Ripsraps Sykepleier, hestejente og korpsnerd med skrivekløe…

Jeg hørte noe fint her en dag; livet er som trebeint krakk hvor alle beina må få næring for å holde krakken oppe; nok mat, nok søvn og et sosialt liv. 

Jeg tenkte litt og fikk lyst til å ha 5 bein på min krakk.

Jeg tenker på livet som en 5-beint krakk. I tillegg til de tre nevnte; et bein for fysisk aktivitet som frigjør endorfiner; kroppens naturlige lykkehormon. Også det siste beinet som er litt vanskelig i disse isolerte tider; oxytocinbeinet. Kjærlighetshormonet som frigjøres av gode lange klemmer, et loddent (dvs småtrøtt og kosete) barn på fanget. Eller en god armkrok. Jeg synes jeg får litt oxytocin av dyra og. En varm hund på fanget, eller stikke nesa dypt inn i hestepelsen og snuse inn. Dyra er heldigvis lovlige klemmevenner, når klemmer ellers er mangelvare. Jeg er en klemmer, glad i å gi og få klemmer. Andre er kanskje ikke det, og føler det befriende å slippe i disse tider. Og for dem er kanskje krakken god nok med 4 bein? Det er egentlig opp til deg om din krakk trenger 4 eller 5 bein.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg tror særlig endorfinbeinet er viktig å gi nok næring. Jeg tror det hjelper på både søvn, matlyst og lysten til å være sosial – altså gjør de andre viktige støttebeina i livets krakk endel mer stødige. Noen ganger føles dørstokkmila veldig lang, men jeg vet at bare jeg kommer meg ut så blir jeg veldig fornøyd etterpå, så her gjelder det å pushe seg selv.
Jeg er ikke så god på å pushe pulsen og la svetten sile, med mindre det er en skikkelig treningsøkt med hesten. Men etter å ha kjent blodsmaken i munnen og lurt på om jeg nesten kollapser, så er følelsen og endorfinrushet ekstra god (skjer vel oftest når vi lemper høy et par ganger i året; da tenker jeg at dette var deilig og det burde jeg gjøre mer av. Jeg skjønner plutselig de som pusher seg i intervaller eller på spinningsykkelen. Men så glemmer jeg det igjen). Så kanskje det er noe jeg må bli bedre på? Man blir både sulten og salig når man lander hjemme, søvnen kommer lettere. Så dette er en påminnelse til meg selv om å gjøre det litt oftere enn når høybonden kommer med 200 baller som skal inn. Men endorfiner fra en frisk gå eller ridetur er også godt nok. Man må ikke lage kravene så store at dørstokkmila blir for lang for å få det til. Stian «Staysman» Thorbjørnsen har gått mye i koronatida. Han startet i det små, og nå går han veldig langt. Han snakker om hvor godt det har gjort ham. Hans råd er å starte i det små, det aller viktigste er å komme seg litt ut. Så får veien bli til mens man går. Selv en liten gåtur gjør godt og opprettholder balansen i krakken. Nå er vi i ny nedstenging og en date med Netflix er fristende. I lengden blir man råtten og småkvalm av å runde serier, så jeg tror på Staysman; ut å gå litt hver dag!

Er du god på i holde din krakk i balanse?

Jeg var hun som løp fra ballen, fremfor å fange den. Spilte ingen rolle om det var håndball, fotball eller volleyball. Den eneste trygge ballen var den myke kanonballen. Jeg løp 60 meteren litt fortere enn Else Kåss Furuseth, men ikke mye🤣
Jeg fant til gjengjeld min glede i musikken, korps, storband og det meste. Jeg digga standardjazz og klassisk musikk da jeg var 14. Jeg var kjerringa mot strømmen. Og hadde det bra med det. Jeg opplevde mestring gjennom et instrument. Jeg fikk venner i alle aldre, både på samme alder og gjerne en og to generasjoner eldre. Det er så verdifullt og unikt! Også i arbeidsliv og livet generelt, det å være trygg på å møte mange generasjoner. På å oppdage at de bare er mennesker. Og se det spennende i både de gamle og grå, og de unge. Det er jammen ikke mange miljøer hvor man ikke klassifiseres etter alder og kjønn, hvor laget heter «Jenter 14». Bortsett fra i amatørkulturlivet, det være seg teater, korps eller annet. Det finnes ingen reservebenk. Det er en plass til alle, og du har en verdi – uansett hvor god du er til å spille. Kanskje er du et sosialt samlingspunkt? Kanskje er du den som får hjulene i organisasjonen til å gå rundt rent organisatorisk. Kanskje er du den som er kreativ og flink med symaskinen, og tryller frem de lekreste kostymer til teaterforestillingen? Eller den som virkelig kan snekre og male de fineste kulisser. Ikke alle kan spille 1.fiolin, heter det så fint. Det trengs så utrolig mange ledd i et godt ensemble, eller et godt teater. Det fine er at det er en plass til alle. Det viktigste er at det gir deg noe, det du gjør. At du kjenner på det å være en del av noe. Det å ha et sted å gå til, eller «et sted å høre til» – som tittelen på vårens fineste TV-serie så fint het.

Som voksen er jeg glad for musikkgleden, jeg har fortsatt både den og musikkhobbyen. Jeg er glad for tilhørigheten. For hvordan det alltid har vært der, og vil være der, i alle livets falsetter.
Korpsøvelsene i min barndom fant alltid sted i en gymsal. Bygget for ballspill og ikke for at et korps skulle ha et godt lydbilde. Vi bar utstyret vårt opp en lang trapp, vi hadde vært heldige å få et rom til oppbevaring av slagverk i kjelleren, innerst i en gang. Når øvelsen var slutt, bukserte vi instrumentene ned igjen. Og de måtte stables helt riktig for at vi skulle få lukket døren. Sportsutstyret hadde lager rett på innsiden av gymsalen. Voksenkorpset var heldige med eget øvingslokale, men vi vokste ut av det i størrelse og omfang. Lyden ble for massiv. Og det var et lite mareritt å flytte slagverket opp og ned fra andreetasje når det var konserter og arrangementer. Jeg kunne ikke bidra med så mye mer enn triangelbæring, for å si det sånn😅 Det krevdes litt mer muskler for å få pauker og diverse melodisk slagverk opp og ned de trappene 🙈 Det lå også i en del av byen hvor det planlegges stengt for biltrafikk på sikt, og det ville blitt nærmest håpløst for oss med instrumenter på 10 kg pluss. Ikke ville det blitt lett å få flyttet slagverksutstyr til konsertstedene våre heller. Men herlighet så mye glede vi hadde av huset vårt. Så mange fine sammenkomster og så mye musikkglede.

I disse dager diskuteres det hvorvidt voksenkorpset mitt – Tønsberg Janitsjarkorps, i samarbeid med byens amatørteater – Tønsberg Amatørteater, skal få overta Messehall B og med sine midler gjøre det om til et kulturhus. Et lokale som er egnet til å spille musikk og teater i. Et samlingssted for amatørkulturlivet. Et lokale som er vårt, tilpasset våre behov, og ikke lånt av idretten eller skolen. Et sted vi ikke er gjester som pent må ta til takke med å bære 4 pauker, vibraphone, xylofon, marimba, chimes, gong og gudene vet hva mer kjøkkenavdelingen i korpset må ha på plass for å lage stabile rytmer, krydder og godlyder for oss. Plass til instrumentene vi for tiden ikke bruker. Plass til alle amatørteaterets rekvisitter. Plass til at Kardemommeby eller Hakkebakkeskogen ikke kun kan komme frem på generalprøven. Et sted vi ikke risikerer at vi plutselig ikke får være, f eks fordi vi ikke er ønsket i offentlige flerbruksbygg under en pandemi. En pandemi som ikke er over på lang tid, er jeg redd. Det protesteres fra idretten, da bygget i sin tid ble skjenket fra idretten til kommunen. Idretten mener at de da bør få bygget tilbake. Jeg mener det er veldig mange flere steder å spille håndball, fotball og dyrke andre idrettsformer, enn det er velegnede øvingsarenaer for korps, teater og øvrig kulturliv. Lokalet ligger midt i smørøyet for at kultur og idrett kan treffes. Vi fortjener at det blir vurdert og utredet hvorvidt det kan være gunstig å hjelpe våre to foreninger til å få vårt eget kulturlokale.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg synes artikkelen jeg deler i lenken her, sier det så bra! Det gis mye tippemidler til idretten. På samme måte er idretten høyt prioritert i hver eneste kommune i det ganske land. Selvsagt er fysisk aktivitet bra, men jammen gjør også musikk og teaterliv mye godt med kropp og sjel. Såpass mye godt at vi også bør få mer enn restene fra andre. Slippe å streve med dårlig lydbilde og fare for hørselskader. Slippe å bære tungt slagverksutstyr gjennom lange korridorer og opp og ned trapper. Øve i et lokale hvor det er lett å rigge utstyr. Nå er det på tide at Tønsberg sender klarsignal til et kulturhus for amatørene. Enten det blir her eller der. Vi har foreslått det beste alternativet vi kom på for og kunne oppfylle vår drøm. Jeg synes vi fortjener det. At det er kulturens tur nå. At mangeårig nitidig arbeid fra begge foreninger, risikoen de tok da den gamle jernbanestasjonen ble innkjøpt som kulturhus. All jobben det har vært for å vedlikeholde det underveis, og kapitalen det har gitt begge foreninger slik at vi er i stand til å ruste opp/bygge om et eksisterende bygg. Ikke minst at vi i nær 40 år har klart å vedlikeholde og oppgradere vårt gamle lokale. Det sier ikke rent lite om dugnadsånden i de to foreningene, og at kommunen kan være trygge på at vi vil forvalte det godt i årene fremover. Tenk hvis vi kunne være så heldige! Det vil gagne både unge og gamle. De som løper fra ballen, de som liker både ball og instrument, de som er 14 og digger standardjazz og klassisk musikk. De som vil ha en fritidsaktivitet hele livet. Et sted å høre til. Omtrent fra vugge til grav.

Noen tanker om det å være sykepleier, og ikke minst det å bli i yrket et helt arbeidsliv.

De siste dagene har det vært mye skriverier om sykepleiere og lønn. Ikke helt unaturlig ettersom det pågår et hovedoppgjør i disse dager. Det går meningsutvekslinger i mediene rundt om det er tid og rom for å snakke om lønn, med de økonomiske konsekvensene pandemien har fått for økonomien i nær sagt alle verdens land. Helsepersonell har fått mye oppmerksomhet og lovord for sin rolle i fronten mot en pandemi. Ordet «samfunnskritiske yrker» har kommet inn i vårt vokabular, og det er liten tvil om at sykepleiere (og helsepersonell forøvrig) har en samfunnskritisk jobb. Nå skriver jeg om, og for sykepleiere. Fordi  jeg er sykepleier selv. Det vil ikke si at jeg ikke verdsetter mine gode og uunnværlige kolleger i andre faggrupper. Og også unner dem en lønn å leve av, og betaling for sin kompetanse.

En påstand jeg har lest i flere kommentarfelt, og ulike artikler er at sykepleierne burde være fornøyde med lønna. Det er tross alt ikke så aller verst, og vi har da i det minste en jobb og en sikker inntekt. Sågar mener noen at vi er høyt lønnet. Hvor de har det fra, vites ikke. Det er ikke hva min årsinntekt sier, selv om jeg er ganske glad i å jobbe overtid og på papiret har en ikke aller verst årsinntekt. Men likevel; Høyt lønnet? Jeg vet ikke hvor de har det fra? Ikke på bunnen av lønnsstigen, det har de forsåvidt rett i. Men påstanden om høyt lønnet, støtter jeg ikke.

En sykepleier har en bachelor grunnutdanning. Når hun er ferdig er det omtrent som med en fersk sjåfør – man har den grunnleggende kompetansen på plass. Jeg mener reisen etter endt utdanning og de erfaringene som høstes gjennom yrkeslivet, er minst like viktig. På samme måte som man gjennom mengdetrening erverver gode kjøreferdigheter. Det finnes flere rekrutteringstiltak. I kommunen lokkes det med startlønn på 8 års ansiennitet for nyutdannede. Det gjør at mange relativt ferske sykepleiere, raskt kryper over sine mer erfarne kollegaer på lønnsstigen i og med de senere ansiennitetsrykkene kommer på toppen av dette rekrutteringstillegget. Jeg vil slå et slag for det å lokke folk til å bli i yrket frem til pensjonsalder. Da må det legges ressurser i å beholde sykepleiere og opprettholde motivasjonen. At lønn er en stor motivasjonsfaktor, blant mange flere, er ikke til å stikke under en stol. 

Gjennom år med arbeid som sykepleier (eller helsefagarbeider) kommer den erfaringsbaserte kompetansen, tryggheten – personlig og faglig, og flyten i arbeidet. Det kliniske blikket trenes opp, og sykepleieren erverver seg kanskje spisskompetanse innenfor sitt fagområde. Noen tar videreutdanning, som i kroner og øre heller ikke lønner seg stort – men det kommer pasientene tilgode. Jeg tør påstå at den garvede sykepleieren med sin kompetanse og trygghet, sparer arbeidsplassene for mye. Mange av oss føler oss faglig trygge og står i mange avgjørelser på selvstendig grunnlag. Et grunnlag som krever nettopp noen år på baken i yrket. 

At gjennomsnittelig avgangsalder for sykepleiere er 57 år, sier mye om belastningen i å jobbe turnus. At 1 av 5 sykepleiere går ut av yrket før det har gått 10 år fra ferdig grunnutdanning, sier også endel.

I veldig mange yrker er det sånn at du blir betalt for innsats, betalt for å være dedikert i jobben. Betalt for å være god til det du gjør. Hard work, pays off har jeg hørt. Sånn er det ikke i sykepleieryrket.

Det er et yrke som er rikt på fine menneskemøter, rikt i form av å gjøre en forskjell, men dessverre betales ikke regningene av denne rikdommen. Det er et yrke hvor noen alltid må være på jobb. Hvor man ikke har fri når andre har fri. Når man er fri og frank, så gjør det ofte ikke så mye å være borte fra familien i høytider. Når man blir eldre, blir det kjipere og kjipere. Avkallene man gjør, og viljen til å fortsette med det, hadde vært bedre, om lønna var bedre. Jeg vil også nevne muligheten for personlig og faglig utvikling. Det å ha tid og rammer til å gjøre en god jobb. Det å ta seg tiden, det krever baller og trygghet å forsvare. Det krever tålmodighet og ikke rent sjeldent noen timer overtid ila et år. Overtid i form av goodwill og ære i og ikke levere fra seg er halvgjort stykke arbeid til nestemann.

Hele samfunnet er i en spesiell situasjon, og det vil vare lenge. Vi som er nærkontakter med pasienter hvor samtlige er i risikogruppa, bør tenke oss godt om på fritiden. Det kan ikke stilles krav til at vi skal være mer forsiktig enn vanlige smittevernregler tilsier, om ikke det gis kompensasjon. Tanken på korpsøvelsene mine har slått meg. Skal, skal ikke? Jeg vet at det å eksponere seg for 40 mennesker og mye aerosol fra blåseinstrumenter, innebærer en risiko. Tanken slo meg også når jeg leste om en fastlege som var smittet. Han hadde, fritt etter hukommelsen, 70 nærkontakter. 60 var pasienter, 5 var kollegaer og 5 var personlige nærkontakter. Så fort jeg setter mine bein på en korpsøvelse, har jeg langt flere personlige nærkontakter enn han. Tanken er litt skremmende, hvis en smittesituasjon skulle oppstå. MEN; jeg får faktisk ikke noen form for kompensasjon for å være forsiktig på egen fritid. Sette livet på vent liksom. Forsiktig er jeg, men jeg tenker mer forsiktig enn samfunnets smittevernregler. Jeg hadde fått innmari dårlig samvittighet om jeg dro med meg smitte derfra til jobb. Og det er vel der skoen trykker. Vanskelig, vanskelig. Det hadde helt klart vært enklere om det ble snakket om på de ulike arbeidsplasser, og gitt en kompensasjon for å begrense egen fritid. At det ikke skjedde på eget initiativ i såfall. Hadde jeg fått en sum for å være forsiktig frem til jul, hadde jeg trøstet meg med at jeg kunne kjøpt meg noe jeg ønsket meg, for eksempel.

Koronaavtalen bl a sykepleierforbundet gikk med på i mars, ga arbeidsgiver stor mulighet til å omgjøre arbeidsplaner, tillate brudd på arbeidsmiljøloven og gjeldende avtaler med hviletider o.l. Den går ut nå i september, og det blir ikke tegnet en ny. Primært fordi flere arbeidsgivere utnyttet avtalen for å bøte på kjent personalmangel. Mange sykepleiere gikk i koronaturnus på helt normale avdelinger, uten en eneste koronapasient. De jobbet annenhver helg og fikk flyttet vaktene sine for å møte driftens behov. Den heller dårlig planlagte driftens behov, rett ut sagt. Det var ikke det som var tanken bak.

Det er ingen tvil om at sykepleierkompetansen trengs for å innhente køer på elektive operasjoner, ta igjen etterslep på normal drift. Og ikke minst at den trengs ved et oppbluss i pandemien og hvis en stor andel ansatte havner i karantene. Det er i slike tilfeller en spesiell avtale kunne vært nyttig for arbeidsgiver. Fylkesleder i Vestfold har kommet med sin bekymring rundt den generelle sykepleiemangelen. Hun beskriver den som verre enn noensinne. En uttalelse som kommer i kjølvannet av et leserinnlegg hvor en sykepleier kritiserer en leder som uttaler at etterslepet kun er mulig å innhente hvis de ansatte er villige til å opprettholde dugnadsånden, jobbe ekstra og kanskje mer ugunstig. Ordet dugnad ble nevnt. Og hun sier at hun er lei av at hennes jobb. Min jobb. Og flere andre sykepleieres jobb og innsats i en pandemi, kalles en dugnad. En betalt dugnad. En dugnad som i lang tid har gått utover mange sykepleieres liv og fritid.

Jeg tenker på HeVeLiFa, forkortelsen på de fire viktige grunnsteinene i utearbeidelsen av en god turnus. Jeg lærte om det på arbeidstidskurs i regi av Norsk sykepleierforbund. Helse. Velferd. Likestilling. Faglig forsvarlighet. HeVeLiFa.
Helse – sykepleiernes helse. En arbeidshverdag som fremmer god helse. Holder oss friske. Forebygger belastning og slitasje i arbeidshverdagen. Går rett over i velferd. En god arbeidsvelferd. Og en god fritidsvelferd, minst mulig belastende vakter, du vet – de hvor hele familien din koser seg med helgefri eller hyttetur. Utenom deg. For du har arbeidshelg. Den dårlige søvnen mellom sen og påfølgende tidligvakt. Jeg vet jo at jeg har valgt et slikt yrke, men da er det viktig at man får så lite ugunstig arbeidstid som mulig. At det lages så gode løsninger som mulig når disse vaktene kommer. Og at de er godt kompensert. Likestilling. Jeg glemmer ikke videosnutten med jente og guttebarna som får utdelt godteri. Gutten får mye mer enn jenta. Kun fordi han er gutt. For det er ingen tvil om at menn tjener mer enn kvinner. Barna synes det er blodig urettferdig og fordeler godterier rettferdig mellom seg. Jeg har, dessverre, sett tendenser til mange menn i kommentarfeltene, menn som mener sykepleierne syter over dårlig lønn. Gutter som ble til menn som tok alt godteriet de fikk selv. Faglig forsvarlighet. Nok folk på jobb og ikke så stort arbeidspress at du ikke makter å holde hodet klart. Rom for faglig utvikling. Tid nok til å se pasientene som hele mennesker med komplekse behov. Og ikke bare den ene problemstillingen de er innlagt for, eller i kommunen tildelt tjenester for. En lønn å leve av. En lønn som gir rom for å eie egen bolig og ha råd til meningsfylte aktiviteter på fritiden. At det spiller inn i hele HeVeLiFa kabalen, er hvertfall ganske klart for meg. At hard work faktisk pays off og gir muligheter til å være fornøyd med tilværelsen som sykepleier. Det er en drøm. 

For lønn motiverer de fleste. Sykepleiere flest har mye goodwill. Selv har jeg mang en gang tatt ekstra og dobbeltvakter når det har vært manko på sykepleierkompetanse på min arbeidsplass. Jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og reist på jobb etter å ha fått en telefon fra en fortvilet kollega. Det har keg gjort i lojalitet til arbeidsplass, kollegaer og pasienter. For sånn er det på de fleste steder. Innimellom er det mye sykdom, eller en svært ressurskrevende pasientgruppe. Som oftest vet vi at det er kortvarig, strekker seg over noen uker. Man ser lys i enden av tunnelen og vet at det snart blir bedre tider. Etterpå klapper vi hverandre på skuldra og sier anerkjennende «vi greide det denne gangen og!». Men det finnes en grense for hvor lenge man orker å brette opp ermene, og ikke minst skaper det motvilje når det forventes at vi skal gjøre det. Klapping og takknemlighet ER hyggelig, men det holder ikke i lengden. Forskjellen nå er at vi ikke vet hvor lenge vi skal gå på høygir. Og når det kalles dugnad, og ikke lokkes med en dugelig kompensasjon for å brette opp ermene eller gjøre forsakelser i eget liv (jfr mine tanker om korpsøvelser som er eksempel), da faller motivasjonen for å sette resten av livet til side i uoverskuelig fremtid. For mange, faktisk også meg, gjør det også at man tenker på om det er noe annet man kunne blitt god på? Noe som betaler seg bedre på lønnsslippen, og ikke gir en evig bekymring for om det er meg som må jobbe kveldsvakt neste julaften? Eller noe som gjør at jeg slipper å reise fra familiehyggen på hytta midt i påsken, fordi jeg må hjem på jobb. Jeg synes ofte det er deilig å ha fridager når andre jobber. Men om det veier opp for å jobbe når andre har fri? Nei, dessverre ikke. Jeg kunne lett gitt avkall på de fridagene hvis jeg kunne sluppet å følge familiehyggen på hytta kun via Snapchat, altså.. Så hvordan få oss til å bli i yrket?

Jeg må avslutningsvis nevne at forutenom lønna, så ser jeg at vi på mange felt har det veldig bra i kommunen når jeg leser skrekkeksemplene fra spesialisthelsetjenesten. Men det er en skrekk å havne der de er. Og derfor må vi si i fra som en samlet gruppe. For tilfeldighetene kunne også gjort at jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten ved en spesielt belastet avdeling. Og vi vil nødig at kommunen ser i den retningen når de får sparekniven på strupen og lurer på hvordan i alle dager de skal klare det? For vi vil ikke ha hverken økt helgebelastning eller at bemanningen skjæres til beinet og baserer seg på ren goodwill fra de ansatte.

Det er snart 5 måneder siden landet, og verden forøvrig, stengte ned og ordet korona – covid-19, kom inn i vårt vokabular. Ble endel av hverdagen. Vi følte på frykt. Frykt for å smitte. Dugnad, på en annen måte enn den i kiosken på håndballen, eller med raking av fellesarealer i borettslaget, ble også et nytt ord. Dugnad mot smitte. Dugnad for fellesskapet. De fleste, jeg tror vi kan si nær sagt alle, deltok. Også de som normalt sett later som de ikke er hjemme, eller får en annen veldig viktig avtale, når borettslaget har sine halvårige dugnader.
Så skjer det liksom noe med motivasjonen for denne dugnaden. Den dabber av. Vi er drittlei og vil bare ha normalen tilbake. Det blir færre smittetilfeller, dugnaden har hatt ønsket effekt og vi blir litt slappere. Alle går ikke lenger med hansker på butikken, det er liksom ikke skam å droppe dem. Flere sniker seg også unna spritingen på vei inn og ut, og man tillater seg igjen og kjenne litt på avokadoene for å velge den som er mest moden, fremfor den man først tok på.

Så har det den siste uken kommet noen påminnelser om at vi fortsatt har en pågående pandemi. Først et bryllup feiret i tre vendinger. Så et større antall smittetilfeller på Hurtigruten. Nå en positiv test hos en ansatt på en butikk i mitt lokalmiljø. Det kommer farlig nært.

Forskjellen fra mars til nå er at «ikke si det til noen», og at kommunen ikke opplyser om hvilken butikk det gjelder – «av personvernhensyn» har vært mer akseptert. I mars, april og til og med mai het det seg at smittevernloven trumfet personvernloven. En liten spesialavdeling på sykehuset her fikk påvist smitte hos en ansatt. Det var en selvfølge at eksakt avdeling og hvilke smittesporings, smitteverns- og smitteforebyggende tiltak som ble utført, ble opplyst i mediene. Det var litt «hets» i kommentarfeltene. Kanskje begynte roten til skammen der? Burde ikke helsepersonell være ekstra forsiktige? «At det går an» og «er det mulig?!», «burde vite bedre!» var også setninger som kom. Det var begynnelsen på det jeg vil kalle koronahets, som igjen fører til smitteskam. Og det er en skummel utvikling.
Skummel fordi når noe blir skambelagt, så skjules det også. Og hva skjer hvis symptomer skjules eller underrapporteres? Jo – vi kan risikere å få en økende smitte, miste kontroll.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi vet alle hvordan et barn blir til, og hvordan man kan unngå det – hvis det ikke passer inn. Likevel har vi årlig flere som går på en smell, og som beslutter at de ikke har nok å tilby et barn. Det ser man på tallene for selvbestemt abort. Folkeopplysning hjelper, men det eliminerer ikke at det skjer. Jeg er glad for at vi kan gjøre noe med det. At man blir møtt med respekt og forståelse for sitt valg hvis man havner i en sånn situasjon.

Vi vet også hvordan HIV smitter. Vi har også medisiner som gjør at man får medisiner så man kan leve trygt og godt med HIV-viruset, og til og med unngå å spre det til andre. Likevel kommer det innimellom eksempler på folk som får påvist HIV-virus. Jeg leste om en dame som hadde fått påvist det 6 år etter at hun fikk det fra en tidligere kjæreste. Jeg kjenner ikke til historien eller årsaken til at den tidligere kjæresten ikke fikk påvist det før så lang tid etter. Kanskje hadde han samme historie, fått det flere år tilbake av en annen? Det er også skam å få påvist HIV, selv om også mennesker uten spesielt utsvevende seksualvaner kan få det. Og får det. Er det fordi man skammer seg og ikke tør å si i fra? Ikke tør å oppgi alle man potensielt kan ha smittet? Når det fortsatt kommer et og annet nytt tilfelle i en tid hvor noen piller kan gjøre at man kan leve som normalt uten å gi det videre.

Vi vet faktisk enda ikke helt hvor lett covid-19 smitter. Det er flaks og uflaks, noen som lettere får det enn andre. Og det er ikke skam. Det skal ikke være skam. Vi skal være forsiktige, men vi skal være åpne og ærlige om skaden skulle skje. Det er det beste man kan gjøre for å unngå å bringe det videre.
Med en slik pandemi er det også økonomiske motiver, ikke bare skam. Der er Hurtigrutens håndtering av saken et godt eksempel. De tok en sjans på å sette personale i arbeid mens de fortsatt var i karantene – billigere enn å ha dem uvirksomme i karantene på et hotell. De handlet lovlig – etter internasjonalt lovverk. Medarbeiderne i karantene fikk ikke gå i land. Men det fikk alle passasjerene som var eksponert for dem. Da smitten var et faktum så ville de ikke blåse det opp, ville ikke gå ut med det når de ikke var sikre, og smitten var begrenset. Vi vet enda ikke nok om hvor lett dette smitter, til å si noe om faren ved og ikke varsle på er tidlig tidspunkt. Vi vet ikke om smitten er begrenset. Derfor må vi spille med åpne kort, og være rause med de som er uheldige og blir smittet. De har kanskje ikke gjort noe galt, eller kanskje har de ikke helt klart å sette livet på pause? Falt for fristelsen. Gått på en smell.

Som passasjer, med et uønsket og enda symptomløst virus som passasjer, vil man kanskje også skamme seg? For kanskje føler man på at man valgte å reise på cruise midt i en pandemi? Samtidig så kan man også tenke at skal verden, og livet settes totalt på pause pga en pandemi? Landets økonomi tåler ikke det i lengden. Vi må kanskje ta noen sjanser av og til, men være svært forsiktige etter at vi tok en sjans. Og ikke minst melde fra med hevet hodet, hvis vi kjenner snev av symptomer. Her kommer koronahetserne inn, og bidrar til at noen kanskje gjør det motsatte? Ikke melder i fra. Later som det ikke skjer. Ikke lytter til symptomene. Selv om de finnes. Når de finnes, de som går med symptomer på kreft i lang tid, uten å gå til legen. Det er ikke en gang en skam å få kreft, men før man får driten påvist så har man ikke kreft. Da finnes også de som går med koronasymptomer uten å varsle. Forskjellen er at de kanskje lar vær å varsle med skammen og «hva vil folk si» som grunnlag, og ikke frykten for en slem diagnose – selv om korona i mange tilfeller også er det.

Jeg har skrevet om at jeg mistet mormoren min brått for tre uker siden. Plutselig havnet jeg i en situasjon der jeg trengte de ikke-anbefalte klemmene. Jeg elsker å klemme, og det har kanskje vært det vanskeligste å avstå fra i disse månedene. Jeg valgte ut noen få av de nærmeste, men likevel flere enn det sikkert var anbefalt, som jeg klemte. Kanskje et egoistisk valg av en sykepleier? Men jeg trengte dem så veldig. Jeg tok konsekvensen. For det første trengte jeg en forlenget ferie fordi hodet og kroppen ikke var klar for jobb. Men det var heller ikke helt borte fra hodet mitt at det er en pandemi og at jeg faktisk enda i et par dager fra nå er i en såkalt inkubasjonstid, om jeg pådro meg noe av denne klemmingen og nærkontakten. Jeg valgte å ta ut et par ferieuker til, og hadde en planlagt en som ble koblet på. I denne perioden kan jeg minimere antallet nærkontakter ned til de som er i samme «koronasone» som meg. Så er jeg så trygg som jeg kan bli når jeg igjen skal treffe flere i risikosonen daglig. For livet kan liksom ikke helt pauses, selv midt i en pandemi. Og det skal ikke være skam. Bare vi er ærlige og tar konsekvensene. Hvis vi har fulgt gjeldende smittevernregler har vi gjort så godt vi kan og bør ikke ha grunn til å skamme oss. Og om vi har røket på en smell, så må vi i det minste være ærlige på det så ikke det får større konsekvenser enn det må. En viss tabbekvote trenger vi i livet, også i en pandemi – inntil vi vet bedre. For vi vet enda lite. Det er prøv og feil metoden, og om 100 år vil det stå om dette i historiebøkene. På samme måte som at historien nå forteller oss om sent 1800-talls/begynnelsen av 1900-talls oppdagelse av håndvaskens betydning. Noen oppdaget en gang at barnedødeligheten sank betraktelig når hendene ble vasket mellom en obduksjon og en fødsel. I dag er det selvsagt, den gangen visste man ikke bedre. Om 100 år er det en fasit på hva som nedkjempet korona. Inntil vi har den, må vi være forsiktige. Men også åpne og ærlige med hverandre. Og rause med de som rammes. For vi vet ikke nok til å dømme, og vi er alle presset. Livet skjer, og alt stopper ikke helt opp, selv i en pandemi. Det farligste er å leve uforsiktig, det nest-farligste er å bidra til koronaskam. Til at folk ikke tør å rapportere sin uforsiktighet og sine symptomer. Gapestokken er gått ut på dato lengst, la den forbli det. Ikke hets de som er uheldige!

Veien var fryktelig humplete, det var oppoverbakker og nedoverbakker. Bilen ristet, hengeren bak ristet enda mer. Jeg kunne ikke kjøre det bil og henger var god for, av hensyn til hun på 4 bein som skulle ha en god opplevelse av hjemturen. Jeg var sint og frustrert på veien, på at jeg var akkurat der, akkurat da. På livet. Det føltes urettferdig. Hvorfor akkurat nå? Aller mest var jeg lei meg, og jeg tror sinnet på den elendige veien var en reaksjon på det. Mor var død. Død. Mor? Hun skulle jo leve for alltid. Andre dør, jeg er vant til å møte døden mange ganger i året, men ikke uten at jeg har kontroll og er den som støtter andre i sorg. Nå var det jeg som var hudløs, naken og ikke helt visste hvordan jeg skulle håndtere det. Hvordan jeg virkelig skulle stikke hull på gråtebyllen jeg trengte å få tømt. Jeg lot følelsene jeg hadde holdt inni meg, den berømmelige maska, ryke og reise og kjørte bil gjennom tårer. Det gjorde så ubeskrivelig vondt. Jeg så bare den humplete veien og GPS’en som sa nesten 3 timer hjem. Motløsheten tok meg, men i det samme kastet jeg et blikk til sidene. Herregud så vakkert det egentlig var. Det var fjell og fjorder. Telemark på sitt vakreste. Da tenkte jeg; dette er jo litt som livet. Det kan være jævlig humplete og trått. Svingete. Det er motbakker, og utforbakker. Men det er også mye vakkert, hvis man bare løfter blikket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Huset hennes. Den kjente lukten, det ene trappetrinnet som knirker når jeg trår på det. Hun er bare ute en tur. Jeg har jo vært alene i det huset mange ganger før. Innom for å sjekke blomster. Eller bodd der og passet hunden. Inne på kjøkkenet lå brillene på kjøkkenbenken. Det første slaget i magen, det som viste meg at dette var virkelig. Hun var ikke av typen som hadde mange sett billige briller, hun hadde det paret hun gikk med. Nå lå de der. Hun var virkelig borte. Jeg gikk inn i stua. Ved plassen hennes. Der stod sandalene. Som hun kanskje satt der kvelden før, før hun gikk og la seg for aller siste gang. Jeg var på bristepunktet, men satte meg i en stol og scrollet på telefonen. Som for å skyve det bort. Så begynte klokka å slå. Bestefarsklokka fra nittenpilogbue. Den slår hver halvtime. Første knekk. Jeg tenkte på alle de nettene jeg sov der som barn. B-menneske allerede den gangen. Mor og Far var A-mennesker og la seg tidlig, så jeg lå ofte våken og telte slagene i klokka som slo. 11 slag. 1 slag. 12 slag. Jeg tenkte på lydene av fest på Flinthuset tvers overfor, disse nettene hvor jeg ikke fikk sove. Og lyden av klokka som slo et slag, og et til en halvtime senere. Det var stort sett så langt jeg fikk telt klokkeslagene før festen var over og søvnen tok meg.

Jeg reiste meg og tok meg en tur rundt. Innerst i stua stod det som knakk meg helt. Finserviset fra foreldrene hennes, sirlig stablet med heklebrikker mellom hver tallerken. Det skulle jeg få. Hun har egentlig snakket om det i flere år. Nå hadde hun gjort det klart til avhenting. Jeg gikk gjennom huset, fra rom til rom. Bildene på veggen, sånne rammer hvor hun hadde klippet ut bilder og samlet dem i en ramme. En for hvert barnebarn tror jeg. Jeg var stort sett avbildet sammen med en hund, den var der tidlig, den hundegalskapen. Jeg tenkte på dem alle. Trille og Tamok, som jeg nok hadde aller nærest forhold til. Og de senere. Rossi og til sist Zari, som vi måtte omplassere etter det første hjerneslaget hennes. Huskyene jeg bare vagt husker var også der. Jeg tenkte på hvordan hun forventet at Rips alltid var med. Og på hvordan hun stod klar på trappen med et ben eller en godbit til henne når jeg kom. Rips ulte baki bilen, og laget et svare spetakkel hver gang jeg rullet inn i gården der, hun som ellers sjelden sier noe. Denne dagen sa hun ikke et kvepp der bak, som om hun senset at noe var annerledes.

Hagen. Ripsbuskene bugner av bær. Jeg kjente på hennes stress for å få høstet det inn – ingenting måtte gå til spille. Det var sånn hun var. Nøysom. Jeg fikk plutselig et behov for å plukke rips, og lære meg å koke saft. Jeg kjente en svak anger over at jeg aldri tok meg tiden til å la henne lære meg det. Google har vel svaret på hvordan man gjør det. Eller kanskje en av hennes oppskriftsbøker hvor alt sånt garantert er notert ned. Jeg tenkte på bunaden. Hun strøk skjorta for meg senest nå til 17.mai, selv om helsa begynte å skrante og jeg tenkte at det kunne medføre risiko for brune flekker. Men hun likte å gjøre det, hjelpe til, være til nytte. Det var sånn hun var. Det er ikke lenge siden hun lurte på om hun skulle hjelpe meg med å vaske vinduer? Jeg kunne se henne for meg, med litt dårlig balanse og hvordan det ville gått for seg. Jeg gikk videre til morellene. Treet bugner, og det er selvfølgelig mest gode fristelser i toppen. Jeg er ikke 1,60 en gang, og høydeskrekk har jeg og, så noen gardintrapp var ikke et alternativ. Heldigvis var det tilgjengelige fristelser i grener jeg kunne dra ned også. Jeg kom på stikkelsbærene, selve symbolet på Mor og gikk til busken. Kjente meg frem til de som er mykest og søtest, bet toppen av og sugde ut innholdet.

Jeg fant en gammel lekebil på hytta
Bak fars nøye oppstablede ved.
Som et passord inn til sjelen
åpnet den den delen
Som lukket seg i -63,

Og som jeg hadde feid ut med Beatles
Og aldri siden angret no’ på det.
Nå sto jeg med et anker
Som jeg tauet gamle tanker
Opp til overflaten med.

Og ute var det sol, jeg hørt’en gjøk som Gol,
Kan ingen stoppe kjeften på’n?
Glad latter strøk forbi som et par nye ski,
Mens jeg satt inne i min melankoli
Og sanket minner,
Skjøre minner i fra vi var små.

Du… Hun trakk litt på det… Tror du at du kunne hjulpet meg med å velge ut salmer til begravelsen min? Det virker som du vet litt om det, sa hun litt spørrende.

Jeg følte meg smått litt falsk, men jeg kjente også et snev av stolthet i at hun opplevde at jeg hadde respektert hennes tro i så stor grad at hun ga meg den tilliten. Jeg hadde lyttet til, og pratet mye med henne om nettopp åndelige og eksistensielle tanker i møte med alvorlig sykdom og døden som banket på døren. Jeg pleier sjeldent å diskutere min private tro, eller som sannheten her; mangel på tro på noe større og mektigere der ute et sted. Men jeg er glad i å lytte, jeg er nysgjerrig på alle menneskers tro og livssyn, uavhengig av religion. Jeg respekterer andres tro og meninger. I pasientrelasjoner er jeg stort sett veldig nøytral, men jeg er åpent nysgjerrig slik at jeg kanskje kan misforståes ved at jeg speiler dem litt vel mye noen ganger? Jeg synes f eks bibelen kan ha mange fine tekster, og at det er mange salmer med gode budskap – også helt uavhengig av tro. Og jeg har heldigvis også møtt de som har en god støtte i en Gud, i noe som er mektigere og større enn dem selv. Og hvor jeg kan se at de er lykkelige i sin tro. Jeg har et ganske åpent sinn for alle mennesker og deres tro, med unntak av de ekstreme yttersidene. Der må jeg jobbe litt med meg selv. Men jeg er nysgjerrig, også på deres livsverden.

Anders Skuterud, seniorrådgiver i Norsk Psykologforening har uttalt i en artikkel i «Vårt land» at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

Nettopp det har jeg sett mer enn en gang. Man kan forstå mye av andre mennesker ved å gå i seg selv, eller tenke tilbake til tidligere erfaringer. Det er ikke så ofte jeg leser en bok flere ganger, men Margareth Skjelbreds «Du skal elske lyset», har jeg lest flere ganger. Jeg kommer sikkert til å lese den igjen også. Den handler om det jeg vil kalle den «sorte kristendommen». Den der Gud er den store rettesnoren i livet, og hvor man lever i frykt for å gjøre, eller ha gjort, noe galt og syndefullt i livet. Om hvordan denne dystre troen nærmest ødelegger en livsglad liten jente. Den gir også et veldig godt innblikk i hvordan en livshistorie, historien fra et levd liv, preger et menneske.

Jeg har sett det jeg vil kalle hjertegode mennesker, be for sine synder i frykt for og ikke få en plass hos Gud når deres tid kommer. I diskusjonen om f eks den nye bioteknologiloven, og i forbindelse med Pride-markeringen, har jeg lest og hørt uttalelser som for meg er helt i det blå, om at hverken abort eller kjærlighet mellom likekjønnede bør aksepteres. Hvem er de til å dømme? I min verden er det å tenke seg frem til hvordan det er å være i andres sko, en viktig egenskap. Men den eksisterer altså fortsatt, den pietistiske, unyanserte himmel eller helvete kristendommen. Det snakkes om å elske sin neste – nestekjærlighet. Gjelder den bare hvis din neste lever innenfor de samme rammene som deg?

Jeg er så innmari glad for at det meste er mer greit i dag, enn for 50 og 100 år siden. Jeg tror det gir flere sjansen til et lykkelig liv, og en god død. Mange av de i generasjonen hvor det er naturlig at livet ebber ut i dag, har kanskje flere mørke hemmeligheter og ting de sliter med når livsregnskapet skal gjøres opp. Og kanskje har de nettopp derfor et behov for å komme nærmere tro og religion? Men kanskje nettopp pga tro og religion, har de også disse tingene de sliter med i det livet skal gjøres opp? Jeg tror uansett tro, eller ei, at de fleste har et behov for å tenke gjennom sitt liv og valgene som har preget dem på veien. Og som, på samme måten som tro og religion, kommer veldig tydelig frem når livet skal fullføres.

Jeg jobbet så fryktelig mye. Alltid på farten. Alltid tilstede for andre. De som er forduftet fra livet mitt nå. De jeg kun var viktig for mens jeg var en viktig brikke i arbeidslivet. Men jeg nedprioriterte de viktigste – familien. Eks-konene. Ungene. Det kjenner jeg på nå. Han var alvorlig kreftsyk og døde få dager senere. Det var ingen lett familierelasjon, et barn her og et barn der. Med sine mødre, med sin bagasje fra hvordan han hadde behandlet dem. Han strevet der han lå og oppsummerte livet sitt. Og han angret på sine prioriteringer der på dødsleiet, hvor han var mer omsluttet av helsepersonell enn av sine egne. Og hvor de pårørende også i stor grad kommuniserte sin historie via helsepersonellet. 

Det er vanskelig å være en god hjelper for en som har feilprioritert hele livet. Si de rette tingene. Kanskje være en bro og konfliktløser mellom de pårørende som står der og sier «han var aldri der for oss, han kan ikke forvente annet nå». Og han, som angrer og er så fortvilet og ikke helt finner ro fordi det gnager ham så. Det minner meg på at jeg selv også bør sette de som skal sitte rundt sengen min på dødsleiet, litt høyere opp på hverdagens prioriteringsliste. De jeg vet hadde stilt opp hvis det skjedde meg noe. Som hadde sluppet alt de hadde i hendene, og vært der. Det er kanskje de aller viktigste relasjonene man kan pleie – de menneskelige, nære og gode. Noen ganger kan man lykkes med å hjelpe familien til å se at de kanskje må slippe opp på gammelt gørr i den fasen, og gjøre seg selv større enn han var. Det kan forhåpentligvis gi dem noe? En god følelse? En avslutning. Få sette ord på det vanskelige, til han det burde adresseres til. Kanskje får de avsluttet et vanskelig kapittel på den måten, og selv finner en slags ro med det?

Sykdom og død er så mye mer enn kroppslige plager. Uro kan betinges i levd liv og valg, og i gudefrykt.
Å få lov til å være en hjelper i fullførelsen av et liv, i form av å hjelpe med å finne passende salmer. Støtte i at det helt sikkert finnes en plass hos Gud til henne. Eller ved å megle i en familie slik at ikke nok en generasjon gjør valg de vil slite med. Det er en stor ære. Det krever enormt. Det krever at man må ha evnen til å sette seg inn i omtrent ethvert menneskes livsverden. Det er kanskje derfor jeg er så nysgjerrig? Fordi jeg så gjerne vil forstå de fleste. Søren Kierkegaard sier så fint «Det betyr ikke så meget hvordan man blir født, men det har enormt å si hvordan man dør». Det er viktig å lindre alle typer smerter, både de fysiske og de sjelelige. For å hjelpe inn i en god død, der de nærmeste skal leve videre med opplevelsen av at det ble det.

Bakom alle blåe, trygge fjell. Båten glir på stille sjø i kveld… 

Jeg ringte på døren og gikk inn. Hørte et svakt «hei» og senset stemningen omtrent før jeg var innenfor døren. Det var en sånn dag i dag. Hun satt på sengekanten i soverommet. Gardinene var trukket for, og rommet var like dystert som stemningen i rommet.

Jeg satte meg ned på sengekanten ved siden av henne. «Ikke så bra i dag..?» spurte jeg forsiktig. Hun bare ristet på hodet, uten ord. «Kom hit!» sa jeg, og ga henne en god klem. Jeg kjente henne godt, gjennom lang tid og derfor kunne jeg tillate meg å gå så tett på. Hun tok i mot klemmen med takknemlighet. Vi snakket litt. Om følelsen av forfall, og motløshet over at det var mer tid bak enn foran i livslinjen hennes. «Hvilken framtid har jeg?» Det var hardt for henne å ta i mot hjelp. Hun kjempet det hun kunne for å klare det lille hun klarte. Hun klarte mer enn hun burde, helsa tatt i betraktning. Hun stod opp tidlig for å være klar, for å motta den lille «så flink du er!», som nok betød mer enn jeg trodde. Den som vi kanskje alle streber litt etter? Jeg minnet henne titt og ofte på at vi kunne hjelpe, og på at hun kunne spare de kreftene hun hadde til andre ting. Men det å føle at hun klarte bare dette lille, var så viktig for henne at det var heller sjeldent hun tok i mot hjelp. I dag hadde hun ikke gjort noe før jeg kom. Hadde sovet lenge og var stresset og lei for at hun hadde «forsovet seg». Jeg blunket til henne og sa; «det er lov å forsove seg hver dag når man er pensjonist! Du trengte sikkert hvilen! Så tenk på at det var fint, også hjelper jeg deg ut på badet! Når jeg blir pensjonist skal ingen få vekke meg før sent på formiddagen!» Hun svarte «du ser alltid noe positivt i ting, du!» før hun kom med et takk. Jeg spurte om vi skulle slippe inn dagen nå, og trakk fra gardinene i det mørke rommet før vi gikk ut på badet. Jeg hjalp henne med det nødvendige, fant fram klær jeg visste hun ville føle seg vel i og tok meg tiden til å koke et egg til frokost. Stemningen var lysere og lettere nå, og hun var i sitt vanlige gode humør da jeg takket for meg og gikk videre.

Historien kunne også vært at jeg kom inn i rommet. Kjente motløshet over negativ stemning. Brått trakk gardinene fra og stilte meg foran henne på gulvet mens jeg spurte om hun ikke hadde det helt bra? Hun ville antagelig unnskyldt seg med en litt dårlig natt slik at hun ikke hadde rukket alt. Jeg ville ikke fått komme inn i tankene hun egentlig trengte å lette hjertet for.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Da får vi komme i gang«, kunne jeg svart. Vi kunne hastet ut på badet, for det var ikke med i min beregning at jeg måtte hjelpe henne der i dag. Hun pleide jo å greie seg selv, selv om vedtaket hennes sa hjelp til morgenstell. Hun kunne kanskje senset mitt snev av travelhet og tanke på resten av lista jeg skulle komme meg gjennom. Den neste pasienten som jeg visste ville bli sur over at jeg kom 10 minutter senere. Hun hadde fått stellet sitt, og en rask frokost før jeg hastet videre. Ut fra en som hadde det like kjipt, eller kanskje enda kjipere enn da jeg kom inn i huset.

Jeg leste nettopp en artikkel i Sykepleien. Et intervju med sykepleierfilosofen Kari Marthinsen. Det handlet om måten man gir omsorg på, og hvordan omsorg er styrt av et tidsur og kultur fra utdanningen, arbeidsplassen og samfunnsøkonomi. «Man kan ikke hysje på omsorgen. Kroppene våre er langsomme. Pleien tar den tiden den tar».

Hun snakker også om å lytte til tonen i rommet. I de to små historiene om pasientens opplevelse av et morgenstell så er jeg ikke i tvil om at den første bør være fasiten. Jeg tror ikke jeg brukte så mange minuttene på sengekanten med den gamle damen før jeg fikk slippe inn lyset. Men de minuttene gjorde hele forskjellen på om dette ble en god eller dårlig dag. Ved å sette meg ned møtte jeg henne i øyehøyde og ikke ovenfra og ned. Jeg har sagt før at jeg liker å jobbe etter Joyce Travelbees filosofi om at møter mellom sykepleier og pasient, skal være et møte mellom to mennesker. Ikke et møte i to roller.  Jeg utjevnet maktbalansen ved å sette meg ned, fremfor å stå over henne. Jeg så henne som et menneske, ikke et objekt eller en diagnose.

Jeg fjernet noe av stresset i hennes kropp, og også stresset i egen kropp. Ved å være tilstede i nuet; oppmerksomt nærvær. Stress er ikke bra, hverken for de som mottar pleie, eller for de som gir. Det gjør oss syke hvis det pågår over lang tid. Vi er bare mennesker vi og, påvirket av ytre liv. Av øvrighetens press på økonomi. Av kollegaenes forventninger. Av det som rører seg i våre egne personlige liv. En dårlig natts søvn. Av at vi ikke orker å få kjeft av nestemann på lista akkurat i dag. Press på å rekke en lang liste med oppgaver. Å være rask er ofte symbolisert med noe positivt. Vår egen jakt på bekreftelse – flink og effektiv. Jeg mener at man kan være relativt rask OG gi en god opplevelse. Det handler bare om å planlegge og strukturere oppgavene som skal gjøres. Egget kan settes til koking og kaffen kan settes over før man går på badet, så gjør det seg selv mens man gjør noe annet. Som et eksempel. Gamlemor går sakte, men er stødig nok til å gå uten følge. Så kan jeg lufte ut soverommet og riste opp dyne og pute samt strekke lakenet før jeg tar henne igjen på vei inn på badet.

«Sykepleiere – vær ulydige!» lyder overskriften i intervjuet med Kari Marthinsen. Hun snakker seg tilbake til diakonissenes tid. Da de så at de fattige led, gikk de til dem for å hjelpe. Selv om det ikke var lov. Det var fattigvesenets jobb, mens de selv skulle holde seg til den frivillige menighetspleien. Hun snakker om sårbarhet: vi blir født sårbare og vi dør sårbare. Sykdom og hjelpeløshet er skambelagt. Det ligger i oss at vi vil klare oss selv. Men faktum er at vi alle kan havne i en situasjon der vi trenger andres hjelp. Da er det så viktig hvordan hjelpen blir gitt. Hvilke verdisyn den enkelte pleier bærer, og hvilken kultur som påvirker henne på hennes arbeidsplass.

Det snakkes også om filosofenes plass i den moderne sykepleierutdanningen. Jeg var litt oppgitt over den eldgamle sykepleieteorien selv, i stresset over å lære meg det jeg synes var det viktigste: blant annet anatomi, fysiologi og sykdomslære. Vi ser at influencere blir populære i dag. En influencer påvirker oss i hvordan vi tenker. Disse eldgamle influencerne har også mye viktig å komme med, oppdaget jeg bare jeg begynte å lese med åpent sinn. Henderson setter alt i system, Travelbee mener mye om menneskemøter og Kari Marthinsen har mange tanker om etikk. Gode gamle Florence Nightingale var opptatt av gode hygieniske forhold og frisk luft inn i sykestuene. Heller ikke det er utdatert i dag.

En influencer tør ofte å si og gjøre ting andre ikke tør. Noen av dagens kjemper kanskje unødige kamper, men mange av dem setter ord på noe vi kan kjenne oss igjen i, eller får oss til å oppdage nye ting. Influencere er forbilder for mange og har en viktig stemme i samfunnet. De presser grenser og de bekrefter det mange tenker. Jeg ble glad da jeg fant igjen mitt verdisyn i mye av det Joyce Travelbee sier om menneskemøter. Det ga meg en trygghet som sykepleier og i pasientmøter, dette med å bryte ned maktbarrierer. Det er jo maktesløst nok og måtte ha hjelp til det meste.

Jeg tror tryggheten til å være ulydig kommer litt med alder, erfaring og personlig trygghet. Men den kommer også av ulikhet. En av våre unge assistenter fant av seg selv ut effekten av å spille et slag kort med en pasient og nådde inn på en annen måte enn meg som ikke hadde tenkt tanken og bare satt og tørrpratet. Det var en pasient det ikke var så lett å få noe ut av, eller nå inn til. Kortspillet tok vel omtrent den samme tida som min tørrprat, som nærmest var en monolog jeg gjorde bare for å kunne krysse utført på lista. Det krever mot å være litt «ulydig» eller tenke utenfor boksen. Og noen synes ikke det var vår jobb å spille kort. Miljøarbeid? Pffft… Så takk til sånne modige sjeler som tør å tenke utenfor boksen, gjøre ting litt annerledes. Og oppnå å gi god omsorg på omtrent samme tiden, men med en kortstokk til hjelp.
Jeg håper ikke denne evnen blir avlært i utdanningen når den unge assistenten siden går løs på sykepleierstudiet. Eller fratas henne på en arbeidsplass uten kultur for å tenke utenfor boksen. Her har utdanningsinstitusjoner, den enkelte lærer, veileder og arbeidsplass et stort ansvar.

At vi ikke blir for stresset av klokka som tikker er viktig. For den trenger ikke tikke mange slagene ekstra selv om du gjør det lille ekstra. Det som utgjør den store forskjellen for den du hjelper. En god kultur kollegialt er enda viktigere. Kanskje sier en kollega «du kunne kanskje rukket enda mer?» eller «det er ikke vår jobb!» fremfor at man får et klapp på skuldra for å ha funnet på noe smart. Jeg håper kulturen kan være at man får kreditt for å gjøre ting litt annerledes, framfor at raske samlebåndstell skal gi en tommel opp. At den enkelte arbeidsplass kan ha influencere som påvirker i positiv grad for pasientene. For kulturen er det vi selv som setter på den enkelte arbeidsplass. Slik diakonissene satte kulturen for å hjelpe de fattige, at alle mennesker skulle ha en verdi uavhengig av samfunnsklasse. Det er tross alt mye mindre vi kjemper for enn det de gjorde. Men de banet vei ved å gjøre det. Jeg tror det er det Kari Marthinsen mener med ulydighet. Jeg tenker at hvis hver enkelt av oss starter i oss selv, med egne verdier, så har vi evnen til å påvirke mer enn vi tror.

Korona, corona. Isolasjon. Karantene. Det florerer og tar opp mye plass i alle medier og alle liv.

Vi blir overstyrt i disse dager. En uvant situasjon for dette frie folk. Jeg er helsepersonell og får ikke reise utenlands. Det meste av ikke-livsnødvendige, men likevel svært eksponerte funksjoner, lukkes ned. Frisører. All form for velværesalonger. Treningssenter. Enkelte kommuner praktiserer innreiseforbud, eller 14 dagers karantene om du har vært utenfor kommunegrensa. Hyttefolk får ikke reise på hytta. Noen reagerer med protest. Sjokkerende mange av de nevnte hytteeiere for eksempel. Akkurat jeg er jo ikke syk. Akkurat jeg kan vel dra på hytta? Min hytte ligger jo så langt unna alt. Det er tryggere for akkurat meg å være der.

Nå er det ingenting som heter akkurat meg. Akkurat du kan bli syk og trenge helsehjelp på hytta. Kanskje ikke koronasyk, men brekke beinet på skitur? Eller trenge annen helsehjelp. Det har kanskje ikke din hyttekommune kapasitet til akkurat nå. Men det er jo ingen påviste tilfeller i akkurat min hyttekommune? Hvorfor har de ikke da kapasitet til å hjelpe akkurat meg hvis jeg trenger det? Jeg betaler jo eiendomsskatt og kommunale avgifter til hyttekommunen min. Da skal jeg jammen ha de pengene tilbake! Da må jeg jo kunne dra dit, og de kan vel hjelpe meg hvis jeg trenger? Jo, det må de kan jeg si deg. De er pålagt å gi deg nødvendig helsehjelp der du befinner deg. Pr lov. Og nettopp derfor skal du ikke reise dit. Alle helseinstitusjoner og instanser driver ekstreme forebyggende tiltak nå. Det tar mye tid og fokus! Det sluker ressurser. Ikke minst, og kanskje aller viktigst. Akkurat du vet ikke om din kropp er bolig for ulumskheter, det fryktede Covid-19. Hver eneste kropp kan bære dette viruset. Derfor ønsker vi å få ned antall eksponeringer. Det er ikke ønskelig at noen andre enn kommunen du tilhører, skal hjelpe deg hvis du trenger. Eller at du skal handle på andre butikker, enn din egen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I min hverdag sånn helt til vanlig, treffer jeg sikkert 150-200 forskjellige mennesker. Kropper. Hver uke. At jeg er i nærkontakt med 100 er rimelig sikkert. Nærkontakt defineres som å oppholde seg på 2 meters avstand i minst 15 min. I nærkontakt kan min kropp smitte en annen med noe den bærer på. Jeg kan smitte 100 mennesker, jeg. I verste fall. Det er svaret på hvorfor det blir hjemmepåske for Ola Nordmann i år. Har du en kropp, og det har du som kan lese dette. Ja da kan du være en potensiell vert for smitte.

Staten Norge spytter milliarder i at du skal greie deg. Uansett hvilken jobb eller samfunnsfunksjon du har. Dette er for at flest mulig skal få oppleve etterpå. Da er det minste du kan gjøre, at du legger akkurat deg litt til side. Det er fortsatt ingen som sier til deg som liker å sykle at du ikke skal gjøre det, fordi du kan skade deg og trenge helsehjelp. I din kommune. Det er ingen som sier til meg at jeg ikke får sitte på en hesterygg fordi jeg kan skade meg, belaste helsevesenet og ikke minst samfunnet ved at det er en mindre sykepleier i drift. En sykepleier med full lønn. Det er jeg takknemlig for! Vi er fortsatt privilegerte, om enn litt mindre fri.

I butikkene er det hansker og sprit som gjelder. Samfunnet gjør en enorm dugnad. For mange består dugnaden i å holde seg hjemme og dermed redusere antall eksponeringer. Redusere handleturer. Ikke dra på hytta. Sørge for at vi ikke potensielt kan smitte 100 mennesker hver. Slik at vi kan oppleve etterpå. Glede oss til etterpå. Hva skjer egentlig etterpå? Jeg leste et fint dikt:

Jeg er veldig spent på etterpå. Blir det noen gang det samme? Vil jeg noen gang drikke på andre siden av kaffekoppen til min nærmeste kollega i morgenrapporten, fordi jeg ikke gidder å hente meg en kopp selv? Jeg er en klemmer. Mener at en god klem er botemiddel for det meste. Vil jeg være like raus med klemmene? Vil mottakerne av klemmene fortsatt ha en klem?

Jeg vil ha tilbake normalen raskest mulig. Jeg vil at alle skal få tilbud om behandling mot Covid-19, uavhengig av alder og underliggende sykdom. Jeg vil at leger skal slippe å velge hvem som skal få hjelp. At vi hjelper til med å forhindre smitte alt vi kan. At vi holder smittetoppene nede og gjør det håndterbart. Da må alle potensielle vertskropper gjøre sitt. Være fornuftige og lure. Uselviske. Men ikke livredde og egoistiske. Ikke være livredde for akkurat seg. Og gjøre dumme ting som å reise på hytta for å beskytte seg selv, eller bli borte fra en samfunnskritisk jobb, fordi akkurat du vil slippe unna.

Jeg må på jobb. Det koster forsakelser i eget liv å være en så trygg sykepleier som mulig nå. For å holde ut, må jeg finne de små lysglimta som holder meg gående. Bevare min mentale helse. Hestelivet, tur i skogen. Blåveisen som titter frem og sola som varmer på jakkeryggen nå. På jobb tar jeg meg kanskje noen minutter ekstra til litt hyggeprat med en pasient som er på min liste over de kroppene jeg allerede må være eksponert for. Jeg får mange gode historier og menneskemøter. Og det er faktisk både givende og hyggelig akkurat nå. Sammen kan vi snakke om nå og drømme om etterpå. Normalen kommer raskere, hvis alle er flinke og pliktoppfyllende. Finner glede i hjemmepåske og hverdagsgleder. For vi har egentlig ikke noe valg, og vi skylder landet og sikkerhetsnettet de nå gir oss, å gjøre den innsatsen. Vi er vi, og ikke akkurat meg eller akkurat deg nå. Vær klok, hold ut!

Landet står i krise. Vi hadde en sen oppvåkning, meg selv inkludert. Vi lo av kinesere med munnbind og hjemmelagede maskeløsninger. Vi satt på vår høye hest og så på at hele provinser ble nedstengt og avskjermet fra verden. Den berømte, velkjente: «det skjer ikke oss» gikk igjen.
For en uke siden var korona i bakhodet, jeg hadde kanskje smått begynt oppvåkningen. Men jeg var ikke redd. Jeg besøkte faren min, som går på cellegift ganske langt ut i behandlingsrunden, slik at immunforsvaret hans er ganske kjørt.
Jeg fokuserte på at jeg skulle spille NM janitsjar i slutten av mars. Var på vei inn i en boble med NM-stykket på hjernen og koste meg på korpsøvelse med 45 ish mennesker samla i et lokale mandag for under en uke siden. De fleste av oss blåser på instrumentene våre og at spyttdråpene, en aerosol av spytt, florerer i lokalet er det liten tvil om. Det har aldri bekymret meg, og det gjorde det heller ikke på mandag for en uke siden.

Ulmebrannen startet tidlig forrige uke da skolen i nabolaget her, ble stengt grunnet mistanke om smitte hos noen få elever.

Jeg tenker på onsdag som dagen brannen virkelig startet. Jahn Teigen ble bisatt. Det var smått snakk om restriksjoner og ble tatt forholdsregler på antall personer i kirken bl a. Men at folk var tett på hverandre, det så vi jo på TV. Det hadde vært utenkelig å kjøre bisettelsen i den formen nå til onsdag. En uke senere.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Torsdag våknet Norge. Vi forstod at vi måtte begynne å sprute MYE vann på brannen, ikke bare skvette litt forsiktig for å begrense skaden på bygget. Likevel satt mange journalister samlet under samme tak, samme mikrofon ble sendt fra hånd til hånd. Og Erna Solberg var nær ved å handshake med Camilla Stoltenberg. Bent Høie gikk i mellom, minnet om restriksjonene når de to andre var uoppmerksomme og glemte dem et øyeblikk.

Jeg mener vi ikke har våknet tilstrekkelig. Hver enkelt av oss spruter ikke nok vann. Vi er fortsatt slurvete og uoppmerksomme, slik Erna Solberg og Camilla Stoltenberg var i et lite sekund.

Det er helg. Det er nå. Fredag, lørdag, i dag og kanskje utover uka. Folk samles sosialt. Landet kan ikke stoppe, tenker de. De har kanskje ikke fester med 25 personer i en liten leilighet. Men 4,5,6 stykker samles for å feire en bursdag. Noen av dem har samfunnskritiske jobber, men forstår likevel ikke sitt personlige ansvar.

I Italia nå, er det strenge prioriteringer på hvem som får intensivbehandling for koronasykdom. Er du over 60 år, får du lindrende behandling og livet ditt ebber sakte ut, med mindre kroppen din mirakuløst ordner opp selv. Noe som er lite sannsynlig når du er i en situasjon hvor du vurderes for intensivbehandling. De måtte redde legen på 40 år, fremfor deg. Babyen din, bare noen få måneder gammel, blir alvorlig syk. Kanskje av noe helt annet enn korona til og med. Også her kan det bli snakk om å prioritere, om å gjøre valg på hvilke liv som er viktigst å redde i et samfunnsmessig perspektiv. Og det er livet til legen som har brukt årevis på å utdanne seg, som vil ha størst verdi i samfunnet i kampen mot dette viruset. Han prioriteres sannsynligvis for den ledige respiratoren. Det ville vært et utenkelig scenario for en uke siden, for meg føles det enda utenkelig. Hvilket liv har størst verdi? Det er nesten krigstilstander. Bare at vi nå snakker en annen krig. Overnevnte eksempler er et potensielt scenario innen få uker og måneder hvis ikke HVER ENKELT av oss nå våkner og gjør ofre i eget liv.

Jeg er sykepleier. Jobber i hjemmesykepleien. Pr nå er det ikke oss det er størst press på. Dagene er relativt like, arbeidet relativt likt. Det kan raskt endre seg. Så godt som hver eneste pasient jeg går til, er i den gruppen som ikke ville vært prioritert for behandling hvis de ble syke. Bare det gjør at jeg må ha med meg en enorm ansvarsfølelse. Mine handlinger, eller mangel på begrensninger, privat og profesjonelt, kan true dem. Basale hygienerutiner som bryter smitteveier, har jeg godt innarbeidet, men jeg kan bli enda flinkere. Det viktigste jeg gjør, er å være påpasselig med hvor mange mennesker jeg eksponerer meg for. Spesielt nærkontakt, men også ute på offentlig sted.
Jeg trengte nye solbriller nå, jeg får vondt i hodet av den skarpe vårsola og gudene vet hvor de fra i fjor har tatt veien. Bestilte meg to par på H&M på nett fremfor å kjøre inn til Farmandstredet. Sparte meg for eksponering fra mange mennesker.
Jeg er ikke særlig flink til å planlegge handling. Prøver å gjøre noe med det. Jeg har ikke hamstret, men jeg har middager for 4-5 dager fremover nå, til forskjell fra ellers. Jeg må fortløpende vurdere om jeg nå bør netthandle for å unngå butikken.
Kanskje kunne lokalbutikken plukket ut min ukeshandel og lagt i poser som jeg hentet i kassa eller på en lasterampe på utsiden? Kanskje er det slik folk i gruppa Tønsberg hjelper, kan hjelpe? At butikkene stenges ned, at et fåtalls frivillige med kursing i smittevern, plukker varer for oss. At butikkene kanskje får vipps-løsninger og sender vippskrav for varene før de utleveres – enten via lasterampa, eller til de svakeste eller de som overhodet ikke bør eksponeres, ved at frivillige kjører ut og setter på trappa?
Det høres ekstremt ut, men jeg tror det er måten å bekjempe på.

Jeg er ikke redd for å bli syk rent personlig, jeg tåler sykdom tror jeg, og jeg har ikke noen som er helt avhengig av meg om det skulle gå galt. Som soldatene under krigen – det ble en seleksjon på hvem man kunne sende ut. Unge, uetablerte var i gruppen. De gikk uselviske ut i kamp. Og jeg er uselvisk her, jeg er ikke redd for å bli smittet av egoistiske årsaker. Jeg er derimot livredd for å smitte noen. For å pådra meg smitte som gjør at jeg ikke kan gjøre jobben min. For å bidra til at dette sprer seg. Mitt største problem er at jeg ikke har kontroll på det. Mine taktiske valg, alene, er ikke nok. Det er ikke nok å stole på kun seg selv, hvis ikke folk i omgivelsene mine forstår alvoret. Og jeg kan ikke isolere meg fra omgivelsene eller jobben min. Det skremmer meg at de jeg omgåes kanskje ikke forstår?!

Av overnevnte årsaker skremmer det meg at brygga i Tønsberg er delvis åpen. Restauranter og cafeer. At ikke butikkene vurderes stengt for allmenheten og man heller finner andre praktiske løsninger for hvordan man skal få mat og dagligvarer. Det skremmer meg at ikke Staten går inn og bruker av pengekassen vi har spart opp til krisetider. At de sier til restauranteieren at de kan stenge uten å bekymre seg økonomisk. Ingen skal tjene penger på dette, men heller ikke gå i økonomisk ruin. Gjøres dette, har vi noen kontaktpunkter mindre. Det er nå det er krisetider! Den største siden krigen, kanskje?! Det er nå vi skal bruke penger på å bryte smitteveier! Da må Staten kompensere så folk tør å stenge ned livsgrunnlaget sitt.

Personlig ansvar. Dere jeg jobber sammen med, pasientene mine og deres pårørende. De eneste jeg er på nært hold innendørs i disse tider. Ikke dra på fest. Ikke ha filmkveld med vennegjengen. Ikke reis på besøk, unngå besøk hjemme. Stol kun på deg selv, på at du vet hvem du har omgått. Det er ikke sikkert de du besøker eller har besøk av, skjønner alvoret. Derfor; hold deg unna andre mennesker enn de i din husstand og sørg for at de i husstanden også kjører samme leveregel. Ikke oppsøk nye mennesker, vær med de du pleier og snakk sammen om hvordan dere bidra. Vær hysterisk redd for smitte og oppfør deg deretter. Du kan ikke si at det ikke skjer oss! Gjør dette på dugnad. Unngå at vi får enda større restriksjoner, forstå det av deg selv – ta ansvar! Da går det fortere over! Vi forstod det sent, noen har enda ikke forstått. Vær i forkant, tenk på hvor enorm innskrenking i samfunnets frihet den siste uka har gitt oss. Det var utenkelig for en uke siden. Så nå; lev på en måte som er utenkelig at samfunnet krever at du skal leve om en uke. Se til i Italia, det kan bli de neste scenariene her til lands. Vi kan unngå det ved å være forkantskloke fremfor etterpåkloke! Våkn opp!! Ta kjipe valg! Valg som kan redde liv. Bruk omgivelsene og samfunnet. Spør meg om jeg kan passe litt ekstra godt på moren eller faren din, når jeg likevel hjelper dem og er der. Er det småting jeg kan gjøre, som sparer deg for et besøk og for å eksponere flere? Når du likevel er der på besøk, kan du gjøre ting som sparer min jobb, sparer meg for antall eksponeringer. Kan du vaske huset til moren din istedenfor å ta hjemmehjelpen inn i hus? Kan du hjelpe henne i den ukentlige dusjen og avbestille hele hjemmesykepleien?

Jeg håper at alle jeg treffer under samme tak, gjør sine refleksjoner over eget liv. Og begrensninger. I denne krigen er vi alle soldater. Vi må være flokk. Slå ring er en dårlig frase nå, siden vi helst ikke skal ta på hverandre. Men i overført betydning: slå ring! Vi skal stå sammen mot dette. Mentalt. Og ikke minst gjennom fornuftige handlinger. Ikke vær egoist, vær klok og solidarisk. Hør på folkehelseinstituttet. Alltid. De vet hva de snakker om! Og overdriv gjerne enda mer enn de sier, det kalles å være i forkant. Fremtidsscenariene våre er det som skjer i Italia nå. Og det som skjer i Kina, hvor smittetallene går ned og de begynner å få kontroll. Fordi de tok mange, veldig kjipe valg og restriksjoner. Hold ut, hold sammen.

Hold ut
Hold sammen
Slå ring om det vakre som fins
Slå ring om hverandre
Slå ring om din bror
Og alt det som spirer og gror

– Jahn Teigen

Det verste med å bli gammel.. Hun grunnet litt på det før hun fortsatte. Jeg er ikke til nytte lenger. Det er ingen som trenger meg. Jeg kan ikke bidra med noe. Jeg er en byrde. 

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg måtte jo svare noe ekte. Ikke bare; «neida, du har jo masse å leve for du! Ungene dine, barnebarna…». Det vet hun jo egentlig godt at hun har. Men hun synes det var litt vanskelig å finne meninga med livet, når hun måtte ha hjelp til alt. «Du har mye bry med meg, du!» 

Jeg tenkte litt. Tenkte på alle de gode samtalene jeg hadde hatt med henne. Hun var en klok gammel dame. Hun sa mye klokt. Ting jeg liksom tok litt med meg. En gang, for eksempel. Jeg fortalte at jeg skulle på vinkveld med noen av jentene. «Det er i grunn fint med litt vin», sa hun. »For da tør man kanskje og snakke om ting man ikke sier til noen ellers, men som man trenger å snakke om». Hun hadde jo veldig rett. «Det er ikke bra å holde alt inni seg. Det blir så mye og så stort når man bærer det alene. Man må få det ut! Gjerne grine litt. Stortute liksom!» Også det var jo veldig sant. Hun fortalte fortellinger fra livet sitt. Om den unge versjonen, som holdt alt inni seg. Også fortalte hun om utviklingen gjennom livet. At livet hadde lært henne at det var lurt å grine litt når man trengte det, og at hun hadde sånne grineseanser i livets veiskiller. Selvfølgelig i sorg og avskjeder som jo er noe av det tristeste med livet. Eget funksjonsfall. Men også da hun solgte huset for å flytte i leilighet. Eller da hun ga seg hen til rullestolen etter lang tids kamp med seg selv. Nå så hun gleden i å bli trillet i rullestol. Verden, som var blitt innsnevret til de korte avstandene hun orket å gå med rullator, ble med et større igjen bare hun ga seg hen til rullestolen. Den stod der lenge, hun skulte på den og sa inni seg «aldri om jeg skal sitte i deg!». Til sist ga hun seg. Hun stortutet hele den første turen, også var det greit. Så ble hun glad i rullestolen. Den ga jo mange fine turer og gode samtaler med dem som trillet henne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Sånne små samtaler som nevnt over her hadde vi mange av. Litt sånn enkel livsvisdom fra en som har levd mer enn dobbelt så lenge som meg. Litt om å bryte barrierer og finne ut at livet kan leves godt, selv om det blir litt annerledes. Og akkurat det satte jeg så stor pris på ved henne. For meg var hun nyttig. Hun lærte meg litt om livet, ga meg litt å tenke på. Og det svarte jeg henne. Sa at jeg satte pris på henne. For det tenker jeg at vi som ofte står i en posisjon der vi mottar veldig mange «takk for hjelpen» i løpet av en dag. Er i posisjoner som kanskje i maktbalanse kan få noen til å føle seg unyttige, som byrder. Fordi vi hjelper dem med det meste. Jeg tror de fleste som jobber med mennesker gjør det av en grunn. Kanskje fordi vi føler oss nyttige, at det er en god følelse å hjelpe. Men også fordi det gir oss noe tilbake. Så gjelder det bare å finne det som er givende. Jeg tenker at vi oftere kan si «takk for praten» i det vi går fra noen, kanskje før de rekker å takke for hjelpa? En givende prat trenger ikke å vare mer enn noen få minutter. Kanskje et «takk for i dag» når man går hjem etter å ha tilbragt mange timer og flere besøk hos en pasient den dagen? Det sa jo alltid læreren da vi gikk hjem fra skolen, jeg tenker at læreren er litt i samme posisjon som oss helsepersonell – en som er ansatt for å gi andre noe; sin kunnskap, slik vi gir våre faglige vurderinger og praktisk hjelp. At takken kan gå litt begge veier kan være veldig fint.

Egentlig ga jeg kanskje litt av hennes egne råd og refleksjoner tilbake til henne, når hun glemte dem bort litt selv? Det er hyggelig å hjelpe sånne som henne med smått og stort, mens man får sånne fine samtaler. Det gjør arbeidsdagen min mye bedre. Felles glede, og nytte av hverandre. Mye av grunnen til at jeg gleder meg til å gå på jobb. Rett og slett.

Kloke sjeler finnes både blant gamle og unge. Og blant dyrene.