Det har vært sesongavslutning i NRK-serien SKAM i dag. Serien hele Norge, langt utenfor målgruppen på 15 år, har trykket til brystet. Serien som har fått danskene til å bli nysgjerrige på det norske språket og islandske ungdommer til å øve på norske gloser. Serien der rettighetene er kjøpt opp av selveste Simon Fuller, med planer om å lage en amerikansk versjon.
Jeg kan godt skjønne hvorfor den har blitt så stor. FOR et konsept! For noen skuespillere! For noen historier! På sett og vis historier der de fleste av oss kan kjenne oss igjen. Eller relatere det til noen vi kjenner. Så enkelt. Så vanlig. Og så vanvittig bra skildret.
Årets sesong trodde vi skulle handle om homofili. Om å komme ut av skapet. Så viser det seg at dette slettes ikke er hovedproblemstillingen når det kommer frem at Isaks kjæreste er bipolar, samtidig som Isaks venner en etter en synes det er helt fint at han liker gutter. Bipolar. Det blåses opp til et stort problem. Vi tror det skal gjøre ende på Isak og Even. Hormonbomba Magnus, som for det meste er opptatt av når han skal få pult for første gang, sprekker bobla. Moren hans er bipolar. Han snakker om det som noe helt vanlig. Normaliserer det. Gir kloke råd. Når alt kjennes vanskelig ta en dag av gangen. Når det kjennes håpløst – ta en time av gangen. Når det kjennes svart – ta et minutt av gangen. Det var ikke akkurat det holdet vi hadde regnet med at de kloke rådene kom fra. Men herregud så sant det er! Minutt for minutt – i verste fall..! Og homofili – det er etterhvert helt normalt, og ikke noen big deal.
Så avsluttes det. Og uansett, hva man tror på; Gud, Jesus, Allah eller evulosjonsteorien. Om man må ta livet minutt for minutt, eller i større jafs.. Så er det bare en ting som er sikkert. At livet er. NÅ.
Så enkelt, så banalt og så innmari sant. Livet er NÅ. Vi har bare fått et liv utdelt og det er NÅ.
Mennesker er underlige skapninger. Kanskje særlig nordmenn, der janteloven forteller at du er klysete om du tror du er noe?
Jeg har lett for å spore inn på det negative og tenker å skrive litt om det, som en hjelp til selvhjelp.
Når noen sier “Hanna du er flink til…” avfeier jeg det med “pffft, er jeg vel ikke?!”. Også begynner jeg kanskje og analysere – “hva var baktanken med at han sa jeg var flink til det?” Jeg har vanskelig med å ta til meg at jeg er faktisk er flink.
Er det derimot noen som sier “Hanna, du må bli bedre til…” eller “Du er litt…” Jeg sluker det rått. Lar det definere meg. Lar det bli en sannhet. Lar det bli meg. Også analyserer jeg det, og legger på noen ekstra negative sannheter til meg selv, og tenker tilbake til annen kritikk eller kjeft jeg har fått tidligere. Også får jeg det litt vondt, blir veldig såret. Mye mer enn personen som ga meg kritikk nok mente at jeg skulle bli.
Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje vi er litt sånn alle sammen? Vi avfeier ros og sluker kritikken rått. Vi lar det negative få definere oss.
Jeg kan også lett la meg prege av negative opplevelser. Er Dögg, hesten, en klyse EN tur, så kan jeg la det overskygge alle de 100 fine turene vi ellers har hatt. 9,9 av 10 turer er hun jo en perle. Også kan altså den ene 0,1 prosenten godt få definere henne som en overhormonell merr og meg til en udugelig rytter, hvis vi en dag ikke har dagen. Det er helt teit egentlig!
På spilleøvelser er det en ting som er ganske typisk når vi er i ferd med å øve inn noe. Man spiller et parti i et stykke som stort sett er grei skuring, man pleier å spille riktig der. Så spiller man feil EN gang, og dirigenten påpeker “du spilte feil der!”. “Tenk, det merket jeg selv også” kan jeg tenke inni meg. Også får jeg lyst til å si “har du ikke hørt at jeg spilte riktig de 10 forrige repetisjonene?”. For å dra den videre ut i livet, kanskje man ikke trenger å påpeke når folk gjør feil EN gang? Når de ellers pleier å gjøre ting riktig? Det blir jo veldig negativt. Jeg mener ikke at ikke dirigenten skal få si “skjerpings” eller “gå hjem og øv” når jeg gang på gang spiller samme feilen. Men det er noe med det å påpeke flere feil eller positive ting…
Overse ulåtene i litt større grad, og jeg er ganske sikker på at man får flere godlåter i betaling.
I trening av hund snakker man om positiv forsterkning. Man heier fram det hunden gjør bra. Og man heier veldig. Bikkja blir vill av arbeidsglede og gjør alt den kan for deg. Hunder er jo enkle sjeler – gjør alt for en godbit eller en runde med favorittleken. Men hundetrening, eller trening av dyr generelt burde i større grad vært overført til mennesker. Man gir hunden rom for å prøve. Rom for å gjøre feil, og når den gjør riktig så får den ros i bøtter og spann. Jeg tror på positiv forsterkning også mellom folk. Positiv forsterkning skaper trygghet til å tørre å prøve. Og da tror jeg helt ærlig at man ikke gjør så mye feil, for man er ikke redd for å gjøre feil. Jeg vet med meg selv at jeg spiller mindre feil når jeg ikke er redd for å spille feil.
Så, kjære deg, og kjære meg – en oppgave til oss selv framover; Gi ros! Det er hyggelig å gi ros, og får man nok ros så kanskje man greier å tro det til slutt? Og la det positive få definere for en gangs skyld.. 😉 La det bli flere logrende, glade hunder, som tør å prøve ute i samfunnet vårt! 🙂
Jeg har jo skrevet om Louis Jacoby og hans tekster også tidligere. En av mine Jacoby favoritter er “Å spise kirsebær med de små”. Nok en vise som minner oss på å sette pris på det vi har. Søk den opp på Spotify. Lytt på den. Les og føl.
Tenk på livet. Tenk på hvor du spiser kirsebær. Og med hvem. Ønsker du at det var noen andre du spiste kirsebær med? Eller på et helt annet sted enn på en grønn gren?
Livet kan tidvis være et evig jag etter den komplette lykke. Et jag etter bedre tid. Mer penger. Bedre tider. Såpass til jag at man kanskje glemmer her og nå? Glemmer nuet?
Noe av det beste jeg vet i livet er de to små tantebarna mine. 2,5 år. Herlige, ubekymrede små mennesker. Nu vel, en og annen bekymring har også de. Men sjelden av en uopprettelig art. Jeg elsker å dukke ned i deres verden. Synge fantorangen. Danse rundt på gulvet. Lese Mamma Mø. Det som er synd er at jeg like fort går ut av deres verden, og over i min egen stressede hverdag.
Jeg burde være flinkere til å lese Mamma Mø.
Eller ta morsomme snapchatbilder.
For de beste stunder, som livet gir oss, er å spise kirsebær med de små.
Tida flyr med kjappe vinger. Bestemødre som har vært ryper og bestefedre som en gang var tøffe typer er plutselig gamle og grå. En dag har man ikke bestemødre lenger. Eller bestefedre. En dag er foreldrene borte og. En dag henger puppene mens håret gråner. Og på veien har man slettes ikke kosa seg med kirsebærene her og nå, men tenkt mer på hvordan framtidas kirsebær skal nytes. Med hvem. Og hvor. Og hvordan.
Hvis man er så heldig at man fortsatt kan spise kirsebær.
Tygg litt på det. Nyt framtidens kirsebær der de er, helst fra en grønn gren der du kan spytte steinene så langt du bare klarer. Med de menneskene du virkelig vil nyte dem med. <3
Det er oktober, og tid for å kle seg i rosa, sette rosa sløyfer på profilbildene på facebook for å vise at man støtter brystkreftsaken. Også kommer “kreftstatusene” på Facebook. De går i perioder året gjennom, men kommer nok ekstra godt fram denne måneden. En hjerteskjærende tekst, og til slutt står det: “Lim inn denne hvis noen du bryr deg om har hatt kreft”.
Vi bryr oss om kreft. Og krefstatusene forteller oss at vi ikke bryr oss hvis vi ikke kopierer dem og deler dem videre. De spiller på samvittigheten vår. Jeg er en av de som ikke bryr meg. Liksom.
Faren min har hatt kreft. Onkelen min har hatt kreft. Farfar døde av kreft. Flere ganger i året tar jeg avskjed med pasienter som dør av kreft. Selvsagt bryr jeg meg om kreft. Og om kreftforskning. Men jeg bryr meg ikke om å dele en status for å fortelle at jeg bryr meg om alle som er rammet av kreft. Uten å gjøre noe mer enn å dele den statusen. Hadde det enda stått “Sett denne på profilen din for å vise at du har donert 100 kr til kreftforskning”, da hadde det vært helt fint.
Så denne måneden vil jeg gjerne utfordre dere som kan: gi et lite beløp til kreftsaken. Dere kan enten støtte Rosa sløyfe aksjonen her. Eller gi et valgfritt beløp til Kreftforeningen her. Etterpå kan du gjerne dele en status på at du har gjort det, hva du har gitt er din sak. Husk at alle monner drar, har du 50 kr å gi, så gi det. Det er tanken som teller! <3
Selvutvikling er i vinden som aldri før. Alle skal vi bli en ny og bedre utgave av oss selv. Hvorfor? For å takle stress, mas, jag og press både her og der? Et press som bunner i et press om å være best?
Jeg leste en interessant artikkel sist uke. En artikkel om noen som har skrevet en antiselvutviklingsbok. Den fikk meg til å tenke. Dagens samfunn er et prestasjonssamfunn. Alle skal “bli noe”. Alle skal studere, minst en bachelor og veldig, veldig mange går for en master også. Det er et evig jag etter å bli bedre. Mer vellykket. Man sammenligner seg selv med kusina, naboen, eller fetteren til en venn. Man sammenligner karakterer, man jakter på bekreftelse. Flest mulig “likes” på Facebook eller Instagram. Vi skal vise et strøkent hjem, en vellykket karriere og opptil flere hobbyer. I tillegg til at vi skal trene på treningssenter. Selvsagt. Den perfekte kroppen er viktig. Og kostholdet. De sunneste lunsj-matboksene. Alle skal være best. Hvertfall når det kommer til fasaden. Verre er det når fasaden slår sprekker, men det er en annen historie. På veien til et perfekt ytre, og et godt selvbilde er det mange som har behov for å snakke nedsettende om andre for å heve seg selv, eller føle seg bedre. “Så du de gardinene til Gunda?! Gå’kke an! Hu eier ikke smak den dama! Kunne jeg aldri hatt!!” “Nå har Brita jammen lagt på seg! Glad det ikke er meg altså!”.
Dette ser gjennomarbeidet og fasadefint ut, ikke sant? Det er tatt ut av bilvinduet på nattevakt, og kjørt gjennom alle Instagrams filtere før det fikk komme ut på nett. Alle de filtrene vi gjerne setter på livene våre generelt.
Større eller mindre psykiske problemer er i vinden som aldri før. Hvorfor? Kan det ha noe med presset og frykten for og ikke strekke til? Frykten for å være Brita som har lagt på seg, eller Gunda som har bomma på gardinvalget? Følelsen av og ikke ha høy nok utdannelse eller fin nok jobb. Fint nok hus. Ryddig og rent nok hjem. Det perfekte antallet unger og en passe allright mann.
Selv safet jeg. Jeg ble sykepleier. Traust, trygt og i noens øyne sikkert kjedelig. 3 års studier, også er man nærmest garantert jobb etterpå. Det meldes om skrikende behov etter sykepleiere. Min fremtid er sikret i så måte. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første. Trolig aldri. Jeg tenker meg i utgangspunktet at god sykepleie er teamwork og ikke selvstendige prestasjoner. Det passer meg godt. I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i konkurranse, ihvertfall ikke når det er blodig alvor i det å bli best. Få flest bekreftelser. For meg holder det med en og annen bekreftelse fra en pasient, en pårørende eller en kollega, på at JEG gjør en forskjell. Vi er nå en gang laget sånn at vi trenger litt bensin for å virke. Noen av oss trenger mer bensin enn andre. Og jeg tror det er her man kanskje kan jobbe litt med seg selv. Trenger man mye bensin, mye bekreftelse, er man kanskje litt usikker på seg selv? Da må man øve. På å fortelle at man selv er god nok, akkurat som man er. At man tør å be gjester inn i et rotete hjem, og til og med lever fint med det. Jeg tror vi mister mange av hverdagsgjestene, de som stikker innom på en kaffe, ved å være så redd for å vise at man ikke har det strøkent. Selv elsker jeg å komme på besøk til folk som har klesstativet i stua og tannkremflekker på speilet på badet. Og ikke unnskylder det. På siste ridekurs jeg var på snakket vi om islendinger og deres mentalitet: alltid tid til å supe kaffe med dem som kommer innom. Man viser fram det man bor i, om det så er en rotete ombygget garasje. Og man er stolt av det man har. Her bor jeg, velkommen inn! Man blir ikke stresset av å få planene “spolert” av et uventet kaffebesøk. Og man er ikke redd for å spolere noens planer med et overraskende kaffebesøk. Man jobber bare litt lenger utover kvelden, så rekker man alt man skal likevel. Når man er gjest er man innom passelig lenge, også går man videre. Jeg tror vi burde adoptere den mentaliteten i større grad. Selv har jeg mye å jobbe med her: jeg får ryddeangst om det banker uventet på døren. Shit, hvem er det? Tåler de å se leiligheten min sånn?
Han blir sannsynligvis ikke noen Mozart selv om bildet kunne fremstilt ham som et musikalsk vidunderbarn der han satt og banket løs på pianoet, sånn halvannetåringer trakterer et piano Vår oppgave, som de voksne rundt ham, er å fortelle ham at han er god nok, uansett hva han blir.
På sett og vis er jeg også ganske avslappet. Jeg vil ihvertfall være avslappet, og jeg jobber med å være det. Jeg skal dog innrømme at jeg sliter i blant jeg og. Jeg har aldri satt mine føtter på et treningssenter, og jeg tar meg gjerne en cola til lunsj hvis jeg har lyst på det. Jeg har en hest, en litt tykk en som sådan, men vi hygger oss sammen. Vi kommer nok ikke til å vinne NM noen gang i karrieren. Trolig stiller vi ikke en gang til start. Vi er godt fornøyd med å være med, på en liten Telecup f.eks. Jeg trenger nemlig litt motivasjon, og da synes jeg konkurranser er en fin måte å få det på. Først og fremst konkurrerer jeg med meg selv og mine egne resultater fra de forrige stevnene, også kanskje konkurrerer jeg litt godhjertet mot en og annen klubbvenninne eller gjenganger på stevnene. Men det koster meg ikke så veldig mye, hverken ære eller stolthet, om jeg trekker det korteste strået.
Budskapet? Tja. Gi litt mer faen i alt, og tenk litt mindre på hva alle måtte mene. Ta deg en cola til lunsj hvis du har lyst på det.Kanskje ikke hver dag, da smaker’n ikke like godt. Smil til de rundt deg, back dem opp framfor og snakke dem ned. Så blir, om ikke annet, din egen hverdag litt hyggeligere. Selv skal jeg øve på å ta i mot besøk i rotete hus. For det er stort sett alltid litt rotete, og kan jeg ikke slappe av med det så kan jeg heller aldri ha besøk. Og det ville jo vært litt trist.
Det er ikke alle som er skapt for å hoppe de høyeste hindrene, men husk at vi jo kan ha det bra likevel! Noen må jo også være der og heie fram og glede seg over de som hopper høyest! 🙂
Jeg er forresten ikke bedre enn noen andre. Jeg er like nervøs hver gang jeg publiserer en ny blogg. Hva synes folk? Er jeg helt rar? Hver eneste lille like eller kommentar er bensin til å tørre å publisere nye blogger i framtiden.
Alle som driver med hest rir på tur; om det er et par dager i uka som avlastning fra banetrening eller om det kanskje er det man liker aller best på hesteryggen. Jeg vil her gå inn på noen kloke, gjennomtenkte og velprøvde tanker om det å ri på tur. Ikke minst vil jeg gi dere en lett innføring i lovverket; Friluftsloven og allemannsretten.
I utgangspunkter prøver jeg å holde bloggene mine på max 1000 ord slik at folk orker å lese.. Denne er på det dobbelte. Du er herved advart… 😉
Hvorfor ri på tur?
Ut på tur med hest, en helt egen opplevelse. En tett på naturen opplevelse. En bekreftelse på et godt samarbeid mellom hest og rytter. Rekreasjon. Naturopplevelse. Spenning. Variasjon i trening. Utfordrende terreng.
Disse og mange andre ord kan beskrive verdien av en tur utenfor ridebanegjerdene. Her i landet er vi så heldige at de aller fleste områder er åpne for fri ferdsel for folk og dyr, og dette kan vi forhåpentligvis fortsette å nyte godt av om vi følger noen få, kloke huskeregler.
Den ultimate turglede; lang, lang rekke!
1. Hvor rir man og hvor rir man ikke?
Vi har i Norge et ganske unikt lovverk gjennom friluftsloven. Vi noe som heter Allemannsretten. Det er en lov som gir rett til fri ferdsel i utmarksområder, enkelt oversatt; en lov som sier at vi kan få lov til å ferdes i skog og mark.Her er link til en side som beskriver allemannsretten og ridning godt.
Når jeg rir ut på tur bruker jeg skogsstier, både de som blir mye brukte, og de som kanskje bare jeg bruker. Sistnevnte bør jo være en fordel; at jeg med hest tråkker opp/vedlikeholder stier som gående kan nyte godt av. Jeg har faktisk opp igjennom årene sett eksempler på stier vi hestefolk har “gjenoppdaget” og tråkket opp på nytt som siden har blitt populære turstier. En av stiene “våre” ble til og med merket som kultursti! Men det var en liten digresjon.
Jeg bruker altså skogsstier, men allerede her kommer første vurderingssak man må ta som ansvarlig turrytter; er skogsttien jeg rir på egnet for ridning? Tåler den at jeg og andre med firbeinte gangere tråkker her dag etter dag? Enkelte stier er for bløte, og ved mye bruk vil de rett og slett bli tråkket i stykker og bli ubrukelige for turgåere. Tar vi ikke slike hensyn skaffer vi oss raskt uvenner. Vi kan risikere å få masse kjeft, det er jo såklart ikke hyggelig, vi kan risikere avis-innlegg, men det verste for oss vil være at dette når menneskene i kommunens ører, og vi kan rett og slet risikere å få rideforbud, og da også på stier som er fullt brukelige for hest…
Jeg rir gjerne i skogen, men altså kun på stier som tåler hest. Rir jeg på stier som tåler det dårlig så skjer det kun en sjelden gang.
Skogen er utmark, og utmark har vi i utgangspunktet lov å bruke til ridning og ferdsel med hest. Hvorvidt vi vil få lov videre avhenger altså av hvordan vi bruker vettet.
Ingenting slår en god skogstur!
Du synes kanskje det ser fristende ut med en skikkelig galopp over flate, langstrakte jorder? Sorry, her må jeg nok skuffe deg; det er i utgangspunktet aldri lov å ferdes på jorder med hest. Aldri. Mennesker kan gå til fots når det er tele eller snø. Hest kan ikke, har jeg lært. Endel bønder synes derimot at det er helt greit med ridning på jordene, så en kjapp telefon så går kanskje galoppdrømmen i oppfyllelse likevel. Men husk; spør før du gjør det, ellers skaffer du deg selv og hestesporten motstandere. Dette handler mye om bøndenes frykt for floghavre – et fryktet ugras, spesielt for de som driver med produksjon av såkorn. De får faktisk ikke levere såkorn fra jorder med funn av floghavre i temmelig mange år etter funn.. Såvidt jeg husker. Floghavre sprer seg fort, tar opp plassen og næringa til det virkelige kornet, og er rett og slett et komplett unyttig ugras. Hester som spiser hel havre kan potensielt spre floghavre om de gjør fra seg på jordene. Jeg har i ettertid hørt at det ikke er så mye hold i dette, men tar det likevel med. I tillegg kan ikke vi vanlige mennesker vite om jordene er sådd med f.eks gjenlegg, og om vi da tråkker i stykker noe hvis vi rir der. Jorder er altså fy – om ikke man har spurt bonden.
Det kunne jo friste å prøve løpebeina litt her…. Men nei.
Noen av oss er så heldige å ha lange, vakre sandstrender i nærområdet vårt. Der har vi faktisk lov til å ri, om ikke det står skilt undertegnet kommunen med forbud om ridning. Men igjen må vi bruke hodet; på sommeren i badesesongen bør vi la vær å bruke stranda, hvertfall mens det er mye folk der, og aller helst hele tiden, selv om det er fristende med et bad på hesteryggen.. Folk flest synes nemlig ikke noe om at hesten bader i deres badevann, og enda mindre populær blir du om hesten gjør sitt fornødne i tillegg…. Hestemøkk kan også ved kontakt med sår gi stivkrampe, derfor hører ikke hest hjemme på plasser der halvnakne mennesker ferdes. Men tenk; hele høsten, vinteren og våren igjennom kan du kose deg med friske galopper på stranda, hvis du er grei og ikke skaffer deg eller oss andre i hestesporten uvenner, som igjen kan gi oss forbud… Og på stranda er det alltid mykt underlag, flott å trave og gallopere på når alt annet er for hardt..! Her i området er de badestrendene forbudt område for hest i badesesongen; 15.mai til 1.september. Utover det kan vi gjerne bruke stranda.
Vi er heldige som har tilgang på stranda – nesten hele året..!
Ellers vil jeg nevne for de av oss som rir i meget populære turområder… Enktelte mennesker tåler nesten ikke synet av en hest.. De synes ikke hest hører hjemme i deres turområder. Om hele stallen bestemmer seg for å dra på tur samtidlig, ikke gjør det på en søndag i beste turgåertid da, dere! Mange hester virker mer skremmende enn et par stykker, eller bare en enkelt hest. Det hestehatende turgåere ikke ser har de ikke vondt av, så lenge skogsstiene tåler å bli ridd på så ri gjerne på tur med hele stallen der, men bare ikke i beste turgåertid, som er søndag formiddag.
Kort oppsummering;
Ri kun på skogsstier egnet for hest.
Hold deg unna jorder uten avtale med grunneier.
Hold deg unna stranda om sommeren.
Begrens antall hester på tur samtidig i beste turgåer-tid(søndag formiddag i fint vær…!)
2. Hest og trafikk..
Når du rir på hest er du et kjøretøy. Du rir på høyre side av veien. Reglene sier også at du og hesten som ekvipasje, skal ferdes i veibanen og ikke på gang og sykkelstier. Enkelte steder er det og ferdes i veibanen med hest det reneste vanvidd, og det er da man tyr til sykkelstiene, sikkerheten skal gå først uansett. Men når vi da rir på ulovlig domene må vi ta ekstra hensyn:
Om hesten gjør sitt fornødne, for Guds skyld, gå av hesten og spark det uti grøftekanten slik at andre siden slipper å tråkke i det.
Passer ALLTID folk i skritt. Ser de redde ut, stopp gjerne hesten, oppsøk nærmeste oppkjørsel, grøfta etc for å gi plass. Folk med barnevogn eller gamle mennesker med rullatorer bør du ta ekstra hensyn til, de kommer seg faktisk INGEN vei kjapt nok om hesten din skulle bli skremt av noe og stikke til. Husk; en skremt hest ser seg ikke for.
Hester er kjøretøy og går på høyre side av veien.
På veien må du følge vanlige trafikkregler, signalisere hvor du har tenkt deg, om du har tenkt til å stoppe osv. Det kan også være lurt å be biler som passerer fort om å senke farten om du har med unghest eller utrygg hest eller rytter. Følgende signaler skal du bruke:
Ved sving: arm rett ut i den retningen du skal.
For å be folk senke farta kan du strekke armen nærmest veibanen ut og bevege den opp og ned.
Ved stopp; armen ut til siden, med knekk fra albuen, flat håndflate som sier “stopp”.
Ved ridning på smale, svingete veier bør du unngå å gå på høyre side for enhver pris, bruk fornuften, ri i yttersving.
Om man skal krysse trafikkert vei med en hel rekke hester; be alle om å ri over veien samtidig, det går mye kjappere.
3. På tur med mange hester
Jeg har jobbet i en bedrift som tilbyr turridning for turister som et av sine tilbud. I denne jobben lærte jeg mye rundt dette å ri på tur med kanskje 15-20 hester.
Tur med gode venner er halve moroa!
Jeg vil her gå igjennom grunnleggende regler som dere kanskje kan ha nytte av om dere f.eks skulle ta med hele stallen ut på tur;
En ekvipasje er leder-ekvipasjen, det bør være en trygg hest som går godt fram og ikke nøler med hvor den skal gå.
På rekke rir man ALDRI forbi hverandre. En løpsk hest blir stort sett til at hele flokken setter avgårde.
Beskjeder til/fra leder-rytter sendes bakover i rekke slik at alle får det med seg. F.eks ri til høyre på stien pga hull i bakken; en viktig ting å få med seg… Er man på tur sånn er det lett å glemme å ta ansvar for seg selv og sin egen hest hele tiden.
Hester som sparker etc bør gå bakerst i rekka. Man tuller ikke med sikkerhet, uansett hvor mye rytteren av sparke-hesten kunne tenke seg å ri lengre fram…
Leder-rytter bestemmer tempoet, derfor er det viktig at denne er erfaren og fornuftig nok til å se hvor man kan løpe og ikke. Leder-rytteren lytter til alle i følget og er heller for forsiktig enn for bråkjekk. Spesielt om man er mange hester i følget er dette veldig viktig! Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet! En så stor flokk i galopp over åpent jorde er sjelden noe sjakktrekk f.eks…
Farta avgjøres ALLTID med hensyn til minst erfarne rytter/hest.
4. Hensyn til dine medmennesker
Å ri på tur handler ikke bare om å gi deg selv en god turopplevelse, men også om å gi dine tilskuere et positivt syn på deg og på hestehold. Derfor enda flere regler fra meg;
Passer ALLTID folk i skritt! Stopp og vik fra stien om folk ser redde/usikre ut. Ta ekstra hensyn til folk uten fluktmulighet; folk med barnevogn og gamle mennesker med rullator.
Trav og galopper KUN der det er oversiktlig. Overvurder ikke dine egne evner i forhold til kontroll over hesten. Jeg, som hestemenneske, synes det er skummelt å møte hest i trav eller galopp som gående, jeg tør ikke å tenke på hva noen som ikke er hestevante føler…!
Hils og smil til de du møter på din vei!
Fjern/spark til side møkka etter deg.
Hvis mulig så la gjerne folk man møter få hilse på og klappe hestene. Det er veldig hyggelig, både for oss og for dem.
5. Bruk refleks!!
Refleks er viktig! Viktigere enn dere som enda ikke er bilførere tror.
Bruk alltid refleks i mørket og på dager med mye tåke og dårlig sikt.
Bruk gjerne refleks om du rir unghest etc.
Husk at du alltid blir lagt tidligere merke til av biler med refleks enn uten, til og med på høylys dag!
Til slutt….
I følge friluftsloven;
INGEN andre enn kommunen har lov til å sette opp skilt om ridning forbudt, heller ikke grunneier. Kommunen kan i enighet med grunneier fatte vedtak om rideforbud, dette må igjen stadfestes av fylkesmannen. Det er altså en liten prosess før det blir rideforbud en plass. Men hvem som helst kan altså sende kommunen klager på ridning og forslag om rideforbud i gitte områder, blir det mange nok klager er sjansen større for at det faktisk blir rideforbud..
Derfor…
Skal vi hestefolk huske på at HVER ENKELT av oss er ansvarlig for at turgåere og beboere i vårt nærområde skal like oss og synes godt om oss. Mange er i utgangspunktet ikke velvillig innstilt til hest, og noen få negative opplevelser kan raskt gi klager. Det at DU eller JEG ikke tar hensyn kan gi ringvirkninger til at NABOEN får kjeft. Eller i verste fall at vi alle får rideforbud og innskrenkede områder å ri på… I flere byer; bl.a Bergen, Kristiansand og Oslo, har hestefolket store innskrenkninger på hvor de kan ri, og noen steder har de rideforbud på helligdager. Hvis vi tar hensyn så håper jeg vi kan unngå det her i Tønsberg:-)
Følger du reglene jeg har skrevet om i denne (lange) bloggen så tror jeg du skal være ganske trygg…!
Ingenting i livet varer evig – ikke det kjipe. Ikke det gode. Det gjelder å skru på pauseknappen, lagre øyeblikkene og følelsene.
Jeg har friformiddag. Sitter og slapper av og gjør så lite som mulig. En slags del-innlevering på bacheloroppgaven er levert og jeg kan ta en liten pause frem til veiledning. Hestene er utlånt for dagen, og leiligheten er relativt ren og ryddig. Jeg kan drikke kaffe, lese og filosofere over livet – med god samvittighet. Da kommer jeg over denne bloggen av Pappahjerte – en av mine favorittbloggere.
Pappahjerte skriver veldig godt. Og jeg tror han er en klok mann. Ofte kan overskriftene gjøre at jeg tenker “i all verden, det høres ikke ut som noe han står for”. Også i dag var det slik – “Babybilder gjør meg kvalm” lyste det mot meg fra skjermen. Jøss, tenkte jeg. Du som egentlig baserer bloggen din på familielykke og barn. Så kom det fram hvorfor det gjorde ham kvalm – og da fikk han enda en stjerne i boka.
Jeg er tante til to. Med begge har jeg sittet og holdt dem som små nurk, og tenkt på hvor mye godt og hvor mye vondt de to små kroppene skal oppleve i livet. To små, fullstendig uformede sjeler, med ubrukte små hender og føtter. Klare for å entre verden. Følelsen er ganske mektig. De er to år nå. Livet er bekymringsfritt og godt stort sett. Noen små kriser på veien er det jo – et fall, et skrubbsår eller noen som tok den leka man ville ha. Men ingenting som ikke kan rettes opp med litt omsorg og kjærlighet. De har såvidt startet livets film. De er enda på introduksjonen.
For livet er som en film. Det snurrer og går, og veien fra komplett lykke til komplett ulykke kan være ubeskrivelig kort. Pappahjerte beskriver hvor fort tiden går, og hvordan man aldri får øyeblikkene tilbake. Livet går videre, klokka tikker og tiden flyr, om man vil eller ikke. Og i løpet klokkeslagene kommer opplevelsene, hendelsene, øyeblikkene, og ikke minst menneskene og dyrene man treffer, elsker eller hater. Altså; selve livet. Alt kommer, og alt har en ende.
I mitt yrke blir møtene og avskjedene noe som stadig skjer. Flere ganger i året tar vi farvel med noen. Jeg blir ofte glad i pasientene mine. Og jeg blir glad i familiene deres. Jeg bryr meg om dem og jeg er så takknemlig for at jeg får gjøre en forskjell for dem når de havner i en vanskelig situasjon i livet. Jeg skriver bacheloroppgave i sykepleie nå, om det å være pårørende til de som er på vei inn i evigheten. Det er ikke fritt for at mye av det jeg leser og tenker på nå om dagen handler om livet, hvor skjørt og sårbart det er. Og ikke minst hvor mye hendelsene preger og former oss og reaksjonene våre.
Jeg sitter ved en seng med en person som er i motsatt ende av livet. Jeg tenker på at hånda jeg holder i en gang var liten nok til å holde rundt noens finger. Pulsen, som er svak, rask og hoppende var en gang et hjerte som slo jevnt og sterkt. Kroppen var en gang liten, frisk og ubrukt, med deilig babylukt. Klar for og brukes, klar for å leve. Nå er den så svak at den har reist seg opp fra senga for siste gang. Livet er levd, kroppen er oppbrukt. Livets film nærmer seg rulleteksten. Jeg tenker på hvor vondt det er for de rundt. Jeg kjenner at jeg synes det er mektig selv. Jeg skrur på pauseknappen i mitt eget liv der jeg sitter. Kjenner på roen og stemningen i rommet. Så fredfullt.
Livet har en pauseknapp, eller flere. Det trenger ikke å handle om et liv som begynner eller et liv som ebber ut hver gang. Det gjelder å finne sine pauseknapper, og bruke dem. Jeg har en type pauseknapp, hverdagspauseknappen; der jeg er i øyeblikket kan kan nyte det jeg har, sette pris på det og tenke at dette er noe jeg skal leve på når vinteren kommer og livet er mer kjipt.. Akkurat dét er det ofte jeg tenker når jeg sitter bak disse ørene. Bildet er tatt på Jomfruland i fjor. Ta med seg hestene til Jomfruland?! Jepp – det gjorde vi. Og det var helt utrolig fantastisk deilig! Noen ganger trenger jeg å sette livet på pause, roe ned den til enhver tid stressa kroppen og sjela, og bare være. Det gjør jeg hver gang jeg setter på pauseknappen, enten i møte med livets begynnelse eller livets slutt, men også i møte med hyggelige momenter i hverdagen. Noen ganger passer det helt utmerket å reise til en øy uten fastlandsforbindelse utover ferja som går i ny og ne. Man tvinges til å sette på pauseknappen og tenke at akkurat NÅ er livet veldig bra! Også tok jeg et bilde av øyeblikket og lagret det, både visuelt, men ikke minst følelsen. Det kan anbefales!
Påsken er over. I den anledning kan det jo passe seg med noen betrakninger rundt alle nordmenns favorittidrett i påsken; ski.
Min mormor er dansk. To av hennes favoritting her i livet er, logisk nok, fjell og ski – allerhelst i kombinasjon. Kanskje ikke helt hva man forbinder med en danske? Samtidig er det kanskje nettopp grunnen til at hun en gang i nittenhundreogdengang emigrerte hit til kalde Norge. Uansett… Hun har gjort tapre forsøk på å implentere skientusiasmen og gleden over glidende gange med planker under bena til oss barnebarna. Med varierende hell… Vel, hun har i det minste lært meg å ploge, og å lage dype krater i løypene når det går for fort og jeg må sette meg ned.
Da jeg var liten synes jeg ikke det var så verst å gå på ski. Teknikken ble vel aldri prima, og det var vel aldri noen som lurte på om jeg ble den nye Bjørn Dæhlie, som var stjerna den gang. Men jeg koset meg i grunn med en skitur, dog foretrakk jeg å bli trukket av en hund. Turene gikk gjerne til kiosken, enten den som var 10 minutters skitur fra hytta, eller den som var en times tid i mitt tempo unna. Kiosk og sjokolade var et godt lokkemiddel allerede den gang. Vi har en greie i vår familie – har vi runda 5 km på ski så liker vi å si at vi har gått “innpå mila”. Kiosken lengst unna er absolutt innpå mila, om man svinger innom den i løpet av en rundløype. Jeg elsket nedoverbakker, fart og spenning. Og hatet oppoverbakker. Smørefrie ski med bremseeffekt var for pyser. Drømmen var smøreski med god glid.
Så idyllisk og fint kan Blefjell og Jonsknuten faktisk være!
Man hører stadig om ting det er lenge siden man har gjort; “det er jo akkurat som å sykle”…! Sånn trodde jeg det var med skiferdigheter også. Helt til jeg opplevde at det ikke var sånn. Det var påske. Og skareføre. Isglatt skareføre uten nubbesjans til å ploge eller bremse. Jeg hadde ikke gått på ski på sikkert 15 år. Ble lokket med på hytta. Og påskerenn. Siden jeg erindret at det var behagelig å bli trukket av en hund så skulle også påskerennet forseres med hund. Føret var såpass glatt at vi gikk på beina, oppå snøen, fra hytta og ned til der påskerennet skulle være. Jeg fikk utdelt startnummer 15 – Hanna Ulvang Dæhli til start! Trukket av Molte. Vektøkning på minst 15 kg siden siste start. Rennet startet med en sving. Jeg hadde glemt hvordan man svingte på ski, og Molte så en fugl i skogen rett frem, så dit løp hun, mens løypa, den gikk til høyre. De tilkommende kiloene gjorde at ekvipasjen fikk en helsikes fart. Jeg klarte å ploge, men det ga jo null effekt og det gikk bare fortere og fortere. Jeg fortsatte med neste trikset i boka; sett deg ned når det går for fort. Det var et sammensurium av ski, staver, hund, bånd, armer og bein. Litt pinlig var det og. Det er da modern på sidelinja lurer på om jeg ikke skal droppe bikkja i det minste. Jeg freser “NEI!!!”. Jeg husker ikke så mye mer av det påskerennet – men jeg fullførte. Med hund.
Sånt løst føre er i grunn bedre enn skareføre…
Jeg brukte et par år på å komme meg, få tilbake skigleden liksom, etter påskerennseskapaden. Da var det vinterføre og jeg hadde fått supertrekkhunden Rips. Det gikk så det kosta. Jeg la inn noen skøytesteg der det suste i vei og følte meg riktig kar. Passerte alle turistene og følte liksom at nå hadde jeg funnet formen. Therese Johaug og jeg liksom. Jeg kom meg til den berømte kiosken lengst unna, og videre på runden. Så begynte det å gå nedover. Og der, i bakken foran meg hadde et barn falt. I tillegg var det en sving, og svinger er ikke min sterke side, spesielt ikke i kombinasjon med nedoverbakker. Jeg kom mot dem i stor fart og lurte på hvordan i huleste jeg skulle løse dette her… Rips løp det beina kunne bære, men min vektoppgang i kombinasjon med nedoverbakke gjorde at jeg beveget meg enda fortere og i frykt for å kjøre henne ned så hektet jeg henne av kroken og slapp samtidig som jeg bytta spor for å unngå å kjøre på kiden som satt i veien. Før jeg ante det var brøytekanten der. Den var myk så skia sklei elegant inn i den og jeg kræsjlanda med magen i en slags omfavnelse av den. Jeg laget rett og slett et avtrykk av meg selv der. Mannen med kiden hadde fått stabla den på beina. Han tittet rart på meg. Jeg holdt på å frese noe om å holde unger unna løypa, men skjønte selv at det burde holdes usagt. Jeg la inn brøytekanter som en god redning i boka mi, og benyttet sjansen til å klemme en brøytekant et par andre ganger denne hytteturen.
Både i fjor og i år har jeg faktisk benyttet sjansen til en aldri så liten skitur rundt i Voldens dype skoger. I fjor synes jeg så synd på tre sett tindrende hundeøyne som så gjerne ville bli med. Jeg tenkte; pyttsann – tre hunder går da fint..! Det gikk himla fort, og totalt uten kontroll. Jeg fikk satt meg ned for å få stoppet spetakkelet og sluppet dem løs. Jeg hadde visst nok med meg selv og skia. Jeg fikk meg en gigatrynings da jeg hekta skia under noen pinner og fikk et knekk i skiløperselvtilitten.
I år var det skiløyper og greier og fristelsen ble for stor. Jeg selet på Rips og la ut på tur. Skia var ikke smurt siden 2013 tror jeg, men siden jeg har hørt at det er in å gå med usmurte ski blandt proffene så tok jeg ikke det så tungt. Det gikk riktig så fint en stund, og jeg koset meg med livet, bikkja, skia og naturen. Omtrent sånn her;
Så kom det en bakke, en sving, en fugl Rips ville se nærmere på. Og et tre. Jeg fikk kasta meg i bakken før jeg tok samme møte med treet som med brøytekanten.
Jeg banna, sverta, kom nesten ikke opp. Rips synes dette var en superkul greie og slikka meg i trynet og hoppa på meg mens jeg lå og lo så jeg skreik og håpa på at ikke det ville komme noen andre skiløpere akkurat da. Fikk kreka meg på beina og klarte resten av runden. På vei tilbake kjørte vi nesten på en gammel mann, men bare nesten. Jeg tror det så ut som om jeg hadde full kontroll. Fasade er viktig. Da jeg nærmet meg hjemme begynte løypene og bli litt vel grusete. Jeg hadde hittil passa godt på skia mine, bare gå på snø, ikke ripe dem opp. Nå tok jeg en ny strategi; med litt riper så kanskje ikke de glir så godt i nedoverbakkene??! Jeg innså det da; jeg er blitt en sånn pysete tante som helst vil at det skal gå bortover eller til nøds oppover. Nedover er ikke min greie lenger.
