Om rett til ammefri, skakkjørte permisjonsregler.. Og om sykepleiermangel.
Jeg leser Anne Hafstads leder i Sykepleien i dag. Den omhandler sykepleiere som har problemer med å få innvilget lovpålagt ammefri. Det får meg til å tenke tilbake på historien jeg alltid har hørt. Den gjaldt meg, men jeg var bare 5 mnd så jeg husker den ikke.
Mamma fikk et engasjement i en barnehage da jeg var 5 mnd gammel, den gangen var permisjonstiden veldig kort. Men jammen ser det ut til at det er den eneste positive utviklingen siden 1985. Saken var at da de fikk vite at hun ammet så fikk hun ikke jobben likevel. De ville ikke gi ammefri og uttalte “Vi vurderte forholdet med de integrerte barna i barnehaven opp mot Nina Bollæren Sandviks rettigheter. Vi mente at hensynet til disse barna måtte komme i første rekke da stillingen er opprettet spesielt for disse“. Omtrent det samme kan man si er problemstillingen i dag, 38 år senere; hensynet til pasientene må gå foran den ansattes rettigheter. Mammas sak ble løftet helt opp i Stortingets spørretime. Det ble så oppgjort og vedtatt at hennes rettigheter stod sterkt, og hun ble tilkjent erstatning for tiden hun mistet jobben. Det banet vei for andre ammende kvinners rettigheter, skulle man tro. Men det er tydelig at historien glemmer, for nå gjentar den seg.
Hentet fra Nasjonalbiblioteket/Tønsbergs blad
Ammefri er lovpålagt i arbeidsmiljøloven. Spekter (staten, sykehusene) gir inntil 2 timer ammefri. KS gir 1 time lovpålagt ammefri i barnets første leveår.
Det mangler sykepleiere i hele landet, og hver eneste sykepleier på vakt, trengs på vakt. Man kan faktisk ikke unnvære noen på deler av vakta en gang, og derfor krangler enkelte arbeidsplasser på innvilgelse av ammefri da de mener det ikke er forenlig med drifta. Det er jo et symptom på at noe er riv ruskende galt – at det er så stort arbeidspress og så få sykepleiere at man ikke kan unnvære noen et par timer av ei vakt.
Samtidig som en sykepleier kjemper for å få ammefri, er det en annen sykepleier som er nødt til å ta ut ulønnet permisjon i flere måneder for å passe sitt eget barn. Hun fikk barn på “feil tid” av året og har ikke rettigheter til barnehageplass, der har man nemlig bestemt at det bare er opptak i august, for barn født før 1.desember året før. Så selv om barnet har fylt et år og er gammelt nok til å gå i barnehage har det ikke rett på barnehageplass. Samfunnet kunne trengt denne sykepleieren, også om hun var borte 1-2 timer av vakta for å amme. Sykepleieren hadde trengt pengene fra lønnet arbeid. Det er jo en kabal som skal gå opp når man må klare seg på én inntekt i dag. Hadde de hostet opp en barnehageplass, så hadde vi hatt en sykepleier til å ta av. Barn bør være født så nærme 1.august som mulig, og det fører til babyboom i juli – verste ferietiden der det er færre jordmødre på jobb. Jordmødre er også sykepleiere, og jordmødre er også mangelvare i utgangspunktet. De vil gjerne ha ferien sin i juli, men det fører til stort arbeidspress på de som ikke har ferie, og antageligvis samvittighetsgnag for å ta ferie. I tillegg fører det til fare for feil som kan gå utover liv og helse. I sommer døde et barn under fødsel fordi mor ble sendt hjem med svangerskapsforgiftning. Med all sannsynlighet grunnet kapasitetsmangel på føde/barselavdelingen.
Barn født mellom desember 2023 og utgangen av juli 2024 har ikke rett på barnehageplass før august 2025. Lønnet permisjon varer i max 1 år og det sier seg selv at man bør føde så nær august som mulig for å unngå a) ulønnet permisjon i mange måneder, eller b) betale for barnehageplass som ikke er i bruk i flere måneder (barn født innen utgangen av november 2023 har nemlig rett på barnehageplass fra august, men permisjonstiden er fremdeles et år). Fødselsboom på sommeren er svært uheldig grunnet kapasitetsproblemer på fødeavdelingene.
Også har man denne lovpålagte delingen av permisjon da. Familiene får ikke selv bestemme hvordan det er best for dem å fordele permisjonstiden. Det er 15 uker permisjon til mor (hvorav 6 uker skal tas ut rett etter fødsel), 15 uker permisjon til far og 16 uker som de selv kan fordele seg i mellom. Jeg er absolutt tilhenger av at foreldrene skal ha rett til hver sin del, men jeg er ikke tilhenger av at det er regulert at far SKAL ha 15 uker – dette må kunne vurderes hva som er praktisk for det enkelte foreldrepar og barnet deres. Et barn under 1 år er svært avhengig av mor, det tar tid å etablere rutiner, barnet kan ha kolikkutfordringer, mor kan ha gjennomgått en svært tøff fødsel og annet. Amming er anbefalt. Og noen ganger er ikke far godt nok – selv om likestillingen gjerne vil det. Han mangler jo puppen. Hvis det i tillegg er problemer med å få innvilget ammefri og skaper en masse trøbbel – hvorfor sende mor ut i jobb når barnet bare er noe over 7 mnd gammelt? Da er vi nesten tilbake i 1985 – bortsett fra at barnet ikke er overlatt til en dagmamma.
Vi er på vei inn i en tid der tallet eldre øker, i takt med at tallet yngre arbeidsføre synker. Vi skal drifte et velferdssamfunn og samfunnet ellers skal gå rundt. Vi trenger flere arbeidsføre! Det burde helt klart vært født flere barn! Men når det skal være så kronglete med ammefri, permisjonsrettigheter og du risikerer flere måneder uten lønn om du får barn på feil tid og ikke har rett til barnehageplass når barnet er et år. Da er det jammen ikke rart at folk ikke sier “vi går for en til!”.
Vi er jammen ikke kommet så mye lengre på snart 40 år. Fortsatt er det trøbbel med ammefri. Barna er veldig små når mor må forlate hjemmet for å jobbe. Inflasjonen og prisene på varer og tjenester er høye, boligprisene er skyhøye og rentene er ikke lenger hyggelige, så det skal vanskelig gjøres å klare seg på en inntekt i flere måneder. Det kunne blitt født flere barn – som igjen er framtidens arbeidstakere. Det sitter ledige sykepleiere på sidelinjen og passer på barna de ikke har rett til barnehageplass til. Og flere sitter der med opplevelsen av at småbarnstiden skaper så mange bekymringer at de ikke har råd til eller ikke orker å få en hel flokk med unger. Men da er hvertfall disse sykepleierne tilgjengelige for pasientene siden de velger og ikke få flere barn. På den annen side er det nok også endel framtidige sykepleiere eller andre nyttige arbeidstakere for fremtiden som aldri blir født når det er sånn.
Hentet fra Nasjonalbiblioteket/Tønsbergs blad