“Vi kan ikke behandle brukerne som om de var familiemedlemmene våre!”. 

Jeg husker ikke hvem som sa det, men jeg husker at jeg var grunnleggende uenig allerede da, som ufaglært assistent. Og jeg er grunnleggende uenig i dag. Misforstå meg rett – jeg kan ikke elske hver enkelt bruker som min egen bestemor, men jeg kan jobbe med tanken om verdien de har som noens bestemor i bakhodet. Behandle dem slik jeg vil at min bestemor skal behandles en gang i framtiden. Jobbe for en kultur der vi tar vare på andres bestemødre, slik vi vil at våre skal tas vare på. 

I dag leser jeg Mathildes historie – en ytring fra en av hennes pårørende. En pårørende som selv jobber innenfor utdanning av helsepersonell. Kort fortalt har Mathilde hjertesvikt, med alle de følgetilstander det kan gi. Men Mathilde er også et helt og verdifullt menneske. Et menneske som vil leve. Men hun får ikke stelt sårene sine etter alle kunstens regler. Hun blir ansett som masete fordi hun ringer mye på alarmen, og til med matgleden hennes – kanskje en av få gleder hun har igjen, kritiseres. Mathilde blir for tykk av å spise så godt uttales det. Hun sendes alene hjem i taxi, og det aksepteres at hun er i delir – en akutt forvirringstilstand som gjerne har utspring i en eller annen infeksjon i kroppen, fremfor å identifisere årsaken til deliriumet og gjøre noe med det. Hun anses som masete og vrang, når fakta er at hun er livredd og fylt av angst. Og hun blir en kasteball i systemet; hit og dit, det er ikke plass eller hun passer ikke inn. 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Vi som helsepersonell har en så utrolig viktig jobb. Faktisk kan vi gjøre forskjell på liv og død for disse gamle skrøpelige, og jeg har sett mange eldre som jeg tør påstå er i live i dag nettopp pga godt stell og livsglede fordi de stelles pent med i hverdagen. Og jeg tror cluet er nettopp det at man hele tiden har i bakhodet at dette er noens bestemor og behandler dem deretter.

Jeg forsøker å jobbe etter det prinsippet, at dette er noens bestemor eller mor. Dette er et menneske noen er like glad i, som det jeg er i mine bestemødre. Da må jeg gjøre jobben min, være i forkant på observasjoner, sette i gang tiltak, ta ting på alvor og gjøre en forskjell..! Og det skal virkelig så lite til!

“Vi har ikke tid til å gi dem kokt egg hver dag!” er en annen frase som har gått igjen. Hvorfor har vi ikke det? Organiserer vi arbeidsdagen vår rett, så kan vel alle de som ikke kan koke egg selv, få kokt egg hver dag hvis de vil ha det. Det er da virkelig ikke vanskelig å sette over kjelen med egg som det første man gjør, sette på klokka på mobilen mange av oss har i lomma, eller brukerens egen eggeklokke og ta den med seg inn på soverommet mens man starter på dagens morgenstell. Er man riktig smart så setter man på flere egg, så kan nestemann bruke det som pålegg. Stort sett er egget klart til avkjøling lenge før vi er halvveis i oppdraget inne hos brukeren. 

En av våre assistenter smører de lekreste brødfatene til brukerne – det er en fryd å se! Hun har akkurat de samme råvarene tilgjengelig som alle dem som klasker sammen to tørre halve med brunost. Mamma smurte alltid de lekreste matboksene til oss. Et lite salatblad under kjøttpålegget, alltid litt agurk eller paprika som pynt. Maten blir så innmari mye mer appetittelig med litt pynt. Bare måten man danderer påleggsskivene kan gjøre den store forskjellen. Skjære skivene på skrå framfor rett over, så ser de og riktig lekre ut. Et godt måltid starter jo med synsinntrykket. 

Hva har Mathilde likt å spise før? Kanskje dere kan kjøpe inn noe av det hun liker? Pårørende er sjeldent vonde å be. Eventuelt kan vi skrive det opp på handelista til hjemmehjelpen. Kanskje trenger hun noen nye håndkler eller litt nytt undertøy. En velduftende dusjsåpe eller en god bodylotion. Finfine jule og bursdagsgaver til gamle damer, men også noe de fleste har råd til å spandere på seg i hverdagen. Vi går i flere møblerte hjem, enn kummerlige, så jevnt over er dette også lett å få kjøpt inn. Det koster så lite, men gjør den store forskjellen. 

“Vi dusjer bare folk en gang i uka!” Hva skjer med personsentrert omsorg – parkinsonpasienten med bivirkninger av medisiner (svette og fett hår/hud) trenger dusj minst to ganger i uka for å opprettholde en akseptabel opplevelse av velvære og opprettholde fortidens fjonghet. For på gamle bilder ser jeg at hun var en riktig så fjong dame. Hvorfor skulle hun da ikke fortsette å være det, fordi hun nå er en gammel dame som etter normen bare dusjer en gang i uka? 

Den gamle damen med gjentatte urinveisinfeksjoner som gjorde henne steindårlig med stadig behov for antibiotika. UVI’ene var utløst av jevnt siv av avføring. En årvåken og faglig sterk hjelpepleier iverksatte Movicol annenhver dag og regelmessig tømming så det aldri lenger var avføringssiv. Mirakuløst forsvant også urinveisinfeksjonene som dugg for solen. Om bare flere tenkte slik! 

Damen med de tilbakevendende leggsårene og den skjøre huden. Et sår var knapt grodd før et nytt kom. “Du må faktisk bruke kompresjon hvis du skal ha håp om at sårene dine skal gro! Det hjelper ikke hvor flotte bandasjer vi legger på, om ikke vi fjerner årsaken til at du stadig får sår!”. 1,2,3 og vips var sårene historie. Så må man forebygge med bruk av en god fuktighetskrem, og selvsagt videre kompresjon. Her var kommunikasjon, god informasjon og sikre at den også ble forstått, det essensielle. Damen var slettes ikke motvillig til å bruke kompresjon bare hun ble fortalt hvorfor og overtalt til å gi det en sjanse.

Det store trykksåret hos damen med sonde. Sondemat spesialtilpasset for tilheling av trykksår i kombinasjon med total avlastning, og voila – sårene var historie. 

Det er en så vanvittig takknemlig jobb å gjøre “det lille ekstra” som ikke tar noe lengre tid bare vi planlegger dagen godt, eller tenker litt lenger en nesetippen. I mange tilfeller er det faktisk også ressurs og tidsbesparende om vi jobber forebyggende. Jeg tror ingen sjef er uenig i gode argumenter lenket i faglighet. 

Det å involvere pårørende som en del av brukermedvirkningen, når brukeren er såpass skrøpelig at hun kanskje ikke selv kan sette ord på sine behov, er også utrolig viktig. Ta seg noen minutter til å informere pårørende litt om hvorfor mor med sin demens, plutselig er så sint og lite samarbeidsvillig. Hvorfor hun, som alltid har vært så nøye, nå knapt vil at de skal vaske tøyet hennes. Det er en stor overgang å “overkjøre” de som en gang var dine omsorgspersoner, når rollene snur til at det nå er du som er din mors omsorgsperson. Litt støtte i at det er greit å sette på en klesvask for moren din(når hun uansett ikke kommer seg ut på vaskerommet og får sett at du gjør det), uten å informere mor om at du gjør det. Eller informasjon og tips om at hun ikke lenger klarer en hel masse valgmuligheter så du kanskje bare må handle inn det pålegget du vet hun er glad i fremfor å spørre henne hva hun vil ha, og dermed utløse sinne bunnet i manglende evne til å takle flere valgmuligheter. 

Jeg får vondt i hjertet av å lese om Mathilde. Samtidig ser jeg at hennes case ikke er unik, faktisk heller ganske klassisk. På et eller annet vis så er de eldre ikke øverst på prioriteringslista i helsevesenet. Kanskje er de ikke “spennende” nok? Selv om også de er mennesker med historier, levde liv, men ikke minst livslyst og gnist. Jeg synes faktisk de kan være vel så spennende mennesker å bli kjent med, og snakke med! For noen historier de har å fortelle! For noen kule personligheter de kan være! Ja til livsglede også når man blir gammel, og ja til å gjøre det vi kan for å bidra til det! Alle vi som jobber i helsevesenet kan starte med å gå i oss selv og våre egne holdninger, så bidrar vi til å unngå slike historier som den Mathilde fikk. 

“Hver kveld så setter jeg meg her”, sa hun før hun for å vise meg, satte seg ned i godstolen og slang beina på en krakk. “Her sitter jeg med et glass vin og takker for dagen og tenker over små og store ting i livet”. 

Jeg prøver å finne sånne små gyldne øyeblikk i møte med de jeg treffer, og dette var et av dem. Vi fortsatte med en liten prat om livet, om gode tider og om motgangstider som setter livet i perspektiv. 

Jeg tror et godt liv er en balanse mellom å ha det bra, og å kjenne på motgang. For jeg tror vi blir mer takknemlig for dagene våre hvis vi også møter litt motgang og utfordringer. Det er det som er selve livet. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det er lille julaften, en dag for å mimre litt og tenke igjennom året som har gått, og året som kommer. En dag for å være takknemlig for det man har, men også en dag hvor man kan kjenne litt på det som er leit i livet. En dag for å tenke på de man har møtt, og på de som har forsvunnet i løpet av året. Jeg har jo en jobb hvor jeg stadig opplever at noen forsvinner. Noen av de jeg ønsket god jul i fjor, er ikke her i år. Noen var gamle og hadde levd lange gode liv, andre var ikke like heldige. Jeg tenker på de som har en mindre å kjøpe julegave til i år, som har en person mindre å regne med når de skal planlegge årets julemiddag. Tradisjonstider som julen, gjør ofte at slikt merkes ekstra godt. Jeg har vært en rask tur innom kirkegården i solnedgangen. Flere av dem jeg sa god jul til i fjor, hviler nå der. Farfar, som jeg var og sa hei til, lå der i fjor og de siste 20 lillejulaftenene. Jeg hadde Evert Taube, favoritttrubaduren hans på øret, mens jeg tenkte på at gitaren på gravstøtta kunne trenge å få litt oppfriskning i fyllet. 

Det er også en dag hvor jeg tenker på alt jeg har opplevd i året som har gått. Gode opplevelser. Morsomme kurs med hesten. At vi har fått Lykke til å bli en sånn prima kjørehest. At ridningen går stadig fremover. Jeg gleder meg til stevnene i kommende sesong og håper jeg kan forbedre mine egne resultater. Jeg forventer jo ikke å vinne alt, det er jo noe med å se sin egen begrensning.. Men kan jeg bare få en bekreftelse på at min lille egentrening går framover, at følelsen av at vi har kommet noen skritt lenger faktisk stemmer – ja så skal jeg være fornøyd. Også tenker jeg tilbake på små og store opplevelser i året som har gått. På alle de nye menneskene jeg har fått bli kjent med, og på hvor heldig jeg er som får støtte til å ta videreutdanning via jobben. Jeg tenker på deilige sommerdager i plaskebassenget i hagen med tanteungene. Gærne tante Hanna som synes det er like festlig som dem å plaske rundt oppi der. For ikke å snakke om alle de fine turene til favorittplassen min på jord; hytta i Risør. I år har jeg vært ekstra heldig, og virkelig fått utnyttet mulighetene til å være der så mye som mulig. Ikke er jeg helt ferdig for i år heller; det blir jammen nyttår der nede. Det gleder jeg meg til. Det er jo viktig å ha noe å se fram til, og det er viktig å gjøre de tingene du har mulighet til. 

Lotto-gevinsten gikk i vasken i kveld også. Alle skjønner at det ikke er noe man kan bruke energi på å bli veldig skuffa over. Men det er da litt gøy å leke med drømmer om hva man skulle gjort hvis man faktisk skulle være så heldig.. For sånne små drømmer og håp er jo viktige i et liv. Men enda viktigere er det å bruke de mulighetene man faktisk har til å være takknemlig over dagen fremfor å se frem til det man kanskje aldri vil oppleve, om det er Lotto-gevinsten eller pensjonisttida. Når man setter seg ned i godstolen med rødvinsglasset og skal gjøre opp regnskap med dagen og livet, eller kommer til kvelden før kvelden og tenker litt over livet, så kan man jo ta mest med i betraktningen takknemligheten for det man har fått oppleve, og de realistiske framtidsgledene. 

Du lever bare en gang. Et velkjent uttrykk som vi har lett for å slenge ut av oss. I dag leste jeg en artikkel med tittelen “Du dør bare en gang”. Og det er så sant. Du lever hver eneste dag, men du dør bare en gang. 

Vi har alle noe vi stadig ser fram til. Vi har lett for å leve litt i fremtiden, eller se fram til og glede oss til framtiden. Kanskje så langt fremme som i pensjonisttiden som lokker der i det fjerne. DA skal vi leve da! Så hender det for flere, at man ikke rekker å bli pensjonist. Hva da? 

Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav. 

Trøstesang. Lars Martin Myhre

Lars Martin Myhre, en vise og tekstkunstner av de helt sjeldne. Han mottok nettopp Prøysenprisen, velfortjent. Også Prøysen var en ordkunstner av de sjeldne, og mange av hans viser lever evig. Jeg har jo skrevet om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo flere ganger for å presisere at vi på bunnen er ganske like, selv om fasaden og livene vi lever er forskjellige. Når alt kommer til alt og tones ned i det som virkelig betyr noe her i livet. Da er det ikke så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo likevel. 

På disse turene med skuta, så er det du og jeg som bestemmer hvilke havner vi har lyst til å svinge innom på veien. Eller om vi bare har lyst til å la skuta flyte fritt i medvind mens vi nyter det. Noen ganger er også skuta tyngre å ro, og vi opplever litt motstrøm og dønninger. Av og til går skuta helt av seg selv, driver i motstrøm og nekter å svinge innom de havnene vi gjerne vil se. Noen ganger seiler den fortere enn vi liker. For den lever noen ganger sitt eget liv, slik livet gjør, uten at vi har sjans til å styre den. 

I dag har mildværet satt inn og det var plutselig farlig glatt ute. Runden i skogen med bikkjene tok mer enn dobbelt så lang tid med museskritt på stive bein. Det var heller ingen enkel sak å få inn hestene i kveld – jeg tror jeg må finne frem broddene! Alt i alt så tok alt jeg skulle gjøre, et par timer mer enn jeg tenkte. Jeg hadde tenkt til å diske opp med noe god mat, men da alt var unnagjort så orka jeg ikke mer enn å skjenke opp et glass rødvin, spise et par klementiner og ei brødskive. Jeg kunne jo blitt grinete over det, som man kan bli når planene går i vasken.. Men tja.. Rødvinen er god den, og den gode maten kan jeg jo spise i romjula og. Forsåvidt kommer jeg ikke til å lide noen nød i matverdenen de neste dagene likevel, så ei brødskive i dag er jo ikke et stort tap. Mange skritt på fitbiten fikk jeg og – og inntatte kalorier i dag er garantert mindre enn forbrente. Det gode er at jeg ikke gikk på rompa en eneste gang! Så alt i alt er dagsregnskapet okei likevel. Når jeg bare sier meg fornøyd med det jeg fikk til, framfor og tenke på det jeg ikke fikk til.. 🙂

Med dette lille tankespinneriet så vil jeg ønske alle jeg kjenner en riktig god jul! Ta vare på hverandre, minnene og dagene – så dere har noe å varme dere på i motgangstider.. 🙂 

Det er så rart, sa hun. Rart å tenke på at jeg ikke skal få følge mine lenger. Ikke få se hva som skjer videre.

Hun var ganske nær ved å fullføre sitt liv, damen bak disse ordene. Jeg hadde gått ut og inn av dørene i hjemmet de siste dagene, vi hadde blitt kjent og fått en slags relasjon. “Har du barn?” spurte hun. Jeg svarte at jeg ikke har det, men at jeg har noen tantebarn jeg er veldig glad i. De er liksom litt mine og. Hun fortalte meg om sine barn og barnebarn. Hun hadde spurt meg om andre ting om meg og mitt også. Man må gi litt av seg selv for å få lov til å få innblikk i deres livsverden. Gå litt utover komfortsoner noen ganger. Vi er opplært til å være “profesjonelle”. Hva ligger i ordet, undres jeg? Distansert? Hvor distansert? “Klemmer dere pasientene deres?”, var et tema i en tråd i et sykepleierforum på nett, på bakgrunn av en artikkel hvor klemming av pasienter ble diskutert. Det var ulikt syn på det. Noen klemte mye, andre synes det ble for intimt. Jeg klemmer mine. Jeg klemmer mye. Jeg klemmer de som vil ha en klem, og selvsagt ikke de som ikke vil ha. Noen klemmer jeg ikke. Den demente mannen som ville tatt dette som en invitasjon til noe mer, og som ville blitt fryktelig lei seg i det jeg måtte irettesette ham når han klapset meg på rompa i det jeg passerte etterpå. Den psykisk syke mannen som ble forelsket i folk som smilte til ham på gata. Da hadde det vært feil av meg å klemme dem. Det hadde ikke vært terapeutisk. Men i mange tilfeller er en klem absolutt terapeutisk. Jeg forteller gjerne litt om meg selv til mange, og ingenting til enkelte. Jeg blir personlig med noen, og distansert med andre. Alt etter om det er terapeutisk eller ikke. Hun med de illeluktene sårene, som følte seg ekkel og fremmed i egen kropp og hadde distansert seg fra det meste av sitt nettverk, hun fikk gjerne en klem. Hun følte seg litt som vanlig igjen når vi var hos henne – vi var jo vant til sårene. Samtalene mine med disse pasientene, ofte mens jeg gjør prosedyrene jeg skal gjøre, er ofte et bidrag til å føle seg vanlig i det uvanlige. Det er godt å snakke litt om gårsdagens Farmen-episode, eller hvor flinke de i The Voice var på siste sending. Godt med en pustepause. Noen ganger er det også godt å være stille sammen. Ikke si så mye. Pinlig stillhet er kleint, og for mange av oss er kanskje stillhet sammen med et menneske vi ikke kjenner så godt, pinlig og ukomfortabelt? For mye tomprat kan også være slitsomt for pasienten. Man må føle seg frem og ha antennene ute hele tiden. Samtidig som det skal føles naturlig. Her er det kun øvelse som gjør mester. 

Jeg blir glad i mange av pasientene mine. Mange av dem gjør arbeidsdagen min litt eller mye hyggeligere. De er jo selve grunnen til at jeg er i denne jobben. Et vennlig ord, å dele en god historie hvor vi kanskje vrir oss i latter. Sammen. Jeg kan drite ut meg selv litt, “vet du, jeg fant ikke igjen bilen i parkeringshuset på sykehuset da jeg var inne for å hente medisinene dine. Jeg leita i 20 minutter! Gikk rundt og rundt der i hvite klær og lot som om jeg hadde peila inn bilen. Tenk om det var overvåkningskameraer der?”. Om pasienten lo? Fra latter til tårer. Har vi delt slike gode historier, rett og slett vært to mennesker som treffes uten at rollen jeg:sykepleier, du:pasient, er så tydelig, så opplever jeg at de lettere deler det vonde med meg. Forteller meg når livet er jævlig kjipt og hva sykdommen gjør med eksistensen. Samtidig som nettopp det at jeg er sykepleier, at jeg har taushetsplikt og ikke er en venninne som forteller betroelsene videre i vennegjengen, er en vesentlig og viktig del. Jeg er ikke bare en prosedyresykepleier, jeg gjør ikke bare den rent praktiske biten, men hjelper gjerne med det rundt også. Hvis jeg får lov. Det skal litt til for å få lov til å hjelpe der. Det er en ære når man får slippe inn. En ære når man får lov til å hjelpe mennesker på sitt mest sårbare. Hjelpe med mer enn det rent praktiske. Bidra til at de får fullføre sitt liv. Da må det en god relasjon til. Kanskje man må klemme, kanskje man må fortelle om man har barn eller ikke. Kanskje må man dra en morsom historie. Og kanskje toucher man såre punkt for noen av oss profesjonelle hjelpere? Kanskje møter vi vår egen sårbarhet i noe vi må dele. Kanskje blir man tatt litt på senga? Selvsagt skal mine pasienter aldri være mine psykologer eller støttespillere i vanskelige ting i mitt liv, men det hender de tråkker litt over hva jeg er komfortabel med å snakke om. Noen ganger må jeg sette noen grenser, men da er det om å gjøre å sette dem uten at det blir pinlig for pasienten. Det hender jeg må deale med situasjoner som kan bli vel like private situasjoner jeg har stått i slik at jeg må gå noen runder med meg selv. Jeg synes slettes ikke det er uprofesjonelt å bli litt personlig med mange av mine. Så lenge det er terapeutisk for pasienten. Cathrin, som har mangeårig erfaring som psykiatrisk pasient, skriver så fint;

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

 I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Hvis livet mitt var veldig vanskelig, hvis du hadde mye bagasje i ryggsekken din. ville du fortalt om det til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers ikke sa noe om seg selv, som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør fikk du noe fint til jul, og svaret er det snakker vi ikke om? Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..

Jeg leste en fin artikkel i Aftenposten i dag. En artikkel om å fullføre livet, og om sykepleiere ved pallativ avdeling på Ahus som reiser på hjemmebesøk til pasienter i palliativ fase. Den er veldig gjenkjennelig. Jeg har også møtt alle disse pasientene, de hadde andre navn og andre diagnoser. Ofte har jeg truffet dem over lang tid. Fulgt dem i mange kamper. Fått innblikk i det mest personlige og private for dem. For gammelt guff fra fortiden kommer ofte frem i dagen når sykdom rammer og døden banker på døra. Det er et stort ansvar å bære andres hemmeligheter. Det å få beskjed om at det ikke er mer å gjøre for å bli frisk i dag, er ikke det samme som at du ikke kan leve ganske lenge med sykdom. Og kanskje trenger du litt hjelp underveis. Praktisk hjelp. Kanskje tror du ikke at du trenger hjelp, men så dukker det opp problemstillinger som du kunne trengt hjelp med likevel. Jeg fascineres ofte over menneskets tilpasningsevne. Når kroppen er totalforandra og livet snudd på hodet, hvordan folk likevel greier å oppleve livskvalitet. Hun var ganske syk og hadde mange begrensninger i livet sitt, damen som sa til meg; “kan jeg bare ha det sånn som nå, så kan jeg leve lenge jeg!”. 

Vi kan hjelpe med å tilrettelegge for å gjøre viktige ting på veien til å fullføre et liv. F.eks å dra på drømmereisen. Vi kan ikke følge dem fysisk, men vi kan lære pasienten å sette sprøyte på seg selv, eller backe dem opp ift å reise med en stomi eller eventuelle andre fysiske utfordringer som følger sykdommen. Vi kan drømme om reiser, og snakke om hvilke hindringer som ligger i veien for å utføre reisene. For det er ofte begrensningen ligger hos personen selv, mer enn det praktiske og at reisene slettes ikke er noen umulighet. Hva er det verste som kan skje? Hva frykter du at kan skje? Vi kan legge en backup-plan hvis noe skulle inntreffe. Vi kan finne adresse og telefonnummer til nærmeste gode sykehus, minne om helsetrygdekort ved utenlandsreiser, og hjelpe med nødvendig opplæring på prosedyrer. Vi kan tilrettelegge for at de får hjemmesykepleie på hytta si. Eller hos folk de skal på besøk til. Vi kan tilrettelegge besøkene våre og vise fleksibilitet i når vi kommer, slik at de ikke lever livet etter sykdommen og besøkene fra oss i hjemmesykepleien med de begrensninger det gir. For sykdommen gir jammen nok begrensninger som det er. Jeg leste om Liverpoolsupporteren. Han som så gjerne ville rekke en siste tur til Liverpool. Han hadde fått en tur etter at han ble syk, det hadde alltid vært et ønske å få komme dit, men aldri blitt prioritert. Ikke før han skjønte at han stod litt lenger fremme i køen til livets ende, og var det noe han ville få gjort, så måtte han gjøre det nå. Nå var det viktig for ham å få en siste tur dit. Det å få gjøre unna ting på bucketlisten før man blir så syk at det ikke er mulig, kan gjøre det enklere å fullføre et liv. Det kan gi gode opplevelser og livskvalitet mens man lever, og uerstattelige minner for de som skal leve videre. For å hjelpe med alt dette kreves det at vi er litt mer enn praktikere og prosedyresykepleiere. Vi må også være medmennesker.

For det må være rart, det og ikke få følge sine lenger.