Jeg leste en kronikk i Dagbladet for en tid siden, skrevet av datteren til en 92 år gammel dame med demenssykdom. Artikkelen beskrev både den velkjente historien om en dame i grenselandet mellom to omsorgsnivåer – hjemme med hjemmesykepleie, men snart moden for sykehjem. Hun hadde flere fall, men det gikk stort sett bra. Hun ringte mye til familien fordi hun var engstelig eller hadde rotet bort noe. Det var litt slitsomt, men det gikk sin skjeve gang. Og det store spørsmålet lå hele tiden og gnagde på familien: hvor mye lenger går dette? Skader hun seg neste gang? 

Damen var av den heldige sorten, hun hadde en stor familie rundt seg og de besøkte henne flere ganger i uken. Familiens besøk hos damen bestod ofte i å rydde, ta ut søppel, vaske tøy, forsøke å lage struktur og system så godt de klarte. 

En dag var det et eller annet som var forandret. Det var plutselig mer orden i leiligheten. Håndklene på badet lå pent brettet. Det var kommet opp merker på veggen med “oventil” og “nedentil”. Søppelkassen var alltid tom og sengen pent oppredd. Og var ikke moren litt gladere? Litt roligere? Litt mindre forvirret? Ikke minst var hun alltid så fin og velstelt på håret!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

På morens kalender stod det stadig hyggelige hilsener. Det stod hva hun var blitt servert til frokost. Familien skrev hyggelige hilsener som “god helg” osv tilbake. 

Etter en tid fikk familien vite at moren var med i et prosjekt i kommunen. Et prosjekt der de fokuserte på kontinuitet, og sendte den samme personen til moren hver dag; Alice. Det var Alice som tok seg av alle de daglige oppgavene hos moren – fra personlig stell og pleie, matlaging, opprydning og husvask. Alice ble kjent med den gamle damen. Hun fant ut at hun var glad i å synge, og hver morgen sang de “La vie en rose”. Alice hadde fanget opp at moren alltid hadde vært opptatt av å være velstelt i tøyet og på håret, og hun hjalp henne med å ivareta dette. Familien visste om alle de små vanene Alice og moren hadde i hverdagen, så kunne de følge opp med å synge “La vie en rose” når ikke Alice var der. Det fikk moren til å spørre “Er det lenge til Alice kommer igjen?”. Det høres helt fantastisk fint ut, og jeg får lyst til å si at alle skulle få ha sin egen Alice. 

MEN: Datteren beskriver også hvordan hele morens liv og tilværelse raser sammen når Alice har ferie. Hvordan de teller ned dager til Alice igjen er på plass. Jeg husker jeg leste et sitat i en sykepleiebok, jeg TROR det var Nightingale, men er ikke riktig sikker. Ikke husker jeg sitatet ordrett heller, men essensen i det var at man som sykepleier ikke kan være “den eneste ene” for en pasient. Man kan og skal ikke gjøre pasienten så avhengig av en person at hele hans tilværelse raser sammen om ikke denne personen kommer på jobb. 

Jeg tror på kontinuitet, men jeg tror på det via god datasamling og primærkontakter som “trekker i trådene”, kommuniserer med pasient og pårørende underveis “Hvordan går det nå?” “Er det noe du tenker vi kunne gjort annerledes?” “Har det oppstått nye behov eller situasjoner?” Gode pleieplaner. Innsamling av “min livshistorie” i arbeid med personer med demens, og ellers en god evne til å skape en god relasjon basert på tillit mellom pleier og pasient/pårørende. Det er lov å ha litt bedre kjemi med noen enn med andre, det er fint hvis det er en Alice til hver pasient. En Alice som samler tråder og følger litt med, en Alice som lager et godt opplegg som gjør det lett for kollegene å gjøre den samme gode jobben som hun gjør. En Alice som formidler at pasienten gjerne vil synge “La vie en rose” under morgenstellet, at det er viktig å holde orden i håndklene på badet, ta ut søppel, vite navnet på pasientens barn og viktige relasjoner i livet. En Alice som formidler viten om et levd liv, og viktige hendelser i det. En Alice som sørger for at det er en beskjedbok mellom pårørende og hjemmesykepleien i de hjemmene der personen selv ikke evner å formidle alt som skjer i løpet av en dag. Og kolleger som forstår hvor mye det betyr når de tar seg et minutt eller to til å skrive hva pasienten med demens spiste til frokost, at de sang en sang eller pratet om gamle dager, at humøret var godt i dag, om kroppen var vond. Det koster så lite, men betyr så mye. Det viser at vi anerkjenner og ser pasienten som en person bak en syk kropp eller et hode som ikke tenker like klart som før. Det skaper trygghet og forutsigbarhet hos pårørende. De blir kjent med oss som personer, vi er plutselig Lene, Sara, Ingrid og Camilla, og ikke “de blåkledde” eller “hjemmesykepleieren”. Men det blir altså for sårbart om det kun skal gå en person dit hele uka. Det blir vondt når helgen kommer, eller det er ferietid og hele opplegget raser. Det er fullt mulig å lage et godt fungerende opplegg rundt et pasient, et opplegg som gjør det enkelt å gjøre en god jobb, for fast ansatte og for vikarer. Et opplegg som fungerer også i helger og ferier. For sånn er hjemmesykepleien strukturert. Man jobber turnus med dag, kveld og natt. Det er mange aktører inne i bildet når det er snakk om 4 besøk hver dag 7 dager i uka. Det er litt tidkrevende å lage et godt opplegg, men jeg tror vi sparer mye tid, penger, og kanskje noen sykehjemsplasser på det. 

Jeg har fått lov til å være Alice for flere personer oppigjennom årene. Jeg blir nok både hønemor og beskytter, men jeg ønsker å være, og gjør mitt beste for å være en Alice som også slipper til andre. Det kan virkelig anbefales. Det finnes ingen bedre følelse enn følelsen av å se at pleieplaner følges, at tilnærmingen man har foreslått fungerer og gjør at man kommer i mål med selve målet: gi god og omsorgsfull helsehjelp. 

Hadde du ogsåhund en gang? Da kan vi jo alltid dele gode hundehistorier. Det skal ikke mer til for å ha en felles forståelse med de vi hjelper – et godt hjelpemiddel til å skape en god relasjon.