Han lå der i senga si. Jeg satt i ørelappstolen ved siden av. Vi så på et TV-program, kanskje litt halvt fokusert begge to. I stillhet, som det ofte var. Han var ikke en som sa så mye. Det var godt å være sammen likevel, en behagelig stillhet i grunn. Men det var tydelig at han lå og tenkte. Plutselig spør han meg; «er det lenge til jeg skal dø?».

Jeg ble litt perpleks over det plutselige spørsmålet, og forsøkte å formulere et svar. «Det er jo vanskelig å si»… Jeg tygget litt videre på det. Sa noe om at han var jo veldig syk nå og forklarte litt rundt erfaringene jeg hadde gjort meg med det. Et sånt litt konkret svar. Det kan være dager, men det kan også være uker og kanskje snakket vi også om en måned eller to, for tross alt hadde det vært litt stabilt dårlig en stund. Også spurte jeg tilbake «er du lei?». Han erkjente det, at døden var en velkommen gjest nå. Det var ikke mye til liv lenger sa han, når han var bundet fast til senga og så redusert som han var blitt.
Så var vi tilbake i stillheten en stund og TV’en surra videre. Jeg kjente at dette var mer krevende å snakke om enn jeg vanligvis opplever.

Han hadde nok tenkt og fundert litt, slik jeg også hadde, før det plutselig kom; «hva skjer når jeg dør?». Jeg forklarte prosessen slik jeg hadde opplevd den. Man blir ofte trøttere og trøttere, sover mer. Får lindring for smerter og plager, også kanskje man til slutt ikke våkner. Sånn kan det være. Også er det jo vanskelig å si, sa jeg. Hva som egentlig skjer etter døden. Blir alt svart og helt slutt? Eller kommer sjelen en annen plass? Kan man fortsatt følge med på livene til de man er glad i, fra der man er? Og kan vi tenkte at de vi har mistet fortsatt er litt med oss? Han svarte, nesten litt fornøyd, «Åja» og «hmmmet» litt også ble det stillhet igjen.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Dette med at det ikke kan være helt slutt etter døden.  Det er en tanke jeg selv liker å tenke, selv om jeg ikke har det jeg vil kalle en gudetro, så liker jeg tanken på at det kanskje finnes en himmel? Eller et Nangijala som i Brødrene Løvehjerte. Det viser seg jo at selv ikke Nangijala er er helt rosenrødt. Men jeg liker å stoppe før historien kommer dit. Jeg liker å tenke på friske, spreke, glade kropper. Snille mennesker som vil hverandre vel. Hestene og alle de andre dyrene. Reisen tilbake til jorden, f eks i form av en due. Eller i form av en fornemmelse av tilstedeværelse, og små tegn man kan velge å tolke til å være nettopp det. Men som kanskje for mange kan ha en helt naturlig vitenskaplig forklaring. Jeg tror det er en trøst og at det hjelper når døden føles totalt meningsløs.
Kanskje gjorde jeg døden litt rosenrød, jeg vet ikke. Men samtidig så hjelper det litt å gjøre det rosenrødt.

Vi går mye i skogen hans nå om dagen. På stiene hans. Jeg flirer litt når jeg tenker på hvor fort han gikk, og hvor vanskelig det kunne være å holde følge med tempoet. På den gangen jeg tryna i noen røtter og han toga videre og ikke så at jeg nærmest gikk kast i kast ned ei skråning. Det var hvertfall sånn jeg følte det. Jeg slo meg ikke, så det ble til at jeg humra litt over hvor håpløst det var å holde følge mens jeg løp etter for å ta han igjen, litt sånn heseblesende.
Det er godt å gå i skogen kjenner jeg. Selv om mitt tempo er roligere og jeg prøver å få med meg luktene, sansene og kjenner det letter litt på stresset etter en travel dag og hodepinen som sitter litt for godt i for tiden.

Sorgen har mange måter å vise seg på. Fra totalkræsj over å lese gamle tekstmeldinger, til og kunne gå i hans landskap, tenke på hvordan han i disse tider gledet seg og ladet opp til rypejakta. Det er godt at man også kan finne arenaer som minner om, men likevel er gode å være i. Glade hunder som får brukt løpebeina, lukten av skog. Det er en sånn arena. Midt oppi høsten som minner om fjorårets høst. Og spørsmålet; «når skal jeg dø». For det svaret kom jo til slutt en gang seint på høsten, når jakta var over.

♥️Pappa♥️