Det brygger opp til streik i Unio-kommune. En streik for høyere lønn. Høyere lønn er så mye mer enn de to ordene. Det handler om å henge med og ha kjøpekraft i dette høykostnadslandet. En person med bachelorgrad og 100% fast jobb har en ca inntekt på 570.000 kr (som blir et ca snitt når man legger kvelds/helgetillegg og helligdagstillegg oppå grunnlønna på 501.400 kr, og i tillegg får litt overtid og forskyvninger ila et år). En gjennomsnittelig sykepleier, en vanlig jobb. Jeg legger inn et søk i lånekalkulatoren til Sparebank 1 og finner ut at de har mulighet til å ta opp et lån på rundt 2.462.100 (da har jeg lagt inn 300.000 kroner i studielån som gjeld da det er snittet for studenter med bachelor). Så legger jeg inn et søk på Finn i min hjemkommune Tønsberg på boliger til max 2.400.000 og finner at denne personen kan kjøpe 19 boliger i markedet. Boliger mellom 28 og 65 kvadratmeter. For å kjøpe en bolig til 2.400.000 skal man også ha en egenandel på 360.000. Eller foreldre med mulighet til å stille med sikkerhet.
Har man et barn går lånerammen ned til 1.863.300 og man kan kjøpe 6 boliger i markedet av størrelse bøttekott. Er man så uheldig at man har 2 barn så kan man låne 968.700 kr, det ligger ingen boliger ute til under 1 million i min kommune. Det er jo ikke helt uvanlig i dag at noen sitter alene med både 1 og 2 barn, og har en helt vanlig jobb, som lærer eller sykepleier. Det er klart – man stiller jo sterkere når man er to.. Og det er normalt i Norge at folk eier egen bolig.
Konsumprisindeksen øker. Konsumprisindeksen beskriver prisstigning på varer og tjenester. Krona øker. 1000 2018-kroner er 1034,82 2020 kroner. 570.000 2018-kroner ga høyere kjøpekraft enn 570.000 2020-kroner. Skulle man holdt følge med verdien på krona så skulle man hatt ca 589.000 kr i 2020 for å ha samme lønn som i 2018. Priser på varer og tjenester følger med. Det gjør ikke lønna til sykepleierne på samme måte.
Vi fikk et realt hopp i hovedoppgjøret i 2019 der gjennomsnittslønna ble satt opp til 500.000 kr ved 10 års ansiennitet, men da hadde vi også ligget på 455.000 eller deromkring i lang tid og man så at vi allerede da hadde mindre kjøpekraft. Så jeg vil ikke si vi var heldige, men at noen våknet og forstod at noe måtte gjøres.
Det mangler 7000 sykepleiere i Norge i dag. I 2035 mangler det 38.000! Det er bare 14 år til. Regjeringen gjør tiltak ved å øke utdanningsplasser. Tildels gjøres det ulike tiltak rundt i kommunene for å rekruttere. I Tønsberg tilbys nyutdannede startlønn på 8 års ansiennitet vet jeg. I andre kommuner kan sånt som startbonus være vanlig. Det kan gis ulike funksjonstillegg og noen frister med reduksjon i studiegjeld. Spørsmålet er om dette er nok? Det er ikke flust av søkere til utlyste stillinger jevnt over, så nei – trolig ikke. Det kommer ikke like godt frem hva som gjøres for å beholde folk. Det er en kjent sak at lønn kan forhandles ved bytte av arbeidsplass, sånn sett er det sikkert gunstig å bytte av og til. Samtidig er det jo gull verdt med de folka som kjenner arbeidsplassen og systemet inn og ut. Hvis de blir hengende bakpå lønnsmessig ift de som kommer inn med rekrutteringstiltak, så blir jo også det feil.
Vi ser en flukt fra yrket. Det finnes mange innehar en sykepleierautorisasjon, men ikke bruker den – hvorfor? Turnusarbeid sliter med kroppen. Det å gå på jobb når andre har fri føles kjipt. Det er et stort ansvar å ta viktige vurderinger og avgjørelser for andres liv og helse. Det er innimellom tøffe tak å være tilskuer til andre menneskers lidelse. Det er tøft å få kjeft for noe du ikke kan noe for. Det er tøft å jobbe i en etat som alltid er presset på økonomi, hvor det ikke settes inn en annen sykepleier som vikar når en eller flere er syke, og belastningen på deg blir større – fordi den innleide vikaren kan bidra med veldig mye bra, men det er også mange oppgaver vikaren ikke kan gjøre. Det kan hverken vikaren eller jeg noe for, jeg elsker alle som sier ja når vi står i beita, jeg setter stor pris på hjerter som banker varmt for pasientene. Jeg setter pris på gode observasjoner og fornuftige betraktninger – for vanlig sunn fornuft innehar de fleste. Likevel eier jeg et større ansvar gjennom å inneha en autorisasjon. Mangler jeg fagkompetanse på vaktlaget mitt så har jeg f eks færre å drøfte en situasjon med, og det hviler en større belastning og et ansvarspress når en person skal gjøre en avgjørelse alene i et tvilstilfelle, enn når to hoder sammen diskuterer hva som er beste løsning og deler ansvaret for avgjørelsen. Jeg sover bedre om natta når jeg har fått med meg en annen fagperson i en vurdering der det ikke er klinkende klart hva som er riktig tiltak, enn om jeg har tatt den alene. For det er jo vurderinger som gjelder et annet menneske, noens mor, noens kone, noens bestemor. Jeg kan gjøre uopprettelige feilvurderinger. Jeg skal ha tunga rett i munnen, hodet og hjertet på plass da. Og jeg får ikke en krone ekstra for å gjøre vurderinger og ha alt ansvar på mine skuldre, kontra å dele det med noen. Når lønna ikke matcher ulempene, og man kan finne en inntektskilde med en lønn som enten er høyere, eller kompenserer for ulempene så skjønner jeg godt at folk gjør noe annet. Det hadde jeg også gjort hvis jeg fant noe annet jeg hadde tilnærmet samme passion for. Vi er uunnværlige, men vi betales ikke som den mangelvaren vi er.
Våre yrker har en stor samfunnsmessig verdi, selv om vi ikke skaper verdier i kroner og øre. Lønna vår kommer primært fra skatter og avgifter. Er det likevel riktig at vi som velger slike yrker skal havne bakpå og miste kjøpekraft når alt annet stiger? Våre yrker har vært i full drift i hele pandemien, det er ingen lærere eller sykepleiere som har hevet permitteringspenger eller søkt på støttetiltak for tapt inntekt under covid-situasjonen. Alle har kjent pandemien i større eller mindre grad. Noen har merket det godt på økonomien -mange i negativ grad, noen i positiv grad. Vi har merket det bl.a på smittefrykt og belastning ved å stå midt i blåsten. Jeg skal ikke syte og si det er noe mer synd på oss enn noen andre, pandemien har påvirket livene til en hel verden. Samtidig ser man jo, f eks her i min hjemby, at boligprisene har gått i været, selv i en pandemi. Så noen har absolutt opprettholdt eller til og med øket kjøpekraften underveis i dette. Det er ikke sjeldent vi ser boliger som går flere hundretusen over takst, noen også millioner over.
Jeg synes faktisk ikke det er urettferdig at vi sykepleiere ønsker oss høyere lønn og mulighet for å henge med på 2021’s gjennomsnittelige levestandard. At for å beholde oss og unngå flukt fra yrket, så er lønn er viktig virkemiddel. Vi skal ikke velte oss i luksus. Vi vet vi aldri blir steinrike. Men vi vil henge med, og vi vil ha betalt for det store ansvaret vi bærer, og for belastningen vi utsettes for gjennom skiftende arbeidstider. Det ville motivert til å stå i det videre. Så støtt oss, hei på oss, del gode artikler og skap oppmerksomhet. Jeg håper vi slipper streik, at det kan komme en fornuftig enighet i forhandlingene. Hvis ikke, så er vi klare til å mobilisere.