Om nærhet, intimitet og seksualitet ved alvorlig sykdom.
Jeg er jo en eldre mann og jeg har hatt min tid…
Den eldre mannen hadde nylig gjennomgått total prostatektomi, altså kirurgisk fjerning av prostata. Han så på meg, og jeg synes kanskje jeg kunne skimte spor av sårhet i det han sa det. En slik operasjon kan i mange tilfeller medføre sviktende, eller totalt manglende evne til å oppnå ereksjon. Og hva innebærer dette for en mann, uansett alder? Tap av manndom. Følelse av og ikke lenger være en hel mann.
Jeg har nylig startet på en videreutdanning i palliativ omsorg, omsorg for alvorlig syke og døende. En av de første forelesningene våre handlet om nettopp dette med nærhet, intimitet og seksualitet for denne pasientgruppen.
Den nyopererte mannen skulle kanskje leve et liv videre, kanskje til og med det langt liv. Hva vet jeg? Våre veier krysset hverandre raskt etter nylig gjennomgått operasjon, og han forsvant ut av avdelingen og hans historie videre vet jeg ingenting om. Likevel bærer jeg ham med meg.
Som sagt har vi hatt forelesning om dette emnet, og det kom mange innspill og erfaringer fra alle personene rundt i klasserommet. Historien om mannen som vegret seg for å få lagt inn permanent kateter, til tross for hyppige urinretensjoner – manglende evne til å tømme blæra, og påfølgende hyppige tømminger med engangskateter. Vi sykepleiere har kanskje lett for å si “jammen, burde han ikke fått et permanent kateter?”. Et permanent kateter som går inn i urinrøret via penis. Skjønner dere tegninga?
Det var paret der han var alvorlig syk, og det var behov for sykeseng for å lette pleietyngden for personellet i hjemmesykepleien. Paret vegret seg. Ingen spurte dem, eller tenkte over at dette paret kanskje mer enn noen gang trengte å ligge side om side, med mulighet for å ligge inntil, holde rundt hverandre i lange netter med vonde tanker. Oxytocin – kjærlighetshormonet som skapes ved nærhet og berøring. Som bidrar til å skape ro, velvære, og som når det mangler kan skape uro og stress. Er det en situasjon der man trenger all den Oxytocin man kan få, så er det vel i en situasjon der livet slettes ikke er forutsigbart, ja kanskje til og med skal ta slutt.
Spørsmålet “hvordan går det egentlig med dere som par?” er det få som spør. I denne NRK-artikkelen fra 2014, treffer man Haakon Wiig, som levde 10 år med kreftsyke Unni. Etter utallige møter med ulike leger og sykepleiere var det ingen som spurte dem om deres sexliv. Hvordan de hadde det som par. Hvordan de klarte å leve et liv til tross for sykdom.
Med stadig utvikling på behandlingsfronten finnes det mange kreftoverlevere. Og det finnes mange som lever lenge med uhelbredelig kreft. Spørsmålet om hvordan de lever sitt liv, som par, etter å ha overlevd kreft, er kanskje viktigere enn noensinne. Fokuset på rekonstruksjon etter gjennomgått mastektomi, fjerning av bryst ved brystkreft, er større og mer selvsagt enn før. Man tenker på hvordan man legger snittet ved fjerning av brystet, med tanke på rekonstruksjon. Bryst rekonstrueres nå ofte samtidig som det syke brystet fjernes. Journalisten Lise Askvik, som sammen med Astrid Gunnestad, var kjent som en av meggene i P4, kjempet en viktig kamp for retten til rekonstruksjon av bryst etter brystkreft og fikk faktisk regjeringen til å sette av 50 millioner til rekonstruksjon av bryst for norske kvinner operert for brystkreft. Brystene er en viktig del av det å være kvinne, og følelsen av å bli hel kvinne igjen etter gjennomgått brystkreftoperasjon, er veldig viktig. Flere kjendiser har gått ut offentlig med sine historier om brystkreft og rekonstruksjon. Angelina Jolie opererte bort begge brystene med forebyggende hensikt, etter å ha testet positivt for BRCA1 genet, som ga henne hele 87% sjanse for å utvikle brystkreft. Også hun har fått gjort en rekonstruksjon.
Det å ha to bryster, eller evnen til å få ereksjon, er viktig for ethvert menneske. Det er en del av seksualiteten, et grunnleggende behov hos mennesket, kanskje nesten på lik linje med behovene for mat og drikke.
Temaet er så utrolig viktig, og åpenhet rundt dette er viktigere enn man skulle tro. Som helsepersonell må man føle seg frem når man snakker om temaet, men spørsmålet bør reises, som alle andre viktige spørsmål. Vi er gode til å spørre “spiser du godt?”, “har du smerter?”, “får du kommet ordentlig på do?”. Men det viktige “hvordan går det med dere som par?”, eller bare tenke litt lenger når en mann, eller kvinne for den saks skyld, vegrer seg for å få innlagt et permanent kateter. Hvordan vi kan bidra til at et par fortsatt skal få ligge tett i tett om nettene, selv om behovet for sykeseng er der. Og ikke minst, viktigheten av å få god informasjon om hva fjerning av prostata kan innebære, og muligheten til å få utført en nervebesparende operasjon, slik at man kanskje kan bevare evnen til ereksjon, også etter gjennomgått operasjon.
Kveldens tankevekker til alle oss som møter pasienter som har blitt frarøvet så mye her i livet. Still det viktige spørsmålet, tenk deg om to ganger når noen vegrer seg for noe – kanskje tør de ikke å fortelle hvorfor de vegrer seg?
