I slutten av august 2020 skulle jeg kjapt innom stallen og fôre hestene våre. To hester jeg kjenner godt. Den ene hadde et sår på beinet og jeg stod litt uoppmerksom og så på dette, brått kommer den andre i full galopp for å ta den jeg stod ved siden av, den reagerer med flukt og begge velter meg, løper meg ned og tråkker meg i hodet.
Jeg kom til meg selv oppå strømgjerdet.
Min første reaksjon var å kjenne etter at alle tennene var på plass, heldigvis var de det. Umiddelbart ble jeg sint på hesten og var egentlig på vei bort for å fortelle den en ting eller to. Så merket jeg noe varmt som rant nedover nakken min. Tok hånda bak for å kjenne, og fikk se at den var full av blod. Så at blodet rant nedover halsen og brystet. Moro med hest, tenkte jeg, rakk til og med å sende en snap av det hele med en litt humoristisk vinkling. Trodde ikke det var så ille. Så fikk jeg se at jeg begynte å få en stor rose med blod på den hvite t-skjorten og skjønte at det kanskje måtte mer til enn å kjøre hjem for og dusje vekk griseriet. Begynte også å føle meg litt ekkelt svimmel. Fikk tilkalt mamma og søsteren min, så noen hvertfall visste hvor jeg var og kanskje kunne kjøre meg til legevakta for å sy.
Litt småflau over å skape så mye oppstyr!
Ingen av oss forstod helt alvoret. Mamma ringte legevakta for å varsle at vi kom(måtte jo det med covid-restriksjoner), de sa umiddelbart; «be henne legge seg ned og ligge helt stille! Vi sender ambulanse og legebil!». Fortsatt følte jeg at det var litt hausa opp.
Ambulanse og legebil kom kjapt. Nakkekrage ble satt på og de klippet av meg klærne. Jeg ble forflyttet som en tømmerstokk over på båre. Jeg er jo sykepleier selv og kjenner termene. Så ordene «litt lav saturasjon, høyt blodtrykk og høy puls. Kjør rød tur!» skremte meg. Jeg spurte hva som skjedde, og sa jeg skjønte termene og trengte at de forklarte meg hvorfor de vurderte det til rød tur. En utrolig flink, rolig og omsorgsfull ambulansearbeider forklarte, mens han også jobbet med å holde meg våken. Jeg begynte å bli så veldig trøtt og hadde egentlig mest lyst til å sove litt. Han forklarte at adrenalinet var på vei ut av kroppen nå og at jeg derfor fikk disse reaksjonene.
Ambulanse på plass på gårdsplassen i stallen.
Nakkekrage på
Vel inne i akuttmottaket gikk alt veldig radig. Det kom en hyggelig lege og så til meg, og en utrolig hyggelig og omsorgsfull legestudent som jobbet vakter som sykepleier. Det var hun som skulle passe på meg. Åshild het hun.
Det ble rekvirert CT og jeg ble kjørt opp av en hyggelig portør. Vi småpratet om at hun hadde det travelt på jobb i dag og at de var litt for få på jobb. Hun trillet og alt jeg så var lampene i taket. Jeg har nada retningssans fra før, og nå ante jeg virkelig ikke hvor i bygget jeg befant meg. CT var raskt overstått. Så ble jeg liggende der og vente i en korridor. Hvitkledde gikk forbi meg, men jeg følte ikke at noen så meg. Jeg var fortsatt omtåket og tanken «kanskje jeg egentlig er død nå?» slo meg. Det var litt mye annet som foregikk i livet på samme tid, pappa lå innlagt og hadde svevd mellom liv og død i over 2 uker. Vi hadde vært på møte med lungesykepleier på dagen for å få opplæring i hjemmeoksygen (obligatorisk selv om vi jo kjenner til det fra før). Jeg hadde for første gang sett pappa oppe i en rullestol, han hadde på disse ukene blitt en bitteliten og tynn mann med gammelt utseende. Og følelsene rundt det satt nok fortsatt i kroppen. Det var ikke til å unngå at jeg synes litt synd på meg selv, jeg følte meg så innmari alene og lå der og smågrein litt. Plutselig var det en søt dame, også pasient, som ropte bort, «du, hvordan går det egentlig med deg? Du ser ikke særlig bra ut!» Jeg lå jo der med nakkekrage og blod over alt, sminka rant og nei, jeg så nok ikke bra ut. Vi snakket litt og jeg kjente at det hjalp – jeg var ikke død! 😅 Og det var noen som viste litt omsorg for meg. Jeg så henne aldri, så ikke ansiktet, jeg kunne jo ikke snu meg for å se hvem hun var. Men det var så godt å bli sett!
Plutselig stod den fantastiske Åshild der. Hun hadde lurt på hvor det ble av meg og bestemte seg for å spore meg opp. Det var visst så travelt for portørene at til og med CT-bildene hadde kommet før jeg var tilbake på avdelingen – det var visst ikke vanlig. Bildene så bra ut og jeg fikk hjelp av med kragen før vi trillet opp. Det var utrolig deilig! Så vanvittig stiv man blir i nakken av å ligge med en sånn!
Eneste de fant på røntgen 🤣
Åshild skulle se på såret i hodet og vurdere om det måtte syes. Blødningen hadde gitt seg. Håret mitt var en kake av blod og det var ingen dusj der. Jeg synes synd på Åshild som skulle jobbe oppi den blodkaka. Det ble besluttet at det skulle limes, og da fikk jeg ikke vaske håret på 24 timer. Jeg ble brått litt hjelpsom og foreslo at jeg skulle skylle håret under krana på vasken. Det gikk ikke så bra 😅 Da jeg bøyde meg kjente jeg at jeg var i ferd med å besvime. Bena ble til gelé, kvalmen kom som et skudd og jeg måtte holde meg fast og stå helt stille til jeg kjente det roet seg. Vi lo litt og jeg sa det var nok en dårlig idé. Så Åshild fikk jobben med å klutvaske håret før hun limte såret.
Jeg fikk spørsmål om jeg hadde noen hjemme som kunne vekke meg en gang gjennom natten og se til at det gikk bra? Jeg bor jo bare sammen med en hund, så det hadde jeg ikke. Men jeg fikk tilbud om seng hos både søsteren min og moren min, så da slapp jeg og måtte ligge på sykehuset over natten.
Det smakte ekstremt godt å få dusja blodet av kroppen. Også kjente jeg på en veldig takknemlighet for det offentlige norske helsevesen. Jeg fikk en liten egenandel på 350 kr for hele moroa. For alle disse menneskenes tid og kompetanse, for bruk av den svindyre CT-maskinen. Vask av alle de blodige håndklene, sengetøyet, og sikkert også gulvet. Selv om jeg smått fikk kjenne på travelheten og følelsen av å være overlatt til seg selv en liten stund nede i den korridoren, antageligvis grunnet underbemanning og travelhet fra de forbipasserende hvitkledde. Jeg kunne valgt å fokusere på den lille stunden der, men jeg velger å tenke på alt som var så vanvittig bra!
Nå bygges det opp til streik for Unio-medlemmer i Spekterområdet. Også de streiker for høyere lønn, og det å klare og beholde og rekruttere sykepleiere. Jeg håper de og vi i KS-området blir sett og hørt nå! Slik at vi har dette sikkerhetsnettet jeg fikk prøvd ut, også i framtiden. Jeg håper ikke det blir sånn at det blir privatisert. At vi må ha dyre helseforsikringer eller lang ventetid på hjelp fra det offentlige. Og at man ellers kan risikere å våkne opp som lam dagen etter når man blir løpt ned av to hester, fordi man enten ikke får hjelp, eller hjelpen er så dyr at man tenker «pyttsann, det går sikkert bra!». Det hadde det jo gjort med meg, men hvis noe viste seg å være galt i nakken eller hodet mitt så var jeg i et hjelpesystem som kanskje hadde greid å berge meg fra et liv i rullestol eller med skader etter en hjerneblødning. For det kunne også blitt konsekvensen av det som skjedde meg, hvis jeg ikke landet veldig riktig i myk sandjord som tok av for trykket fra hoven i hodet. Det lå flere steiner rett rundt, jeg kunne like gjerne landet på dem. Jeg skal ikke tenke så mye på hva som kunne skjedd da. Jeg er bare takknemlig for at det gikk bra, for sikkerhetsnettet jeg fikk fra staten Norge i det jeg ble født. Sikkerhetsnettet jeg håper følger meg helt til graven. Hvis vi blir hørt.
Jeg slapp fra opplevelsen med noen bilder til bruk i neste års påskekrim! Blodet fant veien fra hodet, nedover halsen, brystet og samlet seg i en flekk som gjorde at det så ut som jeg var blitt knivstukket midt i magen.
