En epistel om nåtidens og fremtidens helsevesen.

Du er sobrilen min du! Jeg hadde kveldsvakt og var inne hos verdens fineste pasient. Ofte trengte hun litt beroligende kunne jeg lese av rapporter. Jeg prioriterte alltid noen minutter til en liten prat, det ga meg mye. Og tydeligvis ga det henne mye, for hun spurte meg aldri om sobril og hun takket nei da jeg spurte om hun trengte en for natta. Svaret hun ga meg varmet i hjertet og var en av de situasjonene jeg har tenkt at vi har verdens fineste yrke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tydelig, modig, stolt. Faget i front. Norsk Sykepleierforbunds sterke slagord.

I februar 2023 kom Helsepersonellkommisjonen med sin nye rapport; en 300 siders utredning som tar for seg mye av utfordringene som allerede finnes, og problemstillingene som kommer i framtidens helsevesen. Norge har et meget godt offentlig helsevesen, som sikrer oss gode offentlige helsetjenester. Det er pr i dag sysselsatt 400.000 mennesker i helsevesenet. Antall eldre øker, i takt med at antall personer i arbeidsfør alder på ingen måte øker. Konklusjonen er kort fortalt at vi er nødt til å ivareta også andre funksjoner i A/S Norge, så vi kan faktisk ikke være så mange flere i arbeidsfør alder, som skal jobbe i helse. Rapporten sier temmelig tydelig at man ikke kan regne med å få så veldig mange flere ansatte i helsevesenet, men et økende antall eldre skal fremdeles ivaretas. Mye av cluet da er god forebygging slik at de eldre holdes på et funksjonsnivå med minst mulig behov for helsetjenester. Forebygging på lavterkselnivå er helt klart mest lønnsomt. I tillegg til at man bør se på hvordan man kan spare tjenester ved å ta i bruk velferdsteknologi. Ikke for å spare folk, men for å bruke folkene mer fornuftig.

Det mangler pr i dag 7000 sykepleiere på landsbasis, og tallet er økende. Det mangler også helsefagarbeidere i fremtidens helsevesen. Rapporten til Helsepersonellkommisjonen sier altså at vi fremdeles skal levere gode offentlige helsetjenester, men vi må tenke nytt og annerledes.

Vi ser en trend med svært høy belastning i helsevesenet. Vi ser også mange ledige stillinger. Det vil si at det er lett å få jobb et annet sted i helsevesenet, om man ikke får gjort en god jobb der man er. Konsekvensen kan bli høy utskiftning, vanskelig å holde på gode fagfolk, stor ressursbruk på opplæring av nye, og altså en ond sirkel. Det er jo også trist for pasientene at de trygge pleierne går sin vei.

Som jeg skriver innledningsvis så har vi virkelig verdens fineste yrke. Det å få lov til å gjøre en forskjell for en nydelig gammel dame, eller for en familie i krise. En familie som snart blir en mindre, der man skal ivareta den som snart går ut av tiden, men ikke minst også denne personens pårørende. Det sistnevnte er noe av det aller fineste jeg gjør i jobben min. Cicely Saunders, palliasjonens mor, sier så fint; “minnet om hvordan en dør, forblir som viktige minner for de som skal leve videre”. Det at vi ivaretar de pårørende, og sørger for at de har et godt støtteapparat rundt seg og sitter igjen med en opplevelse av at det uunngåelige ble noe fint, er viktig. Også i et samfunnsperspektiv. Stor pårørendeslitasje kan i verste fall generere langvarige sykemeldinger. Noe som igjen gir en byrde på samfunnet. Det er en god investering om vi klarer å tilrettelegge for en belastning som blir så lav at de pårørende raskt kommer tilbake i jobb og ikke lever på samfunnets sikkerhetsnett.

Faget i front. Kronisk syke er storforbrukere av helsetjenester, og deres pårørende utsettes også for store belastninger over tid. Arbeidet med å holde seg frisk, starter for oss som er unge i dag, allerede med valgene vi gjør nå. Hvordan holde oss friske, og uten behov for helsetjenester lengst mulig? Tanker som nok krever en egen blogg, så jeg må avgrense tankene til de som allerede mottar helsetjenester.

Et lårhalsbrudd koster samfunnet enormt med penger. Først har man prisen for selve operasjonen og sykehusbehandlingen. Pasienten overføres så kommune, der man har en døgnpris på rehabilitering. Pasienten kommer hjem, og er ofte i behov av tjenester i hjemmet. Det er ikke sjeldent det oppstår komplikasjoner underveis i forløpet. Sluttsummen for alt dette kan fort havne oppunder millionen. Det er mye penger å spare på å forebygge at et lårhalsbrudd i det store og hele skjer. Det er ikke sjelden at lårhalsbrudd er noe som inntreffer hos personer som allerede er svekket i funksjon og balanse, og fra før mottar helsetjenester. En enkel urinveisinfeksjon kan lett gi fall, som igjen kan føre til lårhalsbrudd. God forebygging er alfa og omega for å holde kostnadene nede. I en travel hverdag i hjemmetjenesten kan gryende infeksjoner, som i verste tilfelle fører til et fall med lårhalsbrudd, lett overses. Med travelhet som årsak. Alle som er nærmest de eldre, trenger derfor å ha et godt klinisk blikk for å fange opp endringer. og identifisere potensielle problemstillinger på lavterskelnivå. Og altså tid nok til å gjøre tiltak, som i beste fall kan forebygge store og kostnadskrevende uønskede hendelser.

En av mine tidligere ledere sa så klokt; man må bruke penger for å spare penger. At vi rigger oss for å ha tid nok til å fange opp forverringer på et tidlig stadie. At vi på hver arbeidsplass skaper en kultur for å være våkne, og fange opp potensiell sykdom hos våre pasienter på et tidlig stadie. Det handler i stor grad om kompetanse. Og altså tid til å anvende kompetansen.

De siste årene har det vært en satsing på flere typer master-utdanninger for sykepleiere. Når vi investerer penger i å utdanne folk, må vi også anvende den kompetansen vi får og tilrettelegge for at de som hever kompetansen sin, også får brukt den. At de blir ute i klinikken, og ikke sikter seg inn på andre stillinger. Master i avansert klinisk sykepleie er et godt eksempel på kompetanse som bør anvendes i kommunehelsetjenesten, og kanskje spesielt i hjemmetjenesten. Vi merker et stort press på fastlegene ute i hjemmetjenesten, og en god samarbeidspartner som kan lette arbeidet for fastlegene er AKS-sykepleieren. De er rustet til å gjøre gode kartlegginger, som igjen letter arbeidet til fastlegene. Det er disse som på et lavterskelnivå kan settes til å gjøre kartlegginger, der fagarbeidere og sykepleiere fanger opp at noe ikke er helt som det skal og formidler dette til AKS, som bør være et godt talerør inn til fastlege og andre samarbeidsinstanser. Målet bør være å unngå sykehusinnleggelser i størst mulig grad, og kunne behandle hjemme på et lavt, men effektivt nivå. En innleggelse er belastende for pasienter som fra før har lav organisk reservekapasitet. Det gjør ofte at funksjonsnivået faller, og behovet for hjelp øker.

Urinveisinfeksjoner. Plagsomt for den det gjelder. Går det langt nok, går det raskt til en systemisk infeksjon som krever innleggelse med intravenøs antibiotikabehandling. Det setter ofte pasienten tilbake flere hakk, det kan gi forvirringstilstander og økt fallfare. En som alltid er påpasselig med å bruke rullatoren til å støtte seg på, kan plutselig glemme den og fall som i verste fall gir stor skade, kan være konsekvensen. Urinveisinfeksjoner kan unngås helt med gode forebyggende tiltak, spesielt på hygiene. Eksempler fra felten; En pasient med en dårlig regulert mage, vil ofte slite med lekkasjeproblematikk, som igjen gir økt fare for bakterier som kan føre til infeksjon. Klarer man å regulere magen med laksantia, og dermed redusere lekkasjeproblematikk til et minimum, er faren for bakterier og infeksjoner mindre. Jeg har sett flere eksempler der flinke kollegaer har fanget opp dette, og pasienter med residiverende urinveisinfeksjoner som følge av lekkasje, har fått redusert sine lekkasjer, holdt seg infeksjonsfrie, spart seg for innleggelser og opprettholdt et stabilt funksjonsnivå over lang tid. Det handler om kompetanse, både i utdanning og erfaring. Men det koster altså penger å ruste seg for å være tidlig ute. Det koster enda mer penger og belastning for både pasient og pårørende, om man ikke er tidlig ute.

I dagens helsevesen måles vi på tid og effektivitet, vi tildeles midler basert på planlagt arbeid i både spesialist og kommunehelsetjeneste, og vi måles på hvor mange planlagte oppgaver vi utfører. Alle overraskelsene vi møter på veien, er det lite rom for. Men det å investere tid på å håndtere overraskelser og iverksette effektive tiltak for å minimere skade, er noe av det aller viktigste vi gjør. At vi i større grad rigges for å kunne håndtere alle overraskelser, er altså viktig. At man våger å ha nok bemanning til at det ikke ser lønnsomt ut ved planlegging. Ellers kan små ting fort bli store og kostnadskrevende fordi vi venter til hendelser inntreffer og vi har nok en pasient inn på mye planlagt hjelp. Velferdsteknologi kan frigjøre tid til å håndtere overraskelser, og det er viktig at vi avsetter mer tid til overraskelser og forebyggende arbeid. Det er en god måte å bruke penger, for å spare i den andre enden. Jeg er ganske sikker på at det kan innhentes gode tall på om frekvensen av uønskede hendelser går ned, at man holder pasienter stabile på tjenestene de mottar, ved å rigge oss for å jobbe mer forebyggende, og ha tid til å ivareta overraskelser. Overraskelser som man lett kunne tatt på skylapper og oversett frem til det ikke gikk mer, og det ble veldig dyrt. At den fine gamle damen jeg beskrev innledningsvis, ikke trengte så mye sobril fordi hun følte seg trygg og sett, forebygget helt sikkert ustøhet og fall med uønsket hendelse som konsekvens. Så det å ha de minuttene der, det er så innmari viktig og verdifullt. Men ikke minst; hun hadde det jo mye bedre med litt miljøarbeid som medisin, fremfor en pille. De få minuttene med en god prat, er også viktig for min trivsel i yrket. Det er fint å få være noens sobril. Og skal jeg holde 30 år til som sykepleier, så trenger jeg å ha tid til å gjøre jobben min.

Helseministeren har nylig kommet med den årlige talen både til sykehus og kommunehelsetjeneste. Parallelt ruller det to Brennpunktdokumentarer på NRK. Disse viser heller uverdige forhold i kommunehelsetjenesten.

Så blir den samme tjenesten bedt om å se på hva det kan gjøres mindre av. Bevilgningene for 2023 krever nemlig det.

Det mangler i dag rundt 7000 sykepleiere i Norge, og det spås at vi i 2035 kan mangle så mange som 28.000! En av fem sykepleiere forlater yrket innen 10 år etter endt utdannelse. Mange er lei av å høre mas om høyere lønn til sykepleiere, i flere kommentarfelt kalles vi sutrete. Vi har valgt dette selv osv. Sykepleierindeksen viser at det flere steder i landet er stadig færre boliger en sykepleier har råd til å kjøpe. Men vi har da råd til noen. Enda verre er det med helsefagarbeiderne. Og det er skammelig! Lønna til en helsefagarbeider er ofte lavere enn lønna som tilbys i jobber (utenfor helse) uten krav til utdannelse. Og mye av svaret på sykepleier og sågar fastlegekrise er jo å se på oppgaveglidning, forflytte ansvar fra lege til sykepleier, og sykepleier til helsefagarbeider. Med økt ansvar, så må faktisk lønna opp. For alle grupper. For det vil alltid være et større studielån og et større ansvar, jo lengre utdannelse du har. Det må også en levelig arbeidsbelastning og turnus til. Idealet må jo være at folk greier å stå i turnusliv et helt yrkesliv. Fra tiden de er unge, spreke og relativt fri for forpliktelser, til travelt liv som småbarnsforeldre, tenåringsforeldre. Og til sist besteforeldre. Det er nå en gang sånn at det er familien og de nære som alltid er der. Når kabalen turnusliv og familieliv ikke går i hop så forstår jeg valg av deltidsjobb (som man taper pensjon på, som gjør at man tåler litt større press fordi man har mer tid til å hente seg inn – noe som er helt feil!). Eller at folk bytter beite og forlater helsevesenet. Vi har altså et ansvar for å finne ut hvordan vi kan beholde de sårt tiltrengte helsefolka. Beholde motivasjon og lyst til å bli i yrket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har straks 3 års jubileum  for pandemien. Jeg snakket med en sykepleiervenninne tidligere i dag, og vi tok for oss fasene. Jeg sa først at jeg synes ikke det var så verst i begynnelsen, da all «unødig» drift ble lagt ned, enkelte valgte å ta seg av sine egne, pasientene var friskere enn noensinne (fravær av forkjølelser osv gjør underverker for forverring av ulike grunnlidelser) og vi fikk litt bedre tid en stakket stund. Men jeg hadde glemt stresset over hvor redde vi var for å ta med smitte på jobb. Det eneste mennesket (av mine egne) jeg var i nærkontakt med gjennom flere uker var min mormor. Vi sa fra oss hjemmesykepleien hennes, og jeg var innom og hjalp henne litt. Så var vi vår egen lille kohort. Jeg husker store overskrifter med navngitte sykehjem; «Ansatt tok med smitte inn på sykehjemmet». Jeg var så redd for at jeg plutselig skulle være den personen som tok med smitte. Og gjorde alt for å unngå det. Og det var slitsomt.

Så ble det munnbindpåbud. Ansatte jobbet bak munnbind og visir i lange tider. Man fikk utpekt en stol på morgenen og der skulle man ha tilhold når man ikke var ute og jobbet. For mitt migrenehode var ikke det en drømmesituasjon.

Covid kom og gikk i bølger. Sykehuset var i beredskap. Så åpnet samfunnet og alt skulle bli bedre. Så kom all sykdommen vi skulle ta igjen for de siste årene. Massivt fravær hos ansatte, syke pasienter, stort press. Verre enn noensinne. Overtidsvaktene hagla, med temmelig heftige tillegg. I normaltilstander hadde folk løpt etter vakter med 200% overtid, men det var faktisk ikke sånn at folk stod i kø for dem etterhvert heller. Det sier mye om slitenhet.

Et enormt overforbruk straffer seg, strømprisene og prisene på det meste går i taket, og bremsen skal på. Som altså gjenspeiles i årets budsjetter.

Ironisk nok har flere av sykehusene vært i beredskap også etter covid. Pga stor pågang av pasienter med ulike virusinfeksjoner, og stort fravær hos personalet – av samme årsaker. Sykehuset i Vestfold har omdisponert både Kysthospitalet og avdelingen for alderspsykiatri og hukommelsessvikt til å serve utskrivingsklare pasienter. I kommunene har man også merket presset. Sånt får jo ringvirkninger.

Sykehuset er nå tilbake i normal drift. Men jeg regner med de ansatte kjenner denne omgangen, og de andre omgangene de har hatt de siste årene, på kroppen.

For å lykkes med å slukke en brann, og unngå at den sprer seg, minimere skade osv, så er tidlige oppdagelse og tidlige intervensjoner svaret på best mulig resultat.

Det er en eldrebølge i full anmarsj, det er mangel på helsepersonell. Brannen er varslet, den kan forutses, det er stor brannfare! Brennpunkt viser stusselige sider av eldreomsorgen. Det er slitne helsearbeidere som har mest lyst til å ta beina på nakken og løpe sin vei flere steder. Det er brann i helsevesenet allerede nå. Spørsmålet er hvordan vi skal slukke den? For her nytter det snart ikke å holde den under kontroll og sørge for en kontrollert nedbrenning.

Det er nå det brenner. Og det lønner seg å slukke brannen før den tar overhånd. Helseministeren ønsker seg et godt offentlig helsevesen for alle, uten bruk av private tjenester. Hun og hennes regjering ønsker et likhetssamfunn. Samtidig skal man altså se på hva man kan kutte ut eller ned på i kommunehelsetjenesten. Jeg kan se for meg at det som skjer er at de bemidlede kjøper seg tjenester. Så får vi heller et forskjellssamfunn.

Jeg liker dårlig klaging uten forslag til løsninger. Hvordan skal vi løse utfordringene vi har? Et svar er å forebygge. Holde folk friskere lengre. Unngå funksjonssvikt og større behov for helsetjenester.

Med en stadig voksende andel eldre i befolkningen bør det et større fokus på å holde dem friske med et lavest mulig behov for helsetjenester. Både fra sykehus, hjemmetjeneste og sykehjem. Jobben starter før de kommer inn med behov for helsetjenester. Helsestasjon for eldre? Der de kan få gjort enkle helseundersøkelser, legemiddelgjennomgang, få en prat, informasjon og råd om hva de selv må tenke på. Mange kan kanskje ha glede av en tur ut for å få stelt et sår fremfor at hjemmetjenesten kommer hjem til dem, også får de samtidig vært litt sosiale. Kanskje får de et måltid mat? Lettvinn transport må selvsagt rigges, til en inntektsbasert pris f eks. Man ser oftere de samme personene om man er fast inne til sårstell, noe som er en fordel. Også sparer man transportetappene og tiden til hjemmesykepleien noe. I hjemmesykepleien er jo tid penger.

Lokasjonen for helsestasjonen? Seniorsentrene, helsehusene eller andre eldresenter med mulighet for å tilby en matbit og litt sosialt attåt. Det er jo ønskelig at disse stedene blir brukt!

Vi har de siste årene fått en masterutdanning for sykepleiere; avansert klinisk sykepleie. Disse har kompetanse på å gjøre gode undersøkelser av pasienter, og formidle dette på en konsis måte til lege, hvis de finner avvik som det må gjøres noe med. Det er også vurdert om de kan få forskrivningsrett på enkelte medikamenter og kurer. Disse kunne helt fint, og kanskje sammen med spesialsykepleiere innenfor ulike fagfelt, og noen vanlige sykepleiere, stått for store deler av driften av en helsestasjon for eldre. De kunne også bistått ambulerende både ute i hjemmetjeneste og i sykehjem, hvis pasienten ikke kan komme til helsestasjonen. Jeg tror et sånt fagmiljø hadde vært veldig inspirerende også for øvrige ansatte i ulike tjenester. Vi bruker nå mye tid på å purre på leger og rive oss i håret over og ikke komme noen vei. At man på et eller annet smart vis også fikk en hurtigknapp til pasientens fastlege ved behov, måtte man funnet en løsning på.

Skrøpelige pasienter, de med flere diagnoser, har en lavere organisk reservekapasitet. De får ofte en forverring av sine grunnsykdommer hvis de blir syke. Det beste er å forebygge at de får ulike infeksjoner. Det nest beste er å oppdage det så tidlig at man kan tablettbehandle i hjemmet, før pasienten er blitt så syk at de både trenger sykehusinnleggelse og fallerer i funksjonsnivå slik at de kanskje trenger flere tjenester i etterkant.

Fall og brudd gir mange plager og ofte et varig nedsatt funksjonsnivå hos eldre. Jeg aner ikke hvor mange hjem med snublefeller jeg har vært i, men det er ikke få. God allmen informasjon om hvordan man kan gjøre eget hjem så fallsikkert som mulig er altså smart. Folkeopplysning rett og slett. Det er også lurt å tenke på å rigge seg for alderdommen om man gjør endringer i boligen sin midt i livet. Få alt på et plan. Funksjonelle løsninger, også hvis det plutselig må hjelpemidler inn.

Fall hos skrøpelige er ofte et symptom på infeksjon eller annet underliggende. Så tidlig oppdagelse, eller forebygging av dette, og igjen behandling på lavest effektive nivå, er en vinn vinn. Et lårhalsbrudd koster ikke få kroner. Man har spart inn årslønna til EN AKS-sykepleier og vel så det ved å forebygge et lårhalsbrudd. Jeg tror en sånn tjeneste kunne forebygget ganske mange lårhalsbrudd og andre kostbare affærer som følge av for sen oppdragelse med påfølgende uønsket hendelse.

Velferdsteknologi er også smart. Det må man bare erkjenne, selv om det krever litt tilvenning det å sløyfe besøk fordi man har ulike hjelpemidler som kan erstatte folk. Det river litt i omsorgshjertet. Mange av våre brukere er veldig glad i oss fra hjemmetjenesten, men jammen finnes det mange som er lei av å vente på oss, som synes det er kjedelig å være bundet osv. En dispenser som gir medisiner til rett tid, en pad hvor du logger blodsukkeret og blodtrykket ditt selv, og som sender varsel til hjemmesykepleien hvis ikke utført eller ved store avvik, kan spare mye tid. Tid som forhåpentligvis kan brukes til å la oss få bedre tid hos de som virkelig trenger mennesker. For de vil alltid finnes. Jeg håper IKKE velferdsteknologien brukes for å kutte i bemanning.

Jeg tror etablering av Helsestasjon for eldre og velferdsteknologi med digital hjemmeoppfølging, er mitt beste stalltips til hvordan vi kan møte en voksende eldrebølge, i kombinasjon med en flukt fra helseyrkene.

I tillegg må man gutse på og lage en grunnturnus som ivaretar ferieavvikling, noe sykefravær, utdanningspermisjoner og fagdager. Og ikke minst gir rom for å ha tid til de som virkelig trenger det. Å leie inn på overtid eller fra vikarbyråer for å løse sånne forventa floker, det handler igjen om dårlig brannforebygging. Det gir underskudd. Det gjør at man hele tiden ser på hvor få personer man kan drifte med. Det gir igjen slitasje,  sykemeldinger, flukt fra yrket og tidlig avgang. Det har tross alt også vært en artikkel som belyser at hjemmetjenesten er arbeidsplassen med aller mest sykefravær. På landsbasis. Da handler det ikke om dårlig kultur på en sone, men om et symptom på at noe skurrer i en hel tjeneste. Det koster å ha en god helsetjeneste, men konsekvensene av rovdrift på ansatte, mangelfull helseoppfølging og uønskede hendelser koster mer!

«En er svak og en er sterk, vi er begge mesterverk. Vi lever»

I disse dager ruller Demenskoret over skjermene i de tusen hjem. Jeg skal innrømme at jeg så alle episodene i et maraton. En heftig opplevelse og følelsesreise. Jeg blir så imponert over alle disse menneskene som står frem med en diagnose som for mange er tabu å ha. At de viser seg som 15 ulike personligheter og skjebner. 15 ulike faser av sykdommen. 15 ulike ansikt med en demensdiagnose. Ikke minst viser de at demens ikke bare rammer de eldre. At den rammer alle typer mennesker, og at de ikke kunne gjort noe for å unngå det. Jeg blir så rørt av hun som har mistet mye av mimikken, men bryter ut i gråt midt i første korøvelse. Berørt av hvordan de opplever mestring og finner igjen livsgleden. Også viser den de pårørende. Sykepleierhjertet mitt brenner selvsagt for pasienter, men det brenner vel så mye for de pårørende. Det aller sterkeste øyeblikket for meg var da datteren til lille fine Ingrid satt og tørket tårene til Marion, 48 år gamle kormedlem Jan Runes kone, med skjerfet sitt mens han sang den sangen som betydde aller mest for ham; You never walk alone. Det må være så fint å oppleve omsorg og felleskap med noen som forstår.

Det er nå en gang sånn at når alvorlig sykdom rammer, så rammes en hel familie. Og kanskje også deler av nettverket. Ved alvorlig sykdom faller mye belastning på de pårørende, rent praktiske ting og det å være den som skal orientere seg i hjelpeapparat og rettigheter. Samtidig som man bærer på en sorg over at livet snues på hodet. At noe aldri blir som før. At familiedynamikken på sett og vis endres.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fellesskapet Demenskoret skaper, og oppmerksomheten det har fått, håper jeg kan bidra til en revolusjon i demensomsorgen. Å bruke hverandre som støtteapparat, treffe noen som forstår deg. Dele erfaringer på godt og vondt. Om du er den som er syk, eller om du er pårørende.

«When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark»

Alt er lettere når det kan deles med noen. Også byrder. «You never walk alone» passer så utrolig godt. Musikk er magisk. Musikk er en arena for felleskap. Et sted å treffe medvandrere. At musikk er positivt for mange demenssyke, eller bare vanlige mennesker har jeg oppdaget for lenge siden. Sangstunder kan erstatte medikamentell behandling for uro. Sangstunder kan avlede uro. Sangstunder kan gi mestring. Sang er samlende.

Jeg husker godt den lille søte damen på sykehjemmet. Stadig på søken etter utgangsdøra. Stresset fordi hun hadde små barn som var alene hjemme, måtte hjem til dem. Det var ikke mulig å realitetsorientere om at barna ikke bare var foreldre selv nå, men også besteforeldre. Hun elsket å synge, og gamle tekster og melodier var ikke glemt. Vi hadde hefter med sangtekster fra svunnen tid. Jeg kunne ikke alle melodiene, men det kunne hun hjelpe meg med! Så satt vi der side om side og sang sammen. Glemt var leting etter utgangsdøra og barna som var alene hjemme. Jeg takket for at hun lærte meg gamle melodier, og jeg mente det også. Det ga henne både mestring og glede når hun kunne være en ressurs, lære bort noe. Hun var selvskreven forsanger når hele avdelingen sang. Et øyeblikk var hun ikke sykdommen, men en eldre dame som var et oppkomme av tekster og melodier.

«Hun er blid og han er sur, hver og en har sin natur. Vi lever!»

Han hadde ofte vondt. Gruet seg til å stå opp, til tross for inntak av sterke smertestillende. Dusjen var han heller ikke så interessert i bestandig. Jeg fant ut at jeg kunne koble mobilen min til radioen hans og spille Spotify. At han elsket svensk visesang hadde jeg fått med meg, og siden jeg har fått Taube inn med morsmelka og også utviklet en kjærlighet for Cornelis Vreeswijk, så var vi helt på nett. Han og jeg. Han endret seg fra å være litt morragretten, til å være den gladlaksen han egentlig var. En liten Sjøsalavals, og han var på god vei opp av senga og smertene var glemt. Han reiste seg opp, mens han med sin kraftige bass sang «You Raise me up!!» Vi tok med oss radioen på badet og dusjen gikk som en lek til Turistens klagan, Fritiof og Carmencita, og andre svenske viser. Han kunne alle tekstene og jeg gjorde mitt beste for å holde følge. Vi storkosa oss og det var alltid et besøk jeg gledet meg til.

Hun var i livets høst. Gruet alltid litt for natten. Også her ble musikken redningen. Dempet lys, rolige sanger på sengekanten, fine samtaler rundt disse sangene. «Kan du finne frem den sangen? Den er så vakker». Også kunne jeg få lov til å vise henne noen fine sanger. Hvilepulsen kom for oss begge og det var oppskriften på en god natt. For meg var det en drøm å få avslutte en kveldsvakt på den måten.

Fellesskap gjennom musikk, om det er bare mellom to personer, eller et helt kor samt pårørende, er altså noe helt unikt. Derfor er det så utrolig fint å se Demenskoret, at det gjøres forskning parallelt og at forskningen støtter opp om hvor bra dette er.

Jeg håper vi ser mer til sånt. Det trenger ikke være så strabasiøst som å starte et kor heller. Allsang i fellesstuer på sykehjemmene, musikkstunder på seniorsentrene. Fellesskapet med Spotify og ønskekonsert. Historier om sanger de danset til. For mange av de gamle er det temmelig magisk at man kan finne det meste på nett. Det skal altså lite til for å skape mye glede.

«For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss».

Mitt musikkfellesskap♥️

Sommer, hvert øyeblikk ferie. Man leser om flystreik og saboterte ferier, noe som er trist. Men jeg støtter pilotene. Nok om det.

En annen ting det skrives om er folk som ikke har råd til å dra på ferie. Det får meg til å reflektere over eget ferieliv. Vi var veldig privilegerte som hadde to sett besteforeldre der de ene hadde hytte på fjellet og de andre bosatte seg i huset sitt i Risør sommerstid. Og begge sett besteforeldre hadde også lyst og overskudd til å ta med barnebarn. Hytter, er ikke for alle, det er jeg klar over. Heller ikke privilegiet å ha besteforeldre. Men veldig mange barn har en eller annen form for voksenpersoner i livene sine, som kanskje kan gi vel så eksotiske ferieminner som en kostbar feriereise kan gi.

Vi var aldri i syden på familieferie, eller på noe særlig med utenlandsturer. Vi hadde en bitteliten båt. Og vi hadde en Moster Helga med egen strand. Vi hadde telt, eller det hadde hvertfall våre besteforeldre. Et gammelt oransje hustelt fra 70-tallet. Vi synes det var litt magisk, så stort synes vi det var. Vi hadde bil. Og vi hadde en mamma med tid, som hadde noen venninner med tid.

Jeg husker øytur. Den lille båten var stappet til randen med unger og pikkpakk, og det var bare såvidt den ikke sank. Vi teltet, badet, snorklet i vannkanten.

Jeg husker mange dager på stranda hos Moster Helga. Vi badet, fisket krabber, hadde krabbesykehus og lekte krabbedoktorer. Det hendte de var i behov av en operasjon, stakkars. Akkurat det var jo ikke særlig snilt.

Jeg husker blåbærtur med bading. Mamma, en venninne og alle vi ungene. Jeg husker besøk, timesvis med legobygging og unike (?!) legoprosjekter.

Jeg husker vi lekte hest. I timesvis. Jeg husker ikke helt hva som var hesten, for jeg tror ikke vi hadde kjepphester? Men vi hadde småsøstre, så det er mulig de måtte til pers?

Jeg husker vi reiste på besøk til mamma og pappas venner, som bodde et stykke unna. Vi overnattet, lekte med andre barn og utforsket andre områder.

Jeg husker vi overnattet i telt i hagen. En helt egen frihetsfølelse å ha sitt eget lille domene med «voksne forbudt».

Jeg husker vi var i Dyreparken, men jeg husker enda bedre at vi laget vår egen dyrepark og at de voksne ble med på den leken. Pappa var utkledd som turist, hadde hatt med pins og satt i en gammel jolle som stod på båthenger og vi rodde på safari i fantasien. Alskens kosedyr var plassert rundt på tomta som attraksjoner. Vi så både bjørner, seler og en hekt ekte hund.
Jeg husker farfar skulle sette ut «prammen». Da fikk vi sitte oppi mens han fraktet den på båthengeren, det var en humplete grusvei og vi løp nok ingen risiko sett med dagens øyne heller. Vi var timesvis på stranda med farmor og farfar. Det var medbragt piknikkurv og stas. Farfar var i overkant opptatt av sikkerhet (nesten rart at han lot oss sitte i prammen på bilhengeren), og stod som en påle på land med et tau i flytemadrassen. Jeg kan ikke huske at han sa «nå må dere opp». Og jeg tror vi badet så lenge at vi nesten hadde svømmehud mellom tærne. Farfar var en tålmodig sjel.

Jeg husker voksne med god tid. Farfar på trammen da vi stod opp. Klar med pipe og kaffekopp. Sakte liv og roligere morgener med farmors rundstykker og farfar som viste oss at han kunne danse med rumpa i joggedressen. Vi lo så vi hiksta.

Vi var med Mor og Far på tur. Mor bevarte barnet i seg og var gladelig med i akebakken. Faktisk var hun aktiv pådriver for akevirksomhet. Hun elsket å gå på ski, selv om hun var dansk. Jeg lærte å gå på ski av Mor. Det første hun lærte bort var ploging og fiskebein. Også hadde hun et godt råd; sett deg ned hvis det går for fort. Det var mange dype krater i snøen etter både oss og Mor. Hun synes vi skulle på måneskinnstur. Vi skjønte ikke hvorfor vi skulle se på månen? Men vi skjønte det når vi kom ut. Vi spilte kort, og det har en selvfølge at både Mor og Far var aktivt deltagende, runde etter runde. Det var Uno, Tegn og gæt og Rumikub det gikk i. Hos farmor og farfar var det Ludo, Yatzy, Den forsvunnede diamant og Monopol når vi ble litt større. De var også aktivt deltagende, og når farfar etterhvert ble borte så var farmor fremdeles ivrig i spill. På hyttene hadde vi ferievenner. Og noen som også har blitt livets venner, og sikkert vil være det livet ut. Vi pakket sengetøy i søppelsekker og vekslet på hvem av oss vi overnattet hos.

Jeg tenker på at alt dette faktisk ikke kostet stort annet enn tid, men sitter igjen som de sterkeste minnene. Sterkere enn de få gangene vi var på dyrere opplevelser i fornøyelsesparker osv.

Vi hadde masse å fortelle om etter ferien. Selv om vi ikke hadde vært ombord i et fly og reist langt. Selv om det ikke kostet masse.

Et telt koster ikke allverden. Skogen er gratis. Stranda er gratis. Det er de voksnes tid til å finne frem barnet i seg som kanskje er det aller viktigste. Og barn oppfatter også at voksne har det hyggelig. At det er noe som er litt annerledes enn hverdager.
Det skal kanskje ikke så mye annet til for å oppleve feriefølelse enn at man drar på overnattingsbesøk til venner i nærområdet.

Ferie er ikke nødvendigvis dyre turer. Det er å ha bedre tid. Gjøre andre ting. Dra på besøk. Leke med barn man ikke leker med hver dag. Bade. Plaske med tærne i vannkanten. Fiske krabber, kaste dem ut og fiske dem på nytt. Jeg tror vi voksne synes det er kjipere med ferie uten store reiseplaner, enn barna synes.

En nær og kjær blir alvorlig syk, han eller hun lever fortsatt, kanskje i et langt perspektiv, kanskje som en tikkende bombe der du aldri vet når det tar slutt.

Hvordan lever man livet når det snues på hodet? Når din egen tilværelse som pårørende blir så veldig annerledes? Når drømmer går i knas, når du lurer på hvilke fremtidsutsikter du har? Hvordan lever man med ventesorg?

Som sykepleier har jeg møtt mange av disse som opplever livsomveltende hendelser i livet. Noen går altoppofrende inn i pårørenderollen. Andre strever med egen samvittighet. De strever med hvordan de skal leve et godt liv selv, parallelt med å være en god pårørende. De strever med tanker om å føle seg egoistiske ved å leve sitt eget liv. Strever med dårlig samvittighet for å være glade for noe, eller skulle glede seg til noe eller over noe som den som er rammet ikke kan delta i. De strever med samvittighet over og ikke strekke til. De føler seg dratt i flere retninger; mellom ansvarsfølelsen for å være tilstede for en syk ektefelle, mor, far eller annen når og ønsket om å pleie kontakten med annen familie og sosiale relasjoner.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

De som lever nær noen med uhelbredelig sykdom og kanskje også mye lidelse, der det ikke er snakk om flere års perspektiv på hvor lenge de kan leve sånn, kan føle på vonde tanker og ønske om at den de er glad i kan få slippe. Samtidig som de også får dårlig samvittighet over å tenke den tanken. Fordi de ikke bare tenker den fordi de synes synd på den det gjelder, men også kan føle på en avmaktsfølelse over sin egen tilværelse. Og kanskje også en frykt for at noe kan tilstøte dem, slik at de bruker opp sitt eget liv til å leve på vent.

Ingen av delene er bra, hverken det å legge bort hele seg selv, eller det å slite med dårlig samvittighet for at du ikke utsletter ditt eget liv.

Jeg vet ikke om det finnes et godt svar på hva som er riktig eller galt. Det finnes kanskje ikke noe som heter riktig eller galt? Det er jo til sist opp til den enkelte.

Men en ting er jeg veldig sikker på; du klarer ikke å være en god pårørende uten å gi deg selv påfyll. Vi er ikke utstyrt for å gi omsorg og yte i bøtter og spann, uten å få påfyll selv på et vis. Selv den største kilde kan gå tom.

Å vente. Ordet å vente. Det kan innebære mye. Jeg tenker at et annet ord for å vente er å forberede seg til noe som skal skje, en begivenhet. Man kan vente på, eller forberede seg til noe man gleder seg til, kjenne på glede. Føle seg utålmodig. Advent for eksempel. Ventetiden før julefeiringen. Forberedelser til noe hyggelig. Det kan være positivt. Når man derimot venter, eller forbereder seg på det uunngåelige, om det er uker, måneder eller år til det skjer. Når man liksom stålsetter seg. Den ventetiden er vond og vanskelig. Den er full av vanskelige dilemmaer. Det er selvsagt at man legger eget liv til side når det er snakk om et kort sykeleie. Men i dag får vi f eks stadig mer avansert kreftbehandling og behandling for andre tilstander. Vi har medisiner og medisinsk tekniske hjelpemidler som kan forlenge et liv på kunstig vis i lange tider. Det kan være vel og bra, men det har også sin pris. En ganske høy en for mange. Og det forlenger ventetiden, eller forberedelsestiden betraktelig og jeg tror ordet ventesorg får manifestert seg i stadig større grad i takt med at flere lever på dette viset.

Hvordan lager man seg et godt liv parallelt med å være tilstede?

Jeg tror vi som helsepersonell har en veldig viktig jobb med å støtte opp de pårørende. Sette ting i perspektiv. Hva er det verste som kan skje mens du reiser bort eller tar en frikveld hvor du lever livet og kjenner helt påkrevet normalitet, og hva gjør du hvis det skjer? Hvor langt bort føles det greit å reise, hvis man skal ta seg en liten avstikker? Jeg tror veien hjem fra de fleste steder er kortere enn vi tror, hvis det først gjelder. Og ofte skjer det kanskje ingenting som ikke andre kan ordne opp i? Det skjer mest sannsynlig ikke noen store, uventede og livsomveltende ting mens man er borte. Hvis noe skjer i det hele tatt. Men mindre ting kan skje, og man må kanskje lære seg å stole på at det går bra, selv om man ikke selv er tilgjengelig? Man må også kunne leve greit med hvis det skulle skje noe livsomveltende mens du er borte, selv om sannsynligheten er mindre. Fordi sannsynligheten for at noe skjer er større, enn for friske mennesker. Likevel er sjansen ganske stor for at du rekker frem i tide, for en nødvendig avstikker er oftest ikke på andre siden av jorda for de fleste av oss. Det kan være noe så lite som en kveld borte, som føles vanskelig når man lever i usikkerhet.

Vi snakker ofte om at vi ikke må lage flere pasienter. At vi ikke må la de pårørende gå så på felgen at de også blir pasienter. Hjelpeapparatet må stå klart før det skjer. Vi må støtte opp, trygge og finne gode løsninger. Hjelpe med å finne ressurser som kan avlaste litt i nettverket. Både for avlastning i hverdagen, men kanskje også for avlastning til å bidra til at de pårørende føler livskvalitet. At de får påfyll slik at de klarer å stå i det. For det er så slitsomt og vondt å leve i en boble hvor man lurer på om det er siste sommer? Siste julefeiring? Siste bursdag? Siste påske? Det å leve i et konstant stress for når det skjer noe vondt neste gang?

Likevel er det viktig å pleie seg selv, fordi det for mange kan være en tilværelse de skal leve i både i måneder og år. Det er sant som det er sagt; selv den største kilde kan gå tom. Ingen menneskeliv varer evig, og jeg tror ikke det tjener noen å ha satt eget liv på vent i lang tid, hvis de plutselig selv utsettes for noe livsomveltende med egen helse. Jeg sier ikke at det er lett, men det er viktig å tenke på mens man står i situasjonen. Det er viktig å snakke med den det gjelder, kanskje ønsker denne ikke at du skal ofre hele deg selv? Noen ganger kan kognitive endringer gjøre at personen ikke klarer å se at du trenger fri, og da må du kanskje tenke på hvordan personen hadde tenkt som frisk? Støtte deg på det, og samtidig søke støtte i nettverket ditt, de som også har kjent den syke og hans/hennes standpunkter mens de var friske. Det er ikke lett, men det er så viktig og ikke leve helt selvutslettende.

Det er snart ferietid, og spesielt i denne tiden kan det føles ekstra vondt at alle rundt har planer, mens du selv føler deg bondefanget. Det er jo grunner til at vi har lovfestet rett til sommerferie innfelt i arbeidsmiljøloven. Det er fordi man trenger å leve på noen gode sommerminner i vinterens mørke. Man trenger restitusjon. Tenk litt på det. Bruk støtteapparatet ditt, helsepersonell, og ikke minst den syke selv i dine etiske dilemmaer. Kanskje kan du få deg en liten nødvendig avstikker?

Man trenger litt markjordbær på strå, sommer på jorda og livet; det er nå. 

Det er snart valg, og jeg leser valgprogram til øyet er stort og vått. De fleste partier skal sørge for god eldreomsorg, gode helsetjenester til befolkningen. Det er store vyer om mer ressurser til psykisk helse osv.

Men det nevnes lite om arbeidsforholdene i helsevesenet. Lite om at bemanningen er skjært helt inn til beinet og at det er best sjans for god helsehjelp til alle hvis det ikke skjer noe uforutsett. Dessverre skjer uforutsette ting nesten hver dag. I eldreomsorgen f eks. En gammel kropp har liten organisk reservekapasitet, lite motstandskraft. Også er de ofte multimorbide, dvs at de har opptil flere ulike diagnoser og kroniske tilstander. Vi snakker hjertesvikt, nyresvikt, KOLS, kreft. Det gir stor fare for at noe skjer.

Ikke sjeldent er vi sykepleiere i en situasjon der vi må prioritere. Vi må prioritere hvilken pasient som høres sykest ut basert på enten det de oppgir selv pr telefon, eller det våre helsefagarbeidere identifiserer av forverring og rapporterer videre til sykepleier. Jeg har stått i situasjoner med mistanke om sepsis, der vet jeg at det haster med å gjøre tiltak og få pasienten inn til sykehus for behandling. Jeg må først kartlegge, gjøre målinger, også må jeg ringe f eks AMK. Jeg må vente sammen med pasienten til AMK kommer og være der mens de gjør sine vurderinger. Samtidig kan det ringe på en med akutte magesmerter, jeg burde vært der. Samtidig. Men jeg kan ikke være to steder på en gang. Akutte magesmerter kan også være alvorlig og bety så mangt, men det er sepsisen jeg må prioritere. Det føles helt forferdelig å stå med en følelse av og ikke strekke til. Det føles enda verre å gjøre en feilvurdering basert på at man har sendt en kollega som ikke er sykepleier for å tilse og gjøre målinger. Når alle målinger er fine, men det kliniske blikket mitt kunne hjulpet meg med å se at det likevel krever en innleggelse. Slike innleggelser må man også ofte argumente litt sterkere for til AMK eller fastlege, da de basert på målinger og at de ikke kjenner pasienten godt nok, ikke ser grunnlag for å legge inn pasienten. Men vi ser forverringen.
Slagordet til Norsk Sykepleierforbund; Tydelig, modig, stolt, gjør seg gjeldende i mange slike situasjoner. Vi må være tydelige når vi kjemper pasientens sak, vi må være modige når vi innimellom må argumentere midt i mot. Og det ligger stolthet i å yte god helsehjelp og ha gjennomslagskraft. Når vi er for få, og ikke strekker til får vi ikke anvendt noen av disse. Og i verste fall kan det gå riktig galt. De akutte magesmertene var begynnelsen på tarmslyng, og ikke luftsmerter eller obstipasjon. Dagen etter ble pasienten innlagt og hasteoperert. Sepsis-pasienten fikk behandlingen han skulle ha. Men jeg kjente på egen frykt og egen utilstrekkelighet fordi jeg ikke fikk argumentert godt nok for pasienten med magesmertene.
Det kunne fått fatalt utfall. Det kunne ført til død. Det kunne ført til at jeg ble kalt inn på teppet for å argumentere for min utilstrekkelighet. Og kanskje kunne jeg som sykepleier, sammen med virksomheten, fått en reaksjon fra Helsetilsynet. En «prikk» slik man får på førerkortet hvis man gjør overtredelser. En «prikk» som ikke telte i min favør hvis jeg på nytt ikke strakk til og det ble tilsynssak. Det er et stressmoment å jobbe sånn. Og når lønna ikke er bedre enn den er, så har man en valgmulighet på å gå ut av yrket uten det helt store tapet økonomisk.
Og det er oftest sånn at når man går med for få sykepleiere på vakt, færre enn bemanningsplanen tilsier, så er det fordi det ikke er hoder å ta av.

Jeg er veldig sikker på at rett svar på lovnader om gode helsetjenester er høyere lønn til sykepleierne. Så det blir attraktivt å bli i yrket. Eller komme tilbake til det hvis man har forlatt det. På den måten kan man være nok folk på jobb så både pasienten med sepsis og pasienten med akutte magesmerter får helsehjelp til riktig tid.
Men det nevnes veldig lite om tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere. Problemet forskyves ofte til «partene i arbeidslivet» når spørsmålet om politikerne ser behov for høyere lønn for å rekruttere og beholde sykepleiere. Men arbeidsgiver får ikke mer å tilby enn politikerne bevilger. Og der mener jeg at politkerne ikke har noen konkret plan. Det er bare to til tre partier som ikke legger ansvaret for disse forhandlingene til partene i arbeidslivet, les sykepleierløftet.

Partene i arbeidslivet forhandler om en gitt pott. Det er vanskelig å gi mer når det ikke er mer å gi. Ansvaret for å gi en større pott å forhandle om ligger altså øverst, mener jeg. I livet ellers så koster mangelvare. Sykepleiere er mangelvare. Hvorfor stiger ikke da markedsverdien?

Det jeg synes er aller finest med det norske helsevesenet er at det er lik hjelp til alle. Dette er i ferd med og pulveriseres. Det er mer kjøpekraft hos mange nordmenn, og mange vil prioritere pengene sine til å få raskest mulig og best mulig hjelp hvis de står i en slik situasjon. Det er jo en gang sånn at all verdens penger ikke betyr noe hvis ikke man har helsa. Og kan man kjøpe helsehjelp og øke sine sjanser, så gjør man vel det? Kan man ha helseforsikringer og sikre seg rask hjelp på den måten så gjør man vel det? 650.000 nordmenn har i dag en helseforsikring f eks gjennom sin arbeidsgiver (som tegner helseforsikringer for å få sine arbeidstakere raskest tilbake i drift). Jeg er redd taket vil øke og at helseforsikring er noe mannen i gata vil prioritere å ha hvis det å få hjelp i det offentlige har lange køer eller dårligere standard. Også det private må tilby helsepersonellet bedre lønn og vilkår for å rekruttere og beholde. Slik man må i mange bedrifter. Ellers ønsker ikke helsepersonell å jobbe der heller.
Jeg synes det er en trist tanke hvis helseforsikring skal bli avgjørende for deg og og meg i framtida. Det gir et forskjells-samfunn og truer prinsippet om likhet for alle.

Så politikerne har et stort ansvar for å gi en stor nok pott til å drifte og gi gode offentlige helsetjenester. De kan ikke fraskrive seg ansvaret og si at dette er opp til partene i arbeidslivet. Det er bare synd at så få av dem har en forståelse for dette, eller en reell frykt for en kollaps i det offentlige helsevesenet i fremtiden! Vi har jobber med enormt stort ansvar og konsekvensene for både pasienter og helsepersonell kan bli store hvis feil gjøres fordi man må prioritere. Fordi vi er for få. Fordi kompetansen står i en klesbutikk, en blomsterforretning eller en helt annen plass. En plass hvor man ikke hver dag må kjenne på stresset og frykten for å gjøre feil fordi rammene man har for å gjøre en god jobb er for dårlige. Jeg skjønner at noen velger å gå ned litt i lønn for å slippe dette. For så dårlig betalt gis det for kompetansen vår, at vi kan forsvare å ha jobber uten krav til utdannelse uten at det gis de helt store økonomiske tapene, men generelt gir det enkelte mennesket bedre livskvalitet i form av mindre stress og ansvar, fri når andre har fri. Løftene om gode offentlige helsetjenester kan ikke innfris hvis det ikke er folk til å gi dem! Og det at det pr i dag mangler 7.000 sykepleiere er et stort varsko!! De sykepleierne finnes jo der ute, men de yter ikke sitt fag. Det er spådd en mangel på 28.000 sykepleiere i 2035. At det utdannes i massevis bøter ikke for den skisserte mangelen! Gjør noe, tilby en lønn som gjør at folk vil stå i ansvaret og ulempene med å jobbe når familien feirer jul og bursdager. Når vennegjengen er på byen. Og la oss synes det føles greit fordi de får en klekkelig kompensasjon for det. Vi har verdens fineste yrke, men når vi står og er redde for helsa til pasientene vi brenner for, fordi vi må prioritere. Når vi må pusse tennene til fru Hansen mens hun sitter på toalettet for å spare tid. Når vi ikke har tid til å høre historiene om livet hennes, når vi må behandle henne som en pakke med diagnoser og praktiske prosedyrer som skal gjennomføres slik at maskineriet; kroppen hennes, går videre. Men ikke har tid til å se og høre henne som et menneske med et følelsesliv.  Da orker vi ikke mer til slutt. Vi utdannet oss til dette fordi vi liker mennesker. Fordi vi liker å gjøre en forskjell. Fordi vi lett blir glad i folk. Men det er krevende og ikke strekke til for mennesker vi blir glad i. For mennesker vi vet er en elsket mor, far, bestemor, bestefar. Såpass krevende at det kan være verdt å gå ned 50-100.000 i lønn for å slippe det gnaget på samvittigheten. Med den konsekvens at helsevesenet mister nok et hode.

Han lå der i senga si. Jeg satt i ørelappstolen ved siden av. Vi så på et TV-program, kanskje litt halvt fokusert begge to. I stillhet, som det ofte var. Han var ikke en som sa så mye. Det var godt å være sammen likevel, en behagelig stillhet i grunn. Men det var tydelig at han lå og tenkte. Plutselig spør han meg; «er det lenge til jeg skal dø?».

Jeg ble litt perpleks over det plutselige spørsmålet, og forsøkte å formulere et svar. «Det er jo vanskelig å si»… Jeg tygget litt videre på det. Sa noe om at han var jo veldig syk nå og forklarte litt rundt erfaringene jeg hadde gjort meg med det. Et sånt litt konkret svar. Det kan være dager, men det kan også være uker og kanskje snakket vi også om en måned eller to, for tross alt hadde det vært litt stabilt dårlig en stund. Også spurte jeg tilbake «er du lei?». Han erkjente det, at døden var en velkommen gjest nå. Det var ikke mye til liv lenger sa han, når han var bundet fast til senga og så redusert som han var blitt.
Så var vi tilbake i stillheten en stund og TV’en surra videre. Jeg kjente at dette var mer krevende å snakke om enn jeg vanligvis opplever.

Han hadde nok tenkt og fundert litt, slik jeg også hadde, før det plutselig kom; «hva skjer når jeg dør?». Jeg forklarte prosessen slik jeg hadde opplevd den. Man blir ofte trøttere og trøttere, sover mer. Får lindring for smerter og plager, også kanskje man til slutt ikke våkner. Sånn kan det være. Også er det jo vanskelig å si, sa jeg. Hva som egentlig skjer etter døden. Blir alt svart og helt slutt? Eller kommer sjelen en annen plass? Kan man fortsatt følge med på livene til de man er glad i, fra der man er? Og kan vi tenkte at de vi har mistet fortsatt er litt med oss? Han svarte, nesten litt fornøyd, «Åja» og «hmmmet» litt også ble det stillhet igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette med at det ikke kan være helt slutt etter døden.  Det er en tanke jeg selv liker å tenke, selv om jeg ikke har det jeg vil kalle en gudetro, så liker jeg tanken på at det kanskje finnes en himmel? Eller et Nangijala som i Brødrene Løvehjerte. Det viser seg jo at selv ikke Nangijala er er helt rosenrødt. Men jeg liker å stoppe før historien kommer dit. Jeg liker å tenke på friske, spreke, glade kropper. Snille mennesker som vil hverandre vel. Hestene og alle de andre dyrene. Reisen tilbake til jorden, f eks i form av en due. Eller i form av en fornemmelse av tilstedeværelse, og små tegn man kan velge å tolke til å være nettopp det. Men som kanskje for mange kan ha en helt naturlig vitenskaplig forklaring. Jeg tror det er en trøst og at det hjelper når døden føles totalt meningsløs.
Kanskje gjorde jeg døden litt rosenrød, jeg vet ikke. Men samtidig så hjelper det litt å gjøre det rosenrødt.

Vi går mye i skogen hans nå om dagen. På stiene hans. Jeg flirer litt når jeg tenker på hvor fort han gikk, og hvor vanskelig det kunne være å holde følge med tempoet. På den gangen jeg tryna i noen røtter og han toga videre og ikke så at jeg nærmest gikk kast i kast ned ei skråning. Det var hvertfall sånn jeg følte det. Jeg slo meg ikke, så det ble til at jeg humra litt over hvor håpløst det var å holde følge mens jeg løp etter for å ta han igjen, litt sånn heseblesende.
Det er godt å gå i skogen kjenner jeg. Selv om mitt tempo er roligere og jeg prøver å få med meg luktene, sansene og kjenner det letter litt på stresset etter en travel dag og hodepinen som sitter litt for godt i for tiden.

Sorgen har mange måter å vise seg på. Fra totalkræsj over å lese gamle tekstmeldinger, til og kunne gå i hans landskap, tenke på hvordan han i disse tider gledet seg og ladet opp til rypejakta. Det er godt at man også kan finne arenaer som minner om, men likevel er gode å være i. Glade hunder som får brukt løpebeina, lukten av skog. Det er en sånn arena. Midt oppi høsten som minner om fjorårets høst. Og spørsmålet; «når skal jeg dø». For det svaret kom jo til slutt en gang seint på høsten, når jakta var over.

♥️Pappa♥️

Jeg er tatt ut i streik for første gang i livet. En streik for høyere lønn til sykepleierne og andre med samme antall studiepoeng, like stort studielån og like stort ansvar som oss. Om ansvaret er å sørge for at den oppvoksende generasjon får gode forutsetninger for å bli gode samfunnsborgere, fra barnehage og via skole. Ansvar for at syke og gamle får den hjelpen de trenger. Vi i Unio – vi med de skjermede jobbene. Vi samfunnet er avhengige av, men som ikke produserer noe man kan selge. 

Så hvorfor streiker vi? Høyere lønn. Betalt for ansvaret og jobben vi gjør. Du har hørt der før. Jeg føler for å forklare litt dypere.

Kjøpekraft. En singel sykepleier i Oslo har pr januar 2021 råd til å kjøpe 2,5 % av boligene på markedet i Oslo jfr sykepleierindeksen. Det er jammen ikke mye! Kvadratmeterprisen er skyhøy og det er ikke mye man får for det man har å rutte med. I Tønsberg og Færder kan en sykepleier kjøpe 32,9 % av boligene på markedet.
Så kan man jo også si «må man eie da?». Ja. Det er jo absolutt en trygghet i å eie sitt eget, og det er jo det flest nordmenn gjør. Når man har tatt en høyere utdannelse, så er dette noe man bør kunne forvente. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Sykepleiermangel. I følge SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere i 2035. Det er bare 14 år til. Frafallet er stort i løpet av de 10 første årene etter at autorisasjonen er ervervet – faktisk så mye som 1 av 5. Sjansen er stor for at en av de 5 du var på kollokviegruppe med i studietiden, ikke jobber som sykepleier 10 år etter at dere feiret endt skolegang. De forsvinner ofte helt ut av yrket. Utdanningskapasiteten økes, vel og bra. Men hva gjør man for å beholde folk i yrket? Jeg tror et godt svar er; øke lønna.
Nå er det vanskelig å få besatt stillinger. Ved sykefravær erstattes både lærere og sykepleiere med ufaglært personell – noe som i lengden gir et stort trykk på de gjenværende sykepleierne.

Vi er nå i et mellomoppgjør hvor det primært forhandles lønn. I hovedoppgjøret ser man mer på helheten. Vi fikk et meget amputert hovedoppgjør i fjor, og ble avspist med en lønnsramme på 1,7 %, hvor 1,6 % gikk til overheng og glidning, det ga en ramme på 0,1%, som tilsvarte et sted mellom 1400 og 1800 kr i lønnsforhøyelse – i året. Vi fikk en svak reallønnsvekst. Reallønn baseres på konsumprisindeksen, som er endringer på prisene på varer og tjenester lønnsmottakeren ønsker og trenger å kjøpe. Mat, drikke, tjenester av forskjellige slag. Når konsumprisindeksen øker, når det koster mer å kjøpe varer og tjenester, og lønnsrammen ikke følger denne, får man en reallønnsnedgang. Og dit er vi på vei med årets forslag til rammer. Og derfor streiker vi.

Vi har en livsviktig jobb, det er for få av oss, det er stort frafall fra yrket. Vi sitter med en høyere utdannelse og et stort ansvar. Et ansvar for å yte god og omsorgsfull helsehjelp. Et ansvar for å «triagere», det vil si vurdere hastegrad, når du er syk og trenger hjelp. Om du normalt sett er frisk og oppsøker legevakten eller spesialisthelsetjenesten. Om du mottar helsetjenester i hjemmet, eller bor på sykehjem og plutselig blir syk. Da er det jeg som skal trykke på de rette knappene og vurdere hastegrad. Jeg gjør faglige vurderinger på om du kan tilses gjennom natten og vente til fastlege eller sykehjemslege er på plass dagen etter. Kanskje er det lagt en plan for å lindre plager og symptomer i tilfelle du skulle få en forverring av din kroniske sykdom, så hjelper jeg deg med å iverksette planen og gjør fortløpende vurderinger på om tiltakene har god nok effekt. Det kan også hende at min totalvurdering basert på målinger og det jeg ser med mitt kliniske blikk, sier meg at jeg må ringe etter øyeblikkelig hjelp. Jeg er viktig for deg og din helse. Mine vurderinger kan utgjøre en stor forskjell for deg. Jeg er din talsperson og jeg kjemper for deg og dine interesser, basert på mine faglige vurderinger. Jeg kan trygge deg på at vi passer godt på deg i natt, gjør fortløpende vurderinger og tiltak hvis du skulle bli sykere. Eller jeg sier til deg at jeg er nødt til å ringe en ambulanse, fordi jeg vurderer at du er så syk at du trenger hjelp, selv om du selv helst ville sett det an.

Min lønn er styrt av frontfagsmodellen. Det vil si at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at min tarifflønn settes etter resultatet av denne. Konkurranseutsatt industri vil si bedrifter som produserer varer av verdi for norsk og internasjonalt marked. Disse bedriftene skaper verdier for samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, gjennom arbeidsplasser, inntekter, skatt osv. Det er viktig for at den norske økonomien skal gå rundt, og at vi ikke lever på oppsparte midler. Mitt yrke, og andre yrker som yter ulike tjenester til samfunnet, yter tjenester som er gratis for alle innbyggere. Helsetjenester, skolegang, at politet kommer når du trenger det, eller jobber forebyggende med å lage et trygt samfunn der folk er lovlydige til de felles lovene, reglene og normene vi har satt her til lands, og at denne tryggheten ikke koster deg noe og ikke minst; lik rett på hjelp uansett hvem du er. Sikkerhetsnettet i landet vårt.

For at vi skal ha gratis skolegang, et samfunn hvor alle har samme rettigheter, hvor du blir født inn i et system som er der for deg fra vugge til grav. Hvor du underveis gir tilbake ved å jobbe, betale skatt og skape verdier.  For å rekruttere og beholde folk til å yte disse tjenestene, så trenger de en lønn som harmonerer med ansvaret og grad av utdanning. 

Jeg streiker fordi jeg er bekymret for at den spådde sykepleiermangelen blir reell. Fordi jeg lurer på om jeg da holder ut? Eller om jeg kapitulerer og blir en av de som forlater yrket til fordel for en annen jobb, når lønna ikke er høyere enn den er, så kan jeg gjøre det uten at det får de helt store økonomiske konsekvensene. For å beholde folk, må lønna opp. Det må ses på løsninger for å få til dette. Det må ses på hvorfor vi ikke klarer å holde følge med boligmarkedet, hvorfor vi er på vei til å få en reallønnsnedgang og med det redusert kjøpekraft. For vi gjør en hederlig innsats, vi er viktige i maskineriet samfunnet Norge. Vi er egentlig sjelden vare og uunnværlige. Så bør vi også lønnes som dette.

Det brygger opp til streik i Unio-kommune. En streik for høyere lønn. Høyere lønn er så mye mer enn de to ordene. Det handler om å henge med og ha kjøpekraft i dette høykostnadslandet. En person med bachelorgrad og 100% fast jobb har en ca inntekt på 570.000 kr (som blir et ca snitt når man legger kvelds/helgetillegg og helligdagstillegg oppå grunnlønna på 501.400 kr, og i tillegg får litt overtid og forskyvninger ila et år). En gjennomsnittelig sykepleier, en vanlig jobb. Jeg legger inn et søk i lånekalkulatoren til Sparebank 1 og finner ut at de har mulighet til å ta opp et lån på rundt 2.462.100 (da har jeg lagt inn 300.000 kroner i studielån som gjeld da det er snittet for studenter med bachelor). Så legger jeg inn et søk på Finn i min hjemkommune Tønsberg på boliger til max 2.400.000 og finner at denne personen kan kjøpe 19 boliger i markedet. Boliger mellom 28 og 65 kvadratmeter. For å kjøpe en bolig til 2.400.000 skal man også ha en egenandel på 360.000. Eller foreldre med mulighet til å stille med sikkerhet.

Har man et barn går lånerammen ned til 1.863.300 og man kan kjøpe 6 boliger i markedet av størrelse bøttekott. Er man så uheldig at man har 2 barn så kan man låne 968.700 kr, det ligger ingen boliger ute til under 1 million i min kommune. Det er jo ikke helt uvanlig i dag at noen sitter alene med både 1 og 2 barn, og har en helt vanlig jobb, som lærer eller sykepleier. Det er klart – man stiller jo sterkere når man er to.. Og det er normalt i Norge at folk eier egen bolig.

Konsumprisindeksen øker. Konsumprisindeksen beskriver prisstigning på varer og tjenester. Krona øker. 1000 2018-kroner er 1034,82 2020 kroner. 570.000 2018-kroner ga høyere kjøpekraft enn 570.000 2020-kroner. Skulle man holdt følge med verdien på krona så skulle man hatt ca 589.000 kr i 2020 for å ha samme lønn som i 2018. Priser på varer og tjenester følger med. Det gjør ikke lønna til sykepleierne på samme måte.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi fikk et realt hopp i hovedoppgjøret i 2019 der gjennomsnittslønna ble satt opp til 500.000 kr ved 10 års ansiennitet, men da hadde vi også ligget på 455.000 eller deromkring i lang tid og man så at vi allerede da hadde mindre kjøpekraft. Så jeg vil ikke si vi var heldige, men at noen våknet og forstod at noe måtte gjøres.

Det mangler 7000 sykepleiere i Norge i dag. I 2035 mangler det 38.000! Det er bare 14 år til. Regjeringen gjør tiltak ved å øke utdanningsplasser. Tildels gjøres det ulike tiltak rundt i kommunene for å rekruttere. I Tønsberg tilbys nyutdannede startlønn på 8 års ansiennitet vet jeg. I andre kommuner kan sånt som startbonus være vanlig. Det kan gis ulike funksjonstillegg og noen frister med reduksjon i studiegjeld. Spørsmålet er om dette er nok? Det er ikke flust av søkere til utlyste stillinger jevnt over, så nei – trolig ikke. Det kommer ikke like godt frem hva som gjøres for å beholde folk. Det er en kjent sak at lønn kan forhandles ved bytte av arbeidsplass, sånn sett er det sikkert gunstig å bytte av og til. Samtidig er det jo gull verdt med de folka som kjenner arbeidsplassen og systemet inn og ut. Hvis de blir hengende bakpå lønnsmessig ift de som kommer inn med rekrutteringstiltak, så blir jo også det feil.

Vi ser en flukt fra yrket. Det finnes mange innehar en sykepleierautorisasjon, men ikke bruker den – hvorfor? Turnusarbeid sliter med kroppen. Det å gå på jobb når andre har fri føles kjipt. Det er et stort ansvar å ta viktige vurderinger og avgjørelser for andres liv og helse. Det er innimellom tøffe tak å være tilskuer til andre menneskers lidelse. Det er tøft å få kjeft for noe du ikke kan noe for. Det er tøft å jobbe i en etat som alltid er presset på økonomi, hvor det ikke settes inn en annen sykepleier som vikar når en eller flere er syke, og belastningen på deg blir større – fordi den innleide vikaren kan bidra med veldig mye bra, men det er også mange oppgaver vikaren ikke kan gjøre. Det kan hverken vikaren eller jeg noe for, jeg elsker alle som sier ja når vi står i beita, jeg setter stor pris på hjerter som banker varmt for pasientene. Jeg setter pris på gode observasjoner og fornuftige betraktninger – for vanlig sunn fornuft innehar de fleste. Likevel eier jeg et større ansvar gjennom å inneha en autorisasjon. Mangler jeg fagkompetanse på vaktlaget mitt så har jeg f eks færre å drøfte en situasjon med, og det hviler en større belastning og et ansvarspress når en person skal gjøre en avgjørelse alene i et tvilstilfelle, enn når to hoder sammen diskuterer hva som er beste løsning og deler ansvaret for avgjørelsen. Jeg sover bedre om natta når jeg har fått med meg en annen fagperson i en vurdering der det ikke er klinkende klart hva som er riktig tiltak, enn om jeg har tatt den alene. For det er jo vurderinger som gjelder et annet menneske, noens mor, noens kone, noens bestemor. Jeg kan gjøre uopprettelige feilvurderinger. Jeg skal ha tunga rett i munnen, hodet og hjertet på plass da. Og jeg får ikke en krone ekstra for å gjøre vurderinger og ha alt ansvar på mine skuldre, kontra å dele det med noen. Når lønna ikke matcher ulempene, og man kan finne en inntektskilde med en lønn som enten er høyere, eller kompenserer for ulempene så skjønner jeg godt at folk gjør noe annet. Det hadde jeg også gjort hvis jeg fant noe annet jeg hadde tilnærmet samme passion for. Vi er uunnværlige, men vi betales ikke som den mangelvaren vi er.

Våre yrker har en stor samfunnsmessig verdi, selv om vi ikke skaper verdier i kroner og øre. Lønna vår kommer primært fra skatter og avgifter. Er det likevel riktig at vi som velger slike yrker skal havne bakpå og miste kjøpekraft når alt annet stiger? Våre yrker har vært i full drift i hele pandemien, det er ingen lærere eller sykepleiere som har hevet permitteringspenger eller søkt på støttetiltak for tapt inntekt under covid-situasjonen. Alle har kjent pandemien i større eller mindre grad. Noen har merket det godt på økonomien -mange i negativ grad, noen i positiv grad. Vi har merket det bl.a på smittefrykt og belastning ved å stå midt i blåsten. Jeg skal ikke syte og si det er noe mer synd på oss enn noen andre, pandemien har påvirket livene til en hel verden. Samtidig ser man jo, f eks her i min hjemby, at boligprisene har gått i været, selv i en pandemi. Så noen har absolutt opprettholdt eller til og med øket kjøpekraften underveis i dette. Det er ikke sjeldent vi ser boliger som går flere hundretusen over takst, noen også millioner over.

Jeg synes faktisk ikke det er urettferdig at vi sykepleiere ønsker oss høyere lønn og mulighet for å henge med på 2021’s gjennomsnittelige levestandard. At for å beholde oss og unngå flukt fra yrket, så er lønn er viktig virkemiddel. Vi skal ikke velte oss i luksus. Vi vet vi aldri blir steinrike. Men vi vil henge med, og vi vil ha betalt for det store ansvaret vi bærer, og for belastningen vi utsettes for gjennom skiftende arbeidstider. Det ville motivert til å stå i det videre. Så støtt oss, hei på oss, del gode artikler og skap oppmerksomhet. Jeg håper vi slipper streik, at det kan komme en fornuftig enighet i forhandlingene. Hvis ikke, så er vi klare til å mobilisere. 

Denne skulle jeg egentlig skrevet for en stund siden, men jeg tror jeg har trengt litt tid til å filosofere og forstå. Og det er sikkert ikke alt jeg har forstått enda, men jeg prøver meg.

Jeg var på et fantastisk ridekurs i sommer. Måtte dessverre avbryte midt i grunnet brått dødsfall i familien, men rakk å få med meg litt å tenke på likevel.

U-teorien. Eller U-sirkelen. Lykke Andersens fantastiske pedagogiske verktøy i utdanning av ryttere. Men kan også fint overføres til livet generelt.

Se for deg en sirkel, den er splittet på midten. Omtrent som to hestesko som møter hverandre med endene mot hverandre. Den nederste delen er rød – den øverste er grønn.

Jeg tror jeg velger å oversette det til at den nederste er problemorientert, fastlåst og frustrert. Mens i den øverste er man problemløsende og i et løsningsorientert modus. Se for deg at du er på helgekurs med hesten din. Du vet den magiske søndagsøkta hvor du har jobbet gjennom problemområdene og ting virkelig løsner. Du føler deg rimelig konge og gleder deg til å komme hjem for å ri. Hesten tar beskjeder på løpende bånd, dere er lagspillere og det er virkelig gøy! Du gjør små korreksjoner med verktøy instruktøren har servert deg og det funker. Du er på sett og vis i grønn sone av u-sirkelen, men du har hatt et menneske som står og veileder deg dit så du er kanskje ikke helt selvtenkende og selvfølende. Men det er alltid godt med økter hvor du får kjenne hvordan god ridning skal være – slik at du vet hva du er på jakt etter når du 90% av tiden trener på egenhånd.

Kanskje har hesten fri på mandag og vi nå snakker tirsdag. Kanskje hadde du ikke tid til å gi den fri og vil prøve ut ny lærdom på mandag. Også funker ingenting. Ingen av verktøyene fra helgen, det instruktøren sa og som du nå har lengst fremme i hukommelsen, fungerer. Du prøver deg på noe dere fikk til virkelig godt på søndag, men i dag funker ingenting. Du prøver og prøver om igjen og om igjen på samme øvelse. Leter og leter etter momentene og følelsen fra søndag. Du blir frustrert og forbanna. Synes hesten er teit, spenner deg i kroppen, kanskje blir du til og med litt sint og urettferdig mot hesten? Nå må den jammen høre!!! I dette eksemplet er du på den røde delen av U’en. Du skrur muttere med skiftenøkkel som du ikke får strammet helt, det er tungvint, mutterkantene blir slitte, det tar lang tid og du blir irritert mens du holder på. Du tenker ikke på at du også har en fastnøkkel i verktøykassa, du vet en sånn som er mer finjustert, akkurat passer rundt mutteren, og lar deg skru uten å tenke på at den glir av eller at det er slitsomt.

Når du har drevet med ridning en stund så har du jo massevis av verktøy i kassa di, ikke bare skiftenøkkelen som fungerte så fint og var så godt innstilt på søndagsøkta. Du vet også hvilken følelse du leter etter, eller hvertfall sånn nesten. Men du får det bare ikke til!

Budskapet er; i den berømte verktøykassa har du også verktøy å anvende for å løse de problemene du har i dag, og som ikke var der på søndag. Det kan være andre øvelser. Et roligere tempo. Bestemme seg for at i dag er hesten kanskje stiv etter en hard jobbeøkt og det den trenger er en rolig tur? Så får du prøve igjen i morgen. Nå mener jeg ikke at hver gang man ikke får til noe så skal man gi opp og ri på skrittetur, men man skal også ha hestens behov med i betraktningen når noe ikke fungerer. Du har ridd for flere instruktører og bare du kobler på hukommelsen så husker du kanskje hva noen har fortalt deg litt tidligere i utdanningsskalaen din som rytter, og som du kanskje burde skru litt tilbake til.

I den grønne delen av U-sirkelen, der skal du være løsningsorientert og lete etter annet verktøy for å løse problemet. Ok, dette funket ikke, da prøver jeg heller dette. Kanskje må du ned i skritt før du igjen kan ta det med deg opp i tølt eller trav. Kanskje får du ikke trav i dag, og hva har forskjellige mennesker gitt deg av verktøy for det? Er tølten passaktig? Sa ikke noen at du bør ned i tempo da? Trolig vil du få et godt svar ved å anvende et annet av alle verktøyene og øvelsene. Det er da du er i ferd med å forstå ridekunsten. Det er ikke perfekt her heller, men du skal forsøke å komme raskt over i grønn sone når du har beveget deg med i den røde. For det er i den grønne sonen positivt arbeid skjer, det er da du tenker og føler aktivt, og kan gi både det selv og hesten mestringsfølelse. Det er ikke gøy å være hest i rød sone. Du sliter på mutterkantene eller spiriten i hesten, hvis du fortsetter og fortsetter med den lite finjusterte skiftenøkkelen. I lengden får du en hest som tenker «Ånei!» og går motsatt vei når den ser du kommer med leietauet klar til dyst. Fremfor en som spisser ørene og lurer på hva dere skal? Ikke minst er det demotiverende og ikke få til noe. Et passe oppbrukt uttrykk er «Rome ble ikke bygget på en dag». Men det er så sant som det er sagt; du og hesten blir ikke knallgode på en dag heller. Den blir ikke sterk nok til å bære seg på kort tid, det er måneder og år med jobb. Den blir stiv hvis ikke du holder dem smidig. Den blir sløv på hjelperne hvis du er lite lyttende og følende, og dermed ikke er flink med timingen din og gir belønning – ettergift når den faktisk svarer deg. Du vil få litt to skritt frem, et tilbake følelse. Og det gjør ingenting så lenge du holder deg i grønn sone og er problemløsende, og ikke i rød sone og fastlåst. Også må du tenke på hva som er bedre nå enn for et år siden. Forhåpentligvis er det jo noe du har forstått mer av? Det synes jeg hjelper å tenke på når jeg føler jeg står fast.

Hun her er f eks mer fin i fronten nå enn for et år siden. Så ting skjer jo, selv om jeg synes det skjer sakte.

Sånn. Det var dagens ride-mindfullness. Kanskje mest skrevet som en opprydning i egen forståelse, og reminder til meg selv.