12.mars. 1 år siden Norge fikk innført de strengeste tiltakene i fredstid. De sterkeste restriksjonene veldig mange av oss som lever i dag, er utsatt for. Begrense sosial kontakt. Unødige reiser. Slutte å klemme. Holde avstand. Spriten ble en selvfølge for et helt samfunn.
Og jammen. 1 år senere sitter vi her igjen. Og i år føles det tyngre enn for 1 år siden. Da kjente vi på dugnadsoverskudd, dette skulle vi klare. Sammen. Jeg tror vi lurte oss selv til å tro at det snart var over. Hver dag føltes jo som en dårlig aprilspøk. Munnbind på butikken? Ikke klemme dem vi ville? Ikke dra på hytta. Ikke besøke andre husstander. Surrealistisk følelse. Nå føles det som den nye normalen. Nå er det rart å se gamle opptak fra konserter, folk sitter jo tett i tett!
I fjor følte jeg vi kom i en boble av god tid, og da trengte jeg det egentlig litt. Med et liv i hundreogti fra morgen til kveld, føle seg kjip hvis man ikke orket å være med på enda en ting, det føltes godt at noen eller noe begrenset meg.
Og det kom jo flere gode ting ut av at vi levde i uvisshet og med en annen puls på livet. En ting jeg er spesielt glad for med covid; vi tok på oss å være litt hjemmesykepleiere for mormoren min, for å begrense hennes kontakter. Det ble også middager og fine samtaler i de stundene. Hun var min nærkontakt. Skjebnen ville ha det til at hun forlot oss midt i juli, og jeg er så evig takknemlig for at jeg ikke hadde en «skulle besøkt henne mer» klump i magen da. Jeg hadde heller masse verdifulle og morsomme videosnutter, ny viten om hennes barndom og oppvekst. Og mange minner som er ekstra gode å ha nå. Akkurat da var det også litt åpning i samfunnet og begravelsen ble tålig normal, danskefamilien fikk komme og.
En annen ting jeg er glad for at jeg har hatt i livet under covid er dyra mine; hunden Rips og hesten Dögg. En måte å komme seg ut på. En måte å se og omgåes folk på avstand. Et fast holdepunkt, noe man måtte, sånn bortsett fra å gå på jobb. En slags sosial arena. Og det er godt å ha.
Lange telefonsamtaler. Ludo online mens vi snakket. Også fikk jeg jo sett noen fine serier.
Nå føler jeg meg drittlei. Og det er lov å si. Jeg tror det gjelder for alle. Vi er ikke dugnadsentusiastiske lenger. Vi er litt pessimister; går det noen gang over? Folk krangler om restriksjonene, mange lurer på hvor farlig viruset egentlig er? Noen lager konspirasjonsteorier på om det virkelig finnes et virus? Eller om vi lures til at det er veldig farlig så en eller annen skal ha kontroll på oss. Virusets opphav har vært diskutert. Er det kanskje produsert i et laboratorium, er det noen som spør seg? Nå er vaksina håpet vårt. Men med stadige mutasjoner, så blir jeg pessimist på om det er nok? Jeg savner livet i hundreogti, pausen har vært mer enn lang nok. Jeg savner å klemme. Jeg savner å puste inn frisk luft, og ikke gjennom et munnbind. Jeg savner til og med lukta av morraånde fra en som sitter ved siden av meg, eller lukta hvis noen har spist hvitløk. Jeg savner lukta av svak parfyme (de som har et slør etter seg på 10 meters avstand kjenner jeg fortsatt lukta av🤣). Jeg savner at vi dulter borti hverandre skulder mot skulder når vi passerer hverandre på butikk, i gangen på jobb osv. Jeg savner «long time, no see» klemmer, og «takk for nå» klemmer. Jeg har aldri vært så glad i å gå på byen, men nå skulle jeg til og med gjerne vært midt i folkemylderet på et utested. Jeg savner glade folk og latter.
Når det er sagt. Jeg setter sikkert mer pris på ei skikkelig latterkule med noen nå. Jeg håper vi i fremtiden setter mer pris på alt vi tok for gitt. Friheten. Nærheten. Til og med trange og lange køer tett i tett.
Jeg lurer på hva vi tenker om dette når vi en gang blir gamle? Hvordan vi forteller vår historie med covid-19 og nedstenging. Jeg er spent på fasiten, på hvordan det ender. På hva vi gjorde rett og hva vi gjorde galt i forsøket på å bekjempe det.
Selv om jeg er litt pessimist, vil jeg også være optimist og fortsatt ha et håp om at det blir bedre. At man f eks sjakker det med jevnlig påfyll av vaksiner mot de mutasjonene som florerer i øyeblikket. Jeg har troen på vaksiner. Det er ikke polio her til lands, men vi vaksinerer fortsatt. Jeg fikk en påfyll i høst. Reisevirksomheten som bragte Covid hit, og siden mutasjoner, kan lett bringe fortidens spøkelser tilbake også. Min foreldregenerasjon har arr etter koppevaksinen. Det har ikke min generasjon. Fordi det virket. Jeg håper vi finner noe som virker. I mellomtiden; hold ut!
Ørene er alltid der, takk og lov! Det er viktig å finne gleder, og viktig å ha noe og glede seg til!
Jeg hørte noe fint her en dag; livet er som trebeint krakk hvor alle beina må få næring for å holde krakken oppe; nok mat, nok søvn og et sosialt liv.
Jeg tenkte litt og fikk lyst til å ha 5 bein på min krakk.
Jeg tenker på livet som en 5-beint krakk. I tillegg til de tre nevnte; et bein for fysisk aktivitet som frigjør endorfiner; kroppens naturlige lykkehormon. Også det siste beinet som er litt vanskelig i disse isolerte tider; oxytocinbeinet. Kjærlighetshormonet som frigjøres av gode lange klemmer, et loddent (dvs småtrøtt og kosete) barn på fanget. Eller en god armkrok. Jeg synes jeg får litt oxytocin av dyra og. En varm hund på fanget, eller stikke nesa dypt inn i hestepelsen og snuse inn. Dyra er heldigvis lovlige klemmevenner, når klemmer ellers er mangelvare. Jeg er en klemmer, glad i å gi og få klemmer. Andre er kanskje ikke det, og føler det befriende å slippe i disse tider. Og for dem er kanskje krakken god nok med 4 bein? Det er egentlig opp til deg om din krakk trenger 4 eller 5 bein.
Jeg tror særlig endorfinbeinet er viktig å gi nok næring. Jeg tror det hjelper på både søvn, matlyst og lysten til å være sosial – altså gjør de andre viktige støttebeina i livets krakk endel mer stødige. Noen ganger føles dørstokkmila veldig lang, men jeg vet at bare jeg kommer meg ut så blir jeg veldig fornøyd etterpå, så her gjelder det å pushe seg selv.
Jeg er ikke så god på å pushe pulsen og la svetten sile, med mindre det er en skikkelig treningsøkt med hesten. Men etter å ha kjent blodsmaken i munnen og lurt på om jeg nesten kollapser, så er følelsen og endorfinrushet ekstra god (skjer vel oftest når vi lemper høy et par ganger i året; da tenker jeg at dette var deilig og det burde jeg gjøre mer av. Jeg skjønner plutselig de som pusher seg i intervaller eller på spinningsykkelen. Men så glemmer jeg det igjen). Så kanskje det er noe jeg må bli bedre på? Man blir både sulten og salig når man lander hjemme, søvnen kommer lettere. Så dette er en påminnelse til meg selv om å gjøre det litt oftere enn når høybonden kommer med 200 baller som skal inn. Men endorfiner fra en frisk gå eller ridetur er også godt nok. Man må ikke lage kravene så store at dørstokkmila blir for lang for å få det til. Stian «Staysman» Thorbjørnsen har gått mye i koronatida. Han startet i det små, og nå går han veldig langt. Han snakker om hvor godt det har gjort ham. Hans råd er å starte i det små, det aller viktigste er å komme seg litt ut. Så får veien bli til mens man går. Selv en liten gåtur gjør godt og opprettholder balansen i krakken. Nå er vi i ny nedstenging og en date med Netflix er fristende. I lengden blir man råtten og småkvalm av å runde serier, så jeg tror på Staysman; ut å gå litt hver dag!
Jeg synes denne visa til Anne Grete Preus er så nydelig. Den takker snøen, for at verden settes litt ut av spill, og at alt går litt langsommere. Og det er ikke så dumt at livet av og til går litt langsommere.
Jeg er forkjøla, har bihulebetennelse, synes synd på meg selv og får litt manflu-tendenser. Når man ikke er syk så veldig ofte, så kan jo selv en forkjølelse være ganske heftig. Siden hver operasjon i dagliglivet krever mye restitusjon i disse dager, og overskuddet kun strekker seg til å lese lettleste media så får jeg lest mer av det enn jeg pleier.. Og kanskje kan jeg takke forkjølelsen for det, på samme måten som snøen – at jeg tvinges til å sette ned tempoet. Lese mer enn jeg gjør, tenke mer enn jeg gjør. Jeg kom over en artikkel som gjorde at manfluen og selvmedlitenheten, forsvant som dugg for solen. Artikkelen om en dame som hadde mistet begge hender og begge føtter etter sepsis. Altså; hvordan klarer man å finne spor av livsglede når man mister 4 så viktige deler av kroppen?? Artikkelen forteller om hvem hun var; damen som elsket håndarbeid. Kone. Mor. Strikking og denslags håndarbeid er historier uten hender. Følelsen av og aldri kunne ruske mannen sin i håret, eller kjenne sønnens hud med fingrene. At hun aldri mer skal kjenne de varme flisene på badet under føttene. Det er bare en liten brøkdel av tapet hun lider. Den forteller om lysten til å hoppe ut av vinduet på sykehuset, men at det var umulig å komme ut av rullestolen alene og da forsvant det alternativet. Den forteller om at hun tenkte at hun fikk leve frem til sønnen var voksen i alle fall.. Men så forteller den også om små lysglimt. At hun ser verden litt annerledes enn før. Legger merke til pene ting og fenomener på en annen måte enn hun gjorde. Kanskje omtrent som når snøen tvinger oss til å la ting gå litt saktere? Hun er på Sunnaas (som må være et fantastisk sted med unike fagfolk – jeg har møtt endel som har vært der, som har fått livet snudd på hodet, og likevel klarer å finne en mening..). På Sunnaas lærer hun å male med håndprotesene sine, og finner altså en ny hobby, en ny måte å skape noe på. En ny måte å bevare sin identitet på. Jeg så et klipp av noe av det hun har produsert i God Morgen Norge. Det var ulike former for trykk og tegninger, dekorasjoner på kopper og krus. Og jeg tenker bare WOW; det var liksom ikke bare imponerende at det er laget av en dame uten hender, men imponerende i seg selv! Så det går altså an å leve et liv, selv med en skjebne som kan høres verre ut enn døden. Og hun er takknemlig for hjelpemidlene, og det at det er sånt man får her i Norge, når livet blir snudd på hodet.
Av annet jeg har lest kommer jeg over en kronikk av finske Sanna Sarromaa, som siden fikk jeg til å dukke mer i hennes heller kritiske blikk på særegenheter ved nordmenn. Hun kritiserte nordmenns måte å sørge på. Måten det gjøres minnemarkeringer og kriseteam. At vi dyrker andres sorg. og gjør den til vår egen. At vi bruker andres sorg, for å vise egen godhet. Og hun stiller spørsmål ved om sorgen er ektefølt? Hun snakket om Marokko-drapene, og hvordan det ble arrangert fakkeltog og rom for kollektiv sorg, også for alle de som ikke kjente disse unge kvinnene personlig. Jeg har fulgt med, og latt meg ryste av saken selv. Jeg har tenkt på hvordan de to jentene har hatt det når de skjønte hva som var i ferd med og skje, og mens det skjedde. Jeg tenker på videoen, som jeg takk og lov ikke har sett, men som man gjennom mediene kan forestille seg innholdet i. Jeg tenker på de to familiene, som må leve med, ikke bare tapet, men også hvilken grusom måte det skjedde på. Jeg husker også godt 22. juli 2011. De grusomme terrorhandlingene på Utøya og i Regjeringskvartalet, hvor 77 mennesker mistet livet og mange fikk livene sine snudd på hodet. Jeg husker jeg fulgte med på nyhetene i løpet av den påfølgende natten.Jeg husker stemningen dagen derpå. Stillhet og triste ansikter på butikken. Flagg på halv stang flere steder. Jeg husker rosetoget i Tønsberg by. Selv kjente jeg ingen som var direkte rammet av det som skjedde, men jeg kunne likevel føle med dem. I dag rullet saken om den kidnappede milliardærkona, og jeg føler også veldig med den familien. Mannen hennes har ikke gjort annet galt enn å spille kortene sine godt, og dermed gjort gode penger. Familien bodde i et ganske vanlig hus, jeg har aldri hørt om dem før, og de beskrives som temmelig mediesky. I dagens artikler fremstår hun som en vanlig familiemor og bestemor, barnekjær, dyrekjær. Og bare fordi mannen hennes har mer penger enn de fleste, trekkes hun inn i et spill om disse pengene. Det er noen som vil ha pengene han har jobbet for, for å løslate henne. Skammelig i seg selv, men jeg tenker mest på den stakkars familien. Barna som savner moren, barnebarna, mannen hennes. Hvordan har de hatt det i jula? Sikkert helt forferdelig. Ikke minst tenker jeg på henne; hvor er hun? Lever hun? Hvordan har hun det? Får hun mat, en seng å sove i, får hun dusj og tilgang på rene klær? Sanna Sarromaa nevner de to britiske prinsene, og Prinsesse Dianas tragiske død. Hun nevner at prinsene reagerte på at folk som ikke kjente moren, gråt. De mente at det var ikke folkets sorg, men deres private. Britene har vel kanskje et litt kjøligere forhold og strengere regler for etikette, enn vi nordmenn, så at gråtekor kan oppleves heftig for dem – det kan jeg forstå. Og det skal man også respektere dem for. Men her i Norge så tvinger rystende hendelser, som 22.juli, Marokkodrapene, kidnappingssaken og en masse andre saker gjennom årene, oss til å sette egne liv i perspektiv. Til å la ting gå litt saktere, tenke oss om.
Jevnt over, så er jeg glad for at vi her i Norge har fått en kultur for åpenhet og rom for å vise følelser. Jeg føler at det skjedde noe med oss som nasjon etter 22.juli 2011. For meg handler det om medfølelse, og kanskje mot til å snakke til noen som har det vanskelig? Sorg ble kollektivt, og ikke like privat som det var før. Tror jeg.Og jeg tror det er sunt å dele på det som er vanskelig. Man kan ikke gå rundt å gjøre alle andres sorger til sin egen, da blir man for det første veldig sliten, men for det andre kan jeg umulig tro at man helt på ekte kan sørge over noen man ikke kjenner. Men at man kan føle med, ha evnen til å sette seg inn i hvordan de sørgende har det, det tror jeg at man kan – også med saker man kun følger via medier. Sorg og vonde situasjoner skaper samhold. Vi blir flokk. Og det er bra å være flokk. Flokk som vennegjeng. Flokk som organisasjon eller arbeidsplass. Flokk som familie. Men ikke minst; flokk som nasjon. Flokker passer på hverandre, og bærer hverandres byrder. Flokker bryr seg. Noen i flokken holder vakt, mens andre i flokken kan slappe av. Man kan bli med i en ny flokk om man trenger, en flokk av fellesskap, som flokken på Sunnaas – en flokk av pasienter, og fantastiske ansatte som hjelper til med å se at det går an å leve, til tross for et stort handikap,. I en flokk lager man et system som gjør at man kan få gode hjelpemidler når livet blir snudd på hodet.
Som sykepleier vet jeg at det å gjøre noe godt for andre føles godt i seg selv, og det kan være en drivkraft. Men man gjør jo ikke godt for andre, for og kunne sole seg i glansen av å være “så snill og god”. Jeg tror heller ikke man føler med noen i en sorg, for å føle seg god. Jeg tror man gjør det fordi det føles naturlig i vår kultur. Med vår historie. Når det snør, når himmelen faller ned og lager vanskelige forhold, da er det godt å være en flokk som hjelper hverandre med å måke vei på ulike måter. Samtidig kan vi sette våre egne liv i perspektiv, og tenke på at joda, forkjølet og vondt i halsen – men jeg HAR det ikke så verst likevel. Flokkmedlemmer både her og der hjalp meg med hestepass, mamma kom med pizza på døra og ringte og hørte om det stod til liv. Også fikk jeg stoppet opp litt, lest litt, og tenkt litt. Det er i grunn greit med litt snø innimellom, så verden kan stoppe opp, gå i kne og minne oss om hva som virkelig betyr noe.
Man trenger ikke mer enn én god venn, for å føle seg som flokk <3
Adventsstjernene har poppet frem i vinduene i de tusen hjem de siste par ukene, og forventningene bygger seg opp i små og store kropper. Det er snart jul igjen.
Med julen så kommer mange tanker og minner. Minner om tidligere julefeiringer, og minner om det som en gang var. Jeg satt her en kveld og trengte litt tidsfordriv. Bladde opp en episode fra i fjor hvor Ingrid Olava var på besøk i Prøysenstua. Prøysen er en viktig del av jula for mange, både med sine juleeventyr og fortellinger. Snekker Andersen og julenissen er velkjent for de fleste. På samme måte som de fleste har et forhold til jordmor-Matja i Julekveldsvisa, og mimrer tilbake til den gang de var 4 år i romjul’n. Jeg er glad i både Prøysen og Ingrid Olava, og gledet meg egentlig mest til å høre hennes versjon av hans viser, men satt også og lyttet til det hun snakket om. Ingrid Olava ble spurt “hva betyr jula for deg?” og hun svarte så klokt, at for henne er jula en slags temperaturmåler på livet. På hvor man er i livet, hva man har og hva man har oppnådd i forhold til andre. Ikke minst beskrev hun følelsen man kan sitte med over at alle liksom er så glade, og det blir ekstra gjennomsiktig og sårbart hvis man ikke er glad selv.
Jeg synes det var så fint sagt, og jeg tror kanskje det er sånn for mange? Jula er jo en tid man tenker på de man har. Vi kjøper julegaver til de nærmeste, og sender julekort, julemail, jule-sms eller annen type julehilsener til mange vi kjenner. Det går mange julehilsener til folk man kanskje bare sender julehilsener til en gang i året, men ellers ikke har noe særlig kontakt med. Jeg tenker at jul er en fin og viktig arena for litt kontakt. Kanskje snakker vi om at vi må ses i det nye året, også koker det bort i den berømte kålen før man sender hilsen med samme lovnad neste år. Vi tenker altså på de vi har nær, og på de vi kjenner og sender julehilsener til. Men kirkegårdene rundt omkring vitner også om at vi tenker på de vi ikke lenger kan kjøpe julegaver, eller sende julekort til. Det bugner av kranser, og kirkegården er et vakkert skue i skumringen før jula ringes inn, der det blafrer i gravlykter på de fleste graver.
Jula er en tid for ettertenksomhet. En tid man tenker på det som var annerledes i fjor, og kanskje funderer litt på hva som skal skje før det blir jul igjen neste år? For endel familier er det en tom stol rundt julebordet for første gang. Det kan være både trist og vemodig, og romme mange følelser. Så tenker jeg at det blir desto viktigere å sette pris på de man har igjen. For man kan jo ikke bare dvele ved det som har vært, livet må også gå videre på den ene eller andre måten. For å få det til er det viktig å sette pris på samvær, på å ha noen å være glad i. Sette pris på liv og røre. På glade barn, men også på sjarmen med masete, trøtte og sutrete barn, for en dag er de sutrete barna ute av redet og feirer kanskje jul med svigers. Jacobys kloke ord i visa “Hverdag” sier “..for husk at denne dag må du ta vare på, den forsvinner mellom fingra dine nå. En dag vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå”. Det er så sant! Det er viktig og ikke henge seg opp i ubetydelige bagateller, og jeg tror også det er viktig å gjøre opprydningssjauer i eget liv. Hva betyr noe? Og hvem gir deg noe? Noen ganger kan det være greit å gjøre noen grep. Rydde unna forpliktelser og relasjoner som kanskje ikke er særlig givende, eller verdt å bruke dyrebar tid på? For meg er jula en påminnelse om at livet er vanvittig skjørt. Det er ingenting som varer evig av mennesker, gleder eller hvor man er i livet. Før hun vet ordet av det er småbarnsmoren blitt til bestemor. Fireåringen blir tenåring og synes nisser og julemagi er barnslig og teit, før han plutselig er blitt far og er den som skal føre familiens juletradisjoner videre.
Juletradisjoner er viktig. Jeg tror de fleste familier har sine små greier som må til for at det skal bli jul på ordentlig. Da vi var små var desember magisk, da kom lillenissen på besøk med små gaver hver dag. For oss var han en magisk skapning som var et sted der ute, vi lette etter spor og håpet å få et glimt av ham. Lillenissen er på plass igjen i familien nå som det har kommet en ny generasjon med barn. Jeg gleder meg over å tenke på hvordan det kribler av spenning i de små kroppene over lillenissens magi. Denne generasjonens lillenisse har tatt steget videre og også blitt en rampenisse, og han har fått en fysisk kropp som dukker opp sammen med en gave, hilsen og stort sett et stort eller lite puss. Han besøker de små, men også de voksne som trenger en oppmuntring i livet. Han gjør morsomme streker og skriver små hilsener med bokstaver som går alle veier og som må leses et par ganger for å forstå. Realisten i meg vet at noen står bak påfunnene hans, mens barnet i meg kjenner litt på magien og gir meg en god latter eller flere over alle hans påfunn. Han gir ikke alltid de store, dyre gavene, for det synes jeg også er viktig å tenke på. At julemagi også kan skapes uten at det koster skjorta. Det er jo en gang sånn at ikke alle har like mye å rutte med, og i mediene kommer heldigvis også oppmerksomheten frem på dette problemet. Kirkens Bymisjon kjører kampanjen “Gled noen som gruer seg til jul”, send en sms GLEDE til 2490 og gi kr 80 – det blir to middager til noen som gruer seg til jul. Det vil jeg gjerne oppfordre alle til å gjøre! 80 kroner kan veldig mange av oss avse.
“God jul” er en selvsagt frase, noe man sier til alle. Jeg har sagt frasen mange ganger og i all min naivitet tatt det som en selvfølge at alle gleder seg til jul. Men så har jeg også vært på et sted i livet hvor jeg har fått kjenne på livets realiteter, og kjent mange som har fått kjenne på dem, både i jobben som sykepleier og som medmenneske. Jeg har sagt “takk, i lige måde” og tenkt inni meg “lett for deg å si…” God jul du lissom. Det får meg til å tenke på, og føle med, de som i år tenker “lett for deg å si..”, inni seg, eller som nesten begynner å grine når frasen sies og juleklemmen gis. De som har en heller dårlig temperatur på livets temperaturmåler. Det kan være av mange årsaker. Alt fra de hjemmene der julemagi og tradisjoner kanskje ikke står så sterkt? Hos de som ser at jul er hyggelig for mange, men ikke for dem. Hos de som så inderlig ønsket seg egne små å lage juletradisjoner for, men aldri fikk det. Og det kan være de som selv har alvorlig sykdom i kroppen, eller noen nære som er alvorlig syke. De som lurer på om dette er siste jula? De som nylig har mistet noen, og skal lage sin første jul med en tom plass rundt middagsbordet. De familiene som må klare seg uten hun som pleide å lage verdens beste juleribbe, eller han som var den morsomste nissen de visste om og på et eller annet vis få det til å bli “jul alikevel”, som visa Julekveld i skogen så fint sier.
Det fineste med jula, synes jeg, er anledningen den gir for å gjøre fine ting for andre, sende hyggelige julehilsener til de man kanskje ikke snakker så mye med i det daglige, men likevel er glad i. Kanskje glede og overraske noen som slettes ikke hadde forventet en oppmerksomhet fra din kant? Muligheten for å gjenoppta kontakt med noen som har sklidd litt bort uten at du egentlig har ønsket det. På en måte er det fint å ta temperaturen på eget liv og gjøre noen valg basert på målingene. Tenke litt over om man kan gjøre noen grep for å bli mer glad neste gang noen sier “god jul!”. For de som i år får en følelsesladd jul fordi en stol står tom for første gang, håper jeg de klarer å tenke at neste jul kan bli bedre samtidig som de også kan kjenne på at det er godt å være sammen med de som er igjen. For de som lever med sykdom som puster dem eller deres nære i nakken, og føles som en trussel mot eksistens og mulighet til å bli glad igjen, håper jeg de kan klare å gripe øyeblikkene. Carpe diem høres overflatisk ut, men det er noe fint i det. Kanskje kan vi stoppe opp litt, høre litt mer på vårens fuglesang, sommerens bølgeskvulp, sensommerens gresshopper og tenne litt flere stearinlys i den mørke høsten. Vi kan nyte lyden av kram snø som knirker under føttene og sette pris på at vi har en varm hule å krype inn i når vinterstormene herjer som verst. Jeg tror det for den gruppen er spesielt viktig å leve litt mer, føle litt mer, sortere litt mer i positive og negative innslag i livet og ta grep fremfor å la det suse og gå sin skjeve gang.
Ingrid Olava sa også noe fint om sin egen utvikling som menneske de siste 10 årene. Hun er omtrent på min alder, og jeg kan godt kjenne meg igjen når hun beskriver følelsen hun hadde av å tro at “alle andre” får til livet litt bedre enn deg, til tryggheten hun har i dag på at livet har opp- og nedturer for alle mennesker. Temperaturmåleren min for 10 år siden var nok annerledes på dette området, enn den er i dag. Jeg er heldigvis tryggere i meg selv, og litt mindre opptatt av hva andre mener. F.eks hadde jeg nok aldri turt å publisere noen skriverier, eller tenkt at det var interessant for noen andre å lese for 10 år siden. Temperaturmåleren for 10 år siden var på den annen side mer happy god lucky, og tok alt som en selvfølge. Høres kanskje fint ut, men jeg synes faktisk at det er godt å ha kjent på motbakker, slik at man stopper opp karusellen litt og setter litt større pris på det og de som virkelig betyr noe.. Jeg håper de som opplever motgang og tenker “lett for deg å si..” når de ønskes god jul, kanskje med tid og stunder kan klare å finne en mening med sin motgang og gjøre noe godt ut av det slik at neste års temperaturmåler lyser mer positivt. Med ønske om en god førjulstid til alle <3
“Hver kveld så setter jeg meg her”, sa hun før hun for å vise meg, satte seg ned i godstolen og slang beina på en krakk. “Her sitter jeg med et glass vin og takker for dagen og tenker over små og store ting i livet”.
Jeg prøver å finne sånne små gyldne øyeblikk i møte med de jeg treffer, og dette var et av dem. Vi fortsatte med en liten prat om livet, om gode tider og om motgangstider som setter livet i perspektiv.
Jeg tror et godt liv er en balanse mellom å ha det bra, og å kjenne på motgang. For jeg tror vi blir mer takknemlig for dagene våre hvis vi også møter litt motgang og utfordringer. Det er det som er selve livet.
Det er lille julaften, en dag for å mimre litt og tenke igjennom året som har gått, og året som kommer. En dag for å være takknemlig for det man har, men også en dag hvor man kan kjenne litt på det som er leit i livet. En dag for å tenke på de man har møtt, og på de som har forsvunnet i løpet av året. Jeg har jo en jobb hvor jeg stadig opplever at noen forsvinner. Noen av de jeg ønsket god jul i fjor, er ikke her i år. Noen var gamle og hadde levd lange gode liv, andre var ikke like heldige. Jeg tenker på de som har en mindre å kjøpe julegave til i år, som har en person mindre å regne med når de skal planlegge årets julemiddag. Tradisjonstider som julen, gjør ofte at slikt merkes ekstra godt. Jeg har vært en rask tur innom kirkegården i solnedgangen. Flere av dem jeg sa god jul til i fjor, hviler nå der. Farfar, som jeg var og sa hei til, lå der i fjor og de siste 20 lillejulaftenene. Jeg hadde Evert Taube, favoritttrubaduren hans på øret, mens jeg tenkte på at gitaren på gravstøtta kunne trenge å få litt oppfriskning i fyllet.
Det er også en dag hvor jeg tenker på alt jeg har opplevd i året som har gått. Gode opplevelser. Morsomme kurs med hesten. At vi har fått Lykke til å bli en sånn prima kjørehest. At ridningen går stadig fremover. Jeg gleder meg til stevnene i kommende sesong og håper jeg kan forbedre mine egne resultater. Jeg forventer jo ikke å vinne alt, det er jo noe med å se sin egen begrensning.. Men kan jeg bare få en bekreftelse på at min lille egentrening går framover, at følelsen av at vi har kommet noen skritt lenger faktisk stemmer – ja så skal jeg være fornøyd. Også tenker jeg tilbake på små og store opplevelser i året som har gått. På alle de nye menneskene jeg har fått bli kjent med, og på hvor heldig jeg er som får støtte til å ta videreutdanning via jobben. Jeg tenker på deilige sommerdager i plaskebassenget i hagen med tanteungene. Gærne tante Hanna som synes det er like festlig som dem å plaske rundt oppi der. For ikke å snakke om alle de fine turene til favorittplassen min på jord; hytta i Risør. I år har jeg vært ekstra heldig, og virkelig fått utnyttet mulighetene til å være der så mye som mulig. Ikke er jeg helt ferdig for i år heller; det blir jammen nyttår der nede. Det gleder jeg meg til. Det er jo viktig å ha noe å se fram til, og det er viktig å gjøre de tingene du har mulighet til.
Lotto-gevinsten gikk i vasken i kveld også. Alle skjønner at det ikke er noe man kan bruke energi på å bli veldig skuffa over. Men det er da litt gøy å leke med drømmer om hva man skulle gjort hvis man faktisk skulle være så heldig.. For sånne små drømmer og håp er jo viktige i et liv. Men enda viktigere er det å bruke de mulighetene man faktisk har til å være takknemlig over dagen fremfor å se frem til det man kanskje aldri vil oppleve, om det er Lotto-gevinsten eller pensjonisttida. Når man setter seg ned i godstolen med rødvinsglasset og skal gjøre opp regnskap med dagen og livet, eller kommer til kvelden før kvelden og tenker litt over livet, så kan man jo ta mest med i betraktningen takknemligheten for det man har fått oppleve, og de realistiske framtidsgledene.
Du lever bare en gang. Et velkjent uttrykk som vi har lett for å slenge ut av oss. I dag leste jeg en artikkel med tittelen “Du dør bare en gang”. Og det er så sant. Du lever hver eneste dag, men du dør bare en gang.
Vi har alle noe vi stadig ser fram til. Vi har lett for å leve litt i fremtiden, eller se fram til og glede oss til framtiden. Kanskje så langt fremme som i pensjonisttiden som lokker der i det fjerne. DA skal vi leve da! Så hender det for flere, at man ikke rekker å bli pensjonist. Hva da?
Vårt livsløp er ukjent, men målet bestemt. Fra fødselen styrer vi alle, som kjent, vår skute mot død og mot grav.
Trøstesang. Lars Martin Myhre
Lars Martin Myhre, en vise og tekstkunstner av de helt sjeldne. Han mottok nettopp Prøysenprisen, velfortjent. Også Prøysen var en ordkunstner av de sjeldne, og mange av hans viser lever evig. Jeg har jo skrevet om Jørgen Hattemaker og Kong Salomo flere ganger for å presisere at vi på bunnen er ganske like, selv om fasaden og livene vi lever er forskjellige. Når alt kommer til alt og tones ned i det som virkelig betyr noe her i livet. Da er det ikke så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo likevel.
På disse turene med skuta, så er det du og jeg som bestemmer hvilke havner vi har lyst til å svinge innom på veien. Eller om vi bare har lyst til å la skuta flyte fritt i medvind mens vi nyter det. Noen ganger er også skuta tyngre å ro, og vi opplever litt motstrøm og dønninger. Av og til går skuta helt av seg selv, driver i motstrøm og nekter å svinge innom de havnene vi gjerne vil se. Noen ganger seiler den fortere enn vi liker. For den lever noen ganger sitt eget liv, slik livet gjør, uten at vi har sjans til å styre den.
I dag har mildværet satt inn og det var plutselig farlig glatt ute. Runden i skogen med bikkjene tok mer enn dobbelt så lang tid med museskritt på stive bein. Det var heller ingen enkel sak å få inn hestene i kveld – jeg tror jeg må finne frem broddene! Alt i alt så tok alt jeg skulle gjøre, et par timer mer enn jeg tenkte. Jeg hadde tenkt til å diske opp med noe god mat, men da alt var unnagjort så orka jeg ikke mer enn å skjenke opp et glass rødvin, spise et par klementiner og ei brødskive. Jeg kunne jo blitt grinete over det, som man kan bli når planene går i vasken.. Men tja.. Rødvinen er god den, og den gode maten kan jeg jo spise i romjula og. Forsåvidt kommer jeg ikke til å lide noen nød i matverdenen de neste dagene likevel, så ei brødskive i dag er jo ikke et stort tap. Mange skritt på fitbiten fikk jeg og – og inntatte kalorier i dag er garantert mindre enn forbrente. Det gode er at jeg ikke gikk på rompa en eneste gang! Så alt i alt er dagsregnskapet okei likevel. Når jeg bare sier meg fornøyd med det jeg fikk til, framfor og tenke på det jeg ikke fikk til.. 🙂
Med dette lille tankespinneriet så vil jeg ønske alle jeg kjenner en riktig god jul! Ta vare på hverandre, minnene og dagene – så dere har noe å varme dere på i motgangstider.. 🙂
I går var verdensdagen for psykisk helse. Temaet for dagen i år var «Noe å glede seg over».
Alle har en psykisk helse, akkurat som alle har en fysisk helse. Slik som vi blir forkjøla eller får andre forbigående nedturer i vår fysiske helse, kan vi også ha nedturer i vår psykiske helse. Nedturer som på ingen måte burde være noe mer skamfulle enn det er å si; «du, jeg er litt forkjøla jeg!» Forkjølelse er fullstendig akseptert og en legitim årsak til fravær fra jobb eller sosiale aktiviteter.
Men det er tabubelagt å si «jeg er helt kjørt», eller «nå har jeg det jævlig kjipt». Selv om det er sånn at livet innimellom gir motbakker som krever endel å forsere – slike motbakker vil vi alle møte. De føles håpløst tunge, men de går sakte oppover. Noen ganger skjønner man kanskje ikke hvorfor man føler man går i motbakke, men man gjør det likevel. Jeg har det litt sånn hormonelt, kan være håpløst dyster og tungsinnet en enkelt dag, også går det over og jeg kan le litt av det. Det gir likevel litt perspektiv på hvordan det er å ha det sånn kronisk. Og jeg tenker litt på temaet «noe å glede seg over». For i mine hormonelle dalsøkk har jeg kjent på følelsen av at det ikke finnes noe å glede seg over, og da kan man bli nesten småforbanna når noen ber deg finne noe å glede seg over?!
De uforståelige kroniske motbakkene er kanskje de vanskeligste å gå, og de vanskeligste motbakkene å være medvandrer i. Det å være mor, far, søsken eller venn av en som stadig er nede i dype dalsøkk kan ikke være lett.
Jeg er sikker på at alle har kjipe dager og nedturer innimellom, i varierende grad. Noen har flere enn andre. Og noen har veldig mange av dem, gjennom et helt liv.
Kanskje det ikke er så lett å finne noe å glede seg over når verdens er som mørkest? Eller jeg vet at det er sånn. Jeg har jo fått en smakebit av det. Men det jeg også vet er at det er på de dagene jeg ikke må ligge å telle plankene i taket eller kvisten i panelen mens jeg lar de destruktive tankene ta overhånd. Det er på de dagene jeg må ut å gjøre det som vanligvis gjør meg glad. Når lysten er på bånn, må vettet overta.
Et par av de som drar meg opp, ut og alltid er der da er hunden og hesten min. De trenger mat, tur og omsorg også på dager hvor jeg har lyst til å ligge under dyna og telle plankene i taket. Stort sett gleder jeg meg over de to. Og de dagene jeg ikke gleder meg til å gå ut med dem, må vettet mitt fortelle meg at jeg vil få det bedre etter en tur med dem. Jeg vil bli i bedre humør. Det samme gjelder å gå på jobb, dra på en fest når man ikke orker folk. Det blir bra bare man kommer dit. For til forskjell fra en forkjølelse der man bør holde senga, er de psykiske nedturene dager der man absolutt ikke bør holde senga eller være i eget selskap. Med litt åpenhet «har det kjipt i dag, men kommer likevel» blir det kanskje litt lettere å gå ut blant folk? Jeg tror ikke det bare er jeg som har sånne kjipe dager. Jeg tror jeg er temmelig gjennomsnittlig. Vi bare snakker ikke om de dagene slik vi villig vekk forteller om forkjølelser og fysiske vondter.
Først tenkte jeg «hva f…?» om temaet «Noe å glede seg over» for dagen for psykisk helse, og jeg tenkte på hvordan det ville virke inn på de mørkeste mørke som ikke har noe å glede seg over.. Men så tenkte jeg at jo; når man har dager hvor man ikke har noe å glede seg over så må man tvinge seg til å gjøre det man vanligvis liker.. Også blir man litt gladere likevel.
Så, hva gleder du deg over? Hva kan gjøre dine dystre dager bedre? Finn det, bruk det:-)
Bikkja svinser rundt bena mine. Jeg får akkurat stoppet henne i det hun tenker på å sette seg ned for å tisse. Hadde hun gjort det så hadde kanskje Nilsen blitt våt i hodet tenker jeg, og humrer litt for meg selv over tanken. Vi er på kirkegården. Det hender jeg legger turen min over her. Ikke fordi har noe stort behov for å gråte ved noens grav, men fordi jeg synes det er litt hyggelig å rusle her. Hyggelig på et snålt vis. Det er steiner så langt øyet kan se. Store, små, herskapelige, enkle. Noen med en fugl på toppen. Mange med ulike inskripsjoner; “høyt elsket, dypt savnet” er en gjenganger. Eller enkle “hvil i fred”.
Jeg snakker med hestebonden. Vi snakker om en gammel hest han har gående. Han sier “ho begynner å bli gammel, har ikke båret føll på årevis og jeg burde vel tatt livet av ho, har bare ikke kommet så langt..” “Men så tenker jeg”, sier han mens han grunner litt på det.. “Ho har det jo helt greit, og det er jo et liv. Ho har jo bare et ho og, som alle oss andre..” Jeg synes det var fint sagt. Den gamle hoppa levde et godt liv hun, selv om hun ikke produserte noen verdens ting. Og hun har jo også bare det ene livet, og hvorfor skulle man ta det fra henne før det var nødvendig?
Jeg går og tenker på alle steinene. På alle livene de representerer. Lurer på hvem de har vært, alle disse menneskene? Var de hyggelige? Snille, slemme, intelligente eller dumme? Og en rekke andre båser vi har en tendens til å plassere folk i mens de lever. Og hvordan døde de? Noen ble gamle kan jeg se av datoene. Andre fikk ikke leve så lenge. Mange av steinene inneholder både 2 og 3 navn. Noen er familiegraver. Alle de som ligger der i evig hvile har hatt et hus, en seng, noen har vært glad i dem. De har elsket, hatet, de har ledd og de har grått. De har trolig hatt en jobb. De har levd stort sett vanlige liv vil jeg tro. Ikke utrettet noe stort som vil stå skrevet i historiebøkene. Hvor lenge de vil bli husket kommer vel an på hvor store spor de ellers har satt etter seg. De har vel vært like vanlige som meg. Jeg ser på den gamle damen med den elektriske rullestolen. Hun parkerer den pent, stavrer seg ut og bort til en grav med støtte av krykken. Hun er ordentlig, som gamle damer ofte er, kjører ikke på plenen selv om bena knapt vil bære henne bort til graven. Hun steller nok for mannen sin, tenker jeg. Det må være rart å besøke mannen sin på kirkegården. Men det er liksom livets gang. Hun ser fornøyd nok ut, der hun kniper litt på blomstene og inspiserer at det ser fint ut. Hun har nok forsonet seg med at det er sånn det er nå. Mitt liv har ikke kommet så langt enda, men jeg vet at jeg er der før jeg aner det og at i mellomtiden er det bare om å gjøre og leve. Jeg funderer over livets små og store bekymringer. Former dagene mine. Er glad, noen ganger trist, noen ganger deppa, noen ganger bekymra. Noen ganger sint. Stressa. Frustrert. En sjelden gang er jeg dritafull. Jeg går på jobb, jeg surrer rundt i stallen. Sover, spiser.. Tja.. Sånn går dagene. Og sånn gikk dagene for disse menneskene. Om hundre år er jeg glemt, om ikke lenge før. Da er jeg såvidt en uviktig plett i noen gamle kirkebøker. Døpt, konfirmert. Død. Det er kanskje smart å tenke på noen ganger, før man lar bekymringene tårne seg meterhøye oppover. Om hundre år er både du og bekymringene glemt.
Jeg er på toget, det er fylt til randen. Folk står. Noen sover. Andre har startet arbeidsdagen på en datamaskin. Jeg er på bussen. Den er fylt til randen med mennesker. Med liv. For et ansvar, er tanken som streifer, når jeg ser på buss-sjåføren. Alle disse menneskene har hvert sitt hus, hvert sitt hjem. Sin familie. De er høyt elsket, men foreløpig ikke dypt savnet. Om hundre år er nok de fleste av dem også glemt. Og problemene og bekymringene de grunner på er hvertfall glemt. Det er rart dette livet, men som med den gamle hoppa så har vi bare et liv alle sammen, og uansett hvor lite eller mye viktige vi er i historien, så er vi viktige her og nå. Mens bekymringene våre kanskje ikke er så viktige som vi forestiller oss?
Bikkja har nye planer om å huke seg ned, denne gang for å gjøre fru Svendsen våt i panna. Jeg får stoppet henne. Kirkegårder er ikke hundetoalett, og hun har da fått tisset fra seg før vi kom hit, og skal få tisse fra seg etterpå så hun lider ingen nød. Hun bare gjør det hunder gjør; snuser og tisser. Her har jeg vært. liksom. Det er det ikke verdt å hisse opp fru Svendsen for. Kanskje hun ikke engang likte hunder?
Også bikkja er et liv forresten. Hun har bare et, som alle andre. Og for meg er hun ekstremt viktig. Selv om ingen vil huske hunden Rips om 100 år.
Jeg har akkurat sittet og lest Per Fugellis takketale til velferdsstaten Norge. En takketale for et samfunn tuftet på rettferdighet. En takketale for at alle er like mye verdt og får like god helsehjelp, uansett sosial status. Jeg har også for kort tid siden besøkt min nydelige gamle grandtante og hørt historier fra krigen. Vi har nylig markert at det er 6 år siden tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Summen av dette får meg til å undre litt, og jeg får lyst til å undre litt høyt for dere.
Per Fugelli er født under krigen, og han er oppvokst i etterkrigstiden. Tante Edith er endel eldre. Hun fortalte om at de bare eide et par, eller kanskje to par sko hver under krigen. Hun fortalte en historie om at de gikk over isen fra Skåtøy til Kragerø, og at det var sørpe på toppen så de ble kliss våte på føttene. Siden de bare hadde et par sko hver så måtte de ha de på hele veien inn til Oslo, noe som ikke var noen kort tur den gangen. Det var vinter, og det var kaldt. Og Tante Edith fikk smake sin første og eneste likør i livet for å få varmen i kroppen. Hun fortalte også om at det var rått og kaldt der de bodde, og at de hutra og frøs stadigvekk. Noe så enkelt som sko. Hvor mange par har jeg? Det er ikke få. Jeg får litt dårlig samvittighet etter storoppryddingen i klesskapet mitt i sommer. Jeg tror det gikk 6-7 bæreposer med hele, fullt brukbare, ikke veldig slitte klær i containeren. Jeg tenkte at de var for stygge for Fretex. For umoderne. Noe hadde lappen på, trolig et av mange impulskjøp som jeg lurer på hvor jeg hadde hodet da jeg gjorde, for bruke de klærne ville jeg aldri. Jeg kaster også mat. Mye mat egentlig. Liker ikke når brødet ikke er helt ferskt, kaster et halvt og kjøper et nytt. Får ikke somla meg til å lage middag av alt jeg kjøper, så det ligger i kjøleskapet, går ut på dato og vel så det. Også kaster jeg det. Jeg har vært kald og jeg har frosset, men jeg har aldri vært langt unna tilgang på varme, enten gjennom en varm bil eller et varmt hus. Jeg har også alltid hatt tilgang på en varm dusj etter en kald vinterdag utendørs. Jeg aner ikke hvordan det føles og fryse, og ikke ha tilgang på hverken rikelig med varme klær eller et varmt tilfluktssted.
Jeg trenger ikke å gå lenger enn meg selv og min nevnte nonchalanse. Jeg har aldri kjent på sult, eller nød. Jeg har kjent på dårlig råd i form av og ikke ha råd til å kjøpe meg akkurat det jeg har lyst på.. Men er det egentlig å ha dårlig råd? Jeg har jo alltid hatt det jeg har trengt. Jeg har aldri behøvd å legge meg sulten. Kanskje legger jeg meg sulten fordi jeg ikke gidder å smøre ei skive brød, men aldri fordi jeg faktisk ikke har mat. Jeg har alltid hatt overflod av klær å ha på meg. Jeg har hatt tørre sko å bytte til, hvis de jeg hadde på ble våte. Jeg har hatt bil siden jeg fikk lappen som 19 åring, og aldri kjent på at det å komme seg fra Tønsberg til hovedstaden var en dagsreise. Det nærmeste jeg har opplevd tragedie som rammet en hel nasjon er terroren på Utøya i 2011. Da fikk man se hvordan vi stod sammen som en nasjon. Sammen mot terror. Sammen mot det vonde. Vi favnet om alle de rammede som nasjon. Det er ikke glemt i 2017, men livet går videre og de helt ubetydelige bekymringene i en slik sammenheng, er det som får størst plass blant den gjennomsnittlige nordmanns bekymringer. Når man da skal tenke litt videre. Per Fugellis takketale til velferdsstaten. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden. En velferdsstat bygget opp i etterkrigstiden, av mennesker som har kjent på hvordan det er å eie bare et par sko. Av mennesker som kanskje selv har lagt seg sultne, fordi de ikke hadde mat. Eller i det minste kjent noen som har lidd slik nød. Hva skjer med denne i fremtiden? Når det er min generasjon som skal forvalte ressursene?
Hvor var du under krigen? Hvordan levde dere under krigen? Disse spørsmålene har jeg stilt til noen av mine gamle pasienter i etterkant av besøket hos Tante Edith. Vi kan lese om krigen i historiebøkene, men de som faktisk har opplevd den, og som har sine historier – de sitter jo foran meg hver dag og siden mange av de jeg er hos nå er født under krigen, så begynner også disse å bli en utdøende generasjon. Snart har vi bare historiebøkene igjen, og jeg kjenner at for min del så kan det være smart å lytte litt til de som ikke bare har levd i overflod. Kanskje kan det gjøre noe med min nonchalanse, og higen etter mer av det meste? Kanskje kan det gjøre noe med mitt perspektiv? Jeg håper flere av dere benytter muligheten til å lytte til historiene til de av den eldre garde som dere kjenner. Jeg håper dere, og vi, som samfunn, klarer å tenke på hvor heldige vi faktisk er. Slik at også fremtidens generasjoner kan skrive takketaler a’la Fugelli når de blir gamle. For det er faktisk ingen selvfølge å sette pris på noe som bare er der, og som er implementert som en selvfølge i livene til de fleste av oss. Vi som aldri har kjent på nød, sult, og som stort sett eier flere par sko… 😉
Det er jo heller ingen selvfølge å eie en hel hest, kun til glede og fornøyelse….
Det er sol og sommer. Tid for å sanke minner man kan leve på til vinteren!
For det må vel være noe av vitsen med sommer, sol, ferieliv og hygge? Det er kanskje nettopp derfor vi er pålagt å ta ut 5 uker ferie i løpet av et år? Det er rett og slett sunt for helsa!
Fra tidenes morgen har mennesker sanket for å overleve vinteren. De har sanket frukt og bær. Jaktet om høsten. Utviklet metoder for konservering.
I 2017 trenger vi ikke jobbe så mye med vinterforrådet. Man får stort sett kjøpt det man trenger.
Jeg jobber likevel med min form for vinterforråd; jeg sanker minner og opplevelser som jeg kan lagre i kroppen og tenke på i litt mer traurige dager enn solskinnsdagene og denne deilige årstiden vi lever i nå. Jeg gjør mitt beste for å konservere opplevelsene på best mulig måte slik at jeg kan leve lenge på dem. Har begynt å glede meg til ferie og latmannsliv. Tjuvstartet litt i pinsa med en deilig tur til Seljord med hesten Dögg og en morsom jentegjeng i en campingvogn. Sanket meg noen gode minner, og noen fine bilder.
Så, hvordan står det til med deg? Jobber du med sanking og konservering av gode minner? To keep your winters wam…
Den åpne munnen tatt i betraktning; det er kanskje ikke så rart jeg tok ei flue til frokost den dagen??!
Jørgen Hattemaker. En av de aller fineste tekstene jeg vet om. Prøysen, en ordkunstner av de sjeldne. Utad en trubadur og kunstner. En mann forut for sin tid. En mann som også kjente på hva livet hadde å by på.
Teksten handler om ulikheter, og om likheter. Det er forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, sier noen. Når alt kommer til alt og tones ned til de små tingene i livet, så er det også mange likheter. Jeg tror lett vi ser bort på naboen eller vennene våre og tenker at de har det så mye bedre enn oss selv. Av og til har jeg fått påminnelser i livet, f.eks denne; “det ser ut som dere har det så hyggelig dere søsknene i mellom, dere er heldige som er så mange og så tette!”. Jeg har tatt dem for gitt, søsknene mine. De er bare der. Jovisst har vi det hyggelig, og ja – det er en klar berikelse i livet å ha dem. Selv om jeg i barndommen kunne misunne enebarnet som slapp å dele på goder og oppmerksomhet. I dag misunner jeg ikke enebarnet, som står alene i veldig mye. Og jeg setter enormt pris på at jeg har tre personer som alltid vil være der i livet mitt.
I dag går tankene mine til tre søstre som, etter en tragisk ulykke, har blitt til to. Til en mamma som har mistet den yngste datteren sin. Til en stefar som har mistet stedatteren sin. Til barna som har mistet sin altoppofrende supertante. Til venner som har mistet en venninne. Til en kjæreste som har mistet sin kjæreste. Og til en hund som har en mindre å logre velkommen hjem.
Ikke minst går tankene mine til tre søstre der jeg har tenkt “åh, så heldige de er som har hverandre! Det ser ut som de har det så morsomt sammen!”. Nå er den av dem som jeg kjente best, borte. Jeg kan ikke klare tanken på hvordan det ville vært for meg å miste en av mine, og derfor kan jeg kanskje ane følelsen av hvor vondt dette gjør for dem som er igjen. Jeg vet ikke om det finnes ord som kan trøste.
Det jeg vet er at jeg kan prøve å bruke dette til å sette pris på det jeg har selv. Jeg vet jo faktisk aldri om eller når det skulle snu.
I drømmene kan Jørgen bli Kong Salomo, mens Salomo selv står og svarver hatter i hattemakergrend. Alt i alt er de like, og det vil være like vondt for både Jørgen Hattemaker og Kong Salomo å miste noen de er glade i.
I livet videre får vi huske på at graset er grønt, for aille – og det er noe vi alle kan sette pris på.
Når Salomo sitt måltid, har vin og fylte fat, jeg suger på harde skorper, og kaller det for mat. Men det vi gir i fra oss, dit vi i lønndom går, blir gras til hyrdens hvite lam, og Sarons sorte får.
