En epistel om nåtidens og fremtidens helsevesen.
Du er sobrilen min du! Jeg hadde kveldsvakt og var inne hos verdens fineste pasient. Ofte trengte hun litt beroligende kunne jeg lese av rapporter. Jeg prioriterte alltid noen minutter til en liten prat, det ga meg mye. Og tydeligvis ga det henne mye, for hun spurte meg aldri om sobril og hun takket nei da jeg spurte om hun trengte en for natta. Svaret hun ga meg varmet i hjertet og var en av de situasjonene jeg har tenkt at vi har verdens fineste yrke.
Tydelig, modig, stolt. Faget i front. Norsk Sykepleierforbunds sterke slagord.
I februar 2023 kom Helsepersonellkommisjonen med sin nye rapport; en 300 siders utredning som tar for seg mye av utfordringene som allerede finnes, og problemstillingene som kommer i framtidens helsevesen. Norge har et meget godt offentlig helsevesen, som sikrer oss gode offentlige helsetjenester. Det er pr i dag sysselsatt 400.000 mennesker i helsevesenet. Antall eldre øker, i takt med at antall personer i arbeidsfør alder på ingen måte øker. Konklusjonen er kort fortalt at vi er nødt til å ivareta også andre funksjoner i A/S Norge, så vi kan faktisk ikke være så mange flere i arbeidsfør alder, som skal jobbe i helse. Rapporten sier temmelig tydelig at man ikke kan regne med å få så veldig mange flere ansatte i helsevesenet, men et økende antall eldre skal fremdeles ivaretas. Mye av cluet da er god forebygging slik at de eldre holdes på et funksjonsnivå med minst mulig behov for helsetjenester. Forebygging på lavterkselnivå er helt klart mest lønnsomt. I tillegg til at man bør se på hvordan man kan spare tjenester ved å ta i bruk velferdsteknologi. Ikke for å spare folk, men for å bruke folkene mer fornuftig.
Det mangler pr i dag 7000 sykepleiere på landsbasis, og tallet er økende. Det mangler også helsefagarbeidere i fremtidens helsevesen. Rapporten til Helsepersonellkommisjonen sier altså at vi fremdeles skal levere gode offentlige helsetjenester, men vi må tenke nytt og annerledes.
Vi ser en trend med svært høy belastning i helsevesenet. Vi ser også mange ledige stillinger. Det vil si at det er lett å få jobb et annet sted i helsevesenet, om man ikke får gjort en god jobb der man er. Konsekvensen kan bli høy utskiftning, vanskelig å holde på gode fagfolk, stor ressursbruk på opplæring av nye, og altså en ond sirkel. Det er jo også trist for pasientene at de trygge pleierne går sin vei.
Som jeg skriver innledningsvis så har vi virkelig verdens fineste yrke. Det å få lov til å gjøre en forskjell for en nydelig gammel dame, eller for en familie i krise. En familie som snart blir en mindre, der man skal ivareta den som snart går ut av tiden, men ikke minst også denne personens pårørende. Det sistnevnte er noe av det aller fineste jeg gjør i jobben min. Cicely Saunders, palliasjonens mor, sier så fint; “minnet om hvordan en dør, forblir som viktige minner for de som skal leve videre”. Det at vi ivaretar de pårørende, og sørger for at de har et godt støtteapparat rundt seg og sitter igjen med en opplevelse av at det uunngåelige ble noe fint, er viktig. Også i et samfunnsperspektiv. Stor pårørendeslitasje kan i verste fall generere langvarige sykemeldinger. Noe som igjen gir en byrde på samfunnet. Det er en god investering om vi klarer å tilrettelegge for en belastning som blir så lav at de pårørende raskt kommer tilbake i jobb og ikke lever på samfunnets sikkerhetsnett.
Faget i front. Kronisk syke er storforbrukere av helsetjenester, og deres pårørende utsettes også for store belastninger over tid. Arbeidet med å holde seg frisk, starter for oss som er unge i dag, allerede med valgene vi gjør nå. Hvordan holde oss friske, og uten behov for helsetjenester lengst mulig? Tanker som nok krever en egen blogg, så jeg må avgrense tankene til de som allerede mottar helsetjenester.
Et lårhalsbrudd koster samfunnet enormt med penger. Først har man prisen for selve operasjonen og sykehusbehandlingen. Pasienten overføres så kommune, der man har en døgnpris på rehabilitering. Pasienten kommer hjem, og er ofte i behov av tjenester i hjemmet. Det er ikke sjeldent det oppstår komplikasjoner underveis i forløpet. Sluttsummen for alt dette kan fort havne oppunder millionen. Det er mye penger å spare på å forebygge at et lårhalsbrudd i det store og hele skjer. Det er ikke sjelden at lårhalsbrudd er noe som inntreffer hos personer som allerede er svekket i funksjon og balanse, og fra før mottar helsetjenester. En enkel urinveisinfeksjon kan lett gi fall, som igjen kan føre til lårhalsbrudd. God forebygging er alfa og omega for å holde kostnadene nede. I en travel hverdag i hjemmetjenesten kan gryende infeksjoner, som i verste tilfelle fører til et fall med lårhalsbrudd, lett overses. Med travelhet som årsak. Alle som er nærmest de eldre, trenger derfor å ha et godt klinisk blikk for å fange opp endringer. og identifisere potensielle problemstillinger på lavterskelnivå. Og altså tid nok til å gjøre tiltak, som i beste fall kan forebygge store og kostnadskrevende uønskede hendelser.
En av mine tidligere ledere sa så klokt; man må bruke penger for å spare penger. At vi rigger oss for å ha tid nok til å fange opp forverringer på et tidlig stadie. At vi på hver arbeidsplass skaper en kultur for å være våkne, og fange opp potensiell sykdom hos våre pasienter på et tidlig stadie. Det handler i stor grad om kompetanse. Og altså tid til å anvende kompetansen.
De siste årene har det vært en satsing på flere typer master-utdanninger for sykepleiere. Når vi investerer penger i å utdanne folk, må vi også anvende den kompetansen vi får og tilrettelegge for at de som hever kompetansen sin, også får brukt den. At de blir ute i klinikken, og ikke sikter seg inn på andre stillinger. Master i avansert klinisk sykepleie er et godt eksempel på kompetanse som bør anvendes i kommunehelsetjenesten, og kanskje spesielt i hjemmetjenesten. Vi merker et stort press på fastlegene ute i hjemmetjenesten, og en god samarbeidspartner som kan lette arbeidet for fastlegene er AKS-sykepleieren. De er rustet til å gjøre gode kartlegginger, som igjen letter arbeidet til fastlegene. Det er disse som på et lavterskelnivå kan settes til å gjøre kartlegginger, der fagarbeidere og sykepleiere fanger opp at noe ikke er helt som det skal og formidler dette til AKS, som bør være et godt talerør inn til fastlege og andre samarbeidsinstanser. Målet bør være å unngå sykehusinnleggelser i størst mulig grad, og kunne behandle hjemme på et lavt, men effektivt nivå. En innleggelse er belastende for pasienter som fra før har lav organisk reservekapasitet. Det gjør ofte at funksjonsnivået faller, og behovet for hjelp øker.
Urinveisinfeksjoner. Plagsomt for den det gjelder. Går det langt nok, går det raskt til en systemisk infeksjon som krever innleggelse med intravenøs antibiotikabehandling. Det setter ofte pasienten tilbake flere hakk, det kan gi forvirringstilstander og økt fallfare. En som alltid er påpasselig med å bruke rullatoren til å støtte seg på, kan plutselig glemme den og fall som i verste fall gir stor skade, kan være konsekvensen. Urinveisinfeksjoner kan unngås helt med gode forebyggende tiltak, spesielt på hygiene. Eksempler fra felten; En pasient med en dårlig regulert mage, vil ofte slite med lekkasjeproblematikk, som igjen gir økt fare for bakterier som kan føre til infeksjon. Klarer man å regulere magen med laksantia, og dermed redusere lekkasjeproblematikk til et minimum, er faren for bakterier og infeksjoner mindre. Jeg har sett flere eksempler der flinke kollegaer har fanget opp dette, og pasienter med residiverende urinveisinfeksjoner som følge av lekkasje, har fått redusert sine lekkasjer, holdt seg infeksjonsfrie, spart seg for innleggelser og opprettholdt et stabilt funksjonsnivå over lang tid. Det handler om kompetanse, både i utdanning og erfaring. Men det koster altså penger å ruste seg for å være tidlig ute. Det koster enda mer penger og belastning for både pasient og pårørende, om man ikke er tidlig ute.
I dagens helsevesen måles vi på tid og effektivitet, vi tildeles midler basert på planlagt arbeid i både spesialist og kommunehelsetjeneste, og vi måles på hvor mange planlagte oppgaver vi utfører. Alle overraskelsene vi møter på veien, er det lite rom for. Men det å investere tid på å håndtere overraskelser og iverksette effektive tiltak for å minimere skade, er noe av det aller viktigste vi gjør. At vi i større grad rigges for å kunne håndtere alle overraskelser, er altså viktig. At man våger å ha nok bemanning til at det ikke ser lønnsomt ut ved planlegging. Ellers kan små ting fort bli store og kostnadskrevende fordi vi venter til hendelser inntreffer og vi har nok en pasient inn på mye planlagt hjelp. Velferdsteknologi kan frigjøre tid til å håndtere overraskelser, og det er viktig at vi avsetter mer tid til overraskelser og forebyggende arbeid. Det er en god måte å bruke penger, for å spare i den andre enden. Jeg er ganske sikker på at det kan innhentes gode tall på om frekvensen av uønskede hendelser går ned, at man holder pasienter stabile på tjenestene de mottar, ved å rigge oss for å jobbe mer forebyggende, og ha tid til å ivareta overraskelser. Overraskelser som man lett kunne tatt på skylapper og oversett frem til det ikke gikk mer, og det ble veldig dyrt. At den fine gamle damen jeg beskrev innledningsvis, ikke trengte så mye sobril fordi hun følte seg trygg og sett, forebygget helt sikkert ustøhet og fall med uønsket hendelse som konsekvens. Så det å ha de minuttene der, det er så innmari viktig og verdifullt. Men ikke minst; hun hadde det jo mye bedre med litt miljøarbeid som medisin, fremfor en pille. De få minuttene med en god prat, er også viktig for min trivsel i yrket. Det er fint å få være noens sobril. Og skal jeg holde 30 år til som sykepleier, så trenger jeg å ha tid til å gjøre jobben min.