Jørgen Hattemaker. En av de aller fineste tekstene jeg vet om. Prøysen, en ordkunstner av de sjeldne. Utad en trubadur og kunstner. En mann forut for sin tid. En mann som også kjente på hva livet hadde å by på.

Teksten handler om ulikheter, og om likheter. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, sier noen. Når alt kommer til alt og tones ned til de små tingene i livet, så er det også mange likheter. Jeg tror lett vi ser bort på naboen eller vennene våre og tenker at de har det så mye bedre enn oss selv. Av og til har jeg fått påminnelser i livet, f.eks denne; “det ser ut som dere har det så hyggelig dere søsknene i mellom, dere er heldige som er så mange og så tette!”. Jeg har tatt dem for gitt, søsknene mine. De er bare der. Jovisst har vi det hyggelig, og ja – det er en klar berikelse i livet å ha dem. Selv om jeg i barndommen kunne misunne enebarnet som slapp å dele på goder og oppmerksomhet. I dag misunner jeg ikke enebarnet, som står alene i veldig mye. Og jeg setter enormt pris på at jeg har tre personer som alltid vil være der i livet mitt. 

I dag går tankene mine til tre søstre som, etter en tragisk ulykke, har blitt til to. Til en mamma som har mistet den yngste datteren sin. Til en stefar som har mistet stedatteren sin. Til barna som har mistet sin altoppofrende supertante. Til venner som har mistet en venninne. Til en kjæreste som har mistet sin kjæreste. Og til en hund som har en mindre å logre velkommen hjem. 

Ikke minst går tankene mine til tre søstre der jeg har tenkt “åh, så heldige de er som har hverandre! Det ser ut som de har det så morsomt sammen!”. Nå er den av dem som jeg kjente best, borte. Jeg kan ikke klare tanken på hvordan det ville vært for meg å miste en av mine, og derfor kan jeg kanskje ane følelsen av hvor vondt dette gjør for dem som er igjen. Jeg vet ikke om det finnes ord som kan trøste. 

Det jeg vet er at jeg kan prøve å bruke dette til å sette pris på det jeg har selv. Jeg vet jo faktisk aldri om eller når det skulle snu. 

I drømmene kan Jørgen bli Kong Salomo, mens Salomo selv står og svarver hatter i hattemakergrend. Alt i alt er de like, og det vil være like vondt for både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo å miste noen de er glade i. 

I livet videre får vi huske på at graset er grønt, for aille – og det er noe vi alle kan sette pris på. 

Når Salomo sitt måltid, har vin og fylte fat, jeg suger på harde skorper, og kaller det for mat. Men det vi gir i fra oss, dit vi i lønndom går, blir gras til hyrdens hvite lam, og Sarons sorte får.