Sommer, hvert øyeblikk ferie. Man leser om flystreik og saboterte ferier, noe som er trist. Men jeg støtter pilotene. Nok om det.
En annen ting det skrives om er folk som ikke har råd til å dra på ferie. Det får meg til å reflektere over eget ferieliv. Vi var veldig privilegerte som hadde to sett besteforeldre der de ene hadde hytte på fjellet og de andre bosatte seg i huset sitt i Risør sommerstid. Og begge sett besteforeldre hadde også lyst og overskudd til å ta med barnebarn. Hytter, er ikke for alle, det er jeg klar over. Heller ikke privilegiet å ha besteforeldre. Men veldig mange barn har en eller annen form for voksenpersoner i livene sine, som kanskje kan gi vel så eksotiske ferieminner som en kostbar feriereise kan gi.
Vi var aldri i syden på familieferie, eller på noe særlig med utenlandsturer. Vi hadde en bitteliten båt. Og vi hadde en Moster Helga med egen strand. Vi hadde telt, eller det hadde hvertfall våre besteforeldre. Et gammelt oransje hustelt fra 70-tallet. Vi synes det var litt magisk, så stort synes vi det var. Vi hadde bil. Og vi hadde en mamma med tid, som hadde noen venninner med tid.
Jeg husker øytur. Den lille båten var stappet til randen med unger og pikkpakk, og det var bare såvidt den ikke sank. Vi teltet, badet, snorklet i vannkanten.
Jeg husker mange dager på stranda hos Moster Helga. Vi badet, fisket krabber, hadde krabbesykehus og lekte krabbedoktorer. Det hendte de var i behov av en operasjon, stakkars. Akkurat det var jo ikke særlig snilt.
Jeg husker blåbærtur med bading. Mamma, en venninne og alle vi ungene. Jeg husker besøk, timesvis med legobygging og unike (?!) legoprosjekter.
Jeg husker vi lekte hest. I timesvis. Jeg husker ikke helt hva som var hesten, for jeg tror ikke vi hadde kjepphester? Men vi hadde småsøstre, så det er mulig de måtte til pers?
Jeg husker vi reiste på besøk til mamma og pappas venner, som bodde et stykke unna. Vi overnattet, lekte med andre barn og utforsket andre områder.
Jeg husker vi overnattet i telt i hagen. En helt egen frihetsfølelse å ha sitt eget lille domene med «voksne forbudt».
Jeg husker vi var i Dyreparken, men jeg husker enda bedre at vi laget vår egen dyrepark og at de voksne ble med på den leken. Pappa var utkledd som turist, hadde hatt med pins og satt i en gammel jolle som stod på båthenger og vi rodde på safari i fantasien. Alskens kosedyr var plassert rundt på tomta som attraksjoner. Vi så både bjørner, seler og en hekt ekte hund.
Jeg husker farfar skulle sette ut «prammen». Da fikk vi sitte oppi mens han fraktet den på båthengeren, det var en humplete grusvei og vi løp nok ingen risiko sett med dagens øyne heller. Vi var timesvis på stranda med farmor og farfar. Det var medbragt piknikkurv og stas. Farfar var i overkant opptatt av sikkerhet (nesten rart at han lot oss sitte i prammen på bilhengeren), og stod som en påle på land med et tau i flytemadrassen. Jeg kan ikke huske at han sa «nå må dere opp». Og jeg tror vi badet så lenge at vi nesten hadde svømmehud mellom tærne. Farfar var en tålmodig sjel.
Jeg husker voksne med god tid. Farfar på trammen da vi stod opp. Klar med pipe og kaffekopp. Sakte liv og roligere morgener med farmors rundstykker og farfar som viste oss at han kunne danse med rumpa i joggedressen. Vi lo så vi hiksta.
Vi var med Mor og Far på tur. Mor bevarte barnet i seg og var gladelig med i akebakken. Faktisk var hun aktiv pådriver for akevirksomhet. Hun elsket å gå på ski, selv om hun var dansk. Jeg lærte å gå på ski av Mor. Det første hun lærte bort var ploging og fiskebein. Også hadde hun et godt råd; sett deg ned hvis det går for fort. Det var mange dype krater i snøen etter både oss og Mor. Hun synes vi skulle på måneskinnstur. Vi skjønte ikke hvorfor vi skulle se på månen? Men vi skjønte det når vi kom ut. Vi spilte kort, og det har en selvfølge at både Mor og Far var aktivt deltagende, runde etter runde. Det var Uno, Tegn og gæt og Rumikub det gikk i. Hos farmor og farfar var det Ludo, Yatzy, Den forsvunnede diamant og Monopol når vi ble litt større. De var også aktivt deltagende, og når farfar etterhvert ble borte så var farmor fremdeles ivrig i spill. På hyttene hadde vi ferievenner. Og noen som også har blitt livets venner, og sikkert vil være det livet ut. Vi pakket sengetøy i søppelsekker og vekslet på hvem av oss vi overnattet hos.
Jeg tenker på at alt dette faktisk ikke kostet stort annet enn tid, men sitter igjen som de sterkeste minnene. Sterkere enn de få gangene vi var på dyrere opplevelser i fornøyelsesparker osv.
Vi hadde masse å fortelle om etter ferien. Selv om vi ikke hadde vært ombord i et fly og reist langt. Selv om det ikke kostet masse.
Et telt koster ikke allverden. Skogen er gratis. Stranda er gratis. Det er de voksnes tid til å finne frem barnet i seg som kanskje er det aller viktigste. Og barn oppfatter også at voksne har det hyggelig. At det er noe som er litt annerledes enn hverdager.
Det skal kanskje ikke så mye annet til for å oppleve feriefølelse enn at man drar på overnattingsbesøk til venner i nærområdet.
Ferie er ikke nødvendigvis dyre turer. Det er å ha bedre tid. Gjøre andre ting. Dra på besøk. Leke med barn man ikke leker med hver dag. Bade. Plaske med tærne i vannkanten. Fiske krabber, kaste dem ut og fiske dem på nytt. Jeg tror vi voksne synes det er kjipere med ferie uten store reiseplaner, enn barna synes.
