Adventsstjernene har poppet frem i vinduene i de tusen hjem de siste par ukene, og forventningene bygger seg opp i små og store kropper. Det er snart jul igjen.
Med julen så kommer mange tanker og minner. Minner om tidligere julefeiringer, og minner om det som en gang var. Jeg satt her en kveld og trengte litt tidsfordriv. Bladde opp en episode fra i fjor hvor Ingrid Olava var på besøk i Prøysenstua. Prøysen er en viktig del av jula for mange, både med sine juleeventyr og fortellinger. Snekker Andersen og julenissen er velkjent for de fleste. På samme måte som de fleste har et forhold til jordmor-Matja i Julekveldsvisa, og mimrer tilbake til den gang de var 4 år i romjul’n. Jeg er glad i både Prøysen og Ingrid Olava, og gledet meg egentlig mest til å høre hennes versjon av hans viser, men satt også og lyttet til det hun snakket om. Ingrid Olava ble spurt “hva betyr jula for deg?” og hun svarte så klokt, at for henne er jula en slags temperaturmåler på livet. På hvor man er i livet, hva man har og hva man har oppnådd i forhold til andre. Ikke minst beskrev hun følelsen man kan sitte med over at alle liksom er så glade, og det blir ekstra gjennomsiktig og sårbart hvis man ikke er glad selv.
Jeg synes det var så fint sagt, og jeg tror kanskje det er sånn for mange? Jula er jo en tid man tenker på de man har. Vi kjøper julegaver til de nærmeste, og sender julekort, julemail, jule-sms eller annen type julehilsener til mange vi kjenner. Det går mange julehilsener til folk man kanskje bare sender julehilsener til en gang i året, men ellers ikke har noe særlig kontakt med. Jeg tenker at jul er en fin og viktig arena for litt kontakt. Kanskje snakker vi om at vi må ses i det nye året, også koker det bort i den berømte kålen før man sender hilsen med samme lovnad neste år. Vi tenker altså på de vi har nær, og på de vi kjenner og sender julehilsener til. Men kirkegårdene rundt omkring vitner også om at vi tenker på de vi ikke lenger kan kjøpe julegaver, eller sende julekort til. Det bugner av kranser, og kirkegården er et vakkert skue i skumringen før jula ringes inn, der det blafrer i gravlykter på de fleste graver.
Jula er en tid for ettertenksomhet. En tid man tenker på det som var annerledes i fjor, og kanskje funderer litt på hva som skal skje før det blir jul igjen neste år? For endel familier er det en tom stol rundt julebordet for første gang. Det kan være både trist og vemodig, og romme mange følelser. Så tenker jeg at det blir desto viktigere å sette pris på de man har igjen. For man kan jo ikke bare dvele ved det som har vært, livet må også gå videre på den ene eller andre måten. For å få det til er det viktig å sette pris på samvær, på å ha noen å være glad i. Sette pris på liv og røre. På glade barn, men også på sjarmen med masete, trøtte og sutrete barn, for en dag er de sutrete barna ute av redet og feirer kanskje jul med svigers. Jacobys kloke ord i visa “Hverdag” sier “..for husk at denne dag må du ta vare på, den forsvinner mellom fingra dine nå. En dag vil du savne slitet, da er det for sent å vite. Det er du som gjør din dag og tinning grå”. Det er så sant! Det er viktig og ikke henge seg opp i ubetydelige bagateller, og jeg tror også det er viktig å gjøre opprydningssjauer i eget liv. Hva betyr noe? Og hvem gir deg noe? Noen ganger kan det være greit å gjøre noen grep. Rydde unna forpliktelser og relasjoner som kanskje ikke er særlig givende, eller verdt å bruke dyrebar tid på? For meg er jula en påminnelse om at livet er vanvittig skjørt. Det er ingenting som varer evig av mennesker, gleder eller hvor man er i livet. Før hun vet ordet av det er småbarnsmoren blitt til bestemor. Fireåringen blir tenåring og synes nisser og julemagi er barnslig og teit, før han plutselig er blitt far og er den som skal føre familiens juletradisjoner videre.
Juletradisjoner er viktig. Jeg tror de fleste familier har sine små greier som må til for at det skal bli jul på ordentlig. Da vi var små var desember magisk, da kom lillenissen på besøk med små gaver hver dag. For oss var han en magisk skapning som var et sted der ute, vi lette etter spor og håpet å få et glimt av ham. Lillenissen er på plass igjen i familien nå som det har kommet en ny generasjon med barn. Jeg gleder meg over å tenke på hvordan det kribler av spenning i de små kroppene over lillenissens magi. Denne generasjonens lillenisse har tatt steget videre og også blitt en rampenisse, og han har fått en fysisk kropp som dukker opp sammen med en gave, hilsen og stort sett et stort eller lite puss. Han besøker de små, men også de voksne som trenger en oppmuntring i livet. Han gjør morsomme streker og skriver små hilsener med bokstaver som går alle veier og som må leses et par ganger for å forstå. Realisten i meg vet at noen står bak påfunnene hans, mens barnet i meg kjenner litt på magien og gir meg en god latter eller flere over alle hans påfunn. Han gir ikke alltid de store, dyre gavene, for det synes jeg også er viktig å tenke på. At julemagi også kan skapes uten at det koster skjorta. Det er jo en gang sånn at ikke alle har like mye å rutte med, og i mediene kommer heldigvis også oppmerksomheten frem på dette problemet. Kirkens Bymisjon kjører kampanjen “Gled noen som gruer seg til jul”, send en sms GLEDE til 2490 og gi kr 80 – det blir to middager til noen som gruer seg til jul. Det vil jeg gjerne oppfordre alle til å gjøre! 80 kroner kan veldig mange av oss avse.
“God jul” er en selvsagt frase, noe man sier til alle. Jeg har sagt frasen mange ganger og i all min naivitet tatt det som en selvfølge at alle gleder seg til jul. Men så har jeg også vært på et sted i livet hvor jeg har fått kjenne på livets realiteter, og kjent mange som har fått kjenne på dem, både i jobben som sykepleier og som medmenneske. Jeg har sagt “takk, i lige måde” og tenkt inni meg “lett for deg å si…” God jul du lissom. Det får meg til å tenke på, og føle med, de som i år tenker “lett for deg å si..”, inni seg, eller som nesten begynner å grine når frasen sies og juleklemmen gis. De som har en heller dårlig temperatur på livets temperaturmåler. Det kan være av mange årsaker. Alt fra de hjemmene der julemagi og tradisjoner kanskje ikke står så sterkt? Hos de som ser at jul er hyggelig for mange, men ikke for dem. Hos de som så inderlig ønsket seg egne små å lage juletradisjoner for, men aldri fikk det. Og det kan være de som selv har alvorlig sykdom i kroppen, eller noen nære som er alvorlig syke. De som lurer på om dette er siste jula? De som nylig har mistet noen, og skal lage sin første jul med en tom plass rundt middagsbordet. De familiene som må klare seg uten hun som pleide å lage verdens beste juleribbe, eller han som var den morsomste nissen de visste om og på et eller annet vis få det til å bli “jul alikevel”, som visa Julekveld i skogen så fint sier.
Det fineste med jula, synes jeg, er anledningen den gir for å gjøre fine ting for andre, sende hyggelige julehilsener til de man kanskje ikke snakker så mye med i det daglige, men likevel er glad i. Kanskje glede og overraske noen som slettes ikke hadde forventet en oppmerksomhet fra din kant? Muligheten for å gjenoppta kontakt med noen som har sklidd litt bort uten at du egentlig har ønsket det. På en måte er det fint å ta temperaturen på eget liv og gjøre noen valg basert på målingene. Tenke litt over om man kan gjøre noen grep for å bli mer glad neste gang noen sier “god jul!”. For de som i år får en følelsesladd jul fordi en stol står tom for første gang, håper jeg de klarer å tenke at neste jul kan bli bedre samtidig som de også kan kjenne på at det er godt å være sammen med de som er igjen. For de som lever med sykdom som puster dem eller deres nære i nakken, og føles som en trussel mot eksistens og mulighet til å bli glad igjen, håper jeg de kan klare å gripe øyeblikkene. Carpe diem høres overflatisk ut, men det er noe fint i det. Kanskje kan vi stoppe opp litt, høre litt mer på vårens fuglesang, sommerens bølgeskvulp, sensommerens gresshopper og tenne litt flere stearinlys i den mørke høsten. Vi kan nyte lyden av kram snø som knirker under føttene og sette pris på at vi har en varm hule å krype inn i når vinterstormene herjer som verst. Jeg tror det for den gruppen er spesielt viktig å leve litt mer, føle litt mer, sortere litt mer i positive og negative innslag i livet og ta grep fremfor å la det suse og gå sin skjeve gang.
Ingrid Olava sa også noe fint om sin egen utvikling som menneske de siste 10 årene. Hun er omtrent på min alder, og jeg kan godt kjenne meg igjen når hun beskriver følelsen hun hadde av å tro at “alle andre” får til livet litt bedre enn deg, til tryggheten hun har i dag på at livet har opp- og nedturer for alle mennesker. Temperaturmåleren min for 10 år siden var nok annerledes på dette området, enn den er i dag. Jeg er heldigvis tryggere i meg selv, og litt mindre opptatt av hva andre mener. F.eks hadde jeg nok aldri turt å publisere noen skriverier, eller tenkt at det var interessant for noen andre å lese for 10 år siden. Temperaturmåleren for 10 år siden var på den annen side mer happy god lucky, og tok alt som en selvfølge. Høres kanskje fint ut, men jeg synes faktisk at det er godt å ha kjent på motbakker, slik at man stopper opp karusellen litt og setter litt større pris på det og de som virkelig betyr noe.. Jeg håper de som opplever motgang og tenker “lett for deg å si..” når de ønskes god jul, kanskje med tid og stunder kan klare å finne en mening med sin motgang og gjøre noe godt ut av det slik at neste års temperaturmåler lyser mer positivt. Med ønske om en god førjulstid til alle <3
