Mennesker er underlige skapninger. Kanskje særlig nordmenn, der janteloven forteller at du er klysete om du tror du er noe?
Jeg har lett for å spore inn på det negative og tenker å skrive litt om det, som en hjelp til selvhjelp.
Når noen sier “Hanna du er flink til…” avfeier jeg det med “pffft, er jeg vel ikke?!”. Også begynner jeg kanskje og analysere – “hva var baktanken med at han sa jeg var flink til det?” Jeg har vanskelig med å ta til meg at jeg er faktisk er flink.
Er det derimot noen som sier “Hanna, du må bli bedre til…” eller “Du er litt…” Jeg sluker det rått. Lar det definere meg. Lar det bli en sannhet. Lar det bli meg. Også analyserer jeg det, og legger på noen ekstra negative sannheter til meg selv, og tenker tilbake til annen kritikk eller kjeft jeg har fått tidligere. Også får jeg det litt vondt, blir veldig såret. Mye mer enn personen som ga meg kritikk nok mente at jeg skulle bli.
Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje vi er litt sånn alle sammen? Vi avfeier ros og sluker kritikken rått. Vi lar det negative få definere oss.
Jeg kan også lett la meg prege av negative opplevelser. Er Dögg, hesten, en klyse EN tur, så kan jeg la det overskygge alle de 100 fine turene vi ellers har hatt. 9,9 av 10 turer er hun jo en perle. Også kan altså den ene 0,1 prosenten godt få definere henne som en overhormonell merr og meg til en udugelig rytter, hvis vi en dag ikke har dagen. Det er helt teit egentlig!
På spilleøvelser er det en ting som er ganske typisk når vi er i ferd med å øve inn noe. Man spiller et parti i et stykke som stort sett er grei skuring, man pleier å spille riktig der. Så spiller man feil EN gang, og dirigenten påpeker “du spilte feil der!”. “Tenk, det merket jeg selv også” kan jeg tenke inni meg. Også får jeg lyst til å si “har du ikke hørt at jeg spilte riktig de 10 forrige repetisjonene?”. For å dra den videre ut i livet, kanskje man ikke trenger å påpeke når folk gjør feil EN gang? Når de ellers pleier å gjøre ting riktig? Det blir jo veldig negativt. Jeg mener ikke at ikke dirigenten skal få si “skjerpings” eller “gå hjem og øv” når jeg gang på gang spiller samme feilen. Men det er noe med det å påpeke flere feil eller positive ting…
Overse ulåtene i litt større grad, og jeg er ganske sikker på at man får flere godlåter i betaling.
I trening av hund snakker man om positiv forsterkning. Man heier fram det hunden gjør bra. Og man heier veldig. Bikkja blir vill av arbeidsglede og gjør alt den kan for deg. Hunder er jo enkle sjeler – gjør alt for en godbit eller en runde med favorittleken. Men hundetrening, eller trening av dyr generelt burde i større grad vært overført til mennesker. Man gir hunden rom for å prøve. Rom for å gjøre feil, og når den gjør riktig så får den ros i bøtter og spann. Jeg tror på positiv forsterkning også mellom folk. Positiv forsterkning skaper trygghet til å tørre å prøve. Og da tror jeg helt ærlig at man ikke gjør så mye feil, for man er ikke redd for å gjøre feil. Jeg vet med meg selv at jeg spiller mindre feil når jeg ikke er redd for å spille feil.
Så, kjære deg, og kjære meg – en oppgave til oss selv framover; Gi ros! Det er hyggelig å gi ros, og får man nok ros så kanskje man greier å tro det til slutt? Og la det positive få definere for en gangs skyld.. 😉 La det bli flere logrende, glade hunder, som tør å prøve ute i samfunnet vårt! 🙂
