Når himmelen faller ned

Jeg synes denne visa til Anne Grete Preus er så nydelig. Den takker snøen, for at verden settes litt ut av spill, og at alt går litt langsommere. Og det er ikke så dumt at livet av og til går litt langsommere. 

Jeg er forkjøla, har bihulebetennelse, synes synd på meg selv og får litt manflu-tendenser. Når man ikke er syk så veldig ofte, så kan jo selv en forkjølelse være ganske heftig. Siden hver operasjon i dagliglivet krever mye restitusjon i disse dager, og overskuddet kun strekker seg til å lese lettleste media så får jeg lest mer av det enn jeg pleier.. Og kanskje kan jeg takke forkjølelsen for det, på samme måten som snøen – at jeg tvinges til å sette ned tempoet. Lese mer enn jeg gjør, tenke mer enn jeg gjør. Jeg kom over en artikkel som gjorde at manfluen og selvmedlitenheten, forsvant som dugg for solen. Artikkelen om en dame som hadde mistet begge hender og begge føtter etter sepsis. Altså; hvordan klarer man å finne spor av livsglede når man mister 4 så viktige deler av kroppen?? Artikkelen forteller om hvem hun var; damen som elsket håndarbeid. Kone. Mor. Strikking og denslags håndarbeid er historier uten hender. Følelsen av og aldri kunne ruske mannen sin i håret, eller kjenne sønnens hud med fingrene. At hun aldri mer skal kjenne de varme flisene på badet under føttene. Det er bare en liten brøkdel av tapet hun lider. Den forteller om lysten til å hoppe ut av vinduet på sykehuset, men at det var umulig å komme ut av rullestolen alene og da forsvant det alternativet. Den forteller om at hun tenkte at hun fikk leve frem til sønnen var voksen i alle fall..  Men så forteller den også om små lysglimt. At hun ser verden litt annerledes enn før. Legger merke til pene ting og fenomener på en annen måte enn hun gjorde. Kanskje omtrent som når snøen tvinger oss til å la ting gå litt saktere? Hun er på Sunnaas (som må være et fantastisk sted med unike fagfolk – jeg har møtt endel som har vært der, som har fått livet snudd på hodet, og likevel klarer å finne en mening..). På Sunnaas lærer hun å male med håndprotesene sine, og finner altså en ny hobby, en ny måte å skape noe på. En ny måte å bevare sin identitet på. Jeg så et klipp av noe av det hun har produsert i God Morgen Norge. Det var ulike former for trykk og tegninger, dekorasjoner på kopper og krus. Og jeg tenker bare WOW; det var liksom ikke bare imponerende at det er laget av en dame uten hender, men imponerende i seg selv! Så det går altså an å leve et liv, selv med en skjebne som kan høres verre ut enn døden. Og hun er takknemlig for hjelpemidlene, og det at det er sånt man får her i Norge, når livet blir snudd på hodet.

Av annet jeg har lest kommer jeg over en kronikk av finske Sanna Sarromaa, som siden fikk jeg til å dukke mer i hennes heller kritiske blikk på særegenheter ved nordmenn. Hun kritiserte nordmenns måte å sørge på. Måten det gjøres minnemarkeringer og kriseteam. At vi dyrker andres sorg. og gjør den til vår egen. At vi bruker andres sorg, for å vise egen godhet. Og hun stiller spørsmål ved om sorgen er ektefølt?  Hun snakket om Marokko-drapene, og hvordan det ble arrangert fakkeltog og rom for kollektiv sorg, også for alle de som ikke kjente disse unge kvinnene personlig. Jeg har fulgt med, og latt meg ryste av saken selv. Jeg har tenkt på hvordan de to jentene har hatt det når de skjønte hva som var i ferd med og skje, og mens det skjedde. Jeg tenker på videoen, som jeg takk og lov ikke har sett, men som man gjennom mediene kan forestille seg innholdet i. Jeg tenker på de to familiene, som må leve med, ikke bare tapet, men også hvilken grusom måte det skjedde på. Jeg husker også godt 22. juli 2011. De grusomme terrorhandlingene på Utøya og i Regjeringskvartalet, hvor 77 mennesker mistet livet og mange fikk livene sine snudd på hodet. Jeg husker jeg fulgte med på nyhetene i løpet av den påfølgende natten.Jeg husker stemningen dagen derpå. Stillhet og triste ansikter på butikken. Flagg på halv stang flere steder. Jeg husker rosetoget i Tønsberg by. Selv kjente jeg ingen som var direkte rammet av det som skjedde, men jeg kunne likevel føle med dem. I dag rullet saken om den kidnappede milliardærkona, og jeg føler også veldig med den familien. Mannen hennes har ikke gjort annet galt enn å spille kortene sine godt, og dermed gjort gode penger. Familien bodde i et ganske vanlig hus, jeg har aldri hørt om dem før, og de beskrives som temmelig mediesky. I dagens artikler fremstår hun som en vanlig familiemor og bestemor, barnekjær, dyrekjær. Og bare fordi mannen hennes har mer penger enn de fleste, trekkes hun inn i et spill om disse pengene. Det er noen som vil ha pengene han har jobbet for, for å løslate henne. Skammelig i seg selv, men jeg tenker mest på den stakkars familien. Barna som savner moren, barnebarna, mannen hennes. Hvordan har de hatt det i jula? Sikkert helt forferdelig. Ikke minst tenker jeg på henne; hvor er hun? Lever hun? Hvordan har hun det? Får hun mat, en seng å sove i, får hun dusj og tilgang på rene klær? Sanna Sarromaa nevner de to britiske prinsene, og Prinsesse Dianas tragiske død. Hun nevner at prinsene reagerte på at folk som ikke kjente moren, gråt. De mente at det var ikke folkets sorg, men deres private. Britene har vel kanskje et litt kjøligere forhold og strengere regler for etikette, enn vi nordmenn, så at gråtekor kan oppleves heftig for dem – det kan jeg forstå. Og det skal man også respektere dem for. Men her i Norge så tvinger rystende hendelser, som 22.juli, Marokkodrapene, kidnappingssaken og en masse andre saker gjennom årene, oss til å sette egne liv i perspektiv. Til å la ting gå litt saktere, tenke oss om. 

Jevnt over, så er jeg glad for at vi her i Norge har fått en kultur for åpenhet og rom for å vise følelser. Jeg føler at det skjedde noe med oss som nasjon etter 22.juli 2011. For meg handler det om medfølelse, og kanskje mot til å snakke til noen som har det vanskelig? Sorg ble kollektivt, og ikke like privat som det var før. Tror jeg.Og jeg tror det er sunt å dele på det som er vanskelig. Man kan ikke gå rundt å gjøre alle andres sorger til sin egen, da blir man for det første veldig sliten, men for det andre kan jeg umulig tro at man helt på ekte kan sørge over noen man ikke kjenner. Men at man kan føle med, ha evnen til å sette seg inn i hvordan de sørgende har det, det tror jeg at man kan – også med saker man kun følger via medier. Sorg og vonde situasjoner skaper samhold. Vi blir flokk. Og det er bra å være flokk. Flokk som vennegjeng. Flokk som organisasjon eller arbeidsplass. Flokk som familie. Men ikke minst; flokk som nasjon. Flokker passer på hverandre, og bærer hverandres byrder. Flokker bryr seg. Noen i flokken holder vakt, mens andre i flokken kan slappe av. Man kan bli med i en ny flokk om man trenger, en flokk av fellesskap, som flokken på Sunnaas – en flokk av pasienter, og fantastiske ansatte som hjelper til med å se at det går an å leve, til tross for et stort handikap,. I en flokk lager man et system som gjør at man kan få gode hjelpemidler når livet blir snudd på hodet. 

Som sykepleier vet jeg at det å gjøre noe godt for andre føles godt i seg selv, og det kan være en drivkraft. Men man gjør jo ikke godt for andre, for og kunne sole seg i glansen av å være “så snill og god”. Jeg tror heller ikke man føler med noen i en sorg, for å føle seg god. Jeg tror man gjør det fordi det føles naturlig i vår kultur. Med vår historie. Når det snør, når himmelen faller ned og lager vanskelige forhold, da er det godt å være en flokk som hjelper hverandre med å måke vei på ulike måter. Samtidig kan vi sette våre egne liv i perspektiv, og tenke på at joda, forkjølet og vondt i halsen – men jeg HAR det ikke så verst likevel. Flokkmedlemmer både her og der hjalp meg med hestepass, mamma kom med pizza på døra og ringte og hørte om det stod til liv. Også fikk jeg stoppet opp litt, lest litt, og tenkt litt. Det er i grunn greit med litt snø innimellom, så verden kan stoppe opp, gå i kne og minne oss om hva som virkelig betyr noe. 

Man trenger ikke mer enn én god venn, for å føle seg som flokk <3