Hard work pays off

Noen tanker om det å være sykepleier, og ikke minst det å bli i yrket et helt arbeidsliv.

De siste dagene har det vært mye skriverier om sykepleiere og lønn. Ikke helt unaturlig ettersom det pågår et hovedoppgjør i disse dager. Det går meningsutvekslinger i mediene rundt om det er tid og rom for å snakke om lønn, med de økonomiske konsekvensene pandemien har fått for økonomien i nær sagt alle verdens land. Helsepersonell har fått mye oppmerksomhet og lovord for sin rolle i fronten mot en pandemi. Ordet «samfunnskritiske yrker» har kommet inn i vårt vokabular, og det er liten tvil om at sykepleiere (og helsepersonell forøvrig) har en samfunnskritisk jobb. Nå skriver jeg om, og for sykepleiere. Fordi  jeg er sykepleier selv. Det vil ikke si at jeg ikke verdsetter mine gode og uunnværlige kolleger i andre faggrupper. Og også unner dem en lønn å leve av, og betaling for sin kompetanse.


En påstand jeg har lest i flere kommentarfelt, og ulike artikler er at sykepleierne burde være fornøyde med lønna. Det er tross alt ikke så aller verst, og vi har da i det minste en jobb og en sikker inntekt. Sågar mener noen at vi er høyt lønnet. Hvor de har det fra, vites ikke. Det er ikke hva min årsinntekt sier, selv om jeg er ganske glad i å jobbe overtid og på papiret har en ikke aller verst årsinntekt. Men likevel; Høyt lønnet? Jeg vet ikke hvor de har det fra? Ikke på bunnen av lønnsstigen, det har de forsåvidt rett i. Men påstanden om høyt lønnet, støtter jeg ikke.

En sykepleier har en bachelor grunnutdanning. Når hun er ferdig er det omtrent som med en fersk sjåfør – man har den grunnleggende kompetansen på plass. Jeg mener reisen etter endt utdanning og de erfaringene som høstes gjennom yrkeslivet, er minst like viktig. På samme måte som man gjennom mengdetrening erverver gode kjøreferdigheter. Det finnes flere rekrutteringstiltak. I kommunen lokkes det med startlønn på 8 års ansiennitet for nyutdannede. Det gjør at mange relativt ferske sykepleiere, raskt kryper over sine mer erfarne kollegaer på lønnsstigen i og med de senere ansiennitetsrykkene kommer på toppen av dette rekrutteringstillegget. Jeg vil slå et slag for det å lokke folk til å bli i yrket frem til pensjonsalder. Da må det legges ressurser i å beholde sykepleiere og opprettholde motivasjonen. At lønn er en stor motivasjonsfaktor, blant mange flere, er ikke til å stikke under en stol. 

Gjennom år med arbeid som sykepleier (eller helsefagarbeider) kommer den erfaringsbaserte kompetansen, tryggheten – personlig og faglig, og flyten i arbeidet. Det kliniske blikket trenes opp, og sykepleieren erverver seg kanskje spisskompetanse innenfor sitt fagområde. Noen tar videreutdanning, som i kroner og øre heller ikke lønner seg stort – men det kommer pasientene tilgode. Jeg tør påstå at den garvede sykepleieren med sin kompetanse og trygghet, sparer arbeidsplassene for mye. Mange av oss føler oss faglig trygge og står i mange avgjørelser på selvstendig grunnlag. Et grunnlag som krever nettopp noen år på baken i yrket. 

At gjennomsnittelig avgangsalder for sykepleiere er 57 år, sier mye om belastningen i å jobbe turnus. At 1 av 5 sykepleiere går ut av yrket før det har gått 10 år fra ferdig grunnutdanning, sier også endel.

I veldig mange yrker er det sånn at du blir betalt for innsats, betalt for å være dedikert i jobben. Betalt for å være god til det du gjør. Hard work, pays off har jeg hørt. Sånn er det ikke i sykepleieryrket.

Det er et yrke som er rikt på fine menneskemøter, rikt i form av å gjøre en forskjell, men dessverre betales ikke regningene av denne rikdommen. Det er et yrke hvor noen alltid må være på jobb. Hvor man ikke har fri når andre har fri. Når man er fri og frank, så gjør det ofte ikke så mye å være borte fra familien i høytider. Når man blir eldre, blir det kjipere og kjipere. Avkallene man gjør, og viljen til å fortsette med det, hadde vært bedre, om lønna var bedre. Jeg vil også nevne muligheten for personlig og faglig utvikling. Det å ha tid og rammer til å gjøre en god jobb. Det å ta seg tiden, det krever baller og trygghet å forsvare. Det krever tålmodighet og ikke rent sjeldent noen timer overtid ila et år. Overtid i form av goodwill og ære i og ikke levere fra seg er halvgjort stykke arbeid til nestemann.

Hele samfunnet er i en spesiell situasjon, og det vil vare lenge. Vi som er nærkontakter med pasienter hvor samtlige er i risikogruppa, bør tenke oss godt om på fritiden. Det kan ikke stilles krav til at vi skal være mer forsiktig enn vanlige smittevernregler tilsier, om ikke det gis kompensasjon. Tanken på korpsøvelsene mine har slått meg. Skal, skal ikke? Jeg vet at det å eksponere seg for 40 mennesker og mye aerosol fra blåseinstrumenter, innebærer en risiko. Tanken slo meg også når jeg leste om en fastlege som var smittet. Han hadde, fritt etter hukommelsen, 70 nærkontakter. 60 var pasienter, 5 var kollegaer og 5 var personlige nærkontakter. Så fort jeg setter mine bein på en korpsøvelse, har jeg langt flere personlige nærkontakter enn han. Tanken er litt skremmende, hvis en smittesituasjon skulle oppstå. MEN; jeg får faktisk ikke noen form for kompensasjon for å være forsiktig på egen fritid. Sette livet på vent liksom. Forsiktig er jeg, men jeg tenker mer forsiktig enn samfunnets smittevernregler. Jeg hadde fått innmari dårlig samvittighet om jeg dro med meg smitte derfra til jobb. Og det er vel der skoen trykker. Vanskelig, vanskelig. Det hadde helt klart vært enklere om det ble snakket om på de ulike arbeidsplasser, og gitt en kompensasjon for å begrense egen fritid. At det ikke skjedde på eget initiativ i såfall. Hadde jeg fått en sum for å være forsiktig frem til jul, hadde jeg trøstet meg med at jeg kunne kjøpt meg noe jeg ønsket meg, for eksempel.

Koronaavtalen bl a sykepleierforbundet gikk med på i mars, ga arbeidsgiver stor mulighet til å omgjøre arbeidsplaner, tillate brudd på arbeidsmiljøloven og gjeldende avtaler med hviletider o.l. Den går ut nå i september, og det blir ikke tegnet en ny. Primært fordi flere arbeidsgivere utnyttet avtalen for å bøte på kjent personalmangel. Mange sykepleiere gikk i koronaturnus på helt normale avdelinger, uten en eneste koronapasient. De jobbet annenhver helg og fikk flyttet vaktene sine for å møte driftens behov. Den heller dårlig planlagte driftens behov, rett ut sagt. Det var ikke det som var tanken bak.

Det er ingen tvil om at sykepleierkompetansen trengs for å innhente køer på elektive operasjoner, ta igjen etterslep på normal drift. Og ikke minst at den trengs ved et oppbluss i pandemien og hvis en stor andel ansatte havner i karantene. Det er i slike tilfeller en spesiell avtale kunne vært nyttig for arbeidsgiver. Fylkesleder i Vestfold har kommet med sin bekymring rundt den generelle sykepleiemangelen. Hun beskriver den som verre enn noensinne. En uttalelse som kommer i kjølvannet av et leserinnlegg hvor en sykepleier kritiserer en leder som uttaler at etterslepet kun er mulig å innhente hvis de ansatte er villige til å opprettholde dugnadsånden, jobbe ekstra og kanskje mer ugunstig. Ordet dugnad ble nevnt. Og hun sier at hun er lei av at hennes jobb. Min jobb. Og flere andre sykepleieres jobb og innsats i en pandemi, kalles en dugnad. En betalt dugnad. En dugnad som i lang tid har gått utover mange sykepleieres liv og fritid.

Jeg tenker på HeVeLiFa, forkortelsen på de fire viktige grunnsteinene i utearbeidelsen av en god turnus. Jeg lærte om det på arbeidstidskurs i regi av Norsk sykepleierforbund. Helse. Velferd. Likestilling. Faglig forsvarlighet. HeVeLiFa.
Helse – sykepleiernes helse. En arbeidshverdag som fremmer god helse. Holder oss friske. Forebygger belastning og slitasje i arbeidshverdagen. Går rett over i velferd. En god arbeidsvelferd. Og en god fritidsvelferd, minst mulig belastende vakter, du vet – de hvor hele familien din koser seg med helgefri eller hyttetur. Utenom deg. For du har arbeidshelg. Den dårlige søvnen mellom sen og påfølgende tidligvakt. Jeg vet jo at jeg har valgt et slikt yrke, men da er det viktig at man får så lite ugunstig arbeidstid som mulig. At det lages så gode løsninger som mulig når disse vaktene kommer. Og at de er godt kompensert. Likestilling. Jeg glemmer ikke videosnutten med jente og guttebarna som får utdelt godteri. Gutten får mye mer enn jenta. Kun fordi han er gutt. For det er ingen tvil om at menn tjener mer enn kvinner. Barna synes det er blodig urettferdig og fordeler godterier rettferdig mellom seg. Jeg har, dessverre, sett tendenser til mange menn i kommentarfeltene, menn som mener sykepleierne syter over dårlig lønn. Gutter som ble til menn som tok alt godteriet de fikk selv. 
Faglig forsvarlighet. Nok folk på jobb og ikke så stort arbeidspress at du ikke makter å holde hodet klart. Rom for faglig utvikling. Tid nok til å se pasientene som hele mennesker med komplekse behov. Og ikke bare den ene problemstillingen de er innlagt for, eller i kommunen tildelt tjenester for. En lønn å leve av. En lønn som gir rom for å eie egen bolig og ha råd til meningsfylte aktiviteter på fritiden. At det spiller inn i hele HeVeLiFa kabalen, er hvertfall ganske klart for meg. At hard work faktisk pays off og gir muligheter til å være fornøyd med tilværelsen som sykepleier. Det er en drøm. 

For lønn motiverer de fleste. Sykepleiere flest har mye goodwill. Selv har jeg mang en gang tatt ekstra og dobbeltvakter når det har vært manko på sykepleierkompetanse på min arbeidsplass. Jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og reist på jobb etter å ha fått en telefon fra en fortvilet kollega. Det har keg gjort i lojalitet til arbeidsplass, kollegaer og pasienter. For sånn er det på de fleste steder. Innimellom er det mye sykdom, eller en svært ressurskrevende pasientgruppe. Som oftest vet vi at det er kortvarig, strekker seg over noen uker. Man ser lys i enden av tunnelen og vet at det snart blir bedre tider. Etterpå klapper vi hverandre på skuldra og sier anerkjennende «vi greide det denne gangen og!». Men det finnes en grense for hvor lenge man orker å brette opp ermene, og ikke minst skaper det motvilje når det forventes at vi skal gjøre det. Klapping og takknemlighet ER hyggelig, men det holder ikke i lengden. Forskjellen nå er at vi ikke vet hvor lenge vi skal gå på høygir. Og når det kalles dugnad, og ikke lokkes med en dugelig kompensasjon for å brette opp ermene eller gjøre forsakelser i eget liv (jfr mine tanker om korpsøvelser som er eksempel), da faller motivasjonen for å sette resten av livet til side i uoverskuelig fremtid. For mange, faktisk også meg, gjør det også at man tenker på om det er noe annet man kunne blitt god på? Noe som betaler seg bedre på lønnsslippen, og ikke gir en evig bekymring for om det er meg som må jobbe kveldsvakt neste julaften? Eller noe som gjør at jeg slipper å reise fra familiehyggen på hytta midt i påsken, fordi jeg må hjem på jobb. Jeg synes ofte det er deilig å ha fridager når andre jobber. Men om det veier opp for å jobbe når andre har fri? Nei, dessverre ikke. Jeg kunne lett gitt avkall på de fridagene hvis jeg kunne sluppet å følge familiehyggen på hytta kun via Snapchat, altså.. Så hvordan få oss til å bli i yrket?

 

Jeg må avslutningsvis nevne at forutenom lønna, så ser jeg at vi på mange felt har det veldig bra i kommunen når jeg leser skrekkeksemplene fra spesialisthelsetjenesten. Men det er en skrekk å havne der de er. Og derfor må vi si i fra som en samlet gruppe. For tilfeldighetene kunne også gjort at jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten ved en spesielt belastet avdeling. Og vi vil nødig at kommunen ser i den retningen når de får sparekniven på strupen og lurer på hvordan i alle dager de skal klare det? For vi vil ikke ha hverken økt helgebelastning eller at bemanningen skjæres til beinet og baserer seg på ren goodwill fra de ansatte.

Livsregnskap

Du… Hun trakk litt på det… Tror du at du kunne hjulpet meg med å velge ut salmer til begravelsen min? Det virker som du vet litt om det, sa hun litt spørrende.

Jeg følte meg smått litt falsk, men jeg kjente også et snev av stolthet i at hun opplevde at jeg hadde respektert hennes tro i så stor grad at hun ga meg den tilliten. Jeg hadde lyttet til, og pratet mye med henne om nettopp åndelige og eksistensielle tanker i møte med alvorlig sykdom og døden som banket på døren. Jeg pleier sjeldent å diskutere min private tro, eller som sannheten her; mangel på tro på noe større og mektigere der ute et sted. Men jeg er glad i å lytte, jeg er nysgjerrig på alle menneskers tro og livssyn, uavhengig av religion. Jeg respekterer andres tro og meninger. I pasientrelasjoner er jeg stort sett veldig nøytral, men jeg er åpent nysgjerrig slik at jeg kanskje kan misforståes ved at jeg speiler dem litt vel mye noen ganger? Jeg synes f eks bibelen kan ha mange fine tekster, og at det er mange salmer med gode budskap – også helt uavhengig av tro. Og jeg har heldigvis også møtt de som har en god støtte i en Gud, i noe som er mektigere og større enn dem selv. Og hvor jeg kan se at de er lykkelige i sin tro. Jeg har et ganske åpent sinn for alle mennesker og deres tro, med unntak av de ekstreme yttersidene. Der må jeg jobbe litt med meg selv. Men jeg er nysgjerrig, også på deres livsverden.


Anders Skuterud, seniorrådgiver i Norsk Psykologforening har uttalt i en artikkel i «Vårt land» at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

 

Nettopp det har jeg sett mer enn en gang. Man kan forstå mye av andre mennesker ved å gå i seg selv, eller tenke tilbake til tidligere erfaringer. Det er ikke så ofte jeg leser en bok flere ganger, men Margareth Skjelbreds «Du skal elske lyset», har jeg lest flere ganger. Jeg kommer sikkert til å lese den igjen også. Den handler om det jeg vil kalle den «sorte kristendommen». Den der Gud er den store rettesnoren i livet, og hvor man lever i frykt for å gjøre, eller ha gjort, noe galt og syndefullt i livet. Om hvordan denne dystre troen nærmest ødelegger en livsglad liten jente. Den gir også et veldig godt innblikk i hvordan en livshistorie, historien fra et levd liv, preger et menneske.

Jeg har sett det jeg vil kalle hjertegode mennesker, be for sine synder i frykt for og ikke få en plass hos Gud når deres tid kommer. I diskusjonen om f eks den nye bioteknologiloven, og i forbindelse med Pride-markeringen, har jeg lest og hørt uttalelser som for meg er helt i det blå, om at hverken abort eller kjærlighet mellom likekjønnede bør aksepteres. Hvem er de til å dømme? I min verden er det å tenke seg frem til hvordan det er å være i andres sko, en viktig egenskap. Men den eksisterer altså fortsatt, den pietistiske, unyanserte himmel eller helvete kristendommen. Det snakkes om å elske sin neste – nestekjærlighet. Gjelder den bare hvis din neste lever innenfor de samme rammene som deg?

Jeg er så innmari glad for at det meste er mer greit i dag, enn for 50 og 100 år siden. Jeg tror det gir flere sjansen til et lykkelig liv, og en god død. Mange av de i generasjonen hvor det er naturlig at livet ebber ut i dag, har kanskje flere mørke hemmeligheter og ting de sliter med når livsregnskapet skal gjøres opp. Og kanskje har de nettopp derfor et behov for å komme nærmere tro og religion? Men kanskje nettopp pga tro og religion, har de også disse tingene de sliter med i det livet skal gjøres opp? Jeg tror uansett tro, eller ei, at de fleste har et behov for å tenke gjennom sitt liv og valgene som har preget dem på veien. Og som, på samme måten som tro og religion, kommer veldig tydelig frem når livet skal fullføres.

Jeg jobbet så fryktelig mye. Alltid på farten. Alltid tilstede for andre. De som er forduftet fra livet mitt nå. De jeg kun var viktig for mens jeg var en viktig brikke i arbeidslivet. Men jeg nedprioriterte de viktigste – familien. Eks-konene. Ungene. Det kjenner jeg på nå. Han var alvorlig kreftsyk og døde få dager senere. Det var ingen lett familierelasjon, et barn her og et barn der. Med sine mødre, med sin bagasje fra hvordan han hadde behandlet dem. Han strevet der han lå og oppsummerte livet sitt. Og han angret på sine prioriteringer der på dødsleiet, hvor han var mer omsluttet av helsepersonell enn av sine egne. Og hvor de pårørende også i stor grad kommuniserte sin historie via helsepersonellet. 

Det er vanskelig å være en god hjelper for en som har feilprioritert hele livet. Si de rette tingene. Kanskje være en bro og konfliktløser mellom de pårørende som står der og sier «han var aldri der for oss, han kan ikke forvente annet nå». Og han, som angrer og er så fortvilet og ikke helt finner ro fordi det gnager ham så. Det minner meg på at jeg selv også bør sette de som skal sitte rundt sengen min på dødsleiet, litt høyere opp på hverdagens prioriteringsliste. De jeg vet hadde stilt opp hvis det skjedde meg noe. Som hadde sluppet alt de hadde i hendene, og vært der. Det er kanskje de aller viktigste relasjonene man kan pleie – de menneskelige, nære og gode. Noen ganger kan man lykkes med å hjelpe familien til å se at de kanskje må slippe opp på gammelt gørr i den fasen, og gjøre seg selv større enn han var. Det kan forhåpentligvis gi dem noe? En god følelse? En avslutning. Få sette ord på det vanskelige, til han det burde adresseres til. Kanskje får de avsluttet et vanskelig kapittel på den måten, og selv finner en slags ro med det?

Sykdom og død er så mye mer enn kroppslige plager. Uro kan betinges i levd liv og valg, og i gudefrykt.
Å få lov til å være en hjelper i fullførelsen av et liv, i form av å hjelpe med å finne passende salmer. Støtte i at det helt sikkert finnes en plass hos Gud til henne. Eller ved å megle i en familie slik at ikke nok en generasjon gjør valg de vil slite med. Det er en stor ære. Det krever enormt. Det krever at man må ha evnen til å sette seg inn i omtrent ethvert menneskes livsverden. Det er kanskje derfor jeg er så nysgjerrig? Fordi jeg så gjerne vil forstå de fleste. Søren Kierkegaard sier så fint «Det betyr ikke så meget hvordan man blir født, men det har enormt å si hvordan man dør». Det er viktig å lindre alle typer smerter, både de fysiske og de sjelelige. For å hjelpe inn i en god død, der de nærmeste skal leve videre med opplevelsen av at det ble det.


Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld… 

 

Influencere i sykepleien

Jeg ringte på døren og gikk inn. Hørte et svakt «hei» og senset stemningen omtrent før jeg var innenfor døren. Det var en sånn dag i dag. Hun satt på sengekanten i soverommet. Gardinene var trukket for, og rommet var like dystert som stemningen i rommet.

Jeg satte meg ned på sengekanten ved siden av henne. «Ikke så bra i dag..?» spurte jeg forsiktig. Hun bare ristet på hodet, uten ord. «Kom hit!» sa jeg, og ga henne en god klem. Jeg kjente henne godt, gjennom lang tid og derfor kunne jeg tillate meg å gå så tett på. Hun tok i mot klemmen med takknemlighet. Vi snakket litt. Om følelsen av forfall, og motløshet over at det var mer tid bak enn foran i livslinjen hennes. «Hvilken framtid har jeg?» Det var hardt for henne å ta i mot hjelp. Hun kjempet det hun kunne for å klare det lille hun klarte. Hun klarte mer enn hun burde, helsa tatt i betraktning. Hun stod opp tidlig for å være klar, for å motta den lille «så flink du er!», som nok betød mer enn jeg trodde. Den som vi kanskje alle streber litt etter? Jeg minnet henne titt og ofte på at vi kunne hjelpe, og på at hun kunne spare de kreftene hun hadde til andre ting. Men det å føle at hun klarte bare dette lille, var så viktig for henne at det var heller sjeldent hun tok i mot hjelp. I dag hadde hun ikke gjort noe før jeg kom. Hadde sovet lenge og var stresset og lei for at hun hadde «forsovet seg». Jeg blunket til henne og sa; «det er lov å forsove seg hver dag når man er pensjonist! Du trengte sikkert hvilen! Så tenk på at det var fint, også hjelper jeg deg ut på badet! Når jeg blir pensjonist skal ingen få vekke meg før sent på formiddagen!» Hun svarte «du ser alltid noe positivt i ting, du!» før hun kom med et takk. Jeg spurte om vi skulle slippe inn dagen nå, og trakk fra gardinene i det mørke rommet før vi gikk ut på badet. Jeg hjalp henne med det nødvendige, fant fram klær jeg visste hun ville føle seg vel i og tok meg tiden til å koke et egg til frokost. Stemningen var lysere og lettere nå, og hun var i sitt vanlige gode humør da jeg takket for meg og gikk videre.

Historien kunne også vært at jeg kom inn i rommet. Kjente motløshet over negativ stemning. Brått trakk gardinene fra og stilte meg foran henne på gulvet mens jeg spurte om hun ikke hadde det helt bra? Hun ville antagelig unnskyldt seg med en litt dårlig natt slik at hun ikke hadde rukket alt. Jeg ville ikke fått komme inn i tankene hun egentlig trengte å lette hjertet for.

«Da får vi komme i gang«, kunne jeg svart. Vi kunne hastet ut på badet, for det var ikke med i min beregning at jeg måtte hjelpe henne der i dag. Hun pleide jo å greie seg selv, selv om vedtaket hennes sa hjelp til morgenstell. Hun kunne kanskje senset mitt snev av travelhet og tanke på resten av lista jeg skulle komme meg gjennom. Den neste pasienten som jeg visste ville bli sur over at jeg kom 10 minutter senere. Hun hadde fått stellet sitt, og en rask frokost før jeg hastet videre. Ut fra en som hadde det like kjipt, eller kanskje enda kjipere enn da jeg kom inn i huset.

Jeg leste nettopp en artikkel i Sykepleien. Et intervju med sykepleierfilosofen Kari Marthinsen. Det handlet om måten man gir omsorg på, og hvordan omsorg er styrt av et tidsur og kultur fra utdanningen, arbeidsplassen og samfunnsøkonomi. «Man kan ikke hysje på omsorgen. Kroppene våre er langsomme. Pleien tar den tiden den tar».

Hun snakker også om å lytte til tonen i rommet. I de to små historiene om pasientens opplevelse av et morgenstell så er jeg ikke i tvil om at den første bør være fasiten. Jeg tror ikke jeg brukte så mange minuttene på sengekanten med den gamle damen før jeg fikk slippe inn lyset. Men de minuttene gjorde hele forskjellen på om dette ble en god eller dårlig dag. Ved å sette meg ned møtte jeg henne i øyehøyde og ikke ovenfra og ned. Jeg har sagt før at jeg liker å jobbe etter Joyce Travelbees filosofi om at møter mellom sykepleier og pasient, skal være et møte mellom to mennesker. Ikke et møte i to roller.  Jeg utjevnet maktbalansen ved å sette meg ned, fremfor å stå over henne. Jeg så henne som et menneske, ikke et objekt eller en diagnose.

Jeg fjernet noe av stresset i hennes kropp, og også stresset i egen kropp. Ved å være tilstede i nuet; oppmerksomt nærvær. Stress er ikke bra, hverken for de som mottar pleie, eller for de som gir. Det gjør oss syke hvis det pågår over lang tid. Vi er bare mennesker vi og, påvirket av ytre liv. Av øvrighetens press på økonomi. Av kollegaenes forventninger. Av det som rører seg i våre egne personlige liv. En dårlig natts søvn. Av at vi ikke orker å få kjeft av nestemann på lista akkurat i dag. Press på å rekke en lang liste med oppgaver. Å være rask er ofte symbolisert med noe positivt. Vår egen jakt på bekreftelse – flink og effektiv. Jeg mener at man kan være relativt rask OG gi en god opplevelse. Det handler bare om å planlegge og strukturere oppgavene som skal gjøres. Egget kan settes til koking og kaffen kan settes over før man går på badet, så gjør det seg selv mens man gjør noe annet. Som et eksempel. Gamlemor går sakte, men er stødig nok til å gå uten følge. Så kan jeg lufte ut soverommet og riste opp dyne og pute samt strekke lakenet før jeg tar henne igjen på vei inn på badet.

«Sykepleiere – vær ulydige!» lyder overskriften i intervjuet med Kari Marthinsen. Hun snakker seg tilbake til diakonissenes tid. Da de så at de fattige led, gikk de til dem for å hjelpe. Selv om det ikke var lov. Det var fattigvesenets jobb, mens de selv skulle holde seg til den frivillige menighetspleien. Hun snakker om sårbarhet: vi blir født sårbare og vi dør sårbare. Sykdom og hjelpeløshet er skambelagt. Det ligger i oss at vi vil klare oss selv. Men faktum er at vi alle kan havne i en situasjon der vi trenger andres hjelp. Da er det så viktig hvordan hjelpen blir gitt. Hvilke verdisyn den enkelte pleier bærer, og hvilken kultur som påvirker henne på hennes arbeidsplass.

Det snakkes også om filosofenes plass i den moderne sykepleierutdanningen. Jeg var litt oppgitt over den eldgamle sykepleieteorien selv, i stresset over å lære meg det jeg synes var det viktigste: blant annet anatomi, fysiologi og sykdomslære. Vi ser at influencere blir populære i dag. En influencer påvirker oss i hvordan vi tenker. Disse eldgamle influencerne har også mye viktig å komme med, oppdaget jeg bare jeg begynte å lese med åpent sinn. Henderson setter alt i system, Travelbee mener mye om menneskemøter og Kari Marthinsen har mange tanker om etikk. Gode gamle Florence Nightingale var opptatt av gode hygieniske forhold og frisk luft inn i sykestuene. Heller ikke det er utdatert i dag.

En influencer tør ofte å si og gjøre ting andre ikke tør. Noen av dagens kjemper kanskje unødige kamper, men mange av dem setter ord på noe vi kan kjenne oss igjen i, eller får oss til å oppdage nye ting. Influencere er forbilder for mange og har en viktig stemme i samfunnet. De presser grenser og de bekrefter det mange tenker. Jeg ble glad da jeg fant igjen mitt verdisyn i mye av det Joyce Travelbee sier om menneskemøter. Det ga meg en trygghet som sykepleier og i pasientmøter, dette med å bryte ned maktbarrierer. Det er jo maktesløst nok og måtte ha hjelp til det meste.

Jeg tror tryggheten til å være ulydig kommer litt med alder, erfaring og personlig trygghet. Men den kommer også av ulikhet. En av våre unge assistenter fant av seg selv ut effekten av å spille et slag kort med en pasient og nådde inn på en annen måte enn meg som ikke hadde tenkt tanken og bare satt og tørrpratet. Det var en pasient det ikke var så lett å få noe ut av, eller nå inn til. Kortspillet tok vel omtrent den samme tida som min tørrprat, som nærmest var en monolog jeg gjorde bare for å kunne krysse utført på lista. Det krever mot å være litt «ulydig» eller tenke utenfor boksen. Og noen synes ikke det var vår jobb å spille kort. Miljøarbeid? Pffft… Så takk til sånne modige sjeler som tør å tenke utenfor boksen, gjøre ting litt annerledes. Og oppnå å gi god omsorg på omtrent samme tiden, men med en kortstokk til hjelp.
Jeg håper ikke denne evnen blir avlært i utdanningen når den unge assistenten siden går løs på sykepleierstudiet. Eller fratas henne på en arbeidsplass uten kultur for å tenke utenfor boksen. Her har utdanningsinstitusjoner, den enkelte lærer, veileder og arbeidsplass et stort ansvar.

At vi ikke blir for stresset av klokka som tikker er viktig. For den trenger ikke tikke mange slagene ekstra selv om du gjør det lille ekstra. Det som utgjør den store forskjellen for den du hjelper. En god kultur kollegialt er enda viktigere. Kanskje sier en kollega «du kunne kanskje rukket enda mer?» eller «det er ikke vår jobb!» fremfor at man får et klapp på skuldra for å ha funnet på noe smart. Jeg håper kulturen kan være at man får kreditt for å gjøre ting litt annerledes, framfor at raske samlebåndstell skal gi en tommel opp. At den enkelte arbeidsplass kan ha influencere som påvirker i positiv grad for pasientene. For kulturen er det vi selv som setter på den enkelte arbeidsplass. Slik diakonissene satte kulturen for å hjelpe de fattige, at alle mennesker skulle ha en verdi uavhengig av samfunnsklasse. Det er tross alt mye mindre vi kjemper for enn det de gjorde. Men de banet vei ved å gjøre det. Jeg tror det er det Kari Marthinsen mener med ulydighet. Jeg tenker at hvis hver enkelt av oss starter i oss selv, med egne verdier, så har vi evnen til å påvirke mer enn vi tror.

Å møte en konge, som en konge.

 

Hva har du møtt og vært på livets vei?

Hvis jeg var kongens sykepleier, hvordan hadde jeg møtt ham da? Antageligvis med både ærefrykt og respekt. Uavhengig av diagnose. Han er da, eller har da, tross alt vært kongen vår. Nå er ikke det noen aktuell problemstilling for meg, eller noen andre. Kongen er både sprek og klar i toppen. Men perspektivet er interessant. For er vi interesserte nok i personen bak hjelpebehovene i yrket vårt? Ville ikke litt kunnskap om hvem de har vært i livet, gjøre noe med hvordan vi møtte dem? Gjort det lettere å gi god helsehjelp, og ikke minst; lettere å være pasient?

Det er bare rot på kjøkkenbenken hans. Medisinene flyter, hva han har tatt, eller ikke har tatt er for meg en gåte. Vi snakker sammen, og over seg har han fortsatt en autoritet. Han er veltalende med et rikt språk, og på måten han snakker på så skjønner jeg at jeg snakker med en gammel direktør som har vært vant til å ha orden på både seg selv og mange ansatte. Han snakker som om han har total kontroll på både medisiner og livet generelt. Jeg ser meg om i omgivelsene og registrerer at det nok en gang i tiden har vært et møblert hjem med orden i sysakene. Om jeg åpner kjøkkenskap som han trolig ikke har brukt på mange år, ser jeg at han en gang var en systematiker. I det som er i daglig bruk er det bare rot, rent og skittent om hverandre. Men han er så stolt, og han er fortsatt en direktør man ikke befaler, og slik forventer han å bli møtt. Han vil ikke erkjenne, trolig har han ingen innsikt i egen svikt. Synes det går ganske bra der hjemme. Han er flekkete i tøyet, ubarbert og generelt ustelt. Jeg ser gamle bilder av en strøken mann, som nok aldri tidligere i livet har latt skjegget gro mer enn fra en dag til en annen.

Jeg snakker til en direktør. Jeg møter ham som en direktør skal møtes, med respekt og ydmykhet. Disse medisinene, sier jeg, og tar ham med meg inn i fagtermer, fine ord og vendinger – omtrent slik han snakker til meg, viser ham oversikten fra sykehuset. Tegner og forklarer mer enn han forstår, men at han ikke forstår vil han ikke vise meg. Jeg spiller spillet, og later som jeg tror han forstår. List og lempe kalles det kanskje. Jeg forteller ham at kommunen tilbyr eldre litt bistand i administrering av medisiner, bestilling og utlevering av ferdigdoserte medisiner. Understreker at vi gjør det sammen, forteller ham om viktigheten av brukermedvirkning. Tar ham gjennom legemiddel etter legemiddel, jeg ser på ham at han ikke forstår noe, men at han kjører en “if I can’t make it, fakte it” stil. En direktør, en tydelig leder, fremstår som en tydelig leder med rak rygg, uansett. Jeg møter ham som en direktør. Han synes tilbudet til eldre i kommunen er godt, for eldre kan han jo innrømme at han er. Jeg får dermed lov til å ta med meg dosetten, og store deler av lageret med medisiner, men ikke alt – han må jo ha noe på lur, i tilfelle vi skulle glemme noe. Han får ha litt diverse som ikke gjør store skaden, også får vi heller følge litt med på at eskene blir stående urørt og kanskje kan vi fjerne litt og litt. Kanskje får vi, når tilliten er opparbeidet, lov til å ta alt. Ber jeg om alt på en gang nå, kan det medføre at jeg ikke får ta med noen ting. Jeg gir ham et eksemplar av legemiddelkortet, forklarer ham at det er for at han skal ha kontroll. Vi har også vår kopi i journal, men her er brukermedvirkning viktig. En direktør skal nemlig ha kontroll. Med list og lempe; ved å møte ham slik han alltid har blitt møtt, så får jeg lov til å ta over medisinansvaret hos ham.

Han er brautende i språket. Bråkjekk. Har jobba “på gølvet”, var sterk som en bjørn og har ikke mye fint å si om pampen oppover i de sosiale klassene. Han er kjapp i replikken, humoristisk, men hele tiden på kanten til grov. Jeg møter ham kameratslig. Han liker en dult i sida, og en småfrekk replikk i retur. Jeg forklarer enkelt, og litt røft. Han bryr seg ikke så mye om hva jeg sier, og jeg trenger ikke forklare mer inngående enn det jeg er forpliktet til å informere om – da blir han bare irritert og synes jeg styrer for mye. Det er ganske lett for meg å ta over medisinansvaret hos ham, “jaja, bare fiks det du!” sier han.

I demensomsorgen brukes “Min livshistorie“, et anamneseskjema hvor man samler inn informasjon om levd liv, slektninger, viktige hendelser i livet osv. Jeg synes det er veldig fint. Både fint å vite noe om personen, men ikke minst et nyttig verktøy når jeg skal gi helsehjelp på best mulig måte. Alle har jo en historie, men ikke alle kan fortelle den helt selv. I sykehjemmene er de nok langt flinkere til å innhente livshistorien, enn vi er i hjemmesykepleien. Ofte er våre pasienter relativt velfungerende, men mange har en svikt hvor det hadde vært kjekt å spørre seg selv; hvem er dette mennesket? Hva har han gjort i livet sitt? Hvorfor reagerer han som han gjør?

Han tar regneoppgavene i MMSE-testen lett som en lek, det samme med mange av spørsmålene. Men hvor han er, hvilket år eller årstid det er – det har han ikke peiling på. Den gamle direktøren med høy utdannelse. Hun har stålkontroll på dag, dato, årstid, og hvor hun befinner seg. Men regneoppgavene stryker hun glatt på. Han er gammel direktør, ingeniør, høyt utdannet. Hun er husmor med avbrutt folkeskole fordi hun måtte hjelpe til hjemme i trange kår. De har omtrent samme tall-resultat på MMSE, men hun er langt mer klar og i bedre stand til å ta vare på seg selv enn han. Selv om hun ikke mestret regneoppgavene. Nettopp derfor er ikke MMSE en test på linje med en vital måling som blodtrykk eller CRP. Det skal ligge endel forståelse bak, ikke minst forståelse for bakgrunn.

Han ligger på ryggen under et bord og skrur. Min viten om at det er en gammel bilmekaniker gjør at jeg forstår hva han holder på med – han skrur bil. Han er skjermet med fastvakt, og jeg er innom rommet med litt mat. Han kryper fram og vil diskutere oppgjøret for reparasjonen, også sier han at han har fylt drivstoff for meg. Jeg takker pent, og han fortsetter “vi kan snakke om oppgjøret når du kommer tilbake”. Jeg takker for det, og han strekker frem hånda. Vi utveksler håndtrykk, og jeg kan forlate rommet. Hadde jeg startet noen realitetsorientering, så hadde han blitt sint. Ved neste besøk er han fortsatt på jobb. Han bør få kveldsstellet sitt og har en urinpose som trolig er ganske full. Jeg spør om han kan bli med meg litt. Utdyper ikke hva vi skal, men han følger interessert etter meg mens han snakker om bilen han skrur på og forteller at han egentlig ikke har tid. Jeg får raskt gjort det aller viktigste, før han blir for utålmodig. Jeg sier til ham at det er sent, og spør om det kanskje er på tide å avslutte for i dag? Han kan jo reparere videre i morgen? Han erkjenner at han er sliten, det har vært en lang dag. Plutselig er han tilbake i virkeligheten, og er en person som trenger litt hjelp og veiledning. Jeg får veiledet ham av med tøyet, og til å legge seg i sengen. Det tar ikke lange tiden før han sovner.

Selv kongen kan få en demenssykdom. Man han vil likevel bli møtt som en konge. Man spiller på å få ham til å føle seg som konge, og ikke som en som har mistet fullstendig oversikt. På samme måte skal både direktøren, bilmekanikeren, bryggesjaueren og den gamle husmoren uten fullført folkeskole, møtes. En historie om et liv er nyttig og kunne når man skal møte noen. Man forstår ganske raskt hvilken rolle man skal spille, og hvor man skal møte dem. Det er ganske interessant å bruke seg selv på denne måten. Ikke minst er det viktig når man skal oppnå noe. Det er en hårfin balansegang, i etikken. Er det uetisk og ikke realitetsorientere bilmekanikeren eller direktøren? Ja, hvis det aldri er forsøkt. Jeg vet at det er forsøkt mange ganger, med uro, agitasjon og fortvilelse som resultat. Da fører en realitetsorientering til mer fortvilelse, enn noe godt. Andre, som ikke er så langt fremskredne i sin sykdom, lar seg lettere realitetsorientere. “Nei, nå surrer jeg visst litt igjen!” sier bryggesjaueren, og ler av seg selv. “Det er godt du passer på meg!”. Personlighetstype og grad av “stolthet” spiller også inn. En direktør er ikke vant til å bli rettet på eller snakket til. Så må han også møtes der han er, og man kan oppnå mye bare ved å vite litt om hans bakgrunn.

Hva er egentlig sykepleie?

De siste dagene har det dukket opp mange innlegg rundt sykepleiere og hvilke oppgaver de gjør i en arbeidshverdag. Mange sykepleiere mener de bruker tid på oppgaver som kunne vært utført av andre faggrupper. På sykehuset er helsefagarbeiderne nærmest utryddet, og sykepleiere gjør mange oppgaver som de kanskje føler seg overkvalifisert til å gjøre. I kommentarfeltene kan jeg også lese kritikk til sykepleiere fra folk som åpenbart tilhører andre faggrupper. Hvorfor skal de slippe alt det kjipe? Skal de aldri ta kjøkken eller skyllerom? Det er vel rettferdighetsprinsippet som trer frem – hvorfor skal ikke sykepleieren ta sin del av kjedelige oppgaver? Jeg er ikke helt uenig, samtidig kreves god innsikt i sykepleierens ansvar og funksjonsområde før man kan stille slike krav. Det aller viktigste – tror jeg, er at vi jobber åpent og trekker lasset sammen. Viser hva vi gjør. For det finnes helt sikkert late sykepleiere, som gjerne snor seg unna de mer rutinepregede oppgavene i hverdagen. Og da skjønner jeg godt at andre faggrupper kan gå i streik. På den annen side er det ofte sånn at dagen blir helt annerledes enn man kanskje tenker, kanskje fordi prioriteringen rett kompetanse på rett sted tilsier at sykepleier ofte har de sykeste pasientene. De det ofte faller på endel ekstra jobb rundt.

Jeg har tenkt endel rundt det. Min arbeidshverdag. Hva er egentlig sykepleie?

Min arbeidshverdag i hjemmesykepleien består av det meste. Elementære ting som hjelp til personlig hygiene, matlaging og administrere medisiner. Funksjonen som ressursperson for kreftpasienter gjør at jeg kan ha noen støttesamtaler fra tid til annen. Ellers er den svært variabel. Vaske gulvet fordi noen glemte å lukke urinposen på kveldsvakta i går. Måke snø av trappa så ikke brukeren, jeg selv, eller kollegaene mine faller. Strø en glatt gårdsplass. På sommeren smøre han som så gjerne vil sitte ute med solkrem, og minne ham på at han må drikke godt. Sette frem rikelig med fristende drikke, sette meg ned og slå av en prat mens jeg påser at han får i seg litt å drikke før jeg går. Jeg er redd drikkingen går i glemmeboka så fort jeg er ute av døra, den manglende tørstefølelsen tatt i betraktning. Ringe pårørende fordi kjøleskapet er nesten tomt, og samtidig spørre om de kan følge til legetime på fredag? Datteren i den andre enden vil gjerne lufte sin bekymring over faren som har begynt å skrante, hun lurer på hvor mye lenger det går hjemme? Jeg noterer bekymringen og bestemmer meg for å sende det som elektronisk melding til fastlegen. Jeg tar med det samme vitale målinger for å ha det på plass. Er medisineringen riktig, eller kan det gjøres justeringer slik at pasienten får det bedre? Sammen med mine rapporteringer, datterens observasjoner av endringer i tilstand og følelse av utrygghet ved at faren bor hjemme, samt de noe avvikende målingene, får fastlegen ta stilling til det. Jeg vet at dette er en fastlege som ikke alltid fanger opp de elektroniske meldingene og ringer derfor legekontoret for å si at det ligger en melding inne som det er viktig at blir lest før fredagens legetime. Skrive en liten epistel under evaluering av tjenester slik at tildelingskontoret noterer seg bak øret at her kan det bli et behov for høyere omsorgsnivå i nær fremtid. Rapportere grundig i journal hva jeg har gjort, og videre plan, samt notere flere steder at det følges opp. Jeg kan ikke vite om noe går av seg selv, og jeg kan jo falle og brekke benet i morgen og bli borte i lang tid. Da er det viktig at jobben jeg gjør er satt i system, og at ikke bare jeg har tråden i det.

Så er det å komme seg videre til neste pasient. Det er et enkelt oppdrag, på med støttestrømper, en liten prat om vær og vind, før jeg går videre. Jeg kvitterer raskt for utført oppdrag i journal.

Neste dame på lista skal ha dusj. Hun sier hun gjorde det selv i går. Jeg ser at kluter og håndkler henger helt likt som i går og konkluderer for meg selv med at det ikke kan stemme. Med list og lempe motiverer jeg så godt jeg kan. Hun er på gli. Den største bekymringen er – hva med håret? Hun har permanent, og ved hårvask blir hun seende ut som en ustelt puddel. Jeg frister med hårrulling, selv om vi egentlig ikke får lov, og hun blir med i dusjen. Etterpå ruller vi hår, og hun forteller om livet, og sin store sorg; barnet hun mistet så altfor tidlig. Jeg tenker inni meg at denne opplysningen – en viktig del av hennes total pain, hadde jeg ikke fått om det ikke var for hårrullingen. Tapet av barnet har kommet tilbake med full kraft når hun har blitt stillesittende og har altfor god tid til å tenke. Jeg opplever henne nedstemt, og tenker at hun trengte den ekstra omsorgen. Hun trengte å sette ord på det som skjedde for så lenge siden. Slik jeg forstår så ble det kostet under teppet, og livet skulle bare gå videre. Med dagens kunnskap om krisehåndtering og oppfølgingen som gis når mennesker i dag opplever lignende kriser, så tenker jeg at hennes krise er ubearbeidet og har fått vokse seg til en betent byll. Vi reflekterer rundt hendelsen, og hun klandrer seg selv for noe hun mener hun kunne gjort annerledes så hendelsen aldri skjedde. Jeg setter det litt i perspektiv, og vi snakker om det ingen kunne forutse at kunne skje. Hun sier seg enig i at hun kanskje ikke kunne gjort noe annerledes og setter ord på at det var godt å snakke litt om det. Jeg får en god klem og et stort takk for tiden min når jeg skal gå. “Du er god å prate med du!” sier hun. Det tok ikke mer enn tiden av å rulle opp et hår. Det er verdt det, når man kan gjøre en liten forskjell. Neste gang jeg besøker henne lyser hun opp, som om vi er to gamle kjente.

Kontordag. Hele formiddagen går med til å gå gjennom de elektroniske meldingene som har kommet inn. Fastlegen fra i går har svart på henvendelsen og takker for opplysningene. Han skal ha en god prat med pasient og datter, og samtidig gjøre en gjennomgang av medisinene. Det letter hjertet mitt, og jeg føler jeg kan hake ut så langt; jeg har gjort jobben min, nå er det over på hans skuldre. Det vil nok komme en ny melding etter legetimen, og da vil vi få ansvar for å utføre medisinendringene og gjøre oppfølging på blodtrykk og observasjoner i dagene fremover. Fastlegen ønsker tilbakemelding etter noen dager, og samtidig er det avtalt ny legetime om 14 dager. Jeg setter alt dette i system. Det har kommet en melding fra sårpoliklinikken på sykehuset; omfattende endringer i en sårprosedyre og daglig skifte av bandasjer fordi sårene væsker mye. Jeg får sårprosedyren inn i tiltaksplan, samt skrevet ut på ark så vi har den lett tilgjengelig når skift skal utføres. I tillegg setter jeg det hele i system. Et par pasienter har vært til INR kontroll; ingen endring i dosering. I grunn deilig, for da slipper vi å hente inn eksisterende dosetter, samt rette opp i de som allerede er lagt klar til neste utlevering. Jeg legger nyeste dosering inn i pasientens medisinkort, det må vi alltid gjøre, endringer eller ei.

Min gode hjelpepleierkollega trenger å drøfte en pasient hun er bekymret for. Hun er av sorten solid hjelpepleier med meget gode vurderingsevner. Det gjør jobben min lett, jeg stoler fullstendig på hennes kliniske vurderinger og hun har utført alle nødvendige målinger. Dessuten er det hun som kjenner pasienten aller best og dermed best kan vurdere når noe ikke stemmer. Fastlegen får en elektronisk melding med rapporten. Jeg vet at han er av den sorten som sjekker meldinger jevnt og trutt, og jeg trenger ikke å ringe legekontoret for å minne om innkommet melding, en vinn-vinn for både helsesekretæren på legekontoret og min egen tid. Her holder det med hjelpepleierens solide rapport i journal, og notat om at melding er sendt.

Ute i felt igjen. Han er blitt ustø, den gamle staskaren. Han er vant til å stå på egne ben, og stritter i mot i redsel når jeg skal forflytte ham fra seng til stol. Det er nærmest nyttesløst for meg å klare alene. Han elsker å synge, og heldigvis har jeg fått Taube inn med morsmelka. Vi synger Sjøsalavals, jeg trenger bare å starte, så synger han med av full hals. Han mister helt fokus på redsel, og jeg kan avbryte sangen et lite sekund og si “du, nå må vi få deg over i rullestolen!”. Han lystrer, og er mest opptatt av å få komme raskt over i stolen så vi kan finne neste vise. I det han reiser seg synger han av full hals; “You raise me uuuuup!”, og vi ler så vi griner mens han får snudd seg rundt og satt seg. Jeg holder meg tett på han i forflytningen. Jeg kan ikke ta ham i mot hvis han faller, det er han for tung til, men jeg har innlært fallteknikk og kan i verste fall la ham skli ned på benet mitt hvis han mister kraften i bena. Gi ham en skånsom landing. Det skjer heldigvis ikke denne gangen.

Trygghetsalarm. En dame har falt på gulvet. Hun er redd og anspent, og hun blør fra et kutt på armen. Jeg setter meg på huk og snakker litt med henne, finner en pute å legge under hodet hennes. Jeg får henne uansett ikke opp før kollegaen min kommer. Jeg undersøker henne, og når jeg skal flytte henne forsiktig bort fra veggen fordi hun ligger så vondt så hyler hun til. Benet er vondt. Jeg ser at det er utadrotert, og forkortet. Det ser dessverre ut som det kan være et brudd. Jeg får ikke flyttet henne helt ideelt, men bedre. Setter meg på gulvet sammen med henne og sier at jeg dessverre tror at vi må ringe ambulanse. Hun skjønner også selv at noe ikke er som det skal. Ambulanse ringes, og situasjonen beskrives kort; hvor jeg er, hva har skjedd, våken og klar pasient, så får de fødselsnummer og navn. Jeg får høre at bil er på vei. Vi kan ikke annet enn å vente. Hun er redd, og jeg holder hånden hennes. Kollegaen min kommer, og istedenfor å løfte damen opp, står hun klar til å ta i mot ambulansepersonellet og geleide dem opp i leiligheten. Damen er lei seg; “det vil vel ta sin tid før dette blir bra igjen?”. Vi er enige om at dette var leit. Jeg spør henne om hun ligger okei, etter forholdene og får et bekreftende nikk. Jeg spør om hun ønsker at jeg kontakter pårørende, og hun vil gjerne at jeg ringer både datter og sønn. Jeg sier at jeg raskt pakker noen ting for henne, samt finner frem medisinoversikten som ambulansepersonellet alltid vil se. Når de kommer assisterer jeg dem når paracet i.v skal henges opp, de smertelindrer i tillegg med morfin og vi er etterhvert klare for å få henne på båre. Med slides og fire personer får vi henne skånsomt over på båren, og hun reiser inn til sykehuset. Jeg ringer først datter, så sønn. De synes dette var fryktelig leit, og har spørsmål rundt hendelsesforløpet. Datter bor nærmest og reiser umiddelbart til sykehuset. De takker for hjelpen så langt, og vi blir enige om å holde kontakten når hjemkomst blir aktuelt.

Sengestell sammen med min gode hjelpepleierkollega. Pasienten er svak og orker hverken mye prat, eller mye bevegelse. Vi jobber i rytmisk samspill og får lett byttet lakenet som var flekkete, lagt under nytt stikklaken og kladd, samt byttet til ny bleie. Omtrent uten å veksle et ord. Damen i sengen orker ikke mer enn lett munnstell, en klut i ansikt og på hender. Vi lufter godt ut av rommet, rydder og gjør det pent rundt henne. Vasker nattbord, kniper av blomstene og gir dem vann.  Damen, som alltid har vært så opptatt av det estetiske, ser fornøyd ut. Hun smiler et svakt, men tilfreds smil og hvisker “dere er gode – tusen takk!”.

En dag med fullspekket liste, typisk en liste som kanskje gåes mest av personer i andre faggrupper. Stabile pasienter, et par tunge stell og en dusj. Ingen som har noe spesielt å klage over, og de fleste med solide pårørende som tar seg av mye av det sosiale behovet som tiden ikke tillater med en slik liste. Omtrent ingen jeg trenger å skrive noen rapport på, alt er utført etter tiltaksplan og jeg kan huke av. Pasientene er i sin habituelle tilstand, alt fint. En liste som krever heller lite administrativ jobb, og dermed tåler å være desto fullere av oppdrag uten at det går på forsvarligheten løs. Sløs med sykepleierressurser? Ja – hvis vi er for få. Men ellers en deilig pause for en sykepleier. En dag jeg går hjem fra uten å tenke stort over om det er noe jeg har glemt, burde sett eller gjort noe med.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skille på hva som er sykepleieroppgaver og ikke-sykepleieroppgaver her jeg? Jeg kan fange opp så utrolig mye nyttig informasjon, og gi god, helhetlig sykepleie gjennom å rulle opp håret for nevnte dame. Selvfølgelig vasker jeg gulvet etter uhellet med urinposen. At jeg er drillet i sengestell mener jeg er meget viktig, også på tunge og stabile pasienter, slik at jeg er rustet til å gjøre skånsomt sengeskift med pasient i seng hos de aller sykeste. Jeg trenger å trene det kliniske blikket mitt, og jeg vil gjerne ha sett de ulike brukerne våre når de er i normaltilstand, da kan jeg mye lettere vurdere dem når noe ikke er som det skal.  Den muligheten får jeg når jeg går en liste uten de helt store, komplekse tilfellene.

Hverdagen i hjemmesykepleien er omfattende, og oppgavene flyter i hverandre. Jeg tenker at det viktigste er at vi er et team som hjelper hverandre. Jeg kan ikke både ta på 5 par støttestrømper, smøre 3 frokoster OG gjøre akutte vurderinger. Mange pasienter trenger ikke sykepleier hver dag. Mange oppgaver krever heller ikke sykepleier. Jeg er ikke redd for å ta i et tak, og det er ikke sånn at jeg anser meg selv som overkvalifisert til enkelte oppgaver. Dog er det heller ingen rettferdighet i at også jeg skal ta min bit av det “kjedelige”, hvis oppgavene hvor min kompetanse virkelig trengs, står i kø. Det kjipeste jeg vet er om ikke mine kollegaer i andre faggrupper ser helheten, og alt ekstra jeg må gjøre fordi jeg er sykepleier. Om man teller antall oppdrag – en dusj til meg og en dusj til deg, og ikke ser kompleksiteten i de ulike pasientene. At en dusj kan ta 20 minutter, en annen dusj 2 timer. At du går ut fra noen pasienter uten vondt i magen, mens andre har lidelser som treffer deg rett i sjela og må bearbeides. Når folk feilberegner egen arbeidskapasitet og ikke tar på seg litt ekstra etter pause, når jeg sårt trenger å bruke tiden min på alt jeg skal følge opp – de små scenariene over her kan jo vise hvor mye arbeid en liten telefon til en pårørende kan generere. Når ingen mener de har tid, og jeg siden ser en flokk sitte å hyggeprate i 20 minutter, en halvtime, noen ganger enda mer… Ikke at jeg ikke unner folk å ha det hyggelig, men jeg vil også være med på det hyggelige! Eller f.eks ha tid til å snakke litt med noen om den pasienten jeg ikke helt klarer å slutte og tenke på. Hvis alle bretter opp ermene og drar lasten i land sammen, så kanskje vi alle kan ha det hyggelig i 10 minutter sammen, før det er tid for å reise hjem. På sånne vakter hvor jeg har ansvarsvakt, så sender jeg også med glede folk hjem litt før tida, som takk for innsatsen. På vakter hvor alle har kjørt sitt eget løp, må jeg innrømme at jeg overser de som sitter og bare venter på at klokka er slagen. Man gir, og man tar. Jeg er ikke storforlangende, tror jeg. Men jeg liker at vi trekker i samme retning.

En sammensetning av folk er ofte som dans å regne, man bare veksler litt på å føre og bli ført. Jeg tar litt for deg så du rekker det, og ingen har noen gang ene og alene æren for at VI, min sone, får god anerkjennelse for godt utført jobb. Man gjør nemlig ikke en god jobb helt alene. Har jeg tid, så elsker jeg den hyggelige småpraten en hårrulling eller middagsservering kan innebære! Småpraten med de som trenger litt hjelp, men ellers synes livet er helt allright. Dog gir det også en sykt god følelse når man har samlet alle løse tråder og landet en pasient. Eller det svake smilet og takken fra damen etter sengestell og vanning av blomster. Stort sett elsker jeg sykepleiertilværelsen og bærer skiltet med stolthet. Om jeg har vært på en “kvittert utført” runde med 10-15 pasienter på lista, eller om jeg jeg bare har hatt en eller to svært komplekse pasienter som jeg har klart å lande.

 

Krappe svinger og bakketopper i fleng

I had my share

I drank my fill

And even though I'm satisfied

I'm hungry still

To see what's down another road beyond the hill

And do it all again

-Shirley Horn

I nattens mulm og mørke har jeg akkurat sittet og sett klippet av Ingrid Bjørnov på Lindmo-show. Kvikk i replikken, som alltid. Klok som alltid, men kanskje enda klokere enn før.

Hvordan er det å få livet midt i trynet? Hvordan er det når du er midt i livet og plutselig skal erkjenne «shit, jeg har fått kreft!»?? Hva nå liksom?

Ingrid snakker om følelse-karusell og fritt leide av tårer og fortvilelse. Også snakker hun varmt om helsepersonellet som samler henne opp, eller kanskje gir henne verktøy til å samle seg selv. Ikke minst snakker hun om humor som verktøy.

Med er også hennes kloke lege Andreas Stensvold, sjef for kreftavdelingen på Kalnes sykehus i Østfold.

Jeg blir litt stolt av å tilhøre gruppen helsemennesker, som Ingrid kaller mine kollegaer på andre siden av fjorden her. Vi får raskt kritikk når vi gjør noe dårlig, men jammen gjør vi også mye bra. Jeg blir inspirert når Andreas forteller om at han feller noen tårer når er forløp går bra – når noen blir friske. Jeg er sikker på at han også blir trist når noe går dritt.

Jeg har brukt tekstutdrag fra «Here’s to life» i blogger tidligere og gjør det også innledningsvis her. Jeg synes den er så innmari betegnende og har mange gode fraser som for eksempel kan kobles til det å få livet mitt i trynet. Jeg har fått kreft, hva nå liksom?? Ingrid snakker om 50-årenes farer. Frem til 50-60 årene har ofte livet vært greit for mange. Også smeller det. Man har levd en stund. Man har opplevd mye. Men man er ikke forsynt! Man er fortsatt nysgjerrig på hva som skjer rundt neste sving i livet. Det er ikke like tragisk som når et barn dør, eller en ung mor blir alvorlig syk og kanskje dør fra sine. Men det gjelder deg. Det gjelder ditt liv. Og du har grunn til å kjempe, rett og slett.

Kanskje har man tatt valg i livet som gjør at du lurer på om du fortjener så god behandling? Kanskje tenker enkelte at de jo har levd noe lenger enn en kreftsyk småbarnsmor og lurer på om det gjør at de stiller likt i rettigheter til behandling? Noen har vært dårlige til å ta screeningundersøkelser i livmorhalsprogrammet eller ikke fulgt de anbefalte mammografier. Andre kan ha tatt for lett på en stygg føflekk. En tredje kan ha kjent på at noe ikke er helt i orden, men ventet for lenge med å gå til legen. Man kan ha ført en livsstil hvor man ikke har lyttet til kroppen, eller brukt ulike stimulantia som er direkte forbundet med større fare for å få kreft. Jeg er sikker på at angeren over valg i livet kanskje spesielt kan komme over denne gruppen mennesker. Gruppen voksne eller middelaldrende mennesker med kreft. Fordi man vet at den alderen ikke er farefri. Og fordi man ikke har kjent på faren helt på alvor før den plutselig er et faktum.

Som helsepersonell skal vi aldri klandre eller bidra til samvittighetsgnag. Vi skal løfte opp de som ligger nede. Vi skal tåle tårer og ordflom. Lytte til bekymringer og eksistensielle tanker. Jeg tenker at vi også er vanvittig heldige. Tenk å få være selveste Ingrid Bjørnovs klarinett-Gro. Hun må jo være litt av en personlighet å få bli kjent med. Ikke fordi det egentlig skal ha noe å si om man har spilt piano på TV, eller ikke. Jeg har alltid med meg Prøysens Jørgen Hattemaker i ryggmargen. Jeg tenker at Jørgen Hattemaker kan være like fin å få kjenne, og ha like mange ting å gi meg, som det Kong Salomo, eller Ingrid Bjørnov, har. For alle møter gir meg noe. Alle pasienter gjør inntrykk. Som doktor Anders, som omtaler seg selv som litt for lettrørt og beveget til profesjonell doktor å være så er jeg sikkert en litt for lettbeveget sykepleier. Selv om jeg ikke slipper tårene løs så ofte, lar jeg meg likevel bevege. Og den dagen jeg ikke gjør det så skal jeg være noe annet enn sykepleier. Anders bryr seg om hvordan det går, om det går bra eller til helvete. Nettopp det gjør han til en god og dedikert doktor. Tror jeg. Ingrid Bjørnov, som har spilt innmari bra piano på TV, bruker nå sin stemme til å sette ord på noe som også rammer mange som ikke kan spille C-dur skalaen på piano og hvertfall aldri har vært på TV. Hun setter ord på noe de kan kjenne seg igjen i, og hun drar med seg en flott lege på det. Og det er innmari bra!

Ingrid snakker om å gjøre det man har lyst til. Hun kjørte 30 show med nydiagnostisert kreft. Nå går hun for halv maskin, men kjenner på at det er godt. At hun kan leve godt slik. Det er riktig fokus, synes jeg. Det at man ikke dveler ved at halv fart og redusert helse er kjipt, men heller er glad for den livskvaliteten man kan ha, med en tikkende bombe i kroppen. Generelt tror jeg at vi skal prøve å gjøre mye av det vi har lyst til gjennom hele livet. Slike innslag som dette med Ingrid, minner meg på det i eget liv. På samme måte som møtene med syke mennesker gjør det. Når man er over halvveis i livet og kreftsyk må man kanskje gjøre det man har lyst til litt mer, litt før man har tenkt, litt raskere enn man har tenkt. Og kanskje ikke akkurat slik man hadde tenkt, men likevel være fornøyd med det. Rett og slett endre på planer og leve litt mer. Komprimere gledene. Vi litt yngre kan spre gledene litt mer, men skal likevel ikke glemme å tilføre livet noe positivt jevnt og trutt. Vi er jo ikke verna vi heller. Jeg er ikke særlig fan av å vente til pensjonisttida med alt. For det er mange som ikke får en god pensjonisttid. Drypp gledene utover hele livet så godt det lar seg gjøre. Gjør noen egoistiske valg om livet ikke rekker helt til alderen tillater deg å kalle deg pensjonist. Se mulighetene, fremfor begrensningene. Lev livet med krappere svinger og bakketopper i fleng, så får du gleden av å se hva som skjer bak litt flere av dem.

Det gode stellet

Vi stod der i et sengestell, hun var pjusk nå, den gamle damen. Vi snudde henne på siden, og hun hvilte hodet sitt på armen min mens den andre pleieren stelte. Med glimt i øyet sier hun; “slik har jeg ikke ligget siden jeg lå på armen til mannen min! – Det var i grunn litt godt å få ligge på en arm igjen!” 

“Det er så godt å bli stelt med”, sa hun. Vi hadde stelt henne etter alle kunstens regler. Hun fikk dyppe hendene sine i vaskevannsfatet og jeg vred opp kluten over hendene hennes for å la henne få den gode følelsen av rennende vann. Noe hun aldri ellers ville få kjent på, hun var sengeliggende og ville neppe komme opp igjen. 

“Dere har så gode hender! Er det noe dere lærer på skolen?” Hun så på oss,og ingen av oss hadde egentlig noe svar. Men jo; det er omsorg i hver berøring vi gir. Berøring gjør godt for alle mennesker. Det er godt å bli tatt på. Det stimulerer lykkehormonet oxytocin og virker beroligende. Faktisk både for den som får berøringen, og den som gir det.

Jeg liker slike gode stell. Jeg liker hvordan mitt håndlag kan gjøre en annen godt. Måten jeg får lov til å komme så tett på og hjelpe et annet menneske. Jeg liker hvordan vi smidig og godt i samarbeid kan utføre sengeskift med pasient i seng. Hvordan vi skånsomt kan snu, vaske og smøre. Hvordan vi jobber i takt. Vi lærer det til en viss grad på skolen. Det vil si, omtrent som når man får førerkort så lærer man prinsippene i å kjøre en bil, og trafikkreglene. Å bli en god sjåfør lærer man ved erfaring og utallige timer bak rattet. Å bli en god syke- eller hjelpepleier, som kan utføre slike gode stell – med omsorg og kjærlighet i hendene, krever mange timers øvelse og erfaring. 

Sykepleieprosedyrer er viktig å kunne. Det er viktig at vi kan sterile prinsipper og kan følge en prosedyre. Å utføre den med flyt krever øvelse. Jeg skremmes litt når studenter eller nyutdannede sykepleiere er på evig prosedyrejakt, og ikke anser det gode stellet som en sykepleierprosedyre på lik linje med det sykepleietekniske. For det er nå en gang sånn at i eldreomsorgen, som det jo er mest av, så er nettopp det gode stellet og de kommunikative ferdighetene de aller viktigste ferdighetene vi innehar. Det er slettes ikke hver dag jeg setter en sprøyte eller kobler opp en infusjon. Joda, jeg skal kunne det også. Men aller viktigst er det faktisk at jeg er trygg i kommunikasjonen, trygg på meg selv, og trygg i min omsorg. Og at jeg er trygg i mine faglige vurderinger. Trygghet kommer med erfaring. Erfaring får man ved å oppsøke disse utfordringene. Man legger kanskje ikke rett ut på biltur i rushen i Oslo, med hyppige feltskifter, rundkjøringer, lyskryss og evnen til en god totaloversikt, når man har et helt ferskt sertifikat. På samme måte hiver man seg kanskje ikke rett inn i de mest kompliserte prosedyrene før man har etablert grunnmuren. Og grunnmuren er det gode stellet. Man starter kanskje med en enkel dusj eller et stell. Øver seg på å komme tett på et fremmed menneske på en naturlig måte. Øver seg på å kommunisere, observere og øver seg på å få de gode hendene. Jeg synes det er trist når det gode stellet degraderes til annenrangs sykepleie, eller “hjelpepleierjobb”. For et godt stell er faktisk førsterangs sykepleie. Å ha gode hender, gode forflytningsteknikker. Å tørre å la et fremmed menneske få hvile hodet på armen din, det er god sykepleie som faktisk krever mange timers øvelse. Hvis jeg skal ut å gjøre et godt stell hos en pasient i terminal fase så må jeg faktisk ha øvd meg på friskere pasienter slik at jeg varsomt kan flytte på den som er berøringssensitiv. At jeg kan skifte på en seng med en som ikke orker mange vendinger og synes stellet blir en plage, fordi jeg ikke har teknikken godt innøvd. Sykepleiere sendes ofte ut til de mest sårbare pasientene. Da bør også disse sykepleierne ha godt innøvd håndlag for og kunne håndtere disse på best mulig vis. Og godt håndlag får man kun ved å øve seg. 

For å kunne gi omsorg og kjærlighet, og for å kunne øke dosen av dette, må man ha på plass det grunnleggende. Det er en egen magi ved å gjøre dette på en god måte. Jeg kan ikke få sagt nok ganger, hvor godt det er å mestre dette. Det er god sykepleie, det! 

Det er selvfølgelig gøy å smelle inn en PVK på første forsøk, men det er ikke ensbetydende med å være en god sykepleier 🙂 

Jeg finner nok fram…

Døden er ikke så skremmende som før.

Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype.

De var skogskarer og fjellvante.

Jeg finner nok frem.  

Kolbein Falkeid

Det er et eller annet med dette diktet. Det traff meg midt i hjertet første gang jeg leste det, for det er så sant. Tror jeg. Jeg har jo riktignok ikke selv hatt på meg de skoene. 

Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive noe rundt det, jeg har bare ikke helt klart å finne det magiske “der var det!” øyeblikket. Men i dag fant jeg det da jeg leste denne artikkelen. Den handler om kreftkoordinatoren og dennes rolle som skogskar og fjellvant. Som utruster av tursekken mot livets ende. Som den som tegner og forklarer veien og utstyrer den døende og hans pårørende med kart, kompass og nødvendig informasjon om utfordringene i periferien. Som en som kan ringes til når det er vanskelig å finne frem på veien. 

Tidlig intervensjon av palliative tiltak anses som viktig for pasienter som er ute i periferien, på vei inn i sin sti mot evigheten. Ikke for å dyrke døden, men for å styrke livet og kvaliteten på dette når tiden plutselig ikke synes uendelig. 

Det å bli alvorlig syk, få livet midt i trynet, vil sannsynligvis virke overveldende på de fleste. Hva nå? Hva kan jeg vente meg? Vil jeg noen gang le igjen, eller oppleve glede? Får jeg mye vondt? Hvilke plager kan jeg forvente? Og vil jeg egentlig vite hva jeg kan møte på? Hva når jeg helst vil ha på skylappene og late som om dette ikke gjelder meg, men at sykdommen likevel ubarmhjertig kicker inn og minner om sin tilstedeværelse i min kropp? Og hva med de jeg er glad i? Når jeg bare ikke kan overskue å fortelle dem hvordan det egentlig står til? Eller jeg rett og slett ikke innser det selv, slik at også de får det jeg vet innerst inne, midt i trynet, når det nærmer seg. Pasienten i artikkelen var så skremt at han anså Sveits og aktiv dødshjelp som et godt alternativ. I Norge er ikke aktiv dødshjelp legalisert. Så er det desto viktigere at vi gir aktiv livshjelp. Hjelp til å gi liv til dagene. 

Jeg har møtt mange forskjellige pasienter i jobben som sykepleier. Noen er helt åpne, klare og relativt enkle å guide på turen. De tar i mot råd om hvordan de skal forsere busker og kratt, og på hvordan de best mulig skal komme seg over de dype kløftene – fallgruvene. Andre utfordrer meg så jeg føler avmakt når de på ingen måte er “etter boka”, eller vil følge rådene som jeg egentlig er ganske sikker på at ville gitt mindre bekymringer og større livskvalitet i den situasjonen ingen av oss kan noe for at de står i. Når man så gjerne vil hjelpe, men rett og slett ikke får lov. Da må jeg minne meg selv på at dette handler ikke om meg eller mitt behov for å hjelpe. Men om pasienten. Jeg må tilpasse meg, gi hjelp jeg kanskje ikke synes er den mest ideelle, men som er den beste hjelpen jeg kan gi en som har så store problemer med å akseptere sin skjebne. Kanskje må jeg støtte dem opp av fallgruvene jeg skulle ønske de ikke falt i, men som de ikke lot seg guide forbi. Samtidig må jeg også mate inn litt av realiteten. Tåle å få et vel av reaksjoner når jeg gjør det. Tåle at jeg kan få noen til å gråte. Eller bli sinte. Kanskje til og med sinte på meg. Tåle blank avvisning. Tåle å få høre “jeg liker ikke at du sier sånn!!” For jeg kan ikke være med på å lure pasienten og omgivelsene til å tro at dette går bra bare vi beholder skylappene på. Den knivseggen man balanserer på når man skal servere realistisk informasjon, samtidig som man også skal bevare håp og en eller annen form for livsglede. Den er vanvittig utfordrende, og det finnes ingen fasit på hvordan man gjør det. Men det finnes mange tips og råd. Fra erfarne fjellfolk som har kvistet løypa. Det er så godt når man kan få hull på en betent byll hos de involverte, og hjelpe dem med å tømme den for puss. Lette på trykket. Leie dem et stykke på stien. Svare på de ubesvarte spørsmålene.

Sykdom er svært inngripende i et menneskeliv. Eller flere menneskeliv.For sykdom rammer en hel familie. Det er så mye som aldri blir som før. Det er så mange ting som skal gjøres for siste gang. Spesielt sårt er det når man vet dette er siste gang. Som da jeg fulgte den syke damen i dusjen. Jeg hadde aldri fått komme innenfor badedøren før. Denne dagen fikk jeg først følge henne inn og hjelpe henne inn i kabinettet. Resten skulle hun klare selv. Jeg ventet på utsiden av badedøren, og det tok sin tid. Jeg tok et dypt innpust før jeg banket forsiktig på og spurte hvordan det gikk. “Jeg tror du må hjelpe meg….” hørte jeg fra innsiden. Jeg gikk inn, hun stod der og jeg så fortvilelsen lyste i blikket hennes. Hun var så naken, ikke bare rent fysisk, men også mentalt. Hun klarte ikke å tørke seg. Kom seg ikke ut av dusjkabinettet uten en støttende hånd. Jeg fikk loset henne trygt ned på en stol, hjalp henne med å tørke. Smurte henne inn med fuktighetskrem, varme hender og masse omsorg. “Så godt det er når du tar på meg!” sa hun. Vi sa ikke så mye, jeg tror ingen av oss hadde så mange ord. Ord var heller ikke viktig. Det ble på sett og vis en fin stund, selv om nederlaget var stort for henne. Jeg kjente også på mine følelser. Jeg hadde blitt så glad i henne i løpet av årene jeg fikk kjenne henne. Jeg skulle jo også ønske, at hun fikk ønsket sitt om litt mer tid på jorda. Både hun og jeg skjønte at dette var siste gang hun var i dusjen, forfallet hadde vært stort de siste dagene og hun måtte innse at sykdommen tok stadig større bolig i kroppen hennes. Jeg hjalp henne på med tøyet. Gikk ut i stuen. Jeg kokte te til oss i stillhet, en kopp til henne og en til meg. Så satt vi der, i hver vår dype lenestol. Noen ganger er tilstedeværelse det viktigste. Tilstedeværelse uten ord. Og det kan kreve mot, både hos hjelperen og den som mottar hjelp. Bare det å servere seg selv en kopp te i an annens hjem, egentlig uten å spørre, kan kreve mot. Jeg måtte stole på magefølelsen om at hun faktisk ønsket mitt nærvær, og ikke bare ville ha meg ut av døra raskest mulig. For henne var stillhet og tilstedeværelse det viktigste. Hun ville ikke snakke så mye om det. Synes ikke ordene var så viktige. Vi klemte godt da jeg gikk Jeg kjente på nærheten i klemmen hun ga meg, at det var riktig at jeg inviterte meg selv på te. Riktig at vi hadde en stille stund etter den siste dusjen i livet hennes. 

Det finnes mange måter å kviste løype på. Kartet er aldri likt, og kompasset må alltid kombineres med finfølelse. Ofte blir vi kjent med pasientene altfor sent i forløpet, da de ofte ikke har behov for tjenester i et tidlig sykdomsstadie. Desto viktigere er oppgaven til kreftkoordinator, og helsepersonellet som møter pasientene på sykehuset når de er under aktiv palliativ behandling. Kanskje kan de på et tidligere tidspunkt få treffe oss i primærhelsetjenesten, som skal hjelpe dem med å finne frem? For det er så viktig, at man møter på disse fjellvante, som kan hjelpe til med å finne veien i følelser, skjemavelde, symptomlindring og kaos. 

 

Tydelig, modig og vanvittig stolt!

Hva jobber du med da? “Jeg er sykepleier, jeg!” svarer jeg – alltid med hevet hode og stolthet i hjertet. Jeg er sykepleier, jeg elsker jobben min og er så stolt over tittelen og autorisasjonen min. 

I dag er det Florence Nightingales fødselsdag. Florence – selve ikonet på sykepleie. Damen med lampen, sykepleiefagets mor på verdensbasis, født i 1820. Florence var født inn i en rik britisk familie, og i hennes tid var det forventet at hun skulle bli en lydig kone i den tids overklasse. Florence kjente på det hun kalte “sitt kall”, kall til å hjelpe, kall til å bli sykepleier. Hun var nok kjerringa mot strømmen den gang, for datidens sykepleiere var fattige kvinner, og det å være sykepleier var slettes ikke noe å være stolt av. Det ble sagt at Florence var mild og omsorgsfull, der hun vandret rundt med lampen sin blant sårede soldater, mens hun hvisket trøstende ord. Men hun var ikke bare mild og omsorgsfull, eller mot pasientene var hun nok det. Men hun kjempet også sin sak og var forut for sin tid. Hun kjempet for bedre hygieniske tiltak, bedre sanitærforhold, frisk luft og lys inn på sykestuene. Hun hadde skjønt at sykepleie var mer enn varme hender og trøstende ord. 

Cathinka Guldberg, født 1840, blir regnet som sykepleiefagets mor her til lands. Hun var en av landets to første sykepleierelever, eller diakonisser som det het den gang, og fikk sin sykepleierutdanning i Tyskland før hun reiste hjem til Norge. Her startet hun Diakonisseanstalten, som et stort hopp senere har blitt til Lovisenberg Diakonale høgskole, der jeg er i ferd med å avslutte min videreutdanning. 

Også i dag er sykepleie et fag som krever mye kunnskap og ikke bare varme hender, slik Florence Nightingale forstod allerede den gang. Samtidig som det krever mye av oss på det menneskelige plan. Jeg tror på sett og vis vi fortsatt kan føle et slags kall til yrket, i alle fall gjør jeg det. Norsk sykepleierforbunds slagord er Tydelig, Modig, Stolt. Og det er noe vi skal ta med oss inn i yrket vårt. 

Med eller uten kall, så får vi sykepleiere heldigvis både lov til å gifte oss, stifte familie og ha et liv ved siden av det å være sykepleier. Slik har det ikke bestandig vært, den gang sykepleie var tuftet på ren barmhjertighet, troskap til Gud og sykepleiefaget. Som det eneste kall i livet. Det var arbeid fra tidlig morgen til seine kvelder, og forenlig med noe familieliv var det ikke. Faktisk var det ikke lov til å ha et liv ved siden av det å være sykepleier.

Selv ante jeg ikke at jeg hadde noe slags kall til å bli sykepleier. Hadde noen fortalt meg det da jeg var ung og bare tenkte på hest, så hadde jeg fnyst og sagt aldri i verden. Som alle andre så måtte jeg også ha en jobb, og jeg ramlet innom hjemmesykepleiens kontor sånn helt tilfeldig. Jeg var ikke ferdig med opplæringsvaktene før jeg følte at dette her likte jeg virkelig godt! Jeg ble glad i de ulike brukerne, og fascinert over alle de forskjellige menneskene jeg møtte på min ferd. Jeg ble kjent med mennesker jeg aldri hadde blitt kjent med om ikke det var for at de trengte hjelp. Mine første brukere var født på starten av 1900-tallet og hadde opplevd to kriger. Nå er mange av dem født under krigen, eller etter krigen. Jeg synes det er spennende å høre om historier fra helt vanlige mennesker. Det blir mer virkelig enn noen historiebok. Hvordan var det egentlig å leve før, under og rett etter krigen? Hvordan var det og “måtte gifte seg”? Ganske uforståelig og rart å tenke på i min generasjon, der barn før ekteskap er mer vanlig enn uvanlig. Der dårlige ekteskap løses med en skilsmisse, uten at det er noe å skamme seg over. 

“Jeg tror ikke dere skjønner hvordan det er å være alvorlig syk. Dere blir liksom så herdet”. Hun parkerte meg ganske grundig, jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Følte egentlig ikke at det stemte, for jeg synes det var vondt å se at hun hadde det vondt, men jeg prøvde også å holde motet hennes litt oppe og kunne kanskje virke litt overfladisk? Kanskje var det også noe sannhet i det hun sa. Man blir kanskje litt herdet i det og ikke ta andres lidelse helt inn? En forsvarsmekanisme for å gjøre en god jobb? For å holde hodet klart og ta gode, faglige vurderinger? Jeg vet ikke. Jeg svarte at jeg håper at jeg aldri blir for herdet. At jeg håper at jeg fortsatt kan kjenne på egne følelser i møte med andres sykdom og lidelse. At det ER dager hvor jeg går fra jobb og er sliten og kanskje litt lei meg fordi det går dårlig med en av pasientene mine. Men jeg kan ikke ha det sånn hver gang noen har det vondt, for da holder jeg ikke ut. Bjørn Eidsvågs kjente “Eg ser” har noen kloke ord i teksten. Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårane for deg. Du må grina de sjøl, men eg vil grina med deg. Det må være lov noen ganger. Samtidig som du går alle skritta med dem, følger mot døra til evigheten. Gir en arm å støtte seg på når det trengs. Tørker tårer. Lindrer lidelse. Støtter og leter etter kloke ord når du ikke helt vet hva klokt du kan si i en slik situasjon. Tar gode faglige vurderinger på medisinsk og kunnskapsbasert grunnlag underveis. Tøyser og ler. Gir og får gode klemmer. Og til sist vinker farvel for godt. Det er sykepleie.

Og jeg er så vanvittig stolt av å si at jeg er sykepleier. 

Gratulerer med dagen, alle flotte sykepleiere jeg kjenner og jobber sammen med! Jeg håper dere er like stolte som meg når noen spør hva dere jobber med! 

Frisk liksom

Årets krafttak mot kreft vies de som har vært så heldige å overleve. De vi tenker på som heldige. De lever jo. De har overlevd det vi alle frykter. Kreft med stor K. Noe av det skumleste spøkelset man kan få på besøk i kroppen. Eller i familien. Heldigvis er kreftforskningen i 2018 kommet så langt at mange blir friske. Eller kan leve lenge.

Det folk flest ikke tenker på er hvor høy prisen for overlevelse kan være. 

 

Foto: Kristian T Bollæren

Hun kjemper en daglig kamp mot en ubeskrivelig tretthet, hun som er kvitt brystkreften og bare burde være takknemlig over livet. Takknemlig over å ha overlevd. Og det er hun sikkert. Takknemlig altså. Men prisen for overlevelse er å bli en annen utgave av seg selv. Det setter jo livet i perspektiv, det å bli alvorlig syk og så frisk igjen. Hun er takknemlig for dagene. Hun ser på hver soloppgang på en annen måte enn før. Hun setter større pris på de rundt seg enn hun gjorde. Hun tar ikke lenger alt som en selvfølge. Hun vil så gjerne være det overskuddsmennesket hun pleide å være. Den som orket å jobbe litt mer enn de fleste. Og i tillegg være litt mer mamma og bestemor enn de fleste. Nå er hun 50 eller kanskje også 80% av den hun var. Og sånn vil kanskje resten av livet bli. 

Han sliter en kamp med hver matbit. Han som elsket god mat og nye smaksopplevelser. Han som elsket å eksperimentere på kjøkkenet. Det var identiteten hans. God til å lage mat. Etter nær 40 strålebehandlinger mot munn og svelg er ikke hverken spyttproduksjon eller smaksløker det de var. Smaksopplevelsene er ikke i nærheten av hva de var, og motivasjonen til å stå over grytene er borte. Han gjør det likevel. Fordi det er den forventningen omgivelsene fortsatt har til han som alltid stelte i stand herremåltider til hele familien. Han burde jo være takknemlig. Han er jo frisk. Han føler seg utakknemlig når takknemligheten over å være frisk synker litt i takt med at hverdagen kommer tilbake, omgivelsene glemmer sykdommen og hva den har gjort med ham. Livet byr på mye godt. Heldigvis nok godt til å veie opp for det kjipe. Likevel er det der. For alltid. Og det er dager hvor det føles ekstra kjipt. 

Hun ser seg selv i speilet. Kroppen er ikke det den var. Hun har en form for bryster, men de er ikke like følsomme som de var, og hun har egentlig ikke lyst til at noen skal se på dem eller ta på dem. De er ikke hennes. Skal hun gjøre noe fysisk må hun bære en kompresjonsstrømpe på armen. Lekker er den ikke, og den vitner om det hun har gjennomgått. Brystkreftpasient som har fått fjernet samtlige lymfeknuter i den ene armen. Hun må ta hensyn. Være forsiktig. Ikke overanstrenge armen. Den evige frykten for tømmerstokkarm. Besøk hos fysioterapeuten for lymfredrenasje både titt og ofte. 

De sitter der, ekteparet. Hun sitter i armkroken hans, han er glad for at han fortsatt har en armkrok å by på, men det er også det eneste nå. Han har fjernet prostata, har gjennomgått strålebehandling og cellegift. Han var heldig og ble frisk. Men han er ikke lenger mann. Han har ikke evnen til å gi kvinnen det han som mann så gjerne skulle gitt henne. Kirurgene viste ingen nåde med nervevevet, og han har ikke lenger evnen til å få ereksjon. Nærheten må bli på andre måter enn før. Og de to som satte så pris på det gode naturen hadde å by på. 

Hun er i samme situasjon som ham over her. Underlivskreften og massive strålebehandlinger gjør det smertefullt og nærmest umulig for henne å gi sin kjære det hun så gjerne skulle gitt. Det er prisen for overlevelse. Hun bekymrer seg for om han fortsatt vil ha henne. Om hun er kvinne nok for ham. Om han virkelig forstår at hennes avvisning på dette området ikke handler om lyst, eller mangel på lyst. Men rett og slett på fysiske hinder som gjør det til en umulighet for henne. 

Den unge damen var heldigere enn Thea Steen. Hun ble frisk av livmorshalskreft. Hun har ny kjæreste og livet smiler. Men vil han bli ved hennes side livet ut, når hun aldri kan bære frem barnet hans? Hun har ikke lenger livmor eller eggstokker. De røyk med i kreftbehandlingen. Der og da føltes det som en akseptabel pris for livet. Men når hun nå har tatt tilbake livet føles prisen hun ga for livet mye høyere enn da alt som gjaldt var overlevelse. 

Jeg kan liste opp metervis med eksempler og tragiske historier. Det er enormt mange av dem. Og flere skal det bli i takt med at stadig mer avansert kreftbehandling gir økt overlevelse. 

Det er flott at fokuset i årets krafttak mot kreft handler om nettopp prisen for overlevelse. At disse historiene kommer frem i dagslys. At vi også er oppmerksomme på hva alle de heldige kreftoverleverne lever med av ettervirkninger. Og hva det gjør med den enkeltes sinn og det enkelte liv. For det er sånn at en av tre som overlever kreft, lever med senskader av kreftbehandling. Det er ikke alltid det synes på utsiden. På utsiden av klærne. På utsiden av en kropp. Men på innsiden vil det alltid være der. I aller høyeste grad.