Kollapser helsevesenet så har vi et problem

Det er snart valg, og jeg leser valgprogram til øyet er stort og vått. De fleste partier skal sørge for god eldreomsorg, gode helsetjenester til befolkningen. Det er store vyer om mer ressurser til psykisk helse osv.

Men det nevnes lite om arbeidsforholdene i helsevesenet. Lite om at bemanningen er skjært helt inn til beinet og at det er best sjans for god helsehjelp til alle hvis det ikke skjer noe uforutsett. Dessverre skjer uforutsette ting nesten hver dag. I eldreomsorgen f eks. En gammel kropp har liten organisk reservekapasitet, lite motstandskraft. Også er de ofte multimorbide, dvs at de har opptil flere ulike diagnoser og kroniske tilstander. Vi snakker hjertesvikt, nyresvikt, KOLS, kreft. Det gir stor fare for at noe skjer.

Ikke sjeldent er vi sykepleiere i en situasjon der vi må prioritere. Vi må prioritere hvilken pasient som høres sykest ut basert på enten det de oppgir selv pr telefon, eller det våre helsefagarbeidere identifiserer av forverring og rapporterer videre til sykepleier. Jeg har stått i situasjoner med mistanke om sepsis, der vet jeg at det haster med å gjøre tiltak og få pasienten inn til sykehus for behandling. Jeg må først kartlegge, gjøre målinger, også må jeg ringe f eks AMK. Jeg må vente sammen med pasienten til AMK kommer og være der mens de gjør sine vurderinger. Samtidig kan det ringe på en med akutte magesmerter, jeg burde vært der. Samtidig. Men jeg kan ikke være to steder på en gang. Akutte magesmerter kan også være alvorlig og bety så mangt, men det er sepsisen jeg må prioritere. Det føles helt forferdelig å stå med en følelse av og ikke strekke til. Det føles enda verre å gjøre en feilvurdering basert på at man har sendt en kollega som ikke er sykepleier for å tilse og gjøre målinger. Når alle målinger er fine, men det kliniske blikket mitt kunne hjulpet meg med å se at det likevel krever en innleggelse. Slike innleggelser må man også ofte argumente litt sterkere for til AMK eller fastlege, da de basert på målinger og at de ikke kjenner pasienten godt nok, ikke ser grunnlag for å legge inn pasienten. Men vi ser forverringen.
Slagordet til Norsk Sykepleierforbund; Tydelig, modig, stolt, gjør seg gjeldende i mange slike situasjoner. Vi må være tydelige når vi kjemper pasientens sak, vi må være modige når vi innimellom må argumentere midt i mot. Og det ligger stolthet i å yte god helsehjelp og ha gjennomslagskraft. Når vi er for få, og ikke strekker til får vi ikke anvendt noen av disse. Og i verste fall kan det gå riktig galt. De akutte magesmertene var begynnelsen på tarmslyng, og ikke luftsmerter eller obstipasjon. Dagen etter ble pasienten innlagt og hasteoperert. Sepsis-pasienten fikk behandlingen han skulle ha. Men jeg kjente på egen frykt og egen utilstrekkelighet fordi jeg ikke fikk argumentert godt nok for pasienten med magesmertene.
Det kunne fått fatalt utfall. Det kunne ført til død. Det kunne ført til at jeg ble kalt inn på teppet for å argumentere for min utilstrekkelighet. Og kanskje kunne jeg som sykepleier, sammen med virksomheten, fått en reaksjon fra Helsetilsynet. En «prikk» slik man får på førerkortet hvis man gjør overtredelser. En «prikk» som ikke telte i min favør hvis jeg på nytt ikke strakk til og det ble tilsynssak. Det er et stressmoment å jobbe sånn. Og når lønna ikke er bedre enn den er, så har man en valgmulighet på å gå ut av yrket uten det helt store tapet økonomisk.
Og det er oftest sånn at når man går med for få sykepleiere på vakt, færre enn bemanningsplanen tilsier, så er det fordi det ikke er hoder å ta av.

Jeg er veldig sikker på at rett svar på lovnader om gode helsetjenester er høyere lønn til sykepleierne. Så det blir attraktivt å bli i yrket. Eller komme tilbake til det hvis man har forlatt det. På den måten kan man være nok folk på jobb så både pasienten med sepsis og pasienten med akutte magesmerter får helsehjelp til riktig tid.
Men det nevnes veldig lite om tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere. Problemet forskyves ofte til «partene i arbeidslivet» når spørsmålet om politikerne ser behov for høyere lønn for å rekruttere og beholde sykepleiere. Men arbeidsgiver får ikke mer å tilby enn politikerne bevilger. Og der mener jeg at politkerne ikke har noen konkret plan. Det er bare to til tre partier som ikke legger ansvaret for disse forhandlingene til partene i arbeidslivet, les sykepleierløftet.

 

Partene i arbeidslivet forhandler om en gitt pott. Det er vanskelig å gi mer når det ikke er mer å gi. Ansvaret for å gi en større pott å forhandle om ligger altså øverst, mener jeg. I livet ellers så koster mangelvare. Sykepleiere er mangelvare. Hvorfor stiger ikke da markedsverdien?

Det jeg synes er aller finest med det norske helsevesenet er at det er lik hjelp til alle. Dette er i ferd med og pulveriseres. Det er mer kjøpekraft hos mange nordmenn, og mange vil prioritere pengene sine til å få raskest mulig og best mulig hjelp hvis de står i en slik situasjon. Det er jo en gang sånn at all verdens penger ikke betyr noe hvis ikke man har helsa. Og kan man kjøpe helsehjelp og øke sine sjanser, så gjør man vel det? Kan man ha helseforsikringer og sikre seg rask hjelp på den måten så gjør man vel det? 650.000 nordmenn har i dag en helseforsikring f eks gjennom sin arbeidsgiver (som tegner helseforsikringer for å få sine arbeidstakere raskest tilbake i drift). Jeg er redd taket vil øke og at helseforsikring er noe mannen i gata vil prioritere å ha hvis det å få hjelp i det offentlige har lange køer eller dårligere standard. Også det private må tilby helsepersonellet bedre lønn og vilkår for å rekruttere og beholde. Slik man må i mange bedrifter. Ellers ønsker ikke helsepersonell å jobbe der heller.
Jeg synes det er en trist tanke hvis helseforsikring skal bli avgjørende for deg og og meg i framtida. Det gir et forskjells-samfunn og truer prinsippet om likhet for alle.

Så politikerne har et stort ansvar for å gi en stor nok pott til å drifte og gi gode offentlige helsetjenester. De kan ikke fraskrive seg ansvaret og si at dette er opp til partene i arbeidslivet. Det er bare synd at så få av dem har en forståelse for dette, eller en reell frykt for en kollaps i det offentlige helsevesenet i fremtiden! Vi har jobber med enormt stort ansvar og konsekvensene for både pasienter og helsepersonell kan bli store hvis feil gjøres fordi man må prioritere. Fordi vi er for få. Fordi kompetansen står i en klesbutikk, en blomsterforretning eller en helt annen plass. En plass hvor man ikke hver dag må kjenne på stresset og frykten for å gjøre feil fordi rammene man har for å gjøre en god jobb er for dårlige. Jeg skjønner at noen velger å gå ned litt i lønn for å slippe dette. For så dårlig betalt gis det for kompetansen vår, at vi kan forsvare å ha jobber uten krav til utdannelse uten at det gis de helt store økonomiske tapene, men generelt gir det enkelte mennesket bedre livskvalitet i form av mindre stress og ansvar, fri når andre har fri. Løftene om gode offentlige helsetjenester kan ikke innfris hvis det ikke er folk til å gi dem! Og det at det pr i dag mangler 7.000 sykepleiere er et stort varsko!! De sykepleierne finnes jo der ute, men de yter ikke sitt fag. Det er spådd en mangel på 28.000 sykepleiere i 2035. At det utdannes i massevis bøter ikke for den skisserte mangelen! Gjør noe, tilby en lønn som gjør at folk vil stå i ansvaret og ulempene med å jobbe når familien feirer jul og bursdager. Når vennegjengen er på byen. Og la oss synes det føles greit fordi de får en klekkelig kompensasjon for det. Vi har verdens fineste yrke, men når vi står og er redde for helsa til pasientene vi brenner for, fordi vi må prioritere. Når vi må pusse tennene til fru Hansen mens hun sitter på toalettet for å spare tid. Når vi ikke har tid til å høre historiene om livet hennes, når vi må behandle henne som en pakke med diagnoser og praktiske prosedyrer som skal gjennomføres slik at maskineriet; kroppen hennes, går videre. Men ikke har tid til å se og høre henne som et menneske med et følelsesliv.  Da orker vi ikke mer til slutt. Vi utdannet oss til dette fordi vi liker mennesker. Fordi vi liker å gjøre en forskjell. Fordi vi lett blir glad i folk. Men det er krevende og ikke strekke til for mennesker vi blir glad i. For mennesker vi vet er en elsket mor, far, bestemor, bestefar. Såpass krevende at det kan være verdt å gå ned 50-100.000 i lønn for å slippe det gnaget på samvittigheten. Med den konsekvens at helsevesenet mister nok et hode.

Er det lenge til jeg skal dø?

Han lå der i senga si. Jeg satt i ørelappstolen ved siden av. Vi så på et TV-program, kanskje litt halvt fokusert begge to. I stillhet, som det ofte var. Han var ikke en som sa så mye. Det var godt å være sammen likevel, en behagelig stillhet i grunn. Men det var tydelig at han lå og tenkte. Plutselig spør han meg; «er det lenge til jeg skal dø?».

Jeg ble litt perpleks over det plutselige spørsmålet, og forsøkte å formulere et svar. «Det er jo vanskelig å si»… Jeg tygget litt videre på det. Sa noe om at han var jo veldig syk nå og forklarte litt rundt erfaringene jeg hadde gjort meg med det. Et sånt litt konkret svar. Det kan være dager, men det kan også være uker og kanskje snakket vi også om en måned eller to, for tross alt hadde det vært litt stabilt dårlig en stund. Også spurte jeg tilbake «er du lei?». Han erkjente det, at døden var en velkommen gjest nå. Det var ikke mye til liv lenger sa han, når han var bundet fast til senga og så redusert som han var blitt.
Så var vi tilbake i stillheten en stund og TV’en surra videre. Jeg kjente at dette var mer krevende å snakke om enn jeg vanligvis opplever.

Han hadde nok tenkt og fundert litt, slik jeg også hadde, før det plutselig kom; «hva skjer når jeg dør?». Jeg forklarte prosessen slik jeg hadde opplevd den. Man blir ofte trøttere og trøttere, sover mer. Får lindring for smerter og plager, også kanskje man til slutt ikke våkner. Sånn kan det være. Også er det jo vanskelig å si, sa jeg. Hva som egentlig skjer etter døden. Blir alt svart og helt slutt? Eller kommer sjelen en annen plass? Kan man fortsatt følge med på livene til de man er glad i, fra der man er? Og kan vi tenkte at de vi har mistet fortsatt er litt med oss? Han svarte, nesten litt fornøyd, «Åja» og «hmmmet» litt også ble det stillhet igjen.

Dette med at det ikke kan være helt slutt etter døden.  Det er en tanke jeg selv liker å tenke, selv om jeg ikke har det jeg vil kalle en gudetro, så liker jeg tanken på at det kanskje finnes en himmel? Eller et Nangijala som i Brødrene Løvehjerte. Det viser seg jo at selv ikke Nangijala er er helt rosenrødt. Men jeg liker å stoppe før historien kommer dit. Jeg liker å tenke på friske, spreke, glade kropper. Snille mennesker som vil hverandre vel. Hestene og alle de andre dyrene. Reisen tilbake til jorden, f eks i form av en due. Eller i form av en fornemmelse av tilstedeværelse, og små tegn man kan velge å tolke til å være nettopp det. Men som kanskje for mange kan ha en helt naturlig vitenskaplig forklaring. Jeg tror det er en trøst og at det hjelper når døden føles totalt meningsløs.
Kanskje gjorde jeg døden litt rosenrød, jeg vet ikke. Men samtidig så hjelper det litt å gjøre det rosenrødt.

Vi går mye i skogen hans nå om dagen. På stiene hans. Jeg flirer litt når jeg tenker på hvor fort han gikk, og hvor vanskelig det kunne være å holde følge med tempoet. På den gangen jeg tryna i noen røtter og han toga videre og ikke så at jeg nærmest gikk kast i kast ned ei skråning. Det var hvertfall sånn jeg følte det. Jeg slo meg ikke, så det ble til at jeg humra litt over hvor håpløst det var å holde følge mens jeg løp etter for å ta han igjen, litt sånn heseblesende.
Det er godt å gå i skogen kjenner jeg. Selv om mitt tempo er roligere og jeg prøver å få med meg luktene, sansene og kjenner det letter litt på stresset etter en travel dag og hodepinen som sitter litt for godt i for tiden.

Sorgen har mange måter å vise seg på. Fra totalkræsj over å lese gamle tekstmeldinger, til og kunne gå i hans landskap, tenke på hvordan han i disse tider gledet seg og ladet opp til rypejakta. Det er godt at man også kan finne arenaer som minner om, men likevel er gode å være i. Glade hunder som får brukt løpebeina, lukten av skog. Det er en sånn arena. Midt oppi høsten som minner om fjorårets høst. Og spørsmålet; «når skal jeg dø». For det svaret kom jo til slutt en gang seint på høsten, når jakta var over.

♥️Pappa♥️

En lønn å leve av

Jeg er tatt ut i streik for første gang i livet. En streik for høyere lønn til sykepleierne og andre med samme antall studiepoeng, like stort studielån og like stort ansvar som oss. Om ansvaret er å sørge for at den oppvoksende generasjon får gode forutsetninger for å bli gode samfunnsborgere, fra barnehage og via skole. Ansvar for at syke og gamle får den hjelpen de trenger. Vi i Unio – vi med de skjermede jobbene. Vi samfunnet er avhengige av, men som ikke produserer noe man kan selge. 

Så hvorfor streiker vi? Høyere lønn. Betalt for ansvaret og jobben vi gjør. Du har hørt der før. Jeg føler for å forklare litt dypere.

Kjøpekraft. En singel sykepleier i Oslo har pr januar 2021 råd til å kjøpe 2,5 % av boligene på markedet i Oslo jfr sykepleierindeksen. Det er jammen ikke mye! Kvadratmeterprisen er skyhøy og det er ikke mye man får for det man har å rutte med. I Tønsberg og Færder kan en sykepleier kjøpe 32,9 % av boligene på markedet.
Så kan man jo også si «må man eie da?». Ja. Det er jo absolutt en trygghet i å eie sitt eget, og det er jo det flest nordmenn gjør. Når man har tatt en høyere utdannelse, så er dette noe man bør kunne forvente. 

Sykepleiermangel. I følge SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere i 2035. Det er bare 14 år til. Frafallet er stort i løpet av de 10 første årene etter at autorisasjonen er ervervet – faktisk så mye som 1 av 5. Sjansen er stor for at en av de 5 du var på kollokviegruppe med i studietiden, ikke jobber som sykepleier 10 år etter at dere feiret endt skolegang. De forsvinner ofte helt ut av yrket. Utdanningskapasiteten økes, vel og bra. Men hva gjør man for å beholde folk i yrket? Jeg tror et godt svar er; øke lønna.
Nå er det vanskelig å få besatt stillinger. Ved sykefravær erstattes både lærere og sykepleiere med ufaglært personell – noe som i lengden gir et stort trykk på de gjenværende sykepleierne.

Vi er nå i et mellomoppgjør hvor det primært forhandles lønn. I hovedoppgjøret ser man mer på helheten. Vi fikk et meget amputert hovedoppgjør i fjor, og ble avspist med en lønnsramme på 1,7 %, hvor 1,6 % gikk til overheng og glidning, det ga en ramme på 0,1%, som tilsvarte et sted mellom 1400 og 1800 kr i lønnsforhøyelse – i året. Vi fikk en svak reallønnsvekst. Reallønn baseres på konsumprisindeksen, som er endringer på prisene på varer og tjenester lønnsmottakeren ønsker og trenger å kjøpe. Mat, drikke, tjenester av forskjellige slag. Når konsumprisindeksen øker, når det koster mer å kjøpe varer og tjenester, og lønnsrammen ikke følger denne, får man en reallønnsnedgang. Og dit er vi på vei med årets forslag til rammer. Og derfor streiker vi.

Vi har en livsviktig jobb, det er for få av oss, det er stort frafall fra yrket. Vi sitter med en høyere utdannelse og et stort ansvar. Et ansvar for å yte god og omsorgsfull helsehjelp. Et ansvar for å «triagere», det vil si vurdere hastegrad, når du er syk og trenger hjelp. Om du normalt sett er frisk og oppsøker legevakten eller spesialisthelsetjenesten. Om du mottar helsetjenester i hjemmet, eller bor på sykehjem og plutselig blir syk. Da er det jeg som skal trykke på de rette knappene og vurdere hastegrad. Jeg gjør faglige vurderinger på om du kan tilses gjennom natten og vente til fastlege eller sykehjemslege er på plass dagen etter. Kanskje er det lagt en plan for å lindre plager og symptomer i tilfelle du skulle få en forverring av din kroniske sykdom, så hjelper jeg deg med å iverksette planen og gjør fortløpende vurderinger på om tiltakene har god nok effekt. Det kan også hende at min totalvurdering basert på målinger og det jeg ser med mitt kliniske blikk, sier meg at jeg må ringe etter øyeblikkelig hjelp. Jeg er viktig for deg og din helse. Mine vurderinger kan utgjøre en stor forskjell for deg. Jeg er din talsperson og jeg kjemper for deg og dine interesser, basert på mine faglige vurderinger. Jeg kan trygge deg på at vi passer godt på deg i natt, gjør fortløpende vurderinger og tiltak hvis du skulle bli sykere. Eller jeg sier til deg at jeg er nødt til å ringe en ambulanse, fordi jeg vurderer at du er så syk at du trenger hjelp, selv om du selv helst ville sett det an.

Min lønn er styrt av frontfagsmodellen. Det vil si at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at min tarifflønn settes etter resultatet av denne. Konkurranseutsatt industri vil si bedrifter som produserer varer av verdi for norsk og internasjonalt marked. Disse bedriftene skaper verdier for samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, gjennom arbeidsplasser, inntekter, skatt osv. Det er viktig for at den norske økonomien skal gå rundt, og at vi ikke lever på oppsparte midler. Mitt yrke, og andre yrker som yter ulike tjenester til samfunnet, yter tjenester som er gratis for alle innbyggere. Helsetjenester, skolegang, at politet kommer når du trenger det, eller jobber forebyggende med å lage et trygt samfunn der folk er lovlydige til de felles lovene, reglene og normene vi har satt her til lands, og at denne tryggheten ikke koster deg noe og ikke minst; lik rett på hjelp uansett hvem du er. Sikkerhetsnettet i landet vårt.

For at vi skal ha gratis skolegang, et samfunn hvor alle har samme rettigheter, hvor du blir født inn i et system som er der for deg fra vugge til grav. Hvor du underveis gir tilbake ved å jobbe, betale skatt og skape verdier.  For å rekruttere og beholde folk til å yte disse tjenestene, så trenger de en lønn som harmonerer med ansvaret og grad av utdanning. 

Jeg streiker fordi jeg er bekymret for at den spådde sykepleiermangelen blir reell. Fordi jeg lurer på om jeg da holder ut? Eller om jeg kapitulerer og blir en av de som forlater yrket til fordel for en annen jobb, når lønna ikke er høyere enn den er, så kan jeg gjøre det uten at det får de helt store økonomiske konsekvensene. For å beholde folk, må lønna opp. Det må ses på løsninger for å få til dette. Det må ses på hvorfor vi ikke klarer å holde følge med boligmarkedet, hvorfor vi er på vei til å få en reallønnsnedgang og med det redusert kjøpekraft. For vi gjør en hederlig innsats, vi er viktige i maskineriet samfunnet Norge. Vi er egentlig sjelden vare og uunnværlige. Så bør vi også lønnes som dette.

 

 

De uunnværlige

Det brygger opp til streik i Unio-kommune. En streik for høyere lønn. Høyere lønn er så mye mer enn de to ordene. Det handler om å henge med og ha kjøpekraft i dette høykostnadslandet. En person med bachelorgrad og 100% fast jobb har en ca inntekt på 570.000 kr (som blir et ca snitt når man legger kvelds/helgetillegg og helligdagstillegg oppå grunnlønna på 501.400 kr, og i tillegg får litt overtid og forskyvninger ila et år). En gjennomsnittelig sykepleier, en vanlig jobb. Jeg legger inn et søk i lånekalkulatoren til Sparebank 1 og finner ut at de har mulighet til å ta opp et lån på rundt 2.462.100 (da har jeg lagt inn 300.000 kroner i studielån som gjeld da det er snittet for studenter med bachelor). Så legger jeg inn et søk på Finn i min hjemkommune Tønsberg på boliger til max 2.400.000 og finner at denne personen kan kjøpe 19 boliger i markedet. Boliger mellom 28 og 65 kvadratmeter. For å kjøpe en bolig til 2.400.000 skal man også ha en egenandel på 360.000. Eller foreldre med mulighet til å stille med sikkerhet.

Har man et barn går lånerammen ned til 1.863.300 og man kan kjøpe 6 boliger i markedet av størrelse bøttekott. Er man så uheldig at man har 2 barn så kan man låne 968.700 kr, det ligger ingen boliger ute til under 1 million i min kommune. Det er jo ikke helt uvanlig i dag at noen sitter alene med både 1 og 2 barn, og har en helt vanlig jobb, som lærer eller sykepleier. Det er klart – man stiller jo sterkere når man er to.. Og det er normalt i Norge at folk eier egen bolig.

Konsumprisindeksen øker. Konsumprisindeksen beskriver prisstigning på varer og tjenester. Krona øker. 1000 2018-kroner er 1034,82 2020 kroner. 570.000 2018-kroner ga høyere kjøpekraft enn 570.000 2020-kroner. Skulle man holdt følge med verdien på krona så skulle man hatt ca 589.000 kr i 2020 for å ha samme lønn som i 2018. Priser på varer og tjenester følger med. Det gjør ikke lønna til sykepleierne på samme måte.

Vi fikk et realt hopp i hovedoppgjøret i 2019 der gjennomsnittslønna ble satt opp til 500.000 kr ved 10 års ansiennitet, men da hadde vi også ligget på 455.000 eller deromkring i lang tid og man så at vi allerede da hadde mindre kjøpekraft. Så jeg vil ikke si vi var heldige, men at noen våknet og forstod at noe måtte gjøres.

Det mangler 7000 sykepleiere i Norge i dag. I 2035 mangler det 38.000! Det er bare 14 år til. Regjeringen gjør tiltak ved å øke utdanningsplasser. Tildels gjøres det ulike tiltak rundt i kommunene for å rekruttere. I Tønsberg tilbys nyutdannede startlønn på 8 års ansiennitet vet jeg. I andre kommuner kan sånt som startbonus være vanlig. Det kan gis ulike funksjonstillegg og noen frister med reduksjon i studiegjeld. Spørsmålet er om dette er nok? Det er ikke flust av søkere til utlyste stillinger jevnt over, så nei – trolig ikke. Det kommer ikke like godt frem hva som gjøres for å beholde folk. Det er en kjent sak at lønn kan forhandles ved bytte av arbeidsplass, sånn sett er det sikkert gunstig å bytte av og til. Samtidig er det jo gull verdt med de folka som kjenner arbeidsplassen og systemet inn og ut. Hvis de blir hengende bakpå lønnsmessig ift de som kommer inn med rekrutteringstiltak, så blir jo også det feil.

Vi ser en flukt fra yrket. Det finnes mange innehar en sykepleierautorisasjon, men ikke bruker den – hvorfor? Turnusarbeid sliter med kroppen. Det å gå på jobb når andre har fri føles kjipt. Det er et stort ansvar å ta viktige vurderinger og avgjørelser for andres liv og helse. Det er innimellom tøffe tak å være tilskuer til andre menneskers lidelse. Det er tøft å få kjeft for noe du ikke kan noe for. Det er tøft å jobbe i en etat som alltid er presset på økonomi, hvor det ikke settes inn en annen sykepleier som vikar når en eller flere er syke, og belastningen på deg blir større – fordi den innleide vikaren kan bidra med veldig mye bra, men det er også mange oppgaver vikaren ikke kan gjøre. Det kan hverken vikaren eller jeg noe for, jeg elsker alle som sier ja når vi står i beita, jeg setter stor pris på hjerter som banker varmt for pasientene. Jeg setter pris på gode observasjoner og fornuftige betraktninger – for vanlig sunn fornuft innehar de fleste. Likevel eier jeg et større ansvar gjennom å inneha en autorisasjon. Mangler jeg fagkompetanse på vaktlaget mitt så har jeg f eks færre å drøfte en situasjon med, og det hviler en større belastning og et ansvarspress når en person skal gjøre en avgjørelse alene i et tvilstilfelle, enn når to hoder sammen diskuterer hva som er beste løsning og deler ansvaret for avgjørelsen. Jeg sover bedre om natta når jeg har fått med meg en annen fagperson i en vurdering der det ikke er klinkende klart hva som er riktig tiltak, enn om jeg har tatt den alene. For det er jo vurderinger som gjelder et annet menneske, noens mor, noens kone, noens bestemor. Jeg kan gjøre uopprettelige feilvurderinger. Jeg skal ha tunga rett i munnen, hodet og hjertet på plass da. Og jeg får ikke en krone ekstra for å gjøre vurderinger og ha alt ansvar på mine skuldre, kontra å dele det med noen. Når lønna ikke matcher ulempene, og man kan finne en inntektskilde med en lønn som enten er høyere, eller kompenserer for ulempene så skjønner jeg godt at folk gjør noe annet. Det hadde jeg også gjort hvis jeg fant noe annet jeg hadde tilnærmet samme passion for. Vi er uunnværlige, men vi betales ikke som den mangelvaren vi er.

Våre yrker har en stor samfunnsmessig verdi, selv om vi ikke skaper verdier i kroner og øre. Lønna vår kommer primært fra skatter og avgifter. Er det likevel riktig at vi som velger slike yrker skal havne bakpå og miste kjøpekraft når alt annet stiger? Våre yrker har vært i full drift i hele pandemien, det er ingen lærere eller sykepleiere som har hevet permitteringspenger eller søkt på støttetiltak for tapt inntekt under covid-situasjonen. Alle har kjent pandemien i større eller mindre grad. Noen har merket det godt på økonomien -mange i negativ grad, noen i positiv grad. Vi har merket det bl.a på smittefrykt og belastning ved å stå midt i blåsten. Jeg skal ikke syte og si det er noe mer synd på oss enn noen andre, pandemien har påvirket livene til en hel verden. Samtidig ser man jo, f eks her i min hjemby, at boligprisene har gått i været, selv i en pandemi. Så noen har absolutt opprettholdt eller til og med øket kjøpekraften underveis i dette. Det er ikke sjeldent vi ser boliger som går flere hundretusen over takst, noen også millioner over.

Jeg synes faktisk ikke det er urettferdig at vi sykepleiere ønsker oss høyere lønn og mulighet for å henge med på 2021’s gjennomsnittelige levestandard. At for å beholde oss og unngå flukt fra yrket, så er lønn er viktig virkemiddel. Vi skal ikke velte oss i luksus. Vi vet vi aldri blir steinrike. Men vi vil henge med, og vi vil ha betalt for det store ansvaret vi bærer, og for belastningen vi utsettes for gjennom skiftende arbeidstider. Det ville motivert til å stå i det videre. Så støtt oss, hei på oss, del gode artikler og skap oppmerksomhet. Jeg håper vi slipper streik, at det kan komme en fornuftig enighet i forhandlingene. Hvis ikke, så er vi klare til å mobilisere. 

Å være i rette enden av U’en

Denne skulle jeg egentlig skrevet for en stund siden, men jeg tror jeg har trengt litt tid til å filosofere og forstå. Og det er sikkert ikke alt jeg har forstått enda, men jeg prøver meg.

Jeg var på et fantastisk ridekurs i sommer. Måtte dessverre avbryte midt i grunnet brått dødsfall i familien, men rakk å få med meg litt å tenke på likevel.

U-teorien. Eller U-sirkelen. Lykke Andersens fantastiske pedagogiske verktøy i utdanning av ryttere. Men kan også fint overføres til livet generelt.

Se for deg en sirkel, den er splittet på midten. Omtrent som to hestesko som møter hverandre med endene mot hverandre. Den nederste delen er rød – den øverste er grønn.

Jeg tror jeg velger å oversette det til at den nederste er problemorientert, fastlåst og frustrert. Mens i den øverste er man problemløsende og i et løsningsorientert modus. Se for deg at du er på helgekurs med hesten din. Du vet den magiske søndagsøkta hvor du har jobbet gjennom problemområdene og ting virkelig løsner. Du føler deg rimelig konge og gleder deg til å komme hjem for å ri. Hesten tar beskjeder på løpende bånd, dere er lagspillere og det er virkelig gøy! Du gjør små korreksjoner med verktøy instruktøren har servert deg og det funker. Du er på sett og vis i grønn sone av u-sirkelen, men du har hatt et menneske som står og veileder deg dit så du er kanskje ikke helt selvtenkende og selvfølende. Men det er alltid godt med økter hvor du får kjenne hvordan god ridning skal være – slik at du vet hva du er på jakt etter når du 90% av tiden trener på egenhånd.

Kanskje har hesten fri på mandag og vi nå snakker tirsdag. Kanskje hadde du ikke tid til å gi den fri og vil prøve ut ny lærdom på mandag. Også funker ingenting. Ingen av verktøyene fra helgen, det instruktøren sa og som du nå har lengst fremme i hukommelsen, fungerer. Du prøver deg på noe dere fikk til virkelig godt på søndag, men i dag funker ingenting. Du prøver og prøver om igjen og om igjen på samme øvelse. Leter og leter etter momentene og følelsen fra søndag. Du blir frustrert og forbanna. Synes hesten er teit, spenner deg i kroppen, kanskje blir du til og med litt sint og urettferdig mot hesten? Nå må den jammen høre!!! I dette eksemplet er du på den røde delen av U’en. Du skrur muttere med skiftenøkkel som du ikke får strammet helt, det er tungvint, mutterkantene blir slitte, det tar lang tid og du blir irritert mens du holder på. Du tenker ikke på at du også har en fastnøkkel i verktøykassa, du vet en sånn som er mer finjustert, akkurat passer rundt mutteren, og lar deg skru uten å tenke på at den glir av eller at det er slitsomt.

Når du har drevet med ridning en stund så har du jo massevis av verktøy i kassa di, ikke bare skiftenøkkelen som fungerte så fint og var så godt innstilt på søndagsøkta. Du vet også hvilken følelse du leter etter, eller hvertfall sånn nesten. Men du får det bare ikke til!

Budskapet er; i den berømte verktøykassa har du også verktøy å anvende for å løse de problemene du har i dag, og som ikke var der på søndag. Det kan være andre øvelser. Et roligere tempo. Bestemme seg for at i dag er hesten kanskje stiv etter en hard jobbeøkt og det den trenger er en rolig tur? Så får du prøve igjen i morgen. Nå mener jeg ikke at hver gang man ikke får til noe så skal man gi opp og ri på skrittetur, men man skal også ha hestens behov med i betraktningen når noe ikke fungerer. Du har ridd for flere instruktører og bare du kobler på hukommelsen så husker du kanskje hva noen har fortalt deg litt tidligere i utdanningsskalaen din som rytter, og som du kanskje burde skru litt tilbake til.

I den grønne delen av U-sirkelen, der skal du være løsningsorientert og lete etter annet verktøy for å løse problemet. Ok, dette funket ikke, da prøver jeg heller dette. Kanskje må du ned i skritt før du igjen kan ta det med deg opp i tølt eller trav. Kanskje får du ikke trav i dag, og hva har forskjellige mennesker gitt deg av verktøy for det? Er tølten passaktig? Sa ikke noen at du bør ned i tempo da? Trolig vil du få et godt svar ved å anvende et annet av alle verktøyene og øvelsene. Det er da du er i ferd med å forstå ridekunsten. Det er ikke perfekt her heller, men du skal forsøke å komme raskt over i grønn sone når du har beveget deg med i den røde. For det er i den grønne sonen positivt arbeid skjer, det er da du tenker og føler aktivt, og kan gi både det selv og hesten mestringsfølelse. Det er ikke gøy å være hest i rød sone. Du sliter på mutterkantene eller spiriten i hesten, hvis du fortsetter og fortsetter med den lite finjusterte skiftenøkkelen. I lengden får du en hest som tenker «Ånei!» og går motsatt vei når den ser du kommer med leietauet klar til dyst. Fremfor en som spisser ørene og lurer på hva dere skal? Ikke minst er det demotiverende og ikke få til noe. Et passe oppbrukt uttrykk er «Rome ble ikke bygget på en dag». Men det er så sant som det er sagt; du og hesten blir ikke knallgode på en dag heller. Den blir ikke sterk nok til å bære seg på kort tid, det er måneder og år med jobb. Den blir stiv hvis ikke du holder dem smidig. Den blir sløv på hjelperne hvis du er lite lyttende og følende, og dermed ikke er flink med timingen din og gir belønning – ettergift når den faktisk svarer deg. Du vil få litt to skritt frem, et tilbake følelse. Og det gjør ingenting så lenge du holder deg i grønn sone og er problemløsende, og ikke i rød sone og fastlåst. Også må du tenke på hva som er bedre nå enn for et år siden. Forhåpentligvis er det jo noe du har forstått mer av? Det synes jeg hjelper å tenke på når jeg føler jeg står fast.

Hun her er f eks mer fin i fronten nå enn for et år siden. Så ting skjer jo, selv om jeg synes det skjer sakte.

 

Sånn. Det var dagens ride-mindfullness. Kanskje mest skrevet som en opprydning i egen forståelse, og reminder til meg selv.

Hard work pays off

Noen tanker om det å være sykepleier, og ikke minst det å bli i yrket et helt arbeidsliv.

De siste dagene har det vært mye skriverier om sykepleiere og lønn. Ikke helt unaturlig ettersom det pågår et hovedoppgjør i disse dager. Det går meningsutvekslinger i mediene rundt om det er tid og rom for å snakke om lønn, med de økonomiske konsekvensene pandemien har fått for økonomien i nær sagt alle verdens land. Helsepersonell har fått mye oppmerksomhet og lovord for sin rolle i fronten mot en pandemi. Ordet «samfunnskritiske yrker» har kommet inn i vårt vokabular, og det er liten tvil om at sykepleiere (og helsepersonell forøvrig) har en samfunnskritisk jobb. Nå skriver jeg om, og for sykepleiere. Fordi  jeg er sykepleier selv. Det vil ikke si at jeg ikke verdsetter mine gode og uunnværlige kolleger i andre faggrupper. Og også unner dem en lønn å leve av, og betaling for sin kompetanse.


En påstand jeg har lest i flere kommentarfelt, og ulike artikler er at sykepleierne burde være fornøyde med lønna. Det er tross alt ikke så aller verst, og vi har da i det minste en jobb og en sikker inntekt. Sågar mener noen at vi er høyt lønnet. Hvor de har det fra, vites ikke. Det er ikke hva min årsinntekt sier, selv om jeg er ganske glad i å jobbe overtid og på papiret har en ikke aller verst årsinntekt. Men likevel; Høyt lønnet? Jeg vet ikke hvor de har det fra? Ikke på bunnen av lønnsstigen, det har de forsåvidt rett i. Men påstanden om høyt lønnet, støtter jeg ikke.

En sykepleier har en bachelor grunnutdanning. Når hun er ferdig er det omtrent som med en fersk sjåfør – man har den grunnleggende kompetansen på plass. Jeg mener reisen etter endt utdanning og de erfaringene som høstes gjennom yrkeslivet, er minst like viktig. På samme måte som man gjennom mengdetrening erverver gode kjøreferdigheter. Det finnes flere rekrutteringstiltak. I kommunen lokkes det med startlønn på 8 års ansiennitet for nyutdannede. Det gjør at mange relativt ferske sykepleiere, raskt kryper over sine mer erfarne kollegaer på lønnsstigen i og med de senere ansiennitetsrykkene kommer på toppen av dette rekrutteringstillegget. Jeg vil slå et slag for det å lokke folk til å bli i yrket frem til pensjonsalder. Da må det legges ressurser i å beholde sykepleiere og opprettholde motivasjonen. At lønn er en stor motivasjonsfaktor, blant mange flere, er ikke til å stikke under en stol. 

Gjennom år med arbeid som sykepleier (eller helsefagarbeider) kommer den erfaringsbaserte kompetansen, tryggheten – personlig og faglig, og flyten i arbeidet. Det kliniske blikket trenes opp, og sykepleieren erverver seg kanskje spisskompetanse innenfor sitt fagområde. Noen tar videreutdanning, som i kroner og øre heller ikke lønner seg stort – men det kommer pasientene tilgode. Jeg tør påstå at den garvede sykepleieren med sin kompetanse og trygghet, sparer arbeidsplassene for mye. Mange av oss føler oss faglig trygge og står i mange avgjørelser på selvstendig grunnlag. Et grunnlag som krever nettopp noen år på baken i yrket. 

At gjennomsnittelig avgangsalder for sykepleiere er 57 år, sier mye om belastningen i å jobbe turnus. At 1 av 5 sykepleiere går ut av yrket før det har gått 10 år fra ferdig grunnutdanning, sier også endel.

I veldig mange yrker er det sånn at du blir betalt for innsats, betalt for å være dedikert i jobben. Betalt for å være god til det du gjør. Hard work, pays off har jeg hørt. Sånn er det ikke i sykepleieryrket.

Det er et yrke som er rikt på fine menneskemøter, rikt i form av å gjøre en forskjell, men dessverre betales ikke regningene av denne rikdommen. Det er et yrke hvor noen alltid må være på jobb. Hvor man ikke har fri når andre har fri. Når man er fri og frank, så gjør det ofte ikke så mye å være borte fra familien i høytider. Når man blir eldre, blir det kjipere og kjipere. Avkallene man gjør, og viljen til å fortsette med det, hadde vært bedre, om lønna var bedre. Jeg vil også nevne muligheten for personlig og faglig utvikling. Det å ha tid og rammer til å gjøre en god jobb. Det å ta seg tiden, det krever baller og trygghet å forsvare. Det krever tålmodighet og ikke rent sjeldent noen timer overtid ila et år. Overtid i form av goodwill og ære i og ikke levere fra seg er halvgjort stykke arbeid til nestemann.

Hele samfunnet er i en spesiell situasjon, og det vil vare lenge. Vi som er nærkontakter med pasienter hvor samtlige er i risikogruppa, bør tenke oss godt om på fritiden. Det kan ikke stilles krav til at vi skal være mer forsiktig enn vanlige smittevernregler tilsier, om ikke det gis kompensasjon. Tanken på korpsøvelsene mine har slått meg. Skal, skal ikke? Jeg vet at det å eksponere seg for 40 mennesker og mye aerosol fra blåseinstrumenter, innebærer en risiko. Tanken slo meg også når jeg leste om en fastlege som var smittet. Han hadde, fritt etter hukommelsen, 70 nærkontakter. 60 var pasienter, 5 var kollegaer og 5 var personlige nærkontakter. Så fort jeg setter mine bein på en korpsøvelse, har jeg langt flere personlige nærkontakter enn han. Tanken er litt skremmende, hvis en smittesituasjon skulle oppstå. MEN; jeg får faktisk ikke noen form for kompensasjon for å være forsiktig på egen fritid. Sette livet på vent liksom. Forsiktig er jeg, men jeg tenker mer forsiktig enn samfunnets smittevernregler. Jeg hadde fått innmari dårlig samvittighet om jeg dro med meg smitte derfra til jobb. Og det er vel der skoen trykker. Vanskelig, vanskelig. Det hadde helt klart vært enklere om det ble snakket om på de ulike arbeidsplasser, og gitt en kompensasjon for å begrense egen fritid. At det ikke skjedde på eget initiativ i såfall. Hadde jeg fått en sum for å være forsiktig frem til jul, hadde jeg trøstet meg med at jeg kunne kjøpt meg noe jeg ønsket meg, for eksempel.

Koronaavtalen bl a sykepleierforbundet gikk med på i mars, ga arbeidsgiver stor mulighet til å omgjøre arbeidsplaner, tillate brudd på arbeidsmiljøloven og gjeldende avtaler med hviletider o.l. Den går ut nå i september, og det blir ikke tegnet en ny. Primært fordi flere arbeidsgivere utnyttet avtalen for å bøte på kjent personalmangel. Mange sykepleiere gikk i koronaturnus på helt normale avdelinger, uten en eneste koronapasient. De jobbet annenhver helg og fikk flyttet vaktene sine for å møte driftens behov. Den heller dårlig planlagte driftens behov, rett ut sagt. Det var ikke det som var tanken bak.

Det er ingen tvil om at sykepleierkompetansen trengs for å innhente køer på elektive operasjoner, ta igjen etterslep på normal drift. Og ikke minst at den trengs ved et oppbluss i pandemien og hvis en stor andel ansatte havner i karantene. Det er i slike tilfeller en spesiell avtale kunne vært nyttig for arbeidsgiver. Fylkesleder i Vestfold har kommet med sin bekymring rundt den generelle sykepleiemangelen. Hun beskriver den som verre enn noensinne. En uttalelse som kommer i kjølvannet av et leserinnlegg hvor en sykepleier kritiserer en leder som uttaler at etterslepet kun er mulig å innhente hvis de ansatte er villige til å opprettholde dugnadsånden, jobbe ekstra og kanskje mer ugunstig. Ordet dugnad ble nevnt. Og hun sier at hun er lei av at hennes jobb. Min jobb. Og flere andre sykepleieres jobb og innsats i en pandemi, kalles en dugnad. En betalt dugnad. En dugnad som i lang tid har gått utover mange sykepleieres liv og fritid.

Jeg tenker på HeVeLiFa, forkortelsen på de fire viktige grunnsteinene i utearbeidelsen av en god turnus. Jeg lærte om det på arbeidstidskurs i regi av Norsk sykepleierforbund. Helse. Velferd. Likestilling. Faglig forsvarlighet. HeVeLiFa.
Helse – sykepleiernes helse. En arbeidshverdag som fremmer god helse. Holder oss friske. Forebygger belastning og slitasje i arbeidshverdagen. Går rett over i velferd. En god arbeidsvelferd. Og en god fritidsvelferd, minst mulig belastende vakter, du vet – de hvor hele familien din koser seg med helgefri eller hyttetur. Utenom deg. For du har arbeidshelg. Den dårlige søvnen mellom sen og påfølgende tidligvakt. Jeg vet jo at jeg har valgt et slikt yrke, men da er det viktig at man får så lite ugunstig arbeidstid som mulig. At det lages så gode løsninger som mulig når disse vaktene kommer. Og at de er godt kompensert. Likestilling. Jeg glemmer ikke videosnutten med jente og guttebarna som får utdelt godteri. Gutten får mye mer enn jenta. Kun fordi han er gutt. For det er ingen tvil om at menn tjener mer enn kvinner. Barna synes det er blodig urettferdig og fordeler godterier rettferdig mellom seg. Jeg har, dessverre, sett tendenser til mange menn i kommentarfeltene, menn som mener sykepleierne syter over dårlig lønn. Gutter som ble til menn som tok alt godteriet de fikk selv. 
Faglig forsvarlighet. Nok folk på jobb og ikke så stort arbeidspress at du ikke makter å holde hodet klart. Rom for faglig utvikling. Tid nok til å se pasientene som hele mennesker med komplekse behov. Og ikke bare den ene problemstillingen de er innlagt for, eller i kommunen tildelt tjenester for. En lønn å leve av. En lønn som gir rom for å eie egen bolig og ha råd til meningsfylte aktiviteter på fritiden. At det spiller inn i hele HeVeLiFa kabalen, er hvertfall ganske klart for meg. At hard work faktisk pays off og gir muligheter til å være fornøyd med tilværelsen som sykepleier. Det er en drøm. 

For lønn motiverer de fleste. Sykepleiere flest har mye goodwill. Selv har jeg mang en gang tatt ekstra og dobbeltvakter når det har vært manko på sykepleierkompetanse på min arbeidsplass. Jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og reist på jobb etter å ha fått en telefon fra en fortvilet kollega. Det har keg gjort i lojalitet til arbeidsplass, kollegaer og pasienter. For sånn er det på de fleste steder. Innimellom er det mye sykdom, eller en svært ressurskrevende pasientgruppe. Som oftest vet vi at det er kortvarig, strekker seg over noen uker. Man ser lys i enden av tunnelen og vet at det snart blir bedre tider. Etterpå klapper vi hverandre på skuldra og sier anerkjennende «vi greide det denne gangen og!». Men det finnes en grense for hvor lenge man orker å brette opp ermene, og ikke minst skaper det motvilje når det forventes at vi skal gjøre det. Klapping og takknemlighet ER hyggelig, men det holder ikke i lengden. Forskjellen nå er at vi ikke vet hvor lenge vi skal gå på høygir. Og når det kalles dugnad, og ikke lokkes med en dugelig kompensasjon for å brette opp ermene eller gjøre forsakelser i eget liv (jfr mine tanker om korpsøvelser som er eksempel), da faller motivasjonen for å sette resten av livet til side i uoverskuelig fremtid. For mange, faktisk også meg, gjør det også at man tenker på om det er noe annet man kunne blitt god på? Noe som betaler seg bedre på lønnsslippen, og ikke gir en evig bekymring for om det er meg som må jobbe kveldsvakt neste julaften? Eller noe som gjør at jeg slipper å reise fra familiehyggen på hytta midt i påsken, fordi jeg må hjem på jobb. Jeg synes ofte det er deilig å ha fridager når andre jobber. Men om det veier opp for å jobbe når andre har fri? Nei, dessverre ikke. Jeg kunne lett gitt avkall på de fridagene hvis jeg kunne sluppet å følge familiehyggen på hytta kun via Snapchat, altså.. Så hvordan få oss til å bli i yrket?

 

Jeg må avslutningsvis nevne at forutenom lønna, så ser jeg at vi på mange felt har det veldig bra i kommunen når jeg leser skrekkeksemplene fra spesialisthelsetjenesten. Men det er en skrekk å havne der de er. Og derfor må vi si i fra som en samlet gruppe. For tilfeldighetene kunne også gjort at jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten ved en spesielt belastet avdeling. Og vi vil nødig at kommunen ser i den retningen når de får sparekniven på strupen og lurer på hvordan i alle dager de skal klare det? For vi vil ikke ha hverken økt helgebelastning eller at bemanningen skjæres til beinet og baserer seg på ren goodwill fra de ansatte.

Koronaskam

Det er snart 5 måneder siden landet, og verden forøvrig, stengte ned og ordet korona – covid-19, kom inn i vårt vokabular. Ble endel av hverdagen. Vi følte på frykt. Frykt for å smitte. Dugnad, på en annen måte enn den i kiosken på håndballen, eller med raking av fellesarealer i borettslaget, ble også et nytt ord. Dugnad mot smitte. Dugnad for fellesskapet. De fleste, jeg tror vi kan si nær sagt alle, deltok. Også de som normalt sett later som de ikke er hjemme, eller får en annen veldig viktig avtale, når borettslaget har sine halvårige dugnader.
Så skjer det liksom noe med motivasjonen for denne dugnaden. Den dabber av. Vi er drittlei og vil bare ha normalen tilbake. Det blir færre smittetilfeller, dugnaden har hatt ønsket effekt og vi blir litt slappere. Alle går ikke lenger med hansker på butikken, det er liksom ikke skam å droppe dem. Flere sniker seg også unna spritingen på vei inn og ut, og man tillater seg igjen og kjenne litt på avokadoene for å velge den som er mest moden, fremfor den man først tok på.

Så har det den siste uken kommet noen påminnelser om at vi fortsatt har en pågående pandemi. Først et bryllup feiret i tre vendinger. Så et større antall smittetilfeller på Hurtigruten. Nå en positiv test hos en ansatt på en butikk i mitt lokalmiljø. Det kommer farlig nært.

Forskjellen fra mars til nå er at «ikke si det til noen», og at kommunen ikke opplyser om hvilken butikk det gjelder – «av personvernhensyn» har vært mer akseptert. I mars, april og til og med mai het det seg at smittevernloven trumfet personvernloven. En liten spesialavdeling på sykehuset her fikk påvist smitte hos en ansatt. Det var en selvfølge at eksakt avdeling og hvilke smittesporings, smitteverns- og smitteforebyggende tiltak som ble utført, ble opplyst i mediene. Det var litt «hets» i kommentarfeltene. Kanskje begynte roten til skammen der? Burde ikke helsepersonell være ekstra forsiktige? «At det går an» og «er det mulig?!», «burde vite bedre!» var også setninger som kom. Det var begynnelsen på det jeg vil kalle koronahets, som igjen fører til smitteskam. Og det er en skummel utvikling.
Skummel fordi når noe blir skambelagt, så skjules det også. Og hva skjer hvis symptomer skjules eller underrapporteres? Jo – vi kan risikere å få en økende smitte, miste kontroll.

Vi vet alle hvordan et barn blir til, og hvordan man kan unngå det – hvis det ikke passer inn. Likevel har vi årlig flere som går på en smell, og som beslutter at de ikke har nok å tilby et barn. Det ser man på tallene for selvbestemt abort. Folkeopplysning hjelper, men det eliminerer ikke at det skjer. Jeg er glad for at vi kan gjøre noe med det. At man blir møtt med respekt og forståelse for sitt valg hvis man havner i en sånn situasjon.

Vi vet også hvordan HIV smitter. Vi har også medisiner som gjør at man får medisiner så man kan leve trygt og godt med HIV-viruset, og til og med unngå å spre det til andre. Likevel kommer det innimellom eksempler på folk som får påvist HIV-virus. Jeg leste om en dame som hadde fått påvist det 6 år etter at hun fikk det fra en tidligere kjæreste. Jeg kjenner ikke til historien eller årsaken til at den tidligere kjæresten ikke fikk påvist det før så lang tid etter. Kanskje hadde han samme historie, fått det flere år tilbake av en annen? Det er også skam å få påvist HIV, selv om også mennesker uten spesielt utsvevende seksualvaner kan få det. Og får det. Er det fordi man skammer seg og ikke tør å si i fra? Ikke tør å oppgi alle man potensielt kan ha smittet? Når det fortsatt kommer et og annet nytt tilfelle i en tid hvor noen piller kan gjøre at man kan leve som normalt uten å gi det videre.

Vi vet faktisk enda ikke helt hvor lett covid-19 smitter. Det er flaks og uflaks, noen som lettere får det enn andre. Og det er ikke skam. Det skal ikke være skam. Vi skal være forsiktige, men vi skal være åpne og ærlige om skaden skulle skje. Det er det beste man kan gjøre for å unngå å bringe det videre.
Med en slik pandemi er det også økonomiske motiver, ikke bare skam. Der er Hurtigrutens håndtering av saken et godt eksempel. De tok en sjans på å sette personale i arbeid mens de fortsatt var i karantene – billigere enn å ha dem uvirksomme i karantene på et hotell. De handlet lovlig – etter internasjonalt lovverk. Medarbeiderne i karantene fikk ikke gå i land. Men det fikk alle passasjerene som var eksponert for dem. Da smitten var et faktum så ville de ikke blåse det opp, ville ikke gå ut med det når de ikke var sikre, og smitten var begrenset. Vi vet enda ikke nok om hvor lett dette smitter, til å si noe om faren ved og ikke varsle på er tidlig tidspunkt. Vi vet ikke om smitten er begrenset. Derfor må vi spille med åpne kort, og være rause med de som er uheldige og blir smittet. De har kanskje ikke gjort noe galt, eller kanskje har de ikke helt klart å sette livet på pause? Falt for fristelsen. Gått på en smell.

 

Som passasjer, med et uønsket og enda symptomløst virus som passasjer, vil man kanskje også skamme seg? For kanskje føler man på at man valgte å reise på cruise midt i en pandemi? Samtidig så kan man også tenke at skal verden, og livet settes totalt på pause pga en pandemi? Landets økonomi tåler ikke det i lengden. Vi må kanskje ta noen sjanser av og til, men være svært forsiktige etter at vi tok en sjans. Og ikke minst melde fra med hevet hodet, hvis vi kjenner snev av symptomer. Her kommer koronahetserne inn, og bidrar til at noen kanskje gjør det motsatte? Ikke melder i fra. Later som det ikke skjer. Ikke lytter til symptomene. Selv om de finnes. Når de finnes, de som går med symptomer på kreft i lang tid, uten å gå til legen. Det er ikke en gang en skam å få kreft, men før man får driten påvist så har man ikke kreft. Da finnes også de som går med koronasymptomer uten å varsle. Forskjellen er at de kanskje lar vær å varsle med skammen og «hva vil folk si» som grunnlag, og ikke frykten for en slem diagnose – selv om korona i mange tilfeller også er det.

Jeg har skrevet om at jeg mistet mormoren min brått for tre uker siden. Plutselig havnet jeg i en situasjon der jeg trengte de ikke-anbefalte klemmene. Jeg elsker å klemme, og det har kanskje vært det vanskeligste å avstå fra i disse månedene. Jeg valgte ut noen få av de nærmeste, men likevel flere enn det sikkert var anbefalt, som jeg klemte. Kanskje et egoistisk valg av en sykepleier? Men jeg trengte dem så veldig. Jeg tok konsekvensen. For det første trengte jeg en forlenget ferie fordi hodet og kroppen ikke var klar for jobb. Men det var heller ikke helt borte fra hodet mitt at det er en pandemi og at jeg faktisk enda i et par dager fra nå er i en såkalt inkubasjonstid, om jeg pådro meg noe av denne klemmingen og nærkontakten. Jeg valgte å ta ut et par ferieuker til, og hadde en planlagt en som ble koblet på. I denne perioden kan jeg minimere antallet nærkontakter ned til de som er i samme «koronasone» som meg. Så er jeg så trygg som jeg kan bli når jeg igjen skal treffe flere i risikosonen daglig. For livet kan liksom ikke helt pauses, selv midt i en pandemi. Og det skal ikke være skam. Bare vi er ærlige og tar konsekvensene. Hvis vi har fulgt gjeldende smittevernregler har vi gjort så godt vi kan og bør ikke ha grunn til å skamme oss. Og om vi har røket på en smell, så må vi i det minste være ærlige på det så ikke det får større konsekvenser enn det må. En viss tabbekvote trenger vi i livet, også i en pandemi – inntil vi vet bedre. For vi vet enda lite. Det er prøv og feil metoden, og om 100 år vil det stå om dette i historiebøkene. På samme måte som at historien nå forteller oss om sent 1800-talls/begynnelsen av 1900-talls oppdagelse av håndvaskens betydning. Noen oppdaget en gang at barnedødeligheten sank betraktelig når hendene ble vasket mellom en obduksjon og en fødsel. I dag er det selvsagt, den gangen visste man ikke bedre. Om 100 år er det en fasit på hva som nedkjempet korona. Inntil vi har den, må vi være forsiktige. Men også åpne og ærlige med hverandre. Og rause med de som rammes. For vi vet ikke nok til å dømme, og vi er alle presset. Livet skjer, og alt stopper ikke helt opp, selv i en pandemi. Det farligste er å leve uforsiktig, det nest-farligste er å bidra til koronaskam. Til at folk ikke tør å rapportere sin uforsiktighet og sine symptomer. Gapestokken er gått ut på dato lengst, la den forbli det. Ikke hets de som er uheldige!

 

 

Livsregnskap

Du… Hun trakk litt på det… Tror du at du kunne hjulpet meg med å velge ut salmer til begravelsen min? Det virker som du vet litt om det, sa hun litt spørrende.

Jeg følte meg smått litt falsk, men jeg kjente også et snev av stolthet i at hun opplevde at jeg hadde respektert hennes tro i så stor grad at hun ga meg den tilliten. Jeg hadde lyttet til, og pratet mye med henne om nettopp åndelige og eksistensielle tanker i møte med alvorlig sykdom og døden som banket på døren. Jeg pleier sjeldent å diskutere min private tro, eller som sannheten her; mangel på tro på noe større og mektigere der ute et sted. Men jeg er glad i å lytte, jeg er nysgjerrig på alle menneskers tro og livssyn, uavhengig av religion. Jeg respekterer andres tro og meninger. I pasientrelasjoner er jeg stort sett veldig nøytral, men jeg er åpent nysgjerrig slik at jeg kanskje kan misforståes ved at jeg speiler dem litt vel mye noen ganger? Jeg synes f eks bibelen kan ha mange fine tekster, og at det er mange salmer med gode budskap – også helt uavhengig av tro. Og jeg har heldigvis også møtt de som har en god støtte i en Gud, i noe som er mektigere og større enn dem selv. Og hvor jeg kan se at de er lykkelige i sin tro. Jeg har et ganske åpent sinn for alle mennesker og deres tro, med unntak av de ekstreme yttersidene. Der må jeg jobbe litt med meg selv. Men jeg er nysgjerrig, også på deres livsverden.


Anders Skuterud, seniorrådgiver i Norsk Psykologforening har uttalt i en artikkel i «Vårt land» at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

 

Nettopp det har jeg sett mer enn en gang. Man kan forstå mye av andre mennesker ved å gå i seg selv, eller tenke tilbake til tidligere erfaringer. Det er ikke så ofte jeg leser en bok flere ganger, men Margareth Skjelbreds «Du skal elske lyset», har jeg lest flere ganger. Jeg kommer sikkert til å lese den igjen også. Den handler om det jeg vil kalle den «sorte kristendommen». Den der Gud er den store rettesnoren i livet, og hvor man lever i frykt for å gjøre, eller ha gjort, noe galt og syndefullt i livet. Om hvordan denne dystre troen nærmest ødelegger en livsglad liten jente. Den gir også et veldig godt innblikk i hvordan en livshistorie, historien fra et levd liv, preger et menneske.

Jeg har sett det jeg vil kalle hjertegode mennesker, be for sine synder i frykt for og ikke få en plass hos Gud når deres tid kommer. I diskusjonen om f eks den nye bioteknologiloven, og i forbindelse med Pride-markeringen, har jeg lest og hørt uttalelser som for meg er helt i det blå, om at hverken abort eller kjærlighet mellom likekjønnede bør aksepteres. Hvem er de til å dømme? I min verden er det å tenke seg frem til hvordan det er å være i andres sko, en viktig egenskap. Men den eksisterer altså fortsatt, den pietistiske, unyanserte himmel eller helvete kristendommen. Det snakkes om å elske sin neste – nestekjærlighet. Gjelder den bare hvis din neste lever innenfor de samme rammene som deg?

Jeg er så innmari glad for at det meste er mer greit i dag, enn for 50 og 100 år siden. Jeg tror det gir flere sjansen til et lykkelig liv, og en god død. Mange av de i generasjonen hvor det er naturlig at livet ebber ut i dag, har kanskje flere mørke hemmeligheter og ting de sliter med når livsregnskapet skal gjøres opp. Og kanskje har de nettopp derfor et behov for å komme nærmere tro og religion? Men kanskje nettopp pga tro og religion, har de også disse tingene de sliter med i det livet skal gjøres opp? Jeg tror uansett tro, eller ei, at de fleste har et behov for å tenke gjennom sitt liv og valgene som har preget dem på veien. Og som, på samme måten som tro og religion, kommer veldig tydelig frem når livet skal fullføres.

Jeg jobbet så fryktelig mye. Alltid på farten. Alltid tilstede for andre. De som er forduftet fra livet mitt nå. De jeg kun var viktig for mens jeg var en viktig brikke i arbeidslivet. Men jeg nedprioriterte de viktigste – familien. Eks-konene. Ungene. Det kjenner jeg på nå. Han var alvorlig kreftsyk og døde få dager senere. Det var ingen lett familierelasjon, et barn her og et barn der. Med sine mødre, med sin bagasje fra hvordan han hadde behandlet dem. Han strevet der han lå og oppsummerte livet sitt. Og han angret på sine prioriteringer der på dødsleiet, hvor han var mer omsluttet av helsepersonell enn av sine egne. Og hvor de pårørende også i stor grad kommuniserte sin historie via helsepersonellet. 

Det er vanskelig å være en god hjelper for en som har feilprioritert hele livet. Si de rette tingene. Kanskje være en bro og konfliktløser mellom de pårørende som står der og sier «han var aldri der for oss, han kan ikke forvente annet nå». Og han, som angrer og er så fortvilet og ikke helt finner ro fordi det gnager ham så. Det minner meg på at jeg selv også bør sette de som skal sitte rundt sengen min på dødsleiet, litt høyere opp på hverdagens prioriteringsliste. De jeg vet hadde stilt opp hvis det skjedde meg noe. Som hadde sluppet alt de hadde i hendene, og vært der. Det er kanskje de aller viktigste relasjonene man kan pleie – de menneskelige, nære og gode. Noen ganger kan man lykkes med å hjelpe familien til å se at de kanskje må slippe opp på gammelt gørr i den fasen, og gjøre seg selv større enn han var. Det kan forhåpentligvis gi dem noe? En god følelse? En avslutning. Få sette ord på det vanskelige, til han det burde adresseres til. Kanskje får de avsluttet et vanskelig kapittel på den måten, og selv finner en slags ro med det?

Sykdom og død er så mye mer enn kroppslige plager. Uro kan betinges i levd liv og valg, og i gudefrykt.
Å få lov til å være en hjelper i fullførelsen av et liv, i form av å hjelpe med å finne passende salmer. Støtte i at det helt sikkert finnes en plass hos Gud til henne. Eller ved å megle i en familie slik at ikke nok en generasjon gjør valg de vil slite med. Det er en stor ære. Det krever enormt. Det krever at man må ha evnen til å sette seg inn i omtrent ethvert menneskes livsverden. Det er kanskje derfor jeg er så nysgjerrig? Fordi jeg så gjerne vil forstå de fleste. Søren Kierkegaard sier så fint «Det betyr ikke så meget hvordan man blir født, men det har enormt å si hvordan man dør». Det er viktig å lindre alle typer smerter, både de fysiske og de sjelelige. For å hjelpe inn i en god død, der de nærmeste skal leve videre med opplevelsen av at det ble det.


Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld… 

 

Influencere i sykepleien

Jeg ringte på døren og gikk inn. Hørte et svakt «hei» og senset stemningen omtrent før jeg var innenfor døren. Det var en sånn dag i dag. Hun satt på sengekanten i soverommet. Gardinene var trukket for, og rommet var like dystert som stemningen i rommet.

Jeg satte meg ned på sengekanten ved siden av henne. «Ikke så bra i dag..?» spurte jeg forsiktig. Hun bare ristet på hodet, uten ord. «Kom hit!» sa jeg, og ga henne en god klem. Jeg kjente henne godt, gjennom lang tid og derfor kunne jeg tillate meg å gå så tett på. Hun tok i mot klemmen med takknemlighet. Vi snakket litt. Om følelsen av forfall, og motløshet over at det var mer tid bak enn foran i livslinjen hennes. «Hvilken framtid har jeg?» Det var hardt for henne å ta i mot hjelp. Hun kjempet det hun kunne for å klare det lille hun klarte. Hun klarte mer enn hun burde, helsa tatt i betraktning. Hun stod opp tidlig for å være klar, for å motta den lille «så flink du er!», som nok betød mer enn jeg trodde. Den som vi kanskje alle streber litt etter? Jeg minnet henne titt og ofte på at vi kunne hjelpe, og på at hun kunne spare de kreftene hun hadde til andre ting. Men det å føle at hun klarte bare dette lille, var så viktig for henne at det var heller sjeldent hun tok i mot hjelp. I dag hadde hun ikke gjort noe før jeg kom. Hadde sovet lenge og var stresset og lei for at hun hadde «forsovet seg». Jeg blunket til henne og sa; «det er lov å forsove seg hver dag når man er pensjonist! Du trengte sikkert hvilen! Så tenk på at det var fint, også hjelper jeg deg ut på badet! Når jeg blir pensjonist skal ingen få vekke meg før sent på formiddagen!» Hun svarte «du ser alltid noe positivt i ting, du!» før hun kom med et takk. Jeg spurte om vi skulle slippe inn dagen nå, og trakk fra gardinene i det mørke rommet før vi gikk ut på badet. Jeg hjalp henne med det nødvendige, fant fram klær jeg visste hun ville føle seg vel i og tok meg tiden til å koke et egg til frokost. Stemningen var lysere og lettere nå, og hun var i sitt vanlige gode humør da jeg takket for meg og gikk videre.

Historien kunne også vært at jeg kom inn i rommet. Kjente motløshet over negativ stemning. Brått trakk gardinene fra og stilte meg foran henne på gulvet mens jeg spurte om hun ikke hadde det helt bra? Hun ville antagelig unnskyldt seg med en litt dårlig natt slik at hun ikke hadde rukket alt. Jeg ville ikke fått komme inn i tankene hun egentlig trengte å lette hjertet for.

«Da får vi komme i gang«, kunne jeg svart. Vi kunne hastet ut på badet, for det var ikke med i min beregning at jeg måtte hjelpe henne der i dag. Hun pleide jo å greie seg selv, selv om vedtaket hennes sa hjelp til morgenstell. Hun kunne kanskje senset mitt snev av travelhet og tanke på resten av lista jeg skulle komme meg gjennom. Den neste pasienten som jeg visste ville bli sur over at jeg kom 10 minutter senere. Hun hadde fått stellet sitt, og en rask frokost før jeg hastet videre. Ut fra en som hadde det like kjipt, eller kanskje enda kjipere enn da jeg kom inn i huset.

Jeg leste nettopp en artikkel i Sykepleien. Et intervju med sykepleierfilosofen Kari Marthinsen. Det handlet om måten man gir omsorg på, og hvordan omsorg er styrt av et tidsur og kultur fra utdanningen, arbeidsplassen og samfunnsøkonomi. «Man kan ikke hysje på omsorgen. Kroppene våre er langsomme. Pleien tar den tiden den tar».

Hun snakker også om å lytte til tonen i rommet. I de to små historiene om pasientens opplevelse av et morgenstell så er jeg ikke i tvil om at den første bør være fasiten. Jeg tror ikke jeg brukte så mange minuttene på sengekanten med den gamle damen før jeg fikk slippe inn lyset. Men de minuttene gjorde hele forskjellen på om dette ble en god eller dårlig dag. Ved å sette meg ned møtte jeg henne i øyehøyde og ikke ovenfra og ned. Jeg har sagt før at jeg liker å jobbe etter Joyce Travelbees filosofi om at møter mellom sykepleier og pasient, skal være et møte mellom to mennesker. Ikke et møte i to roller.  Jeg utjevnet maktbalansen ved å sette meg ned, fremfor å stå over henne. Jeg så henne som et menneske, ikke et objekt eller en diagnose.

Jeg fjernet noe av stresset i hennes kropp, og også stresset i egen kropp. Ved å være tilstede i nuet; oppmerksomt nærvær. Stress er ikke bra, hverken for de som mottar pleie, eller for de som gir. Det gjør oss syke hvis det pågår over lang tid. Vi er bare mennesker vi og, påvirket av ytre liv. Av øvrighetens press på økonomi. Av kollegaenes forventninger. Av det som rører seg i våre egne personlige liv. En dårlig natts søvn. Av at vi ikke orker å få kjeft av nestemann på lista akkurat i dag. Press på å rekke en lang liste med oppgaver. Å være rask er ofte symbolisert med noe positivt. Vår egen jakt på bekreftelse – flink og effektiv. Jeg mener at man kan være relativt rask OG gi en god opplevelse. Det handler bare om å planlegge og strukturere oppgavene som skal gjøres. Egget kan settes til koking og kaffen kan settes over før man går på badet, så gjør det seg selv mens man gjør noe annet. Som et eksempel. Gamlemor går sakte, men er stødig nok til å gå uten følge. Så kan jeg lufte ut soverommet og riste opp dyne og pute samt strekke lakenet før jeg tar henne igjen på vei inn på badet.

«Sykepleiere – vær ulydige!» lyder overskriften i intervjuet med Kari Marthinsen. Hun snakker seg tilbake til diakonissenes tid. Da de så at de fattige led, gikk de til dem for å hjelpe. Selv om det ikke var lov. Det var fattigvesenets jobb, mens de selv skulle holde seg til den frivillige menighetspleien. Hun snakker om sårbarhet: vi blir født sårbare og vi dør sårbare. Sykdom og hjelpeløshet er skambelagt. Det ligger i oss at vi vil klare oss selv. Men faktum er at vi alle kan havne i en situasjon der vi trenger andres hjelp. Da er det så viktig hvordan hjelpen blir gitt. Hvilke verdisyn den enkelte pleier bærer, og hvilken kultur som påvirker henne på hennes arbeidsplass.

Det snakkes også om filosofenes plass i den moderne sykepleierutdanningen. Jeg var litt oppgitt over den eldgamle sykepleieteorien selv, i stresset over å lære meg det jeg synes var det viktigste: blant annet anatomi, fysiologi og sykdomslære. Vi ser at influencere blir populære i dag. En influencer påvirker oss i hvordan vi tenker. Disse eldgamle influencerne har også mye viktig å komme med, oppdaget jeg bare jeg begynte å lese med åpent sinn. Henderson setter alt i system, Travelbee mener mye om menneskemøter og Kari Marthinsen har mange tanker om etikk. Gode gamle Florence Nightingale var opptatt av gode hygieniske forhold og frisk luft inn i sykestuene. Heller ikke det er utdatert i dag.

En influencer tør ofte å si og gjøre ting andre ikke tør. Noen av dagens kjemper kanskje unødige kamper, men mange av dem setter ord på noe vi kan kjenne oss igjen i, eller får oss til å oppdage nye ting. Influencere er forbilder for mange og har en viktig stemme i samfunnet. De presser grenser og de bekrefter det mange tenker. Jeg ble glad da jeg fant igjen mitt verdisyn i mye av det Joyce Travelbee sier om menneskemøter. Det ga meg en trygghet som sykepleier og i pasientmøter, dette med å bryte ned maktbarrierer. Det er jo maktesløst nok og måtte ha hjelp til det meste.

Jeg tror tryggheten til å være ulydig kommer litt med alder, erfaring og personlig trygghet. Men den kommer også av ulikhet. En av våre unge assistenter fant av seg selv ut effekten av å spille et slag kort med en pasient og nådde inn på en annen måte enn meg som ikke hadde tenkt tanken og bare satt og tørrpratet. Det var en pasient det ikke var så lett å få noe ut av, eller nå inn til. Kortspillet tok vel omtrent den samme tida som min tørrprat, som nærmest var en monolog jeg gjorde bare for å kunne krysse utført på lista. Det krever mot å være litt «ulydig» eller tenke utenfor boksen. Og noen synes ikke det var vår jobb å spille kort. Miljøarbeid? Pffft… Så takk til sånne modige sjeler som tør å tenke utenfor boksen, gjøre ting litt annerledes. Og oppnå å gi god omsorg på omtrent samme tiden, men med en kortstokk til hjelp.
Jeg håper ikke denne evnen blir avlært i utdanningen når den unge assistenten siden går løs på sykepleierstudiet. Eller fratas henne på en arbeidsplass uten kultur for å tenke utenfor boksen. Her har utdanningsinstitusjoner, den enkelte lærer, veileder og arbeidsplass et stort ansvar.

At vi ikke blir for stresset av klokka som tikker er viktig. For den trenger ikke tikke mange slagene ekstra selv om du gjør det lille ekstra. Det som utgjør den store forskjellen for den du hjelper. En god kultur kollegialt er enda viktigere. Kanskje sier en kollega «du kunne kanskje rukket enda mer?» eller «det er ikke vår jobb!» fremfor at man får et klapp på skuldra for å ha funnet på noe smart. Jeg håper kulturen kan være at man får kreditt for å gjøre ting litt annerledes, framfor at raske samlebåndstell skal gi en tommel opp. At den enkelte arbeidsplass kan ha influencere som påvirker i positiv grad for pasientene. For kulturen er det vi selv som setter på den enkelte arbeidsplass. Slik diakonissene satte kulturen for å hjelpe de fattige, at alle mennesker skulle ha en verdi uavhengig av samfunnsklasse. Det er tross alt mye mindre vi kjemper for enn det de gjorde. Men de banet vei ved å gjøre det. Jeg tror det er det Kari Marthinsen mener med ulydighet. Jeg tenker at hvis hver enkelt av oss starter i oss selv, med egne verdier, så har vi evnen til å påvirke mer enn vi tror.

Drømmen om etterpå..

Korona, corona. Isolasjon. Karantene. Det florerer og tar opp mye plass i alle medier og alle liv.

Vi blir overstyrt i disse dager. En uvant situasjon for dette frie folk. Jeg er helsepersonell og får ikke reise utenlands. Det meste av ikke-livsnødvendige, men likevel svært eksponerte funksjoner, lukkes ned. Frisører. All form for velværesalonger. Treningssenter. Enkelte kommuner praktiserer innreiseforbud, eller 14 dagers karantene om du har vært utenfor kommunegrensa. Hyttefolk får ikke reise på hytta. Noen reagerer med protest. Sjokkerende mange av de nevnte hytteeiere for eksempel. Akkurat jeg er jo ikke syk. Akkurat jeg kan vel dra på hytta? Min hytte ligger jo så langt unna alt. Det er tryggere for akkurat meg å være der.

Nå er det ingenting som heter akkurat meg. Akkurat du kan bli syk og trenge helsehjelp på hytta. Kanskje ikke koronasyk, men brekke beinet på skitur? Eller trenge annen helsehjelp. Det har kanskje ikke din hyttekommune kapasitet til akkurat nå. Men det er jo ingen påviste tilfeller i akkurat min hyttekommune? Hvorfor har de ikke da kapasitet til å hjelpe akkurat meg hvis jeg trenger det? Jeg betaler jo eiendomsskatt og kommunale avgifter til hyttekommunen min. Da skal jeg jammen ha de pengene tilbake! Da må jeg jo kunne dra dit, og de kan vel hjelpe meg hvis jeg trenger? Jo, det må de kan jeg si deg. De er pålagt å gi deg nødvendig helsehjelp der du befinner deg. Pr lov. Og nettopp derfor skal du ikke reise dit. Alle helseinstitusjoner og instanser driver ekstreme forebyggende tiltak nå. Det tar mye tid og fokus! Det sluker ressurser. Ikke minst, og kanskje aller viktigst. Akkurat du vet ikke om din kropp er bolig for ulumskheter, det fryktede Covid-19. Hver eneste kropp kan bære dette viruset. Derfor ønsker vi å få ned antall eksponeringer. Det er ikke ønskelig at noen andre enn kommunen du tilhører, skal hjelpe deg hvis du trenger. Eller at du skal handle på andre butikker, enn din egen.

I min hverdag sånn helt til vanlig, treffer jeg sikkert 150-200 forskjellige mennesker. Kropper. Hver uke. At jeg er i nærkontakt med 100 er rimelig sikkert. Nærkontakt defineres som å oppholde seg på 2 meters avstand i minst 15 min. I nærkontakt kan min kropp smitte en annen med noe den bærer på. Jeg kan smitte 100 mennesker, jeg. I verste fall. Det er svaret på hvorfor det blir hjemmepåske for Ola Nordmann i år. Har du en kropp, og det har du som kan lese dette. Ja da kan du være en potensiell vert for smitte.

Staten Norge spytter milliarder i at du skal greie deg. Uansett hvilken jobb eller samfunnsfunksjon du har. Dette er for at flest mulig skal få oppleve etterpå. Da er det minste du kan gjøre, at du legger akkurat deg litt til side. Det er fortsatt ingen som sier til deg som liker å sykle at du ikke skal gjøre det, fordi du kan skade deg og trenge helsehjelp. I din kommune. Det er ingen som sier til meg at jeg ikke får sitte på en hesterygg fordi jeg kan skade meg, belaste helsevesenet og ikke minst samfunnet ved at det er en mindre sykepleier i drift. En sykepleier med full lønn. Det er jeg takknemlig for! Vi er fortsatt privilegerte, om enn litt mindre fri.

I butikkene er det hansker og sprit som gjelder. Samfunnet gjør en enorm dugnad. For mange består dugnaden i å holde seg hjemme og dermed redusere antall eksponeringer. Redusere handleturer. Ikke dra på hytta. Sørge for at vi ikke potensielt kan smitte 100 mennesker hver. Slik at vi kan oppleve etterpå. Glede oss til etterpå. Hva skjer egentlig etterpå? Jeg leste et fint dikt:

Jeg er veldig spent på etterpå. Blir det noen gang det samme? Vil jeg noen gang drikke på andre siden av kaffekoppen til min nærmeste kollega i morgenrapporten, fordi jeg ikke gidder å hente meg en kopp selv? Jeg er en klemmer. Mener at en god klem er botemiddel for det meste. Vil jeg være like raus med klemmene? Vil mottakerne av klemmene fortsatt ha en klem?

Jeg vil ha tilbake normalen raskest mulig. Jeg vil at alle skal få tilbud om behandling mot Covid-19, uavhengig av alder og underliggende sykdom. Jeg vil at leger skal slippe å velge hvem som skal få hjelp. At vi hjelper til med å forhindre smitte alt vi kan. At vi holder smittetoppene nede og gjør det håndterbart. Da må alle potensielle vertskropper gjøre sitt. Være fornuftige og lure. Uselviske. Men ikke livredde og egoistiske. Ikke være livredde for akkurat seg. Og gjøre dumme ting som å reise på hytta for å beskytte seg selv, eller bli borte fra en samfunnskritisk jobb, fordi akkurat du vil slippe unna.

Jeg må på jobb. Det koster forsakelser i eget liv å være en så trygg sykepleier som mulig nå. For å holde ut, må jeg finne de små lysglimta som holder meg gående. Bevare min mentale helse. Hestelivet, tur i skogen. Blåveisen som titter frem og sola som varmer på jakkeryggen nå. På jobb tar jeg meg kanskje noen minutter ekstra til litt hyggeprat med en pasient som er på min liste over de kroppene jeg allerede må være eksponert for. Jeg får mange gode historier og menneskemøter. Og det er faktisk både givende og hyggelig akkurat nå. Sammen kan vi snakke om nå og drømme om etterpå. Normalen kommer raskere, hvis alle er flinke og pliktoppfyllende. Finner glede i hjemmepåske og hverdagsgleder. For vi har egentlig ikke noe valg, og vi skylder landet og sikkerhetsnettet de nå gir oss, å gjøre den innsatsen. Vi er vi, og ikke akkurat meg eller akkurat deg nå. Vær klok, hold ut!