Det verste med å bli gammel.. Hun grunnet litt på det før hun fortsatte. Jeg er ikke til nytte lenger. Det er ingen som trenger meg. Jeg kan ikke bidra med noe. Jeg er en byrde.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Jeg måtte jo svare noe ekte. Ikke bare; «neida, du har jo masse å leve for du! Ungene dine, barnebarna…». Det vet hun jo egentlig godt at hun har. Men hun synes det var litt vanskelig å finne meninga med livet, når hun måtte ha hjelp til alt. «Du har mye bry med meg, du!»
Jeg tenkte litt. Tenkte på alle de gode samtalene jeg hadde hatt med henne. Hun var en klok gammel dame. Hun sa mye klokt. Ting jeg liksom tok litt med meg. En gang, for eksempel. Jeg fortalte at jeg skulle på vinkveld med noen av jentene. «Det er i grunn fint med litt vin», sa hun. »For da tør man kanskje og snakke om ting man ikke sier til noen ellers, men som man trenger å snakke om». Hun hadde jo veldig rett. «Det er ikke bra å holde alt inni seg. Det blir så mye og så stort når man bærer det alene. Man må få det ut! Gjerne grine litt. Stortute liksom!» Også det var jo veldig sant. Hun fortalte fortellinger fra livet sitt. Om den unge versjonen, som holdt alt inni seg. Også fortalte hun om utviklingen gjennom livet. At livet hadde lært henne at det var lurt å grine litt når man trengte det, og at hun hadde sånne grineseanser i livets veiskiller. Selvfølgelig i sorg og avskjeder som jo er noe av det tristeste med livet. Eget funksjonsfall. Men også da hun solgte huset for å flytte i leilighet. Eller da hun ga seg hen til rullestolen etter lang tids kamp med seg selv. Nå så hun gleden i å bli trillet i rullestol. Verden, som var blitt innsnevret til de korte avstandene hun orket å gå med rullator, ble med et større igjen bare hun ga seg hen til rullestolen. Den stod der lenge, hun skulte på den og sa inni seg «aldri om jeg skal sitte i deg!». Til sist ga hun seg. Hun stortutet hele den første turen, også var det greit. Så ble hun glad i rullestolen. Den ga jo mange fine turer og gode samtaler med dem som trillet henne.
Sånne små samtaler som nevnt over her hadde vi mange av. Litt sånn enkel livsvisdom fra en som har levd mer enn dobbelt så lenge som meg. Litt om å bryte barrierer og finne ut at livet kan leves godt, selv om det blir litt annerledes. Og akkurat det satte jeg så stor pris på ved henne. For meg var hun nyttig. Hun lærte meg litt om livet, ga meg litt å tenke på. Og det svarte jeg henne. Sa at jeg satte pris på henne. For det tenker jeg at vi som ofte står i en posisjon der vi mottar veldig mange «takk for hjelpen» i løpet av en dag. Er i posisjoner som kanskje i maktbalanse kan få noen til å føle seg unyttige, som byrder. Fordi vi hjelper dem med det meste. Jeg tror de fleste som jobber med mennesker gjør det av en grunn. Kanskje fordi vi føler oss nyttige, at det er en god følelse å hjelpe. Men også fordi det gir oss noe tilbake. Så gjelder det bare å finne det som er givende. Jeg tenker at vi oftere kan si «takk for praten» i det vi går fra noen, kanskje før de rekker å takke for hjelpa? En givende prat trenger ikke å vare mer enn noen få minutter. Kanskje et «takk for i dag» når man går hjem etter å ha tilbragt mange timer og flere besøk hos en pasient den dagen? Det sa jo alltid læreren da vi gikk hjem fra skolen, jeg tenker at læreren er litt i samme posisjon som oss helsepersonell – en som er ansatt for å gi andre noe; sin kunnskap, slik vi gir våre faglige vurderinger og praktisk hjelp. At takken kan gå litt begge veier kan være veldig fint.
Egentlig ga jeg kanskje litt av hennes egne råd og refleksjoner tilbake til henne, når hun glemte dem bort litt selv? Det er hyggelig å hjelpe sånne som henne med smått og stort, mens man får sånne fine samtaler. Det gjør arbeidsdagen min mye bedre. Felles glede, og nytte av hverandre. Mye av grunnen til at jeg gleder meg til å gå på jobb. Rett og slett.
Kloke sjeler finnes både blant gamle og unge. Og blant dyrene.
