Ripsraps Sykepleier, hestejente og korpsnerd med skrivekløe…

Det er snart valg, og jeg leser valgprogram til øyet er stort og vått. De fleste partier skal sørge for god eldreomsorg, gode helsetjenester til befolkningen. Det er store vyer om mer ressurser til psykisk helse osv.

Men det nevnes lite om arbeidsforholdene i helsevesenet. Lite om at bemanningen er skjært helt inn til beinet og at det er best sjans for god helsehjelp til alle hvis det ikke skjer noe uforutsett. Dessverre skjer uforutsette ting nesten hver dag. I eldreomsorgen f eks. En gammel kropp har liten organisk reservekapasitet, lite motstandskraft. Også er de ofte multimorbide, dvs at de har opptil flere ulike diagnoser og kroniske tilstander. Vi snakker hjertesvikt, nyresvikt, KOLS, kreft. Det gir stor fare for at noe skjer.

Ikke sjeldent er vi sykepleiere i en situasjon der vi må prioritere. Vi må prioritere hvilken pasient som høres sykest ut basert på enten det de oppgir selv pr telefon, eller det våre helsefagarbeidere identifiserer av forverring og rapporterer videre til sykepleier. Jeg har stått i situasjoner med mistanke om sepsis, der vet jeg at det haster med å gjøre tiltak og få pasienten inn til sykehus for behandling. Jeg må først kartlegge, gjøre målinger, også må jeg ringe f eks AMK. Jeg må vente sammen med pasienten til AMK kommer og være der mens de gjør sine vurderinger. Samtidig kan det ringe på en med akutte magesmerter, jeg burde vært der. Samtidig. Men jeg kan ikke være to steder på en gang. Akutte magesmerter kan også være alvorlig og bety så mangt, men det er sepsisen jeg må prioritere. Det føles helt forferdelig å stå med en følelse av og ikke strekke til. Det føles enda verre å gjøre en feilvurdering basert på at man har sendt en kollega som ikke er sykepleier for å tilse og gjøre målinger. Når alle målinger er fine, men det kliniske blikket mitt kunne hjulpet meg med å se at det likevel krever en innleggelse. Slike innleggelser må man også ofte argumente litt sterkere for til AMK eller fastlege, da de basert på målinger og at de ikke kjenner pasienten godt nok, ikke ser grunnlag for å legge inn pasienten. Men vi ser forverringen.
Slagordet til Norsk Sykepleierforbund; Tydelig, modig, stolt, gjør seg gjeldende i mange slike situasjoner. Vi må være tydelige når vi kjemper pasientens sak, vi må være modige når vi innimellom må argumentere midt i mot. Og det ligger stolthet i å yte god helsehjelp og ha gjennomslagskraft. Når vi er for få, og ikke strekker til får vi ikke anvendt noen av disse. Og i verste fall kan det gå riktig galt. De akutte magesmertene var begynnelsen på tarmslyng, og ikke luftsmerter eller obstipasjon. Dagen etter ble pasienten innlagt og hasteoperert. Sepsis-pasienten fikk behandlingen han skulle ha. Men jeg kjente på egen frykt og egen utilstrekkelighet fordi jeg ikke fikk argumentert godt nok for pasienten med magesmertene.
Det kunne fått fatalt utfall. Det kunne ført til død. Det kunne ført til at jeg ble kalt inn på teppet for å argumentere for min utilstrekkelighet. Og kanskje kunne jeg som sykepleier, sammen med virksomheten, fått en reaksjon fra Helsetilsynet. En «prikk» slik man får på førerkortet hvis man gjør overtredelser. En «prikk» som ikke telte i min favør hvis jeg på nytt ikke strakk til og det ble tilsynssak. Det er et stressmoment å jobbe sånn. Og når lønna ikke er bedre enn den er, så har man en valgmulighet på å gå ut av yrket uten det helt store tapet økonomisk.
Og det er oftest sånn at når man går med for få sykepleiere på vakt, færre enn bemanningsplanen tilsier, så er det fordi det ikke er hoder å ta av.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er veldig sikker på at rett svar på lovnader om gode helsetjenester er høyere lønn til sykepleierne. Så det blir attraktivt å bli i yrket. Eller komme tilbake til det hvis man har forlatt det. På den måten kan man være nok folk på jobb så både pasienten med sepsis og pasienten med akutte magesmerter får helsehjelp til riktig tid.
Men det nevnes veldig lite om tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere. Problemet forskyves ofte til «partene i arbeidslivet» når spørsmålet om politikerne ser behov for høyere lønn for å rekruttere og beholde sykepleiere. Men arbeidsgiver får ikke mer å tilby enn politikerne bevilger. Og der mener jeg at politkerne ikke har noen konkret plan. Det er bare to til tre partier som ikke legger ansvaret for disse forhandlingene til partene i arbeidslivet, les sykepleierløftet.

Partene i arbeidslivet forhandler om en gitt pott. Det er vanskelig å gi mer når det ikke er mer å gi. Ansvaret for å gi en større pott å forhandle om ligger altså øverst, mener jeg. I livet ellers så koster mangelvare. Sykepleiere er mangelvare. Hvorfor stiger ikke da markedsverdien?

Det jeg synes er aller finest med det norske helsevesenet er at det er lik hjelp til alle. Dette er i ferd med og pulveriseres. Det er mer kjøpekraft hos mange nordmenn, og mange vil prioritere pengene sine til å få raskest mulig og best mulig hjelp hvis de står i en slik situasjon. Det er jo en gang sånn at all verdens penger ikke betyr noe hvis ikke man har helsa. Og kan man kjøpe helsehjelp og øke sine sjanser, så gjør man vel det? Kan man ha helseforsikringer og sikre seg rask hjelp på den måten så gjør man vel det? 650.000 nordmenn har i dag en helseforsikring f eks gjennom sin arbeidsgiver (som tegner helseforsikringer for å få sine arbeidstakere raskest tilbake i drift). Jeg er redd taket vil øke og at helseforsikring er noe mannen i gata vil prioritere å ha hvis det å få hjelp i det offentlige har lange køer eller dårligere standard. Også det private må tilby helsepersonellet bedre lønn og vilkår for å rekruttere og beholde. Slik man må i mange bedrifter. Ellers ønsker ikke helsepersonell å jobbe der heller.
Jeg synes det er en trist tanke hvis helseforsikring skal bli avgjørende for deg og og meg i framtida. Det gir et forskjells-samfunn og truer prinsippet om likhet for alle.

Så politikerne har et stort ansvar for å gi en stor nok pott til å drifte og gi gode offentlige helsetjenester. De kan ikke fraskrive seg ansvaret og si at dette er opp til partene i arbeidslivet. Det er bare synd at så få av dem har en forståelse for dette, eller en reell frykt for en kollaps i det offentlige helsevesenet i fremtiden! Vi har jobber med enormt stort ansvar og konsekvensene for både pasienter og helsepersonell kan bli store hvis feil gjøres fordi man må prioritere. Fordi vi er for få. Fordi kompetansen står i en klesbutikk, en blomsterforretning eller en helt annen plass. En plass hvor man ikke hver dag må kjenne på stresset og frykten for å gjøre feil fordi rammene man har for å gjøre en god jobb er for dårlige. Jeg skjønner at noen velger å gå ned litt i lønn for å slippe dette. For så dårlig betalt gis det for kompetansen vår, at vi kan forsvare å ha jobber uten krav til utdannelse uten at det gis de helt store økonomiske tapene, men generelt gir det enkelte mennesket bedre livskvalitet i form av mindre stress og ansvar, fri når andre har fri. Løftene om gode offentlige helsetjenester kan ikke innfris hvis det ikke er folk til å gi dem! Og det at det pr i dag mangler 7.000 sykepleiere er et stort varsko!! De sykepleierne finnes jo der ute, men de yter ikke sitt fag. Det er spådd en mangel på 28.000 sykepleiere i 2035. At det utdannes i massevis bøter ikke for den skisserte mangelen! Gjør noe, tilby en lønn som gjør at folk vil stå i ansvaret og ulempene med å jobbe når familien feirer jul og bursdager. Når vennegjengen er på byen. Og la oss synes det føles greit fordi de får en klekkelig kompensasjon for det. Vi har verdens fineste yrke, men når vi står og er redde for helsa til pasientene vi brenner for, fordi vi må prioritere. Når vi må pusse tennene til fru Hansen mens hun sitter på toalettet for å spare tid. Når vi ikke har tid til å høre historiene om livet hennes, når vi må behandle henne som en pakke med diagnoser og praktiske prosedyrer som skal gjennomføres slik at maskineriet; kroppen hennes, går videre. Men ikke har tid til å se og høre henne som et menneske med et følelsesliv.  Da orker vi ikke mer til slutt. Vi utdannet oss til dette fordi vi liker mennesker. Fordi vi liker å gjøre en forskjell. Fordi vi lett blir glad i folk. Men det er krevende og ikke strekke til for mennesker vi blir glad i. For mennesker vi vet er en elsket mor, far, bestemor, bestefar. Såpass krevende at det kan være verdt å gå ned 50-100.000 i lønn for å slippe det gnaget på samvittigheten. Med den konsekvens at helsevesenet mister nok et hode.

Han lå der i senga si. Jeg satt i ørelappstolen ved siden av. Vi så på et TV-program, kanskje litt halvt fokusert begge to. I stillhet, som det ofte var. Han var ikke en som sa så mye. Det var godt å være sammen likevel, en behagelig stillhet i grunn. Men det var tydelig at han lå og tenkte. Plutselig spør han meg; «er det lenge til jeg skal dø?».

Jeg ble litt perpleks over det plutselige spørsmålet, og forsøkte å formulere et svar. «Det er jo vanskelig å si»… Jeg tygget litt videre på det. Sa noe om at han var jo veldig syk nå og forklarte litt rundt erfaringene jeg hadde gjort meg med det. Et sånt litt konkret svar. Det kan være dager, men det kan også være uker og kanskje snakket vi også om en måned eller to, for tross alt hadde det vært litt stabilt dårlig en stund. Også spurte jeg tilbake «er du lei?». Han erkjente det, at døden var en velkommen gjest nå. Det var ikke mye til liv lenger sa han, når han var bundet fast til senga og så redusert som han var blitt.
Så var vi tilbake i stillheten en stund og TV’en surra videre. Jeg kjente at dette var mer krevende å snakke om enn jeg vanligvis opplever.

Han hadde nok tenkt og fundert litt, slik jeg også hadde, før det plutselig kom; «hva skjer når jeg dør?». Jeg forklarte prosessen slik jeg hadde opplevd den. Man blir ofte trøttere og trøttere, sover mer. Får lindring for smerter og plager, også kanskje man til slutt ikke våkner. Sånn kan det være. Også er det jo vanskelig å si, sa jeg. Hva som egentlig skjer etter døden. Blir alt svart og helt slutt? Eller kommer sjelen en annen plass? Kan man fortsatt følge med på livene til de man er glad i, fra der man er? Og kan vi tenkte at de vi har mistet fortsatt er litt med oss? Han svarte, nesten litt fornøyd, «Åja» og «hmmmet» litt også ble det stillhet igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette med at det ikke kan være helt slutt etter døden.  Det er en tanke jeg selv liker å tenke, selv om jeg ikke har det jeg vil kalle en gudetro, så liker jeg tanken på at det kanskje finnes en himmel? Eller et Nangijala som i Brødrene Løvehjerte. Det viser seg jo at selv ikke Nangijala er er helt rosenrødt. Men jeg liker å stoppe før historien kommer dit. Jeg liker å tenke på friske, spreke, glade kropper. Snille mennesker som vil hverandre vel. Hestene og alle de andre dyrene. Reisen tilbake til jorden, f eks i form av en due. Eller i form av en fornemmelse av tilstedeværelse, og små tegn man kan velge å tolke til å være nettopp det. Men som kanskje for mange kan ha en helt naturlig vitenskaplig forklaring. Jeg tror det er en trøst og at det hjelper når døden føles totalt meningsløs.
Kanskje gjorde jeg døden litt rosenrød, jeg vet ikke. Men samtidig så hjelper det litt å gjøre det rosenrødt.

Vi går mye i skogen hans nå om dagen. På stiene hans. Jeg flirer litt når jeg tenker på hvor fort han gikk, og hvor vanskelig det kunne være å holde følge med tempoet. På den gangen jeg tryna i noen røtter og han toga videre og ikke så at jeg nærmest gikk kast i kast ned ei skråning. Det var hvertfall sånn jeg følte det. Jeg slo meg ikke, så det ble til at jeg humra litt over hvor håpløst det var å holde følge mens jeg løp etter for å ta han igjen, litt sånn heseblesende.
Det er godt å gå i skogen kjenner jeg. Selv om mitt tempo er roligere og jeg prøver å få med meg luktene, sansene og kjenner det letter litt på stresset etter en travel dag og hodepinen som sitter litt for godt i for tiden.

Sorgen har mange måter å vise seg på. Fra totalkræsj over å lese gamle tekstmeldinger, til og kunne gå i hans landskap, tenke på hvordan han i disse tider gledet seg og ladet opp til rypejakta. Det er godt at man også kan finne arenaer som minner om, men likevel er gode å være i. Glade hunder som får brukt løpebeina, lukten av skog. Det er en sånn arena. Midt oppi høsten som minner om fjorårets høst. Og spørsmålet; «når skal jeg dø». For det svaret kom jo til slutt en gang seint på høsten, når jakta var over.

♥️Pappa♥️

Jeg hadde vel ikke trodd at tvungen lønnsnemd skulle utløses av 8 maskinisters fravær fra arbeid på et søppelanlegg i Fredrikstad.

Akutt fare for alvorlig brann som følge av selvantenning i anlegget, og dermed fare for liv og helse, fikk altså regjeringen til å kalle inn til et møte som endte i krav om tvungen lønnsnemd. I Fredrikstad Blad nevnes også at søppelanlegget tapte 250.000 kr i døgnet på streiken. Jeg skjønner jo at de lette godt for å finne en mulighet for å få avsluttet dette. Og jeg håper virkelig at det var en reell brannfare som avblåste en ellers snill og forsvarlig streik. Og ikke bare et påskudd.  

Med tvungen lønnsnemd avgjøres utfallet i konflikten av rikslønnsnemda, og når tre andre organisasjoner godtok tilbudet fra KS skal det godt gjøres at utfallet blir mer enn de 2,8 prosentene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg sitter igjen med å ha blitt kjent med mange nye mennesker på en drøy uke. Jeg har skrevet så tastene har gått varme. Og jeg har våknet; det ER en skummel utvikling i offentlig sektor. Med så mange søkte og innvilgede dispensasjonssøknader på sykepleiere i perioden. Selv med så spredt og stedvis lavt streikeuttak at man ikke skulle tro det kom søknader. Det sier noe om den alvorlige sykepleiermangelen vi har allerede i dag. Det gir litt motløshet for fremtiden at vi ikke blir hørt av de som kan trykke på de rette knappene. Men vi ble hørt av folket, med en støtte på 3 av 4. Det varmer!

Jeg håper vi klarer å levere gode tjenester til folket i fremtiden – fra vugge til grav. KS har ikke gjort sitt beste for at vi skal klare det. Men nå har vi varslet, vi har sagt i fra. Vi har meldt bekymring. Så får vi håpe noen gjør noe for å snu trenden.

Til Uniofamilien – takk for laget! Og kanskje vi skal si; på gjensyn i framtida?

I slutten av august 2020 skulle jeg kjapt innom stallen og fôre hestene våre. To hester jeg kjenner godt. Den ene hadde et sår på beinet og jeg stod litt uoppmerksom og så på dette, brått kommer den andre i full galopp for å ta den jeg stod ved siden av, den reagerer med flukt og begge velter meg, løper meg ned og tråkker meg i hodet.

Jeg kom til meg selv oppå strømgjerdet.

Min første reaksjon var å kjenne etter at alle tennene var på plass, heldigvis var de det. Umiddelbart ble jeg sint på hesten og var egentlig på vei bort for å fortelle den en ting eller to. Så merket jeg noe varmt som rant nedover nakken min. Tok hånda bak for å kjenne, og fikk se at den var full av blod. Så at blodet rant nedover halsen og brystet. Moro med hest, tenkte jeg, rakk til og med å sende en snap av det hele med en litt humoristisk vinkling. Trodde ikke det var så ille. Så fikk jeg se at jeg begynte å få en stor rose med blod på den hvite t-skjorten og skjønte at det kanskje måtte mer til enn å kjøre hjem for og dusje vekk griseriet. Begynte også å føle meg litt ekkelt svimmel. Fikk tilkalt mamma og søsteren min, så noen hvertfall visste hvor jeg var og kanskje kunne kjøre meg til legevakta for å sy.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Litt småflau over å skape så mye oppstyr!

Ingen av oss forstod helt alvoret. Mamma ringte legevakta for å varsle at vi kom(måtte jo det med covid-restriksjoner), de sa umiddelbart; «be henne legge seg ned og ligge helt stille! Vi sender ambulanse og legebil!». Fortsatt følte jeg at det var litt hausa opp.

Ambulanse og legebil kom kjapt. Nakkekrage ble satt på og de klippet av meg klærne. Jeg ble forflyttet som en tømmerstokk over på båre. Jeg er jo sykepleier selv og kjenner termene. Så ordene «litt lav saturasjon, høyt blodtrykk og høy puls. Kjør rød tur!» skremte meg. Jeg spurte hva som skjedde, og sa jeg skjønte termene og trengte at de forklarte meg hvorfor de vurderte det til rød tur. En utrolig flink, rolig og omsorgsfull ambulansearbeider forklarte, mens han også jobbet med å holde meg våken. Jeg begynte å bli så veldig trøtt og hadde egentlig mest lyst til å sove litt. Han forklarte at adrenalinet var på vei ut av kroppen nå og at jeg derfor fikk disse reaksjonene.

Ambulanse på plass på gårdsplassen i stallen.

Nakkekrage på

Vel inne i akuttmottaket gikk alt veldig radig. Det kom en hyggelig lege og så til meg, og en utrolig hyggelig og omsorgsfull legestudent som jobbet vakter som sykepleier. Det var hun som skulle passe på meg. Åshild het hun.

Det ble rekvirert CT og jeg ble kjørt opp av en hyggelig portør. Vi småpratet om at hun hadde det travelt på jobb i dag og at de var litt for få på jobb. Hun trillet og alt jeg så var lampene i taket. Jeg har nada retningssans fra før, og nå ante jeg virkelig ikke hvor i bygget jeg befant meg. CT var raskt overstått. Så ble jeg liggende der og vente i en korridor. Hvitkledde gikk forbi meg, men jeg følte ikke at noen så meg. Jeg var fortsatt omtåket og tanken «kanskje jeg egentlig er død nå?» slo meg. Det var litt mye annet som foregikk i livet på samme tid, pappa lå innlagt og hadde svevd mellom liv og død i over 2 uker. Vi hadde vært på møte med lungesykepleier på dagen for å få opplæring i hjemmeoksygen (obligatorisk selv om vi jo kjenner til det fra før). Jeg hadde for første gang sett pappa oppe i en rullestol, han hadde på disse ukene blitt en bitteliten og tynn mann med gammelt utseende. Og følelsene rundt det satt nok fortsatt i kroppen. Det var ikke til å unngå at jeg synes litt synd på meg selv, jeg følte meg så innmari alene og lå der og smågrein litt. Plutselig var det en søt dame, også pasient, som ropte bort, «du, hvordan går det egentlig med deg? Du ser ikke særlig bra ut!» Jeg lå jo der med nakkekrage og blod over alt, sminka rant og nei, jeg så nok ikke bra ut. Vi snakket litt og jeg kjente at det hjalp – jeg var ikke død! 😅 Og det var noen som viste litt omsorg for meg. Jeg så henne aldri, så ikke ansiktet, jeg kunne jo ikke snu meg for å se hvem hun var. Men det var så godt å bli sett!

Plutselig stod den fantastiske Åshild der. Hun hadde lurt på hvor det ble av meg og bestemte seg for å spore meg opp. Det var visst så travelt for portørene at til og med CT-bildene hadde kommet før jeg var tilbake på avdelingen – det var visst ikke vanlig. Bildene så bra ut og jeg fikk hjelp av med kragen før vi trillet opp. Det var utrolig deilig! Så vanvittig stiv man blir i nakken av å ligge med en sånn!

Eneste de fant på røntgen 🤣

Åshild skulle se på såret i hodet og vurdere om det måtte syes. Blødningen hadde gitt seg. Håret mitt var en kake av blod og det var ingen dusj der. Jeg synes synd på Åshild som skulle jobbe oppi den blodkaka. Det ble besluttet at det skulle limes, og da fikk jeg ikke vaske håret på 24 timer. Jeg ble brått litt hjelpsom og foreslo at jeg skulle skylle håret under krana på vasken. Det gikk ikke så bra 😅 Da jeg bøyde meg kjente jeg at jeg var i ferd med å besvime. Bena ble til gelé, kvalmen kom som et skudd og jeg måtte holde meg fast og stå helt stille til jeg kjente det roet seg. Vi lo litt og jeg sa det var nok en dårlig idé. Så Åshild fikk jobben med å klutvaske håret før hun limte såret.

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen hjemme som kunne vekke meg en gang gjennom natten og se til at det gikk bra? Jeg bor jo bare sammen med en hund, så det hadde jeg ikke. Men jeg fikk tilbud om seng hos både søsteren min og moren min, så da slapp jeg og måtte ligge på sykehuset over natten.

Det smakte ekstremt godt å få dusja blodet av kroppen. Også kjente jeg på en veldig takknemlighet for det offentlige norske helsevesen. Jeg fikk en liten egenandel på 350 kr for hele moroa. For alle disse menneskenes tid og kompetanse, for bruk av den svindyre CT-maskinen. Vask av alle de blodige håndklene, sengetøyet, og sikkert også gulvet. Selv om jeg smått fikk kjenne på travelheten og følelsen av å være overlatt til seg selv en liten stund nede i den korridoren, antageligvis grunnet underbemanning og travelhet fra de forbipasserende hvitkledde. Jeg kunne valgt å fokusere på den lille stunden der, men jeg velger å tenke på alt som var så vanvittig bra!

Nå bygges det opp til streik for Unio-medlemmer i Spekterområdet. Også de streiker for høyere lønn, og det å klare og beholde og rekruttere sykepleiere. Jeg håper de og vi i KS-området blir sett og hørt nå! Slik at vi har dette sikkerhetsnettet jeg fikk prøvd ut, også i framtiden. Jeg håper ikke det blir sånn at det blir privatisert. At vi må ha dyre helseforsikringer eller lang ventetid på hjelp fra det offentlige. Og at man ellers kan risikere å våkne opp som lam dagen etter når man blir løpt ned av to hester, fordi man enten ikke får hjelp, eller hjelpen er så dyr at man tenker «pyttsann, det går sikkert bra!». Det hadde det jo gjort med meg, men hvis noe viste seg å være galt i nakken eller hodet mitt så var jeg i et hjelpesystem som kanskje hadde greid å berge meg fra et liv i rullestol eller med skader etter en hjerneblødning. For det kunne også blitt konsekvensen av det som skjedde meg, hvis jeg ikke landet veldig riktig i myk sandjord som tok av for trykket fra hoven i hodet. Det lå flere steiner rett rundt, jeg kunne like gjerne landet på dem. Jeg skal ikke tenke så mye på hva som kunne skjedd da. Jeg er bare takknemlig for at det gikk bra, for sikkerhetsnettet jeg fikk fra staten Norge i det jeg ble født. Sikkerhetsnettet jeg håper følger meg helt til graven. Hvis vi blir hørt.

Jeg slapp fra opplevelsen med noen bilder til bruk i neste års påskekrim! Blodet fant veien fra hodet, nedover halsen, brystet og samlet seg i en flekk som gjorde at det så ut som jeg var blitt knivstukket midt i magen.

Vi er i streik i Unio. En streik begrunnet i bekymring. Bekymring for at vi ikke bare mister folk fra lærer og sykepleieryrket grunnet naturlig avgang, alderspensjonister m.m. Vi mister oppegående, flinke sykepleiere til yrker langt unna helsesektoren, eller utdanningssektoren for den saks skyld. Det er bekymringsverdig.

Passer det seg å streike midt i en pandemi? Passer det seg å streike for høyere lønn når så mange har mistet jobbene sine, eller vært permittert i lang tid? Passer det seg egentlig noen gang å streike?

Dessverre vil jeg si ja. Med litt vondt i hjertet for her og nå konsekvenensene en streik kan ha for pasientene, for sykepleierstoltheten og jobben jeg er så dedikert til. Men det er fordi jeg frykter at vi i framtiden ikke klarer å levere gode sykepleiertjenester i et mye lengre perspektiv enn i en kort streikeperiode.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fordi vi ser den utviklingen vi gjør, med flukt fra yrkene. Rekrutteringsutfordringer. Sykepleiervikarer er bare en fjern drøm. Blir en sykepleier syk, enten en dag eller over en lang periode, erstattes ikke denne av en sykepleier. Vi har også kommet dit at det mange steder kommer få eller ingen kvalifiserte søkere til utlyste stillinger, og man går da med en sykepleierdekning som er lavere enn behovet i drifta. Det gjøres allerede prioriteringer i drifta i kommunehelsetjenesten som gjør at sykepleiere prioriteres bort fra oppgaver som ikke strengt talt trenger sykepleierkompetanse. Sånt som vi ellers gjør i korte perioder som ved ferieavvikling osv. Slik vi kan drifte forsvarlig i et kort perspektiv, men ikke over lang tid.

Sykepleieren i meg vet at jeg får gjort uvurderlige observasjoner i f eks et vanlig stell eller en dusj. Ikke bare etablerer jeg en relasjon til pasienten, som vi så fint lærte i teorien; en relasjon basert på gjensidig tillit. Noen ganger får man tillit og blir betrodd tanker og plager bare fordi man er sykepleier. Men ganske ofte så må man grave litt, bli kjent som som to mennesker, danne en menneske til menneske relasjon som min favoritt-sykepleierteoretiker Joyce Travelbee så fint kalte det. Først da får man kanskje lov til å slippe inn og blir betrodd plager og tanker som pasienten kanskje ikke trodde jeg kunne hjelpe dem med? Og nettopp derfor trenger pasienten at sykepleieren er i situasjoner der det er mulighet for å bli kjent, få tid til å snakke og observere. Daglige morgenstell og dusj er ypperlige arenaer.

Jeg kommer et sted, i et ordinært morgenstell som i prinsippet kunne vært utført av hvem som helst ansatt. Også oppdager jeg at «neimen, denne pasienten har jo faktisk en stor smerteproblematikk!». Pasienten selv har kanskje trodd at det er sånn det skal være, man må jo kanskje regne med litt plager når man blir gammel? Kanskje har han hatt besøk av mange ufaglærte som ikke blander seg inn i den biten, tror at vi sykepleiere er klar over det, tror på pasienten som selv bagatelliserer og underrapporterer smertene sine. Ansatte som ikke har bakgrunnskunnskap eller myndighet til å gjøre noe med det selv. Som ser at sykepleierne på arbeidsplassen allerede sitter mye på overtid og i pausene sine, og ikke vil «forstyrre» oss med det. Jeg tror kanskje aller mest de tror at vi vet, og kanskje synes de også vi gjør et slett arbeid som ikke handler? Jeg tror mange pasienter i primærhelsetjenesten, de av det stabile slaget, kanskje ikke ser en sykepleier daglig. Kanskje ikke en gang ukentlig. Og hvis de da har andre hos seg som tror at vi vet. Pårørende som tenker «sykepleier» om hele tjenesten som en helhet og tror mor eller fars plager er fanget opp. Da kan det ta lang tid før plager blir fanget opp. Og derfor er jeg bekymret for å jobbe når det er så tynn sykepleierdekning at jeg sjeldent gjør en dusj eller et morgenstell i arbeidshverdagen min. Fordi jeg må prioriteres til oppgaver ingen andre har lov til å gjøre, f eks intravenøse infusjoner, gi eller dobbeltkontrollere potente legemidler til en døende pasient. Kommunisere elektronisk med leger. Fylle dosetter. Sette injeksjoner, legge kateter, ta akutte vurderinger.

Konsekvensen ved at ting ikke fanges opp i hverdagen og ordinære morgenstell eller dusjsituasjon går primært utover livskvalitet. At f eks ikke en hjertesviktforverring eller KOLS-forverring identifiseres på et tidlig tidspunkt så behandling kan igangsettes hjemme, kan føre til en sykehusinnleggelse – som igjen er en større kostnad for samfunnet enn om primærhelsetjenesten og fastlege iverksatte effektive tiltak på et tidlig tidspunkt. En sykehusinnleggelse er også belastende for pasient og pårørende. Enda verre; sykepleiermangel kan også føre til at akutte forverringer glipper. Da kan konsekvensene bli mer enn redusert livskvalitet.

Så ja, det har kortvarige og kontrollerte konsekvenser for tredjepart av vi streiker. Men vi streiker fordi vi ser at vi er uunnværlige. Fordi vi ser at vi er for få. Fordi folk slutter i yrket og begynner med noe helt annet. Fordi vi ikke får rekruttert. Fordi vi er på vei inn i en langt verre sykepleiermangel enn under en kontrollert streik. Hvor det søkes og innvilges dispensasjon for fravær med begrunnelse i at sykepleierdekningen blir for tynn, når sykepleierdekningen ved fravær i praksis er den samme som det vi klarer å stable på bena på ganske mange vakter. Og faktisk er «god» når dispensasjon innvilges. Nå har vi kontroll og folk å kalle tilbake. Det har vi ikke i fremtiden, når behovet for tjenester statistisk sett øker. Og når flukten fra yrket statistisk sett øker.  Da har vi ingen å søke dispensasjon for. Ingen å kalle tilbake i arbeid. Da kan vi stille spørsmål om forsvarlighet.

Lønn er det aller viktigste virkemiddelet vi har for å beholde og rekruttere. For å sikre at folk samfunnet Norge har brukt penger på å utdanne, faktisk blir i yrket. 

Første streikedag gikk med til mye informasjon og oppgavefordeling.

I en streik får man jo en ny arbeidsgiver. Det er det kanskje mange som ikke har tenkt på? Jeg hadde ikke reflektert stort over hva det ville si å streike før. Jeg har jo sett bilder av folk i gule streikevester og streike t-skjorter. Jeg har sett at de har streikevakter, og jeg har sett at de står på barrikadene, som det så fint heter. Med propagandaplakater, innslag på TV og i sosiale medier. Alt dette for å få frem budskapet. Men alt bak, det har jeg ikke tenkt stort over.

Dette med at man får en ny arbeidsgiver. Jeg er nå ansatt i Unio, og mitt arbeidsforhold til den vanlige arbeidsplassen er annullert ut streikens varighet. Hadde jeg hatt f eks arbeidsbil eller annet arbeidsutstyr, kan det hende jeg måtte levert dette til arbeidsgiver. Sammen med sånt som nøkkelkort osv. Det er en rar følelse!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er litt av et apparat som skal i gang når en ny arbeidsplass opprettes. Man må organisere seg og fordele oppgaver. Noen må ta hånd om økonomi og sørge for at vi får lønn fra vår nye arbeidsgiver. Lønnsslipper må legges inn, slik at vi er sikret en lønn som tilsvarer det vi er vant til. Ingen skal ha vesentlige økonomiske tap i en streik.
Det er aktivitetsansvarlige, og selv er jeg med i en mediegruppe. Jeg skal reise rundt og besøke mine medstreikere der de er. Jeg skal pepre mine sosiale medier med det jeg mener er verdt å lese. Jeg skal komme med stoff som kan publiseres sentralt. Kanskje skal jeg snakke med en journalist igjen. Jeg skal skrive litt selv om livet som streikende, og om andres streikeliv. Pandemien gjør at vi må tenke smittevern og i hovedsak blir dette en digital streik. Man kan treffes utendørs, men god avstand og øvrig smittevern skal overholdes.

Hele veien skal budskapet komme frem. Samtidig så skal man også ha i bakhodet at man jo skal tilbake til sin vanlige arbeidsplass. Så det er viktig og ikke snakke ned, eller gjøre ting som bryter den gode relasjonen.

Jeg ble intervjuet av lokalavisa. Journalisten spurte om jeg var fornøyd med min arbeidsgiverkommune. Det datt ut av meg før jeg rakk å tenke; «ja, jeg er jo det! Jeg har jo jobbet under samme kommune siden 2006, det hadde jeg jo ikke gjort hvis jeg var misfornøyd!». Og det er viktig å få frem. Det er jo egentlig ikke min kommune eller nærmeste arbeidsgiver jeg streiker mot. Ei heller pasientene eller sykepleierjobben. Jeg streiker mot lønna som er regulert fra fra sentralt hold, fra min arbeidsgiverorganisasjon KS. De setter en tariff som min arbeidsgiverkommune er pliktet til å følge. Og den tilbudte lønnsveksten er for dårlig og harmonerer ikke med utdannelse og ansvarsforhold. Derfor streiker jeg. Jeg gjør det jo ikke for å skape trøbbel for min nærmeste arbeidsgiver, eller merarbeid på kollegaer. Det er viktig å få frem.

Jeg skal på jobb i helgen. Det er søkt dispensasjon for meg, fordi jeg trengs på jobb. Det er ikke så lett å streike når man jobber i et yrke hvor man tar hånd om andres liv og helse. En streik vil alltid ramme tredjepart. Elevene som er rammet av streik, mister muntlig eksamen, de får forsinkede standpunktkarakter. Og de mister deler av den viktige skoletiden frem mot sommeren. Det er kjipt for dem. De er allerede rammet hardt av pandemien, de har hatt mye hjemmeskole og hatt mye alternativ undervisning. Jeg tror ingen lærere vil dette for elevene sine, på samme måte som at jeg ikke vil at det skal gå utover mine pasienter at jeg streiker. Forskjellen på læreryrket og helseyrket er at det ikke rammer liv og helse hvis lærerne uteblir noen dager eller kanskje uker. Vi driver en snill streik, vi låser ikke dørene på sykehjemmene og sier «grei dere selv!». Så derfor kan det søkes om dispensasjon i streikeperioden – hvis tjenestetilbudet blir så redusert at det kan gå utover liv og helse.

Vi har besøkt tildelingskontoret i går, på streikedag 2. Det er hos dem det største streikeuttaket blant sykepleiere er gjort så langt i streiken. Tildelingskontoret er silen i systemet. De behandler henvendelser på behov for ulike helse- og omsorgstjenester i kommunen. De formidler til tjenesteutfører hvis det er et nytt behov for tjeneste. «Fru Hansen kommer hjem fra sykehuset i dag og trenger hjelp til å administrere antibiotika for en urinveisinfeksjon». De samhandler med sykehuset når de melder et behov, og videreformidler til utfører. De behandler søknader om sykehjemsplass, omsorgsboliger osv. Akuttfunksjonen er ivaretatt fremdeles, det er ingen som blir liggende et sted uten å få kommunale helse- og omsorgstjenester som haster. Men på søknader med mindre hastegrad kan saksbehandlingstiden bli lengre pga streik. Fordi de ansatte ved tildeling helse- og omsorgstjenester – THO, ikke leverer pasientnære daglige helsetjenester, er det mer forsvarlig å ta dem ut i streik, enn de som jobber pasientnært. Man kan tenke at de «tar en for laget». De får jo er overheng av oppgaver som venter når de kommer tilbake. For oppgavene deres forsvinner ikke, de ligger der og venter. I min jobb er det til forskjell, ikke sånn at mange av oppgavene ligger og venter. Man kan ikke ta igjen morgenstell eller det å smøre mat til noen. Jeg kan ikke ta av og på støttestrømpene på en 10 ganger og si «sånn, nå har jeg tatt igjen for de dagene jeg ikke var her». Så jeg har ikke et stort overheng å ta igjen når streiken er over, slik som lærerne og andre helt sikkert har. Noen har jo gjort den jobben i den tiden jeg var fraværende, og noen kan ha fått beskjed om at de må være uten støttestrømper noen dager fordi det er streik. Selvsagt ikke de som får store ødemer og sårutvikling uten strømper, eller de som ikke kan ivareta sine grunnleggende behov uten helsehjelp.

Det er faktisk hektisk å være i streik. Jeg skal aldri si «nå streiker jeg!» på tull når det er noe jeg ikke gidder, for jammen er det mye å sette seg inn i og henge fingrene i. Det er timesvis med Teams-møter. Telefoner og meldinger som skal besvares. Altså ikke noe hvilehjem. Men vi gjør det for en viktig sak! Jeg så Debatten med Fredrik Solvang i går kveld, rakk ikke se i sanntid. Jeg synes både Utdanningsforbundet og Norsk sykepleierforbund svarer godt for oss og det vi står for. Jeg synes også det kom frem et godt poeng fra NRK’s økonomikommentator Cecilie Langum-Becker. Hun sa noe sånt som at om vi ikke får gehør for høyere lønn nå, så har likevel streiken generert mye oppmerksomhet mot lærer og sykepleiermangel, problemer med å rekruttere og beholde, og flukt fra begge yrker til helt andre jobber. Det vil uansett kunne komme godt med i et senere lønnsoppgjør. Og det tror jeg hun har rett i. Selv om jeg håper på gehør i denne runden!

Jeg er tatt ut i streik for første gang i livet. En streik for høyere lønn til sykepleierne og andre med samme antall studiepoeng, like stort studielån og like stort ansvar som oss. Om ansvaret er å sørge for at den oppvoksende generasjon får gode forutsetninger for å bli gode samfunnsborgere, fra barnehage og via skole. Ansvar for at syke og gamle får den hjelpen de trenger. Vi i Unio – vi med de skjermede jobbene. Vi samfunnet er avhengige av, men som ikke produserer noe man kan selge. 

Så hvorfor streiker vi? Høyere lønn. Betalt for ansvaret og jobben vi gjør. Du har hørt der før. Jeg føler for å forklare litt dypere.

Kjøpekraft. En singel sykepleier i Oslo har pr januar 2021 råd til å kjøpe 2,5 % av boligene på markedet i Oslo jfr sykepleierindeksen. Det er jammen ikke mye! Kvadratmeterprisen er skyhøy og det er ikke mye man får for det man har å rutte med. I Tønsberg og Færder kan en sykepleier kjøpe 32,9 % av boligene på markedet.
Så kan man jo også si «må man eie da?». Ja. Det er jo absolutt en trygghet i å eie sitt eget, og det er jo det flest nordmenn gjør. Når man har tatt en høyere utdannelse, så er dette noe man bør kunne forvente. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sykepleiermangel. I følge SSB vil Norge mangle 28.000 sykepleiere i 2035. Det er bare 14 år til. Frafallet er stort i løpet av de 10 første årene etter at autorisasjonen er ervervet – faktisk så mye som 1 av 5. Sjansen er stor for at en av de 5 du var på kollokviegruppe med i studietiden, ikke jobber som sykepleier 10 år etter at dere feiret endt skolegang. De forsvinner ofte helt ut av yrket. Utdanningskapasiteten økes, vel og bra. Men hva gjør man for å beholde folk i yrket? Jeg tror et godt svar er; øke lønna.
Nå er det vanskelig å få besatt stillinger. Ved sykefravær erstattes både lærere og sykepleiere med ufaglært personell – noe som i lengden gir et stort trykk på de gjenværende sykepleierne.

Vi er nå i et mellomoppgjør hvor det primært forhandles lønn. I hovedoppgjøret ser man mer på helheten. Vi fikk et meget amputert hovedoppgjør i fjor, og ble avspist med en lønnsramme på 1,7 %, hvor 1,6 % gikk til overheng og glidning, det ga en ramme på 0,1%, som tilsvarte et sted mellom 1400 og 1800 kr i lønnsforhøyelse – i året. Vi fikk en svak reallønnsvekst. Reallønn baseres på konsumprisindeksen, som er endringer på prisene på varer og tjenester lønnsmottakeren ønsker og trenger å kjøpe. Mat, drikke, tjenester av forskjellige slag. Når konsumprisindeksen øker, når det koster mer å kjøpe varer og tjenester, og lønnsrammen ikke følger denne, får man en reallønnsnedgang. Og dit er vi på vei med årets forslag til rammer. Og derfor streiker vi.

Vi har en livsviktig jobb, det er for få av oss, det er stort frafall fra yrket. Vi sitter med en høyere utdannelse og et stort ansvar. Et ansvar for å yte god og omsorgsfull helsehjelp. Et ansvar for å «triagere», det vil si vurdere hastegrad, når du er syk og trenger hjelp. Om du normalt sett er frisk og oppsøker legevakten eller spesialisthelsetjenesten. Om du mottar helsetjenester i hjemmet, eller bor på sykehjem og plutselig blir syk. Da er det jeg som skal trykke på de rette knappene og vurdere hastegrad. Jeg gjør faglige vurderinger på om du kan tilses gjennom natten og vente til fastlege eller sykehjemslege er på plass dagen etter. Kanskje er det lagt en plan for å lindre plager og symptomer i tilfelle du skulle få en forverring av din kroniske sykdom, så hjelper jeg deg med å iverksette planen og gjør fortløpende vurderinger på om tiltakene har god nok effekt. Det kan også hende at min totalvurdering basert på målinger og det jeg ser med mitt kliniske blikk, sier meg at jeg må ringe etter øyeblikkelig hjelp. Jeg er viktig for deg og din helse. Mine vurderinger kan utgjøre en stor forskjell for deg. Jeg er din talsperson og jeg kjemper for deg og dine interesser, basert på mine faglige vurderinger. Jeg kan trygge deg på at vi passer godt på deg i natt, gjør fortløpende vurderinger og tiltak hvis du skulle bli sykere. Eller jeg sier til deg at jeg er nødt til å ringe en ambulanse, fordi jeg vurderer at du er så syk at du trenger hjelp, selv om du selv helst ville sett det an.

Min lønn er styrt av frontfagsmodellen. Det vil si at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at min tarifflønn settes etter resultatet av denne. Konkurranseutsatt industri vil si bedrifter som produserer varer av verdi for norsk og internasjonalt marked. Disse bedriftene skaper verdier for samfunnet både nasjonalt og internasjonalt, gjennom arbeidsplasser, inntekter, skatt osv. Det er viktig for at den norske økonomien skal gå rundt, og at vi ikke lever på oppsparte midler. Mitt yrke, og andre yrker som yter ulike tjenester til samfunnet, yter tjenester som er gratis for alle innbyggere. Helsetjenester, skolegang, at politet kommer når du trenger det, eller jobber forebyggende med å lage et trygt samfunn der folk er lovlydige til de felles lovene, reglene og normene vi har satt her til lands, og at denne tryggheten ikke koster deg noe og ikke minst; lik rett på hjelp uansett hvem du er. Sikkerhetsnettet i landet vårt.

For at vi skal ha gratis skolegang, et samfunn hvor alle har samme rettigheter, hvor du blir født inn i et system som er der for deg fra vugge til grav. Hvor du underveis gir tilbake ved å jobbe, betale skatt og skape verdier.  For å rekruttere og beholde folk til å yte disse tjenestene, så trenger de en lønn som harmonerer med ansvaret og grad av utdanning. 

Jeg streiker fordi jeg er bekymret for at den spådde sykepleiermangelen blir reell. Fordi jeg lurer på om jeg da holder ut? Eller om jeg kapitulerer og blir en av de som forlater yrket til fordel for en annen jobb, når lønna ikke er høyere enn den er, så kan jeg gjøre det uten at det får de helt store økonomiske konsekvensene. For å beholde folk, må lønna opp. Det må ses på løsninger for å få til dette. Det må ses på hvorfor vi ikke klarer å holde følge med boligmarkedet, hvorfor vi er på vei til å få en reallønnsnedgang og med det redusert kjøpekraft. For vi gjør en hederlig innsats, vi er viktige i maskineriet samfunnet Norge. Vi er egentlig sjelden vare og uunnværlige. Så bør vi også lønnes som dette.

Det brygger opp til streik i Unio-kommune. En streik for høyere lønn. Høyere lønn er så mye mer enn de to ordene. Det handler om å henge med og ha kjøpekraft i dette høykostnadslandet. En person med bachelorgrad og 100% fast jobb har en ca inntekt på 570.000 kr (som blir et ca snitt når man legger kvelds/helgetillegg og helligdagstillegg oppå grunnlønna på 501.400 kr, og i tillegg får litt overtid og forskyvninger ila et år). En gjennomsnittelig sykepleier, en vanlig jobb. Jeg legger inn et søk i lånekalkulatoren til Sparebank 1 og finner ut at de har mulighet til å ta opp et lån på rundt 2.462.100 (da har jeg lagt inn 300.000 kroner i studielån som gjeld da det er snittet for studenter med bachelor). Så legger jeg inn et søk på Finn i min hjemkommune Tønsberg på boliger til max 2.400.000 og finner at denne personen kan kjøpe 19 boliger i markedet. Boliger mellom 28 og 65 kvadratmeter. For å kjøpe en bolig til 2.400.000 skal man også ha en egenandel på 360.000. Eller foreldre med mulighet til å stille med sikkerhet.

Har man et barn går lånerammen ned til 1.863.300 og man kan kjøpe 6 boliger i markedet av størrelse bøttekott. Er man så uheldig at man har 2 barn så kan man låne 968.700 kr, det ligger ingen boliger ute til under 1 million i min kommune. Det er jo ikke helt uvanlig i dag at noen sitter alene med både 1 og 2 barn, og har en helt vanlig jobb, som lærer eller sykepleier. Det er klart – man stiller jo sterkere når man er to.. Og det er normalt i Norge at folk eier egen bolig.

Konsumprisindeksen øker. Konsumprisindeksen beskriver prisstigning på varer og tjenester. Krona øker. 1000 2018-kroner er 1034,82 2020 kroner. 570.000 2018-kroner ga høyere kjøpekraft enn 570.000 2020-kroner. Skulle man holdt følge med verdien på krona så skulle man hatt ca 589.000 kr i 2020 for å ha samme lønn som i 2018. Priser på varer og tjenester følger med. Det gjør ikke lønna til sykepleierne på samme måte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi fikk et realt hopp i hovedoppgjøret i 2019 der gjennomsnittslønna ble satt opp til 500.000 kr ved 10 års ansiennitet, men da hadde vi også ligget på 455.000 eller deromkring i lang tid og man så at vi allerede da hadde mindre kjøpekraft. Så jeg vil ikke si vi var heldige, men at noen våknet og forstod at noe måtte gjøres.

Det mangler 7000 sykepleiere i Norge i dag. I 2035 mangler det 38.000! Det er bare 14 år til. Regjeringen gjør tiltak ved å øke utdanningsplasser. Tildels gjøres det ulike tiltak rundt i kommunene for å rekruttere. I Tønsberg tilbys nyutdannede startlønn på 8 års ansiennitet vet jeg. I andre kommuner kan sånt som startbonus være vanlig. Det kan gis ulike funksjonstillegg og noen frister med reduksjon i studiegjeld. Spørsmålet er om dette er nok? Det er ikke flust av søkere til utlyste stillinger jevnt over, så nei – trolig ikke. Det kommer ikke like godt frem hva som gjøres for å beholde folk. Det er en kjent sak at lønn kan forhandles ved bytte av arbeidsplass, sånn sett er det sikkert gunstig å bytte av og til. Samtidig er det jo gull verdt med de folka som kjenner arbeidsplassen og systemet inn og ut. Hvis de blir hengende bakpå lønnsmessig ift de som kommer inn med rekrutteringstiltak, så blir jo også det feil.

Vi ser en flukt fra yrket. Det finnes mange innehar en sykepleierautorisasjon, men ikke bruker den – hvorfor? Turnusarbeid sliter med kroppen. Det å gå på jobb når andre har fri føles kjipt. Det er et stort ansvar å ta viktige vurderinger og avgjørelser for andres liv og helse. Det er innimellom tøffe tak å være tilskuer til andre menneskers lidelse. Det er tøft å få kjeft for noe du ikke kan noe for. Det er tøft å jobbe i en etat som alltid er presset på økonomi, hvor det ikke settes inn en annen sykepleier som vikar når en eller flere er syke, og belastningen på deg blir større – fordi den innleide vikaren kan bidra med veldig mye bra, men det er også mange oppgaver vikaren ikke kan gjøre. Det kan hverken vikaren eller jeg noe for, jeg elsker alle som sier ja når vi står i beita, jeg setter stor pris på hjerter som banker varmt for pasientene. Jeg setter pris på gode observasjoner og fornuftige betraktninger – for vanlig sunn fornuft innehar de fleste. Likevel eier jeg et større ansvar gjennom å inneha en autorisasjon. Mangler jeg fagkompetanse på vaktlaget mitt så har jeg f eks færre å drøfte en situasjon med, og det hviler en større belastning og et ansvarspress når en person skal gjøre en avgjørelse alene i et tvilstilfelle, enn når to hoder sammen diskuterer hva som er beste løsning og deler ansvaret for avgjørelsen. Jeg sover bedre om natta når jeg har fått med meg en annen fagperson i en vurdering der det ikke er klinkende klart hva som er riktig tiltak, enn om jeg har tatt den alene. For det er jo vurderinger som gjelder et annet menneske, noens mor, noens kone, noens bestemor. Jeg kan gjøre uopprettelige feilvurderinger. Jeg skal ha tunga rett i munnen, hodet og hjertet på plass da. Og jeg får ikke en krone ekstra for å gjøre vurderinger og ha alt ansvar på mine skuldre, kontra å dele det med noen. Når lønna ikke matcher ulempene, og man kan finne en inntektskilde med en lønn som enten er høyere, eller kompenserer for ulempene så skjønner jeg godt at folk gjør noe annet. Det hadde jeg også gjort hvis jeg fant noe annet jeg hadde tilnærmet samme passion for. Vi er uunnværlige, men vi betales ikke som den mangelvaren vi er.

Våre yrker har en stor samfunnsmessig verdi, selv om vi ikke skaper verdier i kroner og øre. Lønna vår kommer primært fra skatter og avgifter. Er det likevel riktig at vi som velger slike yrker skal havne bakpå og miste kjøpekraft når alt annet stiger? Våre yrker har vært i full drift i hele pandemien, det er ingen lærere eller sykepleiere som har hevet permitteringspenger eller søkt på støttetiltak for tapt inntekt under covid-situasjonen. Alle har kjent pandemien i større eller mindre grad. Noen har merket det godt på økonomien -mange i negativ grad, noen i positiv grad. Vi har merket det bl.a på smittefrykt og belastning ved å stå midt i blåsten. Jeg skal ikke syte og si det er noe mer synd på oss enn noen andre, pandemien har påvirket livene til en hel verden. Samtidig ser man jo, f eks her i min hjemby, at boligprisene har gått i været, selv i en pandemi. Så noen har absolutt opprettholdt eller til og med øket kjøpekraften underveis i dette. Det er ikke sjeldent vi ser boliger som går flere hundretusen over takst, noen også millioner over.

Jeg synes faktisk ikke det er urettferdig at vi sykepleiere ønsker oss høyere lønn og mulighet for å henge med på 2021’s gjennomsnittelige levestandard. At for å beholde oss og unngå flukt fra yrket, så er lønn er viktig virkemiddel. Vi skal ikke velte oss i luksus. Vi vet vi aldri blir steinrike. Men vi vil henge med, og vi vil ha betalt for det store ansvaret vi bærer, og for belastningen vi utsettes for gjennom skiftende arbeidstider. Det ville motivert til å stå i det videre. Så støtt oss, hei på oss, del gode artikler og skap oppmerksomhet. Jeg håper vi slipper streik, at det kan komme en fornuftig enighet i forhandlingene. Hvis ikke, så er vi klare til å mobilisere. 

12.mars. 1 år siden Norge fikk innført de strengeste tiltakene i fredstid. De sterkeste restriksjonene veldig mange av oss som lever i dag, er utsatt for. Begrense sosial kontakt. Unødige reiser. Slutte å klemme. Holde avstand. Spriten ble en selvfølge for et helt samfunn.

Og jammen. 1 år senere sitter vi her igjen. Og i år føles det tyngre enn for 1 år siden. Da kjente vi på dugnadsoverskudd, dette skulle vi klare. Sammen. Jeg tror vi lurte oss selv til å tro at det snart var over. Hver dag føltes jo som en dårlig aprilspøk. Munnbind på butikken? Ikke klemme dem vi ville? Ikke dra på hytta. Ikke besøke andre husstander. Surrealistisk følelse. Nå føles det som den nye normalen. Nå er det rart å se gamle opptak fra konserter, folk sitter jo tett i tett!

I fjor følte jeg vi kom i en boble av god tid, og da trengte jeg det egentlig litt. Med et liv i hundreogti fra morgen til kveld, føle seg kjip hvis man ikke orket å være med på enda en ting, det føltes godt at noen eller noe begrenset meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og det kom jo flere gode ting ut av at vi levde i uvisshet og med en annen puls på livet. En ting jeg er spesielt glad for med covid; vi tok på oss å være litt hjemmesykepleiere for mormoren min, for å begrense hennes kontakter. Det ble også middager og fine samtaler i de stundene. Hun var min nærkontakt. Skjebnen ville ha det til at hun forlot oss midt i juli, og jeg er så evig takknemlig for at jeg ikke hadde en «skulle besøkt henne mer» klump i magen da. Jeg hadde heller masse verdifulle og morsomme videosnutter, ny viten om hennes barndom og oppvekst. Og mange minner som er ekstra gode å ha nå. Akkurat da var det også litt åpning i samfunnet og begravelsen ble tålig normal, danskefamilien fikk komme og.

En annen ting jeg er glad for at jeg har hatt i livet under covid er dyra mine; hunden Rips og hesten Dögg. En måte å komme seg ut på. En måte å se og omgåes folk på avstand. Et fast holdepunkt, noe man måtte, sånn bortsett fra å gå på jobb. En slags sosial arena. Og det er godt å ha.
Lange telefonsamtaler. Ludo online mens vi snakket. Også fikk jeg jo sett noen fine serier.

Nå føler jeg meg drittlei. Og det er lov å si. Jeg tror det gjelder for alle. Vi er ikke dugnadsentusiastiske lenger. Vi er litt pessimister; går det noen gang over? Folk krangler om restriksjonene, mange lurer på hvor farlig viruset egentlig er? Noen lager konspirasjonsteorier på om det virkelig finnes et virus? Eller om vi lures til at det er veldig farlig så en eller annen skal ha kontroll på oss. Virusets opphav har vært diskutert. Er det kanskje produsert i et laboratorium, er det noen som spør seg? Nå er vaksina håpet vårt. Men med stadige mutasjoner, så blir jeg pessimist på om det er nok? Jeg savner livet i hundreogti, pausen har vært mer enn lang nok. Jeg savner å klemme. Jeg savner å puste inn frisk luft, og ikke gjennom et munnbind. Jeg savner til og med lukta av morraånde fra en som sitter ved siden av meg, eller lukta hvis noen har spist hvitløk. Jeg savner lukta av svak parfyme (de som har et slør etter seg på 10 meters avstand kjenner jeg fortsatt lukta av🤣). Jeg savner at vi dulter borti hverandre skulder mot skulder når vi passerer hverandre på butikk, i gangen på jobb osv. Jeg savner «long time, no see» klemmer, og «takk for nå» klemmer. Jeg har aldri vært så glad i å gå på byen, men nå skulle jeg til og med gjerne vært midt i folkemylderet på et utested. Jeg savner glade folk og latter.

Når det er sagt. Jeg setter sikkert mer pris på ei skikkelig latterkule med noen nå. Jeg håper vi i fremtiden setter mer pris på alt vi tok for gitt. Friheten. Nærheten. Til og med trange og lange køer tett i tett.

Jeg lurer på hva vi tenker om dette når vi en gang blir gamle? Hvordan vi forteller vår historie med covid-19 og nedstenging. Jeg er spent på fasiten, på hvordan det ender. På hva vi gjorde rett og hva vi gjorde galt i forsøket på å bekjempe det.

Selv om jeg er litt pessimist, vil jeg også være optimist og fortsatt ha et håp om at det blir bedre. At man f eks sjakker det med jevnlig påfyll av vaksiner mot de mutasjonene som florerer i øyeblikket. Jeg har troen på vaksiner. Det er ikke polio her til lands, men vi vaksinerer fortsatt. Jeg fikk en påfyll i høst. Reisevirksomheten som bragte Covid hit, og siden mutasjoner, kan lett bringe fortidens spøkelser tilbake også. Min foreldregenerasjon har arr etter koppevaksinen. Det har ikke min generasjon. Fordi det virket. Jeg håper vi finner noe som virker. I mellomtiden; hold ut!

Ørene er alltid der, takk og lov! Det er viktig å finne gleder, og viktig å ha noe og glede seg til!

Denne skulle jeg egentlig skrevet for en stund siden, men jeg tror jeg har trengt litt tid til å filosofere og forstå. Og det er sikkert ikke alt jeg har forstått enda, men jeg prøver meg.

Jeg var på et fantastisk ridekurs i sommer. Måtte dessverre avbryte midt i grunnet brått dødsfall i familien, men rakk å få med meg litt å tenke på likevel.

U-teorien. Eller U-sirkelen. Lykke Andersens fantastiske pedagogiske verktøy i utdanning av ryttere. Men kan også fint overføres til livet generelt.

Se for deg en sirkel, den er splittet på midten. Omtrent som to hestesko som møter hverandre med endene mot hverandre. Den nederste delen er rød – den øverste er grønn.

Jeg tror jeg velger å oversette det til at den nederste er problemorientert, fastlåst og frustrert. Mens i den øverste er man problemløsende og i et løsningsorientert modus. Se for deg at du er på helgekurs med hesten din. Du vet den magiske søndagsøkta hvor du har jobbet gjennom problemområdene og ting virkelig løsner. Du føler deg rimelig konge og gleder deg til å komme hjem for å ri. Hesten tar beskjeder på løpende bånd, dere er lagspillere og det er virkelig gøy! Du gjør små korreksjoner med verktøy instruktøren har servert deg og det funker. Du er på sett og vis i grønn sone av u-sirkelen, men du har hatt et menneske som står og veileder deg dit så du er kanskje ikke helt selvtenkende og selvfølende. Men det er alltid godt med økter hvor du får kjenne hvordan god ridning skal være – slik at du vet hva du er på jakt etter når du 90% av tiden trener på egenhånd.

Kanskje har hesten fri på mandag og vi nå snakker tirsdag. Kanskje hadde du ikke tid til å gi den fri og vil prøve ut ny lærdom på mandag. Også funker ingenting. Ingen av verktøyene fra helgen, det instruktøren sa og som du nå har lengst fremme i hukommelsen, fungerer. Du prøver deg på noe dere fikk til virkelig godt på søndag, men i dag funker ingenting. Du prøver og prøver om igjen og om igjen på samme øvelse. Leter og leter etter momentene og følelsen fra søndag. Du blir frustrert og forbanna. Synes hesten er teit, spenner deg i kroppen, kanskje blir du til og med litt sint og urettferdig mot hesten? Nå må den jammen høre!!! I dette eksemplet er du på den røde delen av U’en. Du skrur muttere med skiftenøkkel som du ikke får strammet helt, det er tungvint, mutterkantene blir slitte, det tar lang tid og du blir irritert mens du holder på. Du tenker ikke på at du også har en fastnøkkel i verktøykassa, du vet en sånn som er mer finjustert, akkurat passer rundt mutteren, og lar deg skru uten å tenke på at den glir av eller at det er slitsomt.

Når du har drevet med ridning en stund så har du jo massevis av verktøy i kassa di, ikke bare skiftenøkkelen som fungerte så fint og var så godt innstilt på søndagsøkta. Du vet også hvilken følelse du leter etter, eller hvertfall sånn nesten. Men du får det bare ikke til!

Budskapet er; i den berømte verktøykassa har du også verktøy å anvende for å løse de problemene du har i dag, og som ikke var der på søndag. Det kan være andre øvelser. Et roligere tempo. Bestemme seg for at i dag er hesten kanskje stiv etter en hard jobbeøkt og det den trenger er en rolig tur? Så får du prøve igjen i morgen. Nå mener jeg ikke at hver gang man ikke får til noe så skal man gi opp og ri på skrittetur, men man skal også ha hestens behov med i betraktningen når noe ikke fungerer. Du har ridd for flere instruktører og bare du kobler på hukommelsen så husker du kanskje hva noen har fortalt deg litt tidligere i utdanningsskalaen din som rytter, og som du kanskje burde skru litt tilbake til.

I den grønne delen av U-sirkelen, der skal du være løsningsorientert og lete etter annet verktøy for å løse problemet. Ok, dette funket ikke, da prøver jeg heller dette. Kanskje må du ned i skritt før du igjen kan ta det med deg opp i tølt eller trav. Kanskje får du ikke trav i dag, og hva har forskjellige mennesker gitt deg av verktøy for det? Er tølten passaktig? Sa ikke noen at du bør ned i tempo da? Trolig vil du få et godt svar ved å anvende et annet av alle verktøyene og øvelsene. Det er da du er i ferd med å forstå ridekunsten. Det er ikke perfekt her heller, men du skal forsøke å komme raskt over i grønn sone når du har beveget deg med i den røde. For det er i den grønne sonen positivt arbeid skjer, det er da du tenker og føler aktivt, og kan gi både det selv og hesten mestringsfølelse. Det er ikke gøy å være hest i rød sone. Du sliter på mutterkantene eller spiriten i hesten, hvis du fortsetter og fortsetter med den lite finjusterte skiftenøkkelen. I lengden får du en hest som tenker «Ånei!» og går motsatt vei når den ser du kommer med leietauet klar til dyst. Fremfor en som spisser ørene og lurer på hva dere skal? Ikke minst er det demotiverende og ikke få til noe. Et passe oppbrukt uttrykk er «Rome ble ikke bygget på en dag». Men det er så sant som det er sagt; du og hesten blir ikke knallgode på en dag heller. Den blir ikke sterk nok til å bære seg på kort tid, det er måneder og år med jobb. Den blir stiv hvis ikke du holder dem smidig. Den blir sløv på hjelperne hvis du er lite lyttende og følende, og dermed ikke er flink med timingen din og gir belønning – ettergift når den faktisk svarer deg. Du vil få litt to skritt frem, et tilbake følelse. Og det gjør ingenting så lenge du holder deg i grønn sone og er problemløsende, og ikke i rød sone og fastlåst. Også må du tenke på hva som er bedre nå enn for et år siden. Forhåpentligvis er det jo noe du har forstått mer av? Det synes jeg hjelper å tenke på når jeg føler jeg står fast.

Hun her er f eks mer fin i fronten nå enn for et år siden. Så ting skjer jo, selv om jeg synes det skjer sakte.

Sånn. Det var dagens ride-mindfullness. Kanskje mest skrevet som en opprydning i egen forståelse, og reminder til meg selv.