Om å glemme seg selv

Det er godt kroppen min henger sammen, ellers er jeg stygt redd jeg hadde glemt en arm her og et bein der. Det er jammen ikke lett å være så distré at man kunne glemt igjen seg selv!

Jeg er aldeles fullstendig håpløst distré noen ganger. I tillegg er jeg fullstendig desorientert hva stedsans måtte gjelde. Jeg trenger en app hvor jeg kan søke opp det meste jeg eier. Eller ikke eier. For eksempel hjemmesykepleiebilen. 

To dager på rad nå har jeg leita etter bilen. Først en kveld der jeg parkerte utenfor et leilighetskompleks der de fleste husene ser temmelig like ut i mine øyne. Jeg gikk visst inn en dør, og ut en helt annen og da jeg stod på utsida skjønte jeg rett og slett ikke hvor jeg var eller hvor jeg skulle gå. Jeg trengte et par minutter før jeg klarte å orientere meg. Noen mennesker har et innebygd kompass i kroppen. Øst, vest, nord, sør. For meg er det bare ord. Jeg veit hvor øst er hjemme på Ringshaug hos foreldrene mine, for der ser man over til Østfold. Jeg har fått med meg at sola står opp i øst og går ned i vest, så akkurat rundt soloppgang eller solnedgang vil jeg kanskje muligens være i stand til å finne øst og vest. Ellers er jeg helt fullstendig blank på hvilke retninger jeg skal ta. Og det er litt upraktisk i hverdagen, og spesielt dumt når man står der og er på jobb, midt blant en masse like hus og ikke aner i hvilken retning bilen befinner seg. Etter litt fram og tilbake klarte jeg å orientere meg nok til å finne bilen.

En annen ting jeg er håpløs på er parkeringshus. På Farmandstredet står jeg alltid på samme plan, og er det ikke ledig der så er det faktisk litt krise. Når jeg er smart og har hjernen koblet på kroppen klarer jeg å være lur nok til å ta bilde av hvilket plan jeg står på eller noe sånt. Det gjorde jeg ikke her om dagen, da jeg var på jobb og skulle et ærend inn til byen for å hente noe. Skulle skyndte meg, det var ingen ledige plasser der jeg pleier å stå og jeg måtte en runde eller tre videre før jeg fant en plass med grønt lys over. Satte fra meg bilen, gjorde mitt ærend og skulle så finne igjen bilen. Det var visst lettere sagt gjort. Jeg gikk og jeg gikk. Ble så fortvila at jeg nesten begynte å grine, samtidig som jeg holdt på å le meg i hjel av hvor fullstendig håpløs jeg er. Det er bare jeg som kan klare noe sånt, det er jeg sikker på. Jeg rakk å tenke mange tanker: har jeg feilparkert og blitt taua bort? Så hissa jeg meg opp: taue bort en hjemmesykepleiebil – makan!! Så måtte jeg tenke: kjørte jeg lysgrå, mørkgrå eller rød bil?! Vurderte å ringe inn til kontoret og dele min fortvilelse. Var også på parkeringsautomaten og leita etter nummeret til parkeringsselskapet for å ringe å gi dem inn for og kanskje ha taua vekk bilen min.. Nøyde meg med å ringe søstra mi og klage min nød. Det verste var at jeg følte at ALLE så at jeg var fullstendig lost og at jeg var sikker på at jeg møtte de samme menneskene på nytt runde etter runde. Jeg gikk selvfølgelig med målbevisst gange mens jeg leita desperat etter bilen med sidesynet – ingen skulle se at jeg hadde gått meg vill… Antrekket var ikke spesielt diskré heller – man blir lagt merke til i hjemmesykepleieuniform. Også hadde jeg ikke tatt med jakka, så spesielt varmt var det heller ikke.

Endelig, etter 20 minutter der jeg hadde rykket tilbake til start x antall ganger så la jeg merke til at det gikk en vei opp og en vei ned, og at jeg nok hadde valgt den opp, eller kanskje den ned, hele tida. Jeg prøvde den andre muligheten og jeg har aldri vært så glad for å se denne her igjen! 

Jeg trøster meg med at jeg husker stort sett på de viktige tingene i livet. Så får det heller være at jeg bruker ganske mye tid på å lete etter det mindre viktige.
 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg