Den forsvinner mellom fingra dine nå… 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Hverdag. Louis Jacoby. Min aller første konsert, som jeg bare såvidt kan huske. 

Visa har fulgt meg gjennom hele livet. Først ufrivillig – gjennom kassettradioen i mine foreldres gamle Volvo 240. Som voksen har jeg lyttet til teksten, mange, mange ganger. Det er kloke ord, ord vi burde leve etter alle som en. 

Det er jo ofte sånn at vi er misfornøyd med noe i livene våre. Jeg er ihvertfall stadigvekk det. Livet er en evig søken etter å bli lykkeligere. Mer vellykket. Gjøre de rette tingene. Ha de rette vennene. Jeg er stadigvekk utslitt etter jobb. Jeg får ikke døgnets timer til å strekke til. Jeg har det ofte mer rotete enn jeg liker. Jeg skulle ønske jeg rakk flere rideturer i løpet av en uke. Jeg skulle ønske hunden fikk lengre turer. Jeg skulle ønske jeg rakk å øve mer på saksofonen min. Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid til å pleie vennskap. Jeg skuler bort på andre. De får til så mye, virker så fornøyde med tilværelsen og livet. Mens jeg har en sofa-dag. Antakeligvis har vi det ganske likt. Alle har vel sofadager?. Kanskje skuler de bort på meg, og tenker at jeg får til mye? Når jeg havner i dette tankespinnet er det jeg tenker meg tilbake til Louis Jacobys refreng. Jeg kunne hatt det mye verre, det har jeg prøvd, og da angrer jeg på at jeg ikke satte pris på det jeg hadde. Man vet aldri hva som har skjedd i livet om noen dager, uker, eller om et år. 

Så nyt det du har her og nå. Kanskje det ikke er så gærent, tross alt?

En gang vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

I mitt neste liv skal jeg bli en hest.

Begge foto: Sara Stensby
 

Piker vin og sang heter det så fint. Jeg er glad i vin jeg. Noen ganger så det monner godt også. Ofte blir det ikke, og det er i grunn like greit. Jeg er en pike (eller dame har jeg kanskje blitt, men da forsvinner jo det morsomme med ordspillet). At jeg også er glad i visesang er ikke like selvfølgelig. Men det er jeg altså.

For en stund siden fant jeg Farfar på Youtube. Gamle Oddvar Sandvik, født 1928, dro plekteret over gitarstrengene for siste gang for snart 20 år siden. Men jammen kom han ikke på YouTube i 2016.

Anledningen var Tønsbergs byjubileum i 1971, da byen angivelig ble 1100 år. Nå har jeg lest at byen visstnok er eldre enn som så, men i 1971 trodde de altså at Tønsberg ble 1100 år, og det ble behørig feiret med 1 times direktesending der representanter fra byens kulturliv var godt representert. I programmet “En time i Tønsberg” er faktisk både Farfar, og tanta mi. Den gangen visste ingen at de to familiene skulle bli lenket sammen, så de kjente hverandre ikke. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Farfar sitter på Slottsfjellet, spiller gitar og synger en nitrist vise om Edvard og Kunigunde. 

Farfar spilte på det meste som hadde strenger. Han spilte også kornett i korps en gang i verden. Vi av barnebarna som har lært oss å traktere instrumenter har stort sett blitt blåsere, og en trommeslager. Møter gjennom musikken, der det oppstod annen type musikk, har gjort oldebarna hans. Farfar og hans musikk er i grunn opphavet til mye bra i vår familie. 

Søstrene sisters på årets 17.mai. Påkledningen trolig pga en gitar og noen viser i barndommen. 

Jeg har altså gode barndomsminner som inkluderer gitar og visesang. Jeg har nok fått Evert Taube og Erik Bye’s viser inn med morsmelka. Cornelis Vreeswijk har jeg vel egentlig oppdaget på egenhånd, tekstene sømmet seg neppe for barneører. 😉 Louis Jacobys er en viktig del av vår barndom med sine tekster. Også er jeg veldig svak for Alf Prøysen. Jeg trodde han var for barneører, men det er jammen mange underbudskap der som nok mest er for de voksne. Jeg banner kanskje i kirken når jeg sier at jeg vel så gjerne kan høre gode coverversjoner, altså versjoner av visene gjort av andre. At Alf Prøysen hadde en stemme som var noe særlig mer enn sjarmerende er det vel ingen som kan påstå. Det samme gjelder vel mye av de gamle, skurrete opptakene av Evert Taube. Men sjarm har de, originalene.

Viser er koselig. Viser er en del av vår kulturarv. Jeg kan godt anbefale en liten lyttings til både “Skomværsvalsen”, “Hönan Agda” og “Jørgen Hattemaker”.