Vi er i streik i Unio. En streik begrunnet i bekymring. Bekymring for at vi ikke bare mister folk fra lærer og sykepleieryrket grunnet naturlig avgang, alderspensjonister m.m. Vi mister oppegående, flinke sykepleiere til yrker langt unna helsesektoren, eller utdanningssektoren for den saks skyld. Det er bekymringsverdig.
Passer det seg å streike midt i en pandemi? Passer det seg å streike for høyere lønn når så mange har mistet jobbene sine, eller vært permittert i lang tid? Passer det seg egentlig noen gang å streike?
Dessverre vil jeg si ja. Med litt vondt i hjertet for her og nå konsekvenensene en streik kan ha for pasientene, for sykepleierstoltheten og jobben jeg er så dedikert til. Men det er fordi jeg frykter at vi i framtiden ikke klarer å levere gode sykepleiertjenester i et mye lengre perspektiv enn i en kort streikeperiode.
Fordi vi ser den utviklingen vi gjør, med flukt fra yrkene. Rekrutteringsutfordringer. Sykepleiervikarer er bare en fjern drøm. Blir en sykepleier syk, enten en dag eller over en lang periode, erstattes ikke denne av en sykepleier. Vi har også kommet dit at det mange steder kommer få eller ingen kvalifiserte søkere til utlyste stillinger, og man går da med en sykepleierdekning som er lavere enn behovet i drifta. Det gjøres allerede prioriteringer i drifta i kommunehelsetjenesten som gjør at sykepleiere prioriteres bort fra oppgaver som ikke strengt talt trenger sykepleierkompetanse. Sånt som vi ellers gjør i korte perioder som ved ferieavvikling osv. Slik vi kan drifte forsvarlig i et kort perspektiv, men ikke over lang tid.
Sykepleieren i meg vet at jeg får gjort uvurderlige observasjoner i f eks et vanlig stell eller en dusj. Ikke bare etablerer jeg en relasjon til pasienten, som vi så fint lærte i teorien; en relasjon basert på gjensidig tillit. Noen ganger får man tillit og blir betrodd tanker og plager bare fordi man er sykepleier. Men ganske ofte så må man grave litt, bli kjent som som to mennesker, danne en menneske til menneske relasjon som min favoritt-sykepleierteoretiker Joyce Travelbee så fint kalte det. Først da får man kanskje lov til å slippe inn og blir betrodd plager og tanker som pasienten kanskje ikke trodde jeg kunne hjelpe dem med? Og nettopp derfor trenger pasienten at sykepleieren er i situasjoner der det er mulighet for å bli kjent, få tid til å snakke og observere. Daglige morgenstell og dusj er ypperlige arenaer.
Jeg kommer et sted, i et ordinært morgenstell som i prinsippet kunne vært utført av hvem som helst ansatt. Også oppdager jeg at «neimen, denne pasienten har jo faktisk en stor smerteproblematikk!». Pasienten selv har kanskje trodd at det er sånn det skal være, man må jo kanskje regne med litt plager når man blir gammel? Kanskje har han hatt besøk av mange ufaglærte som ikke blander seg inn i den biten, tror at vi sykepleiere er klar over det, tror på pasienten som selv bagatelliserer og underrapporterer smertene sine. Ansatte som ikke har bakgrunnskunnskap eller myndighet til å gjøre noe med det selv. Som ser at sykepleierne på arbeidsplassen allerede sitter mye på overtid og i pausene sine, og ikke vil «forstyrre» oss med det. Jeg tror kanskje aller mest de tror at vi vet, og kanskje synes de også vi gjør et slett arbeid som ikke handler? Jeg tror mange pasienter i primærhelsetjenesten, de av det stabile slaget, kanskje ikke ser en sykepleier daglig. Kanskje ikke en gang ukentlig. Og hvis de da har andre hos seg som tror at vi vet. Pårørende som tenker «sykepleier» om hele tjenesten som en helhet og tror mor eller fars plager er fanget opp. Da kan det ta lang tid før plager blir fanget opp. Og derfor er jeg bekymret for å jobbe når det er så tynn sykepleierdekning at jeg sjeldent gjør en dusj eller et morgenstell i arbeidshverdagen min. Fordi jeg må prioriteres til oppgaver ingen andre har lov til å gjøre, f eks intravenøse infusjoner, gi eller dobbeltkontrollere potente legemidler til en døende pasient. Kommunisere elektronisk med leger. Fylle dosetter. Sette injeksjoner, legge kateter, ta akutte vurderinger.
Konsekvensen ved at ting ikke fanges opp i hverdagen og ordinære morgenstell eller dusjsituasjon går primært utover livskvalitet. At f eks ikke en hjertesviktforverring eller KOLS-forverring identifiseres på et tidlig tidspunkt så behandling kan igangsettes hjemme, kan føre til en sykehusinnleggelse – som igjen er en større kostnad for samfunnet enn om primærhelsetjenesten og fastlege iverksatte effektive tiltak på et tidlig tidspunkt. En sykehusinnleggelse er også belastende for pasient og pårørende. Enda verre; sykepleiermangel kan også føre til at akutte forverringer glipper. Da kan konsekvensene bli mer enn redusert livskvalitet.
Så ja, det har kortvarige og kontrollerte konsekvenser for tredjepart av vi streiker. Men vi streiker fordi vi ser at vi er uunnværlige. Fordi vi ser at vi er for få. Fordi folk slutter i yrket og begynner med noe helt annet. Fordi vi ikke får rekruttert. Fordi vi er på vei inn i en langt verre sykepleiermangel enn under en kontrollert streik. Hvor det søkes og innvilges dispensasjon for fravær med begrunnelse i at sykepleierdekningen blir for tynn, når sykepleierdekningen ved fravær i praksis er den samme som det vi klarer å stable på bena på ganske mange vakter. Og faktisk er «god» når dispensasjon innvilges. Nå har vi kontroll og folk å kalle tilbake. Det har vi ikke i fremtiden, når behovet for tjenester statistisk sett øker. Og når flukten fra yrket statistisk sett øker. Da har vi ingen å søke dispensasjon for. Ingen å kalle tilbake i arbeid. Da kan vi stille spørsmål om forsvarlighet.
Lønn er det aller viktigste virkemiddelet vi har for å beholde og rekruttere. For å sikre at folk samfunnet Norge har brukt penger på å utdanne, faktisk blir i yrket.
