Vi blir titt og ofte budt på diverse godis vi såkalte engler i hvitt eller blått. Og det er veldig hyggelig, men vi har våre triks i ermet, basert på erfaringer fra et yrkesliv. Hør bare her.
Meg: “Nei, takk du! Hakke godt av det vettu..” (Er jo lov å prøve seg!)
Gammel dame: “Joooda, deeet tåler du! Kom igjen!” (Jeg frykter hva jeg har i vente…)
Meg: “Okei da, takk, tar’n på vei ut jeg!” (Med håp om å finne en søppelkasse på veien, det stikker litt i magen og kaste noe man får, men….)
Gammel dame: “Neida, ta en bit nå!”
Jeg: “Ehe, ja, jo…” (Jeg tygger febrilsk, lukker nesa og gjør mitt beste for å skjule en grimase. Som jeg trodde; det var visst likør i den….)
Tindrende øyne som ser på meg og sier “var’n ikke god?!” Jeg: “Hehe, joda, kjeeempegod…! Tusen takk” Hvorpå hun kvitterer med; “Jammen, ta en til da…!!” Meg: “*Host, host* Jotakk! Ha en fin dag da!” (Jeg løper rett til nærmeste søppelbøtte…)
Del 2 – Håndknuga kamferdrops:
Hun knuger kamferdropsene godt i hånden sin, slik har hun sittet lenge og vel. Jeg aner ikke hvor den hånden har vært før, og hvor nøye den er vasket… Og jeg vet ikke om hun har smakt litt på dropsene selv.
“Her, ta et drops!!” Hun har langtkommen demens og jeg vet hun blir sint hvis jeg sier nei. Tar i mot dropset og slipper det med en godt innøvd bevegelse ned i lommen mens hånda er på vei mot munnen før jeg smatter fornøyd og sier “Tusen takk, så snill du er!”
Del 3 – M&M:
Den gamle damen har en skål med sjokolade på bordet sitt. Hun byr villig vekk av den og noen tar sikkert i mot. Noen som ikke vet at det er M&M uten det fargesprakende skallet på. Hun liker nemlig bare skallet selv.
Del 4 – Sjokoladebonanza i lomma
Jeg har vært på kveldsrunden min og mer enn én har insistert på å fylle lommen min med Twist på vei ut døra. Hun som sa “du er sånn lubben og god du!” har jo rett i det. Jeg ser ut som en som setter pris på å få lommen fylt med Twist. Og noen ganger frister det skikkelig. Så har vi de gangene det ikke frister, og jeg glemmer sjokoladebitene i lomma. Kroppsvarme innpakkede Twistbiter lekker ut av papiret sitt til slutt, det skal jeg love deg! Og mot slutten av kvelden er både telefon, nøkler, håndsprit og innsiden av lommen skikkelig sjokolademarinert.
Del 5 – Kvikk Lunsj-damen
Jeg er skikkelig glad i Kvikk Lunsj. Mens andre stadig legger den på bordet til felles glede skal jeg love at jeg sjelden gjør det. Jeg liker hun med Kvikk Lunsjen. Hun bidrar godt til at jeg holder meg “lubben og god”.
Det er ofte noen sier “åh, jeg beundrer dere som orker å jobbe i helsevesenet”. De ramser opp tunge løft, tøffe møter, triste skjebner og tidspress før de spør hvordan jeg orker. Selv gleder jeg meg til å gå på jobb. Alltid. Hvorfor, lurer du kanskje på?
Da jeg var ung og lovende skulle jeg bli noe med dyr trodde jeg. Tok agronomutdannelse, jobba som avløser i melkefjøs. Så for meg en eller annen landbruksorientert utdannelse på Ås. Trodde en stund at noe med hest måtte være det store, men tok heldigvis til vettet og forstod at hest var en fin hobby mer enn et levebrød. Livets tilfeldigheter gjorde at jeg begynte å ta vakter i hjemmesykepleien, og før opplæringsvaktene var unnagjort skjønte jeg at dette var noe jeg ville elske. Med tid og stunder ble det sykepleier av meg.
Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker på veien. Mennesker som har preget og formet meg. Gamle og kloke mennesker. Unge mennesker. Snille og gode mennesker, og mennesker som har kjeftet meg huden full eller stilt krav som gjorde at dørtersklene var litt høye å tråkke over. At gamlemor med grått hår og foldeskjørt kunne være helt på bølgelengde med meg i humor hadde jeg aldri trodd. Historier fra gamledager. Historier fra en svunnen tid. En tid jeg, som aldri har lagt meg sulten fordi det ikke fantes mat, ikke kunne forestille meg noe om. Damen som var uten mannen sin under hele krigen og fikk et telegram hvor det stod “Jeg lever” da fredsklokkene kimet. Ulike historier om hvor de forskjellige var da Vallø ble bombet rett før krigen var slutt. Joda, jeg har da fulgt med i historietimene og lest historiebøkene, men noe helt annet blir det å møte mennesker som har opplevd det som står i dem.
Mer enn én gammel dame har fortalt om hvordan de strikket og heklet sanitetsbind. Hvordan de vasket og kokte tøybleier. Vasket tøy i bekken. Jeg tror ikke jeg kan forestille meg det, jeg som synes det kan være jobb nok og ta ut av vaskemaskinen og henge opp ei vask.
Tidlig start på yrkeslivet. Gamlefar var til sjøs som 15-åring, fikk sigarettetui i konfirmasjonspresang og startet voksenlivet. Den moderne 15-åring hadde vel nesten sultet foran brødboksen hvis alle omsorgspersoner forsvant. Jenter som tok huspost og gjorde alle oppgaver en husmor må kunne. Jobb fra tidlig morgen til sen kveld, dagens 15 åringer har mer enn nok med å holde rommet rent og ryddig. Den tidens ungdom fikk dog ikke mye skolegang, men som de satte pris på det lille de fikk! En gammel dames sirlige løkkeskrift vitner om nitidig øvelse på å få snirklene så pene som mulig. Datagenerasjonen, meg selv inkludert, hadde nok fått stryk i skjønnskrift.
På bunn er vi like, uansett alder. Min gamle venninne på 97 år sa titt og ofte at hun slettes ikke følte seg som 97 i hodet. Hun fortalte gladelig fra ungdomsliv, festlige lag og hun dro noen riktig gode historier før hun dro til med en drikkevise som jeg, etter litt overtalelse, var beæret og fikk høre – hun pleide ellers aldri å synge den for noen, det sømmet seg ikke. Hun elsket å høre mine historier fra hva jeg var med på. Hun fortalte historier om folk som “måtte gifte seg”, og om “korte svangerskap”. Dagens ungdom har vel jevnt over hatt en partner eller fler før de finner “den rette”. En annen sa “det er lurt å ha prøvd ut litt, hoppe litt fra blomst til blomst, bare man ikke er en madrass for alle og enhver”. Freskt sagt av en eldre dame;-)
Intriger på gamlehjemmet. Forelskelse trenger ikke å ha noen aldersgrense, blodet kan bruse også i gamle hjerter, og innimellom kan det bruse litt for samme fyren. Og det er bare en som trekker det lengste strået, mens de andre står igjen. Omtrent som i Skam, og livet ellers. Misunnelse og misforståelser. Av og til tenker jeg inni meg at de skulle visst hva jeg visste om de forskjellige – hvilke kvaliteter den enkelte hadde bak fasaden. Da hadde de kanskje tenkt helt annerledes om hverandre. Kan helt klart overføres til mitt liv; kanskje har personene jeg ikke føler meg på bølgelengde med, kvaliteter jeg ikke ser?
Det fineste tror jeg, er møtet med alvorlig syke og hvordan perspektivet på hva som er viktig i livet endres for selv den fineste frue. Hvordan kalde mennesker blir varme mennesker. Hvordan fortidens familiefeider feies til side. Hvor ubetydelig det egentlig er hvem du er, hva du er og hva du har. For faktisk er vi ganske like på bunn når alle de ytre faktorene fjernes.
Joda, det kan være travelt. Det kan gå ei kule varmt. Det er tøffe møter og triste skjebner. Men heldigvis, når alt kommer til alt så overskygges det kjipe av alt det fine. De fine møtene, historiene og alle menneskene som har fått en plass i hjertet mitt i årenes løp. De står sterkere enn travle vakter, frustrasjon og triste avskjeder. Både i hverdagsmøtene, der noen mennesker og besøk gir power og piff til å stå i det som er tungt. Men også i det lange løp. Jeg kan ikke annet enn å fremsnakke det å jobbe i helsevesenet. Det er en berikelse i eget liv. Om du bare har øynene oppe for alt gullet så blir du styrtrik. Om ikke på gods og gull, så hvertfall på gode opplevelser og fine møter. Man må tåle litt vind for og trives, men jammen får man både god utsikt og innsikt av å kjenne på vind og blåst!
Det er dagen før dagen for oss korpsfolk. Uniformen er like trang som i fjor og året før der, notene er på plass i rekkefølge, vår tradisjonelle 16.mai konsert er unnagjort og jeg tror jeg er klar. Klar for årets høydepunkt for oss korpsmusikanter. Jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg i 17.mai og korps! Heldigvis fikk jeg fri fra jobb også i år, ingen selvfølge for en turnusarbeider. Det gjør at jeg snart skal ut på min 22. 17.mai vandring i rekken. La oss håpe jobben og livet vil det slik at jeg slipper avbrudd akkurat denne dagen. Jeg jobber heller kveldsvakt julaften. Sånn helt seriøst.
Jeg vet ikke hva det er som gjør at det er så stas, og at jeg er så innmari stolt av korpset mitt. Egentlig er ikke marsjering det beste jeg vet. Instrumentet hopper og notene danser. Dårlig kondis har jeg og. Ambisen er heldigvis bedre enn kondisen! Men 17.mai… Det er noe spesielt!
Dagen vår starter tidlig. Kvart på sju på morgenen og i år er det vår tur til å ha morgenkonserten på Slottsfjellet. Det er et passe underholdende skue når musikerkroppene skal kjempe seg opp de bratte bakkene opp til Slottsfjelltårnet. Ærlig talt tror jeg vel ikke det er da vi er på vårt stiligste, med tungene hengende ute som slips og er tamburmajoren riktig grei med oss så blåser han opp til marsj før vi har fått igjen pusten. Pjuh! Men åh, det er stemning allerede da! Speidernes flaggborg, bunadskledde Tønsbergfolk som også har klatret opp fjellet og står klare for morgenkonsert før salutten smeller kl 08.
Når morgensalutten er unnagjort bærer det ned til Midtløkken og frokost for vår del. Vi er heldige og får god servering gjennom dagen, og det er jo viktig for å holde ut. Etter frokosten er det barnetoget. I år skal vi gå sist, og har vi riktig flaks blir vi stående oppstilt slik at vi får sett nesten hele toget. Det er moro å høre de andre korpsene, og å se glade, festpynta barn. Ekstra stas, synes jeg, er når det også synges! Jeg har også blitt mer og mer glad i marsjer. I min ungdom var det Smoke on the water og YMCA i gata og jeg skjønte ikke greia med marsjer. Nå blir jeg varm i hjertet av Kronprins Olavs Honnørmarsj, National Emblem og Den norske løve. Alderdomstegn?!
Etter barnetoget er det igjen tid for mat på Midtløkken før vi skal ned på brygga for å spille konsert. Da er det nasjonale sanger som står på programmet, sammen med noen marsjer. No livnar det i lunder, Mellom bakkar og berg.. Norske nasjonalskatter. I dag, dagen før dagen, har vi vært innom Grieg og Halvorsen. Solveigs sang og Jan Magne Førdes Bruremarsj før kalaset ble avsluttet med Valdresmarsj. Så heldige vi er som får bli kjent med så mye flott musikk! Jeg hadde antakeligvis ikke ant noe om det om ikke jeg hadde spilt i korps. Om det hadde vært et savn? Tja?! Men det er helt klart en berikelse å få stadig nye input av gammel og ny musikk i skjønn forening, slik vi korpsmusikere får.
Vi avslutter vår dag med tog på Hogsnes og Vear. Sistnevnte er nyeste tilskudd til Tønsberg Kommune, og det blir jo litt stas å få gå i tog der.
Når det siste toget er over, er både lepper og føtter ganske såre og det er sofatjeneste resten av dagen for min del.
Hipp hurra for Norge, 17.mai og for alle korpsmusikanter i hele landet! Vær stolt av dere selv, løft hodet, smil, vær glad, spill ut og kos deg med instrumentet og gode venner! Hva hadde vel 17.mai vært uten korps?!
La det runge fra gaten og torget,
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt, du er vårt, gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått!
Someday I’ll wish upon a star
Wake up where the clouds are far behind me
Where trouble melts like lemon drops
High above the chimney top
That’s where you’ll find me.
Sånn kan man jo godt tenke seg at det er. Livet etter døden. Smertefritt. Problemfritt. Fritt og deilig. Frisk og sprek kropp, ben som løper lekende lett over grønne enger. Bekymringsfritt. Konfliktfritt. Og problemene, de smelter som drops på tungen innen du rekker å tenke at de er problemer. Ikke minst så kanskje man treffer igjen mennesker og dyr man har sagt farvel til gjennom livet, mens man enda kjenner den friske smaken av sitrondrops på tunga. For en deilig tanke!
Så hvordan er det å være de som er igjen? De som skal leve et helt liv før de får komme over regnbuen og møte igjen de man har mistet. De som skal leve videre etter å ha mistet en av sine kjære. De som kjenner på en sorg så vond at man kan lure på om man noen gang blir hel igjen. Jeg tror det er viktig å sette ord på sorgen. Ord på følelsene. Jeg tror det er viktig å innrømme for seg selv og for omgivelsene at man har det skikkelig vondt. Ubearbeidet sorg kan nemlig gi sykdom. Det er ikke sunt å bære det inni seg. Det er ikke sunt å holde tårene tilbake. Men jeg tror også at det er viktig å gi seg lov til å være glad. Den du har mistet hadde aldri ønsket for deg at deres bortgang skulle ødelegge resten av ditt liv. Kanskje kan man smile og le litt etter kort tid – tillat deg det! Kanskje trenger du lengre tid. Det er også greit. Kanskje er det godt å komme tilbake til jobb tidlig i prosessen, kanskje er det jobben som gir deg det nødvendige pusterommet slik at sorgen ikke spiser deg fullstendig opp. Kanskje har du en kjær hobby som gir deg det nødvendige pusterommet? Gode venner? Kanskje trenger du tid før du orker å se noen. Alt er like riktig. Husk at det er kun du som eier dine følelser! Likevel vil jeg si at det er viktig og ikke la sorgen spise deg fullstendig opp. Det er viktig å gjøre ting som gir pusterom, uansett hva du gjør og om du gjør det alene eller sammen med noen. En hyggelig tur i skogen. Finne de menneskene som gjør deg glad, og være sammen med dem. Finne de menneskene som deler din sorg, kanskje også om ikke du kjente dem spesielt godt mens den du sørger over levde? Lese sladderblader og husmorporno. Eller om ikke annet spille et teit, hjernedødt mobilspill.
Somewhere over the rainbow, blue birds fly
Birds fly over the rainbow
Why then, oh why can’t I?
Sorg. Savn. Ønsket om å få lov til å komme over regnbuen for å få hilse på de som ikke lenger er her. Dessverre kommer man ikke fysisk over den regnbuen. Livets avskjeder er kanskje det aller verste med livet. Og avskjedene er det ingen som slipper unna, så spørsmålet er heller hvordan man kan leve gjennom avskjedene? Man kan for eksempel ta vingene fatt og fly dit de gode felles minnene er, og få en følelse av å møtes igjen på den måten. Du kan si det du så gjerne skulle hatt sagt ut i lufta. Du kan gi de klemmene du gjerne skulle hatt gitt i drømmene dine. Og du kan tenke på alt det fine og gode du fikk gjort for den du savner mens han enda var her. For jeg er sikker på at du gjorde mye godt, selv om det er lett å fokusere på det du ikke fikk gjort når du er i sorg. Finn din måte å komme over regnbuen, komme nær. Kanskje er det på kirkegården ved grava? Kanskje er det et sted dere var sammen? Kanskje er det ved å se på bilder? Eller ved å være sammen med mennesker dere begge kjente, der dere kan snakke sammen og dele minner. Finn din måte å få sagt det du angrer på at du ikke sa. Bruk erfaringen til å fortelle de som er igjen det du ikke vil ha usagt. Så kommer det noe godt ut av det som er så vondt.
FOTO: Kristian T Bollæren
If happy little bluebirds fly beyond the rainbow
Why, oh why can’t I?
