Kan vi krangle…?

Om ventesorg og uvisshet. Og undring over om det er lov med en aldri så liten krangel midt oppi det hele? 

Sykdommen spør ikke, den kommer bare. Den viser ingen barmhjertighet, og den fordeles slettes ikke med rettferdighet utover i samfunnet. 

Jeg har akkurat lest en nydelig liten bok; “Oscar og den rosa damen” av Eric-Emmanuel Schmitt. Boka handler om Oscar. Han er 10 år, han har en alvorlig leukemidiagnose og han skal dø. Problemet er at ingen vil snakke med Oscar om døden. Ingen andre enn Rose-Bestemor – en dame fra frivillighetstjenesten på sykehuset der Oscar ligger. Foreldrene til Oscar snakker med legene uten at Oscar er tilstede, de vet ikke at Oscar står i bøttekottet og lytter til morens gråt og farens fortvilelse. De vet ikke at Oscar hører dem si at de ikke vet hvordan de skal fortelle ham det. De vet ikke at Oscar hører at de sier at de ikke orker å se ham i dag, fordi han snart skal dø. Heldigvis finnes Rose-Bestemor. Rose-Bestemor forteller eventyr om livet sitt, og hun får Oscar til å leve sitt liv mye fortere enn normalen, men likevel fullt og helt – omtrent som en hund som sluker et herremåltid ser jeg for meg. Dag for dag. På ti dager lever Oscar et helt liv, fra ung gutt til en gammel mann som er mett av dage. Hver dag skriver han brev til Gud, der han forteller om livet sitt og epoken han har vært igjennom den dagen. Jeg skal ikke røpe hele handlingen i boka, men den er absolutt en søt liten snutt om ferden gjennom livet. For Oscars del, en litt raskre ferd, men likevel et liv. 

Mens Oscar lever sitt liv, har foreldrene hans det vondt. Foreldrene til Oscar tror det hjelper å kjøpe gaver til ham, og Oscar får flere gaver enn noen tiåring kan drømme om. Oscar ønsker seg ikke gaver, han ønsker seg ærlighet og kjærlighet i den tiden han har igjen. 

En sånn liten bok får meg til å tenke og reflektere over livet, og over alle skjebnene rundt omkring. Reflektere om følelsene rundt når livet snur. Den får meg til å tenke tilbake på møter jeg har hatt. Møter med pasienter i kriser, og familier i kriser. Møter med familier som har levd med sykdom, uvisshet og ventesorg tett på livet i mange år. Hvordan lever man et godt liv da? Hvordan prioriterer man viktige og uviktige ting? Når timeglasset er i ferd med å renne ut, så skjønner man at man ikke prioriterer en real krangel. Men når sanden renner sakte ut, så må man kanskje elske, hate, leve og krangle litt underveis? Men uvissheten gjør at det jammen ikke er lett å vite om man burde bite i seg den krangelen, eller ikke. 

Vi mennesker er vanedyr. Mange er mer vanedyr enn andre. Vi trenger rammer og rutiner, det er selve fundamentet i livene våre. Vi setter oss på de samme plassene i et klasserom el.l. Selv hadde jeg stort sett fast plass på bussen, om plassen “min” var opptatt og jeg måtte sette meg i et annet sete, så var det noe jeg tenkte over. Det gjorde litt vondt i OCD’en liksom. Selvsagt ødela det ikke dagen min, men jeg skjenket det en tanke. Vi hadde faste plasser ved middagsbordet hjemme, og det kunne føre til krangel i søskenflokken om noen tok plassen til en annen. Som om det egentlig betyr noe?! På jobben får vi utdelt arbeidslister ved hver vaktstart, vi ser igjennom lista og forbereder oss at det er den ruta vi skal ut på i dag. De brukerne vi skal hjelpe. Plutselig kanskje en person f.eks grunnet kompetanse ikke kan gå den lista, vi har sykdom og må omrokkere. Da er det ikke like lett å omstille seg på bytte av liste, jeg har det sånn selv – samme hvor teit det høres ut. Jeg har kanskje bare visst i 2 minutter at jeg “eide” den lista i dag, og nå må bytte til en annen. Hadde jeg fått den andre fra begynnelsen hadde jeg ikke brydd meg liksom. Så altså, når vi opplever selv små endringer, opplever vi også et innvendig stress. 

Så da tenker jeg på når sykdommen plutselig rammer og det virkelig viktige fundamentet i livet er truet. Når neste sommers ferietur ikke kan planlegges. Når man kanskje ikke kan love seg bort til neste uke en gang…? Fundamentet, vanene og forutsigbarheten i livet rammer ikke bare den syke, men også de rundt. Foreldrene til Oscar blir til strutser som stikker hodene i sanden, de bor langt unna og må visstnok på jobb (må man det når man har et dødssykt barn?) så de kan bare besøke han en dag i uka (jeg håper det er litt fiktivt sånn sett). Når de besøker ham er de kunstige, og de har med masse gaver. Som leser får jeg følelsen av at de er tilstede, men ikke tilstede likevel. Men Rose-Bestemor er hjertelig tilstede. Rose-Bestemor er også en slags profesjonell hjelper. Som profesjonell hjelper er det kanskje ofte litt lettere å være en god hjelper, for du sørger ikke din egen sorg også. Tenker jeg. 

På et slags vis blir jo også ventesorgen en slags vane i livet. Likevel er fundamentet mer ustøtt enn før, svakere enn før. Det skal ikke så mye til før reisverket raser over et fundament som smuldrer bort. Man går på tå hev, lever, og lever ikke. Føler av og til på det normale, midt i alt det unormale. Og det er altså da man lurer på om det er lov med en liten krangel?

Tja? Det er kanskje det, tenker jeg. Man kan jo ihvertfall prøve seg på en, og se hvordan dét går. For det er jo deilig å kjenne litt på det normale i det unormale. Og en liten uenighet er jo på ingen måte unormalt, og selv Oscar har sine krangler på sin 10 dagers reise fra 10 til 110 år. Jeg tenker det er svar nok.