Om pike, litt vin og visesang

Piker vin og sang heter det så fint. Jeg er glad i vin jeg. Noen ganger så det monner godt også. Ofte blir det ikke, og det er i grunn like greit. Jeg er en pike (eller dame har jeg kanskje blitt, men da forsvinner jo det morsomme med ordspillet). At jeg også er glad i visesang er ikke like selvfølgelig. Men det er jeg altså.

For en stund siden fant jeg Farfar på Youtube. Gamle Oddvar Sandvik, født 1928, dro plekteret over gitarstrengene for siste gang for snart 20 år siden. Men jammen kom han ikke på YouTube i 2016.

Anledningen var Tønsbergs byjubileum i 1971, da byen angivelig ble 1100 år. Nå har jeg lest at byen visstnok er eldre enn som så, men i 1971 trodde de altså at Tønsberg ble 1100 år, og det ble behørig feiret med 1 times direktesending der representanter fra byens kulturliv var godt representert. I programmet “En time i Tønsberg” er faktisk både Farfar, og tanta mi. Den gangen visste ingen at de to familiene skulle bli lenket sammen, så de kjente hverandre ikke. 

RMaA6H8X3po

Farfar sitter på Slottsfjellet, spiller gitar og synger en nitrist vise om Edvard og Kunigunde. 

Farfar spilte på det meste som hadde strenger. Han spilte også kornett i korps en gang i verden. Vi av barnebarna som har lært oss å traktere instrumenter har stort sett blitt blåsere, og en trommeslager. Møter gjennom musikken, der det oppstod annen type musikk, har gjort oldebarna hans. Farfar og hans musikk er i grunn opphavet til mye bra i vår familie. 


Søstrene sisters på årets 17.mai. Påkledningen trolig pga en gitar og noen viser i barndommen. 

Jeg har altså gode barndomsminner som inkluderer gitar og visesang. Jeg har nok fått Evert Taube og Erik Bye’s viser inn med morsmelka. Cornelis Vreeswijk har jeg vel egentlig oppdaget på egenhånd, tekstene sømmet seg neppe for barneører. 😉 Louis Jacobys er en viktig del av vår barndom med sine tekster. Også er jeg veldig svak for Alf Prøysen. Jeg trodde han var for barneører, men det er jammen mange underbudskap der som nok mest er for de voksne. Jeg banner kanskje i kirken når jeg sier at jeg vel så gjerne kan høre gode coverversjoner, altså versjoner av visene gjort av andre. At Alf Prøysen hadde en stemme som var noe særlig mer enn sjarmerende er det vel ingen som kan påstå. Det samme gjelder vel mye av de gamle, skurrete opptakene av Evert Taube. Men sjarm har de, originalene.

Viser er koselig. Viser er en del av vår kulturarv. Jeg kan godt anbefale en liten lyttings til både “Skomværsvalsen”, “Hönan Agda” og “Jørgen Hattemaker”. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg