Veien var fryktelig humplete, det var oppoverbakker og nedoverbakker. Bilen ristet, hengeren bak ristet enda mer. Jeg kunne ikke kjøre det bil og henger var god for, av hensyn til hun på 4 bein som skulle ha en god opplevelse av hjemturen. Jeg var sint og frustrert på veien, på at jeg var akkurat der, akkurat da. På livet. Det føltes urettferdig. Hvorfor akkurat nå? Aller mest var jeg lei meg, og jeg tror sinnet på den elendige veien var en reaksjon på det. Mor var død. Død. Mor? Hun skulle jo leve for alltid. Andre dør, jeg er vant til å møte døden mange ganger i året, men ikke uten at jeg har kontroll og er den som støtter andre i sorg. Nå var det jeg som var hudløs, naken og ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere det. Hvordan jeg virkelig skulle stikke hull på gråtebyllen jeg trengte å få tømt. Jeg lot følelsene jeg hadde holdt inni meg, den berømmelige maska, ryke og reise og kjørte bil gjennom tårer. Det gjorde så ubeskrivelig vondt. Jeg så bare den humplete veien og GPS’en som sa nesten 3 timer hjem. Motløsheten tok meg, men i det samme kastet jeg et blikk til sidene. Herregud så vakkert det egentlig var. Det var fjell og fjorder. Telemark på sitt vakreste. Da tenkte jeg; dette er jo litt som livet. Det kan være jævlig humplete og trått. Svingete. Det er motbakker, og utforbakker. Men det er også mye vakkert, hvis man bare løfter blikket.
Huset hennes. Den kjente lukten, det ene trappetrinnet som knirker når jeg trår på det. Hun er bare ute en tur. Jeg har jo vært alene i det huset mange ganger før. Innom for å sjekke blomster. Eller bodd der og passet hunden. Inne på kjøkkenet lå brillene på kjøkkenbenken. Det første slaget i magen, det som viste meg at dette var virkelig. Hun var ikke av typen som hadde mange sett billige briller, hun hadde det paret hun gikk med. Nå lå de der. Hun var virkelig borte. Jeg gikk inn i stua. Ved plassen hennes. Der stod sandalene. Som hun kanskje satt der kvelden før, før hun gikk og la seg for aller siste gang. Jeg var på bristepunktet, men satte meg i en stol og scrollet på telefonen. Som for å skyve det bort. Så begynte klokka å slå. Bestefarsklokka fra nittenpilogbue. Den slår hver halvtime. Første knekk. Jeg tenkte på alle de nettene jeg sov der som barn. B-menneske allerede den gangen. Mor og Far var A-mennesker og la seg tidlig, så jeg lå ofte våken og telte slagene i klokka som slo. 11 slag. 1 slag. 12 slag. Jeg tenkte på lydene av fest på Flinthuset tvers overfor, disse nettene hvor jeg ikke fikk sove. Og lyden av klokka som slo et slag, og et til en halvtime senere. Det var stort sett så langt jeg fikk telt klokkeslagene før festen var over og søvnen tok meg.
Jeg reiste meg og tok meg en tur rundt. Innerst i stua stod det som knakk meg helt. Finserviset fra foreldrene hennes, sirlig stablet med heklebrikker mellom hver tallerken. Det skulle jeg få. Hun har egentlig snakket om det i flere år. Nå hadde hun gjort det klart til avhenting. Jeg gikk gjennom huset, fra rom til rom. Bildene på veggen, sånne rammer hvor hun hadde klippet ut bilder og samlet dem i en ramme. En for hvert barnebarn tror jeg. Jeg var stort sett avbildet sammen med en hund, den var der tidlig, den hundegalskapen. Jeg tenkte på dem alle. Trille og Tamok, som jeg nok hadde aller nærest forhold til. Og de senere. Rossi og til sist Zari, som vi måtte omplassere etter det første hjerneslaget hennes. Huskyene jeg bare vagt husker var også der. Jeg tenkte på hvordan hun forventet at Rips alltid var med. Og på hvordan hun stod klar på trappen med et ben eller en godbit til henne når jeg kom. Rips ulte baki bilen, og laget et svare spetakkel hver gang jeg rullet inn i gården der, hun som ellers sjelden sier noe. Denne dagen sa hun ikke et kvepp der bak, som om hun senset at noe var annerledes.
Hagen. Ripsbuskene bugner av bær. Jeg kjente på hennes stress for å få høstet det inn – ingenting måtte gå til spille. Det var sånn hun var. Nøysom. Jeg fikk plutselig et behov for å plukke rips, og lære meg å koke saft. Jeg kjente en svak anger over at jeg aldri tok meg tiden til å la henne lære meg det. Google har vel svaret på hvordan man gjør det. Eller kanskje en av hennes oppskriftsbøker hvor alt sånt garantert er notert ned. Jeg tenkte på bunaden. Hun strøk skjorta for meg senest nå til 17.mai, selv om helsa begynte å skrante og jeg tenkte at det kunne medføre risiko for brune flekker. Men hun likte å gjøre det, hjelpe til, være til nytte. Det var sånn hun var. Det er ikke lenge siden hun lurte på om hun skulle hjelpe meg med å vaske vinduer? Jeg kunne se henne for meg, med litt dårlig balanse og hvordan det ville gått for seg. Jeg gikk videre til morellene. Treet bugner, og det er selvfølgelig mest gode fristelser i toppen. Jeg er ikke 1,60 en gang, og høydeskrekk har jeg og, så noen gardintrapp var ikke et alternativ. Heldigvis var det tilgjengelige fristelser i grener jeg kunne dra ned også. Jeg kom på stikkelsbærene, selve symbolet på Mor og gikk til busken. Kjente meg frem til de som er mykest og søtest, bet toppen av og sugde ut innholdet.
Jeg fant en gammel lekebil på hytta
Bak fars nøye oppstablede ved.
Som et passord inn til sjelen
åpnet den den delen
Som lukket seg i -63,Og som jeg hadde feid ut med Beatles
Og aldri siden angret no’ på det.
Nå sto jeg med et anker
Som jeg tauet gamle tanker
Opp til overflaten med.
Jeg har vært glad i Øystein Sundes «Ute var det sol» i mange år, men i disse dagene har den fått en ny betydning. For det er sånn jeg går rundt og føler nå. På alle disse små minnene, som er som passord inn i sjelen og åpner opp for alle minnene. De gir meg et anker som jeg tauet gamle tanker opp til overflaten med. Og det er godt i prosessen, prosessen for å forstå at hun er borte. At det er aldri mer. At dette huset og denne hagen er på vei ut av livet mitt, sammen med henne. Det er godt å støtte seg på alle minnene, på alt som har vært og alt hun var for meg.
Og ute var det sol, jeg hørt’en gjøk som Gol,
Kan ingen stoppe kjeften på’n?
Glad latter strøk forbi som et par nye ski,
Mens jeg satt inne i min melankoli
Og sanket minner,
Skjøre minner i fra vi var små.
Innom hagen i går også. Litt mindre vondt, men orket ikke turen inn i huset. Spiste moreller og stikkelsbær og satt litt på terrassen før jeg plinget på en god kollega som var på jobb. Kjørte bortom og satt der og pratet litt. Det letnet liksom litt, og tårene satt ikke lenger så løst.
Ny tur i hagen i dag, sammen med min gode onkel. Det var fint å stå over frukttrær og bærbusker, snakke om alt. Om minner. Om hvor tøft dette føles. En liten runde gjennom huset. Vi snakket om hvor glade vi var for det gyldne øyeblikket vi hadde for et par måneder siden, hvor Mor hadde funnet frem album og tok oss med på tur gjennom sin barndom. Begge tok vi bilder av bildene. Vi snakket om at vi må se på dem snart igjen, og memorere hva hun sa om hvem som var hvem på de gamle bildene. For nå er det ingen som kan fortelle oss det mer.
