Se for deg at en person blir alvorlig syk. For eksempel får en kreftdiagnose. Det første som tennes i den syke og de rundt er håpet om å bli frisk. Så kommer man lengre ut i sykdomsforløpet, diverse behandling er prøvd. Legene sier nå: du blir ikke frisk. Beklager. Håpet om å bli frisk slukkes. Et nytt håp tennes; håpet om å leve lengst mulig. At det finnes livsforlengende behandling. At legene tok feil; du var ikke syk likevel. Så irrasjonelle tanker kan også dukke opp. Kanskje lever personen godt med sin sykdom en stund. Mye av hverdagslivet tar større plass enn sykdommen (og godt er det!). Man får gjort hyggelige ting, skapt gode minner. Personen blir skikkelig syk, legene sier det ikke er lenge igjen og at alt kan skje. Men dere har jo opplevd før at selv om de sa at alt håp om videre liv var ute, så gikk det jo bra lenge..? Dere har jo opplevd at den syke har kommer seg av diverse komplikasjoner som f eks infeksjoner flere ganger før. Kan det være håp om at det fortsetter sånn? Den syke og de rundt sliter kanskje med å se tegnene, håpet om at det ikke var så ille likevel overskygger det rasjonelle i ellers fornuftige mennesker.

Ofte har jeg møtt mennesker for første gang når det er der de er. Vi får pasienten hjem ferdigbehandlet og det er dokumentert i epikriser at de både er velinformerte og har tatt budskapet innover seg. Men likevel bærer de et håp. De kan ha planer om ferie til sommeren når vi skriver mars og jeg ser alle tegn på at personen ikke kommer til å oppleve sommeren. Det er en kinkig situasjon å stå i som sykepleier. Men familiene fortjener at vi er ærlige med dem. Og når vi er ærlige knuser vi håp. Vi kan også sitte med en egen usikkerhet; ser jeg riktig? Kan jeg ta feil? Det kan være fristende å sette på skylapper og være med på håpet. Se på at deler av nærmeste familie er i full jobb og prioriteter helt annerledes enn de burde gjort på det stadiet. At de ikke tilbringer tiden sin der vi er sikre på at de ville vært hvis de hadde forstått. Jeg tenker alltid at jeg vil ikke få høre «hvorfor var det ingen som sa noe?» i etterkant. Ikke når jeg ser hva som er i ferd med å skje, mens de det gjelder ikke ser.
Så da må man være modig; hoppe i det. Fortelle hva man ser og hva man tenker. Og det meget tydelig, ikke vagt. Men likevel på en pen måte. Mate det inn litt forsiktig, la dem tenke høyt det de egentlig vet. Og støtte dem I disse tankene.

Jeg har sendt pårørende på butikken med handleliste; du trenger tannbørste, deodorant, du får kjøpt truser og sokker der, hvis moren din ikke har mat du liker så må du kjøpe noe du liker. Nei, jobben din klarer seg helt fint uten deg, hvis du tenker at du ønsker å være tilstede i din mors siste levetid, så må du være her nå. Og jeg har blitt takket for tydeligheten etterpå. «Jeg så det ikke selv!» har de sagt. «Jeg tenkte mest på at det er veldig mye å gjøre på jobb akkurat nå, så jeg tenkte at jeg ikke kunne si at jeg ikke kom». Videre har de ledd og sagt «tenk at du måtte be meg kjøpe tannbørster, truser og mat. Men takk! Jeg greide ikke å tenke det selv i situasjonen og det var jo godt å ha».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

En yngre pasient, med barn på min egen alder, foreldre på min alder. Mest opptatt av planer om tilrettelegging av bolig. Det kan bli noen uker der hun kanskje ikke får dusjet på badet. Unger i full jobb. Jeg informerte om muligheten for pleiepenger for pårørende til personer i livets siste fase. «Mener du at vi er der?». «Ja, jeg ville helt klart brukt dagene godt nå, vært her». Jeg knuste håpet om måneders perspektiv, justerte det forsiktig til uker, men kanskje også dager. «Jo, legene på sykehuset sa jo det.. Også sier du det også.. Men vi trodde.. Vi håpet». Etterpå en takk for at de fikk noen veldig fine dager sammen, før det gikk gale veien. «Hadde du ikke sagt det, så hadde vi ikke forstått at vi måtte stoppe opp. Da hadde vi ikke fått disse fine stundene».

Det er ikke lett å ta slike samtaler. Jeg har jo ikke fasiten. Jeg kan ta feil. Det kan vare lengre. Men hva hvis tegnene jeg ser stemmer? Jeg kan jo i verste fall frarøve dem viktig tid ved og ikke være ærlig på hva jeg ser.

Det må mates forsiktig inn, litt i små porsjoner. Noen trenger å få tenke tankene selv, på en måte finne ut av det selv. Andre trenger å bli fortalt hvordan det ligger an. Det kan fortelles gjennom å informere om pleiepengeordning, eller gjennom å sende den pårørende ut på handletur for en uplanlagt overnatting.  Kanskje kan du bruke noen dager, hvis man føler man har dager. Men jeg har også opplevd at det var snakk om et halvt døgn fra tegnene kom, til det var over. Heldigvis forstod jeg at det var i dag og ikke i morgen det gjaldt å være helt ærlig og tydelig. Det er følsomt, og man kan få alle type reaksjoner. Da er det viktig at vi som fagpersoner står støtt i oss selv, men også at vi møter kollegaer med støtte, forståelse og tid til en prat når man kommer inn på kontoret.

Håp justeres hele veien. Fra håp om å bli frisk. Håp om lengst mulig tid. Håp om lite smerter. Håp om at den det gjelder får lov til å slippe.
Samtidig gjennomgår man alle faser av sorg; fornektelse, aksept for skjebnen, sinne, gråt, bunnløs tristhet. Men det finnes også litt glede og kanskje litt humor midt i det håpløse. Videre kommer håpet om tiden etterpå. Og bekymringen; hvordan blir det når alt er over? Hvem er jeg når jeg skal leve videre uten den jeg har levd livet mitt med? Uten forelderen jeg alltid kunne spørre om ting? Tilhører jeg plutselig eldste generasjon i familien? Hvor lang tid tar sorgen? Går den noen gang over?  Hvordan blir den første sommeren? Første jula? Jeg håper det blir bedre tider igjen.

Det er mange spørsmål. Vi har sjeldent svaret på alt, men vi må støtte opp så godt vi kan. Akseptere vår egen sårbarhet i og ikke ha alle svar. Ikke vite med sikkerhet om vi knuser håp på rett tid, eller om vi kanskje tråkker over grenser og gjør vondt verre. Frykten for dette kan gjøre det fristende og ikke gå inn i det. Tenke at det er legens jobb. Men når legen er besøkt for siste gang, så er det faktisk vår jobb å gjenta det legen har sagt. Mate inn at det dessverre er der vi er.

Der det er liv, er det håp sies det. Og det er sant. Selv om håp knuses, bygges det raskt opp og driver oss videre i en annen form. Jeg håper alltid på opplevelsen av at det ble en fin og verdig avslutning. Cicely Saunders sier så klokt; «Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner for de som skal leve videre». Det tar jeg med meg og støtter meg på i den vanskelige samtalen og som støtte i egen tvil. Jeg har landet på at det er bedre om man feilvurderer litt, det blir jo ikke måneders feilvurdering når en lege allerede har sagt at det er kort forventet levetid, enn om jeg ikke er ærlig og gir familiene tid til å være der det er viktigst å være i den siste fasen av et liv.

I disse dager skal vi tenke litt ekstra på psykisk helse. I ukene 39-42 markerer vi verdensdagen for psykisk helse. 
Årets kampanje heter «Løft blikket».

Etter snart 3 år med pandemi og nedstengninger, så krig, økonomisk krise og generell uro i verden så er det mange som har opplevd og opplever mye uro i livet. I tiden vi skulle forholde oss til færrest mulig nærkontakter, var det nok mange som følte de ikke var noens nærkontakt. Plutselig ble det så tydelig hvem som var hverandres nærmeste, om ikke man var velsignet med en stor familie med nære og gode bånd i den tiden, så var det nok mange som følte ekstra på ensomhet. Kanskje hadde følelsen vært der hele tiden, men nå ble den ekstra tydelig – hvor få mennesker noen faktisk hadde.
Vi kan tenke at det skal ikke være sånn at noen ikke har noen. At noen skal være uten personer de kunne plukke ut som sine nærkontakter. Likevel ble det sånn. Jeg tror pandemien gjorde noe med alle, i større eller mindre grad. Og kanskje spesielt med de som i utgangspunktet var ensomme.

Hvorfor er det sånn at noen ikke har noen? Livet er jo et lotteri, der det er flaks og uflaks med hvilket land du er født i, og hvilken familie du er født inn i. Så er det nå også sånn at vi har både valg og ansvar. Hvorfor er det sånn at noen lett knytter sosiale kontakter, mens andre sliter mer der? Og er det sånn at de man utad synes ser vellykkede ut, faktisk er vellykkede og lykkelige? Det er ikke sikkert.
«Du er så sosial og utadvendt, du! Du hadde lett sklidd inn de fleste plasser» sa en venninne til meg. Konteksten var at vi snakket om å være omreisende sykepleier i bemanningsbyrå. Vi hadde nettopp lest om en som tjente svært gode penger på å flakke rundt fra sted til sted i hele landet, og sa litt kjekt «det burde jo vi gjort – som er frie og franke». Min venninne kunne ikke se for seg at det ikke ville vært lett som en plett for meg. Og jeg kunne ikke se for meg at det ikke ville vært lett som en plett for henne, som jeg ser på som en sosial magnet og en som veldig lett knytter både vennskap og kontakter der hun ferdes. Ingen av oss ser på oss selv på den måten vi ser på hverandre. Og det var en pussig tanke. Så lett og så vanskelig kan det altså være, med mennesker man føler man kjenner veldig godt. Når man ikke en gang ser at de ikke ser på seg selv på den måten jeg ser på dem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da kan man tenke videre på langt mer perifere bekjentskaper og hvordan vi oppfatter deres egen lykkefølelse og vellykkethet. For ikke å snakke om folk man ikke kjenner, men ser i f eks sosiale medier. Der kan man skape den identiteten man vil. Uten at det nødvendigvis harmonerer med innsiden. Vi har lett for å se på andre, sammenligne oss, og føle oss som dårligere mennesker ut fra det bildet vi ser. Uten at det bildet stemmer i det hele tatt. Bare å bli bevisst på det, at det knapt finnes noen som opplever eget liv som en dans på roser, kan kanskje få oss til å føle oss litt bedre?

Jeg tror også det er sånn at det finnes en god venn eller fler for alle, men du og jeg passer kanskje ikke for alle? Og det må være helt greit, og det må vi prøve å leve godt med.
Det er jo sånn at noen mennesker kan du være helt ekte, avkledd og avslappet sammen med, mens andre bruker du mer energi på samvær med. De kan få deg til å føle deg mer sårbar og ikke «bra nok», og er naturligvis ikke de menneskene vi søker. Det handler nok mye om kjemi. Og igjen er det sånn at noen har bedre kjemi enn andre.

Hva kan du selv gjøre for å få andre til å føle seg bra? Løft blikket! Se dem! Være åpen for å bli kjent, legge vekk fordommer og ting noen har fortalt deg i forkant. Vær nysgjerrig, eller interessert er vel et bedre ord. Hvem er du? Jeg har blitt veldig glad i noen mennesker som andre jeg er glad i, har vært kritiske til. Jeg har sett egenskaper ved disse menneskene, som andre kanskje ikke ser. Jeg har blitt overrasket over å finne connection med mennesker med helt annen bakgrunn, både kulturelt, politisk og religiøst enn jeg selv har. Jeg har blitt overrasket over å finne connection omtrent på sjeleplan med mennesker som er gamle nok til å være moren eller bestemoren min. Alder trenger altså ikke ha noe å si for å finne en du klikker med og finner glede i en samtale med.

God psykisk egenpleie er heller ikke å forakte. Det finnes noen enkle knep man bør strebe etter å følge. Først 8-8-8.

8 timer søvn. 8 timer jobb. 8 timer fritid. Du bør forsøke og ikke blande kortene for mye. Hodet trenger hvile fra jobben. Selv om det er lett å få gode kollegaer som venner, er det også lett at man prater mye jobb. Spesielt hvis det stormer litt på jobben. Da kan det bli negativt og jobben spiser seg inn i de 8 fritidstimene der hodet skal hvile. Man bør forsøke å gjøre et skille. Være bevisst på at man i gode vennskap med kollegaer ikke prater for mye jobb. Det er forskjell på å snakke med utenforstående om jobben din, og på å snakke med kollegaen som ble en god venninne, om interne greier på jobb. Man snakker på et dypere plan med en som kjenner på det samme, og kanskje er ikke det så bra? Bare det å snakke om det og være enige om at nå skal vi ikke fokusere så mye på jobb, kan hjelpe på det.

Også vil jeg gjerne si noe om livets krakk, som jeg liker å kalle den. Det du foretar deg gjennom et døgn, en uke og en måned, som gjør at krakken har 4 stødige bein og havner i balanse. Det er, igjen, nok søvn. Det er å spise jevnt og riktig. Det er å ha et sosialt liv eller hobby i en eller annen form. Noe som gir deg påfyll. Også er det fysisk aktivitet. Det siste er ekstremt viktig for at det hele skal havne i balanse. Fysisk aktivitet gir bedre søvn. Fysisk aktivitet gir endorfiner – lykkehormon. Fysisk aktivitet øker appetitten så du spiser det du trenger. Du trenger mat for å orke fysisk aktivitet, og du trenger fysisk aktivitet for å få lyst på mat. Blir det for mange timer med et intetsigende mobilspill, et TV-program som gir deg null og nada, eller sitte og kope mens du runder Facebook, TikTok, Snapchat-stories og Instagram, og din motløshet over håpløsheten i eget liv stiger i takt med antall vellykkede poster fra andre i sosiale medier – da blir du slapp, deppa og bitter på livet. Ikke gjør det mot deg selv. Ikke for mye hvertfall. Dette er like mye en påminnelse til meg selv, som til deg som leser. Også hold orden rundt deg. Det finnes ikke noe mer demotiverende enn en haug med skittentøy, eller en haug med tøy du skulle hatt bretta. Et rotete hus. Ting du skulle hatt gjort, forpliktelser du skulle vært i gang med, som henger over deg, mens du begraver deg i mobilen og utsetter. Det tapper deg også. Og meg.

Jeg er ikke glad i konflikter og uoverensstemmelser. Jeg liker å legge meg om kvelden og ikke ha noe uoppgjort. Jeg liker når man kan snakke seg gjennom det som gnager. Sette ord på det. Bare det å få sagt hva jeg mener og trenger, selv om jeg ikke får det som jeg vil, gir en følelse av å stått opp for seg selv og ikke latt seg meie ned og føyet seg etter andre. Veldig ofte finner man gode løsninger ved å snakke, noen ganger gjør man det ikke. Men har man fått sagt sitt og blitt hørt på det, så er det likevel en bedre følelse enn om man ikke har gjort det. Det er også viktig for egen psykisk helse. Ingen kan vite hva du føler og tenker hvis du aldri sier hva som er viktig for deg. Da kan du lett føle seg trist og lei, uten at du hadde trengt det. Hvis du bare stod opp for deg selv, selv om du synes det er litt ekkelt i øyeblikket. Det rensker lufta og gjør det lettere å puste. Det er også egenpleie i å stå opp for deg selv og fortelle om dine behov, uansett om det er i vennskap, jobb eller samliv.

Når du har gjort god egenpleie, så får du et lysere syn på deg selv. Du føler deg bedre. Og du blir lettere en noen vil være med. Få med deg en eller annen på gåturen, så gjør du fysisk aktivitet mens du er sosial. Å være sosial eller «ha noen» er ikke nødvendigvis å sette av en hel kveld eller dag. Selv om det ser sånn ut i øyeblikksbilder på sosiale medier.  Da kan det bli motsatt av positivt; for intenst og føles kvelende. Da havner det ofte i «tar det senere» boksen og gnager på samvittigheten. Det å «ha noen» kan være så enkelt som å gjøre tingene som er bra for ethvert menneske sammen med noen. Slå to fluer i et smekk. Ikke lage forventningene til «hva er å henge sammen» til noe større enn å gå den timen på tur – sammen. Eller eventuelt spise et kjapt måltid sammen, uten at det trenger å oppta hele kvelden. Vil du spise middag hos oss, så kan du bare stikke i stallen etterpå? Det er en mye enklere invitasjon å si ja til, enn en der jeg må legge bort alle mine planer. Det synes jeg f eks er en fin måte å se familien min og pleie den relasjonen på. Spise må alle; så kan vi ta en kjapp hverdagslig middag, og siden kan vi farte videre med andre planer for dagen. Jeg kan også ha mye sosialt liv i en telefonsamtale, gjerne en skikkelig lang en mens jeg gjør noe annet. Det kan være under rundvask av leiligheten, mens jeg går tur, eller mens jeg rir tur. Jeg liker alt der jeg kan multitaske.

Til slutt; Alle har en psykisk helse, og den svinger for alle. Det er helt normalt. Du er ganske normal! Selv de som tilsynelatende ser så vellykkede ut – de du med litt bitterhet tenker «de har fått alt her i livet, de!», kan ha det dritt av og til. Eller ganske ofte. Det skjer ting i alle liv, og de påvirker hvordan vi har det. Noen perioder i livet kan være veldig krevende. Sett ord på hvordan du har det, fortell de du føler kan hjelpe deg, hva du trenger. En klem? En prat? En å blåse ut til? Noen oppmuntrende ord? Noe så enkelt som den kvinnelige syklus med hormoner, eller når syklusen avtar og vi havner i overgangsalder, kan få oss til å bli plingplong enkelte dager. Så kan du se tilbake på det og le litt etterpå – herregud så håpløs jeg var, hva skjedde der?!

Å løfte blikket er også å huske at alt ikke er som du tror; alle har noen kjipe dager. Du er ikke alene. Det var veldig mange som ikke følte de hadde mange nærkontakter under pandemien, det var ikke bare deg. Og alle har et ansvar for å pleie sine relasjoner, eller skape seg noen. Det finnes noen for alle. Make it simple; liker du å gå tur hver ettermiddag og har en kollega som også liker det – spør om dere skal gjøre det sammen? Eller om dere skal ta med barna og spise pølser i termos til middag på lekeplassen. Sett av en times tid, så føles det ikke som å låse opp tid man ikke har. Og husk at en time gjør godt,  mer godt enn ingenting.

God psykisk helse starter i det små, hos deg selv. Med de valgene du aktivt tar. Husk det❤️

En ridetur, noe av det som gjør godt for min psykiske helse❤️