Den forsvinner mellom fingra dine nå… 

 

Hverdag. Louis Jacoby. Min aller første konsert, som jeg bare såvidt kan huske. 

Visa har fulgt meg gjennom hele livet. Først ufrivillig – gjennom kassettradioen i mine foreldres gamle Volvo 240. Som voksen har jeg lyttet til teksten, mange, mange ganger. Det er kloke ord, ord vi burde leve etter alle som en. 

Det er jo ofte sånn at vi er misfornøyd med noe i livene våre. Jeg er ihvertfall stadigvekk det. Livet er en evig søken etter å bli lykkeligere. Mer vellykket. Gjøre de rette tingene. Ha de rette vennene. Jeg er stadigvekk utslitt etter jobb. Jeg får ikke døgnets timer til å strekke til. Jeg har det ofte mer rotete enn jeg liker. Jeg skulle ønske jeg rakk flere rideturer i løpet av en uke. Jeg skulle ønske hunden fikk lengre turer. Jeg skulle ønske jeg rakk å øve mer på saksofonen min. Jeg skulle ønske jeg hadde bedre tid til å pleie vennskap. Jeg skuler bort på andre. De får til så mye, virker så fornøyde med tilværelsen og livet. Mens jeg har en sofa-dag. Antakeligvis har vi det ganske likt. Alle har vel sofadager?. Kanskje skuler de bort på meg, og tenker at jeg får til mye? Når jeg havner i dette tankespinnet er det jeg tenker meg tilbake til Louis Jacobys refreng. Jeg kunne hatt det mye verre, det har jeg prøvd, og da angrer jeg på at jeg ikke satte pris på det jeg hadde. Man vet aldri hva som har skjedd i livet om noen dager, uker, eller om et år. 

Så nyt det du har her og nå. Kanskje det ikke er så gærent, tross alt?

En gang vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå. 

I mitt neste liv skal jeg bli en hest.

Begge foto: Sara Stensby