert og utredet hvorvidt det kan være gunstig å hjelpe våre to foreninger til å få vårt eget kulturlokale.
Jeg synes artikkelen jeg deler i lenken her, sier det så bra! Det gis mye tippemidler til idretten. På samme måte er idretten høyt prioritert i hver eneste kommune i det ganske land. Selvsagt er fysisk aktivitet bra, men jammen gjør også musikk og teaterliv mye godt med kropp og sjel. Såpass mye godt at vi også bør få mer enn restene fra andre. Slippe å streve med dårlig lydbilde og fare for hørselskader. Slippe å bære tungt slagverksutstyr gjennom lange korridorer og opp og ned trapper. Øve i et lokale hvor det er lett å rigge utstyr. Nå er det på tide at Tønsberg sender klarsignal til et kulturhus for amatørene. Enten det blir her eller der. Vi har foreslått det beste alternativet vi kom på for og kunne oppfylle vår drøm. Jeg synes vi fortjener det. At det er kulturens tur nå. At mangeårig nitidig arbeid fra begge foreninger, risikoen de tok da den gamle jernbanestasjonen ble innkjøpt som kulturhus. All jobben det har vært for å vedlikeholde det underveis, og kapitalen det har gitt begge foreninger slik at vi er i stand til å ruste opp/bygge om et eksisterende bygg. Ikke minst at vi i nær 40 år har klart å vedlikeholde og oppgradere vårt gamle lokale. Det sier ikke rent lite om dugnadsånden i de to foreningene, og at kommunen kan være trygge på at vi vil forvalte det godt i årene fremover. Tenk hvis vi kunne være så heldige! Det vil gagne både unge og gamle. De som løper fra ballen, de som liker både ball og instrument, de som er 14 og digger standardjazz og klassisk musikk. De som vil ha en fritidsaktivitet hele livet. Et sted å høre til. Omtrent fra vugge til grav.
