Så hvorfor streiker vi? Høyere lønn. Betalt for ansvaret og jobben vi gjør. Du har hørt der før. Jeg føler for å forklare litt dypere.
Kjøpekraft. En singel sykepleier i Oslo har pr januar 2021 råd til å kjøpe 2,5 % av boligene på markedet i Oslo jfr sykepleierindeksen. Det er jammen ikke mye! Kvadratmeterprisen er skyhøy og det er ikke mye man får for det man har å rutte med. I Tønsberg og Færder kan en sykepleier kjøpe 32,9 % av boligene på markedet.
Så kan man jo også si «må man eie da?». Ja. Det er jo absolutt en trygghet i å eie sitt eget, og det er jo det flest nordmenn gjør. Når man har tatt en høyere utdannelse, så er dette noe man bør kunne forvente.
Sykepleiermangel. I følge SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere i 2035. Det er bare 14 år til. Frafallet er stort i løpet av de 10 første årene etter at autorisasjonen er ervervet – faktisk så mye som 1 av 5. Sjansen er stor for at en av de 5 du var på kollokviegruppe med i studietiden, ikke jobber som sykepleier 10 år etter at dere feiret endt skolegang. De forsvinner ofte helt ut av yrket. Utdanningskapasiteten økes, vel og bra. Men hva gjør man for å beholde folk i yrket? Jeg tror et godt svar er; øke lønna.
Nå er det vanskelig å få besatt stillinger. Ved sykefravær erstattes både lærere og sykepleiere med ufaglært personell – noe som i lengden gir et stort trykk på de gjenværende sykepleierne.
Vi er nå i et mellomoppgjør hvor det primært forhandles lønn. I hovedoppgjøret ser man mer på helheten. Vi fikk et meget amputert hovedoppgjør i fjor, og ble avspist med en lønnsramme på 1,7 %, hvor 1,6 % gikk til overheng og glidning, det ga en ramme på 0,1%, som tilsvarte et sted mellom 1400 og 1800 kr i lønnsforhøyelse – i året. Vi fikk en svak reallønnsvekst. Reallønn baseres på konsumprisindeksen, som er endringer på prisene på varer og tjenester lønnsmottakeren ønsker og trenger å kjøpe. Mat, drikke, tjenester av forskjellige slag. Når konsumprisindeksen øker, når det koster mer å kjøpe varer og tjenester, og lønnsrammen ikke følger denne, får man en reallønnsnedgang. Og dit er vi på vei med årets forslag til rammer. Og derfor streiker vi.
Vi har en livsviktig jobb, det er for få av oss, det er stort frafall fra yrket. Vi sitter med en høyere utdannelse og et stort ansvar. Et ansvar for å yte god og omsorgsfull helsehjelp. Et ansvar for å «triagere», det vil si vurdere hastegrad, når du er syk og trenger hjelp. Om du normalt sett er frisk og oppsøker legevakten eller spesialisthelsetjenesten. Om du mottar helsetjenester i hjemmet, eller bor på sykehjem og plutselig blir syk. Da er det jeg som skal trykke på de rette knappene og vurdere hastegrad. Jeg gjør faglige vurderinger på om du kan tilses gjennom natten og vente til fastlege eller sykehjemslege er på plass dagen etter. Kanskje er det lagt en plan for å lindre plager og symptomer i tilfelle du skulle få en forverring av din kroniske sykdom, så hjelper jeg deg med å iverksette planen og gjør fortløpende vurderinger på om tiltakene har god nok effekt. Det kan også hende at min totalvurdering basert på målinger og det jeg ser med mitt kliniske blikk, sier meg at jeg må ringe etter øyeblikkelig hjelp. Jeg er viktig for deg og din helse. Mine vurderinger kan utgjøre en stor forskjell for deg. Jeg er din talsperson og jeg kjemper for deg og dine interesser, basert på mine faglige vurderinger. Jeg kan trygge deg på at vi passer godt på deg i natt, gjør fortløpende vurderinger og tiltak hvis du skulle bli sykere. Eller jeg sier til deg at jeg er nødt til å ringe en ambulanse, fordi jeg vurderer at du er så syk at du trenger hjelp, selv om du selv helst ville sett det an.
Min lønn er styrt av frontfagsmodellen. Det vil si at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at min tarifflønn settes etter resultatet av denne. Konkurranseutsatt industri vil si bedrifter som produserer varer av verdi for norsk og internasjonalt marked. Disse bedriftene skaper verdier for samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, gjennom arbeidsplasser, inntekter, skatt osv. Det er viktig for at den norske økonomien skal gå rundt, og at vi ikke lever på oppsparte midler. Mitt yrke, og andre yrker som yter ulike tjenester til samfunnet, yter tjenester som er gratis for alle innbyggere. Helsetjenester, skolegang, at politet kommer når du trenger det, eller jobber forebyggende med å lage et trygt samfunn der folk er lovlydige til de felles lovene, reglene og normene vi har satt her til lands, og at denne tryggheten ikke koster deg noe og ikke minst; lik rett på hjelp uansett hvem du er. Sikkerhetsnettet i landet vårt.
For at vi skal ha gratis skolegang, et samfunn hvor alle har samme rettigheter, hvor du blir født inn i et system som er der for deg fra vugge til grav. Hvor du underveis gir tilbake ved å jobbe, betale skatt og skape verdier. For å rekruttere og beholde folk til å yte disse tjenestene, så trenger de en lønn som harmonerer med ansvaret og grad av utdanning.
Jeg streiker fordi jeg er bekymret for at den spådde sykepleiermangelen blir reell. Fordi jeg lurer på om jeg da holder ut? Eller om jeg kapitulerer og blir en av de som forlater yrket til fordel for en annen jobb, når lønna ikke er høyere enn den er, så kan jeg gjøre det uten at det får de helt store økonomiske konsekvensene. For å beholde folk, må lønna opp. Det må ses på løsninger for å få til dette. Det må ses på hvorfor vi ikke klarer å holde følge med boligmarkedet, hvorfor vi er på vei til å få en reallønnsnedgang og med det redusert kjøpekraft. For vi gjør en hederlig innsats, vi er viktige i maskineriet samfunnet Norge. Vi er egentlig sjelden vare og uunnværlige. Så bør vi også lønnes som dette.
