Drømmen om etterpå..

Korona, corona. Isolasjon. Karantene. Det florerer og tar opp mye plass i alle medier og alle liv.

Vi blir overstyrt i disse dager. En uvant situasjon for dette frie folk. Jeg er helsepersonell og får ikke reise utenlands. Det meste av ikke-livsnødvendige, men likevel svært eksponerte funksjoner, lukkes ned. Frisører. All form for velværesalonger. Treningssenter. Enkelte kommuner praktiserer innreiseforbud, eller 14 dagers karantene om du har vært utenfor kommunegrensa. Hyttefolk får ikke reise på hytta. Noen reagerer med protest. Sjokkerende mange av de nevnte hytteeiere for eksempel. Akkurat jeg er jo ikke syk. Akkurat jeg kan vel dra på hytta? Min hytte ligger jo så langt unna alt. Det er tryggere for akkurat meg å være der.

Nå er det ingenting som heter akkurat meg. Akkurat du kan bli syk og trenge helsehjelp på hytta. Kanskje ikke koronasyk, men brekke beinet på skitur? Eller trenge annen helsehjelp. Det har kanskje ikke din hyttekommune kapasitet til akkurat nå. Men det er jo ingen påviste tilfeller i akkurat min hyttekommune? Hvorfor har de ikke da kapasitet til å hjelpe akkurat meg hvis jeg trenger det? Jeg betaler jo eiendomsskatt og kommunale avgifter til hyttekommunen min. Da skal jeg jammen ha de pengene tilbake! Da må jeg jo kunne dra dit, og de kan vel hjelpe meg hvis jeg trenger? Jo, det må de kan jeg si deg. De er pålagt å gi deg nødvendig helsehjelp der du befinner deg. Pr lov. Og nettopp derfor skal du ikke reise dit. Alle helseinstitusjoner og instanser driver ekstreme forebyggende tiltak nå. Det tar mye tid og fokus! Det sluker ressurser. Ikke minst, og kanskje aller viktigst. Akkurat du vet ikke om din kropp er bolig for ulumskheter, det fryktede Covid-19. Hver eneste kropp kan bære dette viruset. Derfor ønsker vi å få ned antall eksponeringer. Det er ikke ønskelig at noen andre enn kommunen du tilhører, skal hjelpe deg hvis du trenger. Eller at du skal handle på andre butikker, enn din egen.

I min hverdag sånn helt til vanlig, treffer jeg sikkert 150-200 forskjellige mennesker. Kropper. Hver uke. At jeg er i nærkontakt med 100 er rimelig sikkert. Nærkontakt defineres som å oppholde seg på 2 meters avstand i minst 15 min. I nærkontakt kan min kropp smitte en annen med noe den bærer på. Jeg kan smitte 100 mennesker, jeg. I verste fall. Det er svaret på hvorfor det blir hjemmepåske for Ola Nordmann i år. Har du en kropp, og det har du som kan lese dette. Ja da kan du være en potensiell vert for smitte.

Staten Norge spytter milliarder i at du skal greie deg. Uansett hvilken jobb eller samfunnsfunksjon du har. Dette er for at flest mulig skal få oppleve etterpå. Da er det minste du kan gjøre, at du legger akkurat deg litt til side. Det er fortsatt ingen som sier til deg som liker å sykle at du ikke skal gjøre det, fordi du kan skade deg og trenge helsehjelp. I din kommune. Det er ingen som sier til meg at jeg ikke får sitte på en hesterygg fordi jeg kan skade meg, belaste helsevesenet og ikke minst samfunnet ved at det er en mindre sykepleier i drift. En sykepleier med full lønn. Det er jeg takknemlig for! Vi er fortsatt privilegerte, om enn litt mindre fri.

I butikkene er det hansker og sprit som gjelder. Samfunnet gjør en enorm dugnad. For mange består dugnaden i å holde seg hjemme og dermed redusere antall eksponeringer. Redusere handleturer. Ikke dra på hytta. Sørge for at vi ikke potensielt kan smitte 100 mennesker hver. Slik at vi kan oppleve etterpå. Glede oss til etterpå. Hva skjer egentlig etterpå? Jeg leste et fint dikt:

Jeg er veldig spent på etterpå. Blir det noen gang det samme? Vil jeg noen gang drikke på andre siden av kaffekoppen til min nærmeste kollega i morgenrapporten, fordi jeg ikke gidder å hente meg en kopp selv? Jeg er en klemmer. Mener at en god klem er botemiddel for det meste. Vil jeg være like raus med klemmene? Vil mottakerne av klemmene fortsatt ha en klem?

Jeg vil ha tilbake normalen raskest mulig. Jeg vil at alle skal få tilbud om behandling mot Covid-19, uavhengig av alder og underliggende sykdom. Jeg vil at leger skal slippe å velge hvem som skal få hjelp. At vi hjelper til med å forhindre smitte alt vi kan. At vi holder smittetoppene nede og gjør det håndterbart. Da må alle potensielle vertskropper gjøre sitt. Være fornuftige og lure. Uselviske. Men ikke livredde og egoistiske. Ikke være livredde for akkurat seg. Og gjøre dumme ting som å reise på hytta for å beskytte seg selv, eller bli borte fra en samfunnskritisk jobb, fordi akkurat du vil slippe unna.

Jeg må på jobb. Det koster forsakelser i eget liv å være en så trygg sykepleier som mulig nå. For å holde ut, må jeg finne de små lysglimta som holder meg gående. Bevare min mentale helse. Hestelivet, tur i skogen. Blåveisen som titter frem og sola som varmer på jakkeryggen nå. På jobb tar jeg meg kanskje noen minutter ekstra til litt hyggeprat med en pasient som er på min liste over de kroppene jeg allerede må være eksponert for. Jeg får mange gode historier og menneskemøter. Og det er faktisk både givende og hyggelig akkurat nå. Sammen kan vi snakke om nå og drømme om etterpå. Normalen kommer raskere, hvis alle er flinke og pliktoppfyllende. Finner glede i hjemmepåske og hverdagsgleder. For vi har egentlig ikke noe valg, og vi skylder landet og sikkerhetsnettet de nå gir oss, å gjøre den innsatsen. Vi er vi, og ikke akkurat meg eller akkurat deg nå. Vær klok, hold ut!

1 kommentar
    1. Veldig flott skrevet, hele innlegget. Jeg gleder meg til etterpå. Og tenker at det ikke blir det samme…men kanskje noe annet. Og ikke nødvendigvis dårligere. Jeg tror noen gode ting har skjedd også pga dette. 🙂 Med landene i mellom, hjelpe hverandre, våpenhviler pga smitten osv. Kanskje vi ser hverandre annerledes etterpå?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg