Noen tanker om det å være sykepleier, og ikke minst det å bli i yrket et helt arbeidsliv.
De siste dagene har det vært mye skriverier om sykepleiere og lønn. Ikke helt unaturlig ettersom det pågår et hovedoppgjør i disse dager. Det går meningsutvekslinger i mediene rundt om det er tid og rom for å snakke om lønn, med de økonomiske konsekvensene pandemien har fått for økonomien i nær sagt alle verdens land. Helsepersonell har fått mye oppmerksomhet og lovord for sin rolle i fronten mot en pandemi. Ordet «samfunnskritiske yrker» har kommet inn i vårt vokabular, og det er liten tvil om at sykepleiere (og helsepersonell forøvrig) har en samfunnskritisk jobb. Nå skriver jeg om, og for sykepleiere. Fordi jeg er sykepleier selv. Det vil ikke si at jeg ikke verdsetter mine gode og uunnværlige kolleger i andre faggrupper. Og også unner dem en lønn å leve av, og betaling for sin kompetanse.
En påstand jeg har lest i flere kommentarfelt, og ulike artikler er at sykepleierne burde være fornøyde med lønna. Det er tross alt ikke så aller verst, og vi har da i det minste en jobb og en sikker inntekt. Sågar mener noen at vi er høyt lønnet. Hvor de har det fra, vites ikke. Det er ikke hva min årsinntekt sier, selv om jeg er ganske glad i å jobbe overtid og på papiret har en ikke aller verst årsinntekt. Men likevel; Høyt lønnet? Jeg vet ikke hvor de har det fra? Ikke på bunnen av lønnsstigen, det har de forsåvidt rett i. Men påstanden om høyt lønnet, støtter jeg ikke.
En sykepleier har en bachelor grunnutdanning. Når hun er ferdig er det omtrent som med en fersk sjåfør – man har den grunnleggende kompetansen på plass. Jeg mener reisen etter endt utdanning og de erfaringene som høstes gjennom yrkeslivet, er minst like viktig. På samme måte som man gjennom mengdetrening erverver gode kjøreferdigheter. Det finnes flere rekrutteringstiltak. I kommunen lokkes det med startlønn på 8 års ansiennitet for nyutdannede. Det gjør at mange relativt ferske sykepleiere, raskt kryper over sine mer erfarne kollegaer på lønnsstigen i og med de senere ansiennitetsrykkene kommer på toppen av dette rekrutteringstillegget. Jeg vil slå et slag for det å lokke folk til å bli i yrket frem til pensjonsalder. Da må det legges ressurser i å beholde sykepleiere og opprettholde motivasjonen. At lønn er en stor motivasjonsfaktor, blant mange flere, er ikke til å stikke under en stol.
Gjennom år med arbeid som sykepleier (eller helsefagarbeider) kommer den erfaringsbaserte kompetansen, tryggheten – personlig og faglig, og flyten i arbeidet. Det kliniske blikket trenes opp, og sykepleieren erverver seg kanskje spisskompetanse innenfor sitt fagområde. Noen tar videreutdanning, som i kroner og øre heller ikke lønner seg stort – men det kommer pasientene tilgode. Jeg tør påstå at den garvede sykepleieren med sin kompetanse og trygghet, sparer arbeidsplassene for mye. Mange av oss føler oss faglig trygge og står i mange avgjørelser på selvstendig grunnlag. Et grunnlag som krever nettopp noen år på baken i yrket.
At gjennomsnittelig avgangsalder for sykepleiere er 57 år, sier mye om belastningen i å jobbe turnus. At 1 av 5 sykepleiere går ut av yrket før det har gått 10 år fra ferdig grunnutdanning, sier også endel.
I veldig mange yrker er det sånn at du blir betalt for innsats, betalt for å være dedikert i jobben. Betalt for å være god til det du gjør. Hard work, pays off har jeg hørt. Sånn er det ikke i sykepleieryrket.
Det er et yrke som er rikt på fine menneskemøter, rikt i form av å gjøre en forskjell, men dessverre betales ikke regningene av denne rikdommen. Det er et yrke hvor noen alltid må være på jobb. Hvor man ikke har fri når andre har fri. Når man er fri og frank, så gjør det ofte ikke så mye å være borte fra familien i høytider. Når man blir eldre, blir det kjipere og kjipere. Avkallene man gjør, og viljen til å fortsette med det, hadde vært bedre, om lønna var bedre. Jeg vil også nevne muligheten for personlig og faglig utvikling. Det å ha tid og rammer til å gjøre en god jobb. Det å ta seg tiden, det krever baller og trygghet å forsvare. Det krever tålmodighet og ikke rent sjeldent noen timer overtid ila et år. Overtid i form av goodwill og ære i og ikke levere fra seg er halvgjort stykke arbeid til nestemann.
Hele samfunnet er i en spesiell situasjon, og det vil vare lenge. Vi som er nærkontakter med pasienter hvor samtlige er i risikogruppa, bør tenke oss godt om på fritiden. Det kan ikke stilles krav til at vi skal være mer forsiktig enn vanlige smittevernregler tilsier, om ikke det gis kompensasjon. Tanken på korpsøvelsene mine har slått meg. Skal, skal ikke? Jeg vet at det å eksponere seg for 40 mennesker og mye aerosol fra blåseinstrumenter, innebærer en risiko. Tanken slo meg også når jeg leste om en fastlege som var smittet. Han hadde, fritt etter hukommelsen, 70 nærkontakter. 60 var pasienter, 5 var kollegaer og 5 var personlige nærkontakter. Så fort jeg setter mine bein på en korpsøvelse, har jeg langt flere personlige nærkontakter enn han. Tanken er litt skremmende, hvis en smittesituasjon skulle oppstå. MEN; jeg får faktisk ikke noen form for kompensasjon for å være forsiktig på egen fritid. Sette livet på vent liksom. Forsiktig er jeg, men jeg tenker mer forsiktig enn samfunnets smittevernregler. Jeg hadde fått innmari dårlig samvittighet om jeg dro med meg smitte derfra til jobb. Og det er vel der skoen trykker. Vanskelig, vanskelig. Det hadde helt klart vært enklere om det ble snakket om på de ulike arbeidsplasser, og gitt en kompensasjon for å begrense egen fritid. At det ikke skjedde på eget initiativ i såfall. Hadde jeg fått en sum for å være forsiktig frem til jul, hadde jeg trøstet meg med at jeg kunne kjøpt meg noe jeg ønsket meg, for eksempel.
Koronaavtalen bl a sykepleierforbundet gikk med på i mars, ga arbeidsgiver stor mulighet til å omgjøre arbeidsplaner, tillate brudd på arbeidsmiljøloven og gjeldende avtaler med hviletider o.l. Den går ut nå i september, og det blir ikke tegnet en ny. Primært fordi flere arbeidsgivere utnyttet avtalen for å bøte på kjent personalmangel. Mange sykepleiere gikk i koronaturnus på helt normale avdelinger, uten en eneste koronapasient. De jobbet annenhver helg og fikk flyttet vaktene sine for å møte driftens behov. Den heller dårlig planlagte driftens behov, rett ut sagt. Det var ikke det som var tanken bak.
Det er ingen tvil om at sykepleierkompetansen trengs for å innhente køer på elektive operasjoner, ta igjen etterslep på normal drift. Og ikke minst at den trengs ved et oppbluss i pandemien og hvis en stor andel ansatte havner i karantene. Det er i slike tilfeller en spesiell avtale kunne vært nyttig for arbeidsgiver. Fylkesleder i Vestfold har kommet med sin bekymring rundt den generelle sykepleiemangelen. Hun beskriver den som verre enn noensinne. En uttalelse som kommer i kjølvannet av et leserinnlegg hvor en sykepleier kritiserer en leder som uttaler at etterslepet kun er mulig å innhente hvis de ansatte er villige til å opprettholde dugnadsånden, jobbe ekstra og kanskje mer ugunstig. Ordet dugnad ble nevnt. Og hun sier at hun er lei av at hennes jobb. Min jobb. Og flere andre sykepleieres jobb og innsats i en pandemi, kalles en dugnad. En betalt dugnad. En dugnad som i lang tid har gått utover mange sykepleieres liv og fritid.
Jeg tenker på HeVeLiFa, forkortelsen på de fire viktige grunnsteinene i utearbeidelsen av en god turnus. Jeg lærte om det på arbeidstidskurs i regi av Norsk sykepleierforbund. Helse. Velferd. Likestilling. Faglig forsvarlighet. HeVeLiFa.
Helse – sykepleiernes helse. En arbeidshverdag som fremmer god helse. Holder oss friske. Forebygger belastning og slitasje i arbeidshverdagen. Går rett over i velferd. En god arbeidsvelferd. Og en god fritidsvelferd, minst mulig belastende vakter, du vet – de hvor hele familien din koser seg med helgefri eller hyttetur. Utenom deg. For du har arbeidshelg. Den dårlige søvnen mellom sen og påfølgende tidligvakt. Jeg vet jo at jeg har valgt et slikt yrke, men da er det viktig at man får så lite ugunstig arbeidstid som mulig. At det lages så gode løsninger som mulig når disse vaktene kommer. Og at de er godt kompensert. Likestilling. Jeg glemmer ikke videosnutten med jente og guttebarna som får utdelt godteri. Gutten får mye mer enn jenta. Kun fordi han er gutt. For det er ingen tvil om at menn tjener mer enn kvinner. Barna synes det er blodig urettferdig og fordeler godterier rettferdig mellom seg. Jeg har, dessverre, sett tendenser til mange menn i kommentarfeltene, menn som mener sykepleierne syter over dårlig lønn. Gutter som ble til menn som tok alt godteriet de fikk selv. Faglig forsvarlighet. Nok folk på jobb og ikke så stort arbeidspress at du ikke makter å holde hodet klart. Rom for faglig utvikling. Tid nok til å se pasientene som hele mennesker med komplekse behov. Og ikke bare den ene problemstillingen de er innlagt for, eller i kommunen tildelt tjenester for. En lønn å leve av. En lønn som gir rom for å eie egen bolig og ha råd til meningsfylte aktiviteter på fritiden. At det spiller inn i hele HeVeLiFa kabalen, er hvertfall ganske klart for meg. At hard work faktisk pays off og gir muligheter til å være fornøyd med tilværelsen som sykepleier. Det er en drøm.
For lønn motiverer de fleste. Sykepleiere flest har mye goodwill. Selv har jeg mang en gang tatt ekstra og dobbeltvakter når det har vært manko på sykepleierkompetanse på min arbeidsplass. Jeg har sluppet det jeg hadde i hendene og reist på jobb etter å ha fått en telefon fra en fortvilet kollega. Det har keg gjort i lojalitet til arbeidsplass, kollegaer og pasienter. For sånn er det på de fleste steder. Innimellom er det mye sykdom, eller en svært ressurskrevende pasientgruppe. Som oftest vet vi at det er kortvarig, strekker seg over noen uker. Man ser lys i enden av tunnelen og vet at det snart blir bedre tider. Etterpå klapper vi hverandre på skuldra og sier anerkjennende «vi greide det denne gangen og!». Men det finnes en grense for hvor lenge man orker å brette opp ermene, og ikke minst skaper det motvilje når det forventes at vi skal gjøre det. Klapping og takknemlighet ER hyggelig, men det holder ikke i lengden. Forskjellen nå er at vi ikke vet hvor lenge vi skal gå på høygir. Og når det kalles dugnad, og ikke lokkes med en dugelig kompensasjon for å brette opp ermene eller gjøre forsakelser i eget liv (jfr mine tanker om korpsøvelser som er eksempel), da faller motivasjonen for å sette resten av livet til side i uoverskuelig fremtid. For mange, faktisk også meg, gjør det også at man tenker på om det er noe annet man kunne blitt god på? Noe som betaler seg bedre på lønnsslippen, og ikke gir en evig bekymring for om det er meg som må jobbe kveldsvakt neste julaften? Eller noe som gjør at jeg slipper å reise fra familiehyggen på hytta midt i påsken, fordi jeg må hjem på jobb. Jeg synes ofte det er deilig å ha fridager når andre jobber. Men om det veier opp for å jobbe når andre har fri? Nei, dessverre ikke. Jeg kunne lett gitt avkall på de fridagene hvis jeg kunne sluppet å følge familiehyggen på hytta kun via Snapchat, altså.. Så hvordan få oss til å bli i yrket?
Jeg må avslutningsvis nevne at forutenom lønna, så ser jeg at vi på mange felt har det veldig bra i kommunen når jeg leser skrekkeksemplene fra spesialisthelsetjenesten. Men det er en skrekk å havne der de er. Og derfor må vi si i fra som en samlet gruppe. For tilfeldighetene kunne også gjort at jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten ved en spesielt belastet avdeling. Og vi vil nødig at kommunen ser i den retningen når de får sparekniven på strupen og lurer på hvordan i alle dager de skal klare det? For vi vil ikke ha hverken økt helgebelastning eller at bemanningen skjæres til beinet og baserer seg på ren goodwill fra de ansatte.