Veien var fryktelig humplete, det var oppoverbakker og nedoverbakker. Bilen ristet, hengeren bak ristet enda mer. Jeg kunne ikke kjøre det bil og henger var god for, av hensyn til hun på 4 bein som skulle ha en god opplevelse av hjemturen. Jeg var sint og frustrert på veien, på at jeg var akkurat der, akkurat da. På livet. Det føltes urettferdig. Hvorfor akkurat nå? Aller mest var jeg lei meg, og jeg tror sinnet på den elendige veien var en reaksjon på det. Mor var død. Død. Mor? Hun skulle jo leve for alltid. Andre dør, jeg er vant til å møte døden mange ganger i året, men ikke uten at jeg har kontroll og er den som støtter andre i sorg. Nå var det jeg som var hudløs, naken og ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere det. Hvordan jeg virkelig skulle stikke hull på gråtebyllen jeg trengte å få tømt. Jeg lot følelsene jeg hadde holdt inni meg, den berømmelige maska, ryke og reise og kjørte bil gjennom tårer. Det gjorde så ubeskrivelig vondt. Jeg så bare den humplete veien og GPS’en som sa nesten 3 timer hjem. Motløsheten tok meg, men i det samme kastet jeg et blikk til sidene. Herregud så vakkert det egentlig var. Det var fjell og fjorder. Telemark på sitt vakreste. Da tenkte jeg; dette er jo litt som livet. Det kan være jævlig humplete og trått. Svingete. Det er motbakker, og utforbakker. Men det er også mye vakkert, hvis man bare løfter blikket.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Huset hennes. Den kjente lukten, det ene trappetrinnet som knirker når jeg trår på det. Hun er bare ute en tur. Jeg har jo vært alene i det huset mange ganger før. Innom for å sjekke blomster. Eller bodd der og passet hunden. Inne på kjøkkenet lå brillene på kjøkkenbenken. Det første slaget i magen, det som viste meg at dette var virkelig. Hun var ikke av typen som hadde mange sett billige briller, hun hadde det paret hun gikk med. Nå lå de der. Hun var virkelig borte. Jeg gikk inn i stua. Ved plassen hennes. Der stod sandalene. Som hun kanskje satt der kvelden før, før hun gikk og la seg for aller siste gang. Jeg var på bristepunktet, men satte meg i en stol og scrollet på telefonen. Som for å skyve det bort. Så begynte klokka å slå. Bestefarsklokka fra nittenpilogbue. Den slår hver halvtime. Første knekk. Jeg tenkte på alle de nettene jeg sov der som barn. B-menneske allerede den gangen. Mor og Far var A-mennesker og la seg tidlig, så jeg lå ofte våken og telte slagene i klokka som slo. 11 slag. 1 slag. 12 slag. Jeg tenkte på lydene av fest på Flinthuset tvers overfor, disse nettene hvor jeg ikke fikk sove. Og lyden av klokka som slo et slag, og et til en halvtime senere. Det var stort sett så langt jeg fikk telt klokkeslagene før festen var over og søvnen tok meg.

Jeg reiste meg og tok meg en tur rundt. Innerst i stua stod det som knakk meg helt. Finserviset fra foreldrene hennes, sirlig stablet med heklebrikker mellom hver tallerken. Det skulle jeg få. Hun har egentlig snakket om det i flere år. Nå hadde hun gjort det klart til avhenting. Jeg gikk gjennom huset, fra rom til rom. Bildene på veggen, sånne rammer hvor hun hadde klippet ut bilder og samlet dem i en ramme. En for hvert barnebarn tror jeg. Jeg var stort sett avbildet sammen med en hund, den var der tidlig, den hundegalskapen. Jeg tenkte på dem alle. Trille og Tamok, som jeg nok hadde aller nærest forhold til. Og de senere. Rossi og til sist Zari, som vi måtte omplassere etter det første hjerneslaget hennes. Huskyene jeg bare vagt husker var også der. Jeg tenkte på hvordan hun forventet at Rips alltid var med. Og på hvordan hun stod klar på trappen med et ben eller en godbit til henne når jeg kom. Rips ulte baki bilen, og laget et svare spetakkel hver gang jeg rullet inn i gården der, hun som ellers sjelden sier noe. Denne dagen sa hun ikke et kvepp der bak, som om hun senset at noe var annerledes.

Hagen. Ripsbuskene bugner av bær. Jeg kjente på hennes stress for å få høstet det inn – ingenting måtte gå til spille. Det var sånn hun var. Nøysom. Jeg fikk plutselig et behov for å plukke rips, og lære meg å koke saft. Jeg kjente en svak anger over at jeg aldri tok meg tiden til å la henne lære meg det. Google har vel svaret på hvordan man gjør det. Eller kanskje en av hennes oppskriftsbøker hvor alt sånt garantert er notert ned. Jeg tenkte på bunaden. Hun strøk skjorta for meg senest nå til 17.mai, selv om helsa begynte å skrante og jeg tenkte at det kunne medføre risiko for brune flekker. Men hun likte å gjøre det, hjelpe til, være til nytte. Det var sånn hun var. Det er ikke lenge siden hun lurte på om hun skulle hjelpe meg med å vaske vinduer? Jeg kunne se henne for meg, med litt dårlig balanse og hvordan det ville gått for seg. Jeg gikk videre til morellene. Treet bugner, og det er selvfølgelig mest gode fristelser i toppen. Jeg er ikke 1,60 en gang, og høydeskrekk har jeg og, så noen gardintrapp var ikke et alternativ. Heldigvis var det tilgjengelige fristelser i grener jeg kunne dra ned også. Jeg kom på stikkelsbærene, selve symbolet på Mor og gikk til busken. Kjente meg frem til de som er mykest og søtest, bet toppen av og sugde ut innholdet.

Jeg fant en gammel lekebil på hytta
Bak fars nøye oppstablede ved.
Som et passord inn til sjelen
åpnet den den delen
Som lukket seg i -63,

Og som jeg hadde feid ut med Beatles
Og aldri siden angret no’ på det.
Nå sto jeg med et anker
Som jeg tauet gamle tanker
Opp til overflaten med.

Og ute var det sol, jeg hørt’en gjøk som Gol,
Kan ingen stoppe kjeften på’n?
Glad latter strøk forbi som et par nye ski,
Mens jeg satt inne i min melankoli
Og sanket minner,
Skjøre minner i fra vi var små.

Du… Hun trakk litt på det… Tror du at du kunne hjulpet meg med å velge ut salmer til begravelsen min? Det virker som du vet litt om det, sa hun litt spørrende.

Jeg følte meg smått litt falsk, men jeg kjente også et snev av stolthet i at hun opplevde at jeg hadde respektert hennes tro i så stor grad at hun ga meg den tilliten. Jeg hadde lyttet til, og pratet mye med henne om nettopp åndelige og eksistensielle tanker i møte med alvorlig sykdom og døden som banket på døren. Jeg pleier sjeldent å diskutere min private tro, eller som sannheten her; mangel på tro på noe større og mektigere der ute et sted. Men jeg er glad i å lytte, jeg er nysgjerrig på alle menneskers tro og livssyn, uavhengig av religion. Jeg respekterer andres tro og meninger. I pasientrelasjoner er jeg stort sett veldig nøytral, men jeg er åpent nysgjerrig slik at jeg kanskje kan misforståes ved at jeg speiler dem litt vel mye noen ganger? Jeg synes f eks bibelen kan ha mange fine tekster, og at det er mange salmer med gode budskap – også helt uavhengig av tro. Og jeg har heldigvis også møtt de som har en god støtte i en Gud, i noe som er mektigere og større enn dem selv. Og hvor jeg kan se at de er lykkelige i sin tro. Jeg har et ganske åpent sinn for alle mennesker og deres tro, med unntak av de ekstreme yttersidene. Der må jeg jobbe litt med meg selv. Men jeg er nysgjerrig, også på deres livsverden.

Anders Skuterud, seniorrådgiver i Norsk Psykologforening har uttalt i en artikkel i «Vårt land» at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nettopp det har jeg sett mer enn en gang. Man kan forstå mye av andre mennesker ved å gå i seg selv, eller tenke tilbake til tidligere erfaringer. Det er ikke så ofte jeg leser en bok flere ganger, men Margareth Skjelbreds «Du skal elske lyset», har jeg lest flere ganger. Jeg kommer sikkert til å lese den igjen også. Den handler om det jeg vil kalle den «sorte kristendommen». Den der Gud er den store rettesnoren i livet, og hvor man lever i frykt for å gjøre, eller ha gjort, noe galt og syndefullt i livet. Om hvordan denne dystre troen nærmest ødelegger en livsglad liten jente. Den gir også et veldig godt innblikk i hvordan en livshistorie, historien fra et levd liv, preger et menneske.

Jeg har sett det jeg vil kalle hjertegode mennesker, be for sine synder i frykt for og ikke få en plass hos Gud når deres tid kommer. I diskusjonen om f eks den nye bioteknologiloven, og i forbindelse med Pride-markeringen, har jeg lest og hørt uttalelser som for meg er helt i det blå, om at hverken abort eller kjærlighet mellom likekjønnede bør aksepteres. Hvem er de til å dømme? I min verden er det å tenke seg frem til hvordan det er å være i andres sko, en viktig egenskap. Men den eksisterer altså fortsatt, den pietistiske, unyanserte himmel eller helvete kristendommen. Det snakkes om å elske sin neste – nestekjærlighet. Gjelder den bare hvis din neste lever innenfor de samme rammene som deg?

Jeg er så innmari glad for at det meste er mer greit i dag, enn for 50 og 100 år siden. Jeg tror det gir flere sjansen til et lykkelig liv, og en god død. Mange av de i generasjonen hvor det er naturlig at livet ebber ut i dag, har kanskje flere mørke hemmeligheter og ting de sliter med når livsregnskapet skal gjøres opp. Og kanskje har de nettopp derfor et behov for å komme nærmere tro og religion? Men kanskje nettopp pga tro og religion, har de også disse tingene de sliter med i det livet skal gjøres opp? Jeg tror uansett tro, eller ei, at de fleste har et behov for å tenke gjennom sitt liv og valgene som har preget dem på veien. Og som, på samme måten som tro og religion, kommer veldig tydelig frem når livet skal fullføres.

Jeg jobbet så fryktelig mye. Alltid på farten. Alltid tilstede for andre. De som er forduftet fra livet mitt nå. De jeg kun var viktig for mens jeg var en viktig brikke i arbeidslivet. Men jeg nedprioriterte de viktigste – familien. Eks-konene. Ungene. Det kjenner jeg på nå. Han var alvorlig kreftsyk og døde få dager senere. Det var ingen lett familierelasjon, et barn her og et barn der. Med sine mødre, med sin bagasje fra hvordan han hadde behandlet dem. Han strevet der han lå og oppsummerte livet sitt. Og han angret på sine prioriteringer der på dødsleiet, hvor han var mer omsluttet av helsepersonell enn av sine egne. Og hvor de pårørende også i stor grad kommuniserte sin historie via helsepersonellet. 

Det er vanskelig å være en god hjelper for en som har feilprioritert hele livet. Si de rette tingene. Kanskje være en bro og konfliktløser mellom de pårørende som står der og sier «han var aldri der for oss, han kan ikke forvente annet nå». Og han, som angrer og er så fortvilet og ikke helt finner ro fordi det gnager ham så. Det minner meg på at jeg selv også bør sette de som skal sitte rundt sengen min på dødsleiet, litt høyere opp på hverdagens prioriteringsliste. De jeg vet hadde stilt opp hvis det skjedde meg noe. Som hadde sluppet alt de hadde i hendene, og vært der. Det er kanskje de aller viktigste relasjonene man kan pleie – de menneskelige, nære og gode. Noen ganger kan man lykkes med å hjelpe familien til å se at de kanskje må slippe opp på gammelt gørr i den fasen, og gjøre seg selv større enn han var. Det kan forhåpentligvis gi dem noe? En god følelse? En avslutning. Få sette ord på det vanskelige, til han det burde adresseres til. Kanskje får de avsluttet et vanskelig kapittel på den måten, og selv finner en slags ro med det?

Sykdom og død er så mye mer enn kroppslige plager. Uro kan betinges i levd liv og valg, og i gudefrykt.
Å få lov til å være en hjelper i fullførelsen av et liv, i form av å hjelpe med å finne passende salmer. Støtte i at det helt sikkert finnes en plass hos Gud til henne. Eller ved å megle i en familie slik at ikke nok en generasjon gjør valg de vil slite med. Det er en stor ære. Det krever enormt. Det krever at man må ha evnen til å sette seg inn i omtrent ethvert menneskes livsverden. Det er kanskje derfor jeg er så nysgjerrig? Fordi jeg så gjerne vil forstå de fleste. Søren Kierkegaard sier så fint «Det betyr ikke så meget hvordan man blir født, men det har enormt å si hvordan man dør». Det er viktig å lindre alle typer smerter, både de fysiske og de sjelelige. For å hjelpe inn i en god død, der de nærmeste skal leve videre med opplevelsen av at det ble det.

Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld…