Landet står i krise. Vi hadde en sen oppvåkning, meg selv inkludert. Vi lo av kinesere med munnbind og hjemmelagede maskeløsninger. Vi satt på vår høye hest og så på at hele provinser ble nedstengt og avskjermet fra verden. Den berømte, velkjente: «det skjer ikke oss» gikk igjen.
For en uke siden var korona i bakhodet, jeg hadde kanskje smått begynt oppvåkningen. Men jeg var ikke redd. Jeg besøkte faren min, som går på cellegift ganske langt ut i behandlingsrunden, slik at immunforsvaret hans er ganske kjørt.
Jeg fokuserte på at jeg skulle spille NM janitsjar i slutten av mars. Var på vei inn i en boble med NM-stykket på hjernen og koste meg på korpsøvelse med 45 ish mennesker samla i et lokale mandag for under en uke siden. De fleste av oss blåser på instrumentene våre og at spyttdråpene, en aerosol av spytt, florerer i lokalet er det liten tvil om. Det har aldri bekymret meg, og det gjorde det heller ikke på mandag for en uke siden.

Ulmebrannen startet tidlig forrige uke da skolen i nabolaget her, ble stengt grunnet mistanke om smitte hos noen få elever.

Jeg tenker på onsdag som dagen brannen virkelig startet. Jahn Teigen ble bisatt. Det var smått snakk om restriksjoner og ble tatt forholdsregler på antall personer i kirken bl a. Men at folk var tett på hverandre, det så vi jo på TV. Det hadde vært utenkelig å kjøre bisettelsen i den formen nå til onsdag. En uke senere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Torsdag våknet Norge. Vi forstod at vi måtte begynne å sprute MYE vann på brannen, ikke bare skvette litt forsiktig for å begrense skaden på bygget. Likevel satt mange journalister samlet under samme tak, samme mikrofon ble sendt fra hånd til hånd. Og Erna Solberg var nær ved å handshake med Camilla Stoltenberg. Bent Høie gikk i mellom, minnet om restriksjonene når de to andre var uoppmerksomme og glemte dem et øyeblikk.

Jeg mener vi ikke har våknet tilstrekkelig. Hver enkelt av oss spruter ikke nok vann. Vi er fortsatt slurvete og uoppmerksomme, slik Erna Solberg og Camilla Stoltenberg var i et lite sekund.

Det er helg. Det er nå. Fredag, lørdag, i dag og kanskje utover uka. Folk samles sosialt. Landet kan ikke stoppe, tenker de. De har kanskje ikke fester med 25 personer i en liten leilighet. Men 4,5,6 stykker samles for å feire en bursdag. Noen av dem har samfunnskritiske jobber, men forstår likevel ikke sitt personlige ansvar.

I Italia nå, er det strenge prioriteringer på hvem som får intensivbehandling for koronasykdom. Er du over 60 år, får du lindrende behandling og livet ditt ebber sakte ut, med mindre kroppen din mirakuløst ordner opp selv. Noe som er lite sannsynlig når du er i en situasjon hvor du vurderes for intensivbehandling. De måtte redde legen på 40 år, fremfor deg. Babyen din, bare noen få måneder gammel, blir alvorlig syk. Kanskje av noe helt annet enn korona til og med. Også her kan det bli snakk om å prioritere, om å gjøre valg på hvilke liv som er viktigst å redde i et samfunnsmessig perspektiv. Og det er livet til legen som har brukt årevis på å utdanne seg, som vil ha størst verdi i samfunnet i kampen mot dette viruset. Han prioriteres sannsynligvis for den ledige respiratoren. Det ville vært et utenkelig scenario for en uke siden, for meg føles det enda utenkelig. Hvilket liv har størst verdi? Det er nesten krigstilstander. Bare at vi nå snakker en annen krig. Overnevnte eksempler er et potensielt scenario innen få uker og måneder hvis ikke HVER ENKELT av oss nå våkner og gjør ofre i eget liv.

Jeg er sykepleier. Jobber i hjemmesykepleien. Pr nå er det ikke oss det er størst press på. Dagene er relativt like, arbeidet relativt likt. Det kan raskt endre seg. Så godt som hver eneste pasient jeg går til, er i den gruppen som ikke ville vært prioritert for behandling hvis de ble syke. Bare det gjør at jeg må ha med meg en enorm ansvarsfølelse. Mine handlinger, eller mangel på begrensninger, privat og profesjonelt, kan true dem. Basale hygienerutiner som bryter smitteveier, har jeg godt innarbeidet, men jeg kan bli enda flinkere. Det viktigste jeg gjør, er å være påpasselig med hvor mange mennesker jeg eksponerer meg for. Spesielt nærkontakt, men også ute på offentlig sted.
Jeg trengte nye solbriller nå, jeg får vondt i hodet av den skarpe vårsola og gudene vet hvor de fra i fjor har tatt veien. Bestilte meg to par på H&M på nett fremfor å kjøre inn til Farmandstredet. Sparte meg for eksponering fra mange mennesker.
Jeg er ikke særlig flink til å planlegge handling. Prøver å gjøre noe med det. Jeg har ikke hamstret, men jeg har middager for 4-5 dager fremover nå, til forskjell fra ellers. Jeg må fortløpende vurdere om jeg nå bør netthandle for å unngå butikken.
Kanskje kunne lokalbutikken plukket ut min ukeshandel og lagt i poser som jeg hentet i kassa eller på en lasterampe på utsiden? Kanskje er det slik folk i gruppa Tønsberg hjelper, kan hjelpe? At butikkene stenges ned, at et fåtalls frivillige med kursing i smittevern, plukker varer for oss. At butikkene kanskje får vipps-løsninger og sender vippskrav for varene før de utleveres – enten via lasterampa, eller til de svakeste eller de som overhodet ikke bør eksponeres, ved at frivillige kjører ut og setter på trappa?
Det høres ekstremt ut, men jeg tror det er måten å bekjempe på.

Jeg er ikke redd for å bli syk rent personlig, jeg tåler sykdom tror jeg, og jeg har ikke noen som er helt avhengig av meg om det skulle gå galt. Som soldatene under krigen – det ble en seleksjon på hvem man kunne sende ut. Unge, uetablerte var i gruppen. De gikk uselviske ut i kamp. Og jeg er uselvisk her, jeg er ikke redd for å bli smittet av egoistiske årsaker. Jeg er derimot livredd for å smitte noen. For å pådra meg smitte som gjør at jeg ikke kan gjøre jobben min. For å bidra til at dette sprer seg. Mitt største problem er at jeg ikke har kontroll på det. Mine taktiske valg, alene, er ikke nok. Det er ikke nok å stole på kun seg selv, hvis ikke folk i omgivelsene mine forstår alvoret. Og jeg kan ikke isolere meg fra omgivelsene eller jobben min. Det skremmer meg at de jeg omgåes kanskje ikke forstår?!

Av overnevnte årsaker skremmer det meg at brygga i Tønsberg er delvis åpen. Restauranter og cafeer. At ikke butikkene vurderes stengt for allmenheten og man heller finner andre praktiske løsninger for hvordan man skal få mat og dagligvarer. Det skremmer meg at ikke Staten går inn og bruker av pengekassen vi har spart opp til krisetider. At de sier til restauranteieren at de kan stenge uten å bekymre seg økonomisk. Ingen skal tjene penger på dette, men heller ikke gå i økonomisk ruin. Gjøres dette, har vi noen kontaktpunkter mindre. Det er nå det er krisetider! Den største siden krigen, kanskje?! Det er nå vi skal bruke penger på å bryte smitteveier! Da må Staten kompensere så folk tør å stenge ned livsgrunnlaget sitt.

Personlig ansvar. Dere jeg jobber sammen med, pasientene mine og deres pårørende. De eneste jeg er på nært hold innendørs i disse tider. Ikke dra på fest. Ikke ha filmkveld med vennegjengen. Ikke reis på besøk, unngå besøk hjemme. Stol kun på deg selv, på at du vet hvem du har omgått. Det er ikke sikkert de du besøker eller har besøk av, skjønner alvoret. Derfor; hold deg unna andre mennesker enn de i din husstand og sørg for at de i husstanden også kjører samme leveregel. Ikke oppsøk nye mennesker, vær med de du pleier og snakk sammen om hvordan dere bidra. Vær hysterisk redd for smitte og oppfør deg deretter. Du kan ikke si at det ikke skjer oss! Gjør dette på dugnad. Unngå at vi får enda større restriksjoner, forstå det av deg selv – ta ansvar! Da går det fortere over! Vi forstod det sent, noen har enda ikke forstått. Vær i forkant, tenk på hvor enorm innskrenking i samfunnets frihet den siste uka har gitt oss. Det var utenkelig for en uke siden. Så nå; lev på en måte som er utenkelig at samfunnet krever at du skal leve om en uke. Se til i Italia, det kan bli de neste scenariene her til lands. Vi kan unngå det ved å være forkantskloke fremfor etterpåkloke! Våkn opp!! Ta kjipe valg! Valg som kan redde liv. Bruk omgivelsene og samfunnet. Spør meg om jeg kan passe litt ekstra godt på moren eller faren din, når jeg likevel hjelper dem og er der. Er det småting jeg kan gjøre, som sparer deg for et besøk og for å eksponere flere? Når du likevel er der på besøk, kan du gjøre ting som sparer min jobb, sparer meg for antall eksponeringer. Kan du vaske huset til moren din istedenfor å ta hjemmehjelpen inn i hus? Kan du hjelpe henne i den ukentlige dusjen og avbestille hele hjemmesykepleien?

Jeg håper at alle jeg treffer under samme tak, gjør sine refleksjoner over eget liv. Og begrensninger. I denne krigen er vi alle soldater. Vi må være flokk. Slå ring er en dårlig frase nå, siden vi helst ikke skal ta på hverandre. Men i overført betydning: slå ring! Vi skal stå sammen mot dette. Mentalt. Og ikke minst gjennom fornuftige handlinger. Ikke vær egoist, vær klok og solidarisk. Hør på folkehelseinstituttet. Alltid. De vet hva de snakker om! Og overdriv gjerne enda mer enn de sier, det kalles å være i forkant. Fremtidsscenariene våre er det som skjer i Italia nå. Og det som skjer i Kina, hvor smittetallene går ned og de begynner å få kontroll. Fordi de tok mange, veldig kjipe valg og restriksjoner. Hold ut, hold sammen.

Hold ut
Hold sammen
Slå ring om det vakre som fins
Slå ring om hverandre
Slå ring om din bror
Og alt det som spirer og gror

– Jahn Teigen