Det har vært sesongavslutning i NRK-serien SKAM i dag. Serien hele Norge, langt utenfor målgruppen på 15 år, har trykket til brystet. Serien som har fått danskene til å bli nysgjerrige på det norske språket og islandske ungdommer til å øve på norske gloser. Serien der rettighetene er kjøpt opp av selveste Simon Fuller, med planer om å lage en amerikansk versjon.
Jeg kan godt skjønne hvorfor den har blitt så stor. FOR et konsept! For noen skuespillere! For noen historier! På sett og vis historier der de fleste av oss kan kjenne oss igjen. Eller relatere det til noen vi kjenner. Så enkelt. Så vanlig. Og så vanvittig bra skildret.
Årets sesong trodde vi skulle handle om homofili. Om å komme ut av skapet. Så viser det seg at dette slettes ikke er hovedproblemstillingen når det kommer frem at Isaks kjæreste er bipolar, samtidig som Isaks venner en etter en synes det er helt fint at han liker gutter. Bipolar. Det blåses opp til et stort problem. Vi tror det skal gjøre ende på Isak og Even. Hormonbomba Magnus, som for det meste er opptatt av når han skal få pult for første gang, sprekker bobla. Moren hans er bipolar. Han snakker om det som noe helt vanlig. Normaliserer det. Gir kloke råd. Når alt kjennes vanskelig ta en dag av gangen. Når det kjennes håpløst – ta en time av gangen. Når det kjennes svart – ta et minutt av gangen. Det var ikke akkurat det holdet vi hadde regnet med at de kloke rådene kom fra. Men herregud så sant det er! Minutt for minutt – i verste fall..! Og homofili – det er etterhvert helt normalt, og ikke noen big deal.
Så avsluttes det. Og uansett, hva man tror på; Gud, Jesus, Allah eller evulosjonsteorien. Om man må ta livet minutt for minutt, eller i større jafs.. Så er det bare en ting som er sikkert. At livet er. NÅ.
Så enkelt, så banalt og så innmari sant. Livet er NÅ. Vi har bare fått et liv utdelt og det er NÅ.
