Ridefilosofering…

Jeg har vært på nok et vellykket helgekurs med Iben i helgen. Nå har jeg ridd for Iben i et år, og jeg sitter her og filosoferer over utviklingen hos både meg og hesten.

Dögg, min stolte ganger og gode venn på 4 bein.. Hun er en hest med gode gangarter, hun kan være himmel og helvete å ri i en og samme økt. Men jeg kjenner henne som min egen bukselomme og vet hvor jeg har henne sånn i forhold til hvor trygg hun er, men også problemer og styrkene hennes. Forrige kurs red jeg en ung Røyslandshest da Dögg var sykemeldt. Da kjente jeg på det å være kledd naken som rytter. Det var ikke en svakhet som ikke kom frem i dagen der, hverken av de jeg visste om eller de jeg ikke hadde tenkt over. Likevel var jeg stolt over å sette meg på en ung og fremmed hest, uten sommerfugler i magen. Etter et par hester jeg har hatt, av et heller uforutsigbart kaliber kan jeg si at jeg setter pris på det trygge, safe, kjente… Overraskelser? Nei takk! Det har hemmet meg ikke rent lite, og egentlig har jeg bare hatt lyst til å ri min egen og ellers kjente hester. Samtidig som jeg jo egentlig har veldig lyst til å ri masse forskjellig! Tidligere i hestelivet elsket jeg å prøve nye hester. Jeg synes det var kjempemoro å være stuntrytter på unghester. Og jeg synes de trygge og forutsigbare var kjedelige. Da jeg søkte utfordringer fikk jeg litt mer enn jeg ble komfortabel med og jeg har ikke utvidet horisonten på hestefronten noe større de siste årene. Derfor var det så utrolig moro bare det å sitte på et par andre hester. Nå følte jeg meg litt tilbake på gamle spor ved å ri denne hoppa og hennes venninne – både mestring ved å sette seg opp, men også sunnheten i å ri forskjellige hester med forskjellige utfordringer. 2 nye hester på under en uke da gitt! Uten skrupler eller spor av angst.

Jeg lærte mangt og meget på det forrige kurset. F eks å ri frem. Jeg har vel jevnt over i mitt hesteliv vært velsignet med hester med egen motor i ulik grad. Vón hadde sånn unghestpropp i rompa. Hun liksom tenkte ikke fram selv, og prøvde seg på om det faktisk var nødvendig å tenke fram med meg på ryggen?! Jeg sleit endel med det å få henne fram, samle opp energi, forholdning, ettergift, mate på mer energi og det uten en eneste hvilepause hvor det tikket i vei. Siste dag knakk jeg koden, og du så moro det var! Jeg fikk virkelig en aha-opplevelse på mangt og meget da! FOR en forskjell i gangartskvalitet bl a… Med motor vs uten motor.. Hvor løse skuldrene ble, følelsen av å holde hesten foran sjenkel. At den tenker fram, men også venter på neste beskjed. Det er rett og slett en vidunderlig følelse når man kommer dit!

Denne helgen har det vært Dögg og meg igjen. Og jeg tenker på hvor mye som har skjedd for oss på det året jeg har ridd for Iben.

Dögg kan bli fryktelig sterk og seig, hvis ikke jeg er nøye med paradene mine. Forholdning, ettergift, men også balansegangen mellom for lite, for mye og akkurat nok. Og det og ikke gjøre noe når alt er perfekt.

I helgen har vi jobbet i alle gangarter. For nå er jevnt over kvaliteten på dem ikke så gæren at det ikke er noen vi fokuserer mer eller mindre på enn andre. Fokuset har vært mye å gjøre henne løsere i sidene. Lettere å bøye. Og selvfølgelig lett til kontakten. Samtidig som hun skal tenke frem uten å slå på dieselmotoren og buse av sted som reine traktoren med full motorkraft på. Være foran sjenkel, men vente på neste beskjed.

Følelsen når alt virkelig klaffer og hun traver med fjærputer under høvene, som i en dans. Nyte det, men samtidig fange opp planen om å skyte opp nesen og senke ryggen før det er mer enn en plan. Tølt i selvbæring. Hvor stor forskjell det er på takta, gangartskvaliteten og hele følelsen ved å sitte på henne når hun gjør det. Halslengde og dens innvirkning på steglengden – i alle gangarter. Paradene som skal senke frekvensen, men uten å miste hesten. En hest som venter på neste beskjed og danser dansen sammen med deg. De smoothe overgangene mellom skritt og trav som vi fikk til gang på gang. Og påminnelsen om at vi visst ikke har trent galoppfatninger fra skritt. Hjelp til å jobbe med nedtagningsproblemet vårt; Dögg tenker – YES fri!! (Jeg tror, eller vet det er min feil, en innlært en – jeg har hatt en lei tendens til å slippe tøylene og si bra og la henne rase ned i en ukontrollert nedtagning når jeg har vært fornøyd eller sliten selv etter jobbing i hurtiggangart). Da slipper hun hvertfall ryggen og følelsen er å sitte på nakken på en marionette-dukke der noen klipper alle trådene. De ble bedre, om ikke perfekte.

Jeg har nok jobbet henne mye på tre spor, og glemt bort å ri rett frem – så det må jobbes med. Ettergift, der har jeg nok i hovedsak fokusert på ettergift ned og frem, og ikke ettergift bøyd til innertøyle. Jeg tror egentlig jeg har litt lett for å tenke mest på de siste verktøyene jeg lærte og de siste problemområdene vi identifiserte og jobbe mye med dem, også glemme resten. Å sette hele ridelæren sammen til er puslespill er ikke bare bare, når man legger bort og glemmer noen brikker på veien.

Det første kurset med Iben så tror jeg hun red Dögg 2 av 4 ridetimer, for å komme gjennom problemet. Juks kan du kanskje si? Jeg er glad for det – for det gjorde at jeg fikk kjenne og føle hvordan det SKAL være, og ikke bare famle i halvblinde etter noe jeg ikke visste hvordan skulle kjennes ut. For meg er det effektiv læring, akkurat som jeg likte å se hvordan sykepleieprosedyrene skulle gjøres før jeg gjorde dem, eller liker at noen spiller et vanskelig parti i notene for meg slik at jeg hører hvordan det skal være.

Jeg sier ikke at jeg catcher ridekunstens budskap med en gang selv om hesten er programmert av Iben, men jeg får lettere følelsen av hvordan det skal være. For det er ikke lett å forstå hva man egentlig er ute etter, når man aldri har kjent på det og egentlig ikke riktig selv vet hva man sitter og ber hesten om. Det blir jo som om den halvblinde rytteren skal lede den helblinde hesten. Kanskje det går til slutt, men det er mange fallgruver underveis. Jada, instruktøren kan guide deg trinnvis, men da tror jeg neppe evnen til å tenke selv utvikles i særlig grad. Og siden vi stort sett rir selv resten av året, så må jo evnen til å tenke selv, identifisere problemer og gjøre noe med dem, helt for seg selv, utvikles. Og dit er vi stadig nærmere.

Nå rir ikke Iben like mye på hestene våre lengre. Det er ikke lenger like store problemer å fikse – for vi har lært oss å fikse de verste selv underveis. Men så dukker det jo stadig opp nye, og ikke minst blir vi modne for å kreve mer og komme til next level i ridningens kunst. Det jeg jobbet med for et år siden, er heldigvis historie i dag. Iben setter seg likevel alltid opp og kjenner på hestene og utfordringene vi har på nåværende stadie, men nå er det i større grad vi selv som rir gjennom problemene våre og fikser dem – også på timene. Fordi vi har fått kjenne nok på hvordan det skal være, til og kunne identifisere når noe er som det ikke skal. Også får vi nye verktøy til kassa vår, og nye brikker til ridepuslespillet.

Jeg er takknemlig når noen klubbvenninner følger med på timene mine, så kan vi bruke hverandre litt når vi er instruktørløse. Dessuten er det mye å lære ved å se også. Hvem kjenner ikke følelsen av å identifisere en annen rytters problem fra bakken, og klø etter og si «jammen, bare gjør sånn og slik!» Selv sitter jeg stadig på hesteryggen og skjønner ikke en dritt, får overload, kræsj og overspenning i topplokket, også gjør jeg mye, lite eller alt på en gang, mens noen helt sikkert står og tenker «voffor gör hon på detta viset??!» Så er det greit at vi kan guide hverandre når vi trener sammen og egentlig står på egne bein. Selv om vi er jevngode eller pluss/minus det til å ri, så kan vi likevel klare å se hverandres styrker og feil. Og med en gjensidig respekt så er det på ingen måte guffent å gi hverandre noen tips.

Jepp, da var det over og ut med kursing for i år og vi har lagt en plan for vinterens trening. Jeg gleder meg til vår og nytt kurs!

Noe å glede seg over sa du?!

I går var verdensdagen for psykisk helse. Temaet for dagen i år var «Noe å glede seg over».

Alle har en psykisk helse, akkurat som alle har en fysisk helse. Slik som vi blir forkjøla eller får andre forbigående nedturer i vår fysiske helse, kan vi også ha nedturer i vår psykiske helse. Nedturer som på ingen måte burde være noe mer skamfulle enn det er å si; «du, jeg er litt forkjøla jeg!» Forkjølelse er fullstendig akseptert og en legitim årsak til fravær fra jobb eller sosiale aktiviteter.

Men det er tabubelagt å si «jeg er helt kjørt», eller «nå har jeg det jævlig kjipt». Selv om det er sånn at livet innimellom gir motbakker som krever endel å forsere – slike motbakker vil vi alle møte. De føles håpløst tunge, men de går sakte oppover. Noen ganger skjønner man kanskje ikke hvorfor man føler man går i motbakke, men man gjør det likevel. Jeg har det litt sånn hormonelt, kan være håpløst dyster og tungsinnet en enkelt dag, også går det over og jeg kan le litt av det. Det gir likevel litt perspektiv på hvordan det er å ha det sånn kronisk. Og jeg tenker litt på temaet «noe å glede seg over». For i mine hormonelle dalsøkk har jeg kjent på følelsen av at det ikke finnes noe å glede seg over, og da kan man bli nesten småforbanna når noen ber deg finne noe å glede seg over?!

De uforståelige kroniske motbakkene er kanskje de vanskeligste å gå, og de vanskeligste motbakkene å være medvandrer i. Det å være mor, far, søsken eller venn av en som stadig er nede i dype dalsøkk kan ikke være lett.

Jeg er sikker på at alle har kjipe dager og nedturer innimellom, i varierende grad. Noen har flere enn andre. Og noen har veldig mange av dem, gjennom et helt liv.

Kanskje det ikke er så lett å finne noe å glede seg over når verdens er som mørkest? Eller jeg vet at det er sånn. Jeg har jo fått en smakebit av det. Men det jeg også vet er at det er på de dagene jeg ikke må ligge å telle plankene i taket eller kvisten i panelen mens jeg lar de destruktive tankene ta overhånd. Det er på de dagene jeg må ut å gjøre det som vanligvis gjør meg glad. Når lysten er på bånn, må vettet overta.

Et par av de som drar meg opp, ut og alltid er der da er hunden og hesten min. De trenger mat, tur og omsorg også på dager hvor jeg har lyst til å ligge under dyna og telle plankene i taket. Stort sett gleder jeg meg over de to. Og de dagene jeg ikke gleder meg til å gå ut med dem, må vettet mitt fortelle meg at jeg vil få det bedre etter en tur med dem. Jeg vil bli i bedre humør. Det samme gjelder å gå på jobb, dra på en fest når man ikke orker folk. Det blir bra bare man kommer dit. For til forskjell fra en forkjølelse der man bør holde senga, er de psykiske nedturene dager der man absolutt ikke bør holde senga eller være i eget selskap. Med litt åpenhet «har det kjipt i dag, men kommer likevel» blir det kanskje litt lettere å gå ut blant folk? Jeg tror ikke det bare er jeg som har sånne kjipe dager. Jeg tror jeg er temmelig gjennomsnittlig. Vi bare snakker ikke om de dagene slik vi villig vekk forteller om forkjølelser og fysiske vondter.

Først tenkte jeg «hva f…?» om temaet «Noe å glede seg over» for dagen for psykisk helse, og jeg tenkte på hvordan det ville virke inn på de mørkeste mørke som ikke har noe å glede seg over.. Men så tenkte jeg at jo; når man har dager hvor man ikke har noe å glede seg over så må man tvinge seg til å gjøre det man vanligvis liker.. Også blir man litt gladere likevel.

Så, hva gleder du deg over? Hva kan gjøre dine dystre dager bedre? Finn det, bruk det:-)

Kirkegårdsvandring

Bikkja svinser rundt bena mine. Jeg får akkurat stoppet henne i det hun tenker på å sette seg ned for å tisse. Hadde hun gjort det så hadde kanskje Nilsen blitt våt i hodet tenker jeg, og humrer litt for meg selv over tanken. Vi er på kirkegården. Det hender jeg legger turen min over her. Ikke fordi har noe stort behov for å gråte ved noens grav, men fordi jeg synes det er litt hyggelig å rusle her. Hyggelig på et snålt vis. Det er steiner så langt øyet kan se. Store, små, herskapelige, enkle. Noen med en fugl på toppen. Mange med ulike inskripsjoner; “høyt elsket, dypt savnet” er en gjenganger. Eller enkle “hvil i fred”. 

Jeg snakker med hestebonden. Vi snakker om en gammel hest han har gående. Han sier “ho begynner å bli gammel, har ikke båret føll på årevis og jeg burde vel tatt livet av ho, har bare ikke kommet så langt..” “Men så tenker jeg”, sier han mens han grunner litt på det.. “Ho har det jo helt greit, og det er jo et liv. Ho har jo bare et ho og, som alle oss andre..” Jeg synes det var fint sagt. Den gamle hoppa levde et godt liv hun, selv om hun ikke produserte noen verdens ting. Og hun har jo også bare det ene livet, og hvorfor skulle man ta det fra henne før det var nødvendig?

Jeg går og tenker på alle steinene. På alle livene de representerer. Lurer på hvem de har vært, alle disse menneskene? Var de hyggelige? Snille, slemme, intelligente eller dumme? Og en rekke andre båser vi har en tendens til å plassere folk i mens de lever. Og hvordan døde de? Noen ble gamle kan jeg se av datoene. Andre fikk ikke leve så lenge. Mange av steinene inneholder både 2 og 3 navn. Noen er familiegraver. Alle de som ligger der i evig hvile har hatt et hus, en seng, noen har vært glad i dem. De har elsket, hatet, de har ledd og de har grått. De har trolig hatt en jobb. De har levd stort sett vanlige liv vil jeg tro. Ikke utrettet noe stort som vil stå skrevet i historiebøkene. Hvor lenge de vil bli husket kommer vel an på hvor store spor de ellers har satt etter seg. De har vel vært like vanlige som meg. Jeg ser på den gamle damen med den elektriske rullestolen. Hun parkerer den pent, stavrer seg ut og bort til en grav med støtte av krykken. Hun er ordentlig, som gamle damer ofte er, kjører ikke på plenen selv om bena knapt vil bære henne bort til graven. Hun steller nok for mannen sin, tenker jeg. Det må være rart å besøke mannen sin på kirkegården. Men det er liksom livets gang. Hun ser fornøyd nok ut, der hun kniper litt på blomstene og inspiserer at det ser fint ut. Hun har nok forsonet seg med at det er sånn det er nå. Mitt liv har ikke kommet så langt enda, men jeg vet at jeg er der før jeg aner det og at i mellomtiden er det bare om å gjøre og leve. Jeg funderer over livets små og store bekymringer. Former dagene mine. Er glad, noen ganger trist, noen ganger deppa, noen ganger bekymra. Noen ganger sint. Stressa. Frustrert. En sjelden gang er jeg dritafull. Jeg går på jobb, jeg surrer rundt i stallen. Sover, spiser.. Tja.. Sånn går dagene. Og sånn gikk dagene for disse menneskene. Om hundre år er jeg glemt, om ikke lenge før. Da er jeg såvidt en uviktig plett i noen gamle kirkebøker. Døpt, konfirmert. Død. Det er kanskje smart å tenke på noen ganger, før man lar bekymringene tårne seg meterhøye oppover. Om hundre år er både du og bekymringene glemt. 

Jeg er på toget, det er fylt til randen. Folk står. Noen sover. Andre har startet arbeidsdagen på en datamaskin. Jeg er på bussen. Den er fylt til randen med mennesker. Med liv. For et ansvar, er tanken som streifer, når jeg ser på buss-sjåføren. Alle disse menneskene har hvert sitt hus, hvert sitt hjem. Sin familie. De er høyt elsket, men foreløpig ikke dypt savnet. Om hundre år er nok de fleste av dem også glemt. Og problemene og bekymringene de grunner på er hvertfall glemt. Det er rart dette livet, men som med den gamle hoppa så har vi bare et liv alle sammen, og uansett hvor lite eller mye viktige vi er i historien, så er vi viktige her og nå. Mens bekymringene våre kanskje ikke er så viktige som vi forestiller oss?

Bikkja har nye planer om å huke seg ned, denne gang for å gjøre fru Svendsen våt i panna. Jeg får stoppet henne. Kirkegårder er ikke hundetoalett, og hun har da fått tisset fra seg før vi kom hit, og skal få tisse fra seg etterpå så hun lider ingen nød. Hun bare gjør det hunder gjør; snuser og tisser. Her har jeg vært. liksom. Det er det ikke verdt å hisse opp fru Svendsen for. Kanskje hun ikke engang likte hunder? 

Også bikkja er et liv forresten. Hun har bare et, som alle andre. Og for meg er hun ekstremt viktig. Selv om ingen vil huske hunden Rips om 100 år.