Utløpsdatoer..

Jeg har akkurat levert en skoleoppgave. Det er like deilig hver gang – når innleveringsfristen er over og det ikke er noen vei tilbake. På dette studiet har jeg vært flinkere med å være i rute enn under grunnutdanninga, hvor det meste ble gjort i tolvte time. Og jeg har i grunn vært veldig fornøyd med følelsen av å levere inn noe i god tid før fristen, selv om jeg aldri slapper heeelt av før vi er ved point of no return, når datoen og klokkeslettet for innlevering er passert og det ikke er mulig å trekke oppgaven. Men denne gangen har travelt program og mye jobbing gjort at jeg er tilbake til gode, gamle siste liten. Heldigvis jobber jeg godt under press. 

Jeg har en eller annen fiks idé; jeg må liksom se på utløpsdatoen på melkekartongen. Av og til stresser den meg; f.eks hvis deadlinen på en skoleoppgave er så nær at melka går ut på dato den dagen den skal leveres inn. Andre ganger så gleder jeg meg; når utløpsdatoen på melka er på eller over datoen for noe jeg ser frem til. 

Snodig greie. Tvangstanke, tenker du kanskje? Vi har alle vårt. Dagens melkekartong har utløpsdato på lønningsdag. 12. hver måned er vel en dato mange kommuneansatte ser frem til. Spesielt de av oss som har jobba mer overtid enn fornuftig og sunt er den siste måneden. Mange kan sikkert tenke at siden melk ikke holder i årevis så er det god trøst i at neste lønning kommer før melka er sur. 

Andre ganger kan utløpsdatoen være over et månedskifte. Oi – er det snart april vil vi snart tenke. Utløpsdato i påsken, selvom jeg skal jobbe hele skapte påsken og i grunn ikke trenger å tenke så mye over at det er påske. Når utløpsdatoen plutselig er over julaften så blir jeg stressa for alle julegavene jeg ikke har fått kjøpt enda, også blir jeg litt sånn; jaja, når denne melka går ut, da er hele moroa over da. 

Heldigvis kan også utløpsdatoer være noe jeg gleder meg til; julaften, bursdag, en eller annen hyggelig happening eller dato for sensurfrist på en eksamen. 

Såh.. Sorry folkens. Kanskje noen av dere aldri mer får det samme forholdet til melkekartonger og best før datoer?

Da er det vi må huske på det nye; best før, men ikke dårlig etter… Lurer på om det argumentet holder for innlevering av neste skoleoppgave..? 

En aldri så liten kveldstur..

Sofaliggende og stillesittende i en uke, med unntak av daglige påkrevde rusleturer med dogsa. Forkjølelsen har inntatt skroget med renter for alle forkjølelsen jeg har sluppet unna. Ispedd litt manflu. Men i dag så føltes formen såpass at jeg dristet meg til å kombinere heste og hundeaktivitet. Tanken var vel egentlig at jeg kunne bli transportert rundt til hest mens jeg lufta bikkja. Det hele skulle gå stille, rolig og idyllisk for seg. Og den ideen var jo ikke så dum i utgangspunktet. Men hør nå bare her…

Jeg har altså et makaløst eksemplar av en engelsk setter (fillebikkje!), jfr Jaktprat med Øystein Sunde. Dårlige ører, men ganske allright nese, lukter pannekaker og sånn, da kommern med en gang. Bra bikkje det gitt.. Hmm.. Og siden bikkja ikke har peiling selv så setter jeg peiler på den. En sånn jaktdings. Så har jeg oversikt over hvor den er og hva den gjør, når den for lengst har glemt hvor jeg er og hva vi egentlig gjør (f eks går tur. Sammen.)

Salte på fru hest og tok altså med fuglebikkja og skulle gjøre skogen. Fru hest, en ellers sindig dame på 15 år, hadde plutselig blitt ung og yr. Og skvetten. Og jeg omdøpte henne raskt til islandsk apekatt. Siden denne trioen ikke burde møte på folk (redd det hadde blitt litt sinte folk), så la vi ut på tur på en tid der alle andre folk ser på TV og tar seg et glass rødt.

Jeg vandret halve skogen før jeg slapp spetakkelet, for å være sikker på at vi hadde skogen for oss selv.

Satte meg på fru hest. Sjekka peilern og den som bar den hadde ikke peiling, og var altså 300 meter unna i vestgående retning før jeg hadde begge beina i stigbøylene. Altså motsatt retning av meg.

Så var det å snu og gå etter, rope med stemmen jeg ikke har. Men plystre kunne jeg. Fant spetakkelet og det andre spetakkelet, som jeg tilfeldigvis satt på ryggen til, fikk helt noja ved synet av en løshund. Altså løshunden vi hadde med oss. Ga henne to tette og sa at sånt driver ikke gamle hester med. (Hun var litt småsur og tverr i utgangspunktet, rett og slett litt merr, derav oppstrammeren og påminnelsen om at sånt er tull).

Så fortsatte ferden videre og igjen var fuglehunden på ville veier. Igjen skvatt apekatthesten i levader og piruetter jeg ikke visste hun hadde i kroppen. Og sånn fortsatte vi en grei runde før løsbikkja kom og skremte apekatthesten til sirkushestmoves igjen. Da ga jeg opp ridninga. Føltes for risikabelt for pysete gamle damer. Vondt i halebeinet fikk jeg også i en av piruettene.

Jeez altså. De dyra, de dyra. I morgen blir det hver for seg på dem. En skal øve på å holde kontakt og det skal forsåvidt apekatten også, sammen med litt lydighetsarbeid. De hadde glemt alle kunster begge to i dag… Nå tok jeg hele dagsdosen med hostesaft i en kjeft og er på god vei inn i deilig morfinrus og hostefri natt.

At fitbiten runda drøye 15000 på denne turen ga vel kroppen sjokk, etter sengeleiet. Kanskje, og forhåpentligvis fikk jeg svetta hele forkjølelsen ut av legemet?! At mesteparten av de 15000 var på egne bein var heller ikke planen. Men når den snille transportøren forandres til en ukontrollerbar fullblods i sinn så var egne ben bedre enn hennes. Ellers kunne denne sykemeldinga fort blitt mye lengre.

Over og ut.

Pynter opp med radarparet. Lydig 1&2 fra en litt hyggeligere tur.

Om å glemme seg selv

Det er godt kroppen min henger sammen, ellers er jeg stygt redd jeg hadde glemt en arm her og et bein der. Det er jammen ikke lett å være så distré at man kunne glemt igjen seg selv!

Jeg er aldeles fullstendig håpløst distré noen ganger. I tillegg er jeg fullstendig desorientert hva stedsans måtte gjelde. Jeg trenger en app hvor jeg kan søke opp det meste jeg eier. Eller ikke eier. For eksempel hjemmesykepleiebilen. 

To dager på rad nå har jeg leita etter bilen. Først en kveld der jeg parkerte utenfor et leilighetskompleks der de fleste husene ser temmelig like ut i mine øyne. Jeg gikk visst inn en dør, og ut en helt annen og da jeg stod på utsida skjønte jeg rett og slett ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Jeg trengte et par minutter før jeg klarte å orientere meg. Noen mennesker har et innebygd kompass i kroppen. Øst, vest, nord, sør. For meg er det bare ord. Jeg veit hvor øst er hjemme på Ringshaug hos foreldrene mine, for der ser man over til Østfold. Jeg har fått med meg at sola står opp i øst og går ned i vest, så akkurat rundt soloppgang eller solnedgang vil jeg kanskje muligens være i stand til å finne øst og vest. Ellers er jeg helt fullstendig blank på hvilke retninger jeg skal ta. Og det er litt upraktisk i hverdagen, og spesielt dumt når man står der og er på jobb, midt blant en masse like hus og ikke aner i hvilken retning bilen befinner seg. Etter litt fram og tilbake klarte jeg å orientere meg nok til å finne bilen.

En annen ting jeg er håpløs på er parkeringshus. På Farmandstredet står jeg alltid på samme plan, og er det ikke ledig der så er det faktisk litt krise. Når jeg er smart og har hjernen koblet på kroppen klarer jeg å være lur nok til å ta bilde av hvilket plan jeg står på eller noe sånt. Det gjorde jeg ikke her om dagen, da jeg var på jobb og skulle et ærend inn til byen for å hente noe. Skulle skyndte meg, det var ingen ledige plasser der jeg pleier å stå og jeg måtte en runde eller tre videre før jeg fant en plass med grønt lys over. Satte fra meg bilen, gjorde mitt ærend og skulle så finne igjen bilen. Det var visst lettere sagt gjort. Jeg gikk og jeg gikk. Ble så fortvila at jeg nesten begynte å grine, samtidig som jeg holdt på å le meg i hjel av hvor fullstendig håpløs jeg er. Det er bare jeg som kan klare noe sånt, det er jeg sikker på. Jeg rakk å tenke mange tanker: har jeg feilparkert og blitt taua bort? Så hissa jeg meg opp: taue bort en hjemmesykepleiebil – makan!! Så måtte jeg tenke: kjørte jeg lysgrå, mørkgrå eller rød bil?! Vurderte å ringe inn til kontoret og dele min fortvilelse. Var også på parkeringsautomaten og leita etter nummeret til parkeringsselskapet for å ringe å gi dem inn for og kanskje ha taua vekk bilen min.. Nøyde meg med å ringe søstra mi og klage min nød. Det verste var at jeg følte at ALLE så at jeg var fullstendig lost og at jeg var sikker på at jeg møtte de samme menneskene på nytt runde etter runde. Jeg gikk selvfølgelig med målbevisst gange mens jeg leita desperat etter bilen med sidesynet – ingen skulle se at jeg hadde gått meg vill… Antrekket var ikke spesielt diskré heller – man blir lagt merke til i hjemmesykepleieuniform. Også hadde jeg ikke tatt med jakka, så spesielt varmt var det heller ikke.

Endelig, etter 20 minutter der jeg hadde rykket tilbake til start x antall ganger så la jeg merke til at det gikk en vei opp og en vei ned, og at jeg nok hadde valgt den opp, eller kanskje den ned, hele tida. Jeg prøvde den andre muligheten og jeg har aldri vært så glad for å se denne her igjen! 

Jeg trøster meg med at jeg husker stort sett på de viktige tingene i livet. Så får det heller være at jeg bruker ganske mye tid på å lete etter det mindre viktige.