Løft blikket!

I disse dager skal vi tenke litt ekstra på psykisk helse. I ukene 39-42 markerer vi verdensdagen for psykisk helse. 
Årets kampanje heter «Løft blikket».

Etter snart 3 år med pandemi og nedstengninger, så krig, økonomisk krise og generell uro i verden så er det mange som har opplevd og opplever mye uro i livet. I tiden vi skulle forholde oss til færrest mulig nærkontakter, var det nok mange som følte de ikke var noens nærkontakt. Plutselig ble det så tydelig hvem som var hverandres nærmeste, om ikke man var velsignet med en stor familie med nære og gode bånd i den tiden, så var det nok mange som følte ekstra på ensomhet. Kanskje hadde følelsen vært der hele tiden, men nå ble den ekstra tydelig – hvor få mennesker noen faktisk hadde.
Vi kan tenke at det skal ikke være sånn at noen ikke har noen. At noen skal være uten personer de kunne plukke ut som sine nærkontakter. Likevel ble det sånn. Jeg tror pandemien gjorde noe med alle, i større eller mindre grad. Og kanskje spesielt med de som i utgangspunktet var ensomme.

Hvorfor er det sånn at noen ikke har noen? Livet er jo et lotteri, der det er flaks og uflaks med hvilket land du er født i, og hvilken familie du er født inn i. Så er det nå også sånn at vi har både valg og ansvar. Hvorfor er det sånn at noen lett knytter sosiale kontakter, mens andre sliter mer der? Og er det sånn at de man utad synes ser vellykkede ut, faktisk er vellykkede og lykkelige? Det er ikke sikkert.
«Du er så sosial og utadvendt, du! Du hadde lett sklidd inn de fleste plasser» sa en venninne til meg. Konteksten var at vi snakket om å være omreisende sykepleier i bemanningsbyrå. Vi hadde nettopp lest om en som tjente svært gode penger på å flakke rundt fra sted til sted i hele landet, og sa litt kjekt «det burde jo vi gjort – som er frie og franke». Min venninne kunne ikke se for seg at det ikke ville vært lett som en plett for meg. Og jeg kunne ikke se for meg at det ikke ville vært lett som en plett for henne, som jeg ser på som en sosial magnet og en som veldig lett knytter både vennskap og kontakter der hun ferdes. Ingen av oss ser på oss selv på den måten vi ser på hverandre. Og det var en pussig tanke. Så lett og så vanskelig kan det altså være, med mennesker man føler man kjenner veldig godt. Når man ikke en gang ser at de ikke ser på seg selv på den måten jeg ser på dem.

Da kan man tenke videre på langt mer perifere bekjentskaper og hvordan vi oppfatter deres egen lykkefølelse og vellykkethet. For ikke å snakke om folk man ikke kjenner, men ser i f eks sosiale medier. Der kan man skape den identiteten man vil. Uten at det nødvendigvis harmonerer med innsiden. Vi har lett for å se på andre, sammenligne oss, og føle oss som dårligere mennesker ut fra det bildet vi ser. Uten at det bildet stemmer i det hele tatt. Bare å bli bevisst på det, at det knapt finnes noen som opplever eget liv som en dans på roser, kan kanskje få oss til å føle oss litt bedre?

Jeg tror også det er sånn at det finnes en god venn eller fler for alle, men du og jeg passer kanskje ikke for alle? Og det må være helt greit, og det må vi prøve å leve godt med.
Det er jo sånn at noen mennesker kan du være helt ekte, avkledd og avslappet sammen med, mens andre bruker du mer energi på samvær med. De kan få deg til å føle deg mer sårbar og ikke «bra nok», og er naturligvis ikke de menneskene vi søker. Det handler nok mye om kjemi. Og igjen er det sånn at noen har bedre kjemi enn andre.

Hva kan du selv gjøre for å få andre til å føle seg bra? Løft blikket! Se dem! Være åpen for å bli kjent, legge vekk fordommer og ting noen har fortalt deg i forkant. Vær nysgjerrig, eller interessert er vel et bedre ord. Hvem er du? Jeg har blitt veldig glad i noen mennesker som andre jeg er glad i, har vært kritiske til. Jeg har sett egenskaper ved disse menneskene, som andre kanskje ikke ser. Jeg har blitt overrasket over å finne connection med mennesker med helt annen bakgrunn, både kulturelt, politisk og religiøst enn jeg selv har. Jeg har blitt overrasket over å finne connection omtrent på sjeleplan med mennesker som er gamle nok til å være moren eller bestemoren min. Alder trenger altså ikke ha noe å si for å finne en du klikker med og finner glede i en samtale med.

 

God psykisk egenpleie er heller ikke å forakte. Det finnes noen enkle knep man bør strebe etter å følge. Først 8-8-8.

8 timer søvn. 8 timer jobb. 8 timer fritid. Du bør forsøke og ikke blande kortene for mye. Hodet trenger hvile fra jobben. Selv om det er lett å få gode kollegaer som venner, er det også lett at man prater mye jobb. Spesielt hvis det stormer litt på jobben. Da kan det bli negativt og jobben spiser seg inn i de 8 fritidstimene der hodet skal hvile. Man bør forsøke å gjøre et skille. Være bevisst på at man i gode vennskap med kollegaer ikke prater for mye jobb. Det er forskjell på å snakke med utenforstående om jobben din, og på å snakke med kollegaen som ble en god venninne, om interne greier på jobb. Man snakker på et dypere plan med en som kjenner på det samme, og kanskje er ikke det så bra? Bare det å snakke om det og være enige om at nå skal vi ikke fokusere så mye på jobb, kan hjelpe på det.

Også vil jeg gjerne si noe om livets krakk, som jeg liker å kalle den. Det du foretar deg gjennom et døgn, en uke og en måned, som gjør at krakken har 4 stødige bein og havner i balanse. Det er, igjen, nok søvn. Det er å spise jevnt og riktig. Det er å ha et sosialt liv eller hobby i en eller annen form. Noe som gir deg påfyll. Også er det fysisk aktivitet. Det siste er ekstremt viktig for at det hele skal havne i balanse. Fysisk aktivitet gir bedre søvn. Fysisk aktivitet gir endorfiner – lykkehormon. Fysisk aktivitet øker appetitten så du spiser det du trenger. Du trenger mat for å orke fysisk aktivitet, og du trenger fysisk aktivitet for å få lyst på mat. Blir det for mange timer med et intetsigende mobilspill, et TV-program som gir deg null og nada, eller sitte og kope mens du runder Facebook, TikTok, Snapchat-stories og Instagram, og din motløshet over håpløsheten i eget liv stiger i takt med antall vellykkede poster fra andre i sosiale medier – da blir du slapp, deppa og bitter på livet. Ikke gjør det mot deg selv. Ikke for mye hvertfall. Dette er like mye en påminnelse til meg selv, som til deg som leser. Også hold orden rundt deg. Det finnes ikke noe mer demotiverende enn en haug med skittentøy, eller en haug med tøy du skulle hatt bretta. Et rotete hus. Ting du skulle hatt gjort, forpliktelser du skulle vært i gang med, som henger over deg, mens du begraver deg i mobilen og utsetter. Det tapper deg også. Og meg.

Jeg er ikke glad i konflikter og uoverensstemmelser. Jeg liker å legge meg om kvelden og ikke ha noe uoppgjort. Jeg liker når man kan snakke seg gjennom det som gnager. Sette ord på det. Bare det å få sagt hva jeg mener og trenger, selv om jeg ikke får det som jeg vil, gir en følelse av å stått opp for seg selv og ikke latt seg meie ned og føyet seg etter andre. Veldig ofte finner man gode løsninger ved å snakke, noen ganger gjør man det ikke. Men har man fått sagt sitt og blitt hørt på det, så er det likevel en bedre følelse enn om man ikke har gjort det. Det er også viktig for egen psykisk helse. Ingen kan vite hva du føler og tenker hvis du aldri sier hva som er viktig for deg. Da kan du lett føle seg trist og lei, uten at du hadde trengt det. Hvis du bare stod opp for deg selv, selv om du synes det er litt ekkelt i øyeblikket. Det rensker lufta og gjør det lettere å puste. Det er også egenpleie i å stå opp for deg selv og fortelle om dine behov, uansett om det er i vennskap, jobb eller samliv.

Når du har gjort god egenpleie, så får du et lysere syn på deg selv. Du føler deg bedre. Og du blir lettere en noen vil være med. Få med deg en eller annen på gåturen, så gjør du fysisk aktivitet mens du er sosial. Å være sosial eller «ha noen» er ikke nødvendigvis å sette av en hel kveld eller dag. Selv om det ser sånn ut i øyeblikksbilder på sosiale medier.  Da kan det bli motsatt av positivt; for intenst og føles kvelende. Da havner det ofte i «tar det senere» boksen og gnager på samvittigheten. Det å «ha noen» kan være så enkelt som å gjøre tingene som er bra for ethvert menneske sammen med noen. Slå to fluer i et smekk. Ikke lage forventningene til «hva er å henge sammen» til noe større enn å gå den timen på tur – sammen. Eller eventuelt spise et kjapt måltid sammen, uten at det trenger å oppta hele kvelden. Vil du spise middag hos oss, så kan du bare stikke i stallen etterpå? Det er en mye enklere invitasjon å si ja til, enn en der jeg må legge bort alle mine planer. Det synes jeg f eks er en fin måte å se familien min og pleie den relasjonen på. Spise må alle; så kan vi ta en kjapp hverdagslig middag, og siden kan vi farte videre med andre planer for dagen. Jeg kan også ha mye sosialt liv i en telefonsamtale, gjerne en skikkelig lang en mens jeg gjør noe annet. Det kan være under rundvask av leiligheten, mens jeg går tur, eller mens jeg rir tur. Jeg liker alt der jeg kan multitaske.

Til slutt; Alle har en psykisk helse, og den svinger for alle. Det er helt normalt. Du er ganske normal! Selv de som tilsynelatende ser så vellykkede ut – de du med litt bitterhet tenker «de har fått alt her i livet, de!», kan ha det dritt av og til. Eller ganske ofte. Det skjer ting i alle liv, og de påvirker hvordan vi har det. Noen perioder i livet kan være veldig krevende. Sett ord på hvordan du har det, fortell de du føler kan hjelpe deg, hva du trenger. En klem? En prat? En å blåse ut til? Noen oppmuntrende ord? Noe så enkelt som den kvinnelige syklus med hormoner, eller når syklusen avtar og vi havner i overgangsalder, kan få oss til å bli plingplong enkelte dager. Så kan du se tilbake på det og le litt etterpå – herregud så håpløs jeg var, hva skjedde der?!

Å løfte blikket er også å huske at alt ikke er som du tror; alle har noen kjipe dager. Du er ikke alene. Det var veldig mange som ikke følte de hadde mange nærkontakter under pandemien, det var ikke bare deg. Og alle har et ansvar for å pleie sine relasjoner, eller skape seg noen. Det finnes noen for alle. Make it simple; liker du å gå tur hver ettermiddag og har en kollega som også liker det – spør om dere skal gjøre det sammen? Eller om dere skal ta med barna og spise pølser i termos til middag på lekeplassen. Sett av en times tid, så føles det ikke som å låse opp tid man ikke har. Og husk at en time gjør godt,  mer godt enn ingenting.

God psykisk helse starter i det små, hos deg selv. Med de valgene du aktivt tar. Husk det❤️

En ridetur, noe av det som gjør godt for min psykiske helse❤️

De beste feriene var (nesten) gratis

Sommer, hvert øyeblikk ferie. Man leser om flystreik og saboterte ferier, noe som er trist. Men jeg støtter pilotene. Nok om det.

 

 

En annen ting det skrives om er folk som ikke har råd til å dra på ferie. Det får meg til å reflektere over eget ferieliv. Vi var veldig privilegerte som hadde to sett besteforeldre der de ene hadde hytte på fjellet og de andre bosatte seg i huset sitt i Risør sommerstid. Og begge sett besteforeldre hadde også lyst og overskudd til å ta med barnebarn. Hytter, er ikke for alle, det er jeg klar over. Heller ikke privilegiet å ha besteforeldre. Men veldig mange barn har en eller annen form for voksenpersoner i livene sine, som kanskje kan gi vel så eksotiske ferieminner som en kostbar feriereise kan gi.

Vi var aldri i syden på familieferie, eller på noe særlig med utenlandsturer. Vi hadde en bitteliten båt. Og vi hadde en Moster Helga med egen strand. Vi hadde telt, eller det hadde hvertfall våre besteforeldre. Et gammelt oransje hustelt fra 70-tallet. Vi synes det var litt magisk, så stort synes vi det var. Vi hadde bil. Og vi hadde en mamma med tid, som hadde noen venninner med tid.

Jeg husker øytur. Den lille båten var stappet til randen med unger og pikkpakk, og det var bare såvidt den ikke sank. Vi teltet, badet, snorklet i vannkanten.

Jeg husker mange dager på stranda hos Moster Helga. Vi badet, fisket krabber, hadde krabbesykehus og lekte krabbedoktorer. Det hendte de var i behov av en operasjon, stakkars. Akkurat det var jo ikke særlig snilt.

Jeg husker blåbærtur med bading. Mamma, en venninne og alle vi ungene. Jeg husker besøk, timesvis med legobygging og unike (?!) legoprosjekter.

Jeg husker vi lekte hest. I timesvis. Jeg husker ikke helt hva som var hesten, for jeg tror ikke vi hadde kjepphester? Men vi hadde småsøstre, så det er mulig de måtte til pers?

Jeg husker vi reiste på besøk til mamma og pappas venner, som bodde et stykke unna. Vi overnattet, lekte med andre barn og utforsket andre områder.

Jeg husker vi overnattet i telt i hagen. En helt egen frihetsfølelse å ha sitt eget lille domene med «voksne forbudt».

Jeg husker vi var i Dyreparken, men jeg husker enda bedre at vi laget vår egen dyrepark og at de voksne ble med på den leken. Pappa var utkledd som turist, hadde hatt med pins og satt i en gammel jolle som stod på båthenger og vi rodde på safari i fantasien. Alskens kosedyr var plassert rundt på tomta som attraksjoner. Vi så både bjørner, seler og en hekt ekte hund.
Jeg husker farfar skulle sette ut «prammen». Da fikk vi sitte oppi mens han fraktet den på båthengeren, det var en humplete grusvei og vi løp nok ingen risiko sett med dagens øyne heller. Vi var timesvis på stranda med farmor og farfar. Det var medbragt piknikkurv og stas. Farfar var i overkant opptatt av sikkerhet (nesten rart at han lot oss sitte i prammen på bilhengeren), og stod som en påle på land med et tau i flytemadrassen. Jeg kan ikke huske at han sa «nå må dere opp». Og jeg tror vi badet så lenge at vi nesten hadde svømmehud mellom tærne. Farfar var en tålmodig sjel.

Jeg husker voksne med god tid. Farfar på trammen da vi stod opp. Klar med pipe og kaffekopp. Sakte liv og roligere morgener med farmors rundstykker og farfar som viste oss at han kunne danse med rumpa i joggedressen. Vi lo så vi hiksta.

Vi var med Mor og Far på tur. Mor bevarte barnet i seg og var gladelig med i akebakken. Faktisk var hun aktiv pådriver for akevirksomhet. Hun elsket å gå på ski, selv om hun var dansk. Jeg lærte å gå på ski av Mor. Det første hun lærte bort var ploging og fiskebein. Også hadde hun et godt råd; sett deg ned hvis det går for fort. Det var mange dype krater i snøen etter både oss og Mor. Hun synes vi skulle på måneskinnstur. Vi skjønte ikke hvorfor vi skulle se på månen? Men vi skjønte det når vi kom ut. Vi spilte kort, og det har en selvfølge at både Mor og Far var aktivt deltagende, runde etter runde. Det var Uno, Tegn og gæt og Rumikub det gikk i. Hos farmor og farfar var det Ludo, Yatzy, Den forsvunnede diamant og Monopol når vi ble litt større. De var også aktivt deltagende, og når farfar etterhvert ble borte så var farmor fremdeles ivrig i spill. På hyttene hadde vi ferievenner. Og noen som også har blitt livets venner, og sikkert vil være det livet ut. Vi pakket sengetøy i søppelsekker og vekslet på hvem av oss vi overnattet hos.

Jeg tenker på at alt dette faktisk ikke kostet stort annet enn tid, men sitter igjen som de sterkeste minnene. Sterkere enn de få gangene vi var på dyrere opplevelser i fornøyelsesparker osv.

 

Vi hadde masse å fortelle om etter ferien. Selv om vi ikke hadde vært ombord i et fly og reist langt. Selv om det ikke kostet masse.

Et telt koster ikke allverden. Skogen er gratis. Stranda er gratis. Det er de voksnes tid til å finne frem barnet i seg som kanskje er det aller viktigste. Og barn oppfatter også at voksne har det hyggelig. At det er noe som er litt annerledes enn hverdager.
Det skal kanskje ikke så mye annet til for å oppleve feriefølelse enn at man drar på overnattingsbesøk til venner i nærområdet.

Ferie er ikke nødvendigvis dyre turer. Det er å ha bedre tid. Gjøre andre ting. Dra på besøk. Leke med barn man ikke leker med hver dag. Bade. Plaske med tærne i vannkanten. Fiske krabber, kaste dem ut og fiske dem på nytt. Jeg tror vi voksne synes det er kjipere med ferie uten store reiseplaner, enn barna synes.

 

 

 

Ute var det sol

Sånn som jeg vil huske henne ❤️

Veien var fryktelig humplete, det var oppoverbakker og nedoverbakker. Bilen ristet, hengeren bak ristet enda mer. Jeg kunne ikke kjøre det bil og henger var god for, av hensyn til hun på 4 bein som skulle ha en god opplevelse av hjemturen. Jeg var sint og frustrert på veien, på at jeg var akkurat der, akkurat da. På livet. Det føltes urettferdig. Hvorfor akkurat nå? Aller mest var jeg lei meg, og jeg tror sinnet på den elendige veien var en reaksjon på det. Mor var død. Død. Mor? Hun skulle jo leve for alltid. Andre dør, jeg er vant til å møte døden mange ganger i året, men ikke uten at jeg har kontroll og er den som støtter andre i sorg. Nå var det jeg som var hudløs, naken og ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere det. Hvordan jeg virkelig skulle stikke hull på gråtebyllen jeg trengte å få tømt. Jeg lot følelsene jeg hadde holdt inni meg, den berømmelige maska, ryke og reise og kjørte bil gjennom tårer. Det gjorde så ubeskrivelig vondt. Jeg så bare den humplete veien og GPS’en som sa nesten 3 timer hjem. Motløsheten tok meg, men i det samme kastet jeg et blikk til sidene. Herregud så vakkert det egentlig var. Det var fjell og fjorder. Telemark på sitt vakreste. Da tenkte jeg; dette er jo litt som livet. Det kan være jævlig humplete og trått. Svingete. Det er motbakker, og utforbakker. Men det er også mye vakkert, hvis man bare løfter blikket.

 

 

Huset hennes. Den kjente lukten, det ene trappetrinnet som knirker når jeg trår på det. Hun er bare ute en tur. Jeg har jo vært alene i det huset mange ganger før. Innom for å sjekke blomster. Eller bodd der og passet hunden. Inne på kjøkkenet lå brillene på kjøkkenbenken. Det første slaget i magen, det som viste meg at dette var virkelig. Hun var ikke av typen som hadde mange sett billige briller, hun hadde det paret hun gikk med. Nå lå de der. Hun var virkelig borte. Jeg gikk inn i stua. Ved plassen hennes. Der stod sandalene. Som hun kanskje satt der kvelden før, før hun gikk og la seg for aller siste gang. Jeg var på bristepunktet, men satte meg i en stol og scrollet på telefonen. Som for å skyve det bort. Så begynte klokka å slå. Bestefarsklokka fra nittenpilogbue. Den slår hver halvtime. Første knekk. Jeg tenkte på alle de nettene jeg sov der som barn. B-menneske allerede den gangen. Mor og Far var A-mennesker og la seg tidlig, så jeg lå ofte våken og telte slagene i klokka som slo. 11 slag. 1 slag. 12 slag. Jeg tenkte på lydene av fest på Flinthuset tvers overfor, disse nettene hvor jeg ikke fikk sove. Og lyden av klokka som slo et slag, og et til en halvtime senere. Det var stort sett så langt jeg fikk telt klokkeslagene før festen var over og søvnen tok meg.

Brillene… Det første slaget i magen om at dette var virkelig..

Jeg reiste meg og tok meg en tur rundt. Innerst i stua stod det som knakk meg helt. Finserviset fra foreldrene hennes, sirlig stablet med heklebrikker mellom hver tallerken. Det skulle jeg få. Hun har egentlig snakket om det i flere år. Nå hadde hun gjort det klart til avhenting. Jeg gikk gjennom huset, fra rom til rom. Bildene på veggen, sånne rammer hvor hun hadde klippet ut bilder og samlet dem i en ramme. En for hvert barnebarn tror jeg. Jeg var stort sett avbildet sammen med en hund, den var der tidlig, den hundegalskapen. Jeg tenkte på dem alle. Trille og Tamok, som jeg nok hadde aller nærest forhold til. Og de senere. Rossi og til sist Zari, som vi måtte omplassere etter det første hjerneslaget hennes. Huskyene jeg bare vagt husker var også der. Jeg tenkte på hvordan hun forventet at Rips alltid var med. Og på hvordan hun stod klar på trappen med et ben eller en godbit til henne når jeg kom. Rips ulte baki bilen, og laget et svare spetakkel hver gang jeg rullet inn i gården der, hun som ellers sjelden sier noe. Denne dagen sa hun ikke et kvepp der bak, som om hun senset at noe var annerledes.

Hagen. Ripsbuskene bugner av bær. Jeg kjente på hennes stress for å få høstet det inn – ingenting måtte gå til spille. Det var sånn hun var. Nøysom. Jeg fikk plutselig et behov for å plukke rips, og lære meg å koke saft. Jeg kjente en svak anger over at jeg aldri tok meg tiden til å la henne lære meg det. Google har vel svaret på hvordan man gjør det. Eller kanskje en av hennes oppskriftsbøker hvor alt sånt garantert er notert ned. Jeg tenkte på bunaden. Hun strøk skjorta for meg senest nå til 17.mai, selv om helsa begynte å skrante og jeg tenkte at det kunne medføre risiko for brune flekker. Men hun likte å gjøre det, hjelpe til, være til nytte. Det var sånn hun var. Det er ikke lenge siden hun lurte på om hun skulle hjelpe meg med å vaske vinduer? Jeg kunne se henne for meg, med litt dårlig balanse og hvordan det ville gått for seg. Jeg gikk videre til morellene. Treet bugner, og det er selvfølgelig mest gode fristelser i toppen. Jeg er ikke 1,60 en gang, og høydeskrekk har jeg og, så noen gardintrapp var ikke et alternativ. Heldigvis var det tilgjengelige fristelser i grener jeg kunne dra ned også. Jeg kom på stikkelsbærene, selve symbolet på Mor og gikk til busken. Kjente meg frem til de som er mykest og søtest, bet toppen av og sugde ut innholdet.

Jeg fant en gammel lekebil på hytta
Bak fars nøye oppstablede ved.
Som et passord inn til sjelen
åpnet den den delen
Som lukket seg i -63,
Og som jeg hadde feid ut med Beatles
Og aldri siden angret no’ på det.
Nå sto jeg med et anker
Som jeg tauet gamle tanker
Opp til overflaten med.

Jeg har vært glad i Øystein Sundes «Ute var det sol» i mange år, men i disse dagene har den fått en ny betydning. For det er sånn jeg går rundt og føler nå. På alle disse små minnene, som er som passord inn i sjelen og åpner opp for alle minnene. De gir meg et anker som jeg tauet gamle tanker opp til overflaten med. Og det er godt i prosessen, prosessen for å forstå at hun er borte. At det er aldri mer. At dette huset og denne hagen er på vei ut av livet mitt, sammen med henne. Det er godt å støtte seg på alle minnene, på alt som har vært og alt hun var for meg.

Jeg la ikke merke til solen som varmet, at det egentlig var en deilig sommerdag. Snapper fra venner på stranden føltes helt fjernt. Scrollet snapstoryer av det glade ferieliv. Det ble som i refrenget på sangen;
Og ute var det sol, jeg hørt’en gjøk som Gol,
Kan ingen stoppe kjeften på’n?
Glad latter strøk forbi som et par nye ski,
Mens jeg satt inne i min melankoli
Og sanket minner,
Skjøre minner i fra vi var små.

Innom hagen i går også. Litt mindre vondt, men orket ikke turen inn i huset. Spiste moreller og stikkelsbær og satt litt på terrassen før jeg plinget på en god kollega som var på jobb. Kjørte bortom og satt der og pratet litt. Det letnet liksom litt, og tårene satt ikke lenger så løst.

Ny tur i hagen i dag, sammen med min gode onkel. Det var fint å stå over frukttrær og bærbusker, snakke om alt. Om minner. Om hvor tøft dette føles. En liten runde gjennom huset. Vi snakket om hvor glade vi var for det gyldne øyeblikket vi hadde for et par måneder siden, hvor Mor hadde funnet frem album og tok oss med på tur gjennom sin barndom. Begge tok vi bilder av bildene. Vi snakket om at vi må se på dem snart igjen, og memorere hva hun sa om hvem som var hvem på de gamle bildene. For nå er det ingen som kan fortelle oss det mer.