Om nærhet, intimitet og seksualitet ved alvorlig sykdom.

Jeg er jo en eldre mann og jeg har hatt min tid… 

Den eldre mannen hadde nylig gjennomgått total prostatektomi, altså kirurgisk fjerning av prostata. Han så på meg, og jeg synes kanskje jeg kunne skimte spor av sårhet i det han sa det. En slik operasjon kan i mange tilfeller medføre sviktende, eller totalt manglende evne til å oppnå ereksjon. Og hva innebærer dette for en mann, uansett alder? Tap av manndom. Følelse av og ikke lenger være en hel mann. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har nylig startet på en videreutdanning i palliativ omsorg, omsorg for alvorlig syke og døende. En av de første forelesningene våre handlet om nettopp dette med nærhet, intimitet og seksualitet for denne pasientgruppen. 

Den nyopererte mannen skulle kanskje leve et liv videre, kanskje til og med det langt liv. Hva vet jeg? Våre veier krysset hverandre raskt etter nylig gjennomgått operasjon, og han forsvant ut av avdelingen og hans historie videre vet jeg ingenting om. Likevel bærer jeg ham med meg. 

Som sagt har vi hatt forelesning om dette emnet, og det kom mange innspill og erfaringer fra alle personene rundt i klasserommet. Historien om mannen som vegret seg for å få lagt inn permanent kateter, til tross for hyppige urinretensjoner – manglende evne til å tømme blæra, og påfølgende hyppige tømminger med engangskateter. Vi sykepleiere har kanskje lett for å si “jammen, burde han ikke fått et permanent kateter?”. Et permanent kateter som går inn i urinrøret via penis. Skjønner dere tegninga? 

Det var paret der han var alvorlig syk, og det var behov for sykeseng for å lette pleietyngden for personellet i hjemmesykepleien. Paret vegret seg. Ingen spurte dem, eller tenkte over at dette paret kanskje mer enn noen gang trengte å ligge side om side, med mulighet for å ligge inntil, holde rundt hverandre i lange netter med vonde tanker. Oxytocin – kjærlighetshormonet som skapes ved nærhet og berøring. Som bidrar til å skape ro, velvære, og som når det mangler kan skape uro og stress. Er det en situasjon der man trenger all den Oxytocin man kan få, så er det vel i en situasjon der livet slettes ikke er forutsigbart, ja kanskje til og med skal ta slutt. 

Spørsmålet “hvordan går det egentlig med dere som par?” er det få som spør. I denne NRK-artikkelen fra 2014, treffer man Haakon Wiig, som levde 10 år med kreftsyke Unni. Etter utallige møter med ulike leger og sykepleiere var det ingen som spurte dem om deres sexliv. Hvordan de hadde det som par. Hvordan de klarte å leve et liv til tross for sykdom. 

Med stadig utvikling på behandlingsfronten finnes det mange kreftoverlevere. Og det finnes mange som lever lenge med uhelbredelig kreft. Spørsmålet om hvordan de lever sitt liv, som par, etter å ha overlevd kreft, er kanskje viktigere enn noensinne. Fokuset på rekonstruksjon etter gjennomgått mastektomi, fjerning av bryst ved brystkreft, er større og mer selvsagt enn før. Man tenker på hvordan man legger snittet ved fjerning av brystet, med tanke på rekonstruksjon. Bryst rekonstrueres nå ofte samtidig som det syke brystet fjernes. Journalisten Lise Askvik, som sammen med Astrid Gunnestad, var kjent som en av meggene i P4, kjempet en viktig kamp for retten til rekonstruksjon av bryst etter brystkreft og fikk faktisk regjeringen til å sette av 50 millioner til rekonstruksjon av bryst for norske kvinner operert for brystkreft. Brystene er en viktig del av det å være kvinne, og følelsen av å bli hel kvinne igjen etter gjennomgått brystkreftoperasjon, er veldig viktig. Flere kjendiser har gått ut offentlig med sine historier om brystkreft og rekonstruksjon. Angelina Jolie opererte bort begge brystene med forebyggende hensikt, etter å ha testet positivt for BRCA1 genet, som ga henne hele 87% sjanse for å utvikle brystkreft. Også hun har fått gjort en rekonstruksjon. 

Det å ha to bryster, eller evnen til å få ereksjon, er viktig for ethvert menneske. Det er en del av seksualiteten, et grunnleggende behov hos mennesket, kanskje nesten på lik linje med behovene for mat og drikke. 

Temaet er så utrolig viktig, og åpenhet rundt dette er viktigere enn man skulle tro. Som helsepersonell må man føle seg frem når man snakker om temaet, men spørsmålet bør reises, som alle andre viktige spørsmål. Vi er gode til å spørre “spiser du godt?”, “har du smerter?”, “får du kommet ordentlig på do?”. Men det viktige “hvordan går det med dere som par?”, eller bare tenke litt lenger når en mann, eller kvinne for den saks skyld, vegrer seg for å få innlagt et permanent kateter. Hvordan vi kan bidra til at et par fortsatt skal få ligge tett i tett om nettene, selv om behovet for sykeseng er der. Og ikke minst, viktigheten av å få god informasjon om hva fjerning av prostata kan innebære, og muligheten til å få utført en nervebesparende operasjon, slik at man kanskje kan bevare evnen til ereksjon, også etter gjennomgått operasjon.

Kveldens tankevekker til alle oss som møter pasienter som har blitt frarøvet så mye her i livet. Still det viktige spørsmålet, tenk deg om to ganger når noen vegrer seg for noe – kanskje tør de ikke å fortelle hvorfor de vegrer seg?

Jeg har akkurat sittet og lest Per Fugellis takketale til velferdsstaten Norge. En takketale for et samfunn tuftet på rettferdighet. En takketale for at alle er like mye verdt og får like god helsehjelp, uansett sosial status. Jeg har også for kort tid siden besøkt min nydelige gamle grandtante og hørt historier fra krigen. Vi har nylig markert at det er 6 år siden tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Summen av dette får meg til å undre litt, og jeg får lyst til å undre litt høyt for dere. 

Per Fugelli er født under krigen, og han er oppvokst i etterkrigstiden. Tante Edith er endel eldre. Hun fortalte om at de bare eide et par, eller kanskje to par sko hver under krigen. Hun fortalte en historie om at de gikk over isen fra Skåtøy til Kragerø, og at det var sørpe på toppen så de ble kliss våte på føttene. Siden de bare hadde et par sko hver så måtte de ha de på hele veien inn til Oslo, noe som ikke var noen kort tur den gangen. Det var vinter, og det var kaldt. Og Tante Edith fikk smake sin første og eneste likør i livet for å få varmen i kroppen. Hun fortalte også om at det var rått og kaldt der de bodde, og at de hutra og frøs stadigvekk. Noe så enkelt som sko. Hvor mange par har jeg? Det er ikke få. Jeg får litt dårlig samvittighet etter storoppryddingen i klesskapet mitt i sommer. Jeg tror det gikk 6-7 bæreposer med hele, fullt brukbare, ikke veldig slitte klær i containeren. Jeg tenkte at de var for stygge for Fretex. For umoderne. Noe hadde lappen på, trolig et av mange impulskjøp som jeg lurer på hvor jeg hadde hodet da jeg gjorde, for bruke de klærne ville jeg aldri. Jeg kaster også mat. Mye mat egentlig. Liker ikke når brødet ikke er helt ferskt, kaster et halvt og kjøper et nytt. Får ikke somla meg til å lage middag av alt jeg kjøper, så det ligger i kjøleskapet, går ut på dato og vel så det. Også kaster jeg det. Jeg har vært kald og jeg har frosset, men jeg har aldri vært langt unna tilgang på varme, enten gjennom en varm bil eller et varmt hus. Jeg har også alltid hatt tilgang på en varm dusj etter en kald vinterdag utendørs. Jeg aner ikke hvordan det føles og fryse, og ikke ha tilgang på hverken rikelig med varme klær eller et varmt tilfluktssted.

Jeg trenger ikke å gå lenger enn meg selv og min nevnte nonchalanse. Jeg har aldri kjent på sult, eller nød. Jeg har kjent på dårlig råd i form av og ikke ha råd til å kjøpe meg akkurat det jeg har lyst på.. Men er det egentlig å ha dårlig råd? Jeg har jo alltid hatt det jeg har trengt. Jeg har aldri behøvd å legge meg sulten. Kanskje legger jeg meg sulten fordi jeg ikke gidder å smøre ei skive brød, men aldri fordi jeg faktisk ikke har mat. Jeg har alltid hatt overflod av klær å ha på meg. Jeg har hatt tørre sko å bytte til, hvis de jeg hadde på ble våte. Jeg har hatt bil siden jeg fikk lappen som 19 åring, og aldri kjent på at det å komme seg fra Tønsberg til hovedstaden var en dagsreise. Det nærmeste jeg har opplevd tragedie som rammet en hel nasjon er terroren på Utøya i 2011. Da fikk man se hvordan vi stod sammen som en nasjon. Sammen mot terror. Sammen mot det vonde. Vi favnet om alle de rammede som nasjon. Det er ikke glemt i 2017, men livet går videre og de helt ubetydelige bekymringene i en slik sammenheng, er det som får størst plass blant den gjennomsnittlige nordmanns bekymringer. Når man da skal tenke litt videre. Per Fugellis takketale til velferdsstaten. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden, av mennesker som har kjent på hvordan det er å eie bare et par sko. Av mennesker som kanskje selv har lagt seg sultne, fordi de ikke hadde mat. Eller i det minste kjent noen som har lidd slik nød. Hva skjer med denne i fremtiden? Når det er min generasjon som skal forvalte ressursene? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvor var du under krigen? Hvordan levde dere under krigen? Disse spørsmålene har jeg stilt til noen av mine gamle pasienter i etterkant av besøket hos Tante Edith. Vi kan lese om krigen i historiebøkene, men de som faktisk har opplevd den, og som har sine historier – de sitter jo foran meg hver dag og siden mange av de jeg er hos nå er født under krigen, så begynner også disse å bli en utdøende generasjon. Snart har vi bare historiebøkene igjen, og jeg kjenner at for min del så kan det være smart å lytte litt til de som ikke bare har levd i overflod. Kanskje kan det gjøre noe med min nonchalanse, og higen etter mer av det meste? Kanskje kan det gjøre noe med mitt perspektiv? Jeg håper flere av dere benytter muligheten til å lytte til historiene til de av den eldre garde som dere kjenner. Jeg håper dere, og vi, som samfunn, klarer å tenke på hvor heldige vi faktisk er. Slik at også fremtidens generasjoner kan skrive takketaler a’la Fugelli når de blir gamle. For det er faktisk ingen selvfølge å sette pris på noe som bare er der, og som er implementert som en selvfølge i livene til de fleste av oss. Vi som aldri har kjent på nød, sult, og som stort sett eier flere par sko… 😉

Det er jo heller ingen selvfølge å eie en hel hest, kun til glede og fornøyelse….